DEN NYE MENNESKEHETEN

 
Guddommelig plan

Som i alle store og avgjørende perioder i menneskets historie, gjennomgår menneskeheten nå de pinefulle fødselssmertene som åndelig gjenfødelse innebærer. Sterke destruktive krefter er på ferde og synes å være enerådende, men konstruktive og skapende krefter blir også utløst gjennom mange kanaler. Selv om disse lys-kreftene hovedsakelig arbeider i det stille, vil de med tid og stunder føre til de forhandlingene som kommer til å gjøre menneskehetens videre utvikling stø og sikker. Alt dette er en del av den guddommelige plan som går ut på å gi den sultende og trette verden en ny tilførsel av den evige og eneste sannhet.

Krig er et symptom på noe enda alvorligere

Det presserende problemet for nåtidens menneskehet er å finne metoder og muligheter som kan utrydde konkurranse, konflikt og rivalisering i alle de grove og subtile formene de fremstår i under alle livets forhold. Militær krig er uten tvil den mest selvfølgelige kilde til kaos og ødeleggelse. Men krig utgjør ikke i seg selv menneskehetens mest sentrale problem, de er snarere de ytre symptomene på noe enda alvorligere som de vokser ut av. Kriger og de lidelsene de fører med seg kan ikke unngås ved propaganda og argumenter. Skal de forsvinne fra menneskehetens historie, er det nødvendig å angripe ondet ved roten. Selv uten militære kriger, fører individer og grupper av individer kontinuerlig økonomiske og andre subtile former for krig. Militære kriger, med alle de grusomheter de medfører, bryter bare løs når disse underliggende årsakene forsterkes.

Egoisme og selviskhet

Grunnen til det kaos som styrter seg ut i krig, er at de fleste mennesker er i egoismens og egenineressenes makt, og de uttrykker sin egoisme og sine egeninteresser både individuelt og kollektivt. Dette er de falske verdiers liv som mennesket er fanget i. Å innse sannheten er å realisere at alt liv er ett i og gjennom sine mangfoldige manifestasjoner. Å eie denne forståelsen betyr å glemme det begrensende selvet gjennom realisering av livets enhet.

Krig er unødvendig og meningsløst

Krigens problem vil forsvinne øyeblikkelig i den sanne forståelsens demring. Krig må bli sett så klart — både som unødvendig og meningsløs — at det aktuelle problemet ville ikke være hvordan å avskaffe dem, men å føre dem på et åndelig plan mot den holdningen som er ansvarlig for en slik grusom og smertefull tilstand. I lyset fra sannheten om livets enhet blir samarbeid og virksomhet i felles harmoni naturlig og uunngåelig. Å gjøre sitt ytterste for å befri menneskeheten for den åndelige uvitenheten den er pakket inn i, er hovedoppgaven til dem som er dypt engasjert i gjenoppbyggingen av menneskeheten.

Selvet må elimineres fra alle livets virkefelt

Krig oppstår ikke bare for å oppnå en materiell forbedring. De er ofte et produkt av en ukritisk identifikasjon med snevre interesser som, fordi de er knyttet til en selv, blir inkludert i den delen av verden som betraktes som "min". Forbedring av materielle forhold er bare en del av et større problem som dreier seg om å grunnfeste en åndelig fremgang. Åndelig fremgang krever at selvet fjernes, ikke bare fra livets materielle områder, men også fra de virkefeltene som har innflytelse på menneskets intellektuelle, emosjonelle og kulturelle liv.

Materiell fremgang krever åndelig forståelse

Å se menneskehetens problem som noe som bare dreier seg om brød, er å redusere mennesket til dyrets nivå. Men selv når mennesket tar fatt på den avgrensede oppgaven det er å sikre materiell framgang, kan han bare lykkes i sitt forsett hvis han har åndelig forståelse. Økonomisk forbedring er umulig hvis ikke folk forstår at planmessig og samvirkende handling på det økonomiske området er umulig inntil egeninteresser viker plassen for oppofrende kjærlighet. Hvis ikke, vil ikke menneskeheten kunne unngå konflikt og utilstrekkelighet — selv ikke med de beste mulige hjelpemidler og effektivitet.

Vitenskapens plass

Den nye menneskeheten som vil oppstå ut av de fødselssmerter av strid og lidelse som vi opplever nå, kommer ikke til å ignorere vitenskapen eller det man kan oppnå gjennom den. Det er en misforståelse å betrakte vitenskap som anti åndelig. Vitenskap er til hjelp eller hinder for åndelighet alt ettersom hva den blir brukt til. På samme måte som sann kunst uttrykker åndelighet, vil også vitenskapen være åndens uttrykk og oppfyllelse når den blir bruk på en riktig måte. Vitenskapens sannheter om den fysiske kroppen og dens liv i den materielle verden kan være midler for sjelen til å kjenne seg selv igjennom, men for å tjene dette formålet, må de integreres i en større åndelig forståelse. Dette betyr en sikker erkjennelse av sanne og varige verdier. Hvis en slik åndelig forståelse ikke er til stede, vil man risikere at vitenskapens sannheter og ferdigheter blir brukt til gjensidig ødeleggelse og til et liv som snarere styrker de lenkene som hindrer ånden. Menneskehetens allsidige fremgang vil sikres bare hvis vitenskap og religion går videre hånd i hånd.

Behov for åndelig opplevelse og erfaring

Den Nye Menneskehetens kommende sivilisasjon vil være besjelet — ikke av tørre intellektuelle læresetninger — men av levende åndelig erfaring. Åndelig erfaringer griper de dypere sannheter som ikke er tilgjengelige for et isolert intellekt, den kan ikke fødes av intellektet alene. Åndelig sannhet kan nok ofte slås fast og uttrykkes gjennom intellektet, og intellektet vil også være til noe hjelp når det gjelder å kommunisere åndelig erfaring. Men i seg selv er ikke intellektet tilstrekkelig til å sette mennesket i stand til å oppnå åndelig erfaring eller å kommunisere den til andre. Hvis to personer begge har hatt vondt i hodet, kan de i fellesskap utforske sin erfaring med hodepine og gjøre den klar og tydelig for seg selv gjennom intellektet. Hvis en person aldri har opplevd å ha vondt i hodet, vil intellektuelle forklaringer uansett ikke være nok til at han skal forstå hva hodepine er. Intellektuelle forklaringer kan aldri bli noen erstatning for åndelig erfaring, de kan i høyden forberede grunnen for den.

Naturen og de åndelige erfaringers plass

Åndelig opplevelse og erfaring innbefatter mer enn det som kan gripes av rent intellekt. Dette understrekes gjerne gjennom å kalle det en mystisk opplevelse. Mystisisme blir ofte sett på som noe anti-intellektuelt, noe dunkelt og forvirret eller noe som er uten praktisk betydning og forbindelse med erfaringen. I virkeligheten er ikke sann mystisisme noe av dette. Det er ikke noe irrasjonelt i sann mystisisme når den — slik den skal gjøre — representerer en visjon av Virkeligheten. Den er en form for absolutt klar erkjennelse, og den er så praktisk at den kan leves hvert minutt av livet og uttrykkes i hver eneste av hverdagens plikter. Dens forbindelse med erfaringen er så sterk at den på sett og vis er den sluttlige forståelse av all erfaring.

Når åndelig opplevelse og erfaring blir kalt mystisk, skal man heller ikke gå ut i fra at den er noe overnaturlig eller noe som er helt utenfor det den menneskelige bevissthet kan fatte. Det som menes, er at det begrensede menneskelige intellekt ikke har adgang til den før den før det overskrider sine grenser og blir opplyst av en direkte erkjennelse av Uendeligheten. Jesus Kristus pekte på veien til åndelig erfaring da han sa: "Forlat alt og følg meg". Dette betyr at mennesket må forlate begrensninger og stadfeste seg i Guds uendelige liv. En ekte åndelig erfaring innebærer ikke bare erkjennelse av sjelens natur mens man krysser bevissthetens høyere plan, men også den rette innstillingen til verdslige plikter. Hvis den mister forbindelsen med alle livets forskjellige områder og stadier, har vi å gjøre med en nevrotisk reaksjon som langt fra er en åndelig opplevelse.

Åndelig erfaring er ikke å finne i virkelighetens flukt

Den åndelige erfaringen som skal gi liv og energi til Den Nye Menneskeheten, kan aldri være en motreaksjon på de strenge og kompromissløse kravene som livets realiteter stiller. De som ikke evner å tilpasse seg livets strøm, har en tendens til å vike tilbake fra livets realiteter og søke tilflukt og beskyttelse i en selv-skapt festning av illusjoner. En slik reaksjon representerer et forsøk på å forevige sin adskilte eksistens gjennom å beskytte seg fra de kravene som livet stiller. Den kan ikke bli annet enn en pseudo-løsning på livets problemer når den gir en falsk følelse av sikkerhet av og å være seg selv nok. Det representerer ikke en gang et skritt på veien mot den sanne og varige løsning, det er en avstikker fra den åndelige vei. Mennesket vil igjen og igjen bli tvunget ut av sine innbilte tilfluktsrom av nye og uimotståelige bølger av liv, og vil bare utsette seg for nye former for lidelse når han forsøker å beskytte sin adskilte eksistens gjennom flukt.

Den Nye Menneskeheten vil ikke være knyttet til ytre former

Akkurat som en person noen ganger prøver å holde fast på sin adskilte eksistens gjennom flukt, kan han også prøve å holde fast på den gjennom en ukritisk identifisering med former, seremonier og ritualer, eller med tradisjoner og konvensjoner. Former, seremonier, tradisjoner og konvensjoner er i de fleste tilfeller lenker som hindrer forløsningen av uendelig liv. Hvis de hadde vært kanaler som det grenseløse livet kunne uttrykke seg gjennom, ville de ha vært en ressurs snarere enn et handikap når det gjelder å oppnå fullendelsen av guddommelig liv på jorden. Men de har som regel en tendens til å ville høste prestisje og stille krav ut fra seg selv, uavhengig av det livet de måtte uttrykke. Når dette skjer, må enhver tilknytning til dem etterhvert lede til en drastisk innskrenkning og begrensning av livet.

Den Nye Menneskeheten vil være fridd fra et begrenset liv, slik at omfanget av åndens kreative liv vil ha uhindret frihet og spillerom, og den vil løsne de båndene den har knyttet til ytre former og lære seg å underordne dem åndens behov. Da vil illusjonens og de falske verdiers begrensede liv bli erstattet av ubegrenset liv i Sannheten, og de begrensningene som det adskilte selvet lever i, vil visne bort i kontakten med sann forståelse.

Identifikasjon med begrenset gruppe er en form for begrenset selv

På samme måte som en person ofte prøver å holde fast på sin adskilte eksistens gjennom flukt eller gjennom identifikasjon med ytre former, kan han også prøve å holde fast på den gjennom identifikasjon med en eller annen snever klasse, trosretning, sekt eller religion, eller med sitt kjønn. Her kan det se ut til at individet har mistet sin adskilte eksistens gjennom identifikasjonen med et større hele. Men i virkeligheten uttrykker han nettopp sin adskilte eksistens gjennom en slik identifikasjon, idet den setter ham i stand til å nyte sin følelse av å være adskilt fra dem som tilhører an annen klasse, nasjonalitet, tro, sekt, religion eller kjønn.

Begrenset selv lever gjennom motsetninger

Adskilt eksistens henter sin væren og sin styrke gjennom å identifisere seg selv gjennom en av motsetningene og dermed se seg selv i kontrast til andre. Et individ kan prøve å beskytte sin adskilte eksistens gjennom identifikasjon med én ideologi istedenfor en annen, eller med sin forestilling om godt i kontrast til den ideen han har om ondt. Det som kommer ut av denne identifiseringen med snevre grupper eller avgrensede idealer, er ikke virkelig at det adskilte selvet smelter sammen i en høyere enhet, men bare noe som ligner. Når det avgrensede selvet virkelig smelter sammen med det universelle livs hav, betyr det en fullstendig oppgivelse av adskilt eksistens i alle dets former.

