Meher Baba Kilden
|
| Vinter 2002 |
Nr. 2, x årg. |
Å se ut gjennom alle vinduene
Meher Baba
|
| Meher Baba, Taragarh, Ajmer, 1930-årene |
Den som vil føre krig, må ransake sitt hjerte og være sikker på at målet han slåss for, er en refleksjon av den guddommelige plan. Handlingene hans vil bli rettferdiggjort bare i den grad de hjelper til med å lede menneskeheten henimot et åndelig brorskap holdt sammen av en urokkelig følelse av alle menneskers enhet uavhengig av klasse, farge, nasjonalitet, rase, religion eller tro.
Man kan spørre hvordan det har seg at krigens årsaker i ett tilfelle synes å ha sine røtter i individuell menneskelig selviskhet, i et annet i en rasemessig og økonomisk nød som overskrider individet, og i nok et annet i Guds guddommelige plan. Og hvordan kan det hjelpe at individet anstrenger seg for å slipe ned sitt eget ego hvis krigens omriss allerede er nedtegnet i Guds bok om fortid og fremtid?
Svaret på dette oppriktige spørsmålet kan best gis ved hjelp av en analogi. Øyet ser at et eple har en rosa farge, og det sies at eplet er rødt. Nesen nyter kanskje eplets aroma, og det blir sagt om eplet at det dufter skjønt. Når man holder eplet i hendene, oppdager man at overflaten er glatt og kjølig, og når man tar en bit av det, kjenner man at eplet er søtt og saftig.
Alle disse sansefornemmelsene koordineres på en eller annen måte av ens bevissthet til en forestilling om ett eple som har mange kvaliteter. Eplets saftighet kan like lite som dets aroma eller farge nektes plass i dets "virkelighet." Man erkjenner intuitivt at alle egenskaper tilhører det samme eplet trass i at fornemmelsene kommer inn i bevisstheten gjennom forskjellige vinduer. Om objektet eksisterer delvist eller helt i virkelighetens rike, er her av liten interesse, analogiens hensikt tatt i betraktning.
Så eplets "virkelighet" har mange ulike fasetter slik det tolkes av sansene. Man får en mistanke om at det ville hatt enda flere, hvis det bare ikke ble satt grenser for sinnets perseptuelle muligheter gjennom hva slags "vinduer" som åpner seg inn til det og deres plassering.
Akkurat slik eplet har en rekke ubestridelige egenskaper som alle tilhører det samme objektet, slik utviser andre objekter og organismer ofte tallrike virkelighets-aspekter. Den samme livets kjensgjerning ser derfor forskjellig ut for forskjellige mennesker så lenge dens utseende bestemmes av den åndelige naturens spesifikke vindu som individet ser ut av.
Ut av dette oppstår ett helt essensielt prinsipp: hvert individ må se årsak og virkning fra det vinduet som er naturlig for ham. Å prøve å se gjennom alle vinduene er å risikere stagnasjon i en malstrøm av intellektuelle kjensgjerninger som aldri kan integreres med intellektet som redskap. Å prøve å argumentere noen ut av den tilsynelatende virkelighetsverden han ser fra sitt vindu, er å bestride det ubestridelige. Rundhet er like virkelig for eplet som dets duft, inntil de begge en vakker dag forsvinner i persepsjonen av dets helhet.
Slik vil det også synes for noen at krigens årsaker helt og fullt er individets ansvar. For
andre vil samfunnet være årsaken. Andre igjen vil se mayas hånd, og noen vil se Guds
vilje.
Listen, Humanity
1982 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust
|
På hele veien frem mot Realisasjonen er ikke liv og eksistens mer
enn et kortspill. Når du spiller kort, blir du glad eller skuffet når du
vinner eller taper, er spent og bekymret på spillets kritiske punkter;
men i det øyeblikk du tar fatt på dine vanlige gjøremål igjen,
glemmer du alt dette.
|
All Hans kjærlighet og oppmerksomhet
Judith Garbett
Mani forteller at da hun lå på sykehus i Mysore i 1936 fordi hun måtte ha en øreoperasjon,
kom Baba hver dag etter operasjonen og matet henne, først litt suppe med teskje, så
bittesmå eplebiter, til hun ble frisk nok til å spise selv.
Naja bodde på Manis rom for å ta seg av henne. Fordi Baba ville holde sin identitet hemmelig, fikk Naja og Mani beskjed om ikke å fortelle noen hvem Han var. Likevel ble sykepleierne i høy grad dratt mot Baba uten å vite hvorfor.
"Hvem er denne Baba?" spurte en av sykepleierne en morgen.
"Han er pasientens bror," svarte Naja.
"Men hvorfor snakker Han ikke?" Sykepleieren ga seg ikke.
"Å, Han er veldig sjenert!" sa Naja.
Hver morgen når Babas bil kom kjørende, virket det som alle sykepleierne befant seg på trappeavsatsen for å få et glimt av Ham når Han kom oppover trappen. Og når Han var inne på rommet til Mani, sørget de for å ha et eller annet påskudd for å gå inn der, bare for å se Baba. En sykepleier stakk innom, festet blikket på Ham og spurte: "Ligger termo-meteret mitt her?"
Naja sa til Mani med høy og tydelig "teater-hviskende" stemme: Hun tar aldri temperaturen din, så hvorfor skulle hun ha lagt igjen termometeret sitt her?"
Søster Rose som jobbet på fødselsavdelingen, pleide å liste seg inn i rommet med alle dagens nyfødte babyer. Uten å si et ord holdt hun dem frem foran Baba. Han tok barnet på fanget og "snakket" taust til det med gester og smil. Dette fortsatte dag etter dag med Naja og Mani som vitner.
En dag telte Mani tolv nyfødte spedbarn som søster Rose kom med til Baba, det ene etter det andre. Det ble så mange at Mani og Naja begynte å bli utålmodige og mente det ikke ville bli mye tid tilbake for dem til å være sammen med Baba.
Men Han ga aldri uttrykk for noen utålmodighet overhode og ga hver enkelt av disse heldige babyene Sin fulle og hele kjærlighet og oppmerksomhet.
Lives of Love
1988 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust
Kjærlighet og Gud
Meher Baba
At en aspirant krangler med en annen om fordelene og ulempene ved den ene eller andre veien i stedet for å konsentrere seg om sin egen marsj fremover, er toppen av idioti. Én vei er kanskje bratt, en annen full av hull, en tredje er sønderrevet av strømmende elver.
Likeledes kan én mann være best til å gå, en annen være en god løper, en tredje en flink svømmer. I hvert tilfelle er det målet og det fremskrittet som den enkelte gjør, som virkelig skulle telle. Hvorfor skulle han som løper som en hare komme i veien for en annen som har større sjanse for å lykkes hvis han holder sneglefart?
Å gjøre åndelige fremskritt er som å klatre gjennom åser, daler, tornete skoger og langs farlige avgrunner for å nå frem til fjelltoppen. På denne stien kan man ikke stoppe opp eller slå retrett. Alle må nå toppen, som er direkte realisering av den aller høyeste Guddom. All somling, alle avstikkere eller hvile i herbergene eller diskusjon om hvilken rute som er best, utsetter bare dagen for den endelige fullbyrdelsen.
Aspiranten kan ikke være nok på vakt når det gjelder stien. Den minste dveling i skyggenes falske verden blir uvilkårlig en invitasjon til lidelse som kunne vært unngått dersom blikket hadde vært stødig festet på livets aller høyeste mål.
Den beste av alle krefter, den som kan seire over alle vanskeligheter på veien, er den kjærligheten som vet hvordan den skal gi uten å regne med å få noe igjen. Det finnes ikke noe som ikke kjærligheten kan klare, og det finnes ikke noe som ikke kjærligheten kan ofre. Det finnes ikke noe hinsides Gud og det finnes ikke noe uten Gud, og enda kan Gud alltid erobres av kjærlighet. Alle andre essensielle kvaliteter vil komme til aspiranten hvis han tillitsfullt følger den ufeilbarlige kjærlighetsstemmen som hviskende taler fra hans eget hjerte og kaster lys over stien....
Ren kjærlighet er uforlignelig i majestet; den har ikke sin like i makt og det finnes ikke det mørke den ikke kan jage bort. Det er den udødelige flammen som får alt liv til å gløde, dog må den tennes på ny og på ny i det avgrunnsdype mørket til de selviske tanker, selviske ord og selviske gjerninger. Når den tennes på ny, flammer den opp i mektil lys for å tjene som et gyrtårn for de som fremdeles famler in selviskhetens mørke—om dette mørket er dypblått eller helt svart.
Selv med alle sine begrensninger må ikke menneskelig kjærlighet foraktes. Før eller senere vil den bryte gjennom alle begrensninger og innvie aspiranten til evig liv i sannheten. Da kan elskeren miste sitt separate, falske selv og bli forenet med Gud, som er det ene uforlignelige og udelelige havet av uovertruffen kjærlighet....
