Meher Baba Kilden

STILLHETENS STEMME

Sommer 1999

Nr. 4, vii årg.

Den fremrykkende livsstrømmen

Meher Baba

Den evoluerende bevisstheten tar ett skritt av gangen på sin marsj fremover fra den ene arten til den andre, og bare svært sjeldent store sprang. Men disse enkeltstegene fremover må ikke defineres for snevert. Hvis én spesifikk art blir utryddet, kan dens åndelige formål fylles av en annen beslektet art, eller ved desto flere fødsler i en supplerende art, eller ved at det gis mangelfulle og partielle uttrykk gjennom en noe høyere art. Kort sagt benytter evolusjonen seg av de utallige alternativene som er tilgjengelige for den. Den lar seg ikke stanse av de små hullene som dannes av utryddede arter eller "missing links."

Selv om kenguruene, sangsvanene eller en hvilken som helst plante- eller dyreart skulle bli borte, vil det hverken stoppe eller forsinke livsstrømmens bevegelse fremover. Heller ikke vil det forkludre evolusjonens virkelige hensikt som er å nå frem til full bevissthet. Selv om det fantes hundre "missing links", ville livsstrømmen på sin fremmarsj enten kunne forme nye passende arter eller gjøre ny bruk av eksisterende arter.

En interessant kjensgjerning som krever spesiell omtale, er imidlertid at ved overgangen fra en art til en annen art finnes det for hver enkelt slik overgang en underart eller en dobbeltsidig form. Den kan, for å si det slik, ikke bare se i to

motsatte retninger, den kan også bevege seg i to motsatte retninger. Med like stor letthet kan den opprettholde kontakten både med arten den er i ferd med å løsrive seg fra, og med den nye arten den er i ferd med å bli formet til. Denne intermediærformen må ha evnen til å bevege seg bakover og forover. Den er absolutt nødvendig for overgangen fra en art til en annen.

Noen arter hjelper og noen arter hindrer livsstrømmens bevegelse fremover. For eksempel forsinker ugresset utviklingen til høyere former for planter og grønnsaker. Deres rolle i vegetasjonen kan sammenlignes med de primitive rasenes rolle i den siviliserte verden. Men deres funksjon er ikke udelt negativ. Ved å konkurrere med høyere vegetasjonsformer fremelsker de ytterligere styrke i kampen for tilværelsen hos disse høyere formene. Men en arts åndelige status kan ikke alltid bestemmes ut fra hvor nyttig den er for andre arter. Brenneneslen står ikke nødvendigvis på et lavere evolusjonsnivå bare fordi den brenner de menneskene som berører den. Å tro noe sånt vil være å ha et rent antroposentrisk syn på skaperverket. For å se tingene i deres rette perspektiv må vi betrakte alle former, inkludert den menneskelige skikkelse, som noe som utvikles gjennom evolusjonen for å fullbyrde det ene evige guddommelige liv.

I sin skapende selv-fullbyrdelse har den fremrykkende livsstrømmen evnen til å forme nye arter, slik som naturlige og kunstige krysninger i plante- og dyreriket. Selv menneskeskapte plante- og dyrehybrider vil være et medium for innhøsting av erfaringer på veien oppover evolusjonsstigen. Men det er ikke tvingende nødvendig for alle sjeler å gjennomgå disse hybridformene. Det står åpent for sjelen å samle disse erfaringene gjennom de moderartene som hybridene har fått sin eksistens fra.

Noen ganger blir imidlertid evolusjonen fremskyndet gjennom hybridformer, og dette vil også ha gyldighet for resultatene av ekteskap mellom medlemmer av forskjellige raser.

Den fremrykkende livsstrømmen skaper tallrike former. Men ingen form bør betraktes som et bur som begrenser og kanaliserer innhøstingen av erfaringer på en slik måte at den utelukker en gjensidig kommunikasjon med andre former fra den samme arten eller endog med former fra en annen art. Mennesker kommuniserer med hverandre og evoluerer sammen ved å utveksle erfaringer. Slik er også en form for gjensidig kommunikasjon en viktig faktor, selv i plantenes og dyrenes verden. Å utveksle erfaringer og utvikle seg i fellesskap er ikke nødvendigvis betinget av et skriftlig eller muntlig språk som gjør det lettere å høste utbytte av hverandres erfaringer.

Mennesker kan forstå hverandre gjennom et muntlig eller skriftlig språk og har muligheten til å dele livet med andre, men dyrene deler også sitt liv med hverandre trass i fraværet av et slikt språk. Selv dyr og planter har sitt eget språk, en partiell eller rudimentær form for kommunikasjon seg imellom. De deler livet med andre former og går fremover i fellesskap. Det er en kjensgjerning at alle former og arter lever i en felles verden. De deler ikke bare livet med formene fra sin egen art, men også med andre arters former. Slik gir fugler, dyr, planter og mennesker sitt bidrag til det livet som utfolder seg i hver og én. Det guddommelige livets utfoldelse er et felles foretagende og ikke en eksklusiv prestasjon.

Ikke engang evolusjonen av engler og erkeengler (med hele deres hierarki) må betraktes som en eksklusiv strøm i det fremrykkende livet. De kan inkarnere blant menneskene og forenes med den menneskelige livsstrømmen. Også de er underlagt syklus-lovene og alt som skjer med dem, er underlagt de Fullkomne Mesteres kontroll.

I den sub-menneskelige delen av skaperverket finner den evoluerte bevissthetens inkarnasjon sted gjennom den subtile matrise, som et fullstendig utformet subtilt legeme vil utvikle seg fra på et senere trinn. Planter og dyr har ikke noe fullt utviklet subtilt legeme, men den rudimentære subtile matrise tar gradvis form i henhold til det utviklingstrinnet som er oppnådd til enhver tid. Denne subtile matrise er den sub-menneskelige bevissthetens fremkomstmiddel når den vandrer fra én art til en annen. I det astrale er den også det medium de sub-menneskelige skapningene lever i før de tar en ny grov form.

En generell regel er at livet strømmer fremover gjennom motsetninger. For eksempel vil de menneskene som en gang utmerket seg ved å være intellektuelt overlegne i den fysiske verden, noen ganger mangle denne overlegne intelligensen i etterfølgende inkarnasjoner. De overlegne intellektuelle evnene som de en gang har fått, vil selvfølgelig bli beholdt i det mentale legeme og vil på ingen måte bli tilintetgjort. Men den iboende logikken i sjelens åndelige utvikling kan ofte innebære en periode der disse overlegne intellektuelle evnene ikke er tilgjengelige for den. Alle erfaringens motsetninger er like nødvendige for at den åndelige forståelse skal kunne utfolde seg fullt ut.

Når en sjel først har fått menneskeform, er det en generell regel at den heretter bare rykker fremover gjennom menneskelige inkarnasjoner. Tilbakegående inkarnasjoner er meget sjeldne i livsstrømmens fremoverrettede selv-fullbyrdelse. De kan noen ganger være følgene av et grovt misbruk av okkulte evner. Tilbakegående inkarnasjoner er ikke den generelle regel, men ekstremt sjeldne unntak. Å videreføre menneskeformen uten å vende tilbake til noen sub-menneskelig form er det normale. Selv for grove krenkelser av moralske lover vil korrektivet være at den samme sjelen må gjennomgå det motsatte av det han gjorde eller opplevde. For eksempel kan en person som myrder en annen for sitt begjærs skyld, selv bli myrdet av en annen for denne personens begjærs skyld, i samme inkarnasjon eller i neste, og slik lære å forstå det grufulle ved sin forbrytelse.

Tilbakegående inkarnasjon kan imidlertid fine sted i de unntakstilfellene der okkulte evner utnyttes for å begå grufulle forbrytelser. Det forventes av en sjel som er utrustet med okkulte evner (fordi han er stasjonert på et høyere plan), at han har dem under full kontroll. Men hvis han blir et offer for sine lave begjær eller ego-prosjekter og misbruker dem grovt, ber han om å måtte bøte ved gå tilbake til sub-menneskelige former og begynne sin evolusjon på nytt fra det punktet. Slike ting kan skje på det fjerde plan hvis ikke et høyere vesen intervenerer i tide. Men tilbakegang av denne typen er svært uvanlig. Livsstrømmens bevegelse fremover bringer med seg en tilsvarende oppstigning mot den realiserte Sannhets tinde, og en stadig sterkere utfoldelse av den indre guddommelighet.

Beams from Meher Baba on the Spiritual Panorama, ss. 20-26
1958 © Sufism Reoriented, Inc., U.S.A.

Den oppadstigende sjelen Jeg døde som mineral og ble til en plante, jeg døde som en plante og ble til et dyr, jeg døde som dyr og ble menneske. Hvorfor skulle jeg frykte? Når ble jeg noensinne mindre av å dø? Derfor, ennå en gang skal jeg dø, denne gang for å sveve med velsignede engler, men selv herfra må jeg gå videre. For alt blir til intet bortsett fra Gud. Når jeg har overgitt min englesjel, Skal jeg bli det ingen noensinne har forestilt seg. Å, la meg slutte å være! For ikke-væren lover med mektige toner: Til Ham skal vi vende tilbake. --Jalaluddin Rumi

Den gyldne pirol-fuglen

Mehera J. Irani

Vi bodde hos Pop (far til Goher og Katie) i Ahmednagar. En natt blåste det storm, og neste morgen oppdaget vi at et fuglerede i et tre utenfor hadde veltet og at en pirol-unge hadde falt ut av redet og lå på bakken nedenfor. Vi syntes synd på den foreldreløse fuglen og bestemte oss til å prøve å ta vare på den.

Mani holdt på med å hjelpe Donkin med å skrive The Wayfarers på maskin, så hun spurte ham om hva vi skulle gi fugleungen å spise. "Dere får gi den litt mark," sa Donkin. Mani forsto dette slik at fuglen kanskje trengte en fire-fem marker om dagen. Vi ante ikke at "litt mark" faktisk betydde en fire-fem hundre! Fugleunger har en glupende appetitt. De må spise hele tiden for at fjærene skal gro og de skal få krefter til å fly. Det må virkelig være slitsomt for fuglemoren. Hun er på jakt etter larver og mark hele tiden for å gi ungene sine.

Det var nesten for mye av det gode -- all den tiden vi brukte på å mate den lille fugleungen. Når vi endelig kunne sette oss ned for å gjøre vår egen jobb, kom Baba. Og tro det eller ikke -- med én gang fuglen så Baba, begynte den å skrike tjii, tjii, tjii som om den var i ferd med å sulte ihjel.

Baba så fra fuglen til oss og sa på tegnspråket sitt: "Den stakkars lille pirol-fuglen er sulten og dere bare sitter her?"

"Men Baba, vi ga fuglen mat for bare fem minutter siden!"

I begynnelsen syntes vi synd på pirol-ungen, men etter hvert syntes vi mest synd på oss selv. Vi gjorde jo ikke annet enn å mate den fuglen! Og dette var i en periode da Baba holdt oss på faste!

Etter som tiden gikk, vokste fuglen opp. En dag sa Baba at vi skulle lukke alle dører og vinduer på romet vårt og la fuglen fly fritt. Vi gjorde det, og pirolen fløy helt nydelig. Det var morsomt å se den fly rundt i rommet. Fuglen satte seg ned på fotografiet av Baba og så svært lykkelig ut.

To dager senere var vi i hagen med Baba og Baba gestikulerte at vi skulle hente fugleburet ut i hagen. Så åpnet Baba burdøren og pirolen fløy ut. Den fløy høyt opp i et tre et stykke unna. Baba virket glad for å se at fuglen var frisk og sunn og fri igjen!

Baba Loved Us Too
Stories of Meher Baba and His Pets, ss. 83-84
1989 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust

---

Meher Baba Kilden takker alle som svarte på spørsmålene i forrige nummer!

Meher Baba Kilden Trosterudveien 25C 0778 Oslo, Norway Eric og Sigrid Solibakke Tlf: +47 2292 0961 solibakk@online.no http://home.online.no/~solibakk/norsk.html Norske oversettelser Mona Brodin 1999 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust