Meher Baba
ALLTING
OG
INGENTING
|
ALLTING
|
|
Oversatt fra engelsk av Mona Brodin, 1999, rev. 2005
1963 © Meher House Publications, Beacon Hill, Australia |
Introduksjon Han som i løpet av de siste to til tre år holdt disse forelesningene for sine disipler, trenger ingen introduksjon, for han er Selvet i hvert selv og har sitt hjem i hvert hjerte. Men fordi vi har glemt dette, har han presentert seg på nytt for menneskeheten som Den Urgamle Ene, han som er før alle ting var og som vil være etter at alle ting har opphørt å eksistere.
I tidligere tider var han kjent som Jesus Kristus og Gotama Buddha og Krishna Elskeren og Rama Kongen. Denne gangen kalles han Meher Baba. Senere, etter at han har forlatt sin fysiske kropp, vil vi sannsynligvis føye "Vekkeren" til navnet hans, for han sa: Jeg har ikke kommet for å belære, men for å vekke.
Meher Baba hevder at han er Gud, den absolutte Sannhet, og sier at han har tatt form ene og alene av medfølelse med den lidende menneskehet. Menneskets lidelse er stor. På tross av alle propagandaprogrammer om at "vi aldri har hatt det så bra", er menneskets lidelse så stor at han har tenkt ut midler til sin selvutslettelse, til den endelige tilintetgjørelse av seg selv og sin sæd. Spørsmålet som nå opptar alle tenkende menneskers sinn er hvordan denne ødeleggelsen skal kunne unngås — for makten til å ødelegge er i hendene på menn som ikke er moralsk skikket til å ha en slik makt i sin varetekt.
Disse tankene er ikke klare strømninger, de minner mer om virvlene i et opprørt hav, som søker en kanal i retning Noe som kan garantere forsatt eksistens. For de religiøse har dette Noe en tendens til å ta form av Noen — Verdensfrelseren som alle religioner gir løfter om.
Meher Baba sier at han er denne Noe eller Noen. "Jeg er Den Ene som så mange søker og så få finner."
Naturlig nok er det mange som ikke vil akseptere denne påstanden. Så mens alle ber om at Noe eller Noen skal komme og frelse verden, vil det også finnes de som ber om at denne mannen må bli fridd fra den gigantiske vrangforestillingen at han tror han er Gud!
Men Sannheten har aldri ventet på at vi skal akseptere den; lik vinden som blåser dit den vil, gir den seg til kjenne etter sitt eget forgodtbefinnende. Det er like naturlig for Gudsmennesket å hevde: jeg er Gud, som det er for oss å si: jeg er et menneske. Og det ville være like latterlig for Gudsmennesket å si: jeg er ikke Gud, som det ville være for oss å si at vi ikke var mennesker. Vår uvitenhet om de guddommelige sannheter er kolossal og våre ideer om Gud elementære.
Å akseptere Gud som Gudsmennesket krever mot, for aksepten innebærer overgivelse av våre individuelle egoliv. Men siden våre egne kjære liv ikke lenger er våre egne, men i hendene på den første som gir ordre til å trykke på knappen, er ikke denne overgivelsen så vanskelig likevel!
Men enda modigere enn de som overgir seg til Gudsmennesket, er kanskje de som venter på Noe eller Noen og forblir trofaste mot sin forventning og benekter Gudsmenneskets virkelige advent, for de kan ikke bevise at han ikke er den han sier han er.
Og kanskje enda modigere enn disse er de som fortsetter å følge det materielle fremskrittets dalende falske lys på vesthimmelen, mens en vakker og taus Guds mann allerede har tent den nye menneskehetens morgendemring på himmelen i øst. Snart vil solen i hans ord bryte frem over verden og hans herlighet åpenbares for alle.
I mellomtiden kan forelesningene i denne boken — diktert i taushet av Meher Baba ved hjelp av håndgester — sies å bære bud om det ene sanne Ordet han vil si når han bryter sin taushet og manifesterer sin guddommelighet for menneskene. Allting og Ingenting forbereder sinn og hjerte på å motta dette Ene Ordet når han ytrer det.
Francis Brabazon
1. nov 1962
Introduksjon til ny utgave Blant den håndfull bøker Meher Baba skrev, finner vi denne lille juvelen. Selv om den bare inneholder 101 tekstsider, omfatter Allting og Ingenting så mye at den kan oppta ens sinn og hjerte i mange timer.
Alling og Ingenting er full av nye ideer. Den er sjarmerende, inspirerende og poetisk — og alt er rotfestet i den sanne kunnskapens klare lys.
I egenskap av å være en samling av Meher Babas budskap fra slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet, er Allting og Ingenting den beste enkeltstående kilde til den visdom Meher Baba ga uttrykk for den siste delen av sitt liv.
17. nov. 1989
Ann Conlon
Myrtle Beach, South Carolina
Innhold 1 Elskeren og den Elskede
2 Vin og kjærlighet
3 Kjærlighetens stadier
4 Kjærlighetsgaver
5 Kjærlighet til kvinnen og til Gud
6 Gud er sjenert for fremmede
7 Absolutt ærlighet
8 Bli fotløs og hodeløs
9 En reise uten å reise
10 En spørresyk og tvilende mann
11 Tre slags billige opplevelser
12 Tre slags...
13 Ikke let, så skal dere finne
14 Gud søker
15 Perledykkeren
16 De fire reisene
17 Vinselgeren
18 Den Ubegrensede Ene er Sadguruen
19 Det guddommelige spill
20 En knipe
21 Kunnskapsformidling
22 Kunnskapstyper
23 Introduksjoner
24 Sahavas-ord
25 Ikke vær fraværende
26 Vil det jeg vil
27 Din lydighet i gave
28 Den guddommelige respons
29 Det spørrende sinn
30 Våken drømmetilstand til Virkelig Våken Tilstand
31 Jeg er Uendelig Bevissthet
32 Jeg er Sangen
33 Den Uendelige Viten
34 Den Universelle Kropp
35 Å vite alt i ett nå
36 Å vite og ikke vite
37 Vilje og bekymring
38 Spøken på brystet
39 Viten—Hensikter—Mening—Lidelse
40 Underholderen Maya
41 Der Virkelighet og Illusjon møter hverandre
42 Et nikk på mitt Hode
43 Guddommelig leketøy
44 Gud alene er
45 Omveltning
46 Den Ene som huskes og blir glemt
47 Spørsmålet og dets svar
48 Prosenter
49 Uendelige atmaer i Paramatma
50 En og null
51 Det Ene opprinnelige Virkelige Ingenting
52 Skapelsesprosesjonen
53 Materialismens drøm
54 Nå
55 Er
56 Uendelig Individualitet hevder Udelelig Enhet
57 Tre tilstander
58 Sannheten angår Gud, Loven angår Illusjonen
59 Skygger av Viten, Makt, Salighet
60 Verden er et fengsel
61 Hensiktsløsheten i Uendelig Eksistens
62 Mental Bevissthet
63 Avatarens virke
64 Tilgi og glem
65 Den personifiserte Uvitenhet
Bibliografi
Biografi
Elskeren og den Elskede Gud er Kjærlighet. Og Kjærlighet må elske. Og for å elske må det finnes en Elskede. Men siden Gud er Eksistensen, uendelig og evig, finnes det ingen han kan elske bortsett fra seg selv. Og for å elske seg selv, må han forestille seg at han er Den Elskede som han, som Elskeren, forestiller seg at han elsker.
Den Elskede og Elskeren forutsetter atskillelse. Og atskillelse skaper lengsel; og lengsel fører til søken. Og jo mer omfattende og intens søken, jo dypere atskillelse og jo frykteligere lengsel.
Når lengselen er som mest intens, er atskillelsen fullført, og formålet med atskillelsen, som var at Kjærligheten skulle få erfare seg selv som Elskeren og Den Elskede, er oppfylt; og forening følger. Og når foreningen er oppnådd, vet Elskeren at det var han selv som hele tiden var Den Elskede som han elsket og begjærte forening med; og at alle de umulige situasjonene han overvant, var hindringer han selv hadde plassert på veien til seg selv.
Å oppnå forening er så umulig vanskelig fordi det er umulig å bli det du allerede er! Forening er ingenting annet enn å vite at man selv er Den Eneste Ene.
Vin og kjærlighet Sufienes Mester-diktere sammenligner ofte kjærlighet med vin. Vin er det bildet på kjærligheten som passer best, for begge er berusende. Men mens vinen skaper selv-glemsomhet fører kjærlighet til Selv-realisering.
Drankeren og elskerens adferd ligner hverandre; begge ignorerer verdens standard for god oppførsel og begge er likegyldige til hva verden mener om dem. Men det finnes en verden av forskjeller mellom veien og målet for de to: den ene leder til underjordisk mørke og fornektelse; den andre gir vinger til sjelen slik at den kan fly til frihet.
Drankerens rus begynner med et glass vin som løfter stemningen og løsner følelsene og gir ham et nytt syn på livet som lover glemsomhet fra hans daglige bekymringer. Han fortsetter fra ett glass til to glass til en flaske; fra kameratskap til isolasjon, fra glemsomhet til glemsel — glemsel, som i Virkeligheten er Guds Opprinnelige Tilstand men som hos drankeren er en tom bedøvelse — og han sover i en seng eller i rennestenen. Og han våkner i en demring av meningsløshet, et objekt for verdens avsky og hån.
Elskerens rus begynner med en dråpe av Guds kjærlighet som får ham til å glemme verden. Jo mer han drikker, jo nærmere kommer han sin Elskede, og jo mindre verdig den Elskedes kjærlighet føler han seg; og han lengter etter å ofre selve livet ved sin Elskedes føtter. Heller ikke han vet om han sover i en seng eller i rennestenen og han blir et objekt for verdens hån; men han hviler i salighet og den elskede Gud tar vare på kroppen hans, og hverken sykdom eller vær og vind kan røre den.
Én av mange slike elskere ser Gud ansikt til ansikt. Hans lengsel blir uendelig; han er som en fisk på land som bukter og vrir seg for å komme tilbake til havet. Han ser Gud overalt og i allting, men han kan ikke finne porten til forening. Vinen han drikker blir til Ild som han i salig pine uopphørlig brenner i. Og til slutt blir Ilden til Den Uendelige Bevissthets Hav som han drukner i.
Kjærlighetens stadier Når lysten forsvinner, kommer kjærligheten frem; og ut av kjærlighet kommer lengsel. I kjærlighet kan det aldri finnes tilfredsstillelse, for lengselen øker til den blir en smerte som bare opphører i Forening. Ingenting annet enn Forening med Den Elskede kan tilfredsstille elskeren.
Kjærlighetens vei er et uavbrutt offer; og det som ofres, er elskerens tanker på "jeg" — inntil den stunden endelig kommer da elskeren sier: "Å Elskede! Vil jeg noensinne bli ett med deg slik at jeg mister meg selv for alltid? Men la dette skje bare hvis det er din Vilje." Dette er stadiet der kjærlighet opplyses av lydighet.
Nå ser elskeren alltid hvor herlig Den Elskedes Vilje er; og når han ser den, tenker han ikke engang på forening. Han overgir med glede hele sin væren til Den Elskede og har ikke lenger en eneste tanke på seg selv. Dette er stadiet der kjærlighet illumineres av overgivelse.
Av millioner finnes det bare én som elsker Gud, og av millioner elskere finnes det bare én som klarer å være lydig og til slutt overgi hele sin væren til Gud, Den Elskede.
Jeg er Gud personifisert. Du som har fått sjansen til å være i mitt levende nærvær, er heldig og velsignet.
Kjærlighetsgaver Kjærlighet er en gave fra Gud til mennesket.
Lydighet er en gave fra Mesteren til mennesket.
Overgivelse er en gave fra mennesket til Mesteren.
Den som elsker, vil det Den Elskede vil.
Den som adlyder, gjør det Den Elskede vil.
Den som overgir seg, vet ikke annet enn det Den Elskede vil.
Kjærlighet søker forening med Den Elskede.
Lydighet søker Den Elskedes behag.
Overgivelse søker ikke noe.
Den som elsker, er Den Elskedes elsker.
Den som adlyder, er Den Elskedes elskede.
Den som overgir seg, har ingen annen eksistens enn Den Elskede.
Større enn kjærlighet er lydighet.
Større enn lydighet er overgivelse.
Alle tre stiger opp av, og fortsetter å være i,
den guddommelige Kjærlighets Hav.
Kjærlighet til kvinnen og til Gud En mann elsker en kvinne som bor et sted langt borte. Hans kjærlighet får ham til å tenke på henne hele tiden, han kan ikke spise og han kan ikke sove. Han tenker bare på at han er atskilt fra henne og lengter alltid etter henne. Når denne lengselen blir for sterk, går han enten til henne eller han tvinger henne til å komme til seg. Dette kalles Ishk-e-Mijazi eller fysisk kjærlighet.
For å elske Gud bør man tenke på Gud, lengte etter Gud og lide i atskillelsens flammer inntil lengselen når sine ytterste grenser og Gud, Den Elskede, kommer til elskeren og tørsten slukkes i foreningen med Gud. Denne kjærligheten kalles Ishk-e-Haqqiqi og er en gave fra Gud.
Men den som adlyder Mesteren som er Ett med Gud, behøver ikke gjennomlide alt dette, for i lydighet finnes Mesterens Nåde.
Gud er sjenert for fremmede Gud eksisterer. Hvis du er overbevist om Guds eksistens, da er det opp til deg å søke ham, å se ham og realisere ham.
Ikke let etter Gud utenfor deg selv. Gud kan bare finnes inne i deg, for hans eneste bolig er hjertet.
Men du har fylt hjemmet hans med millioner av fremmede, og han kan ikke komme inn, for han er sjenert for fremmede. Hvis du ikke tømmer hjemmet hans for disse millioner fremmede du har fylt det med, kommer du aldri til å finne Gud.
Disse fremmede er dine eldgamle begjær — dine millioner av ønsker og behov. De er fremmede for Gud, for å ville ha noe er et uttrykk for ufullstendighet og derfor fundamentalt fremmed for ham som er alt-tilstrekkelig og ikke mangler noe. Ærlighet i din omgang med andre vil renske de fremmede ut av hjertet ditt.
Da vil du finne ham, se ham og realisere ham.
Absolutt ærlighet Absolutt ærlighet er helt grunnleggende når man søker Gud (Sannheten). Stiens subtiliteter er finere enn hår. Det minste hykleri blir til en bølge som skyller en av Stien.
Det er ditt falske selv som holder deg unna ditt sanne Selv ved å bruke alle de knep det kjenner. Forkledd som ærlighet bedrar dette selvet til og med seg selv. For eksempel hevder dette selvet: Jeg elsker Baba. Saken er at hvis du virkelig elsket Baba, ville du ikke vært dette falske selvet som kommer med en slik selvhevdende erklæring! Selvet, i stedet for å viskes ut i kjærlighet, tror og hevder: Jeg elsker Baba. Er ikke det selvbedrag?
Hvordan kan du bli kvitt dette falske selvet? Hvordan vil du oppgi denne skyggeaktige jeg-er-het og etablere deg i jeg-alene-er eller Gud-alene-er-tilstanden? Hafiz har gitt svaret:
Firaq-o-Wasl che khahi, reza-e-doost talab.
Å elsker! Atskillelse og forening er ikke din sak.
Søk bare etter å hengi deg til Den Elskedes vilje!Til og med lengselen etter forening med Den Elskede skaper bindinger. Derfor skal du ikke bry deg med atskillelse eller forening; bare elsk, og elsk desto mer. Da, som du elsker mer og mer, blir du i stand til å overgi deg selv og din Sti til Den Fullkomne Mester, som er Veien; og du gjennomgår en gradvis forandring, og egoet ditt hevder seg selv svakere og svakere. Da vil du bli i stand til å gjennomføre hva enn Den Fullkomne Mester sier at du skal gjøre. I begynnelsen protesterer sinnet: Hvorfor skulle jeg adlyde noen? Men Hafiz trøster sinnet når han sier: Å Sinn! Å være lenket til Mesteren er det eneste som kan gi evig Frihet.
Den Fullkomne Mesters utvalgte adlyder ham uten forbehold. Han som blir den fullkomne "slave," blir en Fullkommen Mester.
Bli fotløs og hodeløs Det finnes to slags opplevelser: ekte og imitasjoner. Akkurat som det er vanskelig å skille en imitasjon fra en ekte perle, er det vanskelig å skille mellom en imitasjon og en ekte åndelig opplevelse.
Når du omsider oppnår Den Ekte Opplevelsen, kan ikke verdslige ting og omstendigheter berøre deg. Når den først er oppnådd, går Den Ekte Opplevelsen aldri over; den er permanent. For å få denne opplevelsen har Hafiz sagt: Bli fotløs og hodeløs.
Hva menes med å bli fotløs og hodeløs? Det betyr å adlyde Den Fullkomne Mester uten forbehold: å følge hans ordre bokstavelig og ikke bruke hodet til å analysere dens betydning, å bare gjøre det han vil du skal gjøre — at føttene dine beveger seg på hans bud og livet ditt leves i henhold til hans kjærlighet.
En reise uten å reise Den rekken av erfaringer som man gjennomgår i løpet av involusjonsprosessen, kalles Den Åndelige Sti, og opplevelsen av dem sammenlignes med en reise. På ett stadium hører du melodiøse lyder og musikk som trollbinder og overvelder deg. På et annet stadium ser du vidunderlige syner som du som regel går deg vill i. Slike opplevelser er faste bestanddeler i Den Store Drømmen i Illusjonen, selv om de sett under ett kan sies å være en ekte eller super drøm sammenlignet med dine daglige erfaringer i den grove sfære.
Opplevelsene er så utallige og varierte at reisen virker uten slutt og bestemmelsesstedet er alltid ute av syne. Men det forunderlige er at når du til slutt når ditt bestemmelsessted, oppdager du at du aldri har reist i det hele tatt! Det var en reise fra her til Her. Som en sufi uttrykte det: Da jeg plukket daddelen (Realiseringens Frukt), oppdaget jeg at frukten var inne i meg.
Reisen virker uendelig lang så lenge du gjennomgår reinkarnasjonens drømmeerfaringer og drømmeerfaringene på involusjonens seks plan, helt til du endelig smelter inn i deg selv for å bli deg Selv. Men når alt kommer til alt er reisen ingen reise: den er ganske enkelt fremdriften i din tilskyndelse til å våkne opp fra Drømmen og bli etablert i virkeligheten, Den Uendelige Bevissthets Gudstilstand. Å våkne betyr å oppleve Guds dype søvntilstand bevisst. Når du våkner, oppdager du at Den Store Drømmen som rommer all drømmings mangfoldige illusoriske aspekter, har forsvunnet for alltid. Både helvete og himmel og alle plan forsvinner inn i ditt Selv, for alltid å være som ingenting. I denne Oppvåknede Tilstand er det ikke rom for noe annet enn deg — Selvet, den evige og uendelige Eksistens.
Dette er den eneste Erfaringen det er verdt å erfare og å strebe etter. For å oppnå denne erfaringen må du bli som støv under den fullkomne Mesters føtter — som innebærer å bli som ingenting. Og når du blir absolutt ingenting, blir du Allting.
En spørresyk og tvilende mann En gang gikk en spørresyk og tvilende mann til Den Fullkomne Mester Bayazid og sa: "Du som er Fullkommen, du kjenner vel andres tanker. Hva tenker jeg på akkurat nå?" Bayazid svarte: "Du tenker det du ikke burde ha tenkt på og spør om det du ikke burde ha spurt om. Hadde du kommet med et åpent sinn og en disiplinert tunge, ville du ha mottatt det du burde ha mottatt, i stedet for denne velfortjente irettesettelsen."
Tre slags billige opplevelser På et visst stadium i løpet av den åndelige reise får aspiranten en opplevelse der alle ting gradvis svinner bort for hans fysiske øyne og etterlater seg et tomrom som han føler redsel eller panikk for når han står foran det. Men i neste øyeblikk kommer en lotus til syne inne i tomrommet. Denne opplevelsen varer ikke, lotusen forsvinner og alle ting begynner å komme til syne igjen.
Det finnes en annen slags opplevelse som gjør at aspiranten blir fullstendig fortumlet, slik at alt annet strykes ut av bevisstheten hans. Det er en tilstand av bevisst koma. Selv fysisk sett stopper alt helt opp, og samme hvilken stilling kroppen har i det øyeblikket denne opplevelsen inntrer, opprettholdes den inntil opplevelsen går over. Hvis hånden for eksempel er hevet akkurat da, vil den fortsette å være hevet så lenge komaen varer, noe den kan gjøre bare for en kort stund eller for flere år av gangen.
Det finnes enda en type opplevelse. Det er hva man erfarer på det fjerde plan. Her holder man Uendelig Makt i sin hånd, og dette innebærer stor fare for aspiranten. Etter å ha krysset det fjerde plan, kysser man terskelen til Guds bolig. Men, som Hafiz sier: Like før "kysset" finner du himmelhvelvingen (asman) der du føler deg allmektig, men det minste misbruk av denne makten vil slepe deg til støvet.
Det finnes altså tre slags billige erfaringer på den åndelige sti. Erfaringen av den første skaper frykt, den andre gjør en fortumlet; og med den tredje kommer risikoen for et enormt fall.
Den Fullkomne Mester (Qutub) lar en ikke passere bevisst gjennom planene. Å innvilge deg forbigående opplevelser av planene er ingen sak for en Fullkommen Mester. Men en Fullkommen Mester er ikke interessert i å gi en "dråpe" — når han gir, gir han "Havet." For at han skal gjøre det, forventer han fullstendige lydighet i helhjertet kjærlighet fra sine disipler. Når dette er oppfylt, tar det ham bare et øyeblikk å heve disippelen opp til det høyeste nivå, som er jeg-er-Gud-tilstandens Erfaring av Uendelig Bevissthet!
Tre typer... DISIPLER:
De som ikke gir men ber om.
SØKERE:
De som gir men også ber om.
De som gir og aldri ber om.Den intellektuelle søker.
YOGIER:
Den inspirerte søker som er en intellektuell.
Den inspirerte søker.De som mestrer yogaøvelser bare for å ha okkulte evner.
ELSKERE:
De som lengter etter Målet og også etter okkulte evner.
De som lengter etter Målet og ikke ofrer en tanke på okkulte evner.Masten som bare elsker og kjenner Gud. Han mister all bevissthet om kroppen og omgivelsene og er død for seg selv og verden. For ham eksisterer bare Gud.
HENGIVNE:
Han som lever i verden, utfører sine verdslige plikter og oppgaver hundre prosent, men som hele tiden er seg bevisst at alt er forbigående og at bare Gud eksisterer. Han elsker Gud uten at andre er klar over det.
Han som fullstendig overgir seg til Gudsmennesket (Kristus eller Avataren). Han lever ikke lenger for seg selv, men for Gudsmennesket. Dette er den høyeste og mest sjeldne type elsker.De som alltid gjør som Mesteren sier samme hva det koster, men forventer belønning.
De som alltid gjør som Mesteren sier, ofrer alt og ikke forventer belønning, men gjør det fordi deres overgivelse til Mesteren krever det av dem.
De som aldri ofrer sin overgivelse en tanke og har hengitt seg så fullstendig til Mesterens vilje at spørsmål om hvordan, hvorfor og når aldri faller dem inn. Disse er de "heldige slavene" som Hafiz råder oss til å bli:Mazan ze choono-chera dam ke banda-e-muqbil,
Ze jan qabul kunad har sukhan ke Sultan guft.Slik det passer seg for en heldig slave, utfør alle Mesterens
ordre uten spørsmål om hvorfor og hva.
Ikke let, så skal dere finne "Let, så skal dere finne" har blitt en slik frase at åndelige aspiranter har begynt å undre seg over hva det betyr. Til dem sier jeg: "Ikke let, så skal dere finne."
Ikke søk materielle gleder, og dere skal finne en åndelig skatt. Dette betyr: søk Gud ved ikke å søke materielle gleder, så skal dere finne Gud.
Dere kan bare søke Gud gjennom selvfornektelse. Den åndelige skatten kan ikke erverves ved bare å strekke hånden ut etter den. Bare i selvfornektelsens fullstendighet kan den åndelige skatten bli selvinnlysende.
Det finnes tre måte å erverve den åndelige skatt på:
Å tjene til den selv gjennom selvfornektelse.
Å motta den som en spontan gave fra Gud, gitt til elskeren som har visket ut sitt selv gjennom intensiteten i sin lengsel etter sin Elskede.
Å arve den direkte av Den Fullkomne Mester, som testamenterer den til dem som hengir seg fullstendig til hans vilje.
Derfor, hvis dere vil finne skatten, slutt å søke etter materielle gleder. Søk himmelens rike ved ikke å søke et rike på jorden, og dere skal finne det.
Gud søker Humoren i den guddommelige kjærlighetsleken er at Den Ene som søkes, Selv er søkeren. Det er den søkte som får søkeren til å spørre: Hvor kan jeg finne ham som jeg søker? Søkeren som spør: Hvor er Gud? er i virkeligheten Gud som sier: Hvor kan søkeren være?
Perledykkeren Da jeg ble en elsker, trodde jeg at jeg hadde nådd frem til Målets Perle. Dum som jeg var, visste jeg ikke at denne Perlen ligger på bunnen av et hav som har utallige bølger å utfordre og store dyp å utforske. —HAFIZ
I begynnelsen er Sannhetssøkeren lik en mann som har hørt at det er mulig å få tak i en uvurderlig perle fra havets dyp, og drar ned til stranden der han først beundrer havets storhet og deretter vasser og plasker rundt på grunt vann; og han glemmer perlen fordi han blir beruset av alt dette nye og spennende.
Av de mange som gjør dette, er det én som etter en stund husker sin søken, lærer seg å svømme og begynner å svømme utover.
Av de mange som gjør dette, er det én som virkelig behersker svømmekunsten og når ut til det åpne havet; de andre omkommer i bølgene.
Av de mange som behersker svømmekunsten, er det én som begynner å dykke; de andre glemmer på ny perlen i sin glede over å beherske svømmekunsten.
Av de mange som begynner å dykke, er det én som når havets bunn og griper perlen.
Av de mange som får tak i perlen, er det én som svømmer opp til overflaten med den; de andre blir på bunnen og betrakter perlen, oppslukt av undring.
Av de mange som svømmer opp til overflaten, er det én som kommer tilbake til stranden. Dette er Den Fullkomne Mester (Qutub), og han viser perlen til de andre — dykkerne, svømmerne og vasserne for å oppmuntre dem i deres anstrengelser. Men hvis han vil, kan han sørge for at en annen får perlen i sitt eie uten at denne ene må lære å svømme og dykke.
Men Gudsmennesket eller Avataren er Mestrenes Mester (Qutub-al-Aktab), og han kan gi perlen til så mange han vil, slik at de får den i sitt eie. Qutub er fullkommen Fullkommenhet, men han begrenses av sitt embete når han hjelper menneskene. Avataren er hinsides begrensninger i sin funksjon; hans makt og effekten av hans makt er grenseløs. Den Fullkomne Mesters absolutte fullkommenhet er den samme som Gudsmenneskets. Forskjellen mellom dem ligger i rekkevidden av deres funksjon. Én er begrenset, én er ubegrenset.
De fire reisene Gud er uendelig og hans Skygge er også uendelig. Guds Skygge er Det Uendelige Rom som gir plass til den uendelige Grove Sfære, som med sine forekomster av millioner universer innenfor og utenfor menneskets kunnskapsområde er Skaperverket som strømmet ut av Avgrensethetens Punkt i Den Uavgrensede Eksistens, som er Gud.
I disse millioner universer finnes mange planetsystemer; noen i en gassaktig tilstand, noen som er i ferd med å størkne, noen som er Sten og Metall, noen der det også finnes Vegetasjon, noen der det også finnes utviklede livsformer som Ormer, noen også Fisk, noen også Fugler, noen også Dyr, og noen få der det også finnes Mennesker.
Slik har det seg at det blant myriader av universer finnes planeter der evolusjonens "Syv Kongeriker" er manifestert, og der evolusjonen av bevissthet og form er fullført.
Men bare på Planeten Jorden reinkarnerer menneskene og begynner på Involusjonens Sti som fører til Selvrealisering.
Jorden er sentrum for denne Uendelige Grove Sfære av millioner universer for så vidt som den er det Punkt som alle menneskebevisste sjeler må migrere til for å starte på Involusjonsstien.
Denne Involusjonens Sti har syv Stasjoner, og å komme frem til den syvende Stasjonen er å ha fullført Den Første Reisen til Gud.
Selv om det å fullføre denne Reisen er alle menneskesjelers mål, er det til enhver tid bare noen ganske få som legger ut på den. Ankomst til denne Reisens endepunkt er at individualiteten drukner i Den Uendelige Bevissthets Hav, og Reisen er fullført når sjelen fullt bevisst oppslukes i jeg-er-Gud-tilstanden, og som Gud erfarer Uendelig Makt, Viten og Salighet.
Av alle sjeler som fullfører Den Første Reisen, er det svært få som legger ut på Den Andre Reisen. Denne Reisen har ingen stasjoner. Den er en øyeblikksreise — reisen til den uendelige Bevissthet som blir revet ut av sin oppslukthet i jeg-er-Gud for å være i Gud som Gud. I denne tilstanden gjenvinnes individualiteten, men individualiteten er nå uendelig, og denne Uendeligheten inkluderer Grov Bevissthet, og så, som menneske og Gud, erfarer han Uendelig Makt, Viten og Salighet midt i Mest-avgrensetheten — den ubegrensede Sjel kjenner sin ubegrensethet midt i begrensning.
Den Tredje Reisen blir foretatt bare av dem som har fullført Den Andre Reisen og hvis skjebne det er å bære byrden av å utøve Uendelig Makt, Viten og Salighet, og slik leve Guds Liv som menneske og Gud samtidig.
Det er bare fem slike Mestre som lever på Jorden til enhver tid, og de kontrollerer universenes bevegelser og alle anliggender i menneskenes verden. Bare når en av disse FEM FULLKOMNE MESTRE forlater sin kropp, kan en av dem som er i Gud som Gud, tre frem og fullføre Den Tredje Reisen og fylle det ledige Embetet.
Det er disse fem Fullkomne Mesteres plikt å utløse Den Urgamle Enes (Avatarens) advent og overlevere ham ansvaret for hans eget Skaperverk.
Når alle de som lever Guds liv på Jorden og alle de som er i Gud som Gud på Jorden, forlater sine kropper, legger de også for alltid av seg sine Subtile og Mentale befordringsmidler og går fullstendig bort som Gud mens de opprettholder sin uendelige Individualitet og erfarer Uendelig Makt, Viten og Salighet. Dette er Den Fjerde Reisen.I virkeligheten blir ingen av disse Fire Reisene reist, for Gud har ingen steder å reise til. Han er uten begynnelse og uten ende. Og allting, som ser ut til å eksistere, kom ut av Det som ikke har noen begynnelse og går tilbake til Det som ikke har noen ende.
Vinselgeren Sufi-dikterne bruker bildet av vin og vinens virkning for å beskrive Kjærlighetens Vei og elskerens tilstand. Saqi er vinselgeren, Rind er kunden og Maikhana er vinbutikken. Saqi-ul-Irshad er vingrossisten som produserer og selger i stort - vinselgernes Vinselger.
Slik det er i mange vinbutikker i verden der ny og ulagret og til og med oppblandet vin selges for en billig penge og bringer galskap til dem som drikker den og ødelegger deres kropp og sinn, finnes det også saqier på Den Åndelige Sti som ikke har latt den kjærlighetsvinen de har fått fra Saqi-ul-Irshad modne, men har drukket den selv med én gang for å oppnå en rus av billige åndelige opplevelser, og til og med tilsatt ren sprit for å øke styrken på den; og de selger den til hvem som helst til prisen av små tjenester.
Og slik det finnes vinbutikker der bare god, vellagret vin er tilgjengelig for kjennere, finnes det også Saqier som er helgener og fullkomne helgener (walier og pirer) og som har den modne vinen av kjærlighet til Gud alene. Prisen de har betalt for den, er at de har ofret alt som var dem nært og kjært; og denne prisen forlanger de i sin tur av dem som kommer til dem.
Blant de som har betalt denne prisen gjennom mange liv, er det én som er så heldig at Saqi-ul-Irshad inviterer ham på besøk i sin vinkjeller. Og han gir denne ene et lite glass fra sitt spesielle vinfat, og dette overvelder ham fullstendig og han smelter sammen med Gud. Og av mange slike innvidde, gjør han én som seg selv — en Saqi-ul-Irshad.
Saqi-ul-Irshad er Qutub, Den Fullkomne Mester, som er Universets Midtpunkt. Han er Allmakt og har autoritet til å bruke den som han vil. Han gir aldri beruselse (masti), men får en til å se Gud ansikt til ansikt, og noen gjør han ett med Gud. Som Hafiz sier:
En som er Saqi-ul-Irshad kan med sitt blikk eller med sitt ønske forvandle støv til de vises sten, som omdanner vanlige metaller til gull.
Og noen ganger skjer det at det finnes én som har tjent Saqi-ul-Irshad trofast i tidligere liv, og nå har han ikke engang råd til den billigste vin, og Mesteren husker ham og kaller på ham og gir ham en liten smak av den vinen som gir realisering og — kanskje — gjør ham til en Saqi-ul-Irshad.
Den ubegrensede Ene er Sadguruen Kabir sier:
Kan fooka Guru Had ka Behad ka Guru nahee
Behad ka Sadguru hai soch samaj mana mahee.Den øre-hviskende guruen tilhører Det Begrensede, han tilhører ikke Det Ubegrensede.
Det er Sadguruen som tilhører Det Ubegrensede. Grip dette og hold fast på det.Selv om Kabir med den "øre-hviskende" snakker spesielt om guruer på det femte plan, kan også guruer på det sjette plan inkluderes, siden de alle er innenfor Det Begrensedes doméne.