Håp for fremtiden

De store menneskemassene er fanget i et garn av tendenser til atskillelse og selvhevdelse. den som lar seg overvelde av synet av disse menneskehetens lenker, kan ikke kjenne annet enn utrøstelig fortvilelse når han tenker på dens framtid. Man må gå dypere inn på dagens realiteter for å få et riktig perspektiv på menneskehetens nåværende lidelser. Den Nye Menneskehetens virkelige muligheter er skjult for dem som bare ser overfladisk på verdenssituasjonen, men de er der, og trenger bare den åndelige forståelsens gnist for å komme til full utfoldelse og effekt. Lystens, hatets, og grådighetens krefter skaper umålelig ulykke og kaos. Det som allikevel frelser mennesket, er imidlertid at det alltid finnes en eller annen form for kjærlighet selv midt blant ødeleggende krefter.

Kjærligheten må være fri for begrensninger

Selv krig krever en felles virksomhet, men dette samvirket begrenses på en kunstig måte av identifisering med en avgrenset gruppe eller ideal. Man fører ofte krig på grunn av en salgs kjærlighet, selv om det er en kjærlighet som ikke er forstått på en riktig måte. Hvis kjærligheten skal kunne utfolde seg, må den være uhemmet og ubegrenset. Kjærlighet finnes virkelig i alle menneskelivets områder, men den ligger latent eller er begrenset og forgiftet av personlige ambisjoner, rasestolthet, snevre lojaliteter og rivaliseringer og tilknytning til kjønn, nasjonalitet, sekt, kaste eller religion. Hvis menneskeheten skal kunne bli født på ny, må menneskets hjerte åpnes slik at den kan motta og føde en ny kjærlighet — en kjærlighet som er absolutt ufordervet og fullstendig fri fra individuell og kollektiv grådighet.

Kjærligheten er selv-kommuniserende i sin natur

Den Nye Menneskeheten vil fødes ved at en kjærlighet i grenseløs overflod frigjøres, og denne frigjøring vil skje gjennom den åndelige gjenoppvåkningen skapt av de Fullkomne Mestre. Kjærlighet kan ikke fødes gjennom at man beslutter seg til det, gjennom viljen kan man i høyden være pliktoppfyllende. Gjennom kamp og slit kan man lykkes i å bringe sin ytre handling i overensstemmelse med en ide om hva som er det riktige, men slik handling er åndelig gold fordi den mangler den indre skjønnhet som den spontane kjærligheten har.

Kjærligheten må velle spontant frem fra det indre, det er på ingen måte mulig å påvirke den gjennom å bruke makt, verken utenfra eller innenfra. Kjærlighet og tvang kan aldri forenes, men siden kjærlighet ikke kan tvinges på noen, vil den bli vekket opp gjennom kjærligheten i seg selv. Kjærligheten er vesentlig selv-kommuniserende. De som ikke har den, får den fra de som har den. De som mottar kjærlighet fra andre, kan ikke motta den uten å gi en respons, noe som i seg selv er kjærlighetens natur. Sann kjærlighet er uovervinnelig og uimotståelig. Den forsetter å vokse i styrke, og sprer seg til den forvandler alle den berører. Menneskeheten vil oppnå en ny væremåte gjennom det frie og uhindrede samspillet av ren kjærlighet fra hjerte til hjerte.

Menneskehetens frelse gjennom guddommelig kjærlighet

Når man erkjenner at det ikke finnes noe krav som er sterkere enn de kravene som det universelle Guddommelige Liv stiller en ovenfor — det som omfatter alle og alt uten unntak — vil ikke kjærligheten bare skape fred, harmoni og lykke på det sosiale, nasjonale og internasjonale området. Den vil skinne i sin egen renhet og skjønnhet. Guddommelig kjærlighet rammes ikke av dualitetens angrep og er et uttrykk for selve guddommeligheten. Det er gjennom guddommelig kjærlighet at Den Nye Menneskeheten vil komme i kontakt med den guddommelige plan. Guddommelig kjærlighet vil ikke bare føre uforgjengelig sødme og en uendelig lykksalighet inn i hver enkeltes liv, den vil også muliggjøre Den Nye Menneskehetens tidsalder. Gjennom guddommelig kjærlighet vil Den Nye Menneskeheten lære seg kunsten å leve harmonisk og i fellesskap. Den vil frigjøre seg fra de døde formers tyranni og frigjøre det kreative livet som åndelig visdom bringer. Den vil kvitte seg med alle illusjoner og stadfeste seg i Sannheten; den vil nyte fred og varig lykke, den vil innvies i det Evige Liv.