LYKKENS BETINGELSER

Alle søker lykken

Hver eneste skapning på jorden er på jakt etter lykken, og mennesket er intet unntak. Tilsynelatende kan mennesket miste sitt hjerte til mange forskjellige ting, men til syvende og sist er alt han begjærer eller foretar seg, for lykkens skyld. Hvis han gjerne vil ha makt, er det fordi han forventer å oppnå lykke gjennom å bruke den. Hvis han streber etter penger, er det fordi han tror det er penger som sikrer lykkens midler og betingelser. Hvis han søker kunnskap, helse eller skjønnhet, vitenskap, kunst eller litteratur, er det fordi han føler at en vellykket jakt på lykke er direkte avhengig av dem. Hvis han kjemper for jordisk suksess og berømmelse, er det fordi han håper å finne lykken når han har oppnådd det. Gjennom alle sine anstrengelser og ambisjoner er det lykken mennesket vil ha. Lykken er den endelige motivasjonskraft, den som driver ham fremover i alt han gjør.

Sammenfletting av lyst og smerte

Alle prøver å være lykkelige, og allikevel er de fleste oppslukt i en eller annen slags smerte. Hvis de virkelig får en liten forsmak på lykken fra tid til annen, er den hverken ublandet eller varig. Livet består aldri av den ene gleden etter den andre. Det beveger seg frem og tilbake mellom motsetningene smerte og nytelse, flettet sammen lik mørke skyer og skinnende regnbuer. De øyeblikkene av lykke som dukker opp i livet, forsvinner snart igjen -- som regnbuen som stråler i sin herlighet bare for å forsvinne fra himmelen. Hvis disse øyeblikkene av glede etterlater seg spor i det hele tatt, er det i form av minner som bare forsterker smerten ved å ha mistet dem. Slike minner er en uunngåelig arv etter gleden.

Begjæret bærer to slags frukter

Mennesket søker ikke lidelse, den kommer til ham som et uunngåelig resultat av den måten han søker lykken på. Han søker lykke gjennom oppfyllelse av sine begjær, men en slik oppfyllelse kan aldri garanteres. I sin jakt på begjærets tilfredsstillelse forbereder mennesket seg derfor også uvegerlig på lidelsen ved dets ikke-oppfyllelse. Ett og samme ønsketre bærer to slags frukter: en søt, som er glede, og en bitter, som er lidelse. Hvis dette treet får lov til å vokse og gro, kan det aldri tvinges til å bære bare én slags frukt. De som har gitt bud på én frukt, må være klar til å ta i mot den andre også. Mennesket jager som en rasende etter gleder og klynger seg ømt til dem når han får tak i dem. Han prøver desperat å unngå den forestående lidelsen og vrir seg under den med avsky når den kommer. Hverken raseriet eller ømheten er til mye hjelp, for gledene er dømt til å blekne og svinne hen før eller senere. Og hans desperasjon og avsky er nytteløs, for han kan ikke rømme fra lidelsen som følger.

Skiftende sinnsstemninger

Drevet fram av en mangfoldighet av begjær, mister mennesket aldri håpet om å oppnå jordisk lykke. Hans lyst til nytelse er imidlertid aldri ublandet, for selv mens han strekker seg etter nytelsens beger, må han ofte svelge ned store doser lidelse. Hans entusiasme for nytelse dempes gjennom lidelsen som ofte følger i nytelsens kjølvann. Han må underkaste seg plutselige sinnsstemninger og impulser. Av og til er han glad og oppstemt og til andre tider er han svært ulykkelig og nedtrykt. Sinnsstemningene forandrer seg ettersom begjærene hans tilfredsstilles eller frustreres. Tilfredstillelse av noen begjær gir en umiddelbar glede, men denne gleden varer ikke lenge, noe som snart fører til at han reagerer med å bli deprimert. Sinnsstemningene hans utsetter ham for humørsvingninger og for konstant forandring.

Lidelse forårsaket av begjær

Oppfyllelse av ønsker fører ikke til deres opphør, de begraves for en stund bare for å komme tilbake med større intensitet. Når en person er sulten, spiser han for å tilfredsstille sitt begjær, men føler seg snart sulten igjen. Hvis han spiser for mye, opplever han smerte og ubehag midt i ønskeoppfyllelsen. Det er det samme med alle jordiske ønsker, de kan ikke gi annet enn en flyktig lykke. I det øyeblikk de oppfylles, begynner den lykken de gir, å ebbe ut og forsvinne. Jordiske ønsker kan derfor aldri føre til varig lykke. Tvert i mot fremkaller de alltid uendelige lidelser av mange slag. Når et individ er fylt av jordisk begjær, vil det ligge en stor avling lidelse på lager og vente på ham. Det er ikke til å unngå at begjærene blir årsak til mye lidelse: dette er loven.

Begjæret mildnes gjennom lidelse

Hvis en person opplever eller ser for seg den lidelsen som ledsager begjæret, mildnes begjæret. Intens lidelse løsner av og til på bindingene til et verdslig liv, men denne ubundetheten blir ofte satt til side igjen når nye begjær strømmer på. Mange personer mister forbigående sin interesse for jordiske objekter på grunn av slaget de får fra den heftige lidelsen som begjæret produserer, men en slik ubundethet må være varig dersom den skal rydde vei for frihet fra ønsker. Det finnes varierende grader av ubundethet, og ikke alle er vedvarende.

Midlertidig ubundethet

Av og til blir en person svært beveget av en uvanlig sterk opplevelse, som å se noen dø eller å være vitne til en begravelse eller kremasjon. Slike opplevelser er tankevekkende, og de setter igang lange idérekker angående verdens hensiktsløse og tomme eksistens. Under press fra slike opplevelser innser personen at han en gang må dø og forlate alle de jordiske objektene som han er så glad i. Men disse tankene så vel som den ubundetheten de unnfanger, varer ikke lenge. De er snart glemt og personen gjenoppretter sin tilknytning til verden og dens forlokkende objekter. Denne midlertidige og flyktige sinnsstemningen er kjent som shmashan vairagya, kremasjons- eller gravlundsubundethet, fordi den vanligvis dukker opp når man er vitne til en kremasjon eller en begravelse og bare er en del av sinnet så lenge man befinner seg i nærheten av det døde legemet. En slik stemning er like flyktig som den er plutselig. Den virker sterk og effektiv så lenge den varer, men den opprettholdes bare av livaktigheten til en eller annen opplevelse. Når opplevelsen forsvinner, går også følelsen av ubundethet hurtig over uten å ha påvirket ens generelle holdning til livet i særlig grad.

Belysende historie

Denne forbigående stemningen kan kanskje illustreres ved historien om en person som en gang var på teateret og så et åndelig drama om Gopichanda, en stor indisk konge som forsaket alt i sin søken etter Sannheten. Dramaet gjorde så dypt inntrykk på ham at han på bekostning av alle sine familieplikter meldte seg inn i en gruppe av bairagier (vandrende asketer) som tilhørte Gopichanda-kulten. Som de andre medlemmene i gruppen foreslo at han skulle gjøre, forsaket han alt fra sitt tidligere liv, kledde seg som en bairagi, barberte hodet sitt og satte seg under et tre. Han kastet seg med en gang inn i dyp meditasjon, men ettersom heten fra solen ble sterkere, begynte hans entusiasme for meditasjon å kjølne ned. Etter hvert som dagen gikk, begynte han å føle seg sulten og tørst og ble veldig rastløs og ulykkelig.

Da familien hans oppdaget at han ikke var hjemme, ble de bekymret for han. Etter å ha lett etter ham en stund, fant de ham sittende under et tre i denne miserable forfatningen. Han virket utslitt og det var lett å se at han følte seg elendig. Da hans kone så han i en slik tilstand, ble hun rasende og stormet bort til ham for å skjelle han ut. Hans stemning for ubundethet var som blåst vekk, og siden han var tvers i gjennom lei av sitt nye liv, tok han hennes bebreidelser som en gave fra himmelen. Han stagget henne raskt, tok på seg turbanen og de vanlige klærne sine i en fart og fulgte henne spakt hjem.

Intens lidenskapsløshet

Noen ganger føler man seg ikke bare ubundet til sinns over lenger tid, denne stemningen modifiserer også virkelig ens generelle holdning til livet. Dette kalles tivra vairagya eller intens lidenskapsløshet. En slik intens lidenskapsløshet oppstår som en følge av en eller annen stor katastrofe -- som å miste sine kjære eller sine eiendeler eller respekt i samfunnet. Under påvirkning av en slik bølge av løsrivelse forsaker personen gjerne alle jordiske ting. Denne formen for tivra vairagya har sin egen åndelige verdi, men i tidens løp vil også den sannsynligvis forsvinne eller forstyrres når den stadig tilbakevendende strømmen av jordiske begjær vokser seg sterk igjen. Den avskyen for det jordiske som man føler i slike tilfeller, skyldes det sterke inntrykket som etterlates av en katastrofe, og den vedvarer ikke, fordi den ikke er skapt av forståelse. Den er bare en sterk reaksjon på livet.

Komplett ubundethet

Den formen for ubundethet som virkelig varer, er grunnet på forståelse av lidelsen og dens årsak. Den er trygt forankret i en urokkelig kunnskap om at alle ting i denne verden er midlertidige og forbigående, og at enhver klamring til dem må bli en kilde til smerte før eller senere. Mennesket søker jordiske nytelsesobjekter og prøver å unngå det som bringer smerte, uten å forstå at han ikke kan få det ene og unngå det andre. Så lenge det finnes bindinger til jordiske objekter for nytelse, vil han alltid påføre seg selv lidelsen ved ikke å få dem -- og lidelsen ved å miste dem igjen når han har fått dem. En vedvarende ubundethet som bringer frihet fra alle begjær og alle bindinger, kalles purna vairagya eller komplett lidenskapsløshet. Total ubundethet er en vesentlig betingelse for vedvarende og sann lykke. For den som er fullstendig ubundet, skaper ikke lenger den lidelsen for seg selv som skyldes endeløs trelldom produsert av begjær.

Motsetninger

Begjærløshet gjør et individ stø som fjell. Han berøres hverken av glede eller sorg, han lar seg ikke rokke når motsetningene går til angrep. En som lar seg påvirke av behagelige ting, må nødvendigvis også bli påvirket av ubehagelige ting. Hvis en person lar seg oppmuntre av et lykkevarslende spådomstegn, må han også bli motløs av det uhellssvangre. Han kan ikke unngå å miste motet av et uhellssvangert spådomstegn så lenge han får styrke fra et som er lykkevarslende. Den eneste måten å ikke la seg opprøre av slike tegn på, er å være like likegyldig overfor lykkevarslende som uhellssvangre varsler.

Ros og bebreidelser

Det samme er tilfelle når det gjelder motsetningene ros og kritikk. Hvis en person blir glad når han mottar ros, er han nødt til å bli ulykkelig når han blir bebreidet. Han kan ikke beholde fatningen under en strøm av bebreidelser så lenge han fryder seg inne i seg når han får ros. Den eneste måten man kan unngå å bli opprørt av bebreidelser på, er å være like ubundet av ros. Bare da kan et menneske forbli uberørt av motsetningsparet ros og bebreidelser. Da mister han ikke sin likevekt. En stabilitet og balanse som forblir upåvirket av enhver motsetning, blir bare muliggjort gjennom en komplett ubundethet som er en helt essensiell betingelse for vedvarende og sann lykke. Et individ som er helt ubundet, er ikke prisgitt erfaringens motsetninger, og fordi han er fri fra begjærets trelldom, skaper han ikke lenger sin egen lidelse.

Fysisk og mental lidelse

Menneskeheten er utsatt for mye lidelse, fysisk og mental. Av disse to er den mentale lidelsen den mest intense. De som ikke har særlig innsikt, tror at lidelse bare kan være fysisk. Deres idé om lidelse er en eller annen slags kroppslig sykdom eller tortur. Mental lidelse er verre enn fysisk lidelse. Fysisk lidelse kommer noen ganger som en velsignelse fordi den tjener til å lindre mental lidelse ved å avlede oppmerksomheten fra den.

Varig lykke gjennom begjærløshet

Man bør ikke gjøre særlig vesen av en ren fysisk lidelse. Den kan en utholde ved å utøve sin viljestyrke og tålmodighet. Den sanne lidelsen som virkelig teller, er mental. Selv yogiene som kan utholde stor fysisk lidelse, finner det vanskelig å holde seg fri fra mental lidelse, som har sin rot i frustrasjon av begjær. Hvis en person ikke ønsker noe, blir han ikke ulykkelig når omstendighetene er ugunstige, ikke en gang i løvens gap. Den komplette begjærløshet er en tilstand som ligger latent i hver og én. Og når man gjennom total ubundethet når frem til den tilstanden der man ikke begærer noe som helst, kan man øse av en uuttømmelig indre kilde av evig lykke som aldri blekner -- en lykke som ikke er grunnlagt på verdens objekter men opprettholdes av Selvkunnskap og Selvrealisering.