NOEN GUDDOMMELIGE KVALITETER

Sammenkoblede egenskaper nødvendig for et åndelig liv

Hvis en aspirants indre liv skal bli harmonisk og opplyst, må han utvikle og uttrykke mange guddommelige egenskaper mens han er engasjert i sine daglige plikter. Hver enkelt egenskap virker kanskje ikke så svært viktig i seg selv, men det vil være galt å betrakte den isolert fra dens nødvendige sammenheng med andre viktige egenskaper. I et åndelig liv vil disse egenskapene iverksette og støtte hverandre, og deres gjensidige forbindelse er så vesentlig at ingen av dem kan fullstendig ignoreres uten at mange andre livsviktige egenskaper også tar skade. Betraktet i lys av deres sanne funksjon, viser altså hver enkelt av disse guddommelige egenskapene seg å være absolutt uunnværlige for et fullbyrdet liv.

Tålmodighet og utholdenhet

Alle mennesker har rett til å arve Sannheten. Men den som vil ta i mot arven, må være åndelig forberedt på den, og denne åndelige forberedelsen kan noen ganger kreve flere livs tålmodige og utholdende anstrengelse. Et av de første kravene til en aspirant er derfor at han må kombinere uuttømmelig entusiasme med urokkelig tålmodighet. Når et individ først har bestemt seg til å realisere Sannheten, finner han stien så full av vanskeligheter at det er få som holder ut til den ytterste slutt uten å miste motet. Det er lett å gi opp sine anstrengelser når man konfronteres av hindringer.

Dette kan illustreres gjennom historien om en mann fra Puna i India. Han leste en gang en åndelig bok som gjorde et så dypt inntrykk på ham at han følte for å avstå fra alt. Han forlot Puna og dro til en skog i nærheten av byen, satte seg under et tre med sin bønnekrans i hånden og begynte å repetere Guds navn. Han fortsatte med dette hele dagen til tross for mange ubekvemmeligheter og en svinnende entusiasme. Etter solnedgang hørte han brølene fra ville dyr på alle kanter, og selv om disse brølene ble høyere og høyere etter som nattemørket falt på, holdt han fast på sin avgjørelse. Men da han så en stor bjørn komme mot seg i mørket, flyktet han og løp for livet til han falt bevisstløs om i en butikk hjemme i Puna. Da han fikk bevisstheten tilbake, fortalte han om sitt vågestykke til dem som hadde samlet seg rundt ham, noe som moret dem kostelig -- og han var ikke lenger i humør til forsakelse.

Å akseptere verden slik den er

Åndelig anstrengelse krever ikke bare fysisk utholdenhet og mot, men også uforferdet overbærenhet og et uangripelig moralsk mot. Verden er fanget i Maya og henfallen til falske verdier. Derfor står verdens skikker i kontrast til den standarden aspiranten har bygget opp for seg selv. Hvis han flykter fra verden, vil ikke det hjelpe ham. Han vil bli nødt til å komme tilbake til verden igjen for å utvikle de egenskapene som ville ha satt ham i stand til å møte og akseptere verden slik den er. Svært ofte går stien gjennom den verden han må tjene på tross av at han ikke liker dens skikker. Hvis aspiranten skal kunne elske og tjene en verden som ikke forstår ham og til og med er intolerant overfor ham, må han utvikle uendelig overbærenhet.

Overbærenhet

Som aspiranten går fremover på stien, oppnår han en stadig dypere forståelse av sann kjærlighet gjennom sin kontakt med en Fullkommen Mester. Dette gjør ham smertefullt sensitiv overfor slagene fra de handlingene i verden som ikke bare er uten ethvert snev av kjærlighet, men som også lar ham få kontakt med kald forakt, kynisk hensynsløshet, angstvekkende antipati og uavtagende hat. Alle disse konfrontasjonene setter hans overbærenhet på den ytterste prøve. Selv et verdslig menneske lider i en verden han av og til finner likegyldig eller fiendtlig, men han er mer tykkhudet og hans smerte er mindre akutt. Han forventer ikke noe stort bedre fra den menneskelige natur, og mener at disse tingene er uunngåelige og ubotelige. Aspiranten som har fått smake en dypere kjærlighet, kjenner til de skjulte mulighetene i enhver sjel. Slik blir lidelsene hans mer akutte fordi han føler avgrunnen mellom det som er og det som kunne ha vært, hvis bare verden hadde satt den aller minste pris på den kjærligheten han har begynt å forstå og verne om.

Moralsk mot og tillit

Overbærenhetens oppgave ville vært lett hvis aspiranten kunne forsone seg med verdens skikker og akseptere dem uten å utfordre dem. Men fordi han har sett de høyere sannheter, blir det hans absolutte plikt å ikke svikte dem, selv om hele verden går i mot dem. Lojalitet til de dypere sannheter han selv har sett, krever et urokkelig moralsk mot og at han er beredt til å stå ansikt til ansikt med kritikken, latterliggjørelsen og til og med hatet fra dem som ennå ikke har begynt å åpne seg for disse sannhetene. Selv om han får usvikelig hjelp av Mesteren og andre aspiranter i denne ujevne kampen, må han utvikle sin evne til å sloss for disse sannhetene helt alene uten stadig å sette sin lit til hjelp utenfra. Dette høyeste moralske mot kan bare komme gjennom den høyeste tillit til seg selv og Mesteren. Å elske verden og tjene den på Mestrenes vis er ikke en lek for de svake og lettskremte.

Frihet fra bekymring

Moralsk mot og selvtillit bør ledsages av frihet fra bekymring. Det finnes ikke noe særlig annet i sinnet som stjeler så mye energi som bekymring gjør. Å ikke bekymre seg om noenting er noe av det aller vanskeligste. Man opplever bekymring når ting går galt, og når det gjelder det som allerede har skjedd, er det ørkesløst å ønske at det hadde vært annerledes. Den fastfrosne fortiden er hva den er, og samme hvor mye man bekymrer seg, kan man ikke få den til å bli annerledes enn det den har vært. Allikevel identifiserer det begrensede egosinnet seg med fortiden sin, roter seg inn i dens floker og holder smerten fra frustrerte begjær ved like. Slik fortsetter bekymringene å vokse inn i personens mentale liv inntil egosinnet er tynget ned av fortid.

Bekymring oppleves også i forhold til fremtiden når denne fremtiden forventes å bli ubehagelig på en eller annen måte. I dette tilfellet prøver bekymringene å rettferdiggjøre seg selv som nødvendige deler av et forsøk på å forberede seg til å mestre den forventede situasjonen. Men ingenting blir bedre gjennom bekymring alene. Dessuten vil mange av de tingene man gruer seg til, aldri skje, og hvis de virkelig skjer, viser det seg at de var mye lettere å akseptere enn man trodde. Bekymring er et produkt av en febrilsk fantasi som arbeider under begjærenes stimulus. Den betyr at man gjennomlever en lidelse som for det meste er ens eget skaperverk. Bekymring har aldri ført til noe godt for noen, og den innebærer noe langt verre enn en ren sløsing med energi, for den innskrenker livets glede og fylde på en grunnleggende måte.

Munterhet, entusiasme, likevekt

Blant de mange tingene som aspiranten må kultivere, er det få som er så viktige som munterhet, entusiasme og likevekt. Når sinnet er dystert, deprimert og urolig, blir dets handlinger kaotiske og bindende. Ut fra dette oppstår det overordnede behovet for å opprettholde munterhet, entusiasme og likevekt under alle omstendigheter. Alt dette blir umuliggjort hvis ikke aspiranten lykkes i å eliminere bekymringen fra livet sitt. Bekymring er et nødvendig resultat av bindinger til fortiden eller den forventede fremtiden, og den vil alltid opprettholdes i en eller annen form inntil sinnet er helt løsrevet fra alt.

Målrettethet

Vanskelighetene på den åndelige sti kan bare overvinnes hvis aspiranten er målrettet. Hvis energien hans blir spredt utover gjennom verdslig streben, blir fremgangen meget langsom. Målrettethet innebærer å være lidenskapsløs i forhold til alle fristelser i fenomenenes verden. Sinnet må snu seg vekk fra alle fristelser, og full kontroll må etableres over sansene. En slik lidenskapsløshet er nødvendig for å oppnå målrettethet i søken etter sann forståelse.

Mesterens rettledning

Den overordnede betingelsen for en stø og sikker fremgang på stien er fordelen av å veiledes av en Fullkommen Mester. Mesteren gir akkurat den rettledning og hjelp som er nødvendig ut fra aspirantens behov til enhver tid. Alt Mesteren forventer er at aspiranten prøver så godt han kan for sin åndelige utvikling. Han forventer ingen øyeblikkelig forvandling av bevisstheten hvis ikke grunnen allerede er lagt. Tid er en viktig faktor i åndelig fremgang, slik den også er det i alle materielle prosjekter. Når Mesteren har gitt aspiranten et åndelig dytt fremover, venter han til den hjelpen han har gitt, er helt assimilert av ham. En overdose åndelighet gir alltid en usunn reaksjon, særlig hvis den er ubetimelig. Derfor velger Mesteren omhyggelig det øyeblikket hans intervensjon er sikret maksimale resultater, og når han har intervenert, venter han med uendelig tålmodighet til aspiranten virkelig trenger ytterligere hjelp.