Meher Baba Kilden
STILLHETENS STEMME
Vår 2001 Nr. 2, ix årg.
Ydmykhet og beskjedenhet,
tro og overbevisning
Meher Baba
Det finnes ingen mer tilgjengelig metode til å bli kjent med det første omrisset av ens indre selv, enn gjennom komplett ærlighet. Ærlighet overfor ens medmennesker er det første steg; ut fra dette kommer det uunngåelig ærlighet overfor en selv.
Det er oppmuntrende å oppdage at selv det verste i ens natur ikke er skremmende, og at selve den kjensgjerning at man har stått ansikt til ansikt med det verste i seg selv, gir mot til å se på livet og stiens utfordringer. Når man har oppnådd ærlighet og funnet mot, begynner det opprettholdende selvet å avsløre seg.
Å være ærlig er slett ikke lett, for aldri før har uærlighet og hykleri florert i verden som i dag. Hvis det minste hykleri sniker seg inn i ens tanker, ord eller gjerninger, vil Gud, som er det aller innerste Selv i oss alle, holde seg gjemt.
Hykleriet er en million-hodet kobra. I dag er det såkalte helgener i verden som formaner folk og sier at de skal være ærlige og ikke hykle, og selv er de likevel dypt involvert i uærlighet. Hvis dere ikke kan elske Gud og ikke kan leve som helgener, så lat i hvert fall ikke som om dere gjør det. Den verste skurk er bedre enn en hyklerisk helgen.
Ærlighet er ikke bare et lys på den indre sti, det er også et av de mest effektive metodene til befrielse fra lidelsen som hjemsøker alle — mann eller kvinne, rik eller fattig, stor eller liten. Befrielse fra alle former for lidelse ligger inne i oss selv hvis vi, i alle samfunnsklasser og under alle livets omstendigheter, prøver å tenke ærlig, handle ærlig og leve ærlig.
Uendelig ærlighet er et av Guds aspekter, og derfor skaper det minste hykleri i oss selv avstand til Gud.
Enkelhet og alt det innebærer, er en annen stor hjelp i utviklingen av menneskets kjærlighet. Enkelhet springer ut av ydmykhet, og ydmykhet blir ofte forvekslet med beskjedenhet. Beskjedenhet er svakhet, men ydmykhet er styrke. Derfor er det en verden av forskjeller mellom de to. Med én gang du sier: "Jeg sier i all ydmykhet…" vil nettopp det at du bruker dette uttrykket, røpe egoet ditt. Selv om du tror du er ydmyk, er det din selvopptatthet du uttrykker.
Vanskeligheten løser seg ikke opp selv om du med sann ærlighet søker å uttrykke sann ydmykhet. Hindringer vil uunngåelig komme i veien, slik som tanken på hva andre kanskje tenker om ditt uttrykk for ydmykhet.
Ikke før er det gitt uttrykk til ydmykheten, så er det ikke ydmykhet lenger. Det er nonsens å gi bevisst uttrykk for ydmykhet. Et liv i ydmykhet leves spontant, og skulle ikke fremkalle verken tanker om ydmykhet eller beskjedenhet.
For eksempel, la oss si at du begynner å vaske en do, men du kan ikke hjelpe for at du merker lukten. En rengjøringsassistent som har vasket dem hele sitt liv, forblir uberørt. En person som stiller sin ydmykhet til skue, er som han som legger merke til lukten når han vasker do. Personen som lever livet i ydmykhet, er som rengjørings-assistenten som er immun for stanken og overhodet ikke bekymrer seg for hva folk tror om ham. Han lever ganske enkelt rengjøringsassistentens liv.
Å måtte prøve å være ydmyk er også nonsens. Du må være så naturlig at livet ditt blir den personifiserte ydmykhet, som betyr all styrke befridd fra all svakhet.
Så, hva du enn er, gi uttrykk for det uten å tenke på folkemeningen og andres reaksjoner. Vær naturlig. Hvis du er uærlig, så forsøk ikke å gjemme deg bak et slør av ærlighet. Dette betyr imidlertid ikke at du bør være uærlig....
En av de største ting man kan eie, er tro, som i siste instans leder til overbevisning; og fra overbevisning vil en dag realisasjon oppstå. Det finnes ikke to slags tro. Tro er det siste man kan sette merkelapp på. Det er bare et spørsmål om man har sterk tro eller svak tro. Noen uttrykker sin tro bare i den grad at de anerkjenner former og seremonier, mens andre går bakenfor dette for å søke kjernen og unngå skallet, i det de tror på enten den upersonlige uendelige eksistens eller sin egen mesters personlige eksistens.
Slik er det bare et spørsmål om graden av tro. I helhjertet tro vil lindring finnes fra de mange lidelsene som hjemsøker mennesket. Vi har allerede uendelig makt og lykke i vårt eie, men det er vår måte å leve på som hindrer oss i å nyte disse evige Guds skatter. Tro kan gi oss en nøkkel til å oppnå dem.
Til syvende og sist må troen gi vei til over-bevisning, for når alt kommer til alt, er tro bare tro. Det finnes to slags erfaringer -- ytre og indre. Ytre erfaring kan komme gjennom de fysiske media. Det vi faktisk ser av den fysiske verden gjennom våre fysiske øyne, skaffer oss en slags overbevisning, men det finnes tilfelle der selv denne overbevisningen er basert på en ukorrekt analyse.
Hvis vi for eksempel ser en mann drikke melk fra en flaske under et toddy-tre*, går vi ubevisst ut fra at han drikker toddy, noe som er ukorrekt. Det man ser med det indre øye, gir en absolutt overbevisning og kan adri være falskt. Slik er det for eksempel når man med det indre øye at Gud er den Uendelige Eksistens.
Det som virkelig trengs for å gi evig overbevisning, er ikke ren teoretisering eller resonnering, eller for den saks skyld tro, men faktisk (indre) erfaring.
Når Gud først er realisert, er det ikke lenger spørsmål om tro, eller for den saks skyld om overbevisning, slik det ikke er spørsmål om at et menneske trenger tro for å tro at det er et menneske. Når man har transcendert troens grenser, finner man seg selv identifisert med det uendelige og det ene Selv som er manifestert overalt.
*En billig berusende drikk som produseres i India av saften fra toddy-treetLISTEN, HUMANITY,
Utdrag fra "General message" ss. 182-185
© 1982 Avatar Meher Baba Perpetual Charitable Trust
BØNN SOM INDRE TILNÆRMING
Meher Baba
For de fleste er de ytre seremoniene og ritualene som dominerer i de forskjellige religionene, den etablerte tilnærming til Gud og Guddommeligheten. De betraktes som uunnværlige. Men de er verken essensielle eller nødvendige, selv om mestrene til tider har tillatt dem eller skjenket dem som en uunngåelig imøtekommenhet til den menneskelige svakhet. De kan da også med fordel praktiseres når de slik tillates eller skjenkes av en mester, men bare for den perioden de er forordnet for, og i den sammenhengen de er ment å ha effekt i. De har ingen varig verdi og de kan heller ikke gjøres bindende for evig. De var aldri essensielle eller uunnværlige; de er aldri essensielle eller uunnværlige; og de vil aldri bli essensielle eller uunnværlige.
La oss ta som eksempel den strenge disiplinen og fasten assosiert til ramadan. Den tjener utvilsomt en åndelig hensikt. Men én måte å se den på, er å betrakte den som en slags obligatorisk rasjonering av mat og vann i de områdene hvor dette var en sjeldenhet og hvor slik kontroll var nødvendig i samfunnets interesse. Det er ikke nødvendig å omdanne Profetens instrukser til ubøyelige og evige disiplinære regler. I den sammenhengen de ble gitt, tjente de både en materiell og en åndelig hensikt. De må ikke betraktes som ufrakommelige eller nødvendige til alle tider og under alle himmelstrøk. Det samme gjelder enhver annen disiplin gitt av andre seere eller mestre.
Mestrene har av og til overholdt ytre disiplin, inkludert bønn, og har vært eksempler på ydmykhet og villighet til å lære av andre. Slik spilte Mohammed rollen som belært av Gabriel. Gjennom det oppnådde han to ting. For det første ga han verden et eksempel på villighet til å lære fra andre; og for det andre vekket han læreren i Gabriel. Ingen lærere har noensinne vært tilfredse med kun ytre øvelser. Gjennom sin lære så vel som sitt eksempel har de ofte fremhevet bønn som som den indre tilnærming til Gud og Guddommen.
Hva utgjør bønnens essens? Mange bønner til Gud er alminnelig utbredt blant Guds elskere, oppstått som de er i forskjellige kulturelle sammenhenger. Noen av bønnene inneholder alltid et element av å spørre om noe fra Gud, enten materielt eller åndelig. Faktisk er Gud så barmhjertig og gavmild at selv uten at de spør om det, gir Han mye mer enn Hans elskere er i stand til å motta. Han kjenner deres egentlige behov mye dypere enn de selv gjør. Derfor er elementet av å spørre om noe fra Gud, overflødig. Det blir ofte et skår i den indre kjærligheten og tilbedelsen som en bønn prøver å formidle.
Den ideelle bønn til Gud er bare en spontan pris til Hans væren. Du priser Ham, ikke for å kjøpslå om noe, men i en ånd av selv-forglemmende erkjennelse av hva Han virkelig er. Du priser Ham fordi Han er prisverdig. Din pris er en spontan erkjennende respons til Hans sanne væren som uendelig lys, uendelig makt og uendelig salighet. Det er nytteløst å forsøke seg på en standardbønn og holde den frem som et ideal for alle mennesker til alle tider. Den Allmektiges herlighet overskrider all menneskelig forståelse og trosser alle verbale beskrivelser. Evig frisk og selvfornyende i sin ubegrensede fylde blekner den aldri. Heller ikke kan den noensinne holdes innenfor grensene til selv den beste av hymner.
Alle hymner og bønner strekker seg mot Guddommens evige Sannhet, bare for å la den som ytrer dem, smelte inn i taus og endeløs tilbedelse. Hvis man med den ideelle bønn til Gud mener et fast formular, vil enhver søken etter den bli en jakt på skygger. Til sist vil alle bønner innvie sjelen til en alltid dypere stillhet i sødmefylt tilbedelse, og alle formularer oppløses i integral og direkte erkjennelse av den Guddommelige Sannhet. Det som søker å strekke seg mot det umålelige, kan selv ikke måles av noen fastsatt standard.
Ritualistiske og repetive uttrykk for bønn yter ikke, og kan ikke yte, rettferdighet til bønnens aller innerste essens, som er tilbedende kjærlighet til den evige Elskede. Å prøve å standardisere bønnen er å lage skår i dens iboende skjønnhet.
Hvis du ber ut fra et motiv om å gjøre godt for noen, kan bønnen din faktisk føre til noe godt både for ham og deg selv. Noen ber om åndelige goder for dem som har gjort dem noe vondt. Her også gir de andre åndelig hjelp. Men ingen bønner med et motiv kan måle seg med den ideelle bønn, som er uten motiv. I hele universets åndelige panorama er det ingenting som er mer sublimt enn en spontan bønn. Den strømmer ut av menneskets hjerte, fylt av erkjennende glede. Det er den befridde ånd som uttrykker seg selv uten at noe motiv aktualiserer det. I sin høyeste form levner bønnen intet rom for elskeren og den Elskedes illusoriske tomannsvelde. Det er en tilbakevenden til ens egen væren.
Beams from Meher Baba on the Spiritual Panorama,
ss. 72-76
© 1958 Sufism Reoriented, Inc.
AIR-CONDITIONING
Eruch Jessawala
Å reise med Meher Baba innebar mange besværligheter. Selv om vi er vant til sommerheten her, kjenner vi den virkelig når vi er ute under åpen himmel. Og tynget ned av mengder bagasje, under meget vanskelige forhold, dro vi ut med Baba. Reisene på tredje klasse, i kupéer så stappfulle av folk at det ikke fantes to personer med avstand imellom seg, og ingen vifter, var prøvelser. Det var meget vanskelig. Men Baba foretrakk alltid å reise på tredje klasse.
Senere var det noen elskere av Meher Baba som hadde råd til å reise på første klasse, og de mente at særlig i sommermånedene burde Baba ha det litt behagelig, og de overtalte ham til å ta imot noen billetter til første klasse. Så Baba aksepterte, og vi fikk smake den luksus å sitte behagelig, men fordi Baba ikke likte vind — eller ikke bris en gang — holdt han alle vinduer lukket og ville ikke ha noen vifter på. I det minste hadde vi plass til å sitte komfortabelt, men for øvrig var det uutholdelig kvelende i kupéen.
Så da tenkte disse elskerne til Baba at Baba skulle ha air-condition i kupéen: ingen vifter, ingen bevegelse i luften, men temperaturen ville være kjølig og behagelig for Baba. Og igjen overtalte de Baba til å akseptere billetter til en slik tur. Baba var svært glad og fornøyd med deres kjærlighet og omtanke for ham, og selvfølgelig var vi svært glade for at vi skulle reise komfortabelt i sommerheten med temperaturer rundt 115-200 grader.
Jeg husker vi var på vei tilbake fra en slitsom reise, vi var på hjemvei, og for første gang var en kupé med air-condition reservert for oss. Vi gikk inn i kupéen. Det var meget behagelig, kjølig og fint. Vi satt og småpratet slik Meher Baba ville vi skulle når vi var sammen med ham. Han likte eller tillot ikke at vi bare satt stille og så på ham. Han likte at folk var sprudlende, at de sa noe hele tiden, gjorde noe, fikk ham til å le, og at de lo med ham. Han likte munterhet og godt humør. Vel, der satt vi i kupéen og pratet og koste oss før toget begynte å gå, og plutselig sa Baba: "Synes dere ikke at temperaturen er for lav i denne kupéen?"
Vi så på hverandre; vi var enige i at det var kjølig, men for oss var det behagelig. Allikevel sa vi: "Ja, Baba."
Han sa: "Kan dere ikke regulere denne temperaturen?"
Vi svarte: "Hvordan vil du ha den, Baba?"
"Bare hev temperaturen bitte lite grann, det er for kaldt. Dere kan bli forkjølet alle sammen og bli syke." Vi så på hverandre igjen. Så sendte han oss ut for å snakke med konduktøren, selv om det virket som om det var like før toget skulle til å kjøre. Men konduktøren sa at temperaturen var riktig i følge regelverket og at den ikke kunne forandres. Vi gikk tilbake, og i det samme hørte vi togfløyten. Vi sa det til Baba, og han var ikke fornøyd i det hele tatt.
Så viste det seg at det oppsto en forsinkelse slik at toget ikke gikk selv om vi hadde hørt det ble blåst i fløyten, og Baba sa: "Fort, kan dere ikke gå til konduktøren igjen og be om at air-conditioningen blir skrudd av? Kan dere ikke gjøre det? Skynd dere! Toget vil gå, og det vil bli for kaldt for oss her."
Så noen av oss skyndte oss ut igjen og sa til konduktøren: "Vi vil ha air-conditioningen skrudd av. Kan det gjøres?" Og han skrudde den av.
Tenk dere den ovnen vi satt i da! Vinduene kunne ikke åpnes. Kupéen var forseglet. Der satt vi, svettende som aldri før! Og Baba så på oss og sa: "Nydelig temperatur. Perfekt!"
"Men, Baba, vi blir kvalt!"
"Nei, nei! Dette er bra!" sa Baba. "Perfekt!"
Det var det samme når vi reiste i bil med Baba. Han likte ikke å få vind eller direkte sol på seg. Men fordi vi så urolige ut, ga han oss lov til å rulle ned bilvinduet en smule. Det var mer i de senere årene; i de første årene var han svært streng med oss. Jeg husker en gang — en første klasses kupé var arrangert for Baba, og i den satt Baba og jeg. Baba holdt alle vinduene helt lukket. Alle klærne mine var fullstendig dyvåte av svette, og jeg tok dem av. Baba sov. Jeg gikk meget stille ut på WC og løftet på lokket over toalettet slik at jeg kunne puste gjennom hullet som var åpent ned til bakken. Så gikk jeg tilbake for å være nær Baba. Men Baba ikke bare sov i den kvelende heten, han var dekket av ulltepper også. Jeg forstår ikke hvordan han kunne ha det behagelig under slike omstendigheter.
It so happened ... Stories from days with Meher Baba,
ss. 34-36
Compiled and edited by William Le Page
1978 © Meher Baba Foundation, Balmain, Australia
Gud er evig eksistens
Meher Baba
Filosofer, ateister og andre kan bekrefte eller benekte Guds eksistens, men så lenge de ikke benekter sin egen eksistens, fortsetter de å bære vitnemål om sin tro på Gud — for jeg sier dere med guddommelig autoritet at Gud er Eksistensen, evig og uendelig. Han er ALT.
Enten mennesket vet det eller ikke, finnes det bare ett mål i livet for ham, og til slutt vil han realisere det når han opplever sin egen evige og uendelige "Jeg-er-Gud" tilstand bevisst.
Life at its Best,
ss. 72-76
© 1957 Sufism Reoriented, Inc.
Eric og Sigrid Solibakke
Tlf: +47 2292 0961Oversettelser ved Mona Brodin
2001 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust
Sannhet Kjærlighet Fred
Tilbake | Anthology | Main Page Norway | AvatarMeherBaba USA | HeartMind