FØDSEL OG DØD   Meher Baba

Arthur's Seat, Mahabaleshwar, India, mai 1954

Når noen dør, blir ofte den avdødes venner og slektninger svært oppskaket, fordi formens oppløsning for dem ser ut som om livet selv utslettes. Alle deres tilknytningspunkter hadde med formen å gjøre. Det var på grunn av formen at de hadde kontakt med sjelen, og det var gjennom formen at alle deres forskjellige fysiske og emosjonelle behov ble tilfredsstilt. At kroppen forsvinner, den som har tjent som sjelens befordringsmiddel, tolkes derfor ofte av dem som at individet selv tilintetgjøres. Sett i et rent fysisk perspektiv innebærer ikke døden engang at kroppen tilintetgjøres, men at den fysiologisk sett nå er blitt uskikket til fortsatt å være åndens bolig og derfor har tapt all betydning. Sett i et psykologisk perspektiv innebærer døden ikke den aller minste avkorting av individuell eksistens.... Sett i perspektiv av den individualiserte sjelen som sinn innebærer døden overhodet intet tap, siden sinnet og alle dets sanskaraer forblir intakte. Individet er derfor på ingen måte essensielt annerledes. Han har bare kastet av seg sin ytterkappe. Ikke desto mindre er denne avskjæringen fra den fysiske kropp ladet med to viktige konsekvenser. Den er en metode for å introdusere individet til en ny type eksistens, og den er også i seg selv en begivenhet av den ytterste viktighet på grunn av sideeffekter som har den største praktiske betydning. Når andre dør, mister individet bare én eller i høyden noen få av de vennene som har spilt en viktig rolle i hans jordiske eksistens. Men når han selv dør, mister han med ett slag alle dem som har vært en del av hans eget liv. Han mister også alle sine eiendeler og blir revet vekk fra de resultatene som har vært selve grunnlaget for hans følelse av å ha oppnådd noe i livet. Som kronen på verket må han også forlate den fysiske kroppen som han har identifisert seg så fullstendig med at han neppe var i stand til å forestille seg selv som noe annet enn nettopp denne fysiske kroppen. Denne totale tilintet-gjørelsen av hele strukturen i hans jordiske eksistens er derfor en krise uten sidestykke i individets liv. Dette kritiske vendepunktet som oppstår ved døden ledsages både av fordeler og ulemper. Den største ulempen ligger i den kjensgjerning at individet må etterlate seg alle sine jordiske foretagender i ufullført tilstand; han må forlate hele sjakkbrettet uten å vise interesse for det lenger... Det er en ytterst sjelden foreteelse at individet gjennom sanskariske koblinger trekkes tilbake til den identiske oppgaven han påbegynte i sin forrige inkarnasjon for så å utvikle den videre fra det punktet hans etterfølgere forlot den. Varanasi, 17. januar 1939 Det ville være en misforståelse å tro at døden ikke fører annet enn ulemper med seg. Døden bringer også en generell svekkelse av ens tilknytninger fordi den knuser alle de sanskaraene som ble næret av jordiske objekter nå når sinnet blir revet vekk fra dem....Hvis den lærdommen som er iboende i én enkelt død ble grundig assimilert av individet, ville det gagne ham like mye som flere livsløp med tålmodig åndelig anstrengelse. Dessverre skjer ikke dette i de fleste tilfelle fordi individet etter døden vanligvis prøver å gjenoppvekke sine akkumulerte sanskaraer. Gjennom disse gjenoppvekkede sanskaraene tar han tilbake de erfaringene han allerede har gjennomlevd. Perioden som følger umiddelbart etter døden gir derfor vanligvis en anledning til repetisjon av alt som allerede er gjennomlevd, snarere enn en periode av frigjøring gjennom forståelse av alt som er blitt levd ut. Uten hensyn til disse manglene gir virkelig døden en grundig rystelse til sanskara-treet–rot, stamme og gren–og dette tvinger sinnet til å revidere sin holdning til det objektive univers. Døden gjør det også lettere å vikle seg ut av den attraktive formenes verden til en viss grad. Det er aldri mulig for individet å gå tilbake til jorden uten at hans tilnærming til livet er modifisert på en eller annen måte. Livet i en ny fysisk kropp må rette seg etter de linjene som trekkes opp av individets sanskaraer. Slik ser man ofte en sterk likhet til det forrige livet på jorden, men det er aldri en bokstavelig repetisjon av fortiden. Det er et nytt eksperiment. Denne omjustering av innstilling, som gjøres lettere gjennom den plutselige reorienteringen som skjer i døden, er spesielt nyttig når den finner sted etter at en åndelig streben har våknet i individet. I slike tilfelle er den svekkelse av all tilknytning som skjer i døden, svært befordrende for en videre blomstring av aspirantens åndelige aspirasjoner. Nå har han en sjanse til under nye omstendigheter å omforme hele sitt livs mønster i tråd med sin åndelige streben. På grunn av disse spesielle anledningene som døden byr på, sørger ikke aspiranten over sin egen død. ... Men dette kan ikke rettferdiggjøre at noen, og absolutt ikke åndelige aspiranter, søker døden for dødens egen skyld.... En slik søken etter døden springer ut av frykt for livet og en manglende evne til å hanskes med det, og uten unntak må det uvegerlig virke mot sin hensikt.... Hvis individets gode og onde sanskaraer nesten er i likevekt når døden inntreffer, kan han ta en ny fysisk kropp nesten øyeblikkelig. Han kan til og med tre inn i en ny inkarnasjon allerede den fjerde dagen etter døden. I slike presserende gjenfødelsestilfelle kan individet opplive et ferdig foster når som helst mellom sjette og syvende måned i den embryoniske utvikling. Det er viktig å merke seg at mor og far kun gir prana eller livsenergi til fosteret. I tillegg til å motta prana må det opplives av en eller annen individualisert sjel. Vanligvis finner dette sted på fosterutviklingens siste stadium. Myrtle Spiritual Center, Myrtle Beach, South Carolina, 1956 Når individet er klar for å reinkarnere, trekkes han automatisk til sine fremtidige foreldre gjennom sanskariske koblinger. Foreldrene virker som magneter på grunn av sine tidligere forbindelser med det reinkarnerende individ. Fra tid til annen er den sterkeste sanskariske eller karmiske kobling som det inkarnerende individ har med inkarnerte individer, ikke med foreldrene, men med en bror eller søster. Da er det denne koblingen som bestemmer hvilken familie han tar fødsel i. I krisetider, som i krig eller under epidemier, når tusenvis av individer søker umiddelbar reinkarnasjon, er det ikke alltid mulig for alle å bli født inn i familier som allerede har sterke tidligere koblinger til dem. Men hvis individets sanskariske status forserer hans reinkarnasjon, vil ikke hans valg av kropp bli utsatt bare fordi foreldre som kan passe inn i en tidligere kobling, ikke er tilgjengelige.... Å dø er som å kaste utslitte og ubrukelige klær. Akkurat slik en mann på reise stopper på forskjellige steder, og på hvert stoppested skifter han klær etter behov, slik fortsetter individet å skifte kropper etter sine sanskaraers behov. Døden kan også sammenlignes med søvn. Når et menneske sovner, våkner han opp i den samme fysiske kroppen. Når han dør og forlater sin fysiske kropp, våkner han opp i en annen fysisk kropp. For de fleste er perioden mellom død og fødsel en periode oppslukthet i subjektivitet. Som tidligere nevnt opprettholder egosinnet sine bånd med restene etter den fysiske kropp for tre eller fire dager etter døden. Etter denne perioden er forbindelsen helt brutt, og individet eksisterer da helt og fullt i sine sinnstilstanders subjektivitet. Denne subjektive fasen forårsakes av at alle sanskaraene som egosinnet har tatt med seg til livet etter døden, gjenoppstår. Egosinnets plutselige omplanting fra én sfære til en annen sliter virkelig til en viss grad ut de sanskariske arrene, men i det store og hele forblir de intakte. Hvis døden hadde resultert i at alle sanskara-arrene på sinnet hadde blitt visket ut, ville det ha resultert i individets frigjøring fra all begrensning. Men dette skjer ikke. Ikke bare opprettholdes de sanskariske avtrykkene etter døden, de kan også åpne seg uhindret i livet etter døden. Etter hvert som sanskara-kledet rulles ut, opplever individet i helvetes- eller himmeltilstanden de lidelsene eller nytelsene som rommes i de gode og dårlige sanskaraene. Alle individer har begge typer på lager, og hans sinnstilstand i livet etter døden determineres av hvilke som er i overvekt. Intensiteten i lidelsen eller nytelsen som individet opplever gjennom disse oppvekkede sanskaraene, er så sterk at i løpet av en relativt kort periode fører den til en mer omfattende tømming av disse sanskaraene enn hva som er mulig i løpet av hundrevis av år med lidelse og nytelse det jordiske liv. Det er disse posthume mentale tilstandene av intens lidelse eller nytelse som i religiøs litteratur er kjent som henholdsvis helvete og himmel. I folketroen betraktes de feilaktig som steder eller sfærer. Det passer bedre å snakke om en helvetestilstand eller en himmeltilstand enn om steder. Når det finnes en overvekt av onde sanskaraer ved døden, tømmer individet gradvis de dårlige sanskaraene gjennom lidelse i helvetestilstanden. Resultatet er at de onde sanskaraene tenderer mot å finne balansen med de gode sanskaraene. Det er som om en enorm isblokk var plassert på den ene vektskålen og fikk den til å synke fordi den var så mye tyngre enn motvekten plassert i den andre skålen. Etter hvert som den enorme isblokken gradvis smelter og vannet renner vekk, har de to vektskålene en tendens til å komme i balanse. Etter hvert som massen av onde sanskaraer tynnes ut gjennom lidelse, begynner deres overvekt likeledes å forsvinne, og de kommer nesten i balanse med de gode sanskaraene. Dette øyeblikket, når de to motsatte sanskara-typene nesten befinner seg i en tilstand av balanse, er det øyeblikk da individets liv etter døden opphører og en ny fysisk inkarnasjon fremskyndes. Han nedfelles i en ny fysisk kropp fordi det ikke tjener noen ytterligere hensikt at han fortsetter sin subjektive fordypelse i ulegemlig liv. Han er moden for å samle nye erfaringer i en annen grov kropp, og til dette formålet må han velge et befordringsmiddel som er passende for utarbeidelsen av sine utømte sanskaraer. Hvis den individuelle sjel har tømt et overskudd av onde sanskaraer og altså gjennomgått en helvetestilstand, kan det hende at han springer inn i en inkarnasjon der gode sanskaraer gjerne dominerer. Grunnen til denne uventede omvendelsen er å finne i styrken av de sanskariske strømningene. I det han skal til å inkarnere, er individet allerede lettet for et overskudd av onde sanskaraer, og den sterke tidevannsstrømmen av gode sanskaraer er i ferd med å få overtaket. Følgelig er det denne kraftige strømmen av gode sanskaraer som motiverer ham i hans nye inkarnasjon. Slik kan en mann som har vært et ødeland i sitt siste liv, begynne sin nye inkarnasjon med en tydelig tilbøyelighet til askese. Omvendt kan en overgang fra god til dårlig forekomme når man springer inn i en inkarnasjon fra en himmeltilstand der en overvekt av gode sanskaraer har blitt tømt gjennom intens imaginær nytelse. Øyeblikket for å inkarnere i en ny fysisk kropp fremskyndes når de gode og de dårlige sanskaraene nesten har balansert hverandre og de dårlige sanskaraenes tidevann er i ferd med å stige. ____________ Sanskaraer: akkumulerte inntrykk etter tidligere erfaringer, som determinerer ens ønsker og handlinger (o.a.)   Tilbake "Gode" handlinger etterlater seg sanskariske rester i individets underbevissthet like sikkert som de "onde" gjør det. Derfor kan et individ bindes like fast av "gyldne lenker smidd av gode gjerninger" som "onde handlingers lenker av jern."   Tilbake Listen, Humanity, red. D. E. Stevens, ss. 101-115 1982 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust

 

Denne artikkelen er hentet fra “Death and Immortality” (“Død og udødelighet”) i LISTEN, HUMANITY av Meher Baba. Hvis du er interessert i å lese hele forelesningen, kan du ta kontakt via telefon eller e-post, så sender vi den til deg! Vi viser også til kapittelet “Reinkarnasjon og karma" FORELESNINGER, en av Babas bøker som er oversatt til norsk og tilgjengelig på nettet. Gå til:   home.online.no/~solibakk/nor/ og klikk på "Bøker på norsk"! —Red.

 

SILENCE DAY 10. JULI   Bhau Kalchuri Den 26. juni, 1925 erklærte Meher Baba at han ville overholde taushet fra den 10. juli. Et skilt ble malt og hengt opp ved inngangen til Meherabad. Kunngjøringer ble trykt og sendt i posten for å gjøre oppmerksom på at Meher Baba ikke ville snakke med noen på et år. Det ble tilkjennegitt gjennom kunngjøringene at fra den første juli ville mesteren ikke gi darshan til noen utenforstående. Baba ønsket å ha tid til å gi sine siste instruksjoner til kvinnene og mennene i Meherabad om deres opphold og plikter. Under en diskusjon om det tause året som foresto, var det en person som uttrykte bekymring for at Baba, hvis han ble irritert på noen, ville la noen ord unnslippe. Men Baba forsikret alle om at når han først hadde begynt å holde seg taus, ville han ikke miste kontrollen over humøret sitt eller si så mye som et eneste ord fra da av. LORD MEHER, 1922-1925, bind 2, Bhau Kalchuri, s. 728 1987 © Lawrence Reiter

 

UBRUTT TAUSHET   Mani S. Irani Fra tid til annen hørte vi noen si at nå hadde Baba planer om å bryte sin taushet. Alt som angikk Baba angikk selvfølgelig meg, og jeg ville ikke bli holdt utenfor. Så jeg fikk ham til å gi meg et spesielt løfte. "Baba," sa jeg, "når du bryter din taushet vil jeg være hos deg." "Selvfølgelig skal du være hos meg," sa han. "Lov meg det, lov meg det!" sa jeg. Og det gjorde han. Han lovte det høytidelig med sin hånd i min. Etter at jeg hadde fått ham til å gjenta det flere ganger, følte jeg at saken var avgjort. Dette skjedde ca. fire år etter at Baba hadde begynt sin taushet. Da ferien var over, dro jeg tilbake til skolen. Men en eller annen gang midtveis i terminen hørte jeg at Baba hadde sendