MEHER BABAS SISTE SAHAVAS

"Jeg er slave under Mesteren som har fridd meg fra uvitenhet; hva min Mester enn gjør, er det til alles høyeste beste."

"Slik det passer seg for en heldig slave, skal du adlyde hver eneste en av Mesterens ordre uten å spørre hvorfor og hva."

"Når du hører Mesteren si noe, skal du aldri si at det er galt, for, min kjære, feilen ligger i din egen manglende evne til å forstå ham."

Ingen forsto den betydningen som lå i at tavlen ble hentet før Baba hadde forlatt kroppen Sin. Baba viste hvor mye forvirring det ville bli og hvordan tungene ville løpe etter at Han hadde forlatt kroppen, og det virker som om disse tre kuplettene fjerner enhver tvil.

Bhau Kalchuri, som var nær Baba hele denne siste natten, fortalte at kl. 21:30 sa Baba til ham: "Jeg er ikke denne kroppen." Kl. 22:30 og igjen kl. 00:30 sa Baba til ham: "Ikke vær bekymret."

Fredag 31. januar kl. 3:45 ble disse mandaliene tilkalt for å være nær Baba: Eruch, Bhau, Pendu (A.R. Irani), Padri og dr. Goher. De ga alle Baba kjærlig pleie og stell og forsøkte å lindre Hans selvpålagte lidelse. Ved soloppgang ble mennene avløst av mandalikvinnene. Kl. 8:00 begynte Mani, Rano, Francis, Pendu, Bhau, Chhagan, Padri og Eruch sin vakt rundt Babas seng.

Baba spurte om dr. Ginde hadde kommet. Da Han fikk negativt svar, ba Han Adi ringe og informere dr. Grant i Poona om at han ikke skulle oppholde dr. Ginde siden han var ønsket i Meherazad. Den morgenen spurte Baba ofte etter dr. Ginde, og hver gang Han tegnet en 'G' i luften, ble Han skaket av en voldsom krampetrekning og ynket Seg i uutholdelig smerte. Baba begynte også å utvikle sterke smerter i ryggen. Den 25. februar 1964 hadde Han sagt: "Jeg har lidd mye og vil bli nødt til å lide mye mer før jeg bryter min taushet." Ved en annen anledning sa Han: "Jeg lider ubeskrivelig pine hvert sekund i livet mitt." Det er jo sagt: "Lammets blod vasker bort verdens synder." Babas storhet ligger ikke i Hans manifestasjon, men i Hans lidelse for menneskehetens skyld. Når Han arbeider for menneskehetens åndelige oppløftelse, må Avataren ta på Seg all lidelse i en verden som roper etter frelse. Denne lidelsen for en tvers igjennom uvitende verdens skyld er Avatarens korsfestelse. Babas liv på jorden var en korsfestelse hvert eneste øyeblikk. Han refererte til Sin lidelse når Han torsdag 30. januar sa til dr. Donkin: "Dette er min korsfestelse."

Siden det virket som om allopatiske medisiner ikke var til hjelp for Baba, ga Padri Ham noen biokjemiske tabletter som skulle virke lindrende på spasmer. Disse medisinene måtte tas hvert tiende minutt. Kl. 12:00 middag ga Padri Ham den fjerde medisindosen. Etter denne dosen sa Baba at tablettene ikke hjalp Ham i det hele tatt. Baba ba dr. Goher slutte å gi Ham injeksjoner og ga også Sin mandali en påminnelse: "Ikke glem at jeg er Gud." Baba hadde tidligere sagt: "Jeg er Gud -- Gud Hinsides og Gud i menneskeskikkelse. Jeg trekker dere nærmere og nærmere ved stadig å gi dere anledning til å være sammen med meg. Men denne intimiteten får dere ofte til å glemme at jeg er Gud. Jeg kjenner alt som skjer og alt som vil skje. Det som skjer, skjer ikke uten ved Min vilje. Det er med vitende og vilje at jeg lar naturen gå sin gang."

Etter at Padri hadde gitt Baba den fjerde dosen, spurte Baba for siste gang om dr. Ginde hadde kommet. Han fikk negativt svar. Baba gestikulerte: "Nå skulle han ha vært her, det begynner å bli sent." Mandalien var så opptatt med å ta seg av Babas behov at denne uttalelsen ikke ga dem mistanke om noe. Padri ba Eruch gi Baba den neste medisindosen om ti minutter.

Før han kom så langt at han hadde forlatt rommet, fikk Baba en voldsomt sterk krampetrekning kl. 12:15. Han satt i Sin sykehusseng med ryggen og hodet i oppreist stilling. Baba bøyde armene og bet munnen sammen. Pustefunksjonen stoppet plutselig opp. Kroppen Hans slappet ikke av etter krampetrekningen og Baba ble sittende ubevegelig. Eruch, som holdt hodet klart, prøvde å åpne Babas munn. Han oppdaget at Babas tunge hadde falt bakover. Eruch la sin munn mot Babas munn og begynte å tvinge sin pust ned i Babas lunger. Dette forsøket på munn-til-munn gjenoppliving ble gjennomført i nesten tredve minutter. Francis og Bhau avløste ham en kort stund. Adi ringte øyeblikkelig for å tilkalle dr. Briesman og en oksygenbeholder fra misjonssykehuset i Ahmednagar. Pendu holdt hele tiden hånden sin på Babas puls. Dr. Goher ga Baba flere injeksjoner i et forsøk på å gjenopplive Ham.

Ca. kl. 12:40 kom dr. Ginde i følge med Adi og dr. Briesman. De hadde en oksygenbeholder med seg. Eruch hadde kollapset på gulvet av ren utmattelse. Dr. Briesman ga hjertemassasje. Så sjekket han Babas hjerte med et stetoskop og ga det videre til dr. Donkin som etter å ha undersøkt Baba, ga det til dr. Ginde. De tre legene diskuterte noe som mandalien ikke forsto. Dr. Ginde undersøkte Babas øyereflekser. Hjertet hadde stoppet, det var ingen reflekser og livet hadde forlatt kroppen! Dr. Goher spurte om hun kunne få gi en injeksjon rett i hjertet. Hun fikk tillatelse til det, men det var for sent. Han hadde gitt Sitt liv og gjort det tilgjengelig for alle. Baba hadde sagt: "Å legge vekk den fysiske kroppen betyr ikke døden for Avataren eller Sadguruen, for selv når han bruker sin kropp, er han på ingen måte knyttet til den og han har ingen sanskarisk forbindelse med den. I slike tilfelle innebærer heller ikke en henleggelse av kroppen at den begrensede individualiteten eller ego-sinnet overlever, for noe slikt eksisterer rett og slett ikke når det gjelder Sadguru og Avatar."

Mandalien som omga Ham, forsto nå at Baba hadde forlatt Sin fysiske kropp. Mandalikvinnenes reaksjon var like kvinnelig som den var hjerteskjærende forståelig. De fikk seg bare ikke til å tro at Baba hadde forlatt kroppen Sin. Mehera hadde kommet inn på Babas rom da Han fikk den voldsomme krampetrekningen kl. 12:15. Ca. kl. 12:20 kom kvinnene med en varmeflaske til Baba. Nyheten om at Baba hadde forlatt kroppen spredte seg raskt til alle innbyggerne i Meherazad. Dr. Briesman dro. Kvinnene felte tårer slik Maria Magdalena og Maria Jesu mor gjorde da Han trakk Sitt siste sukk.

Mennene forlot Babas rom og samlet seg i Francis' rom. Først diskuterte de hvordan de skulle ordlegge seg i det telegrammet de måtte sende til alle Baba Sentrene i verden. Til slutt ble de enige om følgende: "Avatar Meher Baba forlot Sin fysiske kropp kl. 12:15 31. januar 1969 for å leve evig i hjertene til alle Sine elskere. Elskede Babas kropp vil bli gravlagt i Meherabad, Arangaon, den 1. februar kl. 10:00 i den Graven Han ga ordre om å bygge for lang tid tilbake."

Det virket som om ingen klarte å tenke lenger. Dr. Ginde beroliget mandalien ved å si at Baba er evig. Kvinnene, spesielt Mehera, var i en tilstand av sjokk og fortvilelse. Dr. Ginde ba mennene ikke bli sentimentale, men å være praktiske. Han skrev Babas dødsattest. Eruch, som hadde kommet til seg selv igjen, husket at Baba hadde sagt til ham flere ganger: "Samme hvor jeg er når jeg forlater kroppen min, bring meg til Meherabad og legg meg i krypten der." Han hadde også gitt mandalien ordre om å spille "Begin the Beguine" på grammofonen etter at Han hadde forlatt kroppen. En gang hadde Eruch spurt Baba: "Hva hvis omstendighetene er slik at vi ikke blir i stand til å bringe kroppen din til krypten, hva skal vi gjøre da?" Baba hadde svart at i så fall (etter å ha prøvd så godt de kunne i 15 dager) skulle kroppen Hans kremeres og asken bringes til Meherabad og plasseres i krypten.

Dr. Ginde foreslo at Babas kropp skulle bringes til Meherabad innen seks timer. Mehera og de andre kvinnene i mandalien ville beholde Babas kropp i Meherazad. Mani argumenterte med dr. Ginde: "Baba sa en gang til meg at hvis han falt i koma en dag, ville Han våkne opp etter syv dager." Dr. Ginde forklarte at dette ikke var en koma, for hos en som er i koma, fortsetter hjertet å banke og puls og respirasjon stopper ikke. Han forsøkte å forklare at Baba ikke hadde falt i koma. Mani nektet å la seg overbevise av dr. Gindes argumenter. Noen foreslo at Babas kropp skulle oppbevares i hallen i nedre Meherabad i tre dager. Dr. Ginde sa at kroppen ville gå i oppløsning slik at det ville bli svært vanskelig å flytte den til krypten etter tre dager.

Bare etter at Eruch hadde forklart at Babas kropp måtte flyttes til Graven i Meherabad slik Baba Selv hadde gitt instrukser om, sa alle, inkludert mandalikvinnene, seg enig i at Babas kropp skulle flyttes til krypten. Mehera og Mani ba dr. Ginde om at Babas kropp måtte få være i Meherazad til kl. 17:00. Så spurte dr. Ginde plutselig: "Hvor er krypten? Hva er gulvet laget av?" Da det ble opplyst at gulvet var av sten, sa han raskt at stenene måtte fjernes. Padri ble bedt om å fjerne stengulvet i krypten. Padri dro til Meherabad og tok fatt på oppgaven med å fjerne stenhellene i krypten. Lyden av gravingen fikk innbyggerne i Arangaon til å spisse ører, og de følte på seg at noe var galt. De visste fremdeles ikke at Baba hadde forlatt kroppen Sin. Kl. 7:00 var gulvet i krypten ferdig.

Chhagan ble sendt av gårde til Ahmednagar i hui og hast for å skaffe en trebåre der Babas kropp kunne ligge og deretter bli senket ned i krypten på. Han skulle også få laget et lokk til kisten slik at det kunne legges over Baba. Chhagan skyndte seg av sted til Ahmednagar og ga ordre om at båren og lokket øyeblikkelig skulle lages.

Etter at man hadde kommet over det første sjokket i Ahmednagar, ble Babas sykehusseng rettet ut i vannrett stilling. Babas sadra og undertøy ble skiftet. Mandalien ble fort enig om ikke å bade Baba siden Han var i mot å bade og ikke hadde tatt et bad på nesten to år! Likevel var Babas kropp og hud alltid frisk og velduftende. Babas kropp ble pakket inn fra hode til fot i de to lakenene som lå på sengen Hans. På matten ved siden av Babas seng ble det lagt en plastikkduk og over den et vattert teppe. Baba ble løftet ømt og forsiktig av mandalien og lagt på teppet. Så ble Han pakket inn i teppet, plastikken og gulvmatten. Et rutete skjerf ble knyttet rundt hodet Hans slik at det dekket haken.

Mens platen "Begin the Beguine" ble spilt om og om igjen, kom dr. Donkin med en ambulanse. Baba ble løftet opp på en båre i Sitt rom i Meherazad og brakt til mandalimennenes rom. Båren ble plassert på Hans aliminiumseng. Mandalien kom en etter en og bøyde seg for Ham for siste gang i Meherazad.

Tiden var kommet for å ta farvel selv om det ikke finnes noe farvel når det gjelder Baba. Selv om Baba forlot dem fysisk, forlot Han dem egentlig ikke i det hele tatt, for Han har sagt: "Hvis du opprettholder et fast og varig grep om min daaman, vil du fortsette å være hos meg både på de høyeste av alle nivåer og på de laveste, hvor jeg enn er, hvor jeg enn kan være..." Alle var stille i denne avskjedens time. Det virket som om selv fuglene hadde sluttet å kvitre, og de store bougainvillea- og sjasminbuskene i haven hang med hodene der de tok farvel med sin Elskede. Det ville vært rart om ikke rosene visnet, for hvem skulle de pryde nå? Men de kunne prise seg lykkelige, for hver eneste dag bar kvinnene dem til Meherabad og la dem ved Hans føtter. Det var ikke lett å forstå at Baba hadde dratt sin vei etter så mange aktivitetsrike år. Mandalien husket alle årene de hadde tilbrakt i Meherazad med Baba -- Hans isolasjon på Tembihøyden, Hans arbeid med Nilkanthwala Mast og de andre mastene, Hans reiser India rundt i den blå bussen, Hans isolasjon i den blå bussen, Hans quawali-plater på grammofonen, scenene fylt av menneskelig godt humør, patos og oppløftet glede når Han mottok Sine elskere, måten Han tok Seg av all korrespondanse på og spilte Sine favorittspill (som for eksempel larisque), måten Han trakk Seg tilbake til rommet Sitt om natten for å utføre Sitt intensifiserte indre arbeid -- og en million andre ting som å holde foredrag, feire Meheras fødselsdag og gi eksempler på Sin evige humor.

Babas herlige sans for humor var et utpreget kjennetegn ved denne Adventen, og den kunne vise seg og blusse opp under de mest overraskende omstendigheter. Til og med om kvelden den 30. januar tilkalte Han Kaka Baria og ba ham si: "Sai Baba, Baba Jan, Meher Baba chhe (er) Bhagwan (Gud)." Etter Kakas siste sykdom der han lå i en halvt bevisstløs tilstand i flere dager på grunn av sitt høye innhold av urinstoff i blodet, hadde taleevnen hans blitt sterkt svekket. På tross av dette anstrengte Kaka seg for å si det han var blitt bedt om å si. Den ukorrekte uttalelsen og måten han sa det på, vekket latter hos alle og Baba viste med tegn at Kaka hjalp Ham ved å lindre Hans Universelle byrde litte grann.

Baba bodde i Meherazad fra 1948 til Han la vekk kroppen Sin den 31. januar 1969. Azad betyr fri. Meherazad ligger ni miles fra Ahmednagar i nærheten av landsbyen Pimpalgaon ved foten av Tembihøyden. To skur ble bygd oppe på høyden, en på toppen og en på en avsats noe lengre ned. Baba tilbrakte sine isolasjonsperioder i det øverste skuret. På grunn av dårlig vær og mange uleiligheter ble begge skurene fraktet til Meherazad og remontert i løpet av førtiåtte timer. Et hus som opprinnelig hadde vært et hvilehus for ingeniørene som arbeidet på et reservoar i nærheten, var det huset Baba først bodde i sammen med kvinnemandalien. Et annet enetasjers hus ble bygd senere, og Han og noen av mandalikvinnene flyttet dit. Rommet Hans er stort og enkelt, og det var der Han forlot kroppen Sin. Dette huset ligger i en vakker have med mange forskjellige busker og skyggefulle trær. De store gulmorene gir farve til det hele. Når de står i blomst, er de som en konsentrert blodrød masse. De mannlige mandalimedlemmenes boliger er ganske primitive. De består av en rekke små rom. Tvers ovenfor Babas enetasjes hus ligger det gamle hvilehuset med sine fire rom der noen av Babas vestlige elskere bodde da de besøkte Ham. For øyeblikket bruker Mani og Rano det som kontor. I Meherazad står også karosseriet til den blå bussen som Baba brukte da Han reiste over hele India i 1938-39 med Elisabeth Patterson som sjåfør mesteparten av tiden. Bussen var bygd for seksten passasjerer, men fraktet seksogtyve pluss uante mengder bagasje slik at den måtte førtidspensjoneres. Nå er den plassert på en provisorisk stilling slik at Baba kan sitte i den når Han vil være alene. For øyeblikket er den sykehussengen som Baba la kroppen Sin vekk på, plassert i den blå bussen. Eiendommen Meherazad strekker seg over fem acres og danner en oase som er et jordisk paradis av skjønnhet og farver. Det er et sted som i høyeste grad er velsignet av Babas fysiske nærvær. Om dager foregår det en stille, men intens aktivitet fra soloppgang til solnedgang, og om natten hersker en fred så dyp at den overgår enhver forstand.

Etter å ha levd der i så mange år, forlot Baba nå Meherazad. Etter at alle hadde bøyd seg, ble ambulansen vasket og båren som Baba lå på, ble plassert på setet. Eruch og Bhau satt inne i ambulansen ved siden av Baba. Da ambulansen startet, ropte alle Avatar Meher Baba Ki Jai! Da ambulansen kom frem til nedre Meherabad, satte Padri seg inn ved siden av sjåføren og viste ham veien til Graven. Klokken seks om kvelden begynte ambulansen å klatre langsomt oppover Meherabadhøyden. Landsbyboerne i Arangaon som allerede hadde sine mistanker på grunn av lyden av spadetakene fra Graven, visste nå for sikkert at deres elskede ikke lenger var blant dem. Nyheten spredte seg gjennom landsbyen som en skogbrann. Ambulansen stoppet rett utenfor Babas hytte.

Meherabad betyr et blomstrende land fullt av nåde, godhet og rikdom. I april 1923 gikk Meher Baba og noen få av Hans disipler langs veien fra Ahmednagar til Dhond. De hvilte og drakk vann fra en brønn omkring seks miles fra Ahmednagar. Området der brønnen lå, tilhørte Adis far. Da Meher Baba sa Han likte stedet, innviet Adis far eiendommen til Babas Sak. Ashramen består av en nedre og en øvre del, den sistnevnte ligger på en liten høyde. Mellom dem går det et jernbanespor. Et par kilometer unna ligger Arangaon, et lite bondesamfunn.

Hovedbygningen på høyden var opprinnelig en vanntank som ikke var i bruk lenger, bygd av den engelske arméen under første verdenskrig. To dører og vinduer ble føyd til senere, og den ble et senter for Babas kvinnelige hengivne som fikk sin trening der i streng avsondrethet. I sin tidligste periode pleide Baba å klatre ned den lange veien til tankens mørke gulv gjennom et av vinduene ved hjelp av metallringer festet i veggen når Han søkte avsondrethet. Han satt også i isolasjon i en grop utenfor gårdsplassen. Den ble gravd ut på Hans ønske i 1927. Den var omgitt av fire vegger, en dør og et vindu på østsiden. Taket var av blikkplater. I 1938 ble det reist en kuppel over den, og nå er den Babas Grav. Innvendig er Gravkammeret dekorert med vidunderlige murmalerier av Helen Dahm fra Sveits. På hvert av kuppelens fire hjørner er det et symbol for en av verdensreligionene -- et kors for kristendommen, en halvmåne for islam, en flamme for Zarathustras lære og et tempel for hinduismen. Den snehvite bygningen har en inskripsjon over døren: "Mastery in Servitude".

En gang i 1922 var det en fra Babas mandali som sa: "La oss ha et motto." Alle forsøkte, men ingen var i stand til å finne på ett som var akseptabelt for alle som levde med Baba. Et dusin forslag ble lagt frem, men alle ble forkastet. Det var Baba som på et øyeblikks innskytelse kom med det mottoet som enstemmig ble godkjent som det som passet best, og slik ble "Mastery in Servitude" antatt. Det fundamentale prinsippet i all Hans lære er "Kjærlighet og tjeneste for menneskeheten." Å være en mester i å tjene har alltid vært Hans parole. Ingen er så stor som den som lever og dør for kjærlighet og tjeneste.

I nærheten av Babas Grav ligger gravene til dem som sto Baba nær i vest og øst: Nonny Gayley, Nadine Tolstoy, Norina Matchabelli, Doulatmai Irani ( Meheras mor) og Babas foreldre. På deres grav står det: "I evig minne om Meher Babas foreldre som nå er smeltet sammen med Baba i Hans uendelighet." Noen mindre stener bærer navnene til fem trofaste hunder som tjente Baba, en av dem som het Chum, pleide å holde vakt utenfor Babas dør og lot ikke en gang mandalien komme inn.

Utenfor gravplassen lå et skur som en gang var mast-ashramen. I et adskilt rom i tilknytning til det -- nå kalt Babas hytte -- brukte Baba å hvile om natten når Han var i Meherabad. Denne hytten ble bygd i 1935 like etter at Baba hadde kommet tilbake fra Mount Abu.

En øvre etasje som ble brukt til sovesal, ble føyd til tankbygningen i 1938. Nå benyttes tankbygningen som et utstillingslokale for Babas klær, bilder og andre personlige ting. På toppen av hovedbygningen er det et tårn med trapper opp til toppen der man har utsikt over landskapet omkring. Fra tårnet vaier Babas mangefarvede flagg. Oppe på høyden hadde kvinnene sin leir. En stenmur ca. seks fot høy omgir ashramen. Ved hovedinngangen er det en jernport. Mellom Graven og Babas hytte ligger syv små celler som ble benyttet til meditasjon. De ligger på rekke, hver med sin egen dør men med en felles plattform foran, bygd på det stedet Baba pleide å leke med guttene fra Prem ashram. De satt ofte der mens Baba ga forelesninger fra østvinduet i Graven når Han isolerte Seg i den.

I nedre Meherabad er det en stor sal der Baba brukte å holde møter og sahavas-programmer. En poliklinikk ble grunnlagt, og de fattige som bodde i nærheten, kom for å få gratis behandling. Litt bortenfor lå mennenes leir. Rett ved siden av Babas rom står en kiste av teak bleket av vind og vær og så liten at man ikke kan stå oppreist i den. I denne kisten tilbrakte Baba omtrent et år fra juli 1925 mens Han skrev en bok som Han sa ikke skulle publiseres før etter at Han hadde forlatt kroppen Sin. I tillegg til poliklinikken dukket det opp et hospital, en ashram for gutter, et asyl for spedalske, et mast-hjem for de Gudsgale og et dharamshalla eller et gratis hospits for landstrykere. Baba hadde oppsyn med guttene, de spedalske og mastene og vasket deres klær og latriner. Alle disse institusjonene var gratis og åpne for alle uavhengig av kaste, tro og samfunnslag. Vann hentes til øvre Meherabad fra en brønn i nedre Meherabad.

Baba sa en gang: "Hoveddelen av mitt Universelle arbeid ble utført på denne høyden (Meherabad Hill). Jeg har valgt denne plassen til mitt siste hvilested, når jeg forlater kroppen skal den hvile her i min Grav. Jeg har fastet her i seks måneder. Jeg pleide å ligge her i krypten og drikke bare vann og kaffe, ikke te... Når jeg forlater kroppen min, skal de fysiske restene hvile her, og denne høyden vil bli et betydningsfullt valfartssted for verden. Etter 70 år vil dette bli et meget spesielt sted for pilegrimer. Et stort bysamfunn vil vokse opp her."

Da vi fulgte Meher Baba oppover høyden i 1955, sa Han at kroppen Hans ville finne hvile her når Han ble 74 år gammel! En av Hans gamle elskere fra Navsari sa en gang til Baba at Han hadde sagt at Han skulle leve til Han ble nitti. Baba så alvorlig ut og sa ikke et ord før Han skiftet emne for samtalen.

Deretter sa Baba: "Når dere bøyer dere ved Graven, vil jeg at dere alle skal huske to ting: (1) Å elske meg av hele deres hjerte. Kjærlighet er ikke det samme som kjærlighetens ytre uttrykk. Dere skal elske meg på en slik måte at dere glemmer dere selv i meg. (2) At dere skal skjenke andre lykke på bekostning av deres egen lykke eller velferd."

I ashramen hersket freden, en fred som var hinsides forståelse. Det finnes ingenting som minner om mystisisme i Meher Babas ashramer og ingenting asketisk ved Hans disipler. Her vil man ikke finne den atmosfæren som generelt assosieres til åndelige ashramer i India. Livet i en ashram i India assosieres vanligvis til strikt disiplin når det gjelder diett, og fysisk og mentalt anstrengende meditasjons- og yogaøvelser. En besøkende til Babas ashram vil ikke finne noe som tilsvarer hans forutinntatte syn på hva en ashram bør være. Verden vet ikke om annet enn noen få bemerkelsesverdige hendelser og aktiviteter i Meher Babas liv. Etableringen av ashramer på forskjellige steder med alt som fulgte med -- skolene, sykehusene, mast-aktivitetene, omsorg for de fattige og kasteløse og andre filantropiske aktiviteter, hans reiser verden rundt o.s.v. -- representerer kjensgjerninger og hendelser som alle kjenner. Ingen vet noe om den esoteriske siden ved Meher Babas arbeid i denne perioden. Alt vi kan forstå er at det ble gjort for vår skyld til en pris av uendelig lidelse fra Hans side. Ashramene, skolene, sykehusene o.s.v. var aldri noe mål i seg selv, men midler til å oppnå et mål, nemlig menneskehetens åndelige oppvåkning. Hvordan Meher Baba på tross av det nesten totale fraværet av enhver esoterisk formel eller lære, gradvis og subtilt formet Sine disipler til et liv i forsakelse, overgivelse og uselvisk tjeneste, er noe bare de som har mottatt Hans nåde kan forstå. Meher Baba tilpasset seg aldri de ytre kravene til noen religion, ikke en gang den religionen Han var født inn i.

For å fortsette med vår historie, kan vi fortelle at da ambulansen kom frem til Babas hytte, ble båren løftet ut av den og plassert inne i hytten rett ovenfor døren. Kryptens gulv var gravd ut i en fots dybde etter at stenhellene som dannet gulvet, var fjernet. Kl. 19:00 forkynte Padri at Graven var ferdig.

Mens ropene Avatar Meher Baba Ki Jai! gjallet, ble Babas båre hentet ut av hytten og ført frem til Gravens port. Med hodet først ble Baba båret inn og plassert ved siden av krypten. Trebåren som Baba skulle ligge på, ble plassert nede i krypten først. En gang hadde Baba spurt mandalien om det ville være greit om Han ga Sin darshan i liggende stilling. Mandalien hadde ikke den fjerneste anelse om hva Baba virkelig mente med dette, og de hadde sagt seg enige i noe de trodde var Hans måte å si at helsen ville forhindre Ham fra å sitte oppreist for å gi darshan. Baba ba dem om å løfte hodet Hans opp slik at Hans elskere skulle kunne se det fra avstand. Nå når trebåren ble plassert i krypten, forsto de den sanne meningen med disse ordene. Eruch la tre av de stenhellene som hadde blitt fjernet fra gulvet, under båren der Babas hode skulle plasseres. Båren lå altså på skrå med Babas hode omkring fire inches høyere enn føttene.

Baba ble løftet sammen med teppet Han lå på. Blant høye rop om Avatar Meher Baba Ki Jai! ble teppet senket ned på båren. Nå lå Baba i krypten med lukkede øyne, med hodet mot nord og føttene mot de trappetrinnene som leder ned i krypten. En pute ble plassert under Babas hode. Skjerfet Han hadde rundt hodet og over ørene og haken, ble rettet på. Babas hår ble børstet ømt og forsiktig. Lakenene som Han var pakket inn i, ble brakt i orden, og så ble isblokker plassert i det lille mellomrommet mellom båren og kryptens vegg. Isen omga Baba på alle kanter uten å berøre kroppen Hans. En blomsterkrans ble plassert rundt Babas hode, og nå så Han ut som om Han sov fredelig. Baba som aldri var i ro selv om Han alltid var i guddommelig Ro, og som var bevegelse i stillhet og fred, var nå virkelig i ro. En petromax-lanterne ble opprinnelig hengt opp i Gravkammeret, men den ble senere erstattet av et lysstoffrør. En generator ble brakt til veie av Vijayawada-gruppen. Grammofonplaten "Begin the Beguine" ble spilt flere ganger i Gravkammeret mens innbyggerne i øvre Meherabad festet øynene på Elskede Baba og trakk til seg så mye av Hans kjærlige nærvær som de bare kunne.

Med nyheten om Babas tilbakekomst til Meherabad ble det på ny liv i den stille kolonien, og aktiviteter av forskjellig slag ble satt i gang som en forberedelse til Babas ankomst. Graven måtte settes i stand, vann og mat til alle som var ventet til Babas darshan, måtte skaffes, og mange andre små og store ting måtte bringes i orden.

Mange mennesker ventet på at Gravens dør skulle åpnes. De hadde kommet for å få Babas siste darshan. Kvinnemandalien dro tilbake til Meherazad ved midnatt. Adi var travelt opptatt med å sende telegrammer og telefonbeskjeder til elskere og Baba Sentre i India og resten av verden. All India Radio ble informert, og de kunngjorde Babas bortgang kl. 22:00 den 31. januar. Neste dag ble denne kunngjøringen gjentatt flere ganger på A.I.R. med jevne mellomrom. Noen ganger ble den også ledsaget av en kort skisse av Babas liv. Også B.B.C. sendte melding om Babas bortgang.

Med en av mandaliens ord: Den 13. oktober 1968 fortalte Baba oss at Han ville gi Sin darshan til alle Sine elskere over hele verden fra 10. april til 10. juli 1969. Hans fysiske tilstand tatt i betraktning var vi redde for at kroppen Hans ikke skulle tåle en slik anstrengelse. Men Han sa: "Det vil bli enkelt for meg å gi mine elskere darshan, så dere skal ikke være bekymret for det. Jeg vil gi darshan mens jeg ligger, og det vil ikke bety noen anstrengelse for kroppen. Den vil være annerledes enn alle tidligere darshaner, og den vil være den siste i stillhet." Disse ordenes sanne mening ble først forstått da Baba lå i krypten og folk begynte å danne kø for å få Hans darshan.

Baba kom med mange hentydninger om Sin bortgang, men de ble ikke forstått. En gang sa Han: "Det som kommer til å skje etter 21. mai 1968, vil være noe stort, noe som aldri har skjedd før og som ikke vil skje igjen på billioner og billioner år." Han sa til og med at "det store" kom til å skje plutselig, ikke gradvis. "Folk kommer til å passe sine egne saker uten å være klar over hva som skjer, før i det øyeblikket det skjer."

På 43-årsdagen for Sin Taushet, den 10. juli 1968, dikterte Baba følgende budskap til Sin mandali, selv om det ikke ble brakt ut til Hans elskere: "Hellige Far, hjelp din elskede sønn å gjennomføre alt ditt arbeid i løpet av dette året, for juli i år vil markere at dette året er Hans Taushets siste år."

Baba hadde gitt et løfte til Sine elskere: "En eller annen gang, et eller annet sted, skal jeg møte mine gamle og nye vestlige elskere før jeg bryter min taushet."

Den 30. juli 1968 sa Baba: "Arbeidet mitt er gjort. Det er fullført 100% til min tilfredsstillelse. Resultatet av dette arbeidet vil også bli 100% og vil manifestere seg fra og med de siste dagene i september."

Den 13. oktober 1968 sa Baba: "Jeg har ofte sagt: Tiden er snart inne, den nærmer seg raskt, den er like rundt hjørnet. I dag sier jeg: Tiden er inne. Husk dette!"

En gang sa Baba: "Kommer, kommer, kommer-Kom!" Han sa: "Ingen av dere kan vite hva det betyr." Få dager senere la Han til en linje: "Kommer, kommer, kommer-Kom! Jeg er trett av dette illusjons-spillet."

Til Sin mandali sa Han: "Jesus sa: Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør. Jeg sier: Far, tilgi dem for de vet ikke hva som vil skje."

I mange år hadde Bhau Kalchuri hatt nattskiftet hos Baba. Baba hadde bedt ham komponere gazaler. Bhau hadde aldri gjort noe slikt før, så Baba ga ham ofte tips når han satt hos Ham om natten. Ofte komponerte Baba faktisk kupletter for Bhau. Den 29. januar 1969 ga Baba følgende kuplett til Bhau ved hjelp av gester: "Ab Ji Ke Kya Karenge, Jab Tumhi Ghale Gaye." Det betyr: "Hva skal vi leve for nå som du har forlatt oss og ikke er her lenger."

Den 30. januar sa Baba til dr. Grant: "Min tid har kommet." Den samme dagen sa Han til dr. Donkin i det Han refererte til Sin lidelse: "Dette er min korsfestelse."

Da Mohammed ble fortalt at Padri hadde dratt til Meherazad den 30., hadde også han kommet med en hentydning om at Baba ville komme til Meherabad neste dag.

Slik fortsatte vi å være døve for Hans hentydninger, for det var Hans vilje at vi ikke skulle vite at Han sto i ferd med å forlate oss fysisk.

Da Mohammed ble fortalt at Baba hadde forlatt kroppen Sin, sa han til alles overraskelse: "Dada gele, Parat yel." Han mente: "Baba har dratt men vil komme tilbake."

Om kvelden den 31. hadde nyheten allerede nådd Bombay. Elskere skyndte seg til stasjonen for å rekke et tog eller en buss, eller de satte seg inn i biler og taxier for å dra til Meherabad. Noen av dem kom frem umiddelbart etter at Babas kropp var blitt lagt i Graven. Padri og Chhagan oppholdt seg i Graven hele natten fredag 31.

Lørdag 1. februar spredte den sjokkerende nyheten seg over hele verden. Det var ikke til å tro. Noen elskere undret seg: "Kan det være en misforståelse?" Hvis det kom som et sjokk på Babas mandali, hvor sterkt var ikke det inntrykket det gjorde på andre som var langt unna. Den plutselige nyheten var som et sterkt slag som bokstavelig talt slo alle i svime. Mange telegrammer og telefonsamtaler ble sendt til Adi, men beklageligvis oppsto det store forsinkelser. Det lille telegrafkontoret i Ahmednagar hadde mer enn nok å gjøre med å avvikle denne Baba-trafikken. De som hadde hørt den forferdelige nyheten og var bestemt for deltakelse på Hans siste darshan, forlot sine hjem øyeblikkelig. Deres kjærlighet førte dem til Baba. De trengte ingen mirakler for å bevare sin tro hel og urokkelig. Mange kom uten offisiell tillatelse, mange uten klær eller penger. Først da de kom frem til Meherabad, oppdaget de at de hadde glemt å ta med seg hårbørste eller såpe eller barbersaker eller noe lignende.

Mange kom etter å ha reist fra sine forpliktelser fordi de ville delta på Babas siste sahavas til enhver pris. De kom med tro som millioner gjør når de søker indre frelse og frihet fra et illusorisk liv gjennom å valfarte til hellige steder som Babas mausoleum. En elsker som ikke visste veien videre fra stasjonen i Ahmednagar, dro tilbake til Poona for å få nøyaktige instrukser! Andre kastet seg inn i tongaer (hestedrosjer) og vogner eller på sykler for å se sin Elskede. Busser fra Special State Transport ble satt opp for å bringe elskerne fra Ahmednagar til Meherabad.

I Meherabad måtte styret i Avatar Meher Baba Trust legge sine hoder i bløt for å treffe foranstaltninger for tusenvis av mennesker som kom i flokk og følge hver eneste dag. En provisorisk markise -- en hvit duk strukket mellom bambusstokker -- ble reist foran Graven og skaffet litt skygge fra den brennende solen. Først gikk det ikke an å få tak i mat. For å få en kopp te og en kjeks måtte man dra seks miles til Ahmednagar med kommunikasjonsmidler som slett ikke alltid var til å stole på.

Chhagan kom til alles redning ved å sørge for at en grønnsaks-pulay (ris med grønnsaker) ble tilberedt i Ahmednagar søndag 2. februar og fraktet til Meherabad. Den ble virkelig til en velsignelse for de fleste av de elskerne som ikke hadde hatt annet enn vann og Hans kjærlighet å leve av. Den 6. februar sørget han for at puris med grønnsaker ble kokt og servert til alle. Heldigvis dukket det opp en liten kantine i nedre Meherabad som solgte te og småretter til dem som kunne betale.

Hallen i nedre Meherabad var sprengfull av elskere. Det var knapt en millimeter å gå på ute på verandaene rundt hallen. Uten å bry seg om det kalde været vasket mange seg i kaldt vann tidlig om morgenen. Det var mange som ikke hadde noe å ligge på eller bre over seg om natten. Padri gjorde sitt beste for å skaffe sengetøy til elskerne fra sitt lille lager.

Om natten satt de som ikke hadde annet enn overstrømmende kjærlighet i hjertene sine, rundt Graven og sang sanger eller tilba sin Elskede på annen måte. I mellomtiden diskuterte grupper av intellektuelle nede i Meherabad Hall temaer som Babas taushet, Hans løfter, måten Han så plutselig forlot kroppen Sin på, og andre ting. Vi, som elskere, bør ikke sette spørsmålstegn ved en Mesters metoder. La oss ha tro og tillit til ham. La oss overgi oss fullstendig til hans vilje. Hva oppnår vi gjennom å diskutere hvordan Baba oppfører seg? Har ikke Baba ofte sagt at Han er hinsides vår fantasi og forestillingsevne? Baba har sagt: "Prøv ikke å forstå betydningen av mine handlinger med ditt begrensede sinn, prøv heller aldri å etterligne dem. Å prøve å bringe hver handling inn i din forståelseskrets, er å ikke forstå hvor begrenset din egen forståelse er!" "Noen ganger, når jeg ser hvor forvirret dere er, lar jeg meg bevege av min egen medlidenhet og kjærlighet til dere slik at jeg gir en forklaring på en av mine handlinger. Og slik virker det som om jeg forsvarer mine handlinger fordi jeg gir forklaringer på dem. Og slik vises din svakhet og min styrke." "Men husk at selv om jeg forklarer hva mine handlinger betyr, vil de likevel forbli hinsides ditt kunnskapsområde. Mitt guddommelige spills ytterste enkelhet blir tilsynelatende ytterst innviklet så snart du forsøker å forstå det gjennom intellektet." "Hvis mine handlinger skaper forvirring, er det på grunn av din mangel på fullstendig tillit. Derfor skal du rive all tvil opp med roten og huske at alt jeg gjør, gjør jeg til ditt beste. Alle mine handlinger er min guddommelige respons født av min guddommelige kjærlighet." Baba sa en gang: "Jeg vet tre ting: Jeg er Avatar i alle ordets betydninger. Hva jeg enn gjør, er det et uttrykk for min ubegrenselige kjærlighet. Gjennom din uvitenhet lider jeg for evig uendelige smerter." "Ingen kan forstå mine metoder. Jeg er hinsides din forståelse. Bare Fullkomne Mestre kan forstå meg og mine metoder." "De som tror på meg og allikevel føler behov for å problematisere mine ord og handlinger, er svake i sin overbevisning og sin tro på meg." En Fullkommen Mester har sagt: "Tusenvis av lærde og titusener av intellektuelle kan diskutere og analysere, men Guds business er det bare Gud som forstår." Den sanne elsker sier: Hva du enn er og hvem du enn er, spiller ingen rolle så lenge min kjærlighet til deg varer for all tid. La oss bli "hodeløse og fotløse" i vår kjærlighet og adlyde Baba uten betingelser. La oss slutte å stille spørsmål og å tvile på Hans handlinger. La oss bli de fullkomne elskerne til Baba som er kjærligheten personifisert. La oss leve bare for å gjøre andre lykkelige.

Tusenvis kom, menn, kvinner og barn alle steder fra, fra de nærliggende landsbyene, fjellbygdene, de fjerne storbyene og fra hele India. Kvinnene bar småbarn i sine armer og lot dem berøre dørterskelen med pannen sin. Lite forsto disse småbarna av hva de mottok fra Kjærlighetens Hav. De kom om dagen og i løpet av natten. De kom i biler, taxier, busser og tog. Tog fulle av elskere stoppet i Meherabad for å slippe dem av. En ubrutt strøm av elskere, unge og gamle, rike og fattige, deres plass i samfunnet og måte å kle seg på like forskjellige i uttrykk som deres kjærlighet til Baba. De hadde reist for å bøye seg for Gud som hadde tatt menneskeskikkelse på grunn av kjærlighet. Og deres belønning skulle komme til å stå i forhold til deres kjærlighet. De kom og knelte på Gravens dørterskel for å tilby sin Elskede de små gavene av kjærlighet og tjeneste de hadde med til Ham. Disse små kjærlighetsgavene ville gi Ham et flyktig øyeblikk av glede. Det var bare én dørterskel inn til den Elskede, og det var tusenvis av hoder som ville bøye seg på den i tilbedelse!

Den første av vesterlendingene som kom, var Don Stevens. Senere kom dr. Harry Kenmore, Adi jr., Delia de Leon, Rick Chapman, dr. Allen Cohen, Irwin og Edward Luck og A. Hasan. Deres ankomst minte om den gangen de tre vise menn fra østerlandene kom til stallen for å se sin Herre Jesus for to tusen år siden. Disse vise mennene fra vest kom som pilegrimer til øst ene og alene i kjærlighet for et glimt av sin Elskede. De hadde ikke med seg rike materielle gaver, men de la sitt alt ned for Hans hellige føtter. Å se dem komme inn i Graven, gå nedover trappen, sitte på det siste trinnet og kjærlig røre ved Babas føtter, fikk mange øyne til å fylles med tårer. Noen satt på det nederste trinnet en lang stund, fortapt i sine søte minner om sitt samvær med Baba.

Noen ble emosjonelle og gråt bittert. En gammel elsker som hadde vært lærer for guttene i Prem Ashram, kunne nesten ikke stå oppreist fordi han skalv så sterkt. Han hulket høyt mens tårer i mengder rant nedover kinnene hans i en ubrutt strøm. Han dunket hodet mot Gravens murvegger og måtte forhindres fra å skade seg. Han var den eneste som hadde evnen til å kontrollere guttene når de hulket for Baba. Nå hadde han mistet kontrollen over sitt eget hjerte. Baba hadde fortalt denne elskeren at han ikke ville dø før Baba hadde forlatt sin kropp. Han skrek: "Ta meg nå, ta meg nå." At han elsket Baba er mildt sagt. Han var rede til å vaske Babas Elskede føtter med sitt hjerteblod.

To piker fra Andhra Pradesh kom inn syngende og gråtende. De kunne ikke la være å gi fritt utløp for sine hjerters sorgfulle pulsslag gjennom sjelegripende hulk. Dette var kjærlighetens tårer. De gamle og uføre ble hjulpet inn i Gravkammeret på stoler løftet av fire personer. De kunne ikke gå ned i krypten, men de kunne se Baba på avstand. Også disse felte tårer av kjærlighet. Noen besvimte og måtte bæres ut. Ingen av elskerne som hadde kommet inn i Gravkammeret, ønsket å forlate det, så de måtte oppfordres til å gå ut, slik at andre kunne komme inn. Ikke alle var så heldige at de kom inn i Gravkammeret. Tusenvis bøyde seg på dørterskelen og prøvde å få et glimt av sin Elskede i krypten. Før øynene kunne venne seg til mørket, ble de skjøvet til side av vaktene ved døren. Det var trist å se så mange bli skjøvet vekk før de så mye som hadde fått festet blikket på Baba. Men hvis ikke de så Baba, så Baba uten tvil dem, og tok imot deres kjærlige dype bukk for Ham. Han ga dem mer, mye mer, i løpet av et par sekunder enn de hadde oppnådd i løpet av et helt livs oppriktige søken, for Baba kan skjenke Guddommelig Kjærlighet mens andre bare kan snakke om det.

"I gamle tiders Advent var det først etter at Gudmennesket hadde forlatt kroppen Sin, at de som trodde på Ham, dro av sted for å spre Hans budskap over landet, skrev bøker om Hans lære og liv, dro på pilegrimsferd til de stedene Hans føtter hadde vandret og bygde hus til Hans navns tilbedelse og tjeneste. I dette nåværende Advent blir alt dette gjort nå -- alt dette og mere til, mens Gud er midt i blant oss i Meher Babas Menneskeskikkelse."

Mange kom med blomster og kranser. De knelte ærbødig på dørterskelen og la fra seg sitt kjærlighetsoffer der. De ble lagt i en haug ved Gravens dør. Bare roser og kranser laget av roser, ble senere brukt til å smykke Baba, mens de andre blomstene ble samlet sammen og lagt i de tilstøtende små kjellerne. Noen kom inn og bøyde seg på trappeavsatsen, andre steg ned trappen for å røre ved Babas føtter for siste gang. Andre satt på det nederste trinnet og plukket opp blomster fra Babas føtter. Disse ville de verne om med kjærlighet hele livet og kanskje ville de også gi et kronblad til en av de ulykkelige som ikke fikk glede av denne siste darshanen.

To frivillige oppholdt seg i Graven hele tiden. En pleide å vifte Baba mens den andre samlet sammen blomster ved inngangen og tørket av gulvet med en våt klut for å fjerne støvet som føk inn i mengder på grunn av alle de tusener som tråkket rundt og bøyde seg ved døren. Det måtte ryddes vei foran vinduene i Graven der elskerne prøvde å få et glimt av sin Elskede. Dette var nødvendig for å opprettholde luftsirkulasjonen inne i Gravkammeret. Gulvet ble stenket med rikelige mengder Eau de Cologne hver time for å holde det fritt for maur, insekter, fluer og moskitoer. Baba hadde alltid likt lavendel og Chanel, så Han ble stenket med det.

Mange elskere ville gjerne vifte Baba etter tur for å jage vekk de fluene og moskitoene som hele tiden kom inn i Graven ved å gjemme seg i klærne til landsbyboerne. Først ble dette gjort med en fluesmekker, senere med en liten vifte og til slutt med en pinne som det ble festet et tørkle på. For dem som fikk delta i dette, ble viftingen som å puste til den ilden av kjærlighet som brant i hjertene deres slik at den kunne flamme sterkere opp og gi hjelp og lys til andre i deres mørke. Mens de viftet Baba, hadde mange elskere vidunderlige opplevelser. En syntes han så tårer renne nedover Babas kinn, en annen at han så Babas øyne bevege seg, en tredje sa at han så Baba smile. Så lenge de satt der, gjorde Babas legende nærvær dem rolige, men når de forlot Graven, rant tårene nedover kinnene deres, rensende tårer der glede og sorg blandet seg på forunderlig vis.

Mansari, en av kvinnemandalien som hadde levd oppe på Meherabad Hill i mange år, kom med jevne mellomrom for å holde en liten oljelampe brennende. Tre ganger om dagen ble dørene i Graven lukket mens Eruch og et par elskere skiftet ut de isblokkene som Baba lå omgitt av. Det var ingen lett oppgave for Eruch å balansere på isblokkene og fjerne dem som hadde smeltet og ikke lå støtt lenger. Nye blokker ble tilpasset og puttet inn i alle hulrom og sprekker. Sagmugg ble strødd på isblokkene. Siden roser i overflod ble brakt til Graven hver dag, ble rosenblader strødd utover sagmuggen som dekte isblokkene. Resultatet var at det så ut som om Baba lå og sov på en seng av roser.

Helt fra Eruch hadde prøvd å gjenopplive Baba med munn-til-munn metoden den 31., hadde han jobbet natt og dag i Graven uten å tenke på mat, drikke eller søvn. Han hadde ikke tatt med seg klær i det hele tatt fra Meherabazad og hadde knapt tid til å vaske seg. Dag og natt kunne man se ham i Graven når han trøstet en elsker, viste en annen vei ned i krypten, tok i mot blomster og la dem på Baba, arrangerte isblokker, renset Babas klær for sagmugg, dusjet Baba med Eau de Cologne eller lavendelvann og mange andre ting. I mange år hadde han vært Babas talsmann og til stor hjelp for Ham på mast-turene. Den korrespondansen som han tok seg av hver eneste dag, var overveldende. Belønningen han fikk for sin kjærlighet til Baba var Kjærlighet, og for en belønning det er! Det er det eneste beger som får alt jordisk begjær til å forsvinne når man drikker av det. Han tenker ikke på frelse, heller ikke på fullkommenhet, heller ikke på å bli fri. Hans kjærlighet til Baba får ham til å ønske å bli født på nytt og på nytt midt blant all jordens elendighet så lenge han bare får elske Baba for kjærlighetens egen skyld.

Etter år i konstant samvær med Baba er den adskillelsen han føler, noe som ikke kan beskrives, man kan knapt forestille seg den. Bare de som har kjent sann kjærlighet, kan vite hva det betyr å bli skilt fra sin Elskede som de oppga alt for -- sinn, kropp og verden og alt de en gang hadde kjær i dette livet. Han lever Babas ord: "Tjen Ham som tjener hele universet, adlyd Ham som hersker over hele skaperverket, elsk Ham som er selve kjærligheten, følg Ham i all livets ferd."

Elskede Babas laken ble ikke skiftet, men et nytt ble hver dag lagt over det som Han var tullet inn i. Blomstene ble arrangert og skiftet to eller tre ganger om dagen. Rundt Babas hode var det tørkleet som ble knyttet rundt det i Meherazad. Omkring dette ble det plassert et rosa klesstykke der endene dekket brystet Hans. Roser, knyttet sammen til vidunderlige kranser alt etter den enkeltes smak og fantasi, prydet brystet Hans. Rosene fra Meherazad som Baba elsket så høyt på grunn av Meheras ømme omsorg for dem, ble lagt på hjertet Hans av mandalikvinnene. Fra døren så det ut som om Baba hadde på seg en rosa jakke og lå på en seng av roser.

Når kvelden nærmet seg og det begynte å bli litt mørkt inne i krypten, satte en av de frivillige seg på trappeavsatsen over krypten og lyste på Babas ansikt med en sterk lykt. Effekten var fantastisk. Fra døren så det ut som om Babas ansikt var opplyst av en glorie. Baba hadde aldri likt at røkelsespinner ble brent i nærheten av Seg, så disse ble unngått inne i Graven. Rett utenfor østvinduet, på plattformen der guttene fra Prem Ashram pleide å sitte, sto det en urne som det ble brent sandeltre i. Mange kom inn i Graven og brukte kameraene sine, både filmkameraer og fotografiapparater. Meelan Studio i Poona, som sannsynligvis har tusenvis av fotografier av Baba, kom hver dag for å ta bilder av Baba fra forskjellige vinkler. Takket være disse bildene kunne Babas elskere over hele verden se hvor naturlig ansiktet Hans så ut selv om kroppen Hans hadde ligget i den åpne krypten i syv dager.

Mens Eruch byttet ut isblokkene rundt Baba, pleide dr. Goher å gå ned i krypten og undersøke Babas legeme for å se om det fantes tegn til forfall. Overraskende nok svellet maven opp bare svært lite den første dagen, og etterpå forekom det ingen tegn på bukutvidelse. Bare ansiktshuden Hans var synlig siden ansiktet var det eneste som ikke var dekket av lakenet. Den holdt seg glatt, klar og glødende alle de syv dagene. Ansiktet så helt naturlig ut, og Baba virket som om Han sov. Da en høy regjeringsfunksjonær kom for å se Baba på den sjette dagen, utbrøt han faktisk helt spontant: "Han ser ut som om Han sover!" Kort sagt var det mange forandringer som skulle ha inntruffet i en død kropp, som ikke fant sted i Babas legeme. Da elskerne ble klar over dette, oppsto det mange rykter om at det skulle oppbevares for all evighet. En person foreslo til og med at man skulle lage en glasskiste og plassere Baba i den slik at Babas darshan skulle kunne være tilgjengelig for all ettertid!

Kvinnemandalien hadde tilhold i de tomme rommene oppe på Meherabad Hill. Hver dag kom de flere ganger for å se Baba i Graven. Da ble den lange køen av menn, kvinner og barn stoppet for en tid og Gravkammeret tømt for mennesker. Så gikk Mehera og de andre mandalikvinnene inn i Graven. Å se Mehera vandre gråtende fra rommet sitt til Graven i en tilstand av lamslåtthet var gripende. Hun pleide å gå til nordvinduet på Graven og berøre vinduet med hodet sitt. Så bøyde hun seg ved vestvinduet. Når hun kom frem til inngangen, tok noen sandalene av henne. Hun sto på dørterskelen som om hun var halvt bevisstløs med tårene rennende nedover kinnene og hendene løftet i tilbedelse uten å bry seg om at tusenvis av mennesker fulgte henne med øynene. Så gikk hun inn i Gravkammeret, og de andre kvinnene fulgte etter. Dørene ble stengt, og alt vi kunne høre var hulking. Like før dørene ble åpnet for henne igjen når hun skulle ut, ropte alle Avatar Meher Baba Ki Jai! Hun kom alltid ut av døren bare for å snu seg mot Baba igjen, fortapt i sin sorg. Noen hjalp henne med sandalene. Hun bøyde seg, én gang, to ganger og igjen og igjen. Hun ville ikke miste et sekunds øyenkontakt med Baba. Hun tok et steg og snudde seg tilbake igjen, så på Baba, felte en ny kaskade av tårer og gikk langsomt videre. Avskjeden fra Baba var ekstremt smertefull for henne. Disse øyeblikkene av farvel viste oss hvor dypt hun var grepet. I tanker og gjerninger, i ro og bevegelse, alene og i samvær med andre, vil hun forbli ett med sin Elskede Baba.

Elskerne gikk langs en slags landgang av bambus, steg for steg mot sin Elskedes føtter for å legge hodet i kjærlighet og tilbedelse på Hans dørterskel. En sammenhengende strøm av mennesker kom til døren Hans, bøyde seg på dørterskelen, så på Baba, la fra seg blomstene og gikk vekk. En høyttaler brøt den himmelske stillheten på Meherabad Hill. Alle ville gjerne synge en bhajan til Hans ære, en quawali, lese et dikt eller be Parvardigar eller Angerbønnene gjennom mikrofonen. Landsbyboerne fra Arangaon samlet seg om kvelden og sang kirtaner og bhajaner akkompangert av munnspill, trommer og symbaler. Dette var de landsbyboerne som Baba hadde arbeidet så tålmodig for alle disse årene for å heve deres bevissthet og måte å leve på. Alle var på plass -- hver mann, kvinne og barn -- for å vise sin elskede mester og venn aktelse og respekt.

Babas store mirakel er at Han forvandler menneskets hjerte. Det har Han gjort for disse fattige landsbyboerne, og resten av verden vil også en dag oppleve en bevissthetsforandring. Han kom ikke for å gi verden en ny intellektuell forklaring på Sannheten, Han vekket opp det Uendelige Livet i alle. Uten ord eller belæring lyste Hans kjærlighet opp i hjertene deres. Den som har sett Hans øyne og Hans smil, vet hvor uimotståelige de var, hvordan de fikk hjertet til å åpne seg helt spontant for å motta en overflod av glede hinsides all forståelse.

Vesterlendingene fikk husrom i Ahmednagar der Sarosh Irani og hans kone Villoo tok seg av dem. De pleide å komme til Graven hver morgen og kveld, sitte der inne en stund eller vandre rundt. Dr. Harry Kenmore visste alt om Gravens dimensjoner og innhold etter at Eruch hadde latt ham røre ved veggene, ledet ham rundt krypten langs trappeavsatsen og ned trappen slik at han kunne røre ved Babas føtter. Han satt ofte på avsatsen og sang "Begin the Beguine". Hver dag forlangte han en grundig medisinsk rapport om Babas "helse" som han alltid tok omhyggelig opp på bånd. Han sa frem Parvardigar- og Angerbønnen når han ble bedt om det. En gang kom Mehera og kvinnemandalien spesielt til Graven for å høre ham si frem disse bønnene.

Hver dag begynte og sluttet med Babas arti som alle deltok i. Om kvelden ble av og til en arti på maharathi sunget i tillegg til den vanlige. Ofte kom en elsker inn i Graven i løpet av dagen for å si frem de to bønnene. Keshav Nigum, som var ryggraden i Hamirpur Centre på tross av sin Parkinson's Disease, pleide å stå i Gravkammeret og si frem "Meher Chalisa" (førti vers som han hadde skrevet til Babas ære).

Graven ble holdt åpen alle døgnets firogtyve timer i syv dager bortsett fra et par timer to av kveldene. Ingen vet hvor mange elskere som kom til Babas aller siste sahavas. Hver kveld ba Sarosh Irani om unnskyldning på vegne av styret i Avatar Meher Baba Trust fordi de ikke engang var i stand til å skaffe elskerne det mest elementære av det de trengte. Deretter pleide han å anmode elskerne om å forlate Meherabad når de hadde fått Babas darshan, slik at nykommerne fikk en mulighet til å finne et sted å være. Når Hans elskere dro med hjertene sine fulle av den kjærligheten som Baba hadde vekket i dem, var det for å bære Hans budskap om håp ut til en menneskehet på randen av fortvilelse på alle livets områder. Når først en indre forbindelse er etablert med Baba, nærer den Guddommelige Hyrde sine får med Sin kjærlighet, hvor enn Han er, hvor enn de er, uavhengig av tid og sted.

Hver kveld ved solnedgang startet den elektriske generatoren opp og tente omkring førti lysstoffrør. Normalt var det kerosenlamper som sørget for belysningen. I den mørke bakgrunnen strålte Meherabad Hill som et eventyrland -- ikke bare av lampelyset, men av lyset fra Hans elskeres kjærlighet. Passasjerene ombord i togene og bussene som passerte på veien, kunne se opp mot kjærlighetsfesten på høyden. De bøyde seg respektfullt for den Ene uten like. Togene pleide å blåse i fløyten når de passerte høyden -- lokomotivførerne hilste denne Tidsalders Avatar.

Alle var ivrige etter å høre dr. Gohers rapport om Babas helse hver morgen. Ingen behøvde å spekulere på når Babas legeme ville bli jordfestet, for styret hadde sagt klart i fra at de kom til å gjøre det ved første tegn på forråtnelse. Når den medisinske rapporten ble gjort kjent, følte alle seg lettet over at de skulle få være sammen med sin Elskede enda en dag. På den tredje dag ble det hvisket forsiktig blant elskerne: "Tenk om det vil skje en oppstandelse i dag?" En følelse av forventning, av kanskje å se Baba reise seg, gå og tale, holdt elskerne oppe hele dagen. Så, den fjerde dagen, kunne man høre noen si: "Kanskje Han vil stå opp i dag?" Den sanne oppstandelse er det Han gjør når Han vekker den sovende sjelen opp fra uvitenhetens mørke til en opplevelse av Guddommelig Kjærlighet. Babas mirakel er å gjenoppvekke hjertet. Den skjønne og guddommelige kjærligheten som strømmer ut fra Baba, får en åndelig gjenoppvekkelse til å finne sted i alle som mottar den. Den fyller et menneske med udødelig sødme og en glede uten grenser. Gjennom Hans kjærlighet ble alle gjenoppvekket, de levende døde fikk liv. Mennesket vil absorbere Hans velsignelse, og Hans kjærlighet vil gjennomsyre alle ting, levende og døde.

Mandalien viste frem noen av Babas gamle skatter til elskerne. En av dem var en gammel lappete jakke, opprinnelig sort, men praktisk talt dekt av sorte og blå lapper. Baba sa en gang at denne jakken var den mest hellige av alle Hans eiendeler. Han hadde brukt den regelmessig i åtte år fra 1921 og utover. Han refererte til denne jakken da Han sa: "Det den har i seg, vil åpenbares etter at jeg har forlatt kroppen. Da vil tusenvis av menn og kvinner komme for å tilbe den." Eruch fortalte oss at etter at Baba hadde sluttet å gå med denne jakken, pleide Han å bytte klær ofte og så gi dem bort, men disse tingene (jakke, sandaler og en hvit sadra) ville ikke Baba gi fra seg. Den hvite sadraen bar Han når Han hadde på Seg jakken. Sandalene var svært gamle og Baba la dem vekk et par år etter Sin taushet.

Og slik gikk dag etter dag med nye elskere som kom, felte tårer, bøyde seg for Baba og overga sitt alt til Ham. Alle som kom og alle som gjerne skulle ha kommet, mottok Hans tause velsignelse og kjærlighet -- den kjærligheten som er alene om å kunne frelse verden. "Ting som er virkelige blir alltid gitt og mottatt i stillhet", og slik ga de sin kjærlighet og mottok Hans velsignelse. Den Guddommelige Hyrde ga fårene i Sin flokk det de trengte, Han tok Seg av deres åndelige behov og ga dem næring gjennom det Evige Livs nektar som Han lar strømme inn i alle.

Fredag 7. februar demret den åttende dagen. Elskerne var våkne fra klokken tre om morgenen. Dette var siste sahavasdag, for Babas legeme skulle jordfestes klokken 12:15. Styret hadde avgjort saken på et møte. Det klaffet slik at det var Babas fødselsdag i følge den zarathustrianske kalenderen. Damene hadde tatt på seg fine kjoler og virket ganske muntre. Klokken 4:30 hadde alle samlet seg ved Graven. Eruch og noen få andre var travelt opptatt med å ordne isblokkene, bytte teppene som lå over Baba, og arrangere rosene i krypten. Det ble meddelt at nøyaktig klokken 5:00, Babas fødselstidspunkt, skulle alle rope Avatar Meher Baba Ki Jai! tre ganger. Eruch sa at da Baba var fysisk i blant dem, feiret Han alltid fødselsdagen Sin på denne enkle måten ved å be mandalien rope Avatar Meher Baba Ki Jai! klokken 5:00.

Mehera, Mani og mandalikvinnene gikk inn i Gravkammeret klokken 4:50. Alle sto rundt Graven og sang Babas navn: Sat Chit Ananda Parmananda, Meher Baba Vidyanand. Nøyaktig klokken 5:00 ropte alle høyt i kor Avatar Meher Baba Ki Jai! Så snart mandalikvinnene hadde smykket Baba med blomsterkranser, ble dørene i Graven åpnet og de forlot den. Darshanprogrammet startet. På denne fødselsdagen, den siste i Hans fysiske nærvær, utvekslet mandalien minner om hvordan de pleide å feire Babas fødselsdag de første årene i Meherabad: Dagen begynte klokken 4:30 om morgenen. Baba var alltid kledd i en ny hvit sadra og nye chappaler (sandaler). Over sadraen hadde Han garantert en ny farverik silkejakke av den typen Han alltid brukte. Det varte imidlertid aldri lenge før Baba tok av Seg den nye jakken og tok på Seg den gamle lappete, men kamfortable, jakken Sin. Grammofonen ville spille opp en av Babas favorittmelodier eller sanger. Så sang alle i kor Happy Bithday to You. Mens Baba sto, hengte Mehera en blomsterkrans av enkle blomster fra haven rundt halsen Hans. Den tradisjonelle retten Rava (en søt rett laget av hvetekrem) ble plassert på frokostbordet. Så kalte Baba kvinnene til Seg én etter én med tallerkenene sine og delte ut en rikelig porsjon Rava til hver enkelt sammen med et blikk og et smil. Så ble tjenerne bedt om å komme med sine tallerkener. Til slutt ville Baba be om en stor beholder som Han kunne putte resten av Ravaen i slik at Han kunne ta den med Seg ned bakken til mandalimennene. Ikke før var det gått fem minutter, før Baba begynte å bli rastløs og ivrig etter å komme i gang og gi Sin prasad til mennene, og så ble ikke Baba sett igjen før sent på ettermiddagen. Så snart Han var tilbake, forlangte Han alltid lunsj i tradisjonell form: ris, dal, curd og krydrede grønnsaker. Baba forsynte Seg Selv og satte tallerkenen Sin til side. Alle kom frem med tallerkenene sine og ble servert av Baba. Etter at alle hadde fått, begynte Baba å spise, og alle fulgte Hans eksempel. Når lunsjen var over, sendte Baba alle for å hvile en time. Når det var tid for te, ringte klokken. Alle samlet seg i spisesalen der Baba sto ved siden av en kake -- en presang fra en av Hans hengivne i Bombay. Baba skar opp kaken og ga hver enkelt et stykke og barna et ekstra stort stykke. Snart la Baba i vei igjen nedover bakken fulgt av Masi, portnersken, hun løp ved siden av Ham med forte skritt mens hun bar kakerestene på et fat og forsøkte å holde følge med Baba som førte an med paraplyen i hånden. Til slutt kom Baba opp bakken igjen, trett men lykkelig, og dagen endte med noen få åndelige sanger på grammofonen. Til slutt ble arti gjennomført med brennende kamfer og alle sang med i lovsangen.

Så forskjellig alt var denne dagen, 7. februar l969. Darshanprogrammet startet kl. 5:00. Alle bøyde seg på dørterskelen og hvilte øynene på sin Elskede for siste gang. Bare gruppeledere og noen få andre fikk adgang til Gravkammeret. Noen få av dem var så heldige at de fikk sjansen til å gå ned i krypten og røre ved Baba. Etter kl. 7:00 fikk ingen tillatelse til å komme inn i Gravkammeret bortsett fra de to som hadde vakt, en sto ved døren og en viftet Baba. Nesten alle kvinnene og mange menn kom inn og tilbød sin siste tjeneste, de ville vifte sin Elskede. Hver enkelt fikk ha viften i ca. to minutter. Etter soloppgang ble det en enorm pågang. Avisene i Poona, Ahmednagar og andre steder hadde meddelt at den siste darshan ville være i dag og at Babas legeme ville bli jordfestet klokken 12:15, nøyaktig syv dager etter at Han forlot kroppen.

Adi K. Irani, som hadde vært Babas sekretær og disippel i mer enn fire tiår, kom inn i Gravkammeret omkring klokken ni om morgenen. Han satt på avsatsen til krypten og betraktet Baba intenst. Han hadde gitt Baba alt han hadde. Det fantes ikke et eneste offer han ikke hadde gitt for sin Elskedes skyld. Sine penger, sine landområder, sin eiendom, sin kropp, sitt sinn og sitt hjerte -- alt hadde han ofret i sin kjærlighet til Baba. Ikke bare dette livet, men millioner av liv, var han villig til å legge ned ved Babas føtter. Han satt der med albuen på kneet og hodet i hånden uten å bry seg om pågangen av elskere ved døren. Han satt fortapt i sine minner om sin fortid med Baba: det harde arbeidet Baba hadde fått ut av ham, all moroa han hadde hatt mens han lekte, spiste og dro rundt med Baba, mast-turene som Baba hadde tatt ham med på, den tiden da Baba sang og snakket, da Baba tok ham med på reiser jorden rundt og til Vesten, alle de dagene han hadde tilbrakt på kontoret med hardt arbeid for Babas sak. Alt dette og mye mer kom frem i erindringen. Nå var han frarøvet sin Elskedes selskap, Hans varme omfavnelser og smilet Hans som kunne ta bort den trettheten som hadde hopet seg opp gjennom dager. Som alle disse minnene kom tilbake til ham, ble øynene hans fylt med tårer som hadde flommet over fra et hjerte som kjente virkelig kjærlighet. Man kunne se hvordan han tørket vekk disse kjærlighetstårene med jevne mellomrom. Å si farvel til Baba var spesielt smertefullt for en som hadde tilbrakt så mange år sammen med Ham.

Noen elskere som hadde hørt at Babas legeme ikke hadde blitt jordfestet ennå, skyndte seg til Ahmednagar og ankom den siste dagen. En persisk familie var blant dem. De kom inn i Gravkammeret og deres hjerters sluseporter åpnet seg og oversvømte øynene deres med tårer. Disse lykkelige menneskene fikk sjansen til å se Baba før Han ble tatt bort fra våre fysiske øyne for evig og alltid. Baba sa en gang: "Mine elskere er så heldige at de har selskap med Gud i menneskeskikkelse. Et blikk fra meg er nok til å gi dere alt dere trenger. Dere vil fortsatt sitte her uten noen ytre forandringer, men dere vil bli det dere virkelig er -- dere må vente på det øyeblikket. Det øyeblikket er nær, og for det må dere elske meg helhjertet...I Avatariske perioder må man ikke nødvendigvis foreta den indre reisen etappe for etappe. Hvis dere har Avatarens Nåde, tar Han dere ganske enkelt fra der dere er til der dere bør være, der Gud vil dere skal være."

Man kan ikke la vær å nevne det som hendte med Pukar, en "kjempe" av utseende og ånd. Han hadde ikke sovet foregående natt fordi smerten ved å være adskilt fra den Elskede var så intens. I dag ble han funnet sittende ca. kl. 7:00 mellom to av gravene til Babas nærmeste og kjæreste. Da noen tok kontakt med ham, reagerte han plutselig. I det han ga fra seg et høyt krigsrop, hoppet han flere fot opp i luften, falt ned på marken og rullet nedover bakken til han kolliderte med et tre ca. fem fot unna. Personen som hadde forsøkt å trøste Pukar, ble vettskremt og løp vekk fordi han trodde Pukar sannsynligvis hadde blitt bitt av en slange. Noen elskere skyndte seg bort til ham for å holde ham fast, men han lot ikke noen komme nær seg. En uavbrutt tårestrøm vætet jorden der han satt. Etter en halv time gikk tre elskere fra gruppen hans bort til ham for å roe ham ned. De var ikke mer enn åtte fot unna da han skrek høyt og sprang opp med en sten i hånden som han ville kaste på dem som forsøkte å kontakte ham. De hadde aldri blitt så skremt før som de ble nå, og de løp, en av dem holdt sin dhoti (et klesstykke knyttet rundt livet på en måte som Baba aldri hadde likt) så den ikke skulle gli ned! Noen timer senere kom Pukar til seg selv igjen fra sin melankolske tilstand og gikk for å bøye seg for sin Elskede som han aldri skulle se igjen. Pukar hadde vært Baba fullstendig hengiven og gitt alt til Ham i kjærlighet og tjeneste siden mange år tilbake. Han gråt fordi han visste at han elsket Baba og visste hvor ufullkommen hans kjærlighet var.

Den siste dagen var det noen som husket Mohammed, masten i Meherabad. Padri og Sidhuji fulgte ham til Graven. Selv om han er krumbøyd fordi han har gravd "deesh" hele livet, kan han stå oppreist en stund av gangen. Han sto på dørterskelen til Gravkammeret og ville ikke gå inn selv da man ba ham gjøre det. Han sa: "Pahile, pahile" som betyr "sett, sett." Han mente at han hadde sett Baba. Så sa han: "Bus, bus" som betyr "nok, nok". Han gikk tilbake til rommet sitt sammen med dem som passet på ham.

Kekobad, en av mandalien, ble båret inn på en stol av fire sterke menn. Han hadde brukket hoften slik at han ikke var i stand til å gå. Baba har sagt at Kekobad kan se Ham kontinuerlig dag og natt i en liten flamme. Kekobad gjentar Babas navn 100.000 ganger daglig hver dag og har gjort det i mange år.

Ved ett tilfelle kom en gammel kvinne inn, så bøyd i midjen at hun var som en nittigraders vinkel. Hun skygget for øynene ved å holde hånden for pannen for å unngå det skarpe lyset slik at hun skulle klare å se Baba i krypten. Da hun ble spurt om hun kunne se Baba, ristet hun bare på hodet. Det virket som om hun hadde grå stær på begge øynene! Hun ble hjulpet bort til avsatsen rundt krypten, og først da hun hadde satt seg ned der og lyset fra en lykt ble fokusert på Babas ansikt, kunne hun se Ham. Da var det at Eruch fortalte oss at hun var Valu, en av Babas gamle og trofaste hengivne fra begynnelsen av tyveårene. Baba holdt henne meget kjær, og selv om hun ikke kunne se Ham tydelig, så Baba henne og viste henne at Han satte pris på hennes lange, oppriktige, uselviske og kjærlige tjeneste for denne Tidsalders Avatar. Hun husket alle årene sammen med Baba og tårer fylte øynene hennes. Det var tårer av kjærlighet.

"Når man gråter av kjærlighet, gråter man de beste tårene.
Når man gråter for noe annet, er tårene bare en vits."

Klokken 11:20 hadde alle fått Babas darshan. Styret kom inn i Gravkammeret og satte planene ut i livet. En filmkameramann og hans assistent fikk tillatelse til å komme inn. Nøyaktig klokken 12:00 sa dr. H. Kenmore frem Parvardigar-bønnen. Klokken 12:15 gjallet tre høye rop fra Avatar Meher Baba Ki Jai! Gravens dører ble stengt en stund og Baba ble dekket av et rent laken. Så fjernet Eruch isblokkene og ga dem til de mandalimedlemmene som sto rundt ham. De ga dem i sin tur videre til vesterlendingene som sto utenfor Graven. Da alle isblokkene var fjernet, ble det rosa tørkleet rundt hodet Hans byttet for siste gang. Håret Hans ble børstet, skjerfet rundt hodet Hans ble brakt i orden, støvpartikler ble varsomt børstet vekk fra ansiktet Hans og friske roser smykket Ham.

Mehera og mandalikvinnene kom for sin siste darshan. Alle sto tause rundt om i Gravkammeret. Det eneste som hørtes i den dype stillheten var de høye hulkene fra den ene som elsket den eneste Ene slik Han bør bli elsket. Mandalikvinnene la en blomsterkrans rundt Baba, og med øyne som avslørte sorgen i hjertene deres, forlot de Graven.

Nå samlet mennene i Babas mandali seg i Gravkammeret. Kistelokket gikk fra den ene elskerens hånd til den andre frem til Gravens dør. Lokket ble løftet inn og rep bundet til de fire håndtakene i hjørnene. Like før det ble plassert over Baba, gikk Eruch ned i krypten og la et fint og vakkert tørkle som Mehera hadde gitt, over Elskede Babas ansikt. Så ble kistelokket løftet av mandalien som sto på avsatsen rundt krypten. Under høye rop om Avatar Meher Baba Ki Jai! ble lokket langsomt senket ned over Baba ved hjelp av rep, slik at det skjulte Ham for våre øyne for all tid. Lærte Baba oss nå å se Ham, ikke fysisk, men i våre hjerter? Mange tårer falt mens lokket ble senket ned. Mehera og kvinnemandalien så på at lokket ble senket fra nordvinduet. Nå ble Baba tatt bort fra våre fysiske øyne, men Han vil leve evig i Sine elskeres hjerter.

Etter at kistelokket var plassert over Baba, kom mandalien ut av Graven. Mehera og mandalikvinnene gikk inn en gang til. De la en enorm rosekrans på kistelokket. Selv om Baba fysisk sett hadde forsvunnet, kunne Han ikke forsvinne fra hjertene deres, og nå følte de Hans nærvær sterkere enn noensinne.

Etter at Mehera og de andre hadde gått, plasserte mandalimennene blomster på kisten. Tusener ventet utenfor Graven. Så ble en "ghamela" (panne) full av jord båret inn i Gravkammeret, og hver enkelt av mandalien la med stort alvor en håndfull jord på kisten. Styret hadde besluttet at isteden for at hver enkelt elsker kom inn i Gravkammeret og la litt jord på kisten, skulle de bare berøre jorden som ble oppbevart ved dørterskelen, og denne jorden skulle så tømmes over kisten. Den lange køen begynte å snegle seg frem, og én etter én kom de til døren, berørte jorden, bøyde seg og gikk videre. Da alle hadde fått dette privilegiet, ble "ghamelaen" hentet og jorden tømt ut over kisten. Senere ble jord lagt i "ghamelaer" og sendt fra hånd til hånd blant elskerne for å bli tømt raskt i krypten. Snart var krypten full av jord helt opp til trappeavsatsen. En stenplate ble plassert mellom krypten og trappen som ledet ned til den. Til og med trappen ble dekt av jord. Siden det var Babas fødselsdag i henhold til den zarathustrianske kalenderen, ble det delt ut prasad til alle som hadde møtt frem til Hans siste darshan.

Klokken 17:00 var krypten full av jord, og Gravkammeret ble feid og vasket. Babas syvfarvede flagg ble lagt på jorden i krypten. Mehera, Mani og mandalikvinnene gikk inn og la en blomsterkrans på flagget. Det var ikke mange elskere igjen i Meherabad nå. De fleste hadde dratt og var på vei hjem. Snart kunne man se solen synke ned mot horisonten og belyse Graven med sine stråler. Strålene lyste opp de fire emblemene for de fire verdensreligionene på Gravens fire hjørner og på ordene "Mastery in Servitude" som sto skrevet over døren. Velsignet er de som kjente Ham som Gud i menneskeskikkelse, elsket Ham og overga sitt alt til Ham. Meher Babas siste sahavas og den lange historien om den Urgamle Ene var slutt, men denne slutten markerte begynnelsen på en ny historie uten ende!

Ja, her lå den Ene som var en mester i tjeneste for den lidende menneskeheten. En som hadde lidd fysisk, mentalt og åndelig for menneskeheten. Han led og forlot Sin kropp så vi kan finne frelse i Hans kjærlighet. Det finnes mange som alltid vil elske Baba og ta vare på Hans minne til de trekker sitt siste sukk. For de som er forenet i kjærlighet, vet ikke hva adskillelse er. Emerson hadde rett da han sa: "Han som har Gud som en alltid nærværende Virkelighet, trenger ikke å være avhengig av Hans selskap." Disse blant millioner vil elske Baba for kjærlighetens skyld. De vil holde Hans navns banner høyt flyvende gjennom sin urokkelige tro og standhaftighet. De vil leve for Baba og dø for Baba. Til og med etter deres død skal blodet deres skrive på tidens strender at Meher Baba var Gud i menneskeskikkelse.
 

Jeg er den Urgamle Ene. Ikke et eneste blad har makt til å skjelve uten at Jeg ønsker det. Jeg er den Ene som vet alt om alle.

Jeg er den Høyeste Høye, og Jeg vil ikke at dere skal elske Meg for å tjene på det materielt eller åndelig... Jeg vil at dere skal elske Meg for Den Jeg er, som Gud i menneskeskikkelse.

Jeg er i alle og i alt. Jeg er overalt og Jeg er alt. I årevis har dere tilbedt Meg i Badrinarayan-tempelet der dere har tilbedt bilder av sten. I dag er dere velsignet med muligheten av å få Min darshan i denne fysiske skikkelsen.

Jeg er universets Herre og Jeg er Mine elskeres slave.

Universet har kommet ut av Meg og må komme til Meg. Dette er ikke tomt snakk. Jeg sier det med Min autoritet som kommer fra Min erfaring av å være den Urgamle Ene.

Jeg sier med guddommelig autoritet: Jeg er Gud i menneskeskikkelse, derfor skal dere elske Meg.

Og solenes herlighet er den syvende skygge av Min virkelige tilstand som Virkelighet. Bare et glimt av denne herligheten er nok til å miste all bevissthet.

Jeg er universets lys.

Jeg er den Urgamle Ene og skaperverket er Min skygge, så Jeg vet hva som har skjedd og hva som vil skje før og etter en million år, år som ikke er annet enn illusjon.

Jeg er Krishna. Jeg vil at dere alle skal elske Meg som Mira elsket Meg.

Jeg er Gud, Jeg er i dere alle. Fra tidenes morgen har Jeg aldri kommet og aldri gått. Jeg er nærværende overalt.

Jeg tilhører ingen religion. Alle religioner tilhører Meg. Min egen personlige religion er at Jeg er den Urgamle Uavgrensede Ene, og den religionen Jeg lærer alle, er kjærlighet til Gud.

Jeg er den Ene som så mange søker og så få finner. Intet intellekt kan utforske Meg. Ingen askese kan oppnå Meg. Bare når man elsker Meg og mister sitt selv i Meg, blir Jeg funnet.

Jeg er i stand til å si med guddommelig autoritet at Jeg evig erfarer, bevisst og kontinuerlig, at Jeg er Ett med dere alle og En i dere alle. Enhver tilbedelse eller lydighet overfor enhver guddom -- levende eller livløs -- overfor enhver Helgen, Avansert Sjel eller Yogi -- havner hos Meg i siste instans. Ved å gi ren ublandet kjærlighet til hvem som helst og hva som helst, elsker dere Meg, for Jeg er i alle og i alle ting og også hinsides alle ting.

Også Jeg er gammel....eldre enn jorden...

Jeg er Gudenes Gud. Stol på Meg. Jeg vet alt, ikke vær bekymret.

Jeg er Krishna, Jeg er Buddha, Jeg er Kristus.

Jeg er ikke denne fysiske skikkelsen. Jeg er Havet -- Kjærlighetens grenseløse Hav. Prøv å elske Meg mer og mer så vil dere kjenne Meg.

Jeg er ikke begrenset av denne formen. Jeg bruker den som et klesplagg for å gjøre Meg synlig for dere, uten den ville dere ikke vært i stand til å se Meg. Og Jeg kommuniserer med dere ved hjelp av de ordene som er best tilpasset deres forståelse. Hvis Jeg skulle bruke Min egen bevissthets språk, ville dere ikke skjønne hva Jeg snakket om.

Ikke prøv å forstå Meg. Mine dyp er umåtelige. Bare elsk Meg.

Selv om ingen av dere forstår Meg utenfra sett i Min fysiske skikkelse, er Jeg inne i dere -- inne i alle -- som den Virkelige, Uavgrensede Kristus.

Jeg er Gud -- Gud Hinsides og Gud i menneskeskikkelse.

Jeg var Rama, Jeg var Krishna, Jeg var denne Ene og Jeg var denne Ene og nå er Jeg Meher Baba. I denne skikkelsen av kjøtt og blod er Jeg den samme Urgamle Ene som alene evig tilbes og evig ignoreres, alltid huskes og alltid glemmes.

Jeg er den Urgamle Ene hvis fortid tilbes og erindres, hvis nåtid ignoreres og glemmes, og hvis fremtid (Advent) ses frem til med stor forventning og lengsel.

Jeg er det Jeg er, om verden bøyer seg for Meg eller om den knytter neven mot Meg. Det spiller ingen rolle. Det er ingens skyld.

Hvis folk kaller Meg Messias, Frelser eller Forløser, har det ingen effekt på Meg. Navn og begreper teller ikke. Det som virkelig betyr noe er den tilstanden av Kristusbevissthet som Jeg nyter for all evighet og som er det målet Jeg leder alle mot som kommer til Meg.

Tiden er inne. Jeg roper det ut på nytt og ber alle komme til Meg.

Jeg sier med Min Guddommelige Autoritet til alle og enhver at hvem som helst av dere som tar Mitt navn i det øyeblikket han trekker sitt siste sukk, kommer til Meg, så glem ikke å huske Meg i din siste time. Hvis du ikke begynner å huske Meg fra nå av, vil det bli vanskelig å huske Meg når slutten nærmer seg. Du bør begynne å øve deg fra nå av. Selv om du tar Mitt navn bare én gang hver dag, vil du ikke glemme å huske Meg i dødsøyeblikket.