Meher Baba Kilden

STILLHETENS STEMME

Vinter 2001

Nr. 1, ix årg.

Gudsrealisering

Meher Baba

Å realisere Selvet er å realisere Gud

Å nå frem til sann Selvkunnskap er å nå frem til Gudsrealisering. Gudsrealisering er en unik bevissthetstilstand. Den er ulik alle andre bevissthetstilstander fordi alle de andre bevissthetstilstandene oppleves med det individuelle sinn som medium, mens Gudsrealiseringens tilstand overhodet ikke er avhengig av det individuelle sinn eller noe som helst annet medium. Et medium er nødvendig for kunnskap om noe annet enn ens eget Selv. For å kjenne ens eget Selv er intet medium nødvendig.

Faktisk er bevissthetens forbindelse med sinnet snarere til hinder enn til hjelp når det gjelder å oppnå Realisering. Det individuelle sinn er sete for egoet, eller bevisstheten om å være isolert. Det skaper en begrenset individualitet som på samme tid både får næring fra og gir næring til dualitetens, tidens og forandringens illusjon. For å kunne kjenne Selvet som det er, må bevisstheten derfor være helt frigjort fra det individuelle sinns begrensninger. Med andre ord må det individuelle sinn forsvinne, men bevisstheten må bevares.

Bevisstheten og sinnet er sammenflettet

Gjennom hele sjelens tidligere livshistorie har dens bevissthet vokst med det individuelle sinnet, og bevissthetens virksomhet har gått sin gang med det individuelle sinnet som bakgrunn. Bevisstheten har derfor fått solid feste i det individuelle sinnet og kan ikke komme løs fra den sammenhengen den er vevd inn i. Resultatet er at hvis sinnet holdes i ro, forsvinner bevisstheten også. Sammenkoblingen mellom bevisstheten og det individuelle sinn illustreres godt av tendensen til å miste bevisstheten under ethvert forsøk på å stoppe mental aktivitet gjennom meditasjon.

Forklaring på søvn

Et dagligdags fenomen som å falle i søvn er ikke essensielt forskjellig fra den neddempede perioden man opplever under meditasjon, men den har en noe annen opprinnelse. Siden det individuelle sinn uavbrutt konfronteres med motsetningenes verden, er det involvert i uopphørlig konflikt og når det blir trett av denne uavbrutte kampen, ønsker det å miste sin identitet som en separat enhet og gå tilbake til det Uendelige. Da trekker det seg vekk fra sin selvskapte verden og opplever en neddempet periode, og denne neddempede perioden ledsages uten unntak av bevissthetens opphør.

Gjenoppvåkning

Den mentale aktivitets stillhet under søvn innebærer bevissthetens totale nedsenkning, men dette opphøret av mentalt liv og bevisst fungering er bare midlertidig, for de inntrykkene som er lagret i sinnet, driver det til fornyet aktivitet. Etter en stund resulterer denne stimulansen fra inntrykkene i at sinnet settes i bevegelse, og den bevisste funksjonen som utføres gjennom dets medium, gjenopptas. Så søvnperioden følges av en våken periode og den våkne perioden følges av en søvnperiode i henhold til loven om alternerende aktivitet og hvile. Men så lenge de latente inntrykkene i sinnet ikke er fullstendig løst opp, kan ikke det individuelle sinnets endelige tilintetgjørelse eller bevissthetens frigjøring finne sted. I søvnen glemmer sinnet sin identitet en stund, men det mister ikke sin individuelle eksistens for godt. Når personen våkner, finner han seg fremdeles utsatt for de samme begrensningene. Bevisstheten gjenoppstår, men den er fremdeles bundet av sinnet.

Egoet som hindring

Det begrensede sinnet er jorden som egoet er trygt rotfestet i, og egoet foreviger uvitenheten gjennom de mange illusjonene det er fanget i. Egoet hindrer den uendelige kunnskapen som allerede ligger latent i sjelen, i å manifestere seg, egoet er den mektigste hindringen på veien mot Gudsoppnåelse. Det er sant som et persisk dikt sier: "Det er ytterst vanskelig å gjennomhulle uvitenhetens slør, for det ligger en sten på bålet." Slik flammene ikke kan stige særlig høyt til værs hvis en sten er lagt på bålet, kan et ønske om å kjenne sin egen sanne natur ikke lede til Sannheten, så lenge byrden av egoet er lagt på bevisstheten.

Suksess i å finne sitt Selv blir gjort umulig ved at egoet videreføres og holder fast gjennom hele sjelens reise. I alderdommen kan en verkende tann gi usigelige problemer fordi den ikke er lett å trekke ut med roten selv om den sitter løst i kjevebenet. På samme måte er egoet, som kanskje har blitt svekket gjennom kjærlighet eller botsøvelser, likevel vanskelig å rykke ut med roten. Det holder ut til siste slutt. Selv om det blir løsere når sjelen avanserer på stien, er det der inntil siste stadium, som er involusjonens syvende plan.

Vanskelig å overvinne egoet

Egoet er sentrum for all menneskelig aktivitet. Egoets forsøk på å sikre sin egen utryddelse kan sammenlignes med en persons forsøk på å stå på sine egne skuldre. Slik øyet ikke kan se seg selv, er ego ute av stand til å gjøre slutt på sin egen eksistens. Alt det gjør for å få i stand en selvtilintetgjørelse, fører bare til at det blir sterkere. Det blomstrer og gror nettopp gjennom angrepene på seg selv. Derfor er det ikke i stand til helt å forsvinne gjennom sine egne desperate anstrengelser, selv om det lykkes i å forvandle sin egen natur. Egoets forsvinning betinges av at det begrensede sinnet, som er egoets sete, smelter bort.

Parallell mellom søvn og Gudsrealisering

Problemet med Gudsrealisering er problemet med å frigjøre bevisstheten fra sinnets begrensninger. Når det individuelle sinn går i oppløsning, forsvinner hele universet relativt til sinnet inn i ingenting, og bevisstheten er ikke lenger bundet til noe. Nå er bevisstheten helt ubegrenset og klar og tjener sin hensikt som er å opplyse sin tilstand av uendelig Virkelighet. Mens den er fordypet i Realiseringens salighet, er sjelen totalt uten erindring om synsinntrykk eller lyder eller objekter i universet. I dette henseende er den som dyp søvn, men det er en uendelig forskjell som skiller Gudsrealisering fra dyp søvn.

I søvnen forsvinner illusjonen om universet, siden all bevissthet er stilt i bero; men det er ingen bevisst opplevelse av Gud, siden dette krever egoets totale oppløsning og at hele bevisstheten vendes mot den endelige Virkelighet. Noen ganger når den dype søvnens kontinuitet blir avbrutt i korte perioder, kan man ha opplevelsen av at bevisstheten er intakt, men at man ikke er seg bevisst noe spesielt. Bevisstheten er der, men denne bevisstheten er ikke om universet. Det er bevissthet om ingenting. Slike opplevelser er paralleller til Gudsrealiseringens erfaring der bevisstheten er fullstendig befridd fra illusjonen om universet og kan manifestere den uendelige Kunnskap som hittil har vært gjemt av egoet.

Forskjell mellom søvn og Gudsrealisering

I søvnen fortsetter det individuelle sinn å eksistere selv om det har glemt alt inkludert seg selv, og de latente inntrykkene i sinnet danner et slør mellom den nedsunkne bevisstheten og den uendelige Virkeligheten. I søvnen har altså bevisstheten sunket ned i skallet til det individuelle sinn, men den har ennå ikke klart å bryte seg ut av dette skallet. Selv om sjelen har glemt sin adskilthet fra Gud og faktisk oppnådd enhet med Ham, har den ingen bevissthet om denne enheten. Men i Gudsrealiseringen ikke bare glemmer sjelen seg selv, den har (med alle sine inntrykk) faktisk mistet sin identitet. Bevisstheten, som inntil nå var forbundet med det individuelle sinn, fungerer fritt og uhemmet og i direkte kontakt og forening med den endelige Virkelighet. Siden det nå ikke finnes noe slør mellom bevisstheten og den endelige Virkelighet, forenes bevisstheten med det Absolutte og forblir for evig innen Det som et ufraskillelig aspekt, formidler av en tilstand av uendelig kunnskap og ubegrenset salighet.

