KRIG OG ENHET

En krig kan utkjempes mellom ideologier, og den kan omfatte og engasjere folkets sinn og til og med kropper, men den udelte og udelelige Sjel forblir Ett i Sin uforstyrrelige integrerte enhet.

De grunnleggende årsaker til den sosiale uroen som ofte nedfelles i krig, kan finnes i individet, samfunnet som et hele, mayas virksomhet og i selve hensikten med Guds vilje. For så vidt som disse er essensielt ett i siste instans, innebærer ikke dette annet enn at krigen er en del av det guddommelige mønsteret. Men i den grad krigen berører individet, må den bli forstått på alle de nivåene den nedfelles fra.

Det første nivået er selve individets nivå. Det er ikke vanskelig å se at de fleste mennesker er oppslukt av sine egne egoer og selviske synspunkter. Dette er de illusoriske verdiers liv som menneskene er fanget i. Hvis mennesket virkelig kunne se sannheten, ville han forstå at alt liv er ett, og i denne forståelsen glemme det begrensende selvet.

Men mennesket ser ikke sannheten fordi han betrakter seg selv som adskilt fra og i konkurranse med resten av menneskeheten. Denne holdningen avler ofte en idé om personlig lykke som skaper begjær etter makt, uhemmet grådighet og hat uten opphør.

Det andre nivået som krigen avles fra, er samfunnets nivå. Her refereres det ofte til økonomiske vanskeligheter som krigens hovedårsak. Motstand mot overgrep synes også å være en rimelig grunn.

Det ville imidlertid være en illusjon i illusjonen å hevde at kriger oppstår kun for å sikre en omfordeling av materielle goder. De er snarere et produkt av en ukritisk identifisering med snevre interesser som gjennom assosiasjon ender opp med å bli betraktet som ens enerett. Å påstå at menneskehetens problem kun dreier seg om brød, er å bringe menneskeheten ned til dyrets nivå.

Det tredje nivået er mayas nivå. Når man virkelig forstår konflikter og kriger, ser man også at de alle er en del av det guddommelige spill. Slik er de et resultat av den guddommelige vilje som finner uttrykk i manifestasjonenes verden med maya som medium -- den kosmiske kraften som får motset-ningenes illusoriske verden til å fremstå som virkelig.

Hensikten maya tjener, er dobbel: (1) den kan bidra til at sinnet fanges i illusjonens motsetninger, og (2) den kan også bidra til at sinnet frigjøres fra den åndelige uvitenhet og dens bindingers grep. Man skal ikke ignorere maya, den må behandles med objektivitet og forståelse. Krigene er mayas verk, og de er åndelig katastrofale eller fordelaktige avhengig av om de er basert på tilknytning eller løsrivelse fra mayas grep.

Det siste nivået som krigens årsaker springer ut fra, er ikke noe nivå i det hele tatt, for det er del av Guds guddommelige plan om å gi en sulten og trett verden en ny tilførsel av den evige og eneste sannhet. Når det er krig, er sterke destruktive krefter på ferde, og til tider virker det som de er dominerende. Men konstruktive krefter, som er til menneskehetens frelse, blir også utløst gjennom ulike kanaler. Selv om disse konstruktive kreftene for det meste arbeider i det stille, kommer de til slutt til å føre til de forvandlingene som vil gjøre menneskehetens videre åndelige fremgang jevn og sikker.

I løpet av en krig finnes det personer som avdekker sitt indre iboende høyere selv gjennom å tåle smerte, og ved heltemodige og selvoppofrende gjerninger. Det er bedre at slike uselviske handlinger blir utløst med fare som stimulus, enn at de ikke blir utløst i det hele tatt. Det er bedre at menneskene glemmer sitt smålige selv, om nødvendig under trykket fra en felles katastrofe, enn å forbli oppslukt av frykt og grådighet.

Store lidelser vekker stor innsikt i mennesket. Den høyeste lidelse fullbyrder sin hensikt når den omsider vekker ham til en ekte lengsel etter virkelig forståelse. Uovertruffen lidelse fører til uovertrufne åndelige resultater. Den bidrar til at livet baseres på et klippefast fundament av sannhet.

Slik krigen ikke er et udelt onde for individet, kan den også ha en viss fremdriftseffekt på menneskeheten som et hele. Krigens destruktivitet har en tendens til å bringe menneskeheten ut i en åndelig krise født av det fysiske marerittet. Uvegerlig stiller lidelse og elendighet spørsmål om hva det hele vil lede til, hvordan det kommer til å ende.

Gradvis vil folk bli lei av å lide nød og lei av å slåss. Grådighet og hat når omsider en slik intensitet at alle blir trett av det. Da begynner menneskeheten å få en mistanke om at den eneste veien ut går gjennom uselviskhet. De ser at det eneste alternativet til krigen og dens lidelser er å stoppe hatet og å begynne å elske, stoppe å ville ha og å begynne å gi, stoppe å herske og begynne å tjene.

Krigen krever at man bruker sin evne til å fungere i samforstand, og dette er ett positivt resultat. Men verdien av dette samarbeidet bør ikke overvurderes, for det blir dessverre som oftest strengt begrenset av identifisering med en snever gruppe eller ideal.

Ofte utkjempes en krig på grunn av en slags kjærlighet, men det er en kjærlighet som ikke blir ordentlig forstått. For at kjærligheten skal få det som tilkommer den, må den være fri, uhindret og ubegrenset. Kjærligheten eksisterer på alle menneskelivets områder, men som regel ligger den latent, eller den begrenses og forgiftes av personlige ambisjoner, rasestolthet, snever lojalitet og rivaliseringer, og tilknytninger til kjønn, nasjonalitet, sekt, kaste eller religion. Hvis menneskeheten skal gjenoppstå, må menneskets hjerte låses opp slik at en ren kjærlighet kan manifesteres i det -- en kjærlighet som er ubesmittet og fri fra "meg" og "mitt."

De som bringer ubegrensede offer for sitt land eller sin ideologis skyld, har også evnen til å gi de samme offer for Gud og sannheten. Slik krigen viser at selv en vanlig mann kan stige til offerets høyeste tinder for en uselvisk sak, viser den også at all verdens jordiske ting -- velstand, eiendeler, makt, rykte, familie, ja alt det livet på jorden dreier seg om -- er flyktige og uten varig verdi.

På denne måten vinner også krigen mennesket for Gud gjennom de lærepengene den gir ham. Det er nå på høy tid at den universelle lidelsen får drevet menneskeheten frem til vendepunktet i dens åndelige historie. Det er nå på høy tid at nettopp vår tids smerte får bli det som frembringer den virkelige forståelsen av menneskelige relasjoner. Det er nå på høy tid at menneskeheten ser de sanne årsakene til krigens katastrofe inn i øynene. Det er nå på høy tid at man søker en ny opplevelse av virkeligheten. Det er på høy tid at menneskene får en ny visjon av at alt liv er ett i Gud, Han som alene er virkelig og det eneste som betyr noe. Gud er verdt å leve for, og Han er verdt å dø for -- alt annet er en fåfengt og tom jakt på illusoriske verdier.

Krigen er et nødvendig onde som er i Guds plan for å vekke menneskeheten opp til dens skjebne som den nye menneskeheten. Tiden er nå moden. Menneskene søker intenst å få kontakt med sannhetens legemliggjøring i skikkelse av et Gudemenneske som de kan bli inspirert og løftet til åndelig forståelse av. I disse kritiske tider fylt av universell lidelse, blir menneskene rede til å vende seg mot sitt høyere selv og til å fullbyrde Guds vilje.

De vil akseptere den guddommelige veiledning og kjærlighet, som er det eneste som kan avsted-komme en åndelig oppvåkning. Guddommelig kjærlighet vil utføre det aller høyeste mirakelet: den vil bringe Gud inn i hjertene til den nye menneskeheten og etablere den i en sann, og derfor varig, lykke. Guddommelig kjærlighet vil tilfredsstille menneskehetens dypeste lengsler, gjøre menneskene uselviske og hjelpsomme mot hverandre, og til syvende og sist løse alle problemer. Det nye broderskap på jorden vil være en fullbyrdet kjensgjerning og nasjoner vil være forent i kjærlighetens og sannhetens fellesskap.

Alle som må gå igjennom krigens besværligheter, har et sterkt behov for sinnsro. Det vil lønne seg å huske at sjelen ikke skades av materiell ødeleggelse, og at døden selv bare er porten inn til videre liv. De som ønsker å spille sin rolle vel i den guddommelige leken, bør derfor holde seg uberørte av dødsfall og tap og gi andre del i sin glade resignasjon overfor den guddommelige vilje.

Takket være deres mangel på åndelig innsikt er det ikke til å unngå at krigens lidelser gjør mange mennesker bitre, og de trenger hjelp til å få tilbake en følelse for livets ufordervelige sødme. De som er innviet til det indre livs evige verdier, må ta på seg ansvaret for å fordrive uberettiget tungsinn og depresjon og muntre opp de som har tung sorg. Når krisen rammer en, ikke la tankene gå til en selv, men til andre -- til kravene til det guddommelige selv som eksisterer på lik linje i alle.

Krig kan ikke rettferdiggjøres bare fordi den fører med seg visse åndelige kvaliteter som biprodukter, for disse kvalitetene kan også utvikles i fredstid. Det er på tide at menneskeheten utvikler en spontan ånd av kjærlighet og tjeneste snarere enn å ha behov for den stimulus som fare gir for å fremskynde uselviske handlinger.

Alle bør møte krigens krise med tålmodighet, mot og selvoppofrelse og aldri glemme at en urolig og splittet menneskehets frelse gjennom guddommelig kjærlighet er mye nærmere enn man drømmer om i slike tider.