MEHER BABAS ROP

På grunn av illusjonens slør kan dette Ropet fra den Urgamle Ene virke som et rop i ørkenen, men dets ekko og ekkoets ekko strømmer likevel gjennom tid og rom for først å vekke de få, og til slutt millionene, fra deres dype uvitenhetssøvn. Og i illusjonens midte, som Stemmen bak alle stemmer, vekker den menneskeheten opp til å bære vitnesbyrd om Guds manifestasjon blant menneskene.

Tiden er inne. Jeg gjentar Ropet og byr dere alle komme til meg.

Dette Ropet mitt, æret gjennom tidene, begeistrer hjertene hos dem som tålmodig har tålt alt i sin kjærlighet til Gud og elsket Gud kun av kjærlighet til Gud. Det finnes de som skjelver og blir skremt av dets gjenklang og helst vil flykte eller vegre seg. Og det finnes andre som i sin forbløffelse ikke kan forstå hvorfor den Høyeste Høye som er all-tilstrekkelig, nødvendigvis trenger å kalle menneskeheten til seg med dette Ropet.

Uansett tvil og overbevisning, og for den Uendelige Kjærlighetens skyld som jeg bærer for hver og én, fortsetter jeg å komme som Avataren for igjen og igjen å bli dømt av menneskeheten i dens uvitenhet, slik at mennesket kan hjelpes til å skjelne Virkelighet fra falskhet.

Uforanderlig, dempet av den kappen av uendelig sann ydmykhet som den Urgamle Ene er innhyllet i, enses nesten ikke det Guddommelige Ropet før det i sin Uendelige kraft begynner å øke i styrke for å gi gjenklang og fortsette å gi gjenklang som Virkelighetens Stemme i talløse hjerter.

Styrke avler ydmykhet mens beskjedenhet røper svakhet. Bare den som er virkelig stor, kan være virkelig ydmyk.

Når et menneske i sin sikre forvissning om den vedgår seg sin sanne storhet, er det i seg selv et uttrykk for ydmykhet. Han aksepterer sin storhet som noe høyst naturlig og gir kun uttrykk for hva han er, akkurat som et menneske ikke ville nøle med å innrømme overfor seg selv og andre at han er et menneske.

For et virkelig stort menneske som kjenner seg selv som virkelig stor, vil det å fornekte sin storhet være å gjøre mindre det han utvilsomt er. For mens beskjedenhet er grunnlag for tildekking, er sann storhet uten kamuflasje.

På den andre siden, når et menneske gir uttrykk for en storhet som han vet eller føler ikke er hans, er han den største hykler.

Ærlig er det mennesket som ikke er stor, og som fordi han vet og føler dette, slår klart og oppriktig fast at han ikke er stor.

Det er ikke så rent få som ikke er store, og likevel påtar de seg ydmykhet i ekte overbevisning om sin verdi. Gjennom ord og handling viser de igjen og igjen hvor ydmyke de er og presenterer seg som menneskehetens tjenere. Sann ydmykhet erverves ikke ved bare å ta på seg ydmykhetens drakt. Sann ydmykhet stråler spontant og kontinuerlig ut fra styrken til den virkelig store. Å si at man er ydmyk, gjør en ikke ydmyk. En papegøye kan si : "Jeg er et menneske," men den blir ikke et menneske for det.

Fravær av storhet er bedre enn å etablere en falsk storhet gjennom påtatt ydmykhet. Ikke nok med at disse forsøkene på ydmykhet fra menneskenes side ikke uttrykker styrke, de er tvert i mot uttrykk for beskjedenhet født av svakhet, sprunget ut av mangel på kunnskap om Virkelighetens sannhet.

Pass dere for beskjedenhet. Forkledd som ydmykhet vil beskjedenheten uten unntak føre dere inn i selvbedragets grep. Beskjedenhet avler egoisme, og gjennom påtatt ydmykhet bukker mennesket til slutt under for hovmodet.

Den største storhet og den største ydmykhet går hånd i hånd, naturlig og uten anstrengelse.

Når den Største av alle sier: "Jeg er den Største," er det ikke annet enn et spontant uttrykk for en ufravikelig Sannhet. Styrken i hans storhet ligger ikke i å gjenoppvekke døde, men i hans dype ydmykelse når han lar seg bli latterliggjort, forfulgt og korsfestet i hendene på de som er svake i kjød og ånd. Gjennom tidene har menneskeheten aldri kunnet lodde den Ydmykhetens sanne dyp som ligger under Avatarens storhet når de måler hans Guddommelighet med sin tillærte, begrensede religiøse målestokk. Selv virkelige helgener og vise menn som har et visst kjennskap til Sannheten, har vært ute av stand til å forstå Avatarens storhet når de har møtt hans virkelige ydmykhet.

Fra evighet til evighet gjentar historien seg når menn og kvinner i sin uvitenhet, begrensninger og hovmod oppkaster seg til dommere over det Gudsinkarnerte Mennesket som erklærer sin Guddommelighet, og fordømmer ham for å si de Sannhetene de ikke kan forstå. Han er likegyldig til mishandling og forfølgelse, for i sin sanne medfølelse forstår han, i sin kontinuerlige opplevelse av Virkeligheten vet han, og i sin uendelige barmhjertighet tilgir han.

Gud er alt. Gud vet alt og Gud gjør alt. Når Avataren bekjentgjør at han er den Urgamle Ene, er det Gud som bekjentgjør sin manifestasjon på jorden. Når mennesket ytrer seg for eller imot det Avataren er, er det Gud som taler gjennom ham. Det er Gud alene som bekjentgjør seg selv gjennom Avataren og menneskeheten.

Jeg sier dere alle med min Guddommelige Autoritet at dere og jeg ikke er "VI" men "ETT." Dere føler ubevisst inne i dere at jeg er hva Avataren er, jeg føler bevisst inne i dere det hver og én av dere føler. Slik er hver eneste en av oss Avatar, i den forstand at alle og alt er alle og alt, på samme tid og til alle tider.

Det finnes ingenting annet enn Gud. Han er den eneste Virkelighet, og vi er alle ett i denne absolutte Virkelighetens udelelige Enhet. Når Den som har realisert Gud, sier: "Jeg er Gud. Dere er Gud, og vi er alle ett," og også vekker denne følelsen av Enhet i det illusjonsbundne selvet, da forsvinner spørsmålet om den lille og den store, den fattige og den rike, den ydmyke og den beskjedne, den gode og den onde. Det er menneskets falske erkjennelse av dualitet som forleder ham til å trekke illusoriske skillelinjer mellom ting og ordne dem i adskilte kategorier.

Jeg gjentar og understreker at i min kontinuerlige og evige opplevelse av Virkeligheten eksisterer det ingen forskjell mellom verdens rike og de fattige. Men hvis en slik forskjell mellom overflod og fattigdom noensinne skulle kunne eksistere for meg, ville jeg regne ham for virkelig fattig som mens han eide verdens rikdommer, ikke eide rikdommen i kjærlighet til Gud. Og jeg ville kjenne ham som virkelig rik som ikke hadde noenting, men eide en uvurderlige rikdom i sin kjærlighet til Gud. Hans er fattigdommen som konger kan misunne og som gjør selv kongenes Konge til sin slave.

Vit derfor at i Guds øyne ligger den eneste forskjellen mellom de rike og de fattige ikke i velstand og fattigdom, men i graden av intensitet og oppriktighet i deres lengsel etter Gud.

Bare kjærlighet til Gud kan tilintetgjøre det begrensede egos falskhet, basis for det flyktige liv. Bare den kan få mennesket til å realisere det Ubegrensede Egos Virkelighet, basis for den Evig Eksistens. Det guddommelige Ego, som basis for Evig Eksistens, gir seg selv uavbrutt uttrykk, men svøpt i uvitenhetens slør mistolker mennesket sitt Udelelige Ego og opplever og uttrykker det som det begrensede, separate ego.

Hør godt etter når jeg sier med min Guddommelige Autoritet at Virkelighetens Enhet er så kompromissløst ubegrenset og alt- gjennomstrømmende at ikke bare er vi "Ett," men dette flertallsbegrepet "Vi" er uten plass i den Uendelige Udelelige Enhet.

Våkn opp fra deres uvitenhet og forsøk i det minste å forstå at i den kompromissløse Udelelige Enhet er ikke bare Avataren Gud, men også mauren og spurven, akkurat som hver og én av dere ikke er annet enn Gud. Den ene tilsynelatende forskjellen ligger i bevissthetstilstandene. Avataren vet at det som er en spurv, ikke er en spurv, mens spurven ikke vet dette, og fordi den er uvitende om sin uvitenhet, identifiserer seg som spurv.

Lev ikke i uvitenhet. Ikke kast vekk dine dyrebare leveår med å kategorisere og dømme dine medmennesker, men lær å lengte etter kjærlighet til Gud. Lev, selv midt i dine jordiske aktiviteter, bare for å finne og realisere din sanne Identitet som din Elskede Gud.

Vær ren og enkel og elsk alle fordi alle er ett. Lev et oppriktig liv, vær naturlig og vær ærlig mot deg selv.

Ærlighet vil beskytte deg mot falsk beskjedenhet og gi deg den sanne ydmykhetens styrke. Ikke spar deg selv når du hjelper andre. Ikke søk annen belønning enn den Guddommelige Kjærlighetens gave. Tørst oppriktig og intenst etter denne gaven, og jeg lover deg i min Guddommelige Ærlighets navn at jeg vil gi deg mye mer enn du lengter etter.

Jeg gir dere alle min velsignelse for at gnisten fra min Guddommelige Kjærlighet skal plante denne dype lengselen etter Kjærlighet til Gud i hjertene deres.