KJÆRLIGHET

Kjærligheten gjennomstrømmet universet

Liv og kjærlighet kan ikke skilles fra hverandre. Der det er liv er det kjærlighet. Selv den mest rudimentære bevissthet prøver hele tiden å bryte ut av sine begrensninger og oppleve en eller annen slags enhet med andre former. Selv om hver enkelt form er adskilt fra andre former, er de alle i virkeligheten former for den samme livets enhet. Den latente fornemmelsen av denne skjulte indre realitet gir seg til kjenne selv i illusjonenes verden gjennom den tiltrekningskraften én form utøver på en annen form.

Kjærlighet i livløs natur

Tyngdekraftens lov, som alle planeter og stjerner er underlagt, er på sin egen måte en svak avspeiling av den kjærligheten som gjennomstrømmer hver eneste del av universet. Selv de kreftene som finnes i frastøtning, er i sannhet uttrykk for kjærlighet siden ting støtes fra hverandre fordi de trekkes til andre ting med større kraft. Frastøtning er en negativ konsekvens av den positive tiltrekningen. Kreftene i kohesjon og affinitet som gjør seg gjeldende i selve materiens beskaffenhet, er positive uttrykk for kjærlighet. Et godt eksempel på kjærlighet på dette nivået er den tiltrekningskraften en magnet utøver på jern. Alle disse formene for kjærlighet er av laveste slag siden de nødvendigvis må betinges av den rudimentære bevisstheten de fremstår i.

Kjærlighet i dyrenes verden

I dyrenes verden blir kjærligheten mer eksplisitt og tar form av bevisste impulser som rettes mot forskjellige objekter i omgivelsene. Denne kjærligheten er instinktiv og tar form som ettergivenhet overfor forskjellige begjær gjennom å legge beslag på passende objekter. Når en tiger søker å fortære hjorten, er den i ordets virkelige betydning forelsket i hjorten. Seksuell tiltrekning er en annen form for kjærlighet på dette nivået. Alle uttrykk for kjærlighet på dette stadiet har én ting felles, nemlig at de søker å tilfredsstille en eller annen kroppslig impuls eller begjær gjennom kjærlighetsobjektet.

Menneskelig kjærlighet må tilpasse seg fornuften

Menneskelig kjærlighet ligger på et mye høyere nivå enn alle disse lavere formene for kjærlighet, fordi mennesket har en fullt utviklet bevissthet. Selv om menneskelig kjærlighet står i en ubrutt kontinuitet med de lavere sub-humane kjærlighetsformene, er den forskjellig fra dem på én måte. For fra nå av må dens virksomhet utøves side om side med en ny faktor, nemlig fornuften. Noen ganger manifesterer menneskelig kjærlighet seg som en kraft som er løsrevet fra fornuften og går sin gang parallelt til den. Noen ganger manifesterer den seg som en kraft som blandes sammen med fornuften og kommer i konflikt med den. Endelig uttrykker den seg som en konstituerende del av et harmonisert hele der kjærlighet og fornuft er brakt i likevekt og smeltet sammen til en integrert enhet.

Tre kombinasjoner av kjærlighet og fornuft

Slik kan menneskelig kjærlighet og fornuft sammen danne tre forskjellige kombinasjonstyper. I den første typen holdes kjærlighetens sfære og fornuftens sfære så adskilt som mulig, det vil si at kjærlighetens sfære er praktisk talt utilgjengelig for fornuften, og kjærlighet er stort sett nektet adgang til tankens sfære. En komplett adskillelse av disse to åndsaspektene kan selvfølgelig aldri finne sted. Men der kjærlighet og fornuft alternerer i sin funksjon (er i skiftende overvekt), får vi en kjærlighet som ikke kan opplyses av fornuften og en fornuft som ikke gis liv av kjærligheten.

I den andre typen opererer kjærlighet og fornuft på samme tid, men de arbeider ikke i harmoni med hverandre. Selv om denne konflikten skaper forvirring, er den en nødvendig fase i evolusjonen av en høyere tilstand der en virkelig syntese kan finne sted. I den tredje typen kjærlighet er denne syntesen mellom kjærlighet og fornuft et fullbyrdet faktum -- med det resultat at både kjærlighet og fornuft transformeres så fullstendig at de fremskynder tilkomsten av et nytt bevissthetsnivå som sammenlignet med den normale menneskelige bevissthet, best kan beskrives som superbevissthet.

Kvalitative variasjoner i kjærlighet

Menneskelig kjærlighet gjør sin entre i ego-bevissthetens matrise, og i den finnes det utallige begjær. Kjærligheten tar farve av disse faktorene på flere måter. Akkurat slik vi kan få alltid-skiftende mønstervariasjoner i et kaleidoskop gjennom å kombinere dets enkeltelementer på forskjellige måter, kan vi finne en nesten grenseløs kvalitativ variasjon på kjærlighetens område takket være stadig nye kombinasjoner av faktorer. Og akkurat slik det finnes uendelige farvenyanser i ulike blomster, finnes det flerfoldige delikate nyanser i menneskelig kjærlighet.

Lavere former for kjærlighet

Menneskelig kjærlighet er kringsatt av et antall vanskeliggjørende faktorer som forelskelser, lyst, grådighet, sinne og sjalusi. På en måte er disse vanskeliggjørende faktorene enten selv lavere former for kjærlighet eller uunngåelige biprodukter av disse lavere kjærlighetsformene. Forelskelse, lyst og grådighet kan betraktes som perverterte og lavere former for kjærlighet. I blind forelskelse er man forgapet i et sanselig objekt, i lyst utvikler man en tørst etter sanseopplevelser i relasjon til objektet, og i grådighet vil man eie det. Av disse tre formene for lavere kjærlighet har grådighet en tendens til å utvide seg fra det opprinnelige objektet til midler for å tilegne seg det. Slik kan man bli grådig etter penger eller makt eller berømmelse som midler til å skaffe seg det begjærte objektet. Sinne og sjalusi oppstår når noe legger seg i veien for disse lavere kjærlighetsformene eller de trues av en slik hindring.

Lavere kjærlighetsformer de høyeres fiende

Disse lavere kjærlighetsformene hindrer ren kjærlighet i å forløses. Kjærlighetens elv kan ikke strømme klart og jevnt før den vikles ut av disse begrensende og perverterende formene for lavere kjærlighet. De lavere formene er fiender av de høyere. Hvis bevisstheten fanges inn av de laveres rytme, blir den ikke i stand til å frigjøre seg fra sine selv-skapte bakevjer fordi det blir vanskelig å komme løs fra dem og bevege seg videre. Slik vil lavere kjærlighetsformer fortsette å forstyrre utviklingen av de høyere formene, og de må gis opp for at de høyere kjærlighetsformene skal kunne få uhindret adgang.

Kjærlighet og forelskelse

Når den høyere kjærligheten kommer ut av den lavere kjærlighetens skall, er det med hjelp av en konstant utøvelse av diskriminering. Derfor må kjærlighet omhyggelig skilles fra faktorene som stiller seg i veien for den, nemlig forelskelse, lyst. grådighet og sinne. I forelskelse blir personen et passivt offer for det han opplever som objektets magiske tiltrekningskraft. I kjærlighet finner vi en aktiv verdsettelse av kjærlighetsobjektets iboende verdi.

Kjærlighet og lyst

Kjærlighet er også forskjellig fra lyst. I lyst gjør man seg avhengig av et sanseobjekt med en resulterende åndelig underkastelse under det, men kjærligheten setter en i direkte og samordnet kontakt med den realiteten som finnes bakenfor formen. Derfor oppleves lyst som noe tungt mens kjærlighet oppleves som noe lett. I lyst vil livet snevres inn og i kjærlighet vil tilværelsen vide seg ut. Å ha elsket noen er som å ha føyd et annet liv til ditt eget. Livet ditt blir på sett og vis mangfoldiggjort og du lever praktisk talt i to sentra. Hvis du elsker hele verden, lever du på vegne av hele verden, men i lyst ebber livet ut og man får en generell følelse av at man er håpløst avhengig av en form som betraktes som en annen. I lyst finner vi altså at følelsen av adskilthet og lidelse aksentueres mens vi finner en følelse av enhet og glede i kjærligheten. Lyst er oppløsning, kjærlighet er gjenoppbygging. Lyst er sansenes tørst, kjærlighet er åndens uttrykk. Lyst søker oppfyllelse, men kjærligheten erfarer oppfyllelsen. I lyst finner man spenning, i kjærlighet finner man fred.

Kjærlighet og grådighet

Kjærlighet er likeledes forskjellig fra grådighet. Grådighet er eiertrang i alle dens grove og subtile former. Den søker å legge beslag på personer og fysiske objekter så vel som abstrakte og livløse ting som berømmelse og makt. I kjærlighet er det å binde annen person til sitt eget individuelle liv utenkelig, og den frie og kreative overflod vi finner der, gir liv og påfyll til den elskedes tilværelse uavhengig av noen som helst forventning på vegne av ens eget selv. Det er et paradoks at grådigheten, som søker å beslaglegge et annet objekt, faktisk resulterer i det motsatte, nemlig at selvet føres inn under objektets formynderskap. Kjærligheten på sin side har som mål å gi seg selv til objektet, noe som faktisk leder til en åndelig inkorporering av den elskede i elskerens egen væren. I grådighet søker selvet å eie objektet, men blir selv objektets eiendom. I kjærlighet ofrer selvet seg selv for den elskede uten forbehold og oppdager at nettopp gjennom denne handlingen har det innlemmet den elskede i sin egen væren.

Ren kjærlighet vekkes gjennom nåde

Forelskelse, lyst og grådighet utgjør en åndelig sykdom som ofte gjøres enda mer ondartet av forverrende symptomer som sinne og sjalusi. Ren kjærlighet, som blomsten av åndelig Fullkommenhet, står i skarp kontrast til dette. Menneskelig kjærlighet er så bundet av disse begrensende betingelsene at den rene kjærlighetens spontane fremkomst fra det indre blir umulig. Så når en slik ren kjærlighet oppstår i aspiranten, er den alltid en gave. Ren kjærlighet oppstår i aspirantens hjerte som et svar på en Fullkommen Mesters nedadstrømmende nåde. Når ren kjærlighet først er mottatt som Mesterens gave, slår den rot i aspirantens bevissthet som et frø i god jord, og i tidens fylde utvikler frøet seg til en plante og senere til et fullt utvokst tre.

Åndelig forberedelse til nåde

Betingelsen for at Mesterens nåde skal kunne strømme ned, er imidlertid at aspiranten er åndelig forberedt på forhånd. Denne forberedende klargjøring for nåden kan ikke sies å være avsluttet før aspiranten har klart å bygge inn noen guddommelige egenskaper i sin karakter. Når en person for eksempel unngår å baktale andre og tenker mer på deres gode sider enn på deres dårlige, og når han evner å praktisere en opphøyd toleranse og ønsker andres beste til og med på bekostning av seg selv -- da er han klar til å motta Mesterens nåde. En av de største vanskelighetene som hindrer aspirantens åndelige forberedelse, er bekymring. Når denne hindringen er ryddet av veien ved den ytterste anstrengelse, er disippelen ferdig til å begynne å utvikle de guddommelige egenskapene som utgjør hans åndelige forberedelse. Så snart disippelen er klar, strømmer Mesterens nåde ned, for Mesteren, som er den guddommelige kjærlighetens hav, er alltid på utkikk etter sjelen som hans nåde vil bære frukt i.

Ren kjærlighet meget sjelden

Den typen kjærlighet som vekkes opp av Mesterens nåde, er et sjeldent privilegium. Moren som er villig til å ofre alt og dø for sitt barn og martyren som er rede til å gi selve livet for sitt fedreland, er virkelig edle i høyeste grad, men de har ikke nødvendigvis smakt denne rene kjærligheten som fødes gjennom Mesterens nåde. Selv de store yogiene som sitter i huler og på fjelltopper og er fullstendig oppslukt i dyp samadhi (meditativ trance), har ikke nødvendigvis denne dyrebare kjærligheten.

Ren kjærlighet overgår alle disipliner

En ren kjærlighet vekket opp gjennom Mesterens nåde, er mer verdifull enn noe annet stimuli som aspiranten kan benytte seg av. En slik kjærlighet har i seg ikke bare alle disipliners fordeler, den overgår dem i sin effektivitet når det gjelder å lede aspiranten frem til målet. Når denne kjærligheten fødes, har aspiranten bare ett begjær -- og det er etter å forenes med den guddommelige Elskede. En slik tilbaketrekking av bevisstheten fra alle andre begjær leder til uendelig renhet, derfor er det ikke noe som renser aspiranten mer fullstendig enn denne kjærligheten. Aspiranten er alltid villig til å ofre alt for, og ikke noe offer er for vanskelig for ham. Alle tanker er vendt bort fra selvet og blir fokusert utelukkende på den guddommelige Elskede. Gjennom intensiteten i denne stadig voksende kjærligheten bryter han seg til slutt løs fra selvets lenker og forenes med den Elskede. Dette er kjærlighetens oppfyllelse. Når kjærligheten på denne måten har båret sin frukt, har den blitt guddommelig.

Guddommelig kjærlighet og menneskelig kjærlighet

Guddommelig kjærlighet er kvalitativt forskjellig fra menneskelig kjærlighet. Menneskelig kjærlighet er for de mange i den Ene og guddommelig kjærlighet er for den Ene i de mange. Menneskelig kjærlighet leder til utallige komplikasjoner og floker, guddommelig kjærlighet leder til integrering og frihet. I guddommelig kjærlighet er personlige og upersonlige aspekter i likevekt, i menneskelig kjærlighet er de to aspektene i alternerende overvekt. Når det personlige betones i menneskelig kjærlighet, leder den til at man blir komplett blind for alle andre formers iboende verdi. Når kjærligheten er overveiende upersonlig, slik den er i pliktfølelse, gjør den ofte at man blir kald, rigid og mekanisk. Pliktfølelse kommer til individet som ytre restriksjoner på oppførsel, men i guddommelig kjærlighet finner vi uinnskrenket frihet og ubegrenset spontanitet. Menneskelig kjærlighet i sine personlige og upersonlige aspekter er begrenset, guddommelig kjærlighet med sin sammensmeltning av personlige og upersonlige aspekter er uendelig i væren og uttrykk.

I guddommelig kjærlighet blir elskeren ett med den Elskede

Selv den høyeste type menneskelige kjærlighet er underlagt den individuelle naturs begrensninger og de opprettholdes inntil bevissthets-involusjonens syvende plan. Guddommelig kjærlighet oppstår etter at det individuelle sinn har forsvunnet og er fri fra den individuelle naturs bindinger. I menneskelig kjærlighet opprettholdes tosidigheten i elsker og elskede, men i guddommelig kjærlighet blir elskeren og den Elskede ett. På dette stadiet har aspiranten forlatt tosidigheten doméne og blir ett med Gud, for Guddommelig Kjærlighet er Gud. Når elskeren og den Elskede er ett, er det både enden og begynnelsen.

Universet sprang ut i eksistens for kjærlighetens skyld

For kjærlighetens skyld sprang hele universet ut i eksistens, og for kjærlighetens skyld holdes det gående. Gud stiger ned til Illusjonenes rike fordi den Elskede og elskerens tilsynelatende tosidighet i siste instans bidrar til Hans bevisste nytelse av Sin egen guddommelighet. Kjærlighetens utvikling betinges og opprettholdes av tosidighetens spenning. Gud må underkaste seg en tilsynelatende differensiering i en mangfoldighet av sjeler for å holde kjærlighetsleken gående. De er Hans egne former, og i forhold til dem tar Han samtidig på seg rollen både som guddommelige Elsker og guddommelig Elskede. Som den Elskede er Han det virkelige og endelige objekt for deres lovprisninger. Som den guddommelige Elsker er Han deres virkelige og endelige frelser som trekker dem tilbake til Seg Selv. Så selv om hele tosidighetens verden bare er en illusjon, finnes det en meget signifikant grunn til at denne illusjonen ble til.

Kjærlighetens dynamikk

Kjærligheten er speilbildet av Guds enhet i en verden av motsetninger. Den utgjør skaperverkets hele betydning. Hvis kjærligheten skulle utelukkes fra livet, ville alle sjelene i verden få et fullstendig utvendig forhold til hverandre, og de eneste forbindelsene og kontaktene som ville være mulige i en slik kjærlighetsløs verden, ville være overflatiske og mekaniske. Det er på grunn av kjærligheten at kontakter og forbindelser individuelle sjeler imellom blir betydningsfulle. Det er kjærligheten som gir mening og verdi til alt som skjer i tosidighetens verden. Men mens kjærligheten gir mening til tosidighetens verden, er den samtidig en konstant utfordring til tosidigheten. Etter som kjærligheten samler styrke, genererer den en kreativ rastløshet og blir den viktigste drivkraften i den åndelige dynamikken som til slutt lykkes i å gi Eksistensens opprinnelige enhet tilbake til bevisstheten.