HVOR ER GUD?

Om morgenen den 28. august [1939] mens han som vanlig samtalte med mennene i sin mandali, spurte Baba plutselig hver enkelt i rommet: "Hvor er Gud?...Hvor er Gud?"

Alle svarte spontant. Jehangir Wankadia, som hadde studert østens filosofi og kommet i følge med Adi sr. fra Meherabad den 23., sa: "Overalt!"

Nilu pekte på brystet sitt og sa: "I hjertet!"

Vishnu sa: "I sjelen!"

En annen ga uttrykk for at han ikke var i stand til å finne det rette svaret og sa: "Det er det evige spørsmål."

Til slutt spurte Baba Donkin, som svarte: "I Baba! Baba er  Gud!"

For et øyeblikk satt alle overrumplet. Donkins svar var så enkelt, så naturlig. Så forklarte Baba på alfabettavlen:

Hvis dere anerkjenner meg som deres Mester og er overbevist om at jeg er fullkommen og ett med det Uendelige, hvis dere tror fullt og fast på dette, da er Dons svar det eneste korrekte og logiske.

Gud er der hvor dere ikke er! Med dere menes de falske "jegene" deres, de illusoriske livene deres som Kaka, Eruch, Baidul. Der hvor dere er, er ikke Gud! Å tro at man er adskilt fra Gud, er bare innbilning. Det falske egoet får dere til å tro at dere er den eller den og at Gud aldri kan bo inne i dere! Når de falske egoene deres forsvinner og "jegene" deres går sin vei, kommer Gud! I det han refererte til gruppens forskjellige svar, forklarte Baba videre:

Å si at Gud er overalt er en bred generalisering og ikke noe nytt. Lærde menn og prester over hele verden sier akkurat det, og Vedanta er full av denne forklaringen. Å bare si det gjør ingen nytte. Dere må søke Gud overalt, finne Gud overalt, kjenne Gud overalt og oppleve Gud overalt.

Å si at Gud er i hjertet er også bare en del av sannheten. Hvis Gud er overalt, slik dere alle vet og sier, hvorfor skulle dere forsøke å stenge Ham inne i det kardiovaskulære systemet? Hvorfor kan Han ikke være i hodet ditt, fingeren din, tærne dine? Hva får dere til å prøve å se Ham i én spesiell del og ikke i noen andre?

Det er en vanlig misforståelse og en karakteristisk menneskelig svakhet å løfte øynene mot himmelen og forsøke å se den Høyeste og mest Elskede der oppe i det blå. Eller, når dere leter etter Ham i kroppen, å finne Ham bare i de delene menneskene setter størst pris på, det vil si i øyet eller hjertet, som om Han ikke eksisterte akkurat like mye i de andre kroppsdelene — i ryggen eller skjelettet, i neglene og kjøttet. Finnes Gud i roser men ikke i torner? Eller i blomster men ikke i møkk?

Denne svakheten som får dere til å se Gud i ting dere liker og grøsse ved tanken på at Han eksisterer i ting dere ikke liker eller synes er avskyelige, må overvinnes. Det er bare når dere hever dere over alle idéer om godt og dårlig og erkjenner, ser og føler både blomster og møkk på samme måte, at det kan sies at dere har blitt klar over og har lært noe virkelig. Hvis ikke er alt bare papegøyesnakk, en falsk forestilling, en illusjon.

Dessuten, hvis man tar det for en selvfølge at Guds beste og mest ideelle bolig i menneskekroppen må være hjertet, må man ikke glemme at selv denne aller fineste boligen som mennesket har dedikert til Gud for at Han skal bo i den, vil være stengt for Ham som er den Reneste Rene hvis den, selv om tilbudet er aldri så spontant og kjærlighetsfullt, ikke er absolutt ren, tom og uten fremmedelementer. Den aller minste vanhelligelse i form av sinnets eller kroppens urenheter gjør at Han ikke kan komme inn! De som virkelig ønsker at Gud skal bo i hjertene deres, må holde dem ytterst rene og tomme, uten selviske interesser, lyst, sinne, grådighet, hat — tømt for alle begjær enten de er gode eller onde.

Å si at Gud er i sjelen er også ukomplett, vagt og noe som bare høres edelt og fint ut hvis ikke og inntil det faktisk oppleves. Vishnu forteller andre at Baba er Gud. Han sier det oppriktig og med dyp følelse, men når Baba selv spør ham: "Hvor er Gud?", peker han på sjelen!

Dette er ikke annet enn filosofi, tørt og ganske ubrukelig. De lærde i verden babler løs om dette til de ortodokse i alle samfunn, og de holder trofast og iherdig fast på sine yndlingsoverbevisninger og nekter å bevege seg hinsides seremonienes og ritualenes fire vegger. De lærde dør bablende, fremdeles uten den fjerneste anelse om hva ordene deres egentlig betyr. Og massene lar seg så grundig lure av sin blinde tro på presteskapet at de nekter å snakke om eller høre på kjensgjerninger fra dem som faktisk har virkelig erfaring om det, og betrakter det som blasfemi å så mye som tenke på det. Det eneste de er interesserte i er filosofiske debatter og lærde utlegninger og er mer enn fornøyd med dem. Det er derfor jeg sier at alt dette bare er rent humbug hvis man ikke har erfaring. Det er bare tørr filosofi og til ingen nytte. Man må ikke stadig prøve å lære og vite, men å føle og oppleve.

Wankadia hevder: "Det er en evig kamp å realisere Gud!" Og det er sant nok. Men det betyr ikke at man skal sitte uvirksom og ikke prøve! Man må ikke miste motet og tro at problemet er umulig å løse og ikke anstrenge seg for å klare det. Kampen og jakten på Gud må bare fortsette med mer og mer energi, målbevissthet og pågangsmot for hvert nytt skritt. Og lengselen må bli så intens at det ikke finnes en tanke på noe som helst annet i verden enn å søke Ham. Aspiranten må fortsette fremover til han når dette målet og ikke sky noen anstrengelser når han undersøker alle Opplysningskilder. Men den beste, enkleste og raskeste veien er å finne en Mester som har realisert Gud. Men dette er ikke like lett for alle fordi noen havner under innflytelse av falske guruer og helgener før de finner en Fullkommen Mester. Men likevel, hvis lengselen etter denne evige oppgaven blir holdt brennende med all hans oppriktighet og entusiasme, vil aspiranten garantert finne Den Fullkommne som leder ham rett mot Målet.

De som lever sammen med en Mester, bør ikke være fornøyde og si at de har funnet alt siden de lever med en levende Mester. For selv om dette er sant, mangler de den faktiske Realisasjonserfaringen. Og uten anstrengelse kan ikke Realisasjonsefaringen oppnås. Så prøv alle sammen å se Mesteren deres slik han virkelig er og ikke slik han fremstår for dere. Selv i Mesteren deres må dere prøve å finne den Uendelige Eksistens som gjennomstrømmer alt.

Så spurte Baba hver enkelt: "Hvor er ikke Gud?...Hvor eksisterer Gud ikke ?"

Dette fikk alle til å begynne å tenke igjen, og ingen kunne gi et tilfredsstillende svar. Til slutt sa Chanji: "Ingensteder!"

Baba forklarte: "Gud er ikke der hvor du er! Gud eksisterer ikke der det er dualitet!"

Denne diskusjonen om Gud oppsto fordi Wankadia ønsket å stille spørsmål om filosofiske og teologiske emner til Baba. Men før han fikk anledning til å spørre ham, hadde Baba svart på alle spørsmålene.