GUD ER I ALLE

På den guddommelige vekten er ikke synd og dyd annet enn nødvendige erfaringer mennesket går igjennom før han oppnår Selvrealisasjonens ypperste balanse hinsides alle motsetninger — gode og onde.

"God" er lik et rent speil som reflekterer Guds bilde. Når du har oppnådd sann viten, ser du at det speilbildet er et bilde av ditt eget Selv, den GUD som er i alle og i alle ting.

"Ond" er lik de støvkornene som samler seg og skjuler Guds bilde inntil speilet ikke viser annet enn en forvrengt eller tom overflate. Det har ingen effekt på det objektet som speiles, det forvrenger bare det du ser. KJÆRLIGHET er det rensemiddelet som pusser speilet rent og gjør deg i stand til å se stadig klarere den udelelige Enheten som gjennomsyrer alt liv.

Den negative erfaringen av "ondt" med sin påfølgende smerte vekker til slutt motbydelighet hos mennesket og fører ham til det "godes" positive kraft, slik at guddommelig kjærlighet vekkes opp. Derfor er nåtidens helgener fortidens syndere. I lyset fra den forståelsen og kunnskapen de har oppnådd, viser de sann ydmykhet. De er ikke stolte av sine bedrifter og de fordømmer ikke "synderen" som de vet tilhører Gud like mye som de gjør selv, men hjelper ham til å fjerne sitt selvskapte slør av uvitenhet og se sin sanne identitet.

Menneskets strålende skjebne er Selvrealisering. Han kan aldri unnslippe den og samme hvor mye lidelse han gjennomgår på veien, kan det ikke bli for mye. Etter at lidelsens høydepunkt er nådd, vil tiden snart være inne for menneskehetens dypere åndelige forståelse som vil knytte den fastere sammen i universell kjærlighet og brorskap med et bånd av guddommelig viten — den eneste kunnskapen som er verdt å ha.