Meher Baba Kilden

STILLHETENS STEMME

Vår 2000

Nr. 2, viii årg.

Søvn

Del II

Meher Baba

Søvn står i samme forhold til bevisstheten som døden gjør til livet. Døden er ikke en utslettelse av liv, den er at livet overføres til en annen eksistenstilstand. På samme måte er ikke søvnen en utslettelse av bevisstheten, men at bevisstheten trekker seg tilbake og stilles i bero. Bevisstheten er der alltid, enten latent som i det ubevisste eller manifest som bevissthet....

Når et menneske nesten mister bevisstheten som når han har høy feber, er han underbevisst som i sin drømmetilstand. Men hvis han blir bevisstløs gjennom et medikament som for eksempel kloroform, er han ubevisst som i en dyp søvntilstand. En ubevisst tilstand innebærer alltid en foreløpig tilbakekomst til Guds hinsides-hinsides tilstand uansett grunn, enten årsaken er dyp søvn, medikamenter eller en fysisk ulykke....

Sinnet søker etter bevissthetens hvile i dyp søvn, men det kan ikke akseptere en slik "selv-utdrivelse" for alltid. Å oppnå en slik negasjon er ikke en adekvat erstatning for den endelige hensikt med bevissthetens eksistens, nemlig at sjelen må bli seg selv fullt bevisst som den uendelige Sannhet. Selv om mennesket gjennom søvnen prøver å flykte fra den byrden bevisstheten legger på ham, dras han uvilkårlig og ufrivillig tilbake til våkentilstanden av de inntrykkene som ble samlet i løpet av den prosessen som endte med at han oppnådde nettopp den bevisstheten han nå søker å rømme fra! De gamle begjærene — både oppfylte og uoppfylte — binder ham til illusjonens verden og driver ham nok en gang frem og ut i det avgrensede livets malstrøm.

Men selv om den bare er foreløpig, gir søvnen en psykologisk gjenoppfriskning til sinnet. Hvis søvnen innebar en form for tilbakeføring av psykisk vitalitet, ville ikke denne glemsels-tilstanden medføre noen fordeler. Da ville bevisstheten, på tross av at den tilsynelatende fikk en slags henstand, fremdeles være akkurat den samme som den var da den trakk seg tilbake til søvnen, og ikke noe spesielt ville vært oppnådd. Den ville bare ha vært et ufruktbart intervall i en lang kjede av automatiske reaksjoner på omgivelsene.

Søvn er et uomtvistelig gode. Takket være det faktum at "jeg-bevisstheten" stilles fullstendig i bero i dyp søvn, er den individuelle sjel faktisk i forening med det uendelige Selv. Når søvnen er drømmeløs, hviler den individuelle sjelen i den uforstyrrede roen til Guds mest-opprinnelige hinsides-hinsides tilstand. Men all den stund søvn innebærer at bevisstheten synker ned i glemsel, gir den ikke sjelen den bevisste sannhetsrealiseringen som sjelen til slutt vil erfare når den en gang fris fra alle inntrykk, gode så vel som vonde.

Men selv denne ubevisste kontakten med uendeligheten — all makt og salighets bolig — gir sinnet ny klang og styrke. Når bevisstheten vender tilbake til våken fungering, har en ny tillit manifestert seg til at én gang, på en eller annen måte, vil den endelige løsning på livets problemer bli funnet.

Selv om bevissthetens viktigste arbeid alltid utføres i våken tilstand, spiller også drømmene en rolle når det gjelder å hjelpe bevisstheten å finne veien gjennom den problemlabyrinten den er kringsatt av. Som regel passerer bevisstheten gjennom drømmetilstanden i overgangen mellom våkenhet og søvn på veien tilbake fra søvn til våkenhet. Drømmetilstanden tjener som bro mellom søvn og våkenhet, men den er ingen obligatorisk fase. Sinnet kan svinge mellom hvile og våkenhet uten underbevisst å passere gjennom drømmetilstanden.

I drømmetilstanden ligger ikke bevisstheten fullstendig i dvale, slik som i søvn, heller ikke er den helt aktiv som i våkenhet. Drømmetilstanden ligger midt mellom disse to fasene og markerer en overgang fra latent bevissthet til aktiv bevissthet. En vanlig drømmetilstands unike fortrinn er at erfaringene i den er relativt fri fra viljestyrte handlinger så vel som fra de rigide sosiale kravene som hersker i det bevisste liv.

På tross av drømmelivets tilsynelatende lovløshet, er det ikke desto mindre underlagt de samme akkumulerte mentale og emosjonelle inntrykkene (sanskaraene) som fungerer like ubønnhørlig i drømmetilstanden som i den våkne. Mange tilbøyeligheter og begjær som ikke kan fullbyrdes i det våkne liv, søker og finner tilfredsstillelse i en selv-skapt, subjektiv drømmeverden. Likeledes vil frykt og konflikter som ligger begravd i det underbevisste, påføre drømmeren mye smerte som det bevisste sinn ellers vil søke å unngå.

Slik inviterer drømmeland til en opplevelse av motsetningene. Drømmens unike egenskap er at den gir mulighet til å leve ut et utall sanskariske inntrykk uten at det skapes ny fysisk binding. Mange drømmer har den samme kraft og retningsgivende verdi som våkentilstandens erfaringer, men disse siste fører alltid til at nye mentale og emosjonelle sanskaraer skapes, og de vil vise seg å være like bindende som de gamle bevissthetsbegrensende inntrykkene. Drømmeopplevelser fører imidlertid ikke til at ytterligere bindinger skapes.

Et annet interessant aspekt ved vanlige drømmer er at uansett hva som foregår i drømmen, har den aldri noen direkte effekt på noen andre enn drømmeren selv. Dette er det motsatte av opplevelser i bevisst våken tilstand. Disse vil uten unntak alltid involvere og påvirke mange andre sjeler og slik komplisere mange livsmønstre. Bevissthetens aktiviteter i våken tilstand skaper karmiske bindinger av forpliktelser og forventninger som drømmeerfaringene er fritatt fra.

Drømmeverdenen er et slags mentalt laboratorium der eksperimenter kan utføres skjermet fra de kravene et fysisk liv stiller, og slik har den visse fordeler fremfor våkentilstanden. Men fordi den ikke gir spillerom til viljens retningsgivende egenskaper og dessuten isolerer den individuelle sjel fra andre sjeler, lider den også under alvorlige handikap som det våkne livet er fri for.

På tross av den periodiske forløsning og forfriskning som dyp søvn skaffer sinnet, fortsetter det å være utilfreds. Drevet av trangen til å rømme fra byrden som den avgrensede bevisstheten legger på det, søker mennesket sammen med likesinnede individer. Ved å smelte sammen med en gruppe som har lignende problemer, håper han å stålsette seg mot sin voksende utilfredshet. Men dette håpet er dårlig fundert. Han finner ikke mer frelse i en identifisering med det falske "vi" enn han gjorde ved å identifisere seg med det falske "jeg". Gruppens større styrke oppveies av større forventninger. Istedenfor å se sin hjelpeløshet avhjulpet, ser individet at den kun deles av mange andre. Hans følelse av hjelpeløshet aksentueres gjennom deltakelse i gruppebevisstheten, for han deler gruppens kollektive opplevelse av hjelpeløshet samtidig som han må bære sin egen.

Selv om det en og annen gang kan finnes en måte å eliminere én bekymring i livet, vil den endelige løsningen på stadig tilbakevendende problemer gjenstå å finne. La oss for eksempel tenke oss at en mann føler seg deprimert fordi det virker som om andre på kontoret får bedre behandling enn ham. La oss så tenke oss at han plutselig befris fra alle sine bekymringer fordi han har lykkes i å fremkalle en tvungen likegyldighet til omgivelsene i seg.

Dette kan nok gi ham en foreløpig følelse av at han er befridd fra sitt problem, men siden plagene hans i virkeligheten bunner i hans mangel på forståelse av seg selv og omgivelsene, vil den likegyldigheten han har øvd seg på, overhodet ikke ha innvirkning på situasjonen. Før eller siden, når hans tvungne likegyldighet brister og han blir emosjonelt engasjert igjen, vil hans gamle bekymringer komme tilbake til ham og plage ham som tidligere. Hans distanserte holdning vil ikke komme til å skape en permanent forandring i hans bevissthet, for den er ikke basert på sannheten om at det bare finnes ett uendelig Selv som er alles Selv.

Å kjenne seg selv på en ærlig måte og å forstå sine omgivelser krever en radikal endring av livssyn. En mekanisk og påtvunget forandring av psyken i retning av lite varige holdninger er ikke nok, for psyken har en tendens til å falle tilbake til sine eldgamle tilbøyeligheter (vanemønstre, sanskariske mønstre) og forlate en hver posisjon den måtte ha blitt tvunget inn i. Hvis ikke sinnet lærer en intelligent sortering basert på varige verdier, er det ikke til å unngå at det blir plaget av sine selv-skapte bekymringer. Og igjen og igjen må mennesket søke søvnens glemsel for å få en nødvendig pause i deltakelsen i alt som ikke tilfredsstiller.

Listen, Humanity, red. D. E. Stevens, ss. 120-127
1982 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust

---

Meditasjon

Eruch Jessawala

Hva er vitsen med å meditere når alt kommer til alt? Det er å fokusere ens oppmerksomhet på Gud. Hvis meditasjonen får en til å tenke på seg selv og ikke på Gud, da er ikke hensikten oppnådd, og det er ingen vits i å meditere. Da vi levde sammen med Baba, mediterte vi ikke. Vi hadde ikke behov for det, vi var hos Gud allerede; vi trengte ikke å fokusere sinnet for å tenke på Gud, for vi tenkte naturlig nok på Ham hvert minutt. Baba hindret aldri folk i å meditere, men Han oppmuntret heller aldri noen av oss til å gjøre det.

I de første årene, i Manzil-e-Meem perioden, fikk Baba mandaliene til å meditere en time tidlig om morgenen hver dag. Jeg var ikke med den gangen, men så vidt jeg har forstått, var fokus for meditasjonen ikke så mye Gud for de stakkars mandaliene, men å prøve å holde seg våken. Baba sørget for at alle hadde det travelt hele dagen lang, og så måtte de stå opp fire eller fem om morgenen, noe de ikke var vant til heller. Det var hardt for dem å holde seg våkne. Hvis Baba hadde fått dem til å stå opp så tidlig for å gjøre et eller annen slags fysisk arbeid, ville de ha klart det, men å stå opp tidlig og så bare sitte der i en time, var for mye, og de pleide å duppe av. Det var slik Pendu fikk navnet sitt. Dere vet jo at Pendu er et navn Baba ga ham. Han heter egentlig Aspandiar. Men i de tidlige morgentimene tydde mandaliene til forskjellige knep for å holde seg våkne. Noen kløp seg selv, noen slo seg selv, og Pendu satt og gynget frem og tilbake. Da Baba og mandaliene kom til Happy Valley for første gang, før de flyttet til Meherabad, så Baba hvordan han gynget frem og tilbake, og ga ham kallenavnet Pendulum. Etter en stund forkortet han det til Pendu, og det har vært navnet hans siden da.

Og så vidt jeg vet, var denne Manzil-e-Meem perioden den enste perioden da Baba noensinne ba mandaliene meditere. Noen ganger ser folk hvor mange sider som er viet meditasjon i Discourses, og de tror at Baba må ha tillagt meditasjon stor betydning, men Baba dikterte disse forelesningene for ettertiden, for den tiden som kommer da den avatariske perioden er over og Hans umiddelbare nærvær er i ferd med å blekne. Det er da folk igjen må ty til meditasjon for å konsentrere seg på Herren. Men spør du meg, ville jeg si at nå er det ikke behov for det. Alt som trengs nå, er å bestemme seg til å bli Hans, å gjøre Ham til din faste følgesvenn, og hvis du gjør det, da vil du oppdage at du alltid tenker på Ham, og det er meditasjon i dens mest naturlige og høyeste form.

Men Baba ba oss virkelig meditere en gang. Skal jeg fortelle om det? Vi var i Satara. Det var fem av oss, og vi spilte kort med Baba. Det var kveld, jeg kan huske det, for Baba hadde bedt oss komme klokken fem eller halv seks — jeg husker ikke helt. Vi kom, og Baba foreslo et parti kort. Vi spilte og pratet hyggelig i kortene slik vi pleide, da Baba plutselig stoppet spillet og sa at Han ville vi skulle meditere. Vi ble fullstendig forbløffet alle fem.

Baba måtte ha sett hvor overrasket og forvirret vi ble, for Han begynte å forklare hvordan Han ville vi skulle meditere. Han sa Han ville klappe i hendene tre ganger. Først skulle vi gå ut på gårdsplassen, og hver enkelt skulle finne et passende sted å sitte. Når Baba klappet første gang, skulle vi sette oss, slappe av og prøve å være helt rolige. Når vi hørte Ham klappe igjen, skulle vi lukke øynene og begynne å meditere. Og når vi hørte det tredje klappet, skulle vi reise oss og gå tilbake til Baba.