Vi kan finne tre typer guruer eller mestere i verden til enhver tid:
Bedrageren.
Den ekte, men begrensede guru — det femte plans Wali eller Mester, og det sjette plans Pir eller Mester.
Den Fullkomne Guru eller Sadguru, som er Gudsrealisert.Når en wali er fornøyd med noen, hvisker eller puster han et guddommelig ord i øret hans, eller han ser den aktuelle personen fast inn i øynene, og gjør at denne personens bevissthet løftes opp. I denne oppløftede bevissthetstilstanden kan personen lett lese tankene til de som er rundt ham hvis han vil. Han ser farget lys og noen ganger ser han waliens ansikt inne i lyset.
Men walien kan løfte en person til sitt eget bevissthetsnivå og få ham til å identifisere seg med den mentale kropp, og se sine grove og subtile kropper klart som klesplagg han har på. Selv om denne oppløftingen av en annens bevissthet ikke bare er hypnose, men å skjenke en opplevelse av meget høy klasse, er den tilstanden man har, allikevel bare en del av illusjonens skuespill, siden den eksisterer innenfor begrensningenes doméne (had). Synsvinkelen har bare skiftet fra det den var tidligere. Utsikten er enormt mye større, men han har fremdeles ansiktet vendt mot Maya og ryggen mot Gud.
En pir bruker ingen av waliens metoder. Når han er fornøyd med noen, spør han kanskje om et glass vann eller en kopp te, og etter å ha tatt en slurk eller to, gir han ham det å drikke; eller han kan spørre personen om noe slikt som et lommetørkle eller et skjerf, og etter å ha brukt det en stund, leverer han det tilbake til ham. Gjennom en slik tilsynelatende ubetydelig handling kan piren hente ham opp til et hvilket som helst av de lavere plan, til og med opp til der han selv befinner seg, og få ham til å vende seg helt om, slik at Maya for alltid er bak ham og Guds ubeskrivelige skjønnhet og herlighet er foran ham.
I løpet av hele sitt liv kan en wali eller pir løfte en person, eller høyst to personer, opp til sitt eget bevissthetsnivå. En pir kan ikke ta noen hinsides det sjette plan, som markerer Begrensningens ytterste grense. Det finnes en avgrunn å krysse mellom Bevissthetens sjette og syvende plan — mellom det ytterste punkt i Begrensningen og uendelig Grenseløshet, Målet.
En pir er selv i dualitetens rike, og derfor kan han ikke bringe noen til Den Ubegrensede Bevissthets Enhetlige tilstand. En Sadguru, som er hinsides Begrensningens grenser, kan gjøre det, og gjør det. Han benytter seg av et uendelig antall metoder (inkludert fysisk berøring, eller kanskje bare et ønske) når han gir sin nåde til dem han velger ut, slik at de overskrider all dualitet og smelter inn i Bevisstheten til Gud den Grenseløse (Behad).
En wali eller pir er avhengig av at den personen hvis bevissthetsnivå han har planer om å løfte, er fysisk til stede. Men tid og rom er ingen hindring for en Sadguru når han ønsker å skjenke sin Nåde til en person eller ting. Den aktuelle personen kan være tusen miles unna og ikke engang i en fysisk kropp. Kun et ønske fra Sadguruens side er nok til at dette bestemte individet øyeblikkelig etableres i bevisstheten til Grenseløshetens syvende plan (Behad).
Men hvor er disse plan og sfærer? De er alle inne i dere. Dere har ingen bevissthet om dem fordi forskjellige bevissthetstilstander skaper forskjellige bevissthetsnivåer. Ta for eksempel en maur som representant for det første plan, en hund det tredje plan, en elefant det femte plan og et menneske det syvende bevissthetsplan. Mauren, hunden, elefanten og mennesket beveger seg alle rundt på den samme jorden, men det finnes en verden av forskjeller mellom deres bevissthetstilstander. Det Begrensede og Det Grenseløse ligger inne i dere. Rettere sagt: de er deg, men du opplever dem ikke som deg på grunn av falskheten knyttet til Det Virkelige "Jeg", som får det til å spille rollen som det falske "jeg."
Alle omveltningene er i bevissthetens begrensninger. En pir kan få deg til å se Gud, men selv da har ditt virkelige "Jeg" falskhet knyttet til seg. En Sadguru feier hele falskheten fullstendig av banen når øyeblikket er inne. Og hvordan gjør han det? Det er uforklarlig. Bare han som er Viten Selv, kan gjøre det. Når falskheten er helt vekk, etableres virkelig individualitet. Dette er "Jeg-er-Gud"-tilstanden.
Den eneste måten man kan gå hinsides begrensningenes grenser og etablere seg i Grenseløsheten, er å bli som støv i sin kjærlighet til Den Fullkomne Mester. Slik har Tukaram, en av De Fullkomne Mestere, sagt det:
Sadguru vachoni sapday-ne soye,
Dharave-te paye adhee adhee.Uten den Fullkomne Mesters Nåde kan du ikke finne veien til Målet,
Fremfor og over alt annet, hold deg godt fast i Hans føtter.
Det guddommelige spill Jesus hadde Kristus-bevissthet. Det vil si at Jesus var seg Selv bevisst som Kristus. Jesus Kristus var i Judas, og som Jesus Kristus i Judas visste han at Judas kom til å forråde ham. Allikevel fortsatte han som om han ikke visste noen ting.
Dette guddommelige Skuespillet fra den allvitendes side er prinsippet bak hans Lila — den evige Kristi Guddommelige Lek.
En knipe Det at Sjelen vet at den vet alt, er Dnyan (Kunnskap). Dnyan er Sjelens All-vitende opplevelse. Sjelen sier: "Nå vet jeg at jeg vet alt." At den All-vitende Sjelen ikke visste at den visste, var ren innbilning.
Å! du uvitende, All-vitende Sjel,
for en knipe du er i.
Å! du svake, All-mektige Sjel,
for en knipe du er i.
Å! du ulykkelige, All-lykkelige Sjel,
for en knipe du er i.For en knipe!
For et syn!
For en glede!
Kunnskapsformidling Kunnskap kan formidles på to måter — indirekte og direkte. Det er to stadier i formidlingen av indirekte kunnskap, og to forskjellige måter å formidle direkte kunnskap på.
For å gjøre dette klart kan vi sammenligne et vanlig menneskes grove bevissthet med livet i en avsidesliggende landsby og det realiserte menneskets Gudsbevissthet med livet i New York, og involusjonens seks bevissthetstilstander med seks holdeplasser eller anløpshavner på veien mellom de to stedene.
Hvis du er en landsbyboer som drar til New York og blir værende der, oppslukt av storbylivet, vil du ikke være i stand til å fortelle dem som ble igjen i landsbyen om din erfaring. Men hvis du drar tilbake til landsbyen med din nye kunnskap og samtidig ikke har glemt språket og levemåten i landsbyen, vil du være i stand til å beskrive hva du har sett og opplevd, og slik oppmuntre noen av dem til å gjøre reisen selv.
Men du kan ikke opprettholde interessen for alltid gjennom beskrivelser alene, så du gir dem virkelige glimt av livet i New York ved hjelp av lysbilder og et lysbildeapparat. Dette gjør Virkeligheten mer levende for søkernes sinn, og oppmuntrer dem til å foreta reisen selv.
Nå finnes det to måter landsbyboeren kan reise på: enten på egen hånd under din veiledning, noe som gjør at han utsettes for hver enkelt stoppesteds fortryllelse — men hans kjærlighet og tro og fulle tillit til deg vil redde ham fra å gå i fellen og unnlate å fullføre reisen — eller du kan gi ham bind for øynene og ta ham med deg under din personlige omsorg og beskyttelse, og da vil han ikke se noen ting før han når New York sammen med deg og du fjerner bindet fra øynene hans. Dette er den sikreste og raskeste måten. Men uansett måte: når han kommer frem til bestemmelsesstedet, ser og opplever han direkte alt det vidunderlige og storartede som han bare hadde fått et glimt av på lerretet.
Den direkte kunnskap om Gud er den Viten (Dnyan) som oppnås gjennom erfaringen av å bli ett med Gud, og den kan bare oppnås gjennom en Fullkommen Mesters nåde. Men indirekte kunnskap lik den man får gjennom beskrivelser og bilder, er informasjon for sinnet alene.
Å kjenne Virkeligheten er å bli den. Den er det som er deg nærmest — for den er faktisk deg. Takket være uvitenhet virker Gud, som er den nærmeste, som om han var den fjerneste. Men når uvitenhetens slør flerres ved Den Fullkomne Mesters nåde, blir du deg — det virkelige Selv som er den aller innerste Virkeligheten som du er, alltid var og alltid vil være.
Vitenskapstyper Viten er av tre typer:
1. Materiell Viten
(Bahaya Dnyan) om det ytre: omfatter kunnskap som har med verdslige saker (verdensanliggender) å gjøre, ervervet på naturlig vis eller samlet gjennom studier. En slik viten er uvitenhet om uvitenhet.
2. Åndelig Viten
(Antar Dnyan) om det indre: omfatter de åndelige erfaringene av De Subtile Plan og De Mentale Plan. Å erfare De Subtile Plan er uvitenhet om Viten. Å erfare De Mentale Plan er viten om Uvitenhet. De indre opplevelsene av De Subtile Plan kan sies å være guddommelige hallusinasjoner; mens de indre opplevelsene av De Mentale Plan kan sies å være et åndelig mareritt av lengsel etter Forening med Gud. Indre opplevelser ender i guddommelig oppvåkning.
3. Guddommelig Viten
(Brahma Dnyan) om Guddommen: er Guds egen UendeligeViten. Dette er viten om Viten.
Bahaya Dnyan mestres av svært få.
Antar Dnyan mestres av svært, svært få.
Brahma Dnyan oppnås av en enestående en.Brahma-Dnyani er All-vitende og All-viten, for Han har blitt Kilde til Viten og er den selve Viten.
Introduksjoner Som regel kreves det en introduksjon når folk ikke kjenner hverandre. Slike introduksjoner er ikke nødvendige når mennesker gir og mottar kjærlighet, for hjertene trenger ingen introduksjoner. En følelse av samhørighet mellom fremmede kan oppstå, en følelse av at man har kjent hverandre før. Denne følelsen skyldes at de har hatt forbindelse med hverandre i tidligere liv.
Ingen trenger å bli introdusert til meg, for ingen er fremmed for meg. Jeg er imidlertid fremmed for de fleste, og de som kommer til meg og blir værende hos meg, gjør det ikke uten å ha blitt introdusert. Faktisk har de kommet med mange introduksjoner — for mange ganger i tidligere liv har de blitt introdusert til meg og gått sin vei og glemt meg og møtt meg igjen. Alle disse introduksjonene er deres introduksjon til meg denne gangen.
Sahavas-Ord Kjærligheten er slik at elskeren ikke trenger å bli bedt for å gjøre noe.
* * *
Gjennom å elske vil hele din væren forandres og livet ditt vil ende i Frihet.
* * *
Kjærlighetens gave er en sjelden gave fra Gud, og sjelden er man i stand til å motta den.
* * *
Gud er uendelig mer nødvendig for din eksistens enn åndedragene dine, og de er selve livet ditt. Vanligvis assosieres livet med åndedrettet; men du blir ikke klar over det før anstrengelser gjør deg tungpustet, og du realiserer det fullt ut først når du ikke får puste i det hele tatt, som når du drukner. På samme måte blir du bare oppmerksom på at Gud er din eksistens når du puster tungt av lengsel etter ham, og du realiserer ham fullt ut først når du drukner i Hans Hav av guddommelig Kjærlighet.
* * *
Det er vanskelig å forstå den åndelige Sti, og enda vanskeligere å komme inn på Stien.
* * *
Hva vil det si å faste sinnet? Det er å ikke ha noen tanker. Men dette er umulig. Men når du gir sinnet i min varetekt gjennom å huske meg hele tiden, finnes det ikke lenger noen tanker som sinnet kan få næring fra. Denne fasten er den sanne og grunnleggende fasten. Å sulte magen kan nok være bra for helsen, men det leder ikke nødvendigvis til åndelig fremgang.
* * *
Dere sier at dere ser meg i drømme. Disse drømmene stiger opp fra deres egne inntrykk, formet gjennom kjærlighet til meg og tro på meg. De må ikke tilskrives meg. Jeg har kommet midt iblant dere for å vekke dere fra den lange, langtrukne Illusjonsdrømmen — ikke for å skape flere drømmer for dere!
Ikke vær fraværende Han som har øyne men ikke ser,
han som har ører men ikke hører,
han som har tunge men ikke snakker,
han kan se meg slik jeg bør bli sett
og kan kjenne meg slik jeg bør bli kjent.
Dette betyr ikke at du skal være passiv. Tvert i mot betyr det at du alltid skal ha din fulle oppmerksomhet rettet mot Den Altgjennomstrømmende Elskedes uttrykksfulle skjønnhet. Om dette har Hafiz sagt: Hvis du vil at din Elskede skal være nærværende, må du ikke være fraværende fra hans Nærvær et eneste øyeblikk.
Den Fullkomne Mester er i allting og er midtpunktet for allting. Alle og alle ting befinner seg derfor i nøyaktig lik avstand fra ham. Selv om han på grunn av våre egne begrensninger utenfra sett synes å være nærværende bare ett sted av gangen, er han på hvert eneste bevissthetsplan på én og samme gang. Å se ham som han er, er å se Gud.
Så vokt deg så ikke den guddommelige Elskede finner deg fraværende når han banker på døren til hjertet ditt.
Vil det jeg vil Jeg er Gud — Gud Den Hinsidige og Gud i menneskeform. Jeg trekker dere nærmere og nærmere ved å gi dere hyppige anledninger til å være sammen med meg. Men denne fortroligheten får dere ofte til å glemme at jeg er Gud.
Jeg vet alt som skjer og vil skje. Hva som enn skjer, skjer det ikke uten min vilje. Med overlegg lar jeg tingene gå sin naturlige gang.
Alt jeg ber dere om, er at dere elsker meg mest av alt og alltid adlyder meg. Jeg vet at det er umulig for dere å adlyde meg slik dere burde, så ved gang på gang å understreke betydningen av lydighet, hjelper jeg dere til helhjertet å gjøre det jeg ber dere om å gjøre. Gjør alltid det jeg vil i stedet for å ville at jeg skal ville det dere vil. De fleste av dere vil at jeg skal ville det dere vil; og når dere lykkes i å få meg til å akseptere det dere vil, blir dere begeistret og forteller til og med andre at det er det jeg vil! En av dere tar for eksempel med seg en ung mann til meg og sier: Baba, dette er den og den. Han har to eksamener fra universitetet og vil bli en utmerket ektemann for min datter som også har to eksamener fra universitetet. Jeg trenger ditt samtykke. Når jeg ikke samtykker, fortsetter du å mase: Men, Baba, han er en virkelig kjekk gutt og vil passe veldig bra for min datter. Så jeg sier: Er det slik det er? OK — jeg samtykker! Og så snart du er ute av rommet, begynner du å fortelle andre at jeg vil at datteren din skal gifte seg med denne unge mannen. Ting som dette er vanlig for de fleste av dere. Når jeg samtykker i det dere vil gjøre, sier dere: Det er dette Baba vil jeg skal gjøre. Vær ærlige og forsiktige med hva dere sier. Det jeg vil, er at dere gjør så godt dere kan for å ville det Baba vil.
Jeg vet at det ikke er lett å ville det jeg vil. Faktisk er det umulig for dere å ville det jeg vil, for det er umulig for dere å elske meg slik jeg bør elskes. Men slutt i det minste med alltid å ville at jeg skal ville det dere vil, og gjør deres ytterste for å gjøre det jeg vil dere skal gjøre, med liv og sjel.
Bare intens kjærlighet til meg kan få dere til å adlyde meg slik jeg vil dere skal gjøre.
Din lydighet i gave La hjertet ditt være rent. Ikke utgi deg for noe annet enn det du er inne i deg. Vær absolutt ærlig. Gud er Uendelig Ærlighet.
Ikke lat som du er from, for Gud er overalt. Du kan ikke lure Gud — så hvorfor late som om du er noe annet enn det du er?
Jeg vil ikke ha noe annet av deg enn din lydighet i gave. Gi meg den, og du vil fri deg fra uvitenhetens bindinger.
Den guddommelige respons Så snart du prøver å forstå Gud i stedet for å elske ham, begynner du å misforstå ham, og din uvitenhet gir næring til egoet ditt. Sinnet kan ikke nå frem til det som er hinsides Sinnet. Gud er uendelig og hinsides Sinnets rekkevidde.
Den Guddommelige Vilje som frembrakte denne uendelige Illusjonen, uttrykker seg i all sin renhet gjennom meg for å få dere til å vende dere bort fra Illusjonen og mot Gudsbevisstheten.
Hvert eneste øyeblikk gir jeg respons til hele skaperverket. Siden min respons er guddommelig, kommer den helt og holdent av kjærlighet. Denne responsens mange ansikter slik du ser dem, er ikke annet enn refleksene fra de alle speilene i sinnet ditt. Du betrakter og bedømmer mine handlinger fra ditt eget forståelsesnivå og prøver å sortere dem i lyset fra din egen begrensede verdistandard. Og slik mistolker du de forskjellige nyansene ved min respons til forskjellige personer. Jeg er ubegrenset, så jeg er på alle bevissthetsnivåer på én og samme tid; og som sådan skiller jeg den ene fra den andre bare i lys av inntrykkene (sanskaraene) de har, eller de forskjellige bevissthetstilstandene som disse inntrykkene gir opphav til. Hver enkelt handling fra min side er en respons i samsvar med mottakernes behov på de forskjelligste bevissthetsplan. Og nettopp ved sin natur og størrelsesorden vil min guddommelige respons av og til virke gåtefull.
Ikke prøv å forstå betydningen av mine handlinger med ditt begrensede sinn, prøv heller ikke å etterligne dem. Dere må ikke gjøre det jeg gjør, dere må gjøre det jeg sier at dere skal gjøre. Å prøve å få hver eneste en av mine handlinger inn i bane rundt din egen forståelse, er ikke annet enn å forstå begrensningene ved din egen forståelse!
Noen ganger når jeg ser at du er forvirret, drives jeg av min medfølelse og kjærlighet til deg og gir deg en forklaring på grunnen til mine handlinger. Og slik virker det som om jeg forsvarer handlingene mine ved å gi forklaringer på dem. Og slik vises din svakhet og min styrke.
Men husk at på tross av at jeg forklarer betydningen av handlingene mine, vil de alltid forbli hinsides rekkevidden av din viten. Min guddommelige Lek er enkeltheten selv, men denne enkeltheten virker høyst intrikat så snart dere prøver å forstå den gjennom intellektet.
Jo mer dere er sammen med meg og jo mer dere mottar av min kjærlighet med åpent hjerte, jo mer helhjertet begynner dere å akseptere meg. Og jo mer dere ser av meg, jo mer overbevist blir dere om at dere forstår meg mindre og mindre. Å anstrenge seg for å gripe min guddommelige Lek gjennom forståelsesprosessen åpner for enorme spekulasjonsområder der dere vandrer rundt og før eller senere havner i en blindgate, bare for å oppdage at dere har gått dere håpløst vill.
Hvis mine handlinger skaper forvirring, er det på grunn av din mangel på fullstendig tillit. Derfor skal dere rykke all tvil opp med roten og huske at hva jeg enn gjør, er det til det beste. Alle mine handlinger er min guddommelige respons født av min guddommelige kjærlighet.
Det spørrende sinn Kjærlighet og tro har trukket dere mange hundre miles bare for å være sammen med meg i noen få timer. Selv om jeg sendte dere beskjed om ikke å stille spørsmål, vet jeg at noen av dere bare venter på en anledning til å spørre meg om noe. Det er sinnets natur alltid å spørre. Men kjærligheten stiller ingen spørsmål, den søker ikke annet enn Den Elskedes vilje.
Sinnet vil vite det som er hinsides sinnet. For å få vite det som er hinsides sinnet, må sinnet bort — forsvinne uten å etterlate seg den minste rest av seg selv. Humoren i dette er at sinnet, som er begrenset, vil beholde seg selv og allikevel kjenne Sannheten, som er ubegrenset. Dette er situasjonen til de som søker Sannheten gjennom intellektet. Det er ikke mange som fatter denne kjensgjerningen, så de fleste famler og klamrer forgjeves.
Det er lett å stille spørsmål, men man trenger å ha forberedt seg først hvis man vil fatte det jeg forklarer. De som har rett til å spørre og evnen til å forstå, spør ikke. De forstår at Gud er uforståelig og hinsides rekkevidden til det spørrende sinn.
Alle vil være lykkelige. Hver enkelt av dere søker lykken på en eller annen måte bare for å møte utilfredshet og skuffelse gang på gang. I virkeligheten er dere Saligheten selv — men for en komedie Illusjonen setter i scene for dere, og for et spill den driver med dere for å få dere til å bli klar over det!
En av mine elskere har klaget: Baba, jeg har levd et rent liv, og allikevel har jeg måttet lide mye. Kanskje flere av dere har lignende klager å komme med; men dere kan bare ha disse klagene fordi dere ikke har noen idé om hva som er hensikten bak det hele. Jeg mener ikke at dere skal invitere lidelsen; jeg mener at dere ikke skal være redd for lidelsen eller gi andre skylden for den.
I henhold til Loven, som styrer universet, er ikke lidelse annet enn det kjærlighetsarbeidet du gjør for å avdekke ditt Virkelige Selv. I sammenligning med Den Uendelige Saligheten dere opplever ved ankomst til jeg-er-Gud-tilstanden, betyr all den lidelsen og smerten dere gjennomgår, praktisk talt ingenting. Jeg er Kilden til Uendelig Kjærlighet. For å trekke dere til meg og få dere til å realisere dere selv som Saligheten Selv, kommer jeg midt i blant dere og lider uendelig smerte.
Jeg er Den Urgamle Ene. Når jeg sier at jeg er Gud, er det ikke fordi jeg har tenkt nøye over det og konkludert med at jeg er Gud — jeg vet at det er slik. Mange betrakter det som blasfemi å si at man er Gud; men for meg ville det sannelig vært blasfemi om jeg sa at jeg ikke var Gud.
Når du sier: Jeg er et menneske, dreier det seg ikke om muligens eller kanskje. Det finnes ikke tvil i ditt sinn. Ingen bekreftelse er nødvendig, og ingen motsigelser kan rokke ved det. Det er en sak av den største selvfølgelighet for deg. Sett at dere kunne stige ned til dyrets bevissthetsnivå og samtidig beholde menneskets bevissthet, det dere da ville formidle til dyret er: Jeg er et menneske. Jeg er et menneske, og en dag skal også du bli et menneske. Jeg har kommet ned til ditt bevissthetsnivå og samtidig har jeg beholdt Uendelig Bevissthet; og om og om igjen sier jeg dere at jeg er Gud for å hjelpe dere å vite at også dere er Gud. Jeg er Gud, og alle og allting er ikke annet enn Gud, og en dag vil også alle og allting bli Gud og være seg det bevisst.
Hykleri er den største synd. Den største hykleren av alle er han som er en hykler selv, og ber andre ikke være hykleriske. Jeg vil at dere alle skal være ærlige. Dere skal ikke late som om dere er noe dere ikke er.
En av dere sa: Baba, jeg gjør min plikt så godt jeg kan, og allikevel er jeg ikke lykkelig. Hvem har skyld i dette? Drar Gud fordeler av min svakhet? Jeg er glad du er oppriktig, men du har ennå ikke nådd den ærligheten som vil vise deg at du ikke kan bebreide noen for den tilstanden du er i. Hva du enn vil bli, det blir du. Men hvis du endelig må bebreide noen, kan du bebreide meg, for alt i universet har kommet ut av meg, og slik er jeg den eneste som kan bebreides. Men du har ingen idé om min kjærlighet og medfølelse, som opprettholder selve din eksistens. I kjærlighet finnes uendelig medfølelse, og hva som enn skjer, er det allerede mildnet gjennom medfølelse. Du kan ikke forstå dette hvis du ikke går hinsides grensene for sinnets rekkevidde.
Hvis jeg i det hele tatt dro fordeler av din svakhet, ville det bare være til din egen fordel. Svakhet er ikke annet enn en grad av styrke. Som Uendelig Liv opplever jeg meg som alle og allting; jeg gleder meg og lider gjennom dere for å få dere til å bli klar over at dere er uendelige.
Hvorfor skulle du ikke være lykkelig? Hva er det som trenger å binde deg til ulykken? Bindinger er selvskapte. De kan overvinnes hvis du virkelig ønsker å bli fri. Du din egen barriere mot friheten, og bare å ønske seg frihet er ikke nok. Det er ikke det du sier eller tenker som har betydning, men det du oppriktig føler inne i deg. Hvis du vil ha Gud, må du ville ha bare Gud. Det er mulig å få Gud hvis du vil erfare Sannheten. Og hva koster det? Din egen atskilte eksistens. Når du gir slipp på all falskhet, mottar du den Sannheten som du virkelig er.
Sannheten er hinsides sinnets rekkevidde. Den har å gjøre med erfaring. Sinnet er meget unnvikende og finner utallige påskudd for å få dere i fella. Det får dere til å si: Jeg kan ikke leve bare for Gud. Jeg har mine plikter overfor familien, samfunnet, nasjonen og verden. Og slik trekkes dere mer inn i Illusjonen enn mot Sannheten.
Sannheten er enkel, men Illusjonen gjør den uendelig komplisert. Det mennesket er en sjeldenhet som eier en umettelig lengsel etter sannheten; resten gir illusjonen lov til å binde dem fastere og fastere. Bare Gud er Virkelig, og alt annet som dere ser og føler, er ikke annet enn serier av ingenting.
Jeg er Uendelig Viten, Makt og Salighet. Jeg kan få hvem som helst til å realisere Gud hvis det var det jeg valgte å gjøre. Du spør kanskje: Hvorfor ikke få meg til å realisere Gud nå? Men hvorfor skulle det bli deg? Hvorfor ikke han som sitter ved siden av deg eller mannen i gata, eller den fuglen oppe i treet der, eller den stenen — som alle er én i forskjellige former? Jo mer dere elsker meg, jo mer vil dere forkaste den falskheten som dere velger å gjemme dere under, og som lurer dere til å tro at dere er noe dere ikke er. Jeg er i alle, og elsker alle like høyt. Din kjærlighet til meg vil trette ut falskheten og få deg til å realisere det Selvet som du virkelig er.
En ren intellektuell forståelse får ikke Gud til å komme nærmere. Det er kjærlighet, ikke spørsmål, som vil få Gud til å komme til dere. Spørsmål gir næring til stolthet og atskilthet. Så ikke still spørsmål men anstreng deg for å bli Den Fullkomne Mesters "slave."
Når ditt liv utgjør et ærlig og oppriktig bilde av ditt sinn og ditt hjerte, er bare en omfavnelse fra en fullkommen Mester nok for at ånden skal vekkes til live. Når jeg — Den Urgamle Ene — omfavner dere, vekker jeg noe inne i dere som gradvis vokser. Det er Kjærlighetens frø, som jeg har sådd. Tiden er lang og avstanden er stor mellom frøets første skudd og dets blomst og frukt. Faktisk er målet hverken fjernt eller nært, og det finnes ingen avstander å krysse eller tid å beregne. I Evigheten er alt her og nå. Dere må ganske enkelt bli den dere er. Dere er Gud, Den Uendelige Eksistens.
Uendelighetens Første Sang er Skaperverkets begynnelse. Den frembringer Uendelighetens tilsynelatende nedstigning til den mangfoldige dualitetens domene. Dualitet innebærer lidelse uten ende.
Jeg er evig lykkelig, for jeg vet at jeg er Den Uendelige Ene. Jeg alene eksisterer; det finnes ingenting annet enn meg; alt annet er Illusjon. Samtidig er min lidelse evig.
Jeg, som meg selv, er fri. Men i dere, som dere, lar jeg meg binde. Med vitende og vilje lider jeg gjennom dere for å gjøre dere fri fra bindinger. Dette er min korsfestelse. Din erfaring av lidelse kommer av ren og skjær uvitenhet; og din uvitenhet er min lidelse.
Dere sitter her foran meg, og hver enkelt av dere hevder sin eksistens atskilt fra andres. Dere kommer fra forskjellige samfunnslag. Dere har forskjellige fysiske og mentale tendenser og egenskaper. Gjennom egosinnet er dere blitt individualisert, og Den Ene Udelelige Sjel er uendelig delt. Men Sjelen blir aldri delt, den er og vil alltid være Den Ene og Samme.
I virkeligheten er du Den Uendelige Sjelen, men du identifiserer deg med et avgrenset sinn, og derfor må du lide. Du har dine øyeblikk av glede og sorg. Enten gledene veier mer enn smertene eller smertene veier mer enn gledene, er du bekymret for et eller annet dagen lang, helt til natten kommer og den avgrensede eksistensen din trekker seg tilbake i dyp søvn. Der smelter du ubevisst sammen med Uendeligheten.
I dyp søvn glemmer du fullstendig deg selv og omgivelsene dine, de tankene og følelsene som dine ideer om innbilt lykke og lidelse er organisert rundt. Men dette pusterommet varer ikke lenge.
Fra denne dype søvntilstanden kommer du ned til din normale våkne tilstand, og på veien er du nødt til å passere gjennom en drømmetilstand, om den så ikke varer lenger enn brøkdelen av et sekund.
Noen ganger har du en veldig deilig og sødmefylt drøm der alle idealer om lykke går i oppfyllelse. Men siden det er en drøm, varer den bare for en kort stund, og det er så vondt å våkne opp at du sukker: Så synd at det bare var en drøm!
Andre ganger har du en fryktelig drøm der du opplever store lidelser. Tiden virker som en evighet. Når du våkner, blir du så lettet at du sier: Gud skje lov at det bare var en drøm!
I drømmetilstanden nyter eller lider du. Når du våkner, vet du at gleden og smerten ikke var annet enn en drøm — en illusjon. Men du skal vite at i forhold til Den Virkelige Våkne Tilstand er din nåværende bevissthetstilstand, som du kaller å være våken, heller ikke annet enn en drømmetilstand. Ditt liv er en drøm i Guds mektige Drøm, som er Universet.
Fra din nåværende våkne drømmetilstand må du gå gjennom mang en dødssøvn før du etableres i Den Virkelige Våkne Tilstanden. Etter vanlig søvn våkner dere opp i de samme omgivelsene; etter døden står dere opp i nye omgivelser. Men dette betyr ikke at lidelsen opphører, for Handlingenes Tråd (Karma) ryker ikke; uansett fortsetter den sin ustanselige og ufeilbarlige determinering av livet ditt. Humoren er at nye omgivelser skaper nye bekymringer. Illusjonens grep er så fast og løgnaktig at dere ikke klarer å la være å bekymre dere. Så livet i våken drømmetilstand blir en endeløs kjede av lidelse.
Du, som grov kropp, blir født på nytt og på nytt inntil du realiserer ditt Sanne Selv. Du, som sinnet, blir født bare én gang og dør bare én gang; slik sett gjenfødes du ikke. Den grove kroppen skiftes stadig ut, men sinnet (den mentale kroppen) er den samme hele tiden. Alle inntrykk (sanskaraer) lagres i sinnet. Inntrykkene må enten forbrukes eller motvirkes gjennom ny karma i påfølgende inkarnasjoner. Buddhas hjul står for syklusen av fødsel og død. Hjulet går sin ustanselige rundgang. Det løfter deg opp i det høye; det bringer deg ned i dypet.
For å vise dere hvordan karma fortsetter å være et forbindelsesledd og en livsdeterminerende faktor i kommende liv, skal jeg gi dere et eksempel. En konge har enorme rikdommer. Men han er en verdiløs konge. Han bruker all sin energi og alle sine penger på selvisk streben og luksus, og har ingen omsorg for undersåttene sine. I neste liv blir han født blind og ender opp som tigger, og slik kompenserer han for det gale han har gjort.
Nå har denne kongen en tjener som er ærlig og trofast og arbeider hardt. På grunn av sine dyder blir han født inn i en kultivert og velstående familie i sitt neste liv. En dag han går bortover gaten, hører han et ynkelig rop fra fortauet. Det kommer fra den blinde tiggeren som var konge i sitt forrige liv og som nå roper høyt med utstrakte hender. Ha medlidenhet. Gi meg en penny i Herrens navn. Og fordi alle handlinger, om aldri så trivielle, er indre determinert av sanskariske bånd og skaper krav og motkrav, blir den rike mannen ubevisst trukket mot tiggeren og gir ham noen koppermynter. En konge som roper etter almisser og en tjener som synes synd på ham — for en komedie, for en skjebnens ironi! Det er slik karmaloven virker, den er uttrykk for rettferdighet i verdienes verden. Karmaloven er upartisk og ubønnhørlig. Den gir ingen dispensasjoner, har ingen preferanser og gjør ingen unntak. Den forvalter rettferdighet.
I henhold til den guddommelige lov skjermes du fra å huske tidligere liv, for det ville ikke hjelpe deg å leve det livet du har nå, men gjøre det uendelig mer komplisert og forvirrende.
For meg eksisterer ikke "fortiden." Jeg lever i Det Evige Nå. Jeg ser klart dine tidligere liv med alle dine intime og intrikate forhold til et utall av andre mennesker. Sett i sammenheng med de forbindelsene du hadde med andre i tidligere liv, tjener dine forskjellige reaksjoner på dem nå som en kjempespøk for meg og letter min lidelsesbyrde.
Nå skal jeg gi dere et annet eksempel. Dette er noe som skjer ganske ofte. En muslim blir etter døden begravd på en gravlund. Etter noen få inkarnasjoner blir han født på ny i en muslimsk familie i den samme byen. Det er vanlig blant muslimer å be for de døde når de er på gravlunden, å be til Gud den allmektige at han skal frelse de avdøde. Og så skjer det at denne personen står foran sin egen grav og ber høytidelig: "Må Gud frelse hans sjel!" For en absurditet! Noe så patetisk!
Livshjulet dreier uopphørlig. Du blir født som mann, som kvinne; som rik, som fattig; intelligent, dum; frisk, syk; sort, hvit; av forskjellig nasjonalitet og av forskjellig tro — alt i henhold til ditt iboende og tvingende behov for å erverve den erfaringsrikdommen som hjelper deg å overskride alle former for dualitet. Side om side med erfaringen du gjør, går betalingen av karmisk gjeld sin gang ad infinitum. Hvordan skal du bli i stand til å avslutte kontoen? Siden Avataren, eller Sadguruen, har et universelt Sinn, legemliggjør han bokstavelig talt det universelle liv. Det er gjennom ham at du kommer deg fri fra hele denne karma-affæren.
Allting og alles liv er en åpen bok for meg. Det er som en filmforestilling jeg morer meg over på min egen bekostning. Jeg er den eneste Produksjonslederen av denne alltid skiftende og endeløse filmen som kalles universet, der jeg blir til deg i din våkne drømmetilstand for å vekke deg opp til den Virkelige Våkne Tilstanden. Når du opplever denne tilstanden, vil du realisere intetheten i det som var din våkne drømmetilstand, som du opplever nå. Dette forutsetter min Nåde. Når min Nåde stiger ned, gjør den deg til meg.
Jeg er Uendelig Bevissthet Tro at jeg er Den Urgamle Ene. Ikke tvil på det et eneste øyeblikk. Det finnes ikke den minste mulighet for at jeg er noen annen. Jeg er ikke denne kroppen dere ser. Den er bare en frakk jeg tar på meg når jeg besøker dere. Jeg er Uendelig Bevissthet. Jeg sitter sammen med dere, leker og ler med dere; men samtidig arbeider jeg på alle eksistensplan.
Foran meg er helgener og fullkomne helgener og mestre fra de første stadier på den åndelige sti. De er alle forskjellige former for meg. Jeg er Roten til alle og alle ting. Et uendelig antall grener sprer seg ut fra meg. Jeg arbeider gjennom, og lider i og for hver enkelt av dere.
Min salighet og min uendelige sans for humor holder meg oppe i min lidelse. De morsomme situasjonene som oppstår på ingens bekostning, gjør min byrde lettere.
Tenk på meg; forbli munter under alle dine prøvelser, og jeg er med deg og hjelper deg.
Jeg er sangen Min unike opplevelse av Hinsidestilstanden er så unik at jeg opplever å være allting og samtidig hinsides allting. Jeg er sangen, dens ord og dens melodi, og jeg er sangeren. Jeg er musikkinstrumentene og musikerne og lytterne. Og på ditt nivå forklarer jeg deg betydningen av det jeg, sangeren, synger.
Den Uendelige Viten Ingenting kan være skjult for Den Ene som er allestedsnærværende, for han er overalt. Og da følger det naturlig at når ingenting kan holdes skjult for denne Ene, må han også være allvitende og vite allting.
Den uendelig-Vitende "ser" alt på én og samme tid og ser det NÅ. Dette er den Viten som ikke begynner og ikke slutter, som er udelelig og sammenhengende, og som ingenting kan legges til og som ingenting kan trekkes fra.
Det er denne Viten som gjør at Gud i dette øyeblikk vet det han visste den gangen det skjedde for utallige evigheter siden, og som gjør at han vet hva som kommer til å skje når utallige evigheter har passert; den Vitenskapen som gjør alt kjent for Gud, samtidig og NÅ. Det er De Fullkomne Mesteres Viten og Avatarens.
Sagt på en enklere måte betyr det at det som dere som individer vet i dette øyeblikk, visste jeg for evigheter siden, og det som dere som individer kommer til å vite på et bestemt punkt i tidene som kommer, vet jeg nå.
Den Universelle Kropp Guds fantasi avler Det Universelle Sinn, Den Universelle Energi og Den Universelle Kropp, som rommer alle individuelle sinn, individuelle energier og individuelle kropper hos alle ting og vesener i skaperverket.
Det Universelle Sinn, Den Universelle Energi og Den Universelle Kropp finnes fordi Guds fantasi eksisterer som Ikke-eksistens i Den Uendelige Evige og Altgjennomstrømmende EKSISTENS (Gud).
Individuelle sinn, individuelle energier og individuelle kropper har ingen eksistens i seg selv, de eksisterer bare som effekter i eksisterende ikke-eksistens.
I min Universelle Kropp rommes alle de grove kroppene til alle de uttallige vesenene og tingene i Skaperverket. Individuelle subtile kropper (energier) og mentale kropper (sinn) er deler av min Universelle Energi og mitt Universelle Sinn. Hverken i Den Universelle Energi eller i Det Universelle Sinn finnes det oppdelinger.
Avstanden mellom en dråpe her og en dråpe der i havet spiller ingen rolle for hver enkelt dråpes forhold til havet. Enhver dråpe i havet er i havets helhet og ensartethet.
Det finnes ingen oppdelinger i Paramatma; bare Det Ene Udelelige Virkelighetens Hav eksisterer som Evig Eksistens.
Å vite alt i ett nå Hvordan kan jeg vite alt? Dette uendelig kompliserte fenomenets natur — Universets natur — er uendelig enkel. Men å vite og forstå dette er uendelig vanskelig. Når du vet hva Det Universelle Sinn, Den Universelle Energi og Den Universelle Kropp er, og hva deres forhold er til individuelle sinn, individuelle energier og individuelle kropper, vil du forstå hvordan Den Fullkomne Mester kan vite allting.
Denne altomfattende Viten oppnås i ett nå. Men å vite alt i ett nå tar en evighet i illusjonen av tid mens du gradvis dør for deg selv. Dette å dø for sitt eget selv betyr at du mister deg selv fullstendig i Gud for å finne ditt Selv som Gud.
Å dø for sitt eget falske selv er ingen lett oppgave, å vekke et lik til live er den rene barnemat i forhold.
Å vite og ikke vite Som den høyeste som blir den laveste, manifesterer jeg Viten og påtar meg uvitenhet på samme tid.
Selv om jeg vet at en bestemt ting vil skje innen en måned, kan jeg legge planer som om det ikke kom til å skje på flere år. Og når jeg vet at en hendelse ikke vil finne sted før om mange år, virker det som om jeg venter at det skal skje om kort tid.
I Dnyan (Viten) finnes Adnyan (Ikke-viten eller Uvitenhet). Men i Adnyan kan det ikke finnes Dnyan. Jeg har all Viten på det høyeste nivå, så jeg kan påta meg full uvitenhet på ditt nivå. Faktisk er jeg Uendelig Viten, og som sådan vet jeg hva som vil skje etter mange hundre år, likevel påberoper jeg meg uvitenhet når jeg er på ditt nivå.
Selv på det grove plan og under vanlige omstendigheter kan viten og uvitenhet manifesteres samtidig. Du sier for eksempel: Jeg kan ikke svømme. Dette innebærer at du vet at du ikke vet hvordan man svømmer. Hvis du ikke visste at du ikke visste, kunne du ikke hatt denne forståelsen. Dette er "viten om uvitenhet."
På samme måte manifesterer jeg, som er Viten selv, uvitenhet om viten. Jeg vet alt, og det virker som om jeg ikke vet, på en og samme tid.
Vilje og bekymring Dualitet innebærer atskilthet. Atskilthet volder frykt. Frykt skaper bekymring.
Enhetens vei er veien til lykke; mangfoldighetens vei er veien til bekymring.
Jeg er den ene som ikke har noen annen, så jeg er evig lykkelig. Du er atskilt fra ditt Selv, så du er alltid bekymret.
For deg er det du ser absolutt virkelig; for meg er det absolutt falskt.
Jeg alene er Virkelig, og min vilje styrer den kosmiske illusjon. Jeg snakker sant når jeg sier at bølgene ruller ikke og bladene beveger seg ikke uten min vilje.
I det øyeblikk intensiteten i din tillit til min vilje når sitt høydepunkt, sier du farvel til bekymringen for alltid. For deg vil da alt du led og gledet deg over i fortiden, sammen med alt du kan komme til å oppleve i fremtiden, være min viljes mest kjærlige og spontane uttrykk; og ingenting kan noensinne få deg til å være bekymret igjen.
Lev mer og mer i Nået som alltid er vakkert og strekker seg hinsides grensene til fortid og fremtid.
Hvis du endelig må bekymre deg, la det bli om hvordan du skal kunne huske meg hele tiden. Det er den eneste bekymring som er bryet verdt, for den vil føre til slutten på all bekymring.
Tenk på meg mer og mer, og alle dine bekymringer vil forsvinne inn i det ingenting de egentlig er. Det min Vilje gjør, er å vekke deg opp til dette.
Spøken på brystet Som Den Høyeste Høye er jeg Den Klokeste Kloke, og likevel har jeg tillatt meg å gjøre noe som er så dumt at ingen narr noensinne ville gjort det. Hva er dette dumme jeg har gjort? Å skape SKAPERVERKET.
Skaperverket er egentlig en kjempevits, men latteren er på min egen bekostning — og nå viser spøken seg å falle meg tungt for brystet. Noen ganger er jeg så trett at jeg bare har lyst til å sove i 700 år.
For den dumme er en dum handling helt naturlig og noe som ikke krever anstrengelse i det hele tatt. Men kan dere forestille dere Den Aller Klokeste overanstrenge seg og forstrekke seg så langt at han utfører en handling som er det motsatte av den Visdommen som er hans attributt! Det er derfor jeg sier at dere ikke kan ha noen anelse om hva jeg mener når jeg sier at jeg er trett — det er hinsides menneskelig forståelse.
Viten Sadguruen trenger ikke å vite. Han vet.
Han vet at det er ingenting å vite.
Hensikter Det finnes noen som eksisterer for å hate andre, være sjalu på andre og gjøre andre ulykkelige; og det finnes noen som eksisterer for å elske andre og gjøre andre lykkelige. En som har blitt Ett med Gud, eksisterer for alle, både gode og vonde. Og for å bli Ett med Gud, må man ikke gi avkall på noe annet enn sitt eget selv.
Mening Forståelse har ingen mening.
Kjærlighet har mening.
Lydighet har mer mening.
Å holde min "daman" har mest mening.
Lidelse Jeg vet tre ting:
Jeg er Avataren i alle ordets betydninger.
Hva jeg enn gjør, er det uttrykk for min ubegrensede kjærlighet.
Jeg lider evig uendelige smerter gjennom din uvitenhet.
Underholderen Maya Maya, Mesterillusjonisten som produserer tilsynelatende eksisterende verdener ut av Ingenting, kommer til å gjøre sitt mestertriks, som får alt, inkludert min helse, min energi, mine ord og mine løfter til å virke som om de går imot meg; og mine elskeres tro og tillit til meg vil bli stilt på den ytterste prøve. Men Maya har ingen makt til å motvirke mitt Arbeid — for nettopp Maya er redskapet jeg bruker for å oppnå resultater av mitt Arbeid.
Som redskap til å fullføre mitt Arbeid gjør Maya faktisk sitt aller beste for at dette Arbeidet skal innbringe de aller beste resultater. Maya er den uendelige skyggen av Guds uendelighet, og siden den ikke har eksistens bortsett fra i ikke-eksistens, må den naturlig nok vike for den ene og eneste Virkelighet, som er Gud. Og da manifesterer Gud seg i sin herlighet.
Når solen stiger opp over horisonten, er skyggen objektet kaster, mye større enn objektet, men når solen står rett over hodet på det, befinner skyggen seg på sett og vis under objektets føtter.
I min nåværende fase av hjelpeløshet og ydmykelse virker strålene fra Sannhetens Sol svake og kraftløse og Mayas Skygge stor. Men når solen står i senit, vil skyggen som mennesket kastet foran seg og som dominerte det han så og tenkte, forsvinne. Dette vil være seieren over Maya når uvitenheten viskes ut i lyset fra Guds herlighet manifestert gjennom meg.
Hold ansiktet vendt mot Solen, og din skygge av individualisert Maya vil ligge bak deg, og selv om den fremdeles eksisterer, vil den ikke ha noen makt over deg. Men hvis du snur ryggen til Solen, vil skyggene dine være foran deg og du vil følge dem. Selv om du ikke kan bli kvitt skyggene dine ved egen hjelp, kan du snu ryggen til dem og holde ansiktet vendt mot Solen. Da vil skyggene forsvinne fullstendig når tiden er inne for hans opphøyelse og herlighet.
Den tiden jeg har hentydet til, er inne. Det universelle arbeid er en enorm byrde på meg. Maya, uvitenhetens prinsipp, prøver å motvirke mitt arbeid av all sin makt. Så særlig de som lever nær meg, må være på vakt. Maya kjenner min kjærlighet til dere, og venter bare på en mulighet til å utnytte deres svakheter. I samme øyeblikk som dere neglisjerer mine instrukser, har Maya oppnådd sin hensikt. Jeg må kjempe hardt mot Maya — ikke for å ødelegge det, men for at dere skal bli klar over dets intethet. I samme øyeblikk som dere ikke adlyder meg uforbeholdent, strammer det grepet på dere, og dere unnlater å utføre de pliktene jeg har gitt dere. Dette øker min lidelse.
I Gud finnes ikke noe slikt som forvirring — Gud er uendelig Salighet og Ærlighet. I Illusjonen finnes forvirring, elendighet og kaos. Som menneskehetens evige Frelser står jeg på knutepunktet for Virkelighet og Illusjon slik at jeg på en og samme tid erfarer virkelighetens uendelige Salighet og illusjonens Lidelse.
Med Virkeligheten på den ene siden og Illusjonen på den andre opplever jeg alltid at jeg på sett og vis blir dratt til begge sider. Dette er min korsfestelse. Når dere blir offer for Mayas overtalelseskunster, drar Illusjonen hardere, og jeg må anstrenge meg for å motstå rykket og opprettholde min posisjon på knutepunktet. Jeg slipper aldri i evighet taket i Virkeligheten. Hvis Illusjonen trekker for hardt, kan nok armen min bli trukket ut av ledd, men jeg blir værende der jeg er.
Et nikk på mitt Hode Ordet "qutub" betyr bokstavelig talt "omdreiningspunkt" eller "akse." Altså er Qutuben (Den Fullkomne Mester) Aksen som allting i Skaperverket kretser rundt; og siden han er SENTRUM for allting, er allting på alle plan i nøyaktig samme avstand fra ham.
All handling fra dere som individer, eller isolerte punkter i bevissthet stasjonert på forskjellige plan, er begrenset i uttrykk og resultat. Som Sentrum er hver enkelt av mine bevegelser ubegrenset i sin effekt og reaksjon, uttrykk og resultat.
Når for eksempel dere nikker på hodet som svar på forskjellige spørsmål, kan det indikere forskjellige handlinger eller sinnsstemninger som: jeg er lykkelig, jeg er ulykkelig, jeg har spist, jeg har hvilt osv. Men hvert enkelt nikk uttrykker og formidler bare én ting om gangen. Men, som Sentrum, fremkaller ett nikk-på-mitt-hode derimot en bølge av utallige aksjoner og reaksjoner på alle bevissthetsplan samtidig.
Guddommelig leketøy Bare Det Uendelige eksisterer og er Virkelig; det avgrensede er forbigående og falskt.
Det Opprinnelige Innfall i Det Hinsidige forårsaket Det Uendeliges tilsynelatende nedstigning til det tilsynelatende avgrensedes rike. Dette er Det Guddommelige Mysterium og Den Guddommelige Lek der Uendelig Bevissthet for alltid leker på alle nivåer av avgrenset bevissthet.
Jeg er Uendelig Bevissthet, som gjennomtrenger og overskrider alle tilstander av begrenset bevissthet. Den aller første og den aller siste bevissthetskategori — som for eksempel en sten og en helgen — er i eksakt samme avstand fra meg, så jeg er like tilgjengelig for alle. Jeg er Veien.
En aldri vaklende lojalitet til Veien er den rette medisinen for bevissthetens inntrykkssykdom. På grunn av sin vankelmodige tro er noen av mine elskere ikke i stand til å forstå dette, og de løper hit og dit etter Frihet. For meg blir da oppgaven å hente dem inn, og andre undrer seg over hvorfor jeg gir disse folkene så mye oppmerksomhet.
Et barn har mange leketøy, og noen liker han å leke med mer enn med andre, og ett av dem er han så glad i at han ikke engang vil skilles fra det når han går til sengs. Hvis noen tar et favorittleketøy fra ham, må han ha det tilbake, og hvis et blir ødelagt, forlanger han at det blir reparert; han lar seg ikke trøste av et annet selv om det er dyrere og finere.
Slik er det med meg også. Jeg er et barn som har universet som lekeplass. Alle vesener og ting er leketøy i min guddommelige Lek — sammenlignet med min eksistens og makt er alle livløse leker — men de er leker som jeg puster min livgivende kjærlighet inn i.
Alle er like mye meg og jeg bor alltid i alle, men noen er jeg mer glad i enn andre, og hvis en av dem blir tatt fra meg, må jeg ha ham tilbake. Og andre har ingen rett til å undre seg over hvorfor jeg viser så mye omtanke for denne ene.
Gud alene er Uendelig bevissthet er uendelig. Den kan aldri bli mindre på noe punkt i tid eller rom. Siden uendelig bevissthet er uendelig, inkluderer den hvert eneste bevissthetsaspekt. Ubevissthet er et av den uendelige bevissthetens aspekter. Altså omfatter uendelig bevissthet ubevissthet. Den opprettholder, dekker over, trenger igjennom og sørger for en slutt på ubevisstheten — som strømmer ut og blir oppslukt av den uendelig bevissthet.
Jeg hevder uten tvetydighet at jeg er uendelig bevissthet; og jeg kan hevde dette fordi jeg er uendelig bevissthet. Jeg er allting og jeg er hinsides allting.
Jeg er alltid bevisst at jeg er deg, men du er aldri bevisst at jeg er i deg. Jeg støtter deg daglig og deler din bevissthet. Nå vil jeg at du skal opprettholde e meg slik at du en dag kan få del i min bevissthet.
For mennesket, uten bevissthet om at han faktisk eier den endeløse kontinuerlig bevisste opplevelsen av at Gud er allting og at alt annet er ingenting, er allting allting. Luft er. Vann er. Ild er. Jord er. Lys er. Mørke er. Sten er. Jern er. Vegetasjon er. Insektet er. Fisk er. Fuglen er. Dyrene er. Mennesket er. Godt er. Vondt er. Smerte er. Glede er. Det finnes ingen ende på hva som er — inntil han kommer frem til at ingenting er, og da realiserer han i selvsamme øyeblikk at Gud Er.
Det er ikke lett for et menneske å under alle omstendigheter akseptere og fortsette å akseptere at Gud er. Selv etter at han har akseptert at Gud er, er det uhyre vanskelig for ham — selv om det ikke er umulig — å realisere det han har akseptert. Og realisasjon betyr at han, i stedet for å være seg fullt bevisst at han er et menneske, blir seg fullt bevisst at han er Gud, var Gud, alltid har vært Gud og for alltid vil fortsette å være Gud.
Enten han vet det eller ikke, søker mennesket alltid Målet, som er å realisere sitt sanne Selv. Det aller nærmeste og innerste for mennesket er hans Sjel, men det morsomme er at han føler seg så langt, langt vekk fra den. Det virker som om det ikke er noen ende på alle de reisene han reiser mot Målet, på tallløse hoved- og sideveier, gjennom liv og død — selv om det egentlig ikke finnes noen avstand å tilbakelegge i det hele tatt. Når han nå har nådd full bevissthet som menneske, har han allerede nådd sitt bestemmelsessted, for nå har han evnen til å bli seg sin Sjel fullt bevisst. Allikevel er han ute av stand til å realisere denne guddommelige skjebnen, for bevisstheten fortsetter å være totalt fokusert på hans forvrengte, begrensede, avgrensede selv — Sinnet — som ironisk nok nettopp har vært middelet denne bevisstheten ble oppnådd gjennom.
Før han kan vite hvem han er, må mennesket avlære hele den mengden av illusorisk kunnskap som han har tynget seg ned med på sin endeløse reise fra ubevissthet til bevissthet. Det er bare gjennom kjærlighet at dere kan begynne å avlære og omsider gjøre slutt på alt dere ikke vet. All illusjon er gjennomtrukket av Gudskjærlighet, mens ingen illusjon kan fordunkle Gudskjærligheten. Begynn å lære å elske Gud ved å begynne å elske dem dere ikke kan. Dere vil oppdage at gjennom å tjene andre, tjener dere dere selv. Jo mer dere husker på andre med kjærlighet og sjenerøsitet, jo sjeldnere vil dere huske på dere selv; og når dere helt har glemt dere selv, vil dere finne meg som Kilden til all Kjærlighet.
Gi opp alle former for etterplapring. Begynn å praktisere det dere i sannhet føler er sant og med rette føler er rett. Ikke still deres religion og tro til skue. Dere trenger ikke å gi slipp på religionen deres, men dere må gi slipp på klamringen til religionens skall, dens overfladiske ritualer og seremonier. For å nå inn til den fundamentale kjernen av Sannhet som er grunnlag for alle religioner, må dere strekke dere hinsides religion.
Til alle tider blir Guds største gave uopphørlig gitt i stillhet. Men når menneskeheten blir fullstendig døv for hans tordnende Stillhet, inkarnerer Gud som menneske. Den Ubegrensede påtar seg begrensning for å vekke den Maya-bedøvede menneskehet til bevissthet om sin sanne skjebne. Han benytter en fysisk kropp til sitt universelle arbeid, bare for å legge den vekk som et siste offer så snart den har tjent sin hensikt.
Gud har kommet igjen og igjen i forskjellige Former, har talt den Samme Ene Sannheten igjen og igjen med forskjellige ord på forskjellige språk — men hvor mange finnes det som lever opp til den? Istedenfor å gjøre Sannheten til den livsnødvendige Luft han puster, går mennesket på akkord ved igjen og igjen å lage en mekanisk religion av den — en lett tilgjengelig krykke han kan lene seg på i vanskelige tider, en lindrende salve for samvittigheten eller en tradisjon man bør følge. Menneskets manglende evne til å leve Guds ord gjør dem til en hån. Hvor mange kristne følger Kristi lære om å "snu det andre kinnet til" eller å "elske sin neste som seg selv"? Hvor mange muslimer lytter til Mohammeds formaning om å "sette Gud over alt annet"? Hvor mange hinduer "bærer rettferdighetens fakkel til enhver pris"? Hvor mange buddhister "lever et liv i ren medfølelse" slik Buddha utla det? Hvor mange zarathustrikere "tenker sant, taler sant, handler sant"? Guds Sannhet kan ikke ignoreres. Men mennesket ignorerer den og en fryktelig motreaksjon blir skapt, og verden havner i en heksegryte av lidelse gjennom hat, kjempende ideologier og krig, og naturens opprør i form av oversvømmelser, sult, jordskjelv og andre katastrofer. Til slutt, når lidelsens springflo når ditt høydepunkt, manifesterer Gud seg på nytt i menneskeform for å lede menneskeheten til ødeleggelse av selvskapte onder, og for å reetablere den på Sannhetens Vei.
Min Stillhet og det snarlige bruddet på min Stillhet er for å redde menneskeheten fra uvitenhetens monumentale krefter og for å oppfylle den guddommelige Plan for universell enhet. Når jeg bryter min Stillhet, vil det åpenbare for mennesket Guds Universelle Enhet, som vil forårsake menneskehetens universelle brorskap. Min Stillhet måtte skje. Bruddet på min Stillhet må skje — snart.
Omveltning Når et atom "splittes," blir en uendelig mengde energi satt fri. Når min Stillhet brytes og jeg sier ORDET, blir på samme måte uendelig visdom satt fri.
Når en atombombe treffer jorden, forårsaker den enorme ødeleggelser. Når ordet jeg sier, treffer universet, vil det på samme måte bli store materielle ødeleggelser, men en enorm åndelig omveltning vil også finne sted.
Den Ene som huskes og blir glemt Jeg var Rama, jeg var Krishna, jeg var denne Ene, jeg var den Ene, og nå er jeg Meher Baba. I denne formen av kjøtt og blod er jeg den samme Urgamle Ene som alene blir evig tilbedt og ignorert, alltid husket og glemt.
* * *
Jeg er Den Urgamle Ene hvis fortid blir tilbedt og husket, hvis nærvær blir ignorert og glemt, og hvis fremtid (advent) forventes med dyp inderlighet og lengsel.
Spørsmålet og dets svar Det finnes bare ett spørsmål. Og når dere vet svaret på det spørsmålet, finnes det ikke noe mer å spørre om. Dette ene spørsmålet er Det Opprinnelige Spørsmålet. Og til Det Opprinnelige Spørsmålet finnes det bare ett Endelig Svar. Men mellom Spørsmålet og Svaret på det finnes det utallige falske svar.
Ut av den ubrutte Uendelighetens dyp steg Spørsmålet: Hvem er jeg? Og på det Spørsmålet finnes det bare ett Svar — Jeg er Gud!
Gud er Uendelig; hans skygge er også uendelig. Virkeligheten er Uendelig i sin Enhet; illusjonen er uendelig i sitt mangfold. Det ene Spørsmålet som steg ut fra den Uendeliges Enhet, vandrer gjennom en uendelig labyrint av svar som forvrengte ekkoer av det selv, kastet tilbake fra den uendelige intethetens tomme former.
Det finnes bare ett Opprinnelig Spørsmål og ett Opprinnelig Svar på det. Mellom Det Opprinnelige Spørsmål og Det Opprinnelige Svar finnes det utallige falske svar.
Disse falske svarene — som jeg er sten, jeg er fugl, jeg er dyr, jeg er mann, jeg er kvinne, jeg er stor, jeg er liten — blir etter tur mottatt, testet og forkastet inntil Spørsmålet kommer frem til det rette og Endelige Svaret: JEG ER GUD.
Prosenter Anna-bhumika = Gud 100% : Guddommelighet 1% = Tilbøylighet henimot Selvet.
Prana-bhumika = Gud 100% : Guddommelighet 25% = Inspirasjon om Selvet.
Mana-bhumika = Gud 100% : Guddommelighet 50% = Opplysning gjennom Selvet.
Vidnyana-bhumika = Gud 100% : Guddommelighet 100% = Realisering av SELVET.
Uendelige Atmaer i Paramatma
Fra A til F er alle Atmaer i Paramatma.A er Atma som ikke har bevissthet om Sharira, Prana og Mana, heller ikke om seg selv (ATMA), og ikke erfarer den Grove, Subtile og Mentale verden, heller ikke Paramatma.
B er Atma som har bevissthet om Sharira, men ikke om Prana og Mana, heller ikke om Atma. Erfarer den Grove verden, men ikke den Subtile og Mentale verden, heller ikke Paramatma.
C er Atma som har bevissthet om Prana, men ikke bevissthet om Sharira og Mana, heller ikke om Atma. Erfarer den Subtile verden, men erfarer ikke den Grove og Mentale verden, heller ikke Paramatma.
D er Atma som har bevissthet om Mana, men ikke bevissthet om Sharira og Prana, heller ikke om Atma. Erfarer den Mentale verden, men erfarer ikke den Grove og Subtile verden, heller ikke Paramatma.
E er Atma som hverken har bevissthet om Sharira, Prana eller Mana, men har bevissthet om Atma. Erfarer ikke den Grove, Subtile eller Mentale verden, men erfarer Paramatma.
F er Atma som har bevissthet om Sharira, Prana og Mana og også bevissthet om Atma. Erfarer den Grove, Subtile og Mentale verden og også Paramatma.
A, B, C, D er i Paramatma, men har ingen bevissthet om Atma (SELVET) og har ingen erfaring av Paramatma.
E og F er likeledes i Paramatma, men har bevissthet om Atma og erfarer Paramatma.
Atmas E-tilstand er Atmaers Mål.
Så summen og kjernen er: A (ubevisst om Sharira, Prana og Mana) må, for å oppnå tilstand E (også ubevisst om Sharira, Prana og Mana) nødvendigvis passere gjennom stadiene B, C og D (bevissthet om Sharira, Prana og Mana).
Alle Atmaer er i Paramatma. Paramatma er Uendelig. I den Uendelige Paramatma er uendelige Atmaer. Derfor:
A er evig uendelig.
B er talløs og omfatter den grove manifestasjon, alt inkludert fra et støvkorn til et menneske.
C omfatter et begrenset antall subtiltbevisste Atmaer.
D omfatter noen få — de mentaltbevisste Atmaer.
E omfatter enda færre — de Gudsrealiserte Atmaer.
F omfatter de Fem Qutuber, Jeevanmuktaer og Paramhansaer.
En og null
Gud blir som oftest omtalt som En. Vi bruker begrepet En som motsetningen til De Mange. EN kaller vi VIRKELIGHET eller GUD; Mange kaller vi ILLUSJONEN eller SKAPERVERKET.
Strengt tatt kan imidlertid ikke noe tall — ikke engang en — beskrive EN som er udelelig uten en annen. Selv det å kalle denne ENE "En" er feil. Vi snakker ikke om Havet som Ett. Det bare er Hav. Den ENE bare ER.
Den Ene er et komplett hele og samtidig en serie enere innen EN. Illusjonen er et NULL og samtidig en serie nuller innen NULL. Disse nullene har ingen verdi bortsett fra en falsk verdi i henhold til deres posisjon i forhold til EN. Faktisk har ikke nullene noen eksistens — de har kun en skinneksistens i Illusjonen, det store NULL.
Det Ene Opprinnelige Virkelige Ingenting
Det Opprinnelige virkelige ALLTING er Uendelig og Evig. Siden det er allting, har det også plass til Det Opprinnelige Virkelige INGENTING i seg selv. INGENTING er skyggen av ALLTING.
Substansen (ALLTING) er Uendelig og Evig, så dens skygge må også være uendelig og evig. Noen ganger virker skyggen liten, og andre ganger som om den er strukket ut i enorme former. Men selv når det virker som om den har forsvunnet, ligger den fremdeles latent i substansen.
Ut av INGENTING som rommes av ALLTING, projiseres uendelig og evig Intethet — Skaperverket, eller Det Falske Allting.
Det Opprinnelige Virkelige ALLTING er ETT, Uendelig og Evig. Det Opprinnelige Virkelige INGENTING er — siden det er i Det Virkelige ALLTING — også ett, uendelig og evig. Men Det Falske Allting som projiseres fra Det Virkelige Ingenting og omfatter utallige ingentinger eller alle ting i skaperverket, er iboende og endeløst dualt.
Inne i disse ingentingene finnes utallige provisoriske ingentinger som: Hva er i veien med deg? Ingenting. Hva har du spist? Ingenting. Hva har du i hånden? Ingenting. Hva ser du? Ingenting. Og slik finnes det ingen ende på Intethetserfaringens aksjoner og reaksjoner, gjort av Det Falske Alltings ingentinger som projiseres fra Det Ene Opprinnelige Virkelige INGENTING, som er uendelig.
Det Opprinnelige Virkelige ALLTING er Uendelig og Evig, i det finnes Det Opprinnelige Virkelige INGENTING. Utallige ingentinger manifesterer seg ut fra Det Ene Opprinnelige Virkelige Ingenting. Og fra disse ingentingene kommer en sammenhengende strøm av provisoriske ingentinger. Og slik er det ingentinger og ingentings ingen ting innenfor Det Ene Opprinnelige Virkelige INGENTING. Når dere sammenligner disse ingentingene med Det Ene Opprinnelige Virkelige INGENTING, er de sannelig ingenting.
INGENTING er i ALLTING; ALLTING ville ikke være et komplett hele uten INGENTING.
Det INGENTING som er i ALLTING, føder ingenting som virker som allting. Fordi INGENTING er, virker det som om allting er.
All aktivitet overalt i skaperverket er bare allting og ingentings lek. Når denne aktiviteten opphører fullstendig, hersker INGENTING. Når dette INGENTING oppnås, har du ALLTING. Relativt sett er derfor INGENTING ALLTING, mens det som vi kaller allting, derimot er ingenting.
Skapelsesprosesjonen Gud er Uendelig og Evig. Og hans Forestillingsevne er også Uendelig og Evig. Guds Forestillingsevne er uten ende, og Skaperverket, som er et produkt av hans Forestillingsevne, fortsetter å ekspandere uten ende. Hvordan kan mennesket med sin begrensede forestillingsevne forestille seg denne forestillingsevnen? Samme hvor høytflygende hans forestillinger (intellekt) er, kan de aldri gi ham den aller blekeste idé om Guds Forestillingsevne. Og Guds Virkelighet er hinsides denne igjen. Når du ikke engang kan forestille deg Guds Forestillingsevne, hvor uendelig mye mer umulig blir det da ikke å utgrunne hans Virkelighet?
I det som kalles rommet blir utallige universer kontinuerlig skapt, opprettholdt og ødelagt. Denne skapelsesprosesjonen går videre så lenge Gud fortsetter å forestille seg ting. Og når Guds Forestillingsevne blir stilt i bero, slik den blir i de øyeblikkene i evigheten når Gud trekker seg tilbake i sin Dype Søvntilstand (akkurat slik et menneskes forestillingsevne opphører å fungere når han ligger i dyp søvn), trekkes Skaperverket tilbake og oppløses (Mahapralaya).
Skapelse, Bevaring og Oppløsning er basert på uvitenhet. Egentlig finnes det ikke noe slikt som skapelsen, så bevaringen og oppløsningen finner egentlig aldri sted. Kosmos selv har ikke noe annet grunnlag enn uvitenhetens.
Uvitenheten tror: Kosmos er en realitet. Fødsel, død, velstand, ære er virkelige.
Viten vet: Kosmos er en drøm. Gud alene er Virkelig.
Materialismens drøm Verdens tilstand, striden og usikkerheten som finnes overalt, den alminnelige utilfredsheten med og opprøret imot alt og alle, viser at idealet om en materiell fullkommenhet er en tom drøm og beviser eksistensen av en evig Virkelighet hinsides det materielle; for dersom denne Virkeligheten ikke eksisterte, ville den økende materielle velstanden som vitenskapen har skapt for millioner av mennesker, produsert tilfredshet og tilfredsstillelse, og de voldsomme fantasiene som vitenskapen har projisert inn i den alminnelige bevissthet, ville sluppet lykken løs. Mennesket tror at det aldri tidligere har vært gjort slike fremskritt som nå, og at enda større fremskritt er i vente; men faktum er at mistroen og misnøyen og elendigheten aldri har vært så utbredt som nå. Vitenskapens løfter har vist seg å være tomme, og dens visjon falsk.
Virkeligheten alene er virkelig; det eneste sanne man kan si, er: Virkeligheten eksisterer og alt som ikke er Det Virkelige, har ingen eksistens bortsett fra som illusjon. I sine innerste hjerter vet menneskene dette, og selv om de for en tid lar seg trollbinde av illusjonens falske løfter og tror at de er virkelige, kan ingenting annet enn Det Virkelige tilfredsstille dem, og de går lei av den elendigheten som gradvis forårsakes av de falske forestillingenes nesten grenseløse lek. Dette er slik vanlige mennesker har det nå. Til og med jeg er luta lei og ulykkelig. Hvorfor skulle jeg være det, når jeg er fri? Fordi, som Buddha sa: "Jeg er evig fri og evig bundet". Jeg er bundet på grunn av menneskenes bindinger, og lei og ulykkelig på grunn av deres lei-het og elendighet. De største vitenskapsmenn er selv dypt rystet over de kunnskapsområder som fremdeles er hinsides deres forstand, og fylt av gru over hva deres oppdagelser kan komme til å utløse. Det vil ikke vare lenge nå før de innrømmer sin komplette forvirring og bekrefter eksistensen av Den Evige Virkelighet, som menneskene kaller Gud og som er utilnærmelig gjennom intellektet.
Men selv om den vanlige mann har gått fullstendig lei av å bli snytt for den gevinsten materialismen lover og tilsynelatende fornekter Guds eksistens, og det virker som om han har mistet troen på alt bortsett fra kortsiktig vinning, mister han aldri virkelig sin medfødte tro på Gud og sin tillit til den Virkeligheten som finnes hinsides øyeblikkets illusjon. Hans tilsynelatende tvil og manglende tro skyldes en desperasjon som bare hører sinnet til, den berører ikke hjertet hans. Se på Peter. Han fornektet Kristus. Desperasjon fikk sinnet til å fornekte, men i sitt hjerte visste han at Kristus var Den han var. Den vanlige mann mister aldri sin tro. Han er lik en som klatrer et stykke oppover en fjellside, og fordi han opplever kulde og pustevanskeligheter, returnerer han til fjellets fot. Men det vitenskapelige sinn fortsetter oppover fjellsiden helt til hjertet fryser og dør. Men dette sinnet er i ferd med å bli så overveldet av den veldigheten som fremdeles er hinsides sinnet, at det vil bli tvunget til å innrømme sin søkens håpløshet og vende seg mot Gud, Virkeligheten.
Nå Astronomer bruker betegnelser som billioner, trillioner og æoner av år når de snakker om tid. Selv disse tallene er inadekvate for deres matematiske kalkulasjoner, og de kan bli nødt til å konstruere en ny terminologi.
Hvis jeg skulle prøve å forklare tidens begynnelse og slutt ved å bruke astronomiske begreper, ville det aldri kunne gi et bilde av tidens begynnelse og slutt i evigheten.
Det finnes alltid et "før" og det finnes alltid et "etter" til ethvert punkt i tiden. Fortidens "i går" og fremtidens "i morgen" dreier om et punkt i tiden, som er NÅ akkurat i dette øyeblikket i evigheten.
Selv om man bruker sin forestillingsevne til det ytterste for å forestille seg begynnelsen og slutten på NÅ akkurat i dette øyeblikket i evigheten, har man ikke noen annen mulighet enn å addere eller subtrahere tidsmengder, og dette innebærer ikke annet enn en addering eller radering av nuller. Ingen omdreining, om den så utgjør æoner av sykluser i tidens rullende kretsløp, kan gi så mye som en brøkdel av begrep om begynnelsen eller slutten på NÅ i evigheten.
Er I Virkeligheten finnes bare En. I Illusjonen finnes mange. Grunnen til at det hersker så mye forvirring om hvorvidt det finnes én Gud eller mange, er at Gud er så Uendelig En.
Selv det å si: Det finnes én Gud, er galt. Gud er så uendelig En at han ikke engang kan kalles En. Man kan bare si: En er. Ordet Gud er bare et forsøk på å gi denne Ene et navn, for egentlig har han ikke noe navn. Selv det å si at Gud er En, innebærer muligheten av to. Å si at det finnes mange Guder, er galskap.
Gud er denne "Ene" som spiller utallige roller. For eksempel sitter en av dere med øynene igjen, og i fantasien skaper han utallige ting, og nettopp idet han fantaserer om dem, opprettholder han dem. Så åpner han øynene, og idet han gjør det, utsletter han alle de tingene fantasien har skapt og opprettholdt. Altså spilte den samme personen forskjellige roller: Skaper, Opprettholder og Ødelegger.
Videre ligger en annen i dyp søvn — som er Guds Opprinnelige Tilstand — og man sier at han sover; men i dyp søvn er han ikke engang seg selv bevisst som seg selv. Når han våkner, sier man: Han er våken, og når han pusser tennene, sier man: Han pusser tennene. Og når man ser ham gå, løpe omkring, snakke, synge osv., spiller han bare forskjellige roller. Han kan ikke være mer enn én, for han er bare én.
Alt vi noensinne kan si, er: Gud er, eller En er. Det er to ting som eksisterer: En og Mange. En kaller vi Gud, Mange kaller vi Illusjon. Hvorfor? Fordi i virkeligheten er bare En. Selv å kalle denne Ene En, er ikke riktig — En er.
Det er ingen åpning for atskilthet i den veldigheten som er den Udelelige Enhets Uendelige Hav. Hvordan kan det da finnes rom for individualitet i udeleligheten? I Virkelighetens Udelelige Ubegrensede Hav — hvordan kan det der være åpning for at hver enkelt dråpe som helt har våknet opp til Virkeligheten, individuelt skal kunne proklamere: Jeg er Havet!
I samme øyeblikk som dråpen ristes til bevissthet, isolerer den seg til et atskilt vesen og erverver sin individualitet, en falsk JEG-ER-het. Dette oppvekkede "jeg" er innhyllet i falskhet, som vokser med hvert trinn i dets ekspanderte bevissthet, i forhold til dets område for inntrykk og uttrykk. Denne falskheten, som i begynnelsen hjelper dråpen til å etablere individualitet i det udelelige Havet, blir til den evinnelige barrieren som hindrer dråpen i å kjenne seg selv som Havet. "Jeget" må bli kvitt denne falskheten før det kan realisere hvem det i virkeligheten er.
Ved reisens slutt, når Målet endelig er nådd ved en Fullkommen Mesters nåde, fjernes denne falskheten i sin helhet og alene "jeget" med sin aller høyeste Selvkunnskap er tilbake — og sier: Min falskhet er borte — jeg er Gud!
Derfor, når hver enkelt individuelle dråpe legger av seg sin falske erkjennelse av å være noe annet enn havet, erklærer den seg som Det Uendelige Udelelige Havet. I samme øyeblikk som dens falskhet, dens helt egne falskhet, er fjernet, hevder dråpen sin Uendelige Individualitet. Da erfarer den seg bevisst og kontinuerlig som for all tid uten en annen: Den Allmektige, Uendelige og udelelige Paramatma. Dette er jeg-er-Gud-tilstanden. Slik er det at hver enkelt Atma, fra det øyeblikk dens bevissthet lettes for falskhet (dvs. inntrykk) for all tid, hevder seg selv som Paramatma, Gud Absolutt.
Tre tilstander Gud opplever tre bevissthetstilstander: (1) Sin Opprinnelige Tilstand. (2) Hjelpeløshet. (3) Allmektighet.
Den Opprinnelige Tilstand
I denne tilstanden hviler Gud, uten bevissthet om Sin Uendelige Makt, Salighet og Eksistens, i fullkommen fred. Denne tilstanden kan godt sammenlignes med et menneskes dype søvntilstand.
Hjelpeløshet
Også i denne tilstanden er Gud uten bevissthet om at Han er Uendelig, og opplever hjelpeløshet i sin menneskeskikkelse. Han bekymrer seg over et eller annet hele tiden. Han finner ikke fred. På grunn av sin angst og sine utallige problemer, prøver Han stadig å finne tilbake til Sin Opprinnelige tilstand. For å få til dette, fremkaller Han glemsomhet gjennom beruselse. Han vil bare glemme alt. I Sin tilstand av hjelpeløshet har Hans første opplevelse av glemsomhet en slik effekt på Ham at Han over alt annet ønsker å vende tilbake til den glemselen Han har erfart. Han prøver å vinne denne tilstanden tilbake ved å sove. Altså blir søvn noe absolutt nødvendig.
Men siden Han er bevisstløs i søvnen, er Han ikke i stand til å ta med seg denne erfaringen av glemsomhet tilbake til Sin våkne tilstand, og derfor finner Han ingen løsning på Sin hjelpeløshet.
Allmektighet
Hans hjelpeløshet øker dag for dag. Når den blir ubegrenset, ender den i en tilstand av Allmektighet. I denne tilstanden glemmer Gud bevisst at Han noensinne har hatt en begrenset individualitet og kjenner Seg Selv som Uendelig Eksistens, Salighet og Allmektighet.
Det finnes to ting: Sannhet og Lov.
Sannheten tilhører Gud, Loven tilhører Illusjonen.Illusjonen er uendelig vidstrakt, likevel styres den av loven. Loven om "årsak og virkning" — som ingen kan unngå — tilhører denne loven.
Loven er bundethet, Sannheten er Frihet.
Loven opprettholder Uvitenheten. Sannheten opprettholder Virkeligheten.
Loven styrer forestillingsevnen, som binder dere til Illusjon.
Sannheten gjør dere fri fra Illusjon.Selv om det ligger i forestillingsevnens natur å løpe løpsk, er den begrenset til det veldefinerte og meget presise mønster av bindinger som er skapt og opprettholdt av bundethetens lov.
I samme øyeblikk som forestillingsevnen opphører å fungere, brytes Lovens lenker og Frihet erfares i realisering av Sannheten.
Det er umulig for en selv på egenhånd å få bukt med Lovens virksomhet og smelte sammen med Sannheten. Bare de som er ett med Gud, kan ta dere hinsides Lovens grenser og la dere erfare Friheten — som er Sannheten.
Skygger av Viten, Makt, Salighet Gud har tre Uendelige aspekter: Viten, Makt, Salighet. Det er fra disse at mennesket utleder sine tre avgrensede aspekter: sinn, energi, materie.
Guds tre aspekter er kjedet sammen: Salighet avhenger av Makt og Makt avhenger av Viten. På samme måte er også menneskets tre aspekter kjedet sammen: materien avhenger av energi og energien er avhengig av sinnet.
Som menneske er du en homogen enhet av disse tre avgrensede aspektene (sinn-energi-materie), som ikke er annet enn skyggene av Guds tre uendelige aspekter (Viten-Makt-Salighet).
Verden er et fengsel Verden er et fengsel der Sjelen erfarer hvordan det er å sitte bak gitteret som dens grove-subtile-mentale kropp utgjør — Sjelen, evig fri, enerådende hersker og høyeste Herre! Illusjonens grep er så sterkt at sjelen opplever seg som livegen i stedet for som sjel.
Illusjonen setter Herrens fengselsopphold så perfekt i scene og etablerer ham i hans livegenskap så overbevisende at selv i det øyeblikket Den Fullkomne Mester skjenker Sjelen sin Nåde, opplever den seg som en utbryter fra et fengsel som aldri eksisterte.
Sjelens tilsynelatende fengselsopphold blir så kvelende uutholdelig at den - ved Mesterens Nåde — bokstavelig talt sliter seg løs; og følelsen av henrykkelse er nå like mektig som følelsen av kvelning var. Både erfaringen av å være i fengsel og av å bli satt fri hører til Illusjonen; men erfaringen av den endelige Frihet tilhører Virkeligheten. Da opplever den frigjorte sjel sin egen uendelige frihet, kontinuerlig og for evig.
Verden eksisterer bare så lenge Sjelen opplever seg som bundet; når Sjelen realiserer seg som Virkeligheten, forsvinner verden — for den var aldri. Og Sjelen erfarer seg som Uendelig og Evig.
Hensiktsløsheten i Uendelig Eksistens Virkeligheten er Eksistensen, uendelig og evig.
I kraft av sin virkelighet, uendelighet og evighet har eksistensen ingen hensikt.
Eksistensen eksisterer. Siden den er Eksistens, må den eksistere. Derfor kan ikke Eksistensen, Virkeligheten, ha noen hensikt. Den bare er. Den er selv-eksisterende.
Alle ting — tingene og vesenene — i eksistensen har en hensikt. Alle ting og alle vesener har en hensikt og må ha en hensikt, ellers kan de ikke være i eksistensen som det de er. Selve det at de eksisterer, beviser deres hensikt; og deres eneste hensikt ved å eksistere er å bli kvitt hensikten, dvs. å bli hensiktsløse.
Hensiktsløsheten tilhører Virkeligheten, å ha en hensikt er å ha gått seg vill i falskhet.
Allting eksisterer bare fordi det har en hensikt. I det øyeblikket hensikten er oppnådd, forsvinner allting og Eksistensen manifesteres som selv-eksisterende Selv.
Hensikt forutsetter en retning, og siden Eksistensen, som er allting og overalt, ikke kan ha noen retning, må retninger alltid være i ingenting og lede ingensteder.
Derfor er det å ha en hensikt å skape et falskt mål.
Bare Kjærligheten er uten enhver hensikt, og en gnist fra Den Guddommelige Kjærlighet setter fyr på alle hensikter.
Livets Mål i Skapelsen er å nå frem til hensiktsløsheten, som er Virkelighetens tilstand.
Mental bevissthet De som er på de Mentale plan, har ingen bevissthet om de Grove eller Subtile plan. Hvordan er det da mulig for noen på det Mentale plan å snakke, spise, drikke osv. — kort sagt utføre de samme handlingene som et vanlig menneske på det Grove plan?
Det er akkurat som når vi hører om folk som går eller spiser, drikker, skriver, nasker osv. i søvne, og allikevel er de helt uten bevissthet om at de har gjort disse grove handlingene. Det er ikke uvanlig at en person snakker i søvne. Alle rundt ham kan høre at han snakker i søvne, men personen selv er ikke klar over eller er seg ikke bevisst at han snakker. På samme måte er de som er på de Mentale plan, fullstendig uten bevissthet om grove og subtile handlinger og sfærer, på tross av at alle deres grove og subtile handlinger er et resultat av deres tanker og følelser — Sinnets funksjoner.
Mens de kontrollerer tankene og tankenes påfølgende handlinger hos andre som er på de Subtile og Grove plan, er de som er på de Mentale plan selv uten bevissthet om sine egne grove og subtile handlinger. Dette er fordi noe slikt som grovt eller subtilt ikke eksisterer for dem. Deres bevissthet er fullstendig avskåret og løsrevet fra de Grove og Subtile sfærer. En vanlig mann kan for eksempel ikke påstå noe annet enn at han er en mann, for han identifiserer seg med den grove kroppen. Han er grovtbevisst, og hans værensbevissthet er direkte forbundet med kun den grove kroppen (sharira). En annen, som befinner seg på de Subtile plan, kan ikke annet enn å identifisere seg med den subtile kroppen (prana); mens nok en annen, som befinner seg på de Mentale plan, ikke kan annet enn å identifisere seg med den mentale kroppen (mana). Denne atma, det "personifiserte Sinn" på det Mentale plan, har som MANA ikke den fjerneste mulighet til å identifisere seg som Sharira eller Prana, er fullstendig løsrevet fra de grove og subtile kropper, og kan ikke oppleve de Grove og Subtile sfærer.
La oss for eksempel forestille oss India som representant for den Grove verden, England som den Subtile verden og Amerika som den Mentale verden. Hvis A er i India, har han full bevissthet om India og absolutt INGEN bevissthet om England eller Amerika. Når A drar til England, er han selvfølgelig hverken i India eller i Amerika. Han står nå helt fjernt fra disse to stedene. Som tidligere har han full bevissthet, men denne samme fulle bevisstheten er nå absolutt og fullstendig i England. India er fullstendig forsvunnet fra hans bevissthetskrets, mens Amerika ennå ikke har kommet innenfor.
Når A drar til Amerika, er han på samme måte hverken i India eller England. Han er nå trukket fullstendig ut av disse to stedene. Som tidligere fortsetter han å være i besittelse av full bevissthet, men denne samme fulle bevisstheten er nå absolutt og fullstendig i Amerika. India og England er fullstendig utelatt fra hans bevissthetkrets.
Videre kan bevisstheten også sammenlignes med lyset fra en lyskaster eller en lommelykt. Området som opplyses av lyset fra lykten, representerer det spesifikke bevissthetsplan. Forestill deg tre regioner, plassert i økende avstand fra deg, kalt M, S og G, for å representere de Mentale, Subtile og Grove plan; disse ligger i fullstendig mørke til å begynne med.
Når lyset fra lykten rettes mot G (representant for det Grove plan), som ligger lengst borte fra deg selv, kommer denne regionen i direkte fokus for lyset og blir fullt opplyst, mens dens umiddelbare nærhet lyser svakt i refleksene fra dette fokuserte lyset. Områdene S og M ligger fortsatt i totalt mørke.
Hvis det blir gjort slik at dette lyset til slutt flytter på seg slik at det kommer nærmere deg og fokuserer på S (som representerer de Subtile plan), vil regionen G etterlates i totalt mørke. Nå er bare S fullt opplyst, og det svake, reflekterte lyset har forflyttet seg til området nærmest den nylig omfokuserte lysstrålen.
Hvis dette lysfokus flyttes enda nærmere deg til M (som representerer de Mentale plan), blir begge regionene G og S etterlatt i totalt mørke. Det er M som nå er i lysets fulle og direkte fokus, og bare det er fullt opplyst, mens refleksenes svake lys automatisk kastes i omkrets rundt dette nå lysfokuserte området.
Når fokus for dette samme lyset endelig flyttes enda nærmere, ikke bare i retning henimot deg men faktisk PÅ deg, er det du selv som er fullt belyst, og alle de tre regionene G, S og M ligger i totalt mørke. Altså er du fullt bevisst bare om deg SELV. Denne endelige fokusering av lyset (bevisstheten) på deg Selv, er Målet. Dette er Selvopplysning, eller med andre ord Gudsrealisering.
Enhver handling utført av en på de Mentale plan, er slik den observeres av grovtbevisste og subtiltbevisste atmaer, ikke annet enn en grov eller subtil manifestasjon av en mental handling. Den tilsynelatende grove handling som du på det Grove plan ser utført av en på de Mentale plan, er bare denne mentale funksjonens mønster som din egen grove bevissthet oversetter på sitt filmlerret. En som er på de Mentale plan, totalt løsrevet fra det grove og subtile, snakker, spiser, eller drikker derfor IKKE i samme betydning som de på det Grove plan spiser, drikker og snakker, selv om det virker som om han gjør det. Når du ser en slik en spise, drikke, snakke osv., er det ingenting annet enn din egen grove fortolkning av refleksjonen av hans mentale aktivitet.
Når du for eksempel ser månen reflektert i en innsjø, er den praktisk talt i vannet så lenge blikket ditt er rettet mot innsjøen.
Månen er ikke i vannet. Månens refleksjon er i vannet; men det ser ut som om månen er i vannet.
Så bevisstheten til en på de Mentale plan er ikke her. Refleksjonen av hans bevissthet er her; men det ser ut som om han har bevissthet om det Grove plan.
Når en på de Mentale plan utfører en handling, kan ikke denne handlingen begripes av noen som bare har bevissthet om det subtile og det grove. Den samme handlingen tolkes forskjellig av de på de Subtile plan og de på det Grove plan, i lyset fra deres egne respektive bevisstheter.
Kort sagt: når Sinnets funksjon hos en på de Mentale plan oppfanges av deg på det Grove plan, er det din grove bevissthet som er kanalen den kommer gjennom, og den når frem til deg med et omriss eller med en bevegelse som er velkjent innenfor din erkjennelses virkefelt og for din evne til forståelse.
Avatarens virke Avataren drar på seg den universale lidelse, men han holdes oppe under den veldige byrden av sin uendelige Salighet og sin uendelige sans for humor. Avataren er universets Akse eller Omdreiningspunkt, Bolten i sentrum av evolusjonens møllesten, og har således ansvar for alt og alle.
I hvert øyeblikk i tiden er han i stand til å oppfylle enkeltvis og samlet de utallige aspektene ved sin universelle oppgave fordi hans handlinger overhodet ikke er begrenset av tid og avstand eller sansenes her og nå. Når han utfører en hvilken som helst spesifikk handling på det grove plan, arbeider han samtidig på alle de indre plan. I motsetning til vanlige menneskers handlinger har alle Avatarens handlinger på det grove plan utallige og vidtrekkende konsekvenser på alle de forskjellige bevissthetsplan. Hans arbeid på de indre plan krever ingen anstrengelse og går av seg selv, men ganske enkelt på grunn av grovhetens grove natur medfører hans arbeid på det grove plan store anstrengelser.
Som regel er hver enkel handling hos en vanlig person motivert av et enkelt mål som tjener en enkel hensikt; handlingen kan treffe bare ett mål om gangen og fører til ett spesifikt resultat. Men når det gjelder Avataren, som er hver enkelts Senter, forårsaker hver enkelt av hans handlinger på det grove plan et nettverk av ulike resultater for mennesker og ting overalt.
Avatarens handling på det grove plan kan sammenlignes med å skru på hovedbryteren i et elektrisitetsverk, som øyeblikkelig og simultant utløser en voldsom kraft i mange strømkretser så alle samfunnets ulike tjenestegrener begynner å fungere, slik som fabrikker, elektriske vifter, tog og trikk og belysning for små og store byer.
En vanlig fysisk handling Avataren gjør, utløser enorme krefter på de indre plan og blir derfor starten på en reaksjonskjede der etterdønningene og overtonene manifesterer seg på alle nivåer og er universelle i rekkevidde og effekt.
Alt i universet er, og fra begynnelsen av har det vært, en materialisering av Det Guddommelige Opprinnelige Innfall som ugjenkallelig manifesterer seg uten unnlatelser, avvik eller nederlag. Det er filmen om skaperverket som rulles ut på bevissthetens lerret, sekvens etter sekvens, i overensstemmelse med det mønsteret som vokste frem av Det Opprinnelige Innfall. Når Gud som Gudsmenneske spiller Publikums rolle, kan han imidlertid ved sitt avatariske innfall forandre eller viske ut hvilken som helst ting eller hendelse som ble forutbestemt ved Det Opprinnelige Innfall. Men selve det at det avatariske innfall dukker opp, lå iboende i Det Opprinnelige Innfall.
Sufiene skiller mellom Qaza eller forutbestemte hendelser, og Qadar eller hendelser som er impulsive eller "tilfeldige". Avatarens eller Qutubens handlinger er impulsive og springer ut av deres uendelige medfølelse; og måten dette innfallet fungerer på, lindrer og gir skjønnhet og ynde til det som ellers ville vært en rigid determinisme.
Qutubens handlinger forårsaker modifikasjoner i den forutbestemte guddommelige Plan, men de er begrenset i omfang. Men Avatarens inngripen forårsaker modifikasjoner i en universell målestokk. La oss for eksempel anta at det var en guddommelig forordning at en krig skulle bryte ut i 1950. Den må finne sted til den tiden som er satt av til den, og den påfølgende rekke av hendelser vil punktlig oppfylle den aktuelle timeplan. Hvis Avataren er i verden på dette tidspunktet, kan han imidlertid ved å utøve sin Qadar, avverge katastrofen gjennom en spesifikk handling på det grove plan. Og som Naturens lover ubønnhørlig ordner seg, kan den uforklarlige guddommelige kaprise slik komme inn og stave fred istedenfor krig i menneskets dagbok. Kabir har sagt:
Kabir rekha karam kee kabhee na meete Ram
Metanhar samarth hai para samajh kiya hai kam.
Å Kabir! Skjebnens spor viskes aldri ut av Rama, Han er Allmektig og kan gjøre skjebnen til intet, men Han gjør det aldri, for det Han har planlagt, er grundig gjennomtenkt.Avataren griper som regel ikke inn i hvordan menneskenes skjebner ordner seg. Han gjør det bare når det er strengt nødvendig — når han vurderer det som absolutt påkrevd sett i hans altomfattende perspektiv. For én enkelt forandring i det planlagte og pregede mønster, der hver enkelt linje og punkt er innbyrdes avhengige, betyr en omkalfatring og en omkjeding av en endeløs rekke av muligheter og hendelser. Det minste avvik fra Skjebnens allerede opptrukne linjer krever ikke bare en uendelig omjustering innenfor det aktuelle individs egen sfære, men involverer i sine endeløse etterdønninger alle som er bundet sammen av fortidens sanskariske bånd.
Det avatariske innfall er også en del av den guddommelige Skjebne. Qaza står for den absolutte nødvendighet av Avatarens "tilfeldige" inngripen, og intervensjonens selve uforutsigbarhet er forutsagt i Qaza — for hans uendelige medfølelse, som er årsaken til at denne intervensjonen finner sted, kan ikke fornektes.
I gjennomføringen av det avatariske innfall er det ikke det aller minste element av tilfeldigheter. Innfallets handling er fullkomment målrettet og dets resultat er nøyaktig.
Når et vanlig menneske uttrykker sitt innfall, kan det få uforutsette konsekvenser, slik følgende historie viser. En full mann kom gående forbi et villepletre og fikk det innfallet at han ville smake på en av fruktene. Som regel har en drukkenbolt avsmak for sure og bitre ting fordi de ødelegger effekten av alkohol, så det at denne mannen ville ha et villeple, var et rent og skjært innfall, uavhengig av tanker eller reelle ønsker. Han plukket opp en sten og kastet den mot treet. Stenen traff ingen av eplene, men drepte en fugl, skremte vekk mange andre og falt i hodet på en reisende som lå og hvilte seg under treet. Slik ble det tilfeldige utrykket for drukkenboltens innfall ikke bare en fiasko når det gjaldt å gjennomføre innfallet, det førte også til resultater helt utenfor dets hensikt. Innfallet var bare en frittstående grille, og hendelsen som oppstod av den, hadde ingen forbindelse med dens hensikt.
Slike ting kan aldri skje i utøvelsen av Avatarens innfall. Siden de oppstår av medfølelse og er uttrykk for fullkommenheten, er de fullkomne i sine mål og sine resultater.
Tilgi og glem Folk ber Gud om tilgivelse. Men siden Gud er allting og alle, hvem har han å tilgi? Tilgivelse til det skapte var der allerede i hans skapergjerning. Men likevel ber folk Gud om tilgivelse, og han tilgir dem. Men i stedet for å glemme det de fikk tilgivelse for, glemmer de at Gud har tilgitt dem, og husker det de ble tilgitt for — og slik gir de næring til de forseelsenes frø, og det bærer sin frukt igjen. Igjen og igjen tigger de om tilgivelse, og igjen og igjen sier Mesteren: Jeg tilgir.
Men det er umulig for mennesket å glemme det vonde de har gjort og det stygge andre har gjort mot dem. Og siden de ikke kan glemme, blir det vanskelig å tilgi. Men tilgivelse er den beste velgjerning. (Det er lett å gi de fattige penger og gaver når man selv har nok, men å tilgi er vanskelig. Men det er det aller beste hvis man kan gjøre det).
I stedet for å prøve å tilgi, sloss menneskene. En gang sloss de med knyttnever og køller. Så med spyd og pil og bue. Så med geværer og kanoner. Så oppfant de bomber og måter å frakte dem på. Nå har de utviklet raketter som kan ødelegge millioner andre mennesker tusenvis av mil unna, og de er villige til å bruke dem. Våpnene skifter, men mønsteret i menneskets aggresjon forblir det samme.
Nå planlegger mennesket å dra til månen. Og den første som kommer dit, vil plante sin nasjons flagg på den, og denne nasjonen vil si: Den er min. Men en annen nasjon vil motsette seg kravet, og de vil kjempe her på jorden for å få tatt månen i besittelse. Og den som drar dit, hva vil han finne? Ingenting annet enn seg selv. Og hvis de fortsetter til Venus, vil de fremdeles ikke finne annet enn seg selv. Om mennesket flyr til de ytre rom eller dykker til bunns i de dypeste hav, vil de finne seg selv som de er, uforandret, for de hverken vil ha glemt seg selv eller husket å utøve tilgivelsens velgjerninger.
Overherredømme over andre vil aldri føre til at mennesket finner noen forandring i seg selv; jo større hans erobringer, jo sterkere blir bekreftelsen på hva sinnet hans forteller ham — at det ikke finnes noen Gud bortsett fra hans egen makt. Og han forblir atskilt fra Gud, Den Absolutte Makt.
Men når det samme sinnet forteller ham at det finnes noe som kanskje kan kalles Gud, og videre, når det driver ham til å søke Gud slik at han kan se ham ansikt til ansikt, begynner han å glemme seg selv og å tilgi andre for hva han måtte ha lidd på grunn av dem.
Og når han har tilgitt alle og glemt seg selv fullstendig, oppdager han at Gud har tilgitt ham alt, og han husker hvem han i virkeligheten er.
Den personifiserte uvitenhet Gud er Udelelig En, og er udelelig i hver enkelt og allting.
Hva er det da som forårsaker tilsynelatende oppdelinger? Det finnes ingen oppdelinger som oppdelinger betraktet, men det finnes en tilsynelatende atskilthet på grunn av uvitenhet. Dette betyr at allting er av uvitenhet og at hver og en er den personifiserte Uvitenhet.
En dråpe i et hav er ikke atskilt fra havet. Det er en boble rundt dråpen som gir den et skinn av atskilthet, men når boblen brister, er ikke dråpen, og det udelelige havet er.
Når uvitenhetens boble brister, realiserer selvet sin enhet med det udelelige Selv.
Ord som kommer fra Sannhetens Kilde har virkelig mening. Men når menneskene sier disse ordene som om de skulle være deres egne, blir ordene meningløse.
Bibliografi Bøker av Meher Baba
Beams from Meher Baba on the Spiritual Panorama. Walnut Creek, CA: Sufism Reoriented, 1958.
Discourses. Syvende reviserte utgave. Myrtle Beach, SC: Sheriar Press, 1987.
God Speaks. Andre utgave. New York: Dodd, Mead, 1973.
Life At Its Best. New York: Harper & Row, 1972.
Noen bøker om Meher Baba
The Beloved, Naosherwan Anzar. Myrtle Beach, SC: Sheriar Press, 1974.
The Dance of Love, Margaret Craske. Myrtle Beach, SC: Sheriar Press, 1980.
The God-Man, Charles B. Purdom. Myrtle Beach, SC: Sheriar Press, 1971.
Love Alone Prevails, Kitty Davy. Myrtle Beach, SC: Sheriar Press, 1981.
Det finnes mange flere bøker av og om Meher Baba. For å få en gratis bokliste eller mer informasjon, kontakt: Sheriar Press, 3005 Highway 17 North ByPass, Myrtle Beach, SC 29577, U.S.A.
Biografi Merwan S. Irani, kalt Meher Baba ("den Medfølende") av sine første disipler, ble født i Puna, India, i 1884. I løpet av tiden fra 1913 til 1921 satte de fem fullkomne Mestre eller Sadguruer på den tiden ham i stand til å realisere sin identitet og universelle misjon som vår tids Avatar - Gudsmennesket, Buddha, Kristus. Etter å ha arbeidet intenst med en intim gruppe disipler i noen år, begynte Baba å iaktta taushet fra 1925, og i løpet av sin mer enn førti års åndelige virksomhet på jorden, sa han ikke et eneste ord. Fra hans arbeid i India og Østen med gale, syke, fattige og åndelig avanserte sjeler til hans kontakt med tusenvis av mennesker i Vest, har Meher Baba i sitt virke vekket utallige mennesker opp til en søken etter høyere bevissthet og sin egen ytterste virkelighet.
Gjennom årene hentydet Meher Baba til at når han brøt sin taushet, ville det skje på en måte og på et tidspunkt som ingen kunne ha forestilt seg, og at når han "sa Ordet" etter noe som ville se ut som et fullstendig nederlag, ville det bli hans eneste virkelige mirakel i denne gudsinkarnasjonen i menneskeform: "Når jeg bryter min taushet, vil sjokket ryste verden ut av dens åndelige apati ... Det som vil skje når jeg bryter min taushet, er noe som aldri har skjedd før ... Når jeg bryter min taushet, vil det åpenbare for mennesket Guds universelle Enhet, og det vil føre til menneskets universelle brorskap."
Etter å ha erklært at han hadde fullført sitt arbeid til sin hundre prosents tilfredshet, og at resultatene av dette arbeidet snart ville manifestere seg, forlot Meher Baba kroppen sin den 31. januar, 1969.
Fotnoter 7. Hafiz: Persisk dikter og Fullkommen Mester. TILBAKE
11. For detaljer se Gud taler av Meher Baba, oversatt fra engelsk av Eric Solibakke og Mona Brodin. TILBAKE
12. mast: en som er beruset av kjærlighet til Gud. TILBAKE
18. Maya: Uvitenhetens prinsipp. TILBAKE
39. "Daman": Kanten på en sadra, dvs. et langt, løsthengende plagg, en kappe eller kjortel TILBAKE
MEHER BABA KILDEN
Trosterudveien 25
N-0778 Oslo
Tlf: +47 2292 0961
Eric & Sigrid Solibakke
