AVATAREN

 
Bevisst eller ubevisst søker hvert levende vesen én ting. I de lavere livsformene og i mindre utviklede mennesker er dette en ubevisst søken, i avanserte mennesker er den bevisst. Det man leter etter har fått mange navn — lykke, fred, frihet, sannhet, kjærlighet, fullkommenhet, Selvrealisering, Gudsrealisering, forening med Gud. Egentlig er det en søken etter alt dette, men på en spesiell måte. Alle opplever øyeblikk av lykke, glimt av sannhet, flyktige opplevelser av forening med Gud, det alle ønsker, er å gjøre dem permanente. De ønsker å etablere en varig virkelighet midt i en konstant forandring.

Dette er et naturlig ønske basert på et minne — vagt eller klart, ettersom hvor lavt eller høyt den individuelle sjel befinner seg i evolusjonsprosessen — om ens grunnleggende enhet med Gud. For hvert eneste levende vesen er en delvis manifestasjon av Gud, betinget bare av sin manglende kunnskap om sin egen sanne natur. Faktisk er hele evolusjonen en evoluering fra ubevisst guddommelighet til en bevisst guddommelighet der Gud selv, grunnleggende evig og uforanderlig, tar på seg utallige skikkelser, har utallige erfaringer og overskrider utallige selvpålagte begrensninger.

Fra Skaperens standpunkt er evolusjonen en guddommelig lek der den Ubetingede prøver ut uendeligheten i Sin absolutte kunnskap, makt og salighet midt blant alle betingelsene. Men for skapningen med sin begrensede kunnskap, begrensede makt og begrensede kapasitet for salighet, er evolusjonen en dramatisk beretning om alternerende hvile og kamp, glede og sorg, kjærlighet og hat — helt til Gud balanserer motsetningene i det fullkommengjorte menneske og dualiteten overskrides.

Da gjenkjenner skapningen og Skaperen hverandre som ett, uforanderlighet etableres midt blant forandringene, evigheten erfares midt i tiden. Gud kjenner seg selv som Gud, essensielt uforanderlig, uendelig i manifestasjon, og opplever Selvrealiseringens opphøyde salighet i Sin uopphørlig selvfornyende bevissthet om seg Selv gjennom seg Selv. Denne Realiseringen må finne sted, og kan bare finne sted, midt i livet, for det er bare midt i livet at begrensningene kan oppleves og overskrides slik at den påfølgende frigjøringen fra begrensning kan nytes. Denne friheten fra begrensning tar tre former.

De fleste Gudsrealiserte sjeler forlater kroppen med én gang og for alltid og forblir evig smeltet sammen med Guds umanifesterte aspekt. Det eneste de er seg bevisst, er Foreningens salighet. Skaperverket eksisterer ikke lenger for dem. Deres stadige runddans fra fødsel til død har fått sin ende. Dette er kjent som Moksha (vanlig Mukti) eller Frigjøring.

Noen Gudsrealiserte sjeler beholder kroppen for en tid, men deres bevissthet er helt smeltet sammen med Guds umanifesterte aspekt og de er ikke bevisst klar over hverken kroppene sine eller skaperverket. De opplever Guds uendelige salighet, makt og viten uten opphør, men de er ikke i stand til bevisst å bruke sin erfaring i skaperverket eller å hjelpe andre til å oppnå Frigjøring. Ikke desto mindre er deres tilstedeværelse på jorden lik et brennpunkt for Guds konsentrering og utstråling av Sin uavgrensede makt, viten og salighet, og alle som nærmer seg dem, tjener dem og tilber dem, drar åndelig nytte av kontakten med dem. Disse sjelene er kalt Majzoobs-e-Kamil, og denne spesielle formen for Frigjøring er kalt Videh Mukti eller frigjørelse med kroppen.

Noen få Gudsrealiserte sjeler beholder kroppen og har allikevel bevissthet om seg selv som Gud, både i Hans umanifeste og Hans manifeste aspekter. De kjenner seg selv både som den uforanderlige guddommelige Essens og som dens uendelige forskjelligartede manifestasjoner. De erfarer seg selv som Gud utenfor skapelsen, som Gud Skaperen, Opprettholderen og Ødeleggeren av hele skaperverket, og som Gud som har akseptert og transcendert skaperverkets begrensninger. Disse sjelene har en uavbrutt opplevelse av Guds absolutte fred og Hans uendelige kunnskap, makt og salighet. De nyter skapelsens guddommelige lek til det fulle. De kjenner seg selv som Gud i alt, derfor er de i stand til å gi åndelig hjelp til alle, og kan altså hjelpe andre sjeler til å realisere Gud, enten som Majzoobs-e-Kamil, Paramhansaer, Jivanmuktaer — eller til og med som Sadguruer, som de selv kalles.

Det finnes femtiseks Gudsrealiserte sjeler i verden til alle tider. De er alltid ett i sin bevissthet. De er alltid forskjellige i sin funksjon. For det meste lever og arbeider de utenfor den alminnelige offentlighet og er ukjent for den, men fem av dem, som på en måte virker som en ledergruppe, arbeider alltid i full offentlighet og oppnår offentlig status og betydning. Disse er kjent som Sadguruer eller Fullkomne Mestere. I Avatariske perioder finner Avataren, som den mest Opphøyde Sadguru, Sin posisjon som overhodet for denne gruppen og det åndelige hierarki i sin helhet¹.

En Avatarisk periode er lik en vårens tidevannsbølge i skaperverket. Den bringer en ny forløsning av krefter, vekker bevisstheten på ny, gir en ny livsopplevelse — ikke bare til noen få, men til alle. Energi- og sensitivitetsegenskaper som bare har gledet og tjent noen få avanserte sjeler, blir gjort tilgjengelig for hele menneskeheten. Livet som helhet løftes opp til et høyere bevissthetsnivå og energien flyter i en ny rytme. Overgangen fra sansefornemmelser til fornuft var et slikt steg, overgangen fra fornuft til intuisjon vil bli et annet.

Denne nye strømmen av kreative impulser manifesterer seg med en guddommelig personlighet som sitt medium, nemlig gjennom en inkarnasjon av Gud i en helt spesiell betydning — Avataren. Avataren var den første individuelle sjel som kom ut av evolusjons- og involusjonsprosessen som en Sadguru, og Han er den eneste Avatar som noen gang har manifestert seg eller som noensinne vil manifestere seg. Gjennom Ham fullførte Gud for første gang reisen fra ubevisst guddommelighet til bevisst guddommelighet og ble for første gang et ubevisst menneske for å kunne bli bevisst Gud. Gjennom Ham blir Gud fra tid til annen et menneske fullt bevisst for å frigjøre menneskeheten.

Avataren åpenbarer seg i forskjellige skikkelser, med forskjellige navn, til forskjellige tider, i forskjellige deler av verden. Siden Hans tilsynekomst alltid faller sammen med menneskets åndelige gjenfødelse, er perioden forut for Hans manifestasjon alltid en der mennesket kjenner veene fra den forestående gjenfødelsen. Mer enn noensinne synes mennesket å være en slave av sitt begjær, mer enn noensinne drevet av grådighet, holdt tilbake av redsel og revet med av raseri. De sterke dominerer de svake, de rike undertrykker de fattige, store menneskemasser blir utnyttet til fordel for de få som sitter med makten. Individer som ikke finner fred eller hvile, oppsøker spenning for å glemme seg selv. Umoralen øker, kriminaliteten blomstrer, religionen blir latterliggjort. Korrupsjonen sprer seg i alle sosiale lag. Klasseskille og nasjonalt hat blusser opp og dyrkes. Krig bryter ut. Menneskeheten blir desperat. Det virker som om det er umulig å demme opp for denne strømmen av ødeleggelser.

Akkurat i dette øyeblikket åpenbarer Avataren seg. Siden Han er Guds manifestasjon i menneskeform, er Han som et måleinstrument mennesket kan bruke til å måle hva det er og hva det kan bli. Han sannferdiggjør menneskets verdistandard gjennom å tolke den som et uttrykk for guddommelig menneskeliv.

Han er interessert i alt, men bekymrer seg ikke over noe. Det minste lille uhell kan vekke Hans sympati, den største tragedie vil ikke urolige Ham. Han er hinsides vekselsspillet mellom smerte og glede, begjær og tilfredsstillelse, hvile og kamp, liv og død. For Ham er alt dette illusjoner som Han selv har overskredet, men som binder andre og som Han har kommet for å befri dem fra. Han bruker enhver omstendighet som et middel til å føre andre henimot Realisering.

Han vet at et individ ikke opphører å eksistere når det dør, og derfor er han ikke uroet av døden. Han vet at ødeleggelse må komme forut for oppbygging, at fred og lykke fødes gjennom lidelse, at ut av anstrengelse kommer frihet fra handlingenes lenker. Han bekymrer seg bare om bekymring.

I dem som kommer til Ham, vekker Han en kjærlighet som fortærer alle selviske begjær i det ene brennende begjæret etter å tjene Ham. De som vier sitt liv til Ham, vil gradvis identifiseres med Ham i sin bevissthet. Litt etter litt vil Hans guddommelighet absorbere deres menneskelighet, og de blir fri. De som er nærmest Ham, er kjent som Hans Krets.

Hver enkelt Sadguru har sin nære Krets bestående av tolv disipler som fra og med Realiseringens øyeblikk gjøres lik Sadguruen selv, selv om de kan være forskjellig fra Ham i funksjon og autoritet. I Avatariske perioder har Avataren en Krets bestående av ti konsentriske Kretser med til sammen 122 disipler, der alle erfarer Realisering og arbeider for andres Frigjøring². Avataren og Hans disipler arbeider ikke bare for menneskeheten i sin samtid, men er også for fremtidens. Den utfoldelse av liv og bevissthet gjennom hele den Avatariske syklus som ble planlagt i den kreative verden før Avataren tok form, blir endossert og bekreftet i de formative og materielle verdener i løpet av Avatarens liv på jorden.

Avataren vekker opp samtidens menneskehet slik at den kan realisere sin sanne åndelige natur, Han Frigjør de som er klare for Frigjøring og fremskynder det åndelige liv på sin tid. Ettertiden arver den stimulerende kraften fra Hans guddommelig menneskelige eksempel — på hvor edelt livet er når det leves på en opphøyd måte, på kjærlighet som ikke er iblandet egne begjær, på makt som bare brukes til andres beste, på fred som ikke uroes av ambisjoner, på kunnskap som ikke tåkelegges av illusjoner. Han har vist hele menneskeheten at det er mulig å leve et guddommelig liv, et himmelsk liv på jorden. De som har motet og integriteten som trengs, kan følge etter når de vil.

De som er åndelig våkne, har for en tid vært klar over at verden i dag er midt i en slik periode som alltid kommer forut for Avatarens manifestering. Selv de menn og kvinner som ikke er våkne ennå, begynner å bli klar over det. Fra sitt mørke strekker de seg etter lyset, i sin sorg lengter de etter trøst, fra midt i den striden som de føler de er kastet ut i, ber de om fred og befrielse.

For øyeblikket må de være tålmodige. Denne bølgen av ødeleggelse må bli enda høyere og spre seg enda lengre utover. Men når mennesket fra dypet av sitt hjerte virkelig ønsker seg noe som varer lengre enn rikdom og noe som er mer virkelig enn makt, vil bølgen trekke seg tilbake. Da vil fred komme, glede vil komme, lyset vil komme.

Min taushets opphør — signalet på min offentlige manifestasjon — vil snart finne sted. Jeg bringer den største skatt som mennesket kan motta — en skatt som inkluderer alle andre skatter, som vil vare evig, som vokser når den deles med andre. Vær klar til å motta den.