Gudsrealisering en personlig oppnåelse

Manifestasjonen av uendelig kunnskap og ubegrenset salighet i bevisstheten er imidlertid forbeholdt kun den sjelen som har oppnådd Gudsrealisering. Den uendelige Virkelighet i den Gudsrealiserte sjel har eksplisitt kunnskap om sin egen uendelighet. En slik eksplisitt kunnskap kan ikke erfares av den urealiserte sjelen som fremdeles er underlagt illusjonen om universet. Hvis ikke Gudsrealisering hadde vært sjelens strengt personlige oppnåelse, ville hele universet opphøre å eksistere så snart én enkelt sjel nådde frem til Gudsrealisering. Dette er skjer ikke, for Gudsrealisering er en personlig bevissthetstilstand som tilhører den sjelen som har transcendert sinnets doméne. Andre sjeler er fremdeles bundet, og de kan bare oppnå Realisering ved å frigjøre sin bevissthet fra et byrdefullt ego og det individuelle sinnets begrensninger. Derfor har oppnåelsen av Gudsrealisasjon direkte betydning bare for den sjelen som har kommet seg ut av tidsprosessen.

Det som lå latent i det Uendelige, blir manifest

Etter å ha oppnådd Gudsrealisering, oppdager sjelen at den alltid har vært den uendelige Virkeligheten som den nå vet at den er, og at dens erfaring av seg selv som avgrenset i løpet av evolusjonsperioden og mens den var i åndelig utvikling, faktisk var en illusjon. Sjelen oppdager også at den uendelige kunnskap og salighet som den nå opplever, alltid har ligget latent i den uendelige Virkelighet fra tidens første begynnelse og at de bare blir manifeste i Gudsrealiseringens øyeblikk. Derfor blir ikke en Gudsrealisert person noe annet enn det han var før Realisasjonen. Han vedblir å være det han var, og den eneste forandringen som Gudsrealiseringen skaper i ham, er at han tidligere ikke bevisst kjente sin egen sanne natur, og at han nå kjenner den. Han vet at han aldri har vært noe annet enn den han nå vet at han er, og at alt han har gjennomgått, ikke var annet enn en prosess der han fant seg Selv.

To typer fordeler

Hele prosessen som leder frem til Gudsrealisering, er bare et spill der begynnelsen og slutten er identiske. Å oppnå Realisering er likevel en definitiv gevinst for sjelen. Generelt sett finnes det to typer fordeler: én består i å få noe man ikke tidligere hadde, den andre i å realisere fullt og helt hva man virkelig er. Gudsrealiseringen er av den andre typen. Men dette skaper en uendelig forskjell mellom en sjel som har oppnådd Gudsrealisering og en sjel som ikke har det.

Selv om den Gudsrealiserte sjelen ikke har fått noe nytt, gjør dens eksplisitte kunnskap om alt det den virkelig er, har vært, og alltid vil være, Gudsrealisering til det mest betydningsfulle av alt. En sjel som ikke er Gudsrealisert, opplever seg som avgrenset og plages alltid av motsetningene i flyktige sorger og gleder. Men den sjelen som har Realisering, er løftet ut av dem, og erfarer Gudsbevissthetens uendelige kunnskap og ubegrensede salighet.

Gudsrealisasjonens verdi

I Gudsrealisering legger sjelen vekk sin separate bevissthet og overskrider motsetningene i en evig kunnskap om sin identitet som den uendelige Virkelighet. Den begrensede individualitetens lenker brytes, skyggenes verden får en ende, Illusjonens slør er for alltid dratt til side. Den begrensede bevissthetens feberaktige og smertefulle streben er erstattet av Sannhetsbevissthetens ro og salighet. Hvileløsheten og raseriet i en flyktig eksistens er oppslukt av Evighetens fred og stillhet.

Discourses, s. 141-145

1987 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust, Ahmednagar, India

---

Det handler om lydighet

Eruch Jessawala

Det var en meget hengiven brahmin forretnings-mann med en riktig vakker stemme som ofte sang for Meher Baba når han kom for hans darshan, og ved en anledning kastet han seg ned for Babas føtter, erklærte sin kjærlighet og sa at han ønsket å leve med ham.

"Du kommer og besøker meg," sa Baba, "men jeg er allerede med deg hvor enn du er."

"Baba," tryglet forretningsmannen, "jeg vil realisere Gud. Vær så snill å akseptere meg."

"Du gjør meg meget lykkelig," svarte Baba. "Folk kommer til meg og ber meg om rikdom, om en god jobb og alle slags ting. Du, på den andre siden, har kommet for Gud, og det gjør meg meget lykkelig, men hvis du vil leve sammen med meg, må du adlyde meg."

"Selvfølgelig, Baba, jeg er fast bestemt på å adlyde deg," sa mannen.

"Det er ikke lett," advarte Baba, "du må gjøre nøyaktig det jeg sier du skal."

"Jeg er forberedt på å gjøre alt du ber meg om," insisterte mannen.

Baba ba ham forlate rommet og tenke grundig over det han akkurat hadde sagt før han kom tilbake med sitt endelige svar.

"Hva har du bestemt deg til?" spurte Baba da han kom inn igjen. "Er du fast bestemt på å adlyde meg?"

"Jeg er fast bestemt på å adlyde deg," svarte mannen uten å nøle.

"Det gleder meg meget," sa Baba, "sitt nå ned, og om en liten stund skal jeg gi deg mine ordre."

Rundt en halv time senere sa Baba til ham: "Jeg vil ikke at du skal begrense dietten din til vegetarmat. Jeg vil at du skal spise kjøtt, fisk og fugl som del av dine daglige måltider."

Det var lett å se at mannen var sjokkert, for han hadde vært en trofast vegetarianer, og som brahmin var bare tanken på å spise kjøtt absolutt avskyelig.

Baba fortsatte: "Min neste ordre er at du skal begynne å drikke vin."

Mannen som ikke hadde rørt en dråpe i hele sitt liv, var ble overrasket og klarte så vidt å stamme: "Baba, dette må være en spøk!"

Men Baba var ikke ferdig ennå. "Min tredje ordre," fortsatte han, "er at du gifter deg, og hvis du ikke lykkes i å finne en passende kone, kan du ha omgang med kvinner."

Med den tredje ordren ble mannen fullstendig forvirret, for det han nettopp hadde hørt, var det motsatte av alle de begrepene han hadde om hva som kreves på den åndelige sti, og han henvendte seg til Baba og sa: "Men Baba, du tar meg ikke på alvor. Jeg er en brahmin, så jeg har aldri spist kjøtt eller drukket alkohol og jeg har alltid levd i sølibat." Han var sikker på at Baba gjorde narr av ham og ikke trodde han virkelig mente det han sa, så han gjentok nok en gang: "Baba, jeg mener det virkelig. Du må da vite hvordan jeg lengter etter Guds-realisering. Vær så snill å la meg leve med deg."

"Jeg har sagt at hvis du vil leve med meg, må du adlyde meg," sa Baba med ettertrykk, "og dette er mine tre ordre til deg."

På tross av dette fortsatte mannen å nøle, for han var fremdeles overbevist om at Baba ikke tok ham på alvor, og han sa: "Jeg har kommet for Gud, og de ordrene du har gitt meg, vil ta meg vekk fra Gud."

"Vel, jeg ba deg adlyde meg," svarte Baba, "og du sa deg villig til det. Gjør nå som jeg sier." Baba fortsatte å understreke at streng lydighet var absolutt nødvendig, men mannen ville ikke forplikte seg fordi han forventet at Baba skulle forandre seg og ta ambisjonene hans på alvor.

På dette punktet snudde Baba seg mot meg og sa: "Jeg tilbyr ham Gud på et gullfat, men det ligger ikke i hans skjebne å akseptere." I mellomtiden tenkte jeg for meg selv på en sammenligning mellom denne mannen og mandaliene. De måtte leve et hardt liv i streng enkelthet mens Herren selv tilbød denne mannen et liv i sus og dus i tillegg til Gudsrealisering, og han avslo det!

Til slutt sa Meher Baba, den Barmhjertige, til mannen: "OK. Du trenger ikke gjøre det jeg har gitt ordre om." Mannen var tydelig lettet.

Men Baba fortsatte: "Vil det være mulig for deg å besøke alle pilegrimsstedene til fots og tigge om mat?"

Dette tiltalte mannen, og han svarte lykkelig at han trofast ville følge Babas nye ordre.

"Og mens du reiser," la Baba til, "syng Herrens pris og besøk helgener og vise menn og bøy deg for dem."

"Ja, Baba, jeg skal gjøre alt du sier," svarte mannen, i den syvende himmel fordi Baba endelig hadde tatt ham på alvor.

Så omfavnet Baba ham og sendte ham vekk, og etterat han hadde gått, vendte Baba seg mot disiplene og sa: "Hva kan jeg gjøre? Det er ikke hans skjebne!"

Like etter (i oktober 1949) begynte Baba og ledsagerne hans sitt Nye Liv i håpløshet og hjelpeløshet. De vandret fra sted til sted, og episoden ovenfor ble blekere i minnet. Men i 1952, da Baba sendte Pendu og meg for å spre budskapet hans om Kjærlighet og Sannhet, kom vi en dag til en by der de hadde arrangert et formelt møte for oss. Plutselig kom jeg på at dette hadde vært byen brahmin-forretningsmannen som søkte Guds-realisasjon fra Baba hadde kommet fra, så jeg spurte ham som ledet møtet: "Kjenner du denne mannen som Baba ba dra på pilegrimsferd, og har han kommet tilbake?"

Møtelederen så flau ut og sa han skulle fortelle meg om det etter møtet, og han holdt løftet sitt og ga meg en kort redegjørelse. "Ja, mannen dro på pilegrims-ferd," fortalte han, "og han kom tilbake, men vi nevner aldri navnet hans, for nå er han utstøtt fra samfunnet."

Forskrekket over det han sa, ba jeg bekymret om en forklaring.

"Vel, han dro på pilegrimsferd," informerte møte-lederen, "og da han kom tilbake, fortalte han historier om reisene sine, men noen få måneder etterpå kom det en plutselig og skremmende forandring over ham. Han ble sett i det han drakk brennevin i barene og ble full og på tross av at han var en brahmin, begynte han ganske snart og spise kjøtt, og det sjokkerte brahmin-samfunnet skydde ham. Verst av alt begynte han å gå til horer, og nå eier han en bordell."

Selvfølgelig var det ingen i samfunnet som visste hva som hadde skjedd bak scenen. Baba den Barmhjertige hadde ønsket å trekke ut mannens sanskaraer, og jeg tenkte at hvis han bare hadde sagt ‘Ja, Baba, jeg skal gjøre nøyaktig som du sier,’ ville denne bekreftelsen alene vært nok til å viske ut alle de mentale inntrykkene som kom opp til overflaten på den tiden, for Baba ville aldri ha tillatt ham å gjøre de tre tingene han hadde gitt ordre om.

Det er klokt å huske at Baba sa at kjærlighet er en gave fra Gud til mennesket, lydeighet er en gave fra Mesteren til mennesket, og overgivelse er en gave fra mennesket til Mesteren. Denne lydighets-gaven er iboende i hver og én av oss, og vi må aktivere den når Baba vil vi skal adlyde ham, for når vi først har akseptert ham som vår Herre og Mester, inkluderer aksepten hans lydighetsgave.

Jeg husker en gang jeg var på kino for å se filmen "De ti Bud" og da den var slutt, sa Baba til meg: "Folk tror at de ti bud ble gitt ovenfra. De vet ikke at disse budene ligger latent i hvert menneske og at det som vistes på de to stentavlene, bare er symbolske representasjoner. Hvert menneske er klar over disse budene, men menneskenaturen er slik at alle anstrengelser gjøres for å vri seg unna dem."

Hvis vi gjør oss bryet med å analysere oss selv, vil vi oppdage at en erkjennelse av hans behag og mishag ligger iboende i oss. Vi vet hva vi skal gjøre og ikke gjøre, men vi ser hele tiden etter huller i loven. Baba har sagt at for å adlyde ham trenger man ikke å bli fortalt hva som er rett eller galt, for han har allerede gitt oss lydighetens gave og det er opp til oss å bruke den på en god måte."

The Ancient One, s. 93-95

1985 © Naosherwan Anzar

---

Amartithi 31. januar — fødselsdag 25. februar

Eric Solibakke

Da Meher Baba mot slutten av sitt liv ble spurt om hvordan man best kunne markere hans fødsels-og dødsdag, svarte han at han helst så at hans elskere verden over feiret fødselsdagen på sine egne hjemsteder, men at på den dagen han døde — Amartithi — var alle hans elskere invitert til å møtes ved graven hans i India for å minnes ham der.

Meher Baba forlot kroppen klokken tolv midt på dagen den 31. januar 1969. Hvert år møtes store mengder av hans elskere — som regel rundt tyve tusen — ved graven hans på Meherabad-høyden for å minnes denne dagen. Mange kommer et par dager i forveien, ofte etter å ha tilbakelagt store avstander. De finner en plass til soveposene sine i herberget eller i et av de store teltene som er reist for anledningen, snart dukker spisesteder og salgsboder opp, og hele området blir som en liten by.

Pilegrimene myldrer oppover en bakke pyntet med fargerike solseil og markiser før de går inn i graven for å oppleve et øyeblikks personlig kontakt med sin Elskede her hvor kroppen hans hviler. Baba sa at når hans kroppslige resten var lagt på plass i krypten, ville graven overta den rollen som kroppen hans en gang spilte i verden: å være her inne er som å være i hans fysiske nærvær. Han lovte også at denne åndelige innflytelsen ville være spesielt sterk de første hundre årene etter hans død.

Sanggrupper opptrer og musikken høres dag og natt. Skuespill og tablåer oppføres på scenen festlig lys- og lydsatt, og om kvelden vises film på et gigantisk utendørs lerret. Klokken 12 midt på dagen den 31. er tiden inne. All aktivitet opphører og alle — alle tyve tusen — setter seg ned rundt graven i taushet, og en intens stillhet hersker i 15 minutter. Meher Baba sier: "Ting som er virkelige, blir gitt og mottatt i stillhet." Nå har de delt stillheten, og hvem vet hva de har funnet i den?

Til slutt brytes denne dype stillheten av Mesterens bønn, fremsagt på det ene språket etter det andre, både østlige og vestlige.

Mange elskere som ikke drar til Meherabad, markerer denne stunden samme hvor i verden de befinner seg ved å delta i stillheten fra tolv til kvart over tolv. Så avslutter de med å be Mesterens bønn, en inderlig lovprisning av Gud i Hans ikke-personlige og personlige aspekter.

Meher Babas fødselsdag feires den 25. februar, nesten en måned senere. Der det finnes større grupper av Babas elskere, arrangerer de kanskje et skuespill eller en konsert for å ære hans støtte til musikk og teater. Men mange feirer bare et vanlig fødselsdagsselskap uten formaliteter eller ritualer!

---

Meher Babas fødselsdag

 

Åpent hus i Trosterudveien

fra kl. 14.00 søndag 25. feb

Alle er hjertelig velkomne til å stikke innom og feire sammen med oss utover ettermiddagen og kvelden...

JAI BABA!