Men vi ante fremdeles ikke hvordan vi skulle meditere, så Baba hjalp oss igjen. "Hvordan skal dere meditere?" spurte Han. "For å meditere må dere tenke på Gud. Men Gud er uendelig og evig, så hvordan skal dere klare å forestille dere noe slikt? Det går ikke, det er hinsides sinnet. Så tenk på Gud som en alt-gjennomstrømmende utstråling. Prøv å se for dere et hav av uendelig, alt-gjennomstrømmende utstråling, som er Gud. Et bunnløst hav uten bredder."

Baba så på oss og spurte igjen: "Men hvis dette strålehavet er uendelig og alt-gjennomstrømmende, hvor skal dere være? Hvis dere ser havet foran dere, er det ikke uendelig. Så prøv å se for dere dette uendelige havet av utstråling og forestill dere at dere er i det. Dere er midt i dette uendelige strålehavet. Prøv å forestill dere dette når dere mediterer."

Så, med disse instruksene gikk vi ut, og alle fant seg et sted, og vi satte oss godt ned som Baba hadde sagt. Etter et minutt eller to hørte jeg Baba klappe. Jeg slappet av, og da jeg hørte Babas andre klapp etter en stund, pustet jeg rolig og jevnt. Jeg lukket øynene og begynte å meditere slik Han hadde sagt vi skulle gjøre. Jeg så for meg et uendelig hav av stråleglans hele veien rundt meg med meg selv flytende midt i det. Bildet var lett å forestille seg, og det varte ikke lenge før jeg hadde mistet meg selv i havet. Jeg hadde akkurat begynt å like følelsen av å ha mistet meg selv i dette havet. Jeg vet ikke hvor lang tid som hadde gått. Det virket bare som et minutt eller to. Jeg hadde akkurat begynt å virkelig like følelsen, da jeg hørte Baba klappe igjen. Så jeg åpnet øynene og gikk tilbake til Baba og de andre.

Baba sa: "Ikke mediter på denne måten igjen" og vi tok opp kortene våre og fortsatte spillet. Dette var første og siste gang jeg mediterte.

That's How It Was, Stories of Life with Meher Baba, ss. 223-226
1995 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust

"Ingen lider forgjeves, for sann frihet er åndelig frihet, og lidelsen er stigen som leder til den. Menneskene lider for Gud uten å vite det, og Gud vet at Han lider for menneskene," Meher Baba. Lord Meher, Bhau Kalchuri, Vol 15-16, ss. 5132 1999 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust

Baksnakking

Margaret Craske

På nytt og på nytt gjorde Baba det klart at han ikke ville at vi skulle kritisere hverandre, spesielt ikke med den formen for kritikk som er kjent som "baksnakking." Her er et tilfelle der Han ikke ga oss en direkte irettesettelse, men viste oss hva det var vi drev med uten at Han sa et ord.

I ashramen i Nasik levde vi sammen med en meget sjarmerende dame som het Ruano. Hun elsket Baba, og siden Han aldri hadde sagt at hun ikke skulle gjøre det, fortsatte hun med noe hun hadde gjort i flere år — hun røkte sigarer.

Vel, dette falt enkelte i gruppen tungt for brystet, d.v.s. de som hadde meget bestemte meninger om hvordan det skulle være i ashramen til en stor åndelig lærer.

Baba sa ingenting og uten tilsynelatende å legge merke til hva som foregikk, lot Han saken gå sin gang en stund. Han ventet til en dag vi alle satt rundt Ham, så tok Han frem en stor boks med sigarer som Han overrakte Ruano med et ømt smil og en kjærlig håndbevegelse.

Den vennlige irettesettelsen var ikke til å misforstå, og fra den dagen av fikk Ruano røyke i fred. Og i hvert fall når det gjaldt akkurat denne saken, ble vi fridd fra den synden som kalles "baksnakking!"

Dance of Love, My Life with Meher Baba, s. 58
1980 © Sheriar Press, Inc., U.S.A.

---

Et Mirakel!

Bhau Kalchuri

Baba gikk inn på rommet til guttene der et enormt elektrisk togsett var montert. Han sto og så på hvordan togene gikk rundt og rundt en stund, så holdt Han plutselig hånden i været, og togene stoppet. Han tok den ned, og togene begynte å gå igjen. Fra døråpningen utbrøt noen med lav stemme: "Et mirakel!" Mirakelet var at Noel (10 år, o.a.) holdt fingeren på kontrollknappen og øynene stivt festet på Baba! De smilte strålende til hverandre og utførte dette mini-mirakelet om og om igjen i perfekt synkronitet.

Lord Meher, Vol. 13-14, s. 5103
1998 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust