SØKEN ETTER GUD

 
Grader av Gudstro

De fleste har ikke engang en mistanke om Guds virkelige eksistens, og naturlig nok er de da heller ikke så begeistret for Gud. Det finnes andre som gjennom tradisjonens innflytelse tilhører en eller annen religion og mottar sin tro på Guds eksistens fra omgivelsene sine. Deres religiøse overbevisning er akkurat sterk nok til at den holder dem bundet til ting de tror på og visse ritualer og seremonier, men den inneholder sjelden den vitalitet som trengs for å skape en radikal forandring i ens hele holdning til livet. Det finnes også de som er filosofisk anlagte og har en tendens til å tro på Guds eksistens, enten på grunn av sine egne spekulasjoner eller på grunn av andres argumenter. For dem er ikke Gud mer enn en hypotese eller intellektuell idé. En slik lunken tro kan i seg selv aldri være et sterkt nok motiv for å gi seg ut på en oppriktig søken etter Gud. Slike mennesker kjenner ikke Gud av egen kunnskap, og for dem er ikke Gud et objekt for intenst begjær eller streben.

En sann aspirant søker direkte kunnskap om åndelige realiteter

En sann aspirant er ikke fornøyd med kunnskap om åndelige realiteter basert på folkesnakk, heller ikke er han tilfreds med en kunnskap basert på slutninger. For ham er ikke åndelige realiteter et objekt for ørkesløs tenkning, og aksept eller avvisning av disse realitetene er ladet med enorme implikasjoner for hans indre liv. Altså insisterer han naturlig nok på direkte kunnskap om dem. Dette kan illustreres med en episode i en stor vismanns liv. En dag diskuterte han åndelige spørsmål med en venn som hadde nådd langt på stien. Mens de var opptatt av denne diskusjonen, ble oppmerksomheten avledet av et lik som ble båret forbi dem. "Dette betyr slutten på kroppen, men ikke på sjelen," bemerket vennen. "Har du sett sjelen? spurte vismannen. "Nei," svarte vennen. Og vismannen forble skeptisk til sjelen, for han insisterte på personlig kunnskap.

Aspiranten har et åpent sinn

Selv om aspiranten ikke kan være fornøyd med annenhånds kunnskap eller rene gjetninger, lukker han ikke sinnet for muligheten av at det kan finnes åndelige realiteter som ligger utenfor hans erfaring. Med andre ord er han bevisst sin egen individuelle erfarings begrensninger, og avstår fra å bruke den som målestokk for alle muligheter. Han holder sinnet åpent for det som er hinsides hans egen erfarings rekkevidde. Selv om han ikke aksepterer det bare fordi noen forteller ham det, er han heller ikke snar til å fornekte det. Erfaringens begrensninger har ofte en tendens til å gjøre fantasien innskrenket, slik at et menneske kan komme til å tro at det ikke finnes andre realiteter enn de som er innenfor hans egen erfaringskrets. Men som regel vil en episode eller hendelse i hans eget liv få ham til å bryte ut av sin dogmatiske innhegning og gi ham et virkelig åpent sinn.

Illustrerende historie

Dette overgangsstadiet kan også illustreres med en historie fra livet til den samme vismannen, som også var en prins. Noen dager etter episoden nevnt ovenfor, møtte han en fotgjenger idet han kom ridende. Siden fotgjengeren var i veien for hesten, ga vismannen ham arrogant ordre om å komme seg ut av veien. Fotgjengeren nektet, så vismannen steg av og følgende ordveksling utspant seg: "Hvem er du?" spurte fotgjengeren. "Jeg er prinsen," svarte vismannen. "Men jeg kjenner deg ikke som prinsen," sa fotgjengeren, og fortsatte: "Jeg er villig til å akseptere deg som prinsen bare i den grad jeg kjenner deg som prins og ellers ikke." Dette møtet ble en vekker for vismannen og han ble oppmerksom på den kjensgjerning at Gud kunne tenkes å eksistere selv om han ikke kjente Ham fra personlig erfaring, akkurat som han selv virkelig var en prins selv om ikke fotgjengeren visste det ut fra sin egen personlige erfaring. Nå som sinnet hans var åpent for Guds mulige eksistens, ga han seg selv i oppgave å avgjøre spørsmålet i fullt alvor.

Vanlige mennesker likegyldige til Guds eksistens

Enten eksisterer Gud eller Han eksisterer ikke. Hvis Han eksisterer, er det grunn god nok til å søke Ham. Og hvis Han ikke eksisterer, taper man ingenting på å søke Ham. Men mennesket gir seg vanligvis ikke ut på en virkelig søken etter Gud som et frivillig og lystbetont prosjekt. Han må bli drevet til å søke Gud gjennom skuffelse over de verdslige tingene som lokker ham og som han ikke kan avlede tankene fra. Det vanlige mennesket er fullstendig oppslukt av sine aktiviteter i den fysiske verden. Han lever gjennom dens mangfoldige opplevelser av glede og sorg uten engang å ha en mistanke om at en dypere Virkelighet eksisterer. Han gjør sitt beste for å oppleve sansenes gleder og unngå forskjellige former for lidelse.

Situasjoner som provoserer tanken

"Spis, drikk og vær glad," er det vanlige menneskets filosofi. Men på tross av sin ustoppelige søken etter fornøyelser, kan han ikke helt unngå lidelsen, og selv når han lykkes i å oppnå sine sanselige gleder, blir han ofte overmett. Mens han slik går sin daglige runde fra den ene opplevelsen til den andre, skjer det ofte at en eller annen situasjon får ham til å spørre seg selv: "Hva er vitsen med alt dette?" En slik tanke oppstår kanskje som en følge av en uheldig episode som han ikke var mentalt forberedt på. Det kan være at en sikker forventning ble gjort til skamme, eller det kan være at en viktig forandring i hans situasjon krever radikal omtilpasning og at han oppgir tilvante måter å tenke og handle på. Vanligvis oppstår en slik situasjon som en følge av at et eller annet sterkt begjær frustreres. Hvis et sterkt begjær møter veggen slik at det ikke finnes den aller minste sjanse for at det noensinne skal kunne tilfredsstilles, får psyken et slikt sjokk at den ikke lenger kan akseptere den formen for liv den hittil har godkjent uten å stille spørsmål ved den.

Desperasjonens utøylede kraft er destruktiv

Under slike forhold kan et menneske bli drevet til den ytterste desperasjon. Og hvis den enorme kraften som genereres av denne psykiske forstyrrelsen, forblir ukontrollert og ukanalisert, kan den til og med lede til alvorlig sinnsforvirring og selvmordsforsøk. En slik katastrofe overvelder dem som forener desperasjon med tankeløshet i seg, for de gir sine impulser frihet og all makt. Desperasjonens utøylede kraft kan bare føre til ødeleggelse. Under lignende omstendigheter gir et tenkende menneskes desperasjon seg helt andre utslag, fordi den utløste energien tøyles på en intelligent måte og styres mot et mål. I et slikt guddommelig desperasjons øyeblikk tar et menneske den viktige avgjørelsen at han vil finne og realisere livets mål. Slik fødes en sann søken etter varige verdier. Heretter vil det brennende spørsmålet som nekter å la seg bringe til taushet, være "Hva leder det hele til?"

Guddommelig desperasjon begynnelsen til åndelig oppvåkning

Når et individs mentale energi slik fokuseres på å finne livets mål, bruker han desperasjonens kraft kreativt. Han kan ikke lenger være tilfreds med de flyktige ting i livet og han er tvers igjennom skeptisk til de vanlige verdiene som han hittil har akseptert uten å tvile. Hans eneste ønske er å finne Sannheten for enhver pris og han lar seg ikke tilfredsstille av noe mindre enn Sannheten. Guddommelig desperasjon er begynnelsen til åndelig oppvåkning fordi den er opphavet til en higen etter Gudsrealisering. I den guddommelige desperasjonens øyeblikk, når alt synes å svikte, bestemmer mennesket seg til å satse alt for å bringe på det rene hvorvidt det som ligger bak sløret, har betydning for hans liv.

Gud eller ingenting

Alt det han vanligvis trøster seg med har sviktet, men samtidig nekter hans indre stemme å forsone seg helt med at livet er blottet for all mening. Hvis han ikke kan postulere en skjult virkelighet som hittil har vært ukjent for ham, finnes det absolutt ingenting verdt å leve for. For ham er det bare to alternativer: enten finnes det en skjult åndelig Virkelighet som profetene har beskrevet som Gud, eller alt er meningsløst. Det siste alternativet er fullstendig uakseptabelt for menneskets hele personlighet, så han må prøve det første alternativet. Altså vender individet seg mot Gud når hans forhold til verden har ført ham inn i en blindgate.

Omvurdering av erfaringer i lys av postulert Virkelighet

Siden det ikke finnes noen direkte adgang til den skjulte Virkeligheten som han nå postulerer, undersøker han sine dagligdagse erfaringer for å finne mulige veier som leder mot et signifikant hinsidige. Altså vender han tilbake til sine vanlige erfaringer i den hensikt å kaste litt lys på stien. Dette innebærer at han ser på alt fra en ny vinkel og medfører en omfortolkning av alle erfaringer. Nå ikke bare har han erfaringer, han prøver å lodde deres åndelige signifikans. Han er ikke bare opptatt av hva som er, men hva det betyr for hans marsj mot eksistensens skjulte mål. All denne omhyggelige omvurdering av erfaring resulterer i at han får en innsikt som ikke kunne ha kommet til ham før han begynte sin nye søken. Omvurderingen av en erfaring utgjør en ny bit visdom og enhver tilføyelse til ens åndelig visdom må med nødvendighet skape en forandring i ens generelle innstilling til livet. Så den rent intellektuelle søken etter Gud -- eller den skjulte åndelige Realitet -- gir etterdønninger i et menneskes praktiske liv. Nå blir livet hans et virkelig eksperiment med de åndelige verdiene han har oppfattet.

Å finne Gud er å komme frem til seg Selv

Jo lenger han viderefører denne intelligente og målrettede eksperi-menteringen med sitt eget liv, jo dypere blir hans forståelse av livets sanne mening. Når han til slutt oppdager at han gjennomgår en fullstendig forvandling i sitt vesen, har han kommet frem til en sann oppfatning av den virkelige betydning av livet som det er. Gjennom en klar og fredfull visjon av livets egentlige natur og verdi, forstår han at Gud, som han har lett etter med slik desperasjon, ikke er en fremmed, heller ikke et skjult og ukjent vesen. Han er selve Virkeligheten, og ingen hypotese. Han er Virkeligheten sett med klare øyne -- den sanne Virkelighet som han er en del av og som han har hatt hele sin væren i og som han faktisk er identisk med.

Så selv om han starter med å lete etter noe fullstendig nytt, ender han faktisk opp med en ny forståelse av noe urgammelt. Den åndelige reise innebærer ikke at man kommer frem til et bestemmelsessted der mennesket får det han aldri har hatt og blir det han aldri har vært. Den består i at uvitenheten om en selv og livet løser seg opp, og at den forståelsen som begynner med en åndelig oppvåkning, gradvis vokser. Å finne Gud er å komme frem til sitt eget Selv.