DØD OG UDØDELIGHET

 
Individets fordypelse i livets rutiner gjør ham dypt uroet når han plutselig møter døden, særlig når den tar bort noen som har vært ham nær og kjær. Når døden viser seg for hyppig, som i krigstider eller i under en epidemi, har individets sinn en tendens til å beskytte seg ved å trekke seg inn i et skall av vaner og rutiner. Velkjente handlinger, ansikter og omgivelser som ikke krever tanker eller omstilling, blir i slike tider støttepilarer for hans følelsesmessige balanse.

Men selv denne muren av fremelsket likegyldighet smuldrer når dødens hånd river vekk noen som har trådt dypt inn i hans indre liv, noen som kanskje tjente som det midtpunktet hans følelser dreide seg rundt. I slike tider forstyrres hans blinde holding til livet og sinnet engasjeres i en intensiv søken etter varige verdier.

Alle menneskers liv er viklet dypt inn i dette dødens mysterium. Men det er et mysterium som aksentuerer tanken i stedet for å sløve den, for hvis det er noe som får mennesket til å tenke intenst over livets sanne natur, er det det tilbakevendende tema: døden.

Når historien om livet fortelles, tar den ofte pause for å se ettertenksomt på de gapende hullene døden etterlater seg. Ingen vei går utenom det tankeprovoserende sammenstøtet med dens uunngåelige nærvær.

Selv om ingen slipper unna en intensiv søken etter den skjulte hemmeligheten i dødens mening, er det få som er i stand til å løfte på sløret og oppklare mysteriet. For de fleste forblir døden en sjelsopprivende gåte som bringer dyp rastløshet; for noen åpner den et stort område for fantasifulle spekulasjoner; for de få røper den sin hemmelighet.

Mange nekter å akseptere døden som individets enkle, endelige tilintetgjørelse, men denne reaksjonen er oftere en form for fornuftstridig ønske enn et eksempel på urokkelig overbevisning. Men likevel bør ikke en slik instinktiv motstand bare avfeies, for mye av kraften i denne blinde protesten mot dødens øyensynlige kjensgjerning springer ut av en mørklagt, men dog fungerende intuisjon. Denne intuitive reaksjonen står imidlertid langt fra den sikrere posisjonen som oppnås ved gjennomtenkt tro basert på tillit til en seers autoritet, eller på det direkte klarsynet til de som vet.

Når et sensitivt individ for første gang møter et dødsfall som virkelig betyr noe i den nærmeste vennekrets, blir han vanligvis slått av alle livsformers flyktige natur. Konfrontert med kroppens unektelige forgjengelighet, og dog uten styrke fra viten om et bærende, permanent prinsipp, henfaller han gjerne til en stemning av dyp fortvilelse eller hånlig kynisme.

Hvis livet er ubønnhørlig dømt til utslettelse, resonnerer han, er det liten mening i å kjempe for å oppnå noe. I sin tur etterlater denne tanken ham i et vakuum av hensiktsløshet, som så leder ham enten til en tilstand av sløv passivitet eller til at han kaster seg ut i tøylesløst opprør. For ham virker eksistensen vilkårlig, ustabilt og forsvinnende, mens utslettelsen virker ubetinget, uavvendelig og vedvarende.

Når en slik grusom konklusjon er nådd, enten bevisst eller ubevisst, fristes individet til å regne død og ødeleggelse over andre eller invitere ulykken til å hjemsøke seg selv, ganske enkelt fordi døden virker som mer holdbar enn livet. Den tøylesløst destruktive desperado og den målrettede selvmorder er av dette slaget. De kan ikke akseptere livet som verdifullt, for deres opprinnelige, tankelause tro på dets verdi ble rykket opp med roten ved det kraftige sjokket døden ga dem.

Hvis døden aksepteres som virkelig og av lengre varighet enn livet, da degraderes livet til noe lavere enn meningsløst. Selv da kan slike verdier i livet som sannhet, skjønnhet, godhet og kjærlighet gjøre krav på en slags reell verdi trass i sin flyktige eksistens. Men i praksis erstattes all motivasjon for å strebe etter selv disse øyeblikksverdiene gradvis av en følelse av håpløs apati når det hele tiden hviskes i bakgrunnen at også disse er dømt til å forsvinne en vakker dag.

Hvis katten, som drikker melk i smug, vet at noen står klar utenfor døren og venter med en kjepp, nyter hun neppe smaken av sitt stjålne måltid. På samme måte vil et menneske neppe legge hele sitt hjerte i innsatsen når han har fått vite at alt han har oppnådd, snart vil bli til intet. Hvis han stopper opp og tenker over at alle mennesker han kjenner er øremerket for snarlig omdannelse til støv, da tørker hans spontane entusiasme gradvis ut og han tvinges til å reflektere over hva det er han streber etter. Hvis han prøver å klamre seg til sine kjære på tross av sin nye erkjennelse, blir all hans desperasjon bare et offer til tomheten i hans videre anstrengelser.

For å unngå smerten han nødvendigvis må komme til å føle ved det uavvendelige tapet av sine kjære, prøver han kanskje å unngå livet ved å ta det standpunkt at de levende ikke er annet enn lik de døde. Om et slikt spill skal lykkes avhenger av en helt nøyaktig utligning, for hvis han føler den aller minste forkjærlighet for de som lever, vil han bli alvorlig berørt når de levende blir de døde.

Han tvinges omsider til å se den kjensgjerning i øynene at hvis døden betyr at hans elskede brødre tilintetgjøres i et blindt evighetens vakuum, da er hele livets spill en meningsløs tragedie. All tapperhet, alle offer, all lojalitet til idealene blir en farse og all livsviktig søken bærer plutselig preg av tom streben, av strev uten hensikt. Alle oppriktige forsøk på å tilvende seg og arve livets mening følges snart av frykt for tap og berøver det for all sødme.

Kort sagt, hvis døden betraktes som ren tilintetgjørelse, vil mister mennesket gjerne fotfestet og slynges ut i evig mørke. Ale hans drømmer om sannhet, skjønnhet og kjærlighet som noe virkelig og varig, motsies, og i ettertid virker de som blind famling etter en illusjon. I stedet for å fylle ham med håp og entusiasme, vil hans tidligere ideal, den evige og utømmelige sødme, nå bebreide ham med alle jordiske verdiers totale meningsløshet.

Slik blir hele livet fordervet av døden når man ikke forstår den, og den passivitet og kynisme som individet vanligvis impulsivt danner som svar når han møter spørsmålet, gjør at han strander i et totalt uttørket univers av ubrutt lede. Ikke desto mindre, dette forbereder ham gradvis på et nytt forsøk i hans søken etter et mer vitalt svar på det ufrakommelige spørsmålet.

Menneskesinnet kan ikke tåle en slik fastlåst situasjon lenge av gangen, for det finnes en innvendig kraft som insisterer på at det indre liv må være i bevegelse. Omsider vil trykket fra kravet om slik bevegelse bryte gjennom dette negative dødsbegrepets rigiditet. En mektig flod av nye spørsmål og oppdagelser bryter ofte frem, og i den blir nøkkelspørsmålet som døden nå stiller: "Hva er livet?"

Svarene som stilles til rådighet er talløse og kommer helt an på flyktige sinnsstemninger med utspring i spørrerens dypt rotfestede uvitenhet. Det første instinktive svaret er: "Livet er det som ender med døden." Også dette svaret er totalt inadekvat siden det ikke impliserer noe positivt prinsipp som et fruktbart liv kan baseres på, heller ikke kan det komme individets behov for utvikling i møte. Et slikt svar forklarer verken døden eller livet. Individet blir drevet til å prøve å forstå livet og døden fra et nytt perspektiv.

I stedet for å betrakte døden som livets motsetning, kommer han nå uvilkårlig til å se døden som livets kammerpike.

Han begynner intuitivt å bekrefte livets virkelighet og evighet. I stedet for å tolke livet i lys av døden, søker mennesket å tolke døden i lys av livet. Sakte, begivenhet etter begivenhet, lærer han igjen å ta livet på fullt alvor med en dypere bekreftende bevissthet. Etter hvert som han gjør det, blir han i stand til å gi en mer konstruktiv respons på dødens stadige tilbakekomst. Ikke bare aksepteres og absorberes nå dødens utfordring av livet, den møtes av en motutfordring: "Hva er døden?" Nå er det dødens tur til å bli utsatt for denne inngående granskningen.

Det mest likefremme svaret på dette motspørsmålet er: "Døden er bare en episode i livet." Denne enkle og dypt sannferdige erklæringen setter en stopper for et uutholdelig kaos, bunnfallet i troen på at døden er livets utslettelse. Snart ser man klart at det er hensiktsløst å prøve å forstå døden uten først å forstå livet.

Etter hvert som bevisstheten etablerer seg i en slik balansert tilnærming til problemet, får den etter hvert en sunn grunnholdning som gjør den mottakelig for sannheten i forhold til både liv og død. En direkte, klar viten om slike sannheter er bare tilgjengelig for åndelig avanserte sjeler. Til alle tider har det vært seere som har hatt direkte tilgang til sannheten om liv og død, og de har gjentatte ganger gitt en lidende og famlende menneskehet nyttig informasjon på dette punktet.

Forklaringene deres er viktige fordi de beskytter menneskesinnet fra feilaktige og skadelige holdninger til liv og død og forbereder ham på å oppfatte sannheten. Selv om direkte viten om sannheten forutsetter en betydelig åndelig innsikt, spiller dog ikke desto mindre en korrekt intellektuell forståelse av forholdene mellom liv og død en viktig rolle når det gjelder å føre menneskeheten tilbake til et sunt livssyn.

Over inkarnert (eller legemliggjort) liv i fødselen og hinsides desinkarnert (eller ulegemlig) liv etter døden er sjelen én udelelig, evig eksistens. Sjels-individualiseringens svangerskap begynner med evolueringen av sjelens bevissthet. Bevisstheten begynner å evoluere i inkarnert liv, og dens evolusjon fullbyrdes kun i inkarnert liv.

Samtidig med bevissthetens evolusjon gjennom formenes (kroppenes) evolusjon begynner sanskaraer å hope seg opp. Evolusjonen av form og bevissthet (og med den individualiseringen av det menneskelige egosinn) er fullført når sjelen for første gang oppnår den menneskelige form. Men på grunn av de akkumulerte sanskaraene forblir sjelens fullt evoluerte bevissthet fanget i illusjonen, og derfor rettes den ikke mot sjelens selvrealisering (Gudsrealisering).

For selvrealisering må alle sanskaraer slettes fullstendig ut, slik at sjelen, som det individualiserte ego, kan omdannes til den individualiserte sjel i Guds bevisste tilstand. Videre må sanskaraene, som begynte å bli akkumulert i et inkarnert liv, slettes ut i et inkarnert liv. For å bli slettet ut i sin helhet må sanskaraene bli kansellert eller annullert gjennom en prosess av eksakt utligning, eller alle motsatte sanskaraer, gode som dårlige, må bringes i fullkommen kvalitativ og kvantitativ balanse. Dette er ekstremt vanskelig, for sanskaraene har en naturlig tendens til at den ene motsetningen alltid er i overvekt.

Mens de motsatte sanskaraenes ubalanse når sitt høydepunkt i et inkarnert liv, blir en tilnærmet balanse oppnådd etter døden i løpet av en periode av desinkarnert liv, gjennom den intense subjektive lyst eller lidelse som erfares i tilstandene kjent som himmel og helvete. Hvert eneste inkarnerte liv er en sjanse til å realisere sitt eget sanne selv. Hver død eller deskarnerte liv er en sjanse til å oppnå et skinn av balanse å starte en annen fødsel med, med dens ytterligere sjanse til selvrealisering. Hvis muligheten ble grepet fullt ut, ville ett inkarnert liv være tilstrekkelig til at individet skulle realisere dette målet; men det er så godt som umulig å oppnå motivasjon og lengsel etter å gjøre dette uten å bli viklet inn i de utallige motsatte erfaringers illusoriske labyrint. Kontakten med en Fullkommen Mester er uvurderlig når det gjelder å sette en stopper for den svimlende spiralen av inkarnerte og desinkarnerte liv i illusjonen, og vekke individet til sann viten om selvet.

Sett i et psykologisk perspektiv innebærer døden ikke den aller minste avkorting av individuell eksistens. Dette betyr ikke at det overlevende sinn forblir uberørt av hva slags død det var som avskar individet fra legemet. Både sinnets tilstand så vel som dets evne til å gjøre fremskritt i livet-etter-døden determineres ofte i betydelig grad av forholdene rundt dødsfallet.

Sett i perspektiv av dens psykiske ettervirkninger kan døden grovt klassifiseres i tre typer: (1) normal, (2) abnorm og (3) supernormal. En normal død følger etter en sykdom som til slutt gjør kroppens normale fungering umulig. Vanligvis innebærer dette at individet får en eller annen form for forvarsel, for hvis sykdommen er alvorlig, forventer han ofte en snarlig død. Selv om det på ingen måte gjelder alle dødsfall forårsaket av sykdom, får individet, når han har en forventning om at døden nærmer seg, vanligvis en sjanse til å samle løse tråder og forberede sinnet på den nye krisen.

Den andre, eller abnorme, dødstypen er den som er et resultat av ulykker, mord, krig og selvmord. I ulykker og mord er det som regel ingen forutanelse om at døden nærmer seg. Fordi den er uventet, innebærer døden i slike tilfelle et sjokk som kan knuse selve røttene på de sanskaraene som søker uttrykk gjennom individets fysiske inkarnasjon.

I død som rammer tilfeldig, har det ordinære egosinn en moderat tendens til å gravitere mot den grove sfære og klamre seg til den på grunn av egosinnets tilknytning til den grove verden.

I uforventet (abnorm) død, når den er et resultat av mord eller krig, kan lenker av ufullbyrdet hevn binde egosinnet til den grove verden. Tendensen til at slike bindinger opptrer er mindre når døden skyldes krig, enn når den er resultatet av mord. I krig er de kjempende på begge sider ofte upersonlige i sine handlinger og klar over at de sloss for en sak, ikke på grunn av personlig fiendskap. Hvis denne erkjennelsen er klar og stabil, blir ikke hevn en mental reaksjon på døden i krig.

Blant abnorme former for død fortjener selvmordet spesiell oppmerksomhet. Selvmord kan deles i fire grader: (1) lavest, (2) lav, (3) høy og (4) høyest.

Den laveste typen er siste utvei for å slippe straff eller vanære eller ekstrem frustrasjon etter at individet uten skrupler har prøvd å tilfredsstille sine egne egoistiske begjær. Slik kan kanskje en som har myrdet for makt eller seksuell lyst, begå selvmord når han fakkes. Selv etter at han har forlatt kroppen, lykkes ikke en slik person i å avskjære seg fra den grove verden på hundrevis av år. Disse individene lever bokstavelig talt som spøkelser i den semisubtile sfære, som ligger mellom den grove og den subtile sfære. De opplever ekstrem lidelse på grunn av sine ufullbyrdede begjær. Takket være forbindelsen de opprettholder med den grove verden, vedvarer deres heftige begjær etter forskjellige grove objekter, et begjær som aldri kan oppfylles. Denne lidelsen er til og med verre enn de intense lidelsene i helvetestilstanden, som individet opplever etter at han har brutt forbindelsen med den grove verden.

En noe mindre intens klasse innbilt lidelse er den som erfares i helvetestilstanden av selvmordere som har hatt litt bedre motiver, men som fremdeles klassifiseres som "lave." I denne gruppen finnes de som er motivert av en ren avsky for livet. Således kan en person som lider under sin dårlige helse eller er rammet av en vemmelig sykdom, eller en som er rammet av fattigdom og skammer seg over å være en byrde for andre, gjøre slutt på livet fordi han mangler viljen til å leve.

Siden grunnen til et slikt selvmord er avsky for det jordiske liv, opprettholder ikke egosinnet noen varig kobling til den grove verden utover de normale tre eller fire dager etter døden. Etter denne normalperioden, brytes koblingen av og så begynner egosinnet å oppleve sine vonde sanskaraers intense lidelse, vanligvis kalt helvetestilstanden.

Selv om et spøkelse fanget i den semisubtile sfære lider enda heftigere enn det egosinnet gjør når det "erfarer" helvetestilstanden, oppnår den sistnevnte til en viss grad å tømme onde sanskaraer, noe den førstnevnte ikke gjør. Videre er lidelsene til spøkelsene som opprettholder sin kobling til det jordiske liv, mer utspekulert pinefulle, fordi koblingen hele tiden holder frem for dem den fristende utsikten til å oppfylle sine grove begjær uten muligheter til faktisk å tilfredsstille dem.

Den alminnelige overbevisning at selvmord er galt skyldes den kjensgjerning at det vanligvis er resultatet av lave motiver eller en feig holdning til livet. Når selvmordet benyttes som flukt fra dilemmaer forårsaket av manglende evne til å hanskes med livets savn, er det ikke bare usselt, men også vidtrekkende i sin demoraliserende virkning på offeret.

Den tredje eller høye type selvmord har på ingen måte sine røtter i mindreverdige motiver, og er derfor fri for deres ødeleggende effekt. Det inspireres kun av altruistiske motiver og er et offer brakt for andres materielle eller åndelige beste. En som møter døden gjennom for eksempel en sultestreik for å bedre massenes kår, er en selvmorder av denne høye typen.

Motivene til et slikt selvmord er ikke så forskjellige fra martyrenes, som ofret sine liv på slagmarken for fedreland, samfunn eller religion. Det totale fraværet av lavere motiver når det gjelder denne høye typen selvmord, gjør det helt forskjellig fra de lave sorter. Som i enhver annen edel selvutslettelses-akt, berettiger slike høyt motiverte handlinger avdøde til den himmelske tilstands privilegier og gleder, og den utgjør også et definitiv aktivum for hans åndelige fremme.

Et selvmord inspirert av vanlige altruistiske motiver er ikke av den høyeste typen. Den fjerde eller høyeste klassen er resultatet av et intenst ønske om å se Gud eller forenes med Ham; dette er en ekstremt sjelden foreteelse. I de fleste tilfelle der et selvmord antas å være begått for Guds skyld, er det blandet inn andre motiverende faktorer, som misnøye med det jordiske livets vilkår.

Hvis og når selvmordet velges ene og alene for å nå frem til Gud, kan det virke slik at man oppnår frigjøring, eller mukti. Mesterne har alltid advart aspiranter mot å ty til selvmord i sin intense lengsel etter forening med Gud, for det er for stort rom for selvbedrag og at lavere ubevisste motiv utilsiktet blandes inn.

Uansett hvor abnorme forholdene bak det monne være, finnes det ingen måte å dø på som virkelig kan fordømme individet for alltid. Et dødsfall blir aldri annet enn en episode i løpet av hans lange åndelige reise.

Den tredje eller supernormale dødstype består i å forlate kroppen frivillig. Dette gjøres av avanserte yogier som avslutter sin jordiske karriere etter at de har fullført sin misjon, omtrent som studenten lukker fagbøkene sine etter å ha bestått eksamen. Den avanserte yogis supernormale eller frivillige død er definitivt forventet og viljestyrt, men den er helt forskjellig fra selvmordet når motiver, resultater og måte å forlate kroppen på tas i betraktning.

Når noen dør blir den avdødes venner og slektninger ofte svært oppskaket, fordi når formen går i oppløsning, virker det for dem som om livet selv utslettes. Alle deres tilknytningspunkter har hatt med formen å gjøre. Det var på grunn av formen at de hadde kontakt med sjelen, og det var gjennom formen at alle deres forskjellige fysiske og emosjonelle behov ble tilfredsstilt. At kroppen forsvinner, som har tjent som sjelens befordringsmiddel, tolkes derfor ofte av dem som at individet selv tilintetgjøres.

Sett i et rent fysisk perspektiv, innebærer ikke døden engang at kroppen tilintetgjøres, men at den fysiologisk sett nå er blitt uskikket til fortsatt å være åndens bolig og derfor har tapt all betydning.

Sett i perspektiv av den individualiserte sjel som sinn, innebærer døden overhodet intet tap, siden sinnet med alle sine sanskaraer forblir intakt. Individet er derfor på ingen måte essensielt annerledes. Han har bare kastet av seg sin ytterkappe. Ikke desto mindre er denne avskjæringen fra den fysiske kropp ladet med to viktige konsekvenser. Med den som middel blir individet introdusert til en ny type eksistens, og den er også i seg selv en begivenhet av den ytterste viktighet på grunn av sideefekter som har den største praktiske betydning.

Når andre dør, mister individet bare én eller i høyden noen få av de vennene som har spilt en viktig rolle i hans jordiske eksistens. Men når han selv dør, mister han med ett slag alle de menneskene som har tatt intimt del i hans eget liv. Han mister også alle sine eiendeler og blir revet løs fra de resultatene som har vært selve grunnlaget for hans følelse av å ha oppnådd noe i livet.

Som kronen på verket må han også forlate nettopp den fysiske kroppen som han har identifisert seg med så fullstendig at han neppe var i stand til å forestille seg selv som noe annet enn denne fysiske kroppen. Denne totale tilintetgjørelsen av den jordiske eksistensens hele struktur er derfor en krise uten parallell i individets liv.

Dette kritiske vendepunktet som oppstår ved døden ledsages både av fordeler og ulemper. Den største ulempen ligger i den kjensgjerning at individet må etterlate seg alle sine jordiske foretagender i uferdig tilstand; han må forlate hele sjakkbrettet uten å vise interesse for det lenger. Livets scene viskes vekk og hans kjede av verdslige interesser hakkes i stykker.

Når det gjelder objektive resultater, har kontinuiteten i hans foretagender blitt utsatt for en brå avbrytelse. Videreføringen av de prosjektene han har etterlatt seg, må komme fra hans tidligere forbindelser og kan ikke lenger angå ham. Det er en sjelden foreteelse at individet gjennom en sanskarisk kobling trekkes tilbake til den identiske oppgaven han påbegynte i sin forrige inkarnasjon, for så å utvikle den videre fra det punktet hans etterfølgere forlot den.

Det ville være en misforståelse å tro at døden ikke fører annet enn ulemper med seg. Døden bringer også en generell svekkelse av ens tilknytninger gjennom å knuse alle de sanskaraene som ble næret av jordiske objekter nå når sinnet blir revet vekk fra dem. Mens det er sant at de mange sadhanaene som individet tok på seg i sitt jordiske liv, virket slik at tidligere sanskaraer ble avviklet, er det likevel bare i ekstremt sjeldne tilfelle at han lykkes i fullstendig å viske ut disse sanskaraenes effekt i nuet og for fremtiden. En slik utvisking effektueres innenfor visse veldefinerte grenser gjennom individets plutselige transplantering når han dør.

Hvis den lærdommen som er iboende i én enkelt død ble grundig assimilert av individet, ville det gagne ham like mye som flere livsløp med tålmodig åndelig anstrengelse. Dessverre skjer dette ikke i de fleste tilfelle fordi individet etter døden vanligvis prøver å gjenoppvekke sine akkumulerte sanskaraer. Gjennom disse gjenoppvekkede sanskaraene tar han tilbake de erfaringene han allerede har gjennomlevd. Perioden umiddelbart etter døden gir derfor vanligvis anledning til en repetisjon av alt som allerede er gjennomlevd i stedet for å bli en periode av frigjøring gjennom forståelse av alt som ble levd ut.

Uten hensyn til disse manglene gir virkelig døden en grundig rystelse til sanskara-treet — rot, stamme og gren — og dette tvinger sinnet til å revidere sin holdning til det objektive univers. Døden gjør det også lettere å vikle seg litt ut av den så attraktive verden av former. Individet kommer aldri tilbake til jorden uten å ha modifisert sin tilnærming til livet på en eller annen måte.

Livet i en ny fysisk kropp må rette seg etter de linjene som trekkes opp av individets sanskaraer. Slik ser man ofte en sterk likhet til det forrige livet på jorden, men det er ikke en bokstavelig repetisjon av fortiden. Det er et nytt eksperiment.

Denne omjustering av innstilling som gjøres lettere gjennom den plutselige reorienteringen som skjer i døden, er spesielt nyttig når den finner sted etter at en åndelig streben har våknet i individet. Det at alle tilknytninger blir løsere i døden, er i slike tilfelle svært befordrende for en videre blomstring av hans åndelige aspirasjon. Nå har aspiranten en sjanse til under nye omstendigheter å omforme hele sitt livs mønster i tråd med sin åndelige streben.

På grunn av disse spesielle anledningene som døden byr på, sørger ikke aspiranten over sin egen død. For ham er døden en sky med blå himmel bak. Den Fullkomne Mester Jalalu'l-Din Rumi sa at han alltid utviklet seg gjennom hyppig død. Men dette kan ikke rettferdiggjøre at noen, og absolutt ikke åndelige aspiranter, søker døden for dødens egen skyld. Å søke døden på denne måten er å sette en falsk pris på den. En slik søken etter døden springer ut av frykt for livet og ens manglende evne til å hanskes med det, og uten unntak må det uvegerlig virke mot sin hensikt.

Hvis døden har noen verdi, er det å lære individet livets sanne kunst. Det ville være galt av aspiranten å søke døden i håp om å gjøre videre fremskritt gjennom den. På den annen side må han ikke frykte døden når den innhenter ham. En sann aspirant hverken søker døden eller frykter den, og når døden kommer til ham, gjør han den til et springbrett til det høyere liv.

Noen er spesielt redde for det nøyaktige dødsøyeblikket fordi de forventer uutholdelige smerter akkurat da. I virkeligheten vil all den fysiske lidelse man opplever som syk eller like før døden, opphøre i dødsøyeblikket. Prosessen der kroppen faktisk forlates er helt smertefri i motsetning til overtroen som sier at et menneske opplever ubeskrivelig pine når han dør.

Imidlertid er det ikke lett for individet å rive seg løs fra sitt følelsesmessige engasjement i den grove verden. De mange religiøse ritualer som observeres etter en persons død, har god effekt både på de etterlatte og på den som har gått bort, for de bidrar til å frigjøre begge parter fra deres felles sanskariske tilknytning til form. På den annen side har all den jammer og veklage som ofte iakttas, en nedverdigende og deprimerende virkning både på de etterlatte og på den som har gått bort, for den bidrar til å styrke felles tilknytning til form.

Den tanken eller det ønsket det døende individ har i dødsøyeblikket, er av spesiell viktighet når det gjelder å bestemme hans fremtidige skjebne. Hvis hans siste tanke er på Gud eller mesteren, oppnår individet frigjøring.

Det er svært vanlig at et individ ikke har noen spesifikk tanke i dødsøyeblikket. Selv om han hadde hatt tanker eller ønsker før døden, ville han vært tilbøyelig til å glemme dem når døden inntrådte. Akkurat da er det noen som håper at de skal slippe å komme tilbake til jordisk liv, men de blir ikke fritatt for gjenfødelse bare ved å ønske. De fødes igjen, men utviser en merkbar avsky for livet og har en tendens til å leve som asketer og eneboere.

Hvis individets gode og onde sanskaraer nesten er i likevekt når døden inntreffer, kan han ta en ny fysisk kropp nesten øyeblikkelig. Han kan til og med tre inn i en ny inkarnasjon allerede den fjerde dagen etter døden. I slike presserende gjenfødelsestilfelle kan individet opplive et rede foster når som helst mellom sjette og syvende måned i den embryoniske utvikling. Det er viktig å merke seg at mor og far kun gir prana eller livsenergi til fosteret. I tillegg til å motta prana må det opplives av en eller annen individualisert sjel. Vanligvis finner dette sted på fosterutviklingens siste stadium.

Når individet er klar for å reinkarnere, trekkes han automatisk til sine fremtidige foreldre gjennom sanskariske koblinger. Foreldrene virker som magneter på grunn av sine tidligere forbindelser til det reinkarnerende individ. Fra tid til annen er den sterkeste sanskariske eller karmiske kobling som det inkarnerende individ har med inkarnerte individer, ikke med foreldrene, men med en bror eller søster. Da er det denne koblingen som bestemmer hvilken familie han tar fødsel i.

I krisetider, som i krig eller under epidemier, når tusenvis av individer søker umiddelbar reinkarnasjon, er det ikke alltid mulig for alle å bli født inn i familier som allerede har sterke tidligere koblinger til dem. Men hvis individets sanskariske status forserer hans reinkarnasjon, vil ikke hans valg av kropp bli utsatt bare fordi foreldre som kan passe inn i en tidligere kobling, ikke er tilgjengelige. Gjennom Mestrenes intervensjon er det mulig å gjøre uendelige tilpasninger gjennom gjensidige ombyttinger.

Å dø er som å kaste ubrukelige og utslitte klær. Akkurat slik en reisende stopper på forskjellige steder og på hvert stoppested skifter klær etter behov, slik fortsetter individet å skifte kropper etter sine sanskaraers behov.

Døden kan også sammenlignes med søvn. Når et menneske sovner, våkner han opp i den samme fysiske kroppen. Når han dør og forlater sin fysiske kropp, våkner han opp i en annen fysisk kropp.

For de fleste er perioden mellom død og fødsel en periode av oppslukthet i subjektivitet. Som tidligere nevnt opprettholder egosinnet sin bånd med restene etter den fysiske kropp for tre eller fire dager etter døden. Etter denne perioden er forbindelsen helt brutt, og individet eksisterer da helt og fullt i sine sinnstilstanders subjektivitet. Denne subjektive fasen forårsakes av at alle sanskaraene som egosinnet har tatt med seg til livet etter døden, gjenoppstår.

Egosinnets plutselige omplantning fra én sfære til en annen sliter virkelig til en viss grad vekk de sanskariske arrene, men i det store og hele forblir de intakte. Hvis døden hadde resultert i at alle sanskara-arrene på sinnet hadde blitt visket ut, ville det ha ført til individets frigjøring fra all begrensning. Men dette skjer ikke. Ikke bare opprettholdes de sanskariske avtrykkene etter døden, de kan også åpne seg uhindret i livet etter døden.

Etter hvert som sanskara-kledet rulles ut, opplever individet i helvetes- eller himmeltilstanden de lidelsene eller nytelsene som rommes i de gode og dårlige sanskaraene. Alle individer har begge typer på lager, og hans sinnstilstand i livet etter døden determineres av hvilke som er i overvekt.

Intensiteten i lidelsen eller nytelsen som individet opplever gjennom disse oppvekkede sanskaraene, er så sterk at i løpet av en relativt kort periode fører den til en mer omfattende tømming av disse sanskaraene enn hva som er mulig i løpet av hundrevis av år med lidelse og nytelse i det jordiske liv. Det er disse posthume mentale tilstandene av intens lidelse eller nytelse som i religiøs litteratur er kjent som henholdsvis helvetet og himmelen. I folketroen betraktes de feilaktig som steder eller sfærer. Det passer bedre å snakke om en helvetestilstand eller en himmeltilstand enn om steder.

Når det finnes en overvekt av onde sanskaraer ved døden, tømmer individet gradvis de dårlige sanskaraene gjennom lidelse i helvetestilstanden. Resultatet er at de onde sanskaraene tenderer mot å finne balansen med de gode sanskaraene. Det er som om en enorm isblokk var plassert på den ene vektskålen og fikk den til å synke fordi den var så mye tyngre enn motvekten plassert i den andre skålen. Etter hvert som den enorme isblokken gradvis smelter og vannet renner vekk, har de to vektskålene en tendens til å komme i balanse.

Etter hvert som massen av onde sanskaraer tynnes ut gjennom lidelse, begynner deres overvekt likeledes å forsvinne og de kommer nesten i balanse med de gode sanskaraene. Dette øyeblikket, når de to motsatte sanskara-typene nesten står i en tilstand av balanse, er det øyeblikk da individets liv etter døden opphører og en ny fysisk inkarnasjon fremskyndes. Han nedfelles i en ny fysisk kropp fordi det ikke tjener noen ytterligere hensikt at han fortsetter sin subjektive fordypelse i deskarnert liv. Han er moden for å samle nye erfaringer i en annen grov kropp, og til dette formålet må han velge et befordringsmiddel som passer til utarbeidelsen av de utømte sanskaraene.

Hvis den individuelle sjel har tømt et overskudd av onde sanskaraer og altså gjennomgått en helvetestilstand, kan det hende at han springer inn i en inkarnasjon der gode sanskaraer gjerne dominerer. Grunnen til denne uventede omvendelsen er å finne i styrken av de sanskariske strømningene. I det han skal til å inkarnere, er individet allerede lettet for et overskudd av onde sanskaraer, og den sterke tidevannsstrømmen av gode sanskaraer er i ferd med å få overtaket. Følgelig er det denne kraftige strømmen av gode sanskaraer som motiverer ham i hans nye inkarnasjon. Slik kan en mann som har vært et ødeland i sitt siste liv, begynne sin nye inkarnasjon med en tydelig tilbøyelighet til askese.

Omvendt kan en overgang fra god til dårlig forekomme når man springer inn i en inkarnasjon fra himmeltilstanden, der en overvekt av gode sanskaraer har blitt tømt gjennom intens imaginær nytelse. Øyeblikket for å inkarnere i en ny fysisk kropp fremskyndes når de gode og dårlige sanskaraene nesten har balansert hverandre og de dårlige sanskaraenes tidevann er i ferd med å stige.

Et skifte ved inkarnasjon fra god til dårlig eller fra dårlig til god bør ikke oppfattes som noen universell lov. Slike omslag i individuell natur er hyppige, men det er også ganske vanlig med tilfeller der individet standhaftig fortsetter å være god eller dårlig i mange inkarnasjoner. I slike tilfeller skjer inkarnasjonen før de motsatte sanskara-typene har bygd opp en strøm som er sterk nok til å dominere.

Det individuelle selvets selvets sanne eksistens begynner i det øyeblikk bevisstheten i løpet av sin evolusjon tar på seg sin første menneskelige form. Dette representerer også det aller siste steg i bevissthetens evolusjonære utvikling. Dette er øyeblikket da den begrensede individualitet krystalliseres som det "jeget" som utviser "selvbevissthetens" grunnleggende karakteristika. Dette er individets sanne fødsel.

Individets sanne død finner sted i det øyeblikk han overskrider sin begrensede individualitet eller separative bevissthet gjennom å opptas i Guds ubegrensede og udelte værens sannhetsbevissthet. Individets sanne død består i at egosinnet, som har skapt det sanskariske slør av uvitenhet, blir helt borte. Sann død er en mye vanskeligere prosess enn fysisk død, men når den gjennom mesterens nåde finner sted, varer den ikke lenger enn et øyeblikk. At egosinnet oppløses og at sjelen settes fri fra illusjonen om en separativ begrenset individualitet, er kjent som frigjøringen.

Det sanskara-belemrede egosinn kan aldri oppnå en virkelig likevekt. Det svinger kontinuerlig i takt med de alternerende dominante sanskaraer. Bevisstheten kan oppnå en virkelig likevekt bare når egosinnet med alle sine ledsagende sanskaraer opphører. Dette effektueres når den ubegrensede og ultra-sanskariske individualitet kommer frem og får det som tilkommer den når den arver den bevisste, evige eksistens som er den sanne udødelighet.

Bevissthetens uendelige likevekt i realisasjonen må ikke forveksles med det skinn av sanskarisk utligning som det begrensede egosinn nærmer seg i det diskarnerte liv i helvetes- eller himmeltilstanden. En slik uutsigelig likevekt kan ikke menneskets fulle bevissthet nærme seg så lenge den fortsatt er fordunklet av det aller minste spor av det begrensende egosinn.

Når tiden er inne for å ta på seg en ny fysisk kropp, er individets gode og dårlige sanskaraer nesten i balanse. Imidlertid vil det alltid nå være en ganske liten overvekt av enten de gode eller de onde sanskaraene. De er aldri i perfekt balanse, heller ikke overlapper eller på noen måte kansellerer de hverandre. Komplett likevekt kan eksistere bare når de to motsatte klasser sanskaraer står så kvalitativt og kvantitativt mot hverandre at de eksakt kansellerer hverandre.

Når motsatte sanskaraer ikke bare er like i styrke men også er i eksakt kvalitativ motsetning, kansellerer de hverandre og kan ikke lenger tjene som semiautomatiske fremdriftskrefter, men omdannes til fullbyrdet forståelse som er fri for motstridende reaksjoner på livet. Dette er frigjøringens tilstand.

Den tilsynelatende balansen som individet nærmer seg foran hver enkelt fødsel, kan sammenlignes med en drakamp der motsatte krefter er aktive selv om ingen av dem får overtaket. Da skal det bare en lettere forstyrrelse til i konstellasjonen av krefter for at hele situasjonen gjennomgår en forandring. På samme måte skal det bare en lettere forstyrrelse til i sanskaraenes pseudo-balanse ved fødselens tidspunkt for at individets sanskariske livsmønster skal preges inn.

I realisasjonstilstanden trenger de motsatte sanskara-typene seg gjensidig inn i hverandre på en slik måte at de opphører å eksistere som motstridende krefter. Det resulterende er ikke en tilstand av sanskarisk spenning, men en tilstand av komplett indre nøytralisering der sanskaraene har opphørt å eksistere som fremdriftselementer. Dette er ikke kun en tilstand av motsetningenes eksakte matematiske utligning, men en tilstand hinsides motsetninger — en sann likevekt rotfestet i uavbrutt bevissthet om uendelig enhet.

I løpet av hele den lange perioden forut for realisering handler sinnet i hvert enkelt tilfelle etter diktat fra de dominerende sanskaraer. Som i en drakamp er det bevegelse i retning av den sterkeste dragningen, men den forflytningen representerer bare en liten andel av den totale energien som brukes, for det meste av den ble brukt opp i kreftenes gjensidige motstand.

I realisasjonen finner man at sanskaraene forsvinner eller oppheves helt slik det ville skjedd i en drakamp når de stridende kreftene avsluttet kampen og sluttet å dra i motsatte retninger. På den annen side er det i den tilnærmede utligningen av sanskarisk spenning bare en foreløpig stans i uttrykt aktivitet. Så, når en ny eller utenforstående faktor forrykker denne likevekten, oppstår reaksjoner som viser at situasjonen hadde vært rolig, ikke på grunn av mangel på drivkrefter, men snarere fordi de foreløpig hadde satt hverandre ut av spill.

Med sanskaraenes annullering frigjøres individet for alltid fra all sanskarisk determinering. Som en konsekvens kan individets liv for første gang uttrykke seg uten latent eller åpenlys hemming, for det fungerer i sannhetens grenseløse forståelse.

Denne realisasjonens sanne likevekt, som overhodet ikke gir rom for forstyrrelse gjennom gjenoppliving av begrensende tendenser, kan bare oppnås mens individet har en fysisk kropp. Den kan aldri komme gjennom den akselererte ensidige sanskariske uttømmingsprosessen som finner sted i helvetestilstanden eller himmeltilstanden. Det er dette som er selve grunnen til at hvert individ må komme tilbake til den grove verden igjen og igjen i fysisk inkarnasjon inntil selvrealisasjon er oppnådd.

De alternerende leddene i den kontinuerlige kjeden som er individuell eksistens, består av inkarnerte og diskarnerte liv, dannet av perioder fra fødsel til død og fra død til fødsel. Bare i Gudsrealisasjon kan livet frigjøres fra den begrensede individualitetens lenker. Bare i Gudsrealisasjon når den seiglivede kjeden av tilbakevendende inkarnasjoner frem til sin endelige fullbyrdelse og opphør. Det er en tilstand av evig eksistens, løst fra fødsel og død. Dette er den sanne udødelighet eller dødløshet i kraft av den kjensgjerning at den er over kroppens fødsel og død.

Sann udødelighet er ikke det at det begrensede individ overlever i perioden etter den fysiske kroppens død. Det er sant at egosinnet kommer seg uskadd gjennom døden, men individet kan ikke derfor nå frem til endelig frihet fra fødsel og død, og gjør det heller ikke. Overlevelse må ikke forveksles med dødløshet — som er sann udødelighet. Kjeden av alternerende inkarnerte og desinkarnerte liv er bare at bevissthet-pluss-uvitenhet overlever, og uvitenhet umuliggjør et sant liv.

Et liv i uvitenhet er selve negasjonen av eksistens i sannhet. Det er en så grunnleggende beskjæring av sann eksistens at når det vurderes ut fra den standard som sann eksistens i evigheten setter, er det bedre å kalle det en kontinuerlig død. Kun i realisasjon er bevisstheten frigjort fra denne kontinuerlige dødens tyranni som annullerer det sanne livet i evigheten. Og bare i frigjøring kan bevisstheten nå frem til den sanne udødeligheten som ligger hinsides alle innskrenkninger og alt mørke.

Det individ som har oppnådd realisasjon av sannheten, innvies til det evige og ubegrensede liv, for det begrensende egosinn med sine ledsagende sanskaraer har lidd en død som er endegyldig. I denne prosessen kastes den begrensede individualiteten av og sjelen kles i den ubegrensede, guddommelige individualitet. Dette kan kalles en sjelens reise, men det er på ingen måte den første reisen.

Den første reisen besto av bevissthetens evolusjon gjennom den evolusjonære prosess, med sin begynnelse i de mest rudimentære sub-gassaktige former og sitt sluttpunkt i oppnåelsen av full bevissthet i den menneskelige form. Denne reisen strekker seg fra den individuelle sjels første oppnåelse av bevissthet til den begrensede menneskelige individualitets fødsel, der full bevissthet er oppnådd, men en bevissthet fremdeles mørklagt og bebyrdet av sanskaraer.

Sjelens annen reise består av den nå fullt evoluerte bevissthetens involusjon gjennom at sanskara-skyene fjernes. Fjerningen krever innsats gjennom talløse livsløp og varer fra den begrensede menneskelige individualitet fødes og til den opphører i den ubegrensede sannhet. Denne annen reise bringer individet til den ubegrensede og uhemmede tilstand av uendelig eksistens eller udødelighet og blir behandlet i detalj i Kapittel VI [Listen, Humanity]. Denne reisens endestasjon er kjent i sufi-litteraturen som Fana-fillah, den endelige tilintetgjørelse av det begrensede ego i Guds bevisste tilstand.

Der den første reisen ender, får sjelen bevissthet om maya, eller dualitens illusjon. Dette mayas doméne har bare imaginær eksistens. Således er det hele univers i virkeligheten bare et null, men dette nullet eksisterer for det individuelle menneskets fullt evoluerte bevissthet.

Maya gir til individets liv all den mening det har, og mayas imaginære univers har fortsatt et skinn av virkelighet og betydning helt til den reisende kommer frem til den annen reises endestasjon, eller Fana-fillah.

I Fana-fillahs tilstand forsvinner universet og har hverken eksistens eller verdi. Dette er den store reisens sanne og endelige sluttpunkt. Det nås når egosinnet har møtt sin totale og endelige død, den som ingen gjenoppstandelse er mulig fra. Da eksisterer bare Gud som den høyeste og eneste virkelighet, og universet har blitt et sant null uten eksistens selv i fantasien.

På denne endestasjonen får individets bevissthet guddommelig individualitet, og han blir kjent som Majzoob-e-kamil. Når tilintetgjørelsen av egosinnet (eller den begrensede individualitet) og sjelens bevisste forening i Oversjelen finner sted, trekkes bevisstheten fullstendig tilbake fra de grove, subtile og mentale kropper, og disse legges som regel vekk innen fire dager. Når Majzoobens kropp — som ikke eksisterer for ham — ikke faktisk legges vekk, opprettholdes den av hans hengivne eller "elskere" som har vært knyttet til ham gjennom den kroppen.

Da Majzooben var underveis på sin annen reise, kan han ha hatt mange venner som elsket ham og forventet åndelig veiledning fra ham. De sanskariske koblingene til den reisendes fysiske kropp som ble formet på denne måten av slike venner, får nå Majzoobens kropp til å fortsette å leve, selv om han ikke lenger på noen måte er koblet til den.

Majzoobens bhaktaer eller hengivne sørger for næring til for han fysiske kropp, som fortsetter å fungere automatisk, og ved sin kobling til den får de hengivne mange åndelige goder. Men all denne kroppens aktivitet er fullstendig automatisk og innebærer ingen bevisst interesse fra Majzoobens side. Etter at hensikten med den sanskariske koblingen som bhaktaene dannet med Majzoobens fysiske form, er oppnådd, slutter Majzoobens kropp å fungere og legges vekk.

Når kroppen til en som har nådd frem til ubegrenset sannhet automatisk legges vekk når fire dager har gått, eller den legges vekk etter at dens kobling til de hengivne er fullbyrdet, kan ikke hendelsen rettelig kalles hverken døden eller en reise. Den kan ikke sies å være døden, for på det tidspunktet kroppen legges vekk, har den ingen forbindelse med bevisstheten til den personen som en gang var festet til den. Koblingen med sjelen er allerede revet løs, og kroppen fortsetter bare på den universelle strøm av guddommelig vennlighet. Døden er et brudd på forbindelsen mellom bevisstheten og den fysiske kropp, og siden kroppen i de to tilfellene som nettopp er beskrevet, ikke opprettholder noen kontakt med bevisstheten, er de ikke egentlig dødstilfeller.

Heller ikke er det på noen måte passende å kalle en slik død for "bevissthetsreiser," for henleggelsen av den fysiske kropp spiller ingen rolle for den bevisstheten som en gang var knyttet til den. Med eller uten kroppen forblir bevisstheten det den ble i det den separative individualitet fullstendig forsvant: vedvarende opplyst og uendelig oppslukt i sannheten.

Hvis sannhetsrealisert bevissthet, slik det skjer i ekstremt sjeldne tilfeller, kommer tilbake til normal bevissthet om kroppen og universet (uten forminskning eller innskrenkning av realisasjonen), blir denne begivenheten med rette kalt den tredje reise. Denne tredje reise foretas bare av de Fullkomne Mestere (Sadguruer, Qutuber) som i det de kommer tilbake til kroppen og universet, etablerer sin guddommelige og ubegrensede individualitet i dualitetens tilsynelatende verden. Denne tilstanden av bekreftelse av grenseløs sannhet i og gjennom mayas univers er kjent i sufi-terminologien som Baqa-billah, eller å simultant være i Gud og i illusjonen.

Nå har det tilsynelatende univers eksistens for den guddommelige individualitet, men på denne tredje reises endestasjon realiseres universet som ingenting og som absolutt verdiløst. Det eneste som har virkelig verdi er Gud, og Sadguruen ser at universet overhodet ikke har noen virkelighet i seg selv og bare eksisterer som Guds tilsynelatende manifestasjon.

Hvis nuller blir plassert etter tallet en (f.eks. 1000000), får hver enkelt null verdi, ikke fordi den har verdi i seg selv, men fordi den plasseres etter tallet en. I en maya-belemret tilstand realiseres ikke den relative status til nullet og til tallet en. De to forveksles, slik at nullene, som utgjør det fysiske univers, blir tatt for noe som både har eksistens og verdi i deg selv.

I Fana-fillahs tilstand av sannhetsoppslukthet blir alle nullene i hele universet, som var blitt føyd til tallet en, kuttet ut.

Bare eneren (f.eks. 100000) eksisterer.

I Baqa-tilstanden eller Sadguruens tilstand av sannhetsbekreftelse i universet kommer alle universets nuller frem igjen, men fra et matematisk synspunkt plasseres de foran tallet en (f.eks. 0000001). Ved denne måten å sette dem tilbake på, har nullene eksistens, men ingen virkelig verdi, uten hensyn til hvor mange de er.

I dette siste tilfelle vil overhodet ingen økning i antallet nuller tilføye numerisk verdi eller på noen måte forandre verdien til tallet en. Verdien hverken øker eller minker.

En Fullkommen Mester kan utføre hvilket mirakel som helst. Dette betyr ikke at han bryter loven, for han er hinsides mayas doméne og dets lover. Blant de som er i Sadguru-tilstanden, har Avataren en unik bevissthet. Sadguruen opplever tilstanden "Jeg er Gud og Gud er alt," mens Avataren opplever tilstanden "Jeg er Gud og jeg er alt." Mennesket som Gud (dvs. Sadguru) ser Gud i alt, men Gud som mennesket (dvs. Avatar) ser hva Gud som Gud ser: Seg Selv i alt. Faktisk ikke bare ser Gud Seg Selv i alt, Han ser Seg Selv som alt; ikke bare som i de mange, men at Han er de mange, på akkurat samme måte som Han er den Ene.

Når Avataren eller Sadguruen legger vekk kroppen etter å ha sluttført sin åndelige oppgave i dualitetens imaginære univers, beholder han Gudsbevisstheten, som er hans kontinuerlige evige tilstand. Avataren og de Fullkomne Mesteres siste og fjerde reise er den samme som Majzoob-e-kamils annen reise. Deres ubegrensede individualitet lider ingen tilintetgjørelse på tross av den kjensgjerning at de nå er forflyttet helt hinsides formenes verden. Deres individualitet vedvarer fordi deres guddommelige ubegrensede bevissthet for alltid vedvarer som sjelens uavhendelige natur, som ikke krever noen form for sin locus standi.

Sanskaraer eller det sanskariske egosinn kan bestå bare ved å knytte seg til en eller annen form, men intet ekspressivt medium i form er på noen måte nødvendig for den guddommelige bevissthetens eksistens. Den, selve sjelens natur, er selvopprettholdende.

Avataren eller Sadguruens henleggelse av kroppen er ikke døden, for selv mens han bruker kroppen, er han på ingen måte festet til den eller har noen sanskariske kobling til den. Heller ikke innebærer henleggelsen av kroppen i disse tilfellene at en begrenset individualitet eller egosinn overlever på vanlig måte, for disse er ganske enkelt ikke-eksisterende i Sadguruen og Avataren.

Når de legger vekk kroppen, skiller det seg også fra de avanserte yogiers død, som frivillig kan legge sin fysiske kropp vekk etter å ha fullført sitt arbeide. De avanserte yogier kan ikke kaste av seg sine egosinn eller sin begrensede individualitet som klamrer seg fast til dem selv etter at de har brutt sin kontakt med den fysiske kroppen, men Majzoob-e-kamil, Sadguruen og Avataren legger ut på en unik og direkte "reise" til det grenseløse og udelelige guddommelighetens hav.

sanskaraer: Sanskaraer er vanemønstrene og de ubevisste motivasjonene som blir igjen etter tidligere handlinger i dette og forutgående liv. De er drivkreftene som oftest bestemmer individets handlinger og gir ham så lite spillerom for positiv handling rettet mot større forståelse og utvikling av egen karakter.   BACK

helvetestilstanden: Hverken helvete eller himmel bør betraktes som steder. De er mentale tilstander og imaginære, på samme måten som dualitetsverdenen også eksisterer i illusjonens rike. Se nedenfor.   BACK

sadhanaene: Andaktsøvelser eller disiplinære øvelser.   BACK

gode: "Gode"handlinger etterlater seg sanskariske rester i individets underbevissthet like sikkert som de "onde"gjør det. Derfor kan et individ bindes like fast av "gyldne lenker smidd av gode gjerninger"som "de onde handlingers lenker av jern."   BACK

selvets: Må ikke forveksles med manifestasjonen av den individuelle sjel, som fant sted helt i begynnelsen av den evolutive prosess gjennom forskjellige sub-gassaktige, gassaktige, sten-, metall-, plante-, fiske- og dyreformer. Se God Speaks (Gud taler) av Meher Baba.   BACK

spill: Denne analysen har den størst mulige praktiske betydning når man betrakter individets tilpasning til sine omgivelser. Det forekommer ofte at krefter som oppveier hverandre i omgivelsene, har en tilbøyelighet til å bringe en svært vanskelig personlig situasjon i foreløpig balanse. På dette punktet er individet tilbøyelig til å anse situasjonen som avklart fordi han ikke lenger merker noe intenst lokalisert press.
    Omsider vil imidlertid disse utlignende kreftene forskyve seg og på nytt vil situasjonen virke ute av kontroll. Dette virker som regel svært skuffende, fordi sekvensen kan gjentas flere ganger uten at man ser noen fremgang. Individet spør ofte seg selv hvorfor han skulle fortsette å prøve når det aldri virker som han finner en varig løsning på problemene sine.
    Men likevekten som opprinnelig ble etablert, skyldtes bare en heldig kombinasjon av krefter (sanskaraer) som nesten kansellerte hverandre. Endelig frigjøring kommer som et resultat av at de grunnleggende motiverende krefter oppløses og reabsorberes i en prosess av endelig realisering.
    Dette kan nok virke som en skuffende fjerntliggende løsning på øyeblikkets presserende problemer, men i en slik endelig løsning er svaret komplett og likevekten absolutt, for kreftene selv har blitt tilintetgjort og tapt.   BACK

Meher Baba Kilden
Kongens Gate 10
3611 Kongsberg
Tel: 9588 6011