HOVEDVEIER TIL FORSTÅELSE

Ånden ikke forstått gjennom sinnet

Det er lettere å forstå de forskjellige hovedveiene til åndelig forståelse, hvis man i første omgang skiller mellom ånd og materie. For å forstå det materielle bruker vi materielle metoder, og for å forstå ånden bruker vi åndelige metoder. Materien lar seg forstå gjennom sinnet eller ved at intellektet bearbeider data gitt gjennom sansene, men ånden lar seg bare forstå gjennom ånden selv. Denne høyeste formen for forståelse der ånden kan glede seg ved Selvkunnskap uten å benytte seg av noe instrument eller medium, er meget sjelden og svært vanskelig å oppnå. Det beste er å nærme seg en forståelse av ånden gjennom hjertet, ikke gjennom tanken.

Sinnets materiebegreper inadekvate for ånden

Sinnet er vant til å arbeide med materielle ting og drivkraften bak dets intellektuelle forståelse av materielle objekter kommer fra dets lyster og begjær. Når sinnet vender seg mot åndelige problemer, forsøker det å mestre dem ved å bruke den fremgangsmåten det er vant til, og når det gjør det, benytter sinnet seg av begreper det har funnet frem til for å forstå materielle ting på en intellektuell måte. Denne tilnærmingen til forståelse av åndelige problemer er imidlertid dømt til å mislykkes fordi ingen av de begrepene som sinnet har utviklet for å skaffe seg kunnskap om materielle ting, er adekvate når det gjelder å forstå ånden. Det blir som å prøve å se gjennom ørene eller høre med øynene. Hvis tanken prøver å forstå ånden uavhengig av hjertet, kan den ikke unngå å bruke analogier hentet fra den materielle verden, og dette vil uvilkårlig lede til at ånden betraktes som et av sinnets objekter, noe den ikke er.

Konflikt mellom tanke og hjerte

Som en kontrast til tankens fremgangsmåte som er basert på sanseopplevelser og fortsetter gjennom slutninger og bevis frem til en konklusjon, står hjertets mer direkte metode. Hjertet griper intuitivt de verdiene som realiseres progressivt i et individs liv mens han gjennomgår all verdens mangeartede erfaringer og hans oppmerksomhet omsider fokuseres på oppnåelsen av en åndelig forståelse. Intellektet og hjertet er på kant med hverandre i de fleste personers liv og konflikten mellom de to skaper forvirring.

Hjertet, som på sin egen måte føler enheten i alt liv, ønsker å virkeliggjøres gjennom et liv i kjærlighet, oppofrelse og tjeneste. Det vil heller gi enn ta. Det får sin drivkraft fra åndens aller innerste behov som uttrykker seg gjennom det indre livs mest umiddelbare intuisjon. Det bryr seg ikke om de omhyggelig utarbeidede bevisene som tanken søker når den har med materielle objekter å gjøre. I sin objektive tilnærming til den materielle verden blir sinnet fylt til randen av erfaringer om mangfoldighet og adskilthet, og derfor gir det næring til alle de egosentriske tendensene som deler menneskeheten og gjør den selvisk og grådig. Men hjertet, som føler kjærlighetens varme i sitt innerste, ser glimt av åndens enhet, og derfor søker det uttrykk gjennom selvoppofrende tendenser som forener menneskeheten og gjør den uselvisk og generøs. Derfor vil det alltid være konflikter mellom denne indre stemmen og intellektets ytringer som baserer seg på livets tilsynelatende og overflatiske aspekter.

Sinnet trenger bekreftelse og overbevisning

Når sinnet urettmessig trenger seg inn på hjertets område, gjør det det ved å kreve forsikringer eller bekreftelser som forutgående betingelser som må oppfylles før kjærligheten kan slippes fri. Men kjærligheten er spontan. Den kan aldri komme som en konklusjon på en tankerekke. Den er aldri et resultat av forhandlinger og pruting. Hvis du vil være sikker på kjærlighetsobjektet før du gir din kjærlighet, er den ikke annet enn en form for kalkulerende selviskhet. Mange vil for eksempel overbevises om min guddommelighet før de kan bli i stand til å elske meg. Det vil si de vil at jeg skal gi dem objektive beviser på min åndelige status ved å utføre mirakler. Den slags overbevisning er snarere til hinder enn hjelp når det gjelder å slippe fri den høyeste formen for kjærlighet -- som er suverent likegyldig til hva den kan få tilbake fra kjærlighetsobjektet.

Intellektuell overbevisning hindrer spontan kjærlighet

Når sinnet søker å bli overbevist eller få bekreftelse (gjennom objektive beviser og mirakler som hjelp til åndelig forståelse), trenger den seg inn på et område som rettelig tilhører hjertet. Overbevisning og bekreftelse blir viktig når man ønsker garantier for visse definerte og håndgripelige resultater i den objektive verden.

Selv om vi aksepterer at noen kan bli intellektuelt overbevist om Guds eksistens ved hjelp av mirakler eller andre objektive data av den typen, vil ikke dette nødvendigvis føre til at hjertet hans settes fri. Den lojaliteten han eventuelt gir til Gud som et resultat av en slik kald erkjennelse, vil være basert på frykt eller plikt. En kjærlighet der ingenting holdes tilbake kan ikke fødes av en overbevisning som baseres på noe som er tilgjengelig for sinnet. Og der det ikke finnes kjærlighet, finnes det ingen salighet eller skjønnhet i tilværelsen. Det er et faktum at Guds natur som Kjærlighetens Hav ikke kan gripes av sinnet. Man må bli kjent med Gud gjennom kjærlighet og ikke gjennom en intellektuell jakt på mirakler.

Dette er grunnen til at jeg ikke utfører mirakler for dem som står meg nærest og kjærest. Jeg foretrekker å ikke ha noen tilhengere i det hele tatt fremfor å benytte meg av mirakler for å overbevise andre om min guddommelighet. Det er sant at når de elsker meg, får mange mennesker åndelige opplevelser som de aldri har hatt tidligere, og disse opplevelsene hjelper dem til å åpne hjertene sine enda mer. Men det er ikke meningen at de skal tilfredsstille en mental tørst etter intellektuell overbevisning, og de må ikke betraktes som et mål.

Man kan få et glimt av ånden bare gjennom hjertet

Når en person er orientert mot en handlings resultat i stedet for å være opptatt av dens iboende verdi, prøver han å løse åndelige oppgaver gjennom sinnet alene, og ved å gjøre det, virker han forstyrrende på hjertets rettmessige funksjoner. Sinnet ønsker seg all slags ting og derfor søker det objektive bevis, bekreftelser og forsikringer. Disse kravene fra sinnets side binder kjærlighetens spontane uttrykk som både er avhengig av en sann åndelighet og fremmer den. Du kan ikke elske gjennom intellektet. Det du kan oppnå gjennom sinnet er en teori om kjærligheten, men ikke kjærligheten selv. Den formen for kunnskap som visse yogier har tilegnet seg gjennom tanken, er bare intellektuell og tørr. Den kan ikke gi dem den åndelige saligheten som kjennetegner et liv i kjærlighet.

Kjærlighet og lykke er det eneste som betyr noe i livet og ingen av dem er til stede i den tørre og intellektuelle kunnskapen som er tilgjengelig for intellektet. Åndelighet består ikke i en intellektuell kjennskap til sanne verdier men i realiseringen av disse verdiene. Det er denne indre realiseringens kunnskap som er verdig til å kalles åndelig kunnskap, og den er mye mer avhengig av hjertet enn hjernen. Intellektets kunnskap står på samme nivå som ren informasjon, og siden den er overflatisk, beveger den seg på livets overflate. Den uttrykker virkelighetens skygge og ikke dens substans. De skjulte dypene i livets hav kan bare måles med hjertets målestokk.

Frihet fra ønsker er mulig bare i supramental eksistens

Et gjennomsnittsmenneskes intellekt blir styrt av hans utallige ønsker. Fra et åndelig synspunkt er et slikt liv den laveste formen for eksistens. Den høyeste formen for menneskelig eksistens er helt uten ønsker og karakteriseres ved tilstrekkelighet eller tilfredshet. Alle søker etter lykken, men få finner den, for en varig lykke kan bare demre når man er helt fri fra ønsker. Utenfra sett kan denne aller høyeste ønskeløse tilstanden virke som om den impliserer passivitet og som noe som det er enkelt å oppnå. Hvis man prøver å sitte stille uten å ønske seg noe inne i seg og uten å miste bevisstheten (det vil si uten å falle i søvn), vil man imidlertid forstå at en slik tilstand av ønskeløshet er meget vanskelig å oppnå og at den kan opprettholdes bare gjennom en enorm åndelig aktivitet. Absolutt ønskeløshet er faktisk uoppnåelig så lenge livet domineres av sinnet. Man må bevege seg hinsides sinnet for å oppnå begjærløshetens åndelige salighet.

Forutsetningen for harmoni mellom tanken og hjertet

Mellom de to ytterlighetene der livet på den ene siden utmattes av ønsker og på den andre siden er fullstendig fritt fra ønsker, er det mulig å komme frem til en praktisk livsstil der tanken og hjertet er i gjensidig harmoni. Der en slik harmoni eksisterer, er det ikke sinnet som dikterer hva livets mål skal være, det hjelper bare til i realiseringen av de målene som kommer fra hjertet. Det forlanger ikke at visse betingelser skal oppfylles før en av hjertets ytringer blir valgt ut til omsetting i det praktiske liv. Med andre ord oppgir sinnet sin rolle som dommer -- den rollen det er vant til å spille i alle sine intellektuelle undersøkelser angående universets natur -- og aksepterer hjertets diktat uten diskusjoner.

Hjertet må stilles fullstendig fritt i sin avgjørelse av livets mål

Hodet er lærdommens skattkammer, men hjertet er den åndelige visdoms skattkammer. Den såkalte konflikten mellom religion og vitenskap oppstår bare i mangel på innsikt i disse to kunnskapstypenes relative betydning. Det er nytteløst å prøve å skaffe seg kunnskap om sanne verdier bare ved å bruke hjernen. Sinnet kan ikke fortelle deg hvilke ting det er verdt å ha, det kan bare fortelle deg hvordan du skal kunne oppnå de målene som aksepteres fordi de kommer fra intellektets kilder. Hos de fleste aksepterer sinnet de målene som begjæret er drivkraften bak, men dette betyr en fornektelse av åndens liv. Bare når sinnet aksepterer de mål og verdier som hjertet er den dypeste drivkraften bak, befordrer det åndens liv. Altså må sinnet samarbeide med hjertet. Saklig kunnskap må underordnes intuitiv persepsjon, og hjertet må gis full frihet når det avgjør livets mål uten innblanding fra sinnets side. Sinnet har sin nytte i det praktiske liv, men det kan spille sin rolle bare etter at hjertet har sagt sitt.

Harmoni mellom sinn og hjerte innebærer funksjon i samarbeid

Åndelig forståelse fødes av en harmoni mellom hjerte og sinn. Denne harmonien mellom hjerte og hode forutsetter på ingen måte en sammenblanding av deres funksjoner. Det innebærer ikke en fungering på tvers, men en fungering i samforstand. Deres funksjoner er hverken identiske eller samsvarende. Sinn og hjerte må selvfølgelig være i balanse, men denne balansen kan ikke oppnås ved å sette sinnet opp mot hjertet eller hjertet opp mot sinnet. Den kan ikke oppnås gjennom en mekanisk spenningstilstand, bare gjennom intelligent tilpasning. Sinn og hjerte kan sies å være i likevekt når de tjener den hensikten de er ment for og når de utfører sine respektive tjenester uten å falle hverken i den ene eller den andre grøften. Det er bare når de er i likevekt på denne måten at de kan være i sann balanse. En slik harmoni mellom hjerte og sinn er den aller viktigste forutsetningen for et integrert og udelt liv i åndelig forståelse.