Denne kjærligheten kan uttrykkes på forskjellige måter, og alle ender til syvende og sist i forening med Gud. For gjennomsnitts-mennesket er det mest praktisk å uttrykke kjærlighet ved å tale med kjærlighet, tenke med kjærlighet og handle med kjærlighet overfor alle mennesker, idet han vet at Gud er nærværende i alle.
Kjærligheten er dynamisk i handling og smittsom i effekt. Det er bare de åndelig levende og opplyste som kan fornemme betydningen av det urgamle ordtaket—så billig når predikanter og filosofer slenger rundt med det—at "kjærlighet avler kjærlighet."
Kjærlighetens vei er ikke uten offer. Akkurat som hete og lys går hånd i hånd gjør også kjærlighet og offer det. Den sanne offerånden springer—lik ydmykhet—spontant ut, og har ikke evnen til å være klar over seg selv eller reservere seg for spesielle objekter eller spesielle anledninger.
Kjærlighet betyr lidelse og smerte for en selv og lykke for andre. For giveren er det lidelse uten ondskap eller hat. For mottageren er det velsignelse uten takknemlighetsgjeld....
Kjærlighet er annerledes enn lyst. Lysten er avhengig av det fysiske objektet og altså underordnes sjelen åndelig sett til det. Kjærlighet setter sjelen i direkte, koordinert relasjon til den virkeligheten som ligger bak formen.
Derfor oppleves lysten som tung, mens kjærlighet oppleves som noe lett. I lyst snevres livet inn, men i kjærlighet ekspanderer ens væren. Å ha elsket én sjel er som å ha føyd dens liv til ditt eget. Livet ditt flerfoldiggjøres og du lever egentlig i to sentre. Hvis du elsker hele verden, lever du vikariøst i hele verden. Men i lyst er det ebbe i livet og det genereres en fornemmelse av håpløs avhengighet av en form som betraktes som en annen.
Så i lyst aksentueres atskilthet og lidelse, men i kjærlighet føler man forening og glede. Lyst er svekkelse, kjærlighet er rekreasjon. Lyst er sansenes begjær, kjærlighet er åndens uttrykk. Lysten søker fullbyrdelse, men kjærligheten opplever fullbyrdelse. I lyst er spenning, i kjærlighet er fred.
Guddommelig kjærlighet er kvalitativt forskjellig fra menneskelig kjærlighet. Menneskelig kjærlighet er for de mange i den Ene, og guddommelig kjærlighet er for den Ene i de mange. Menneskelig kjærlighet leder til utallige komplikasjoner, men guddommelig kjærlighet leder til frihet. I guddommelig kjærlighet er det personlige og det upersonlige aspekt i likevekt, men i menneskelig kjærlighet har de to aspektene overtaket hver sin gang. Menneskelig kjærlighet i sine personlige og upersonlige aspekter er begrenset, men den guddommelige kjærlighet med sin fusjon av de personlige og upersonlige aspekter er uendelig i væren og uttrykk.
Hvis vi i stedet for å bekymre oss over våre egne viderverdigheter, tenker på oss selv som heldigere enn mange, mange andre, elsker vi Gud.
Hvis vi bærer vår skjebne med tålmodighet og tilfredshet i det vi aksepterer den som Hans vilje, elsker vi Gud.
Hvis vi forstår at det beste vi kan gjøre for å tilbe Gud, er å ikke skade noen av Hans skapninger, elsker vi Gud.
For å elske Gud slik Han bør bli elsket må vi leve for Gud og dø for Gud, vel vitende om at alt livs mål er å elske Gud og finne Ham som vårt eget selv.
La oss derfor bli Guds soldater. La oss kjempe for sannheten. La oss ikke leve for oss selv, men for andre. La oss tale sant, tenke sant og handle sant. La oss være ærlige slik Gud er uendelig ærlighet. La oss betale hat med kjærlighet og vinne andre over til Gud. La verden vite at over alt annet er det Gud—den endegyldige virkelighet—som våre hjerter elsker høyest....
Den endegyldige måten å realisere Gud på er å elske ham og miste seg selv i Ham gjennom intens lengsel etter forening med Ham. Å elske Gud av hele hjertet er å miste seg selv i den Elskede og tre inn i Guds evige liv.
En slik kjærlighet har grener som et tre—grener av helhjertet hengivelse, fullkommen uselvisk tjeneste, av å nekte seg selv, av å ofre seg selv, av å avstå fra seg selv, av å tilintetgjøre seg selv—og av sannhet. I denne kjærligheten legemliggjøres alle yogaer kjent for helgener og vise menn. Det høyeste aspektet ved denne kjærligheten—et aspekt som overgår kjærligheten selv—er den totale overgivelse til den Elskedes vilje. Dette betyr fullstendig lydighet overfor hans ønsker uavhengig av hva det koster....
Når man virkelig elsker Gud, er denne kjærligheten basert på ønsket om å gi hele sin væren til den Elskede. Når man elsker en Fullkommen Mester, lengter man etter å tjene ham, å overgi seg til hans vilje, å adlyde ham av et helt hjerte. Slik lengter ren, ekte kjærlighet etter å gi og spør ikke etter å få noe tilbake.
Når individet virkelig elsker menneskeheten, lengter han etter å gi alt for dens lykke. Når han virkelig elsker sitt land, lengter han etter å ofre livet uten å søke belønning og uten den minste tanke på at han har elsket og tjent. Når han virkelig elsker vennene sine, lengter han etter å hjelpe dem uten å få dem til å føle at de står i den minste takknemlighetsgjeld til ham. Når han virkelig elsker sine fiender, lengter han etter å gjøre dem til sine venner. Sann kjærlighet for foreldre og familie får ham til å lengte etter å gi dem alle gleder på bekostning av sine egne.
Stol fullt og helt på Gud og Han vil løse alle vanskeligheter. Overlat tillitsfullt alt til Ham
og Han vil ta seg av alt. Elsk Gud med oppriktighet og han vil vise seg. Og når du elsker,
må hjertet ditt elske på en slik måte at selv ikke sinnet ditt er klar over det. Når du elsker
Gud helhjertet og oppriktig og ofrer alt på denne aller høyeste kjærlighetens alter vil du
realisere den Elskede i ditt indre.
Listen, Humanity, red. Don Stevens, ss. 186-191
ANLEDNING TIL Å TJENE
Grevinne Nadine Tolstoy
 |
| Norina, Kitty, ukjent, Elizabeth, Rano og Baba, 1939 |
Rett utenfor murene har vår ashram nylig blitt utvidet med noen få nye bygninger som er nødvendige for de utvidede aktivitetene Meher Baba har planlagt for gruppen. I denne enkle upretensiøse bygningen ligger det åpne hospitalet for fattige kvinner og barn, rett ved siden av kontoret til den nye Meher Baba Journal.
Meher Baba sa: Det finnes tusenvis av sykehus i verden; jeg kunne satt tusenvis av pleiere i arbeid. Hvis jeg har gitt dette arbeidet i sykehuset til deg, er det fordi jeg vil at du skal lære å tjene i den rette ånd—uselvisk tjeneste.
Det var stort sett de aller fattigste i området som kom til hospitalet. Tullet inn i filler og utslitte sarier, utsultede og andpustne, slepte de seg oppover bakken. Andre ble hentet i bil eller båret på båre frem til hospitaldøren. Med ustelte kropper og skittent hår (noe man tydelig kunne se og lukte), hjelpeløse i sine plager, er dette de virkelig nødlidende. Ofte hadde de med seg barna sine fordi de ikke hadde noen som kunne ta seg av dem hjemme. De var tålmodige og utholdende, og man kunne ikke unngå å bli glad i dem. Disse menneskene måtte vi vaske med én gang, vi måtte kle på dem rene klær, putte dem i seng og få dem til å føle seg hjemme....
Sykehuset er et naturlig medium for åndelig læring. Når man tjener de syke og lidende, vil man spontant glemme seg selv. Responsen på Meher Babas veiledning blir naturlig og enklere. Og den delen som ikke gir respons, blir ytterligere et bevis på hvordan egoet mislykkes, slik at man ser resultatet av testen.....
Som Meher Baba sier: Ikke tro at andre står i takknemlighetsgjeld til deg når du
tjener dem; vær glad for at de har gitt deg anledning til å tjene.
"Meher Baba og Helbredelse," The Meher Baba Journal, Des. 1938, ss. 51-54
|
Meher Baba Kilden
Trosterudveien 25C
0778 Oslo, Norway
Eric og Sigrid Solibakke
Tlf: +47 2292 0961
Norsk oversettelser Mona Brodin
|
Sannhet Kjærlighet Fred
| Tilbake | | Anthology | | Main Page Norway | | AvatarMeherBaba USA | | HeartMind |