Meher Baba Kilden

STILLHETENS STEMME

Vinter 2000

Nr. 1, viii årg.

Søvn

Del I

Meher Baba

Å falle i søvn er å hengi seg til en av livets primærkrefter. Søvn er et behov det er umulig å slippe vekk fra. Noe substitutt for søvn finnes ikke, selv om det til en viss grad er mulig å justere kravene den stiller, som å velge å trekke seg tilbake klokken elleve i stedet for klokken ti. Slike justeringer kan foretas bare innenfor veldefinerte grenser. Det ufravikelige søvnbehovet kan ikke manipuleres over tid.

For gjennomsnittsmennesket vil langvarig søvnmangel uavvendelig resultere i kroppslige plager så vel som en generell svekkelse og til og med sinnsforstyrrelse. Sinnet taper sin vanlige årvåkenhet og forfaller merkbart i sin evne til konsentrasjon og problemløsning på et abstrakt nivå. Videre mister det sin evne til å mestre problemene det møter i det daglige liv.

Siden søvnen er et av de viktigste fenomenene i individets eksistens, må man ha en grundig forståelse av dette fenomenet hvis man skal kunne fatte selve livets hensikt.

Et hvert forsøk på å forklare søvn i ren fysiologisk forstand vil bli ufullstendig og til og med villedende. Mange betrakter søvn som et uunngåelig resultat av en utmattelse i hjernens høyere nervesentra. Noen attribuerer søvnens årsaker til en opphopning av metaboliske og andre avfallsprodukter i hjernen. Andre ser på søvnen som et produkt av at høyere hjerneområder hemmes via nerveimpulser generert i spesialiserte søvnområder. Atter andre autoriteter ser på søvnen som hjernens naturlige tilstand, og de betrakter bevissthet som resultatet av en aktivering av hjernen gjennom ytre stimuli. Etter deres mening er søvnen en tilbakevenden til en naturlig hjernetilstand som finner sted når disse ytre stimuli trekkes tilbake.

Essensen i disse fysiologiske forklaringene er at søvn er ett av den fysiske hjernens biprodukter. Dette er en radikal feilslutning. En dypere tolkning er nødvendig hvis bevissthetens virkelige status og dens relasjon til kropp og sinn skal ytes rettferdighet.

Opp gjennom evolusjonen har bevisstheten utviklet seg i og gjennom sinnet og uttrykt seg gjennom et evoluerende medium av fysisk form, men bevisstheten selv har sin bolig i sjelen. Kroppen er bare det mediet bevisstheten uttrykker seg gjennom.

Gjennom tidene blir en enkelt livsimpuls (individualisert sjel) gradvis mer og mer bevisst ettersom den finner uttrykk gjennom myriader av former. Den bevisstheten som utvikles på denne måten, er sinnets eiendom, og den forsvinner ikke når dens fysiske befordringsmiddel forsvinner.

Den fysiske form evoluerer også etter som bevisstheten folder seg ut. Kroppslige former dukker opp den ene etter den andre i en kontinuerlig og oppadstigende orden for at den totale bevissthet skal kunne utvikles progressivt via en hensiktsmessig progresjon av form-befordringsmidler. Bevisstheten er ikke et tilfeldig produkt av den fysiologiske prosessen, det er den som er årsaken til selve eksistensen i alle dens former.

Bevisstheten er den standard som forskjellen mellom søvn og våkenhet bør forstås ut fra. I våken tilstand er sinnet bevisst og uttrykker seg gjennom kroppen. I søvn faller sinnet tilbake til en sjelens stille tilstand uten noe ytre uttrykk. I fysiologiske termer kan nok søvn og våkenhet beskrives som tilstander preget av at aktiviteten enten avtar eller øker i de høyere hjerneområder, men de kan mer signifikant defineres som bevissthetens neddykking eller oppdukking.

For å kunne besvare det helt grunnleggende spørsmålet om hvorfor bevisstheten må svinge frem og tilbake mellom tilstander av ubevegelig søvn og aktiv våkenhet, må man angripe spørsmålet om bevissthetens første opprinnelse. Før all begynnelses begynnelse var Guds uendelige hav i hinsides-hinsidestilstanden fullstendig selv-glemmende. Denne ultimate og uavbrutte glemselen i Guds selv-glemmende, uendelige hav i hinsides-hinsidestilstanden ble brutt for at Gud skulle bli bevisst klar over Sin egen fulle guddommelighet. Dette var den eneste hensikten bak bevissthetens evolusjon.

Bevisstheten selv lå latent i Guds hinsides-hinsidestilstand. Og latent i den samme Guds hinsides-hinsidestilstand lå også det opprinnelige innfallet (lahar) til å bli bevisst. Det var dette første innfallet som fikk den latente bevisstheten til å manifestere seg (ta form) for første gang.

Langsomt og langsommelig nærmer bevisstheten seg sitt høydepunkt, menneskets form og skikkelse, målet for evolusjonsprosessen, og slik differensierer det individuelle sinn seg gradvis fra glemselens sjø. Men dette bevisste individet vet fremdeles ikke sannheten om det virkelige selvet. Tvert i mot produseres det i mennesket en falsk følelse av begrensning og frustrasjon.

Den fulle bevisstheten som produseres så møysommelig gjennom evolusjonsprosessen, og som erstatter den totale glemselen, er og forblir avgrenset, for den er fullstappet av utallige inntrykk (sanskaraene) etter de oppfylte og uoppfylte ønskene den har hatt mens den har bebodd alle disse avgrensede kroppene. Opprinnelig var det lahar som fikk bevisstheten til å manifestere seg. I hverdagen er det inntrykkene (sanskaraene) som får den latente bevisstheten i søvntilstanden til å manifestere seg som en aktiv bevissthet i våken tilstand.

Selv om glemselens hav har måttet trekke seg tilbake etter som bevisstheten utviklet seg, har det bare blitt erstattet av et mareritt av evigøkende meningsløshet. Glemselen er fortrengt av erindringen, men det er en erindring ladet med begrensninger, hjelpeløshet og bindende begjær.

Menneskets fulle men avgrensede bevissthet kjemper for å finne sitt selv-uttrykk og tilfredsstillelse, men også disse anstrengelsene er underlagt de samme sanskariske tvangshandlingene. De hindrer mennesket i hans kamp for å gjenerobre den opprinnelige sannheten om sin væren og tvinger ham til å underkaste seg økende begrensninger og hjelpeløshet. Han er som en edderkopp fanget i det nettet han selv har spunnet.

For å finne lindring, søker bevisstheten den dype søvnens glemsel der den nok en gang kan gi seg over til selv-glemselens sjø for en stund -- Guds opprinnelige hinsides-hinsidestilstand. I dyp søvn oppnår bevisstheten igjen en foreløpig latenstilstand inntil byrden av ubrukte sanskaraer nok en gang tvinger den til å manifestere i våken tilstand.

I sine desperate forsøk på å overvinne sin følelse av hjelpeløshet og lede mens han er våken, hender det at mennesket prøver å rømme fra seg selv gjennom spennende følelser som vellyst eller raseri. Selv om det å drukne seg i vellyst eller raseri kan virke som en løfterik flukt, er den tilfredsstillelsen som oppnås, bare foreløpig.

En sterk mot-følelse av anger eller depresjon vil uvilkårlig fremkalles, og den vil være verre enn den opprinnelige følelsen av frustrasjon. På det kollektive nivå er det krigen som skaffer til veie en slik spennende fluktvei som etter hvert gjør menneskets ånd kald og nummen under sin overveldende byrde.

Gjennom tidsaldre av smertefull kamp har naturen stridd for å evoluere bevisstheten. Det er en stor tragedie at når bevisstheten står overfor et akutt behov for å frigjøre seg fra det den har viklet seg inn i, vil den i stedet regrediere ved å dødgjøre sin sensitivitet. Denne utveien er katastrofal fordi den innebærer et bevisst forsøk på å annullere det evolusjonen har oppnådd.

Ingen av de metodene mennesket bruker i våken tilstand for å overvinne sin følelse av uutholdelig lede, er akseptable for sjelen. Alle er utilfredsstillende i det lange løp. Altså søker mennesket hvile og forfriskning ved en foreløpig tilbaketrekking til den dype søvnens glemsel. Dette psykologiske behovet for søvn kan ingen komme unna. Akkurat slik den fysiske kroppen trenger alternerende perioder av aktivitet og hvile, slik trenger også sinnet slike perioder.

Søvn er sinnets middel til å trekke seg foreløpig tilbake fra det presset som dets urgamle byrde av inntrykk og begjær legger på det. Gjennom søvnen forfrisker sinnet seg for en stund slik at det kan fortsette å delta i "bli selv-bevisstleken". Hvis selvet hadde vært bevisst klar over sin sanne Gude-natur i våken bevissthetstilstand, ville det ikke ha funnet noen grunn til å trekke seg tilbake til søvnens selv-glemsel. Dets spontane lykke ville vært en evig kilde til guddommelig forfriskning.

Når mennesket søker frihet fra våkentilstandens lede ved å miste bevisstheten i søvntilstanden, finner ikke den minste lille ødeleggelse av bevisstheten sted. Dyp søvn er en indre tilbaketrekking av bevisstheten til en tilstand av foreløpig glemsel. I denne tilstanden er sinnet fullstendig stille. Det opplever ikke hjelpeløsheten i sin avgrensede selv-bevissthet, heller ikke er det klar over at dets sanne selv er den uendelige sannheten. Både den avgrensede illusoriske verden og den virkelige uendelige tilstand synker ned i glemselens hav. I dyp søvn eksisterer bevisstheten bare som en latent mulighet som igjen må vekkes til aktivitet.

Listen, Humanity, red. D. E. Stevens, ss. 116-119
1982 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust
(Resten av artikkelen kommer i vårnummeret av Stillhetens Stemme)

---

SINNE

Eruch Jessawala

Vil dere høre hva Meher Baba sa om sinne? Hender det at dere blir sinte? Jeg husker en mann som en gang tilsto for Baba og sa: "Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg blir så opprørt noen ganger at jeg bare blir rasende." Baba svarte: "Er det noe å være så bekymret over? Jeg vil ikke være omgitt av stener, Jeg vil ha levende mennesker omkring Meg. Det er helt naturlig å føle sinne."

Meher Baba fortsatte med å forklare at mens det er naturlig for et menneske å føle sinne, forventes det også av et menneske at han kontrollerer måten dette sinnet uttrykkes på -- å bli hissig, å få raserianfall og slå -- det er ikke bra. Hvis noen plager deg, skal du hvese mot dem slik at de ikke får utnytte deg, men å hvese betyr ikke å hogge til. Gi uttrykk for sinne uten virkelig å bli sint inne i deg.

Noen ganger kan det være vanskelig å skjønne forskjellen, men Baba fortalte en fin historie for å gjøre det tydelig. Har dere lyst til å høre den?

Historien er fra Profeten Muhammads dager. Muhammad hadde en disippel som het Ali. Ali var veldig sterk, men han hadde også en svært kort lunte. På Muhammads tid hadde Han bare noen få tilhengere i begynnelsen, og flere tusen sto i opposisjon. De få trofaste ble forfulgt av de mange som ikke bare hånte og gjorde narr av dem, men i noen tilfeller også antastet dem.

Dette pleide å gjøre Ali rasende, og han banket opp alle som antastet en av Muhammads tilhengere. Etter som tiden gikk, ble avtok forfølgelsene, for alle var redde for Alis vrede. Det var en kjent sak at ingen var så sterk som han, ingen var i stand til å stå i mot ham fysisk, og hvis Ali noensinne fikk høre at noen hadde angrepet en av de troende, kunne man være sikker på at synderen fikk juling. Så takket være Alis styrke og mot ble livet lettere for det lille samfunnet av troende. Men samtidig begynte Alis ego å bli ganske oppblåst. Han begynte å briske seg over sin store styrke.

Muhammad, som så alt dette og var svært glad i Ali, kalte ham til Seg. "Jeg er vel fornøyd med kreftene dine," sa Han, "og med at du bruker dem til å beskytte og forsvare flokken. Det er bra. Men du må huske på at du ikke skal slå eller drepe noen i sinne. Så nå gir Jeg deg en ordre: ta vare på rollen din som flokkens beskytter og -- når det er nødvendig -- slå andre for å beskytte de svake og forsvarsløse, men slå aldri noen i sinne."

Ali aksepterte selvfølgelig denne ordren, og bestemte seg til å gjøre sitt beste for å adlyde. Men det varte ikke lenge før han oppdaget at det var nesten umulig å beskytte andre uten å bli sint. Og fordi han var så fast bestemt på å adlyde sin Herre, Muhammad, begynte han å unngå de situasjonene der han kunne bli fristet til å slå en motstander. I begynnelsen var Alis rykte nok til å holde fienden i sjakk. Men etter hvert begynte motstanderne å legge merke til at Ali ikke virket så ivrig lenger når han forsvarte det lille trossamfunnet. Noen kastet kanskje en sten, og Ali lot dem slippe unna. Motstanderne begynte langsomt å bli mer aggressive. De oppdaget at mens Ali nok kunne skrike til dem og true dem, virket han uvillig til å løfte hånden mot dem slik han hadde pleid å gjøre. De undret seg over denne merkelige spakferdigheten hans, og til slutt fant de ut om Muhammads ordre.

Jubelen var stor i motstandernes leir da de hørte om Muhammads ordre, for de visste at nå var det ingen som kunne stoppe dem. De bestemte seg til å utnytte situasjonen fullt ut og sendte en utfordring til Muhammads tilhengere. De foreslo at hver leir sendte en representant som skulle kjempe på deres vegne for å få en avgjørelse i saken én gang for alle. "Hvis deres mester vinner, skal vi bøye hodene våre, tro, og ha tillit til Muhammad."

Muhammads tilhengere hadde ikke noe annet valg enn å ta i mot utfordringen, men de var urolige. Hvem skulle være deres forkjemper? Bortsett fra Ali var det ingen i leiren som kunne klare seg mot hvilken som helst representant motstanderne kunne tenkes å komme med. Uten Ali var de dømt til undergang. Den eneste løsningen var å overbevise Ali om at han måtte slåss. Så de gikk til Ali og bønnfalt ham om å kjempe, men han svarte: "Profeten har forpliktet meg til aldri å slå noen i sinne, og hvordan skal jeg klare å kjempe til siste slutt uten å bli sint? Jeg vil ikke bryte en av Profetens ordre." "Men dette dreier seg om å forsvare troen. Vi må ha noen som kan møte utfordringen." Og til slutt fikk de overtalt Ali til å være deres forkjemper.

Så de bestemte hvilken dag kampen skulle foregå, og som tradisjonen sa, skulle det være en kamp på liv og død. Dagen kom, og det hele så ut som et stort tivoli. Alle fra begge leire hadde møtt frem for å se på kampen. Da fienden fikk øye på Ali, ble de redde. De hadde ikke trodd at Ali ville slåss, og de visste at deres representant ikke hadde en sjanse mot ham. Men de kunne ikke trekke seg nå, de måtte løpe linen ut.

Kampen begynte, og fordi han var så sterk, var Ali ikke bare i stand til å forsvare seg, han klarte også å avvæpne motstanderen og holde ham nede uten å bli sint en eneste gang. Ali satt oppå motstanderens bryst og gjorde seg klar til å stikke kniven i ham og drepe ham. Motstanderen visste at alt var tapt, men så husket han Muhammads ordre, og bestemte seg for å få Ali sint -- bare slik kunne han redde seg. Han spyttet på Ali, men Ali bare smilte og løftet kniven høyt i været.

Så begynte han å rakke ned på Muhamad og brukte de styggeste ordene han kunne. Da mistet Ali øyeblikkelig beherskelsen og var nære på å støte kniven i halsen på mannen, men i siste sekund kontrollerte han seg og stakk kniven i bakken. Profeten hadde sagt at han ikke skulle slå til mot noen i sinne, så Ali reiste seg og forlot kampen. Det betydde at han hadde tapt, men å adlyde Muhammads ordre var viktigere for ham enn å vinne eller tape.

Da de så dette, undret tilskuerne seg. De kunne knapt tro sine egne øyne. "Hvis Ali er villig til å tape alt bare for å adlyde en ordre fra Muhammad, da kan ikke Muhammad være en vanlig mann. Bare Profeten kan ha en slik respekt og lydighet til sin rådighet."

Dette var hva de tenkte, og de ble så imponerte av det de så, at i stedet for å kreve at Muhammads tilhengere holdt seg til avtalen, ble de selv Hans tilhengere.

Dette var ikke en kamp mellom to slåsskjemper, men en kamp inne i Ali mellom de fysiske kreftene hans og den tendensen han hadde til å bli sint. Han ble virkelig sint i løpet av kampen, men han adlød sin Herre -- han ga ikke uttrykk for sitt sinne. Han overvant sin svakhet. Man kan kjempe og vinne, sa Baba, men når du blir sint -- pass opp, for det er i det øyeblikket du blir bundet.

Det finnes en annen god illustrasjon av vredens natur som ble gitt av den Fullkomne Mester Ramakrishna. Han kom fra området rundt Calcutta, og hans ashram lå ved bredden av Ganges. En dag sto Ramakrishna nede ved elven sammen med sine disipler, og i det han pekte på en båt som beveget seg oppover mot strømmen, fortalte han denne lignelsen om sinne.

Båtsmannen som ror oppover mot strømmen, ser en annen båt langt borte som kommer nedover med strømmen mot ham. Han roper: "Hei, pass opp! Du må forandre kurs, pass på!" Men den andre båten fortsetter å komme rett mot ham, og når den kommer nærmere, ser han at det ikke er noen i båten. Vel, skal han fortsette å skrike til båten at den skal forandre kurs? Nei, han forandrer ganske enkelt sin egen kurs og styrer til side for den herreløse båten. Ramakrishna sa: "Den som er sint, er som en båt uten fører. Når du ser at det ikke er noen kaptein om bord i en båt, styr unna! Ikke stå der og kast sinte ord på den. Styr unna. Hvis ikke er det ingen av båtene som har kaptein om bord."

Det ligger i vår natur at vi blir sinte. Men prøv å kontroller vreden, prøv å beherske den. Prøv å bruke fornuft og vær rolig slik at du ikke skaper hat. Hvis du mister besinnelsen og skriker til noen, skal du straks gå tilbake til vedkommende og be om unnskyldning. Når vi har roet oss etter å ha vært sint på noen, eller vært i krangel med noen, har vi en tendens til ikke å ville ha noe med vedkommende å gjøre. Men det er ikke bra. Selv om du har lukket døren, så hold i alle fall et vindu åpent! Ellers vil hele forholdet stagnere og bli som stillestående vann, og det vil begynne å lukte råttent.

Det beste du kan gjøre, er å gå til den andre og si: "Tilgi meg." Selv om det var den andre som mistet beherskelsen først, selv når du er sikker på det, si: "Vær så snill å tilgi meg. Jeg mistet beherskelsen. Tilgi meg, det var ikke bra av meg at jeg gjorde det."

Kanskje er det faren din. Bønnfall ham om å tilgi deg. Han vil opplagt smelte helt. Poenget er at man blir som et barn. Man må bli liten. Man må være selvutslettende. Vi har gjort oss ferdig med dyrets stadium der vi måtte være selvhevdende, nå er vi mennesker. Så nå er vi kommet til selvutslettelsens stadium. Men det er ikke naturlig for oss å være ydmyke, kjærlige og snille mot alle hele tiden. Fra tid til annen vil vi eksplodere. Det er naturlig. Selv om vi prøver å kontrollere hvordan vi gir uttrykk for sinne, vil tiden uunngåelig komme når vi ikke klarer å gjøre det og bare eksploderer. Men når vi har roet oss, skal vi gå og be om forlatelse. Det er dette som forventes av et menneske.

That's How It Was, Stories of Life with Meher Baba, ss. 310-315
1995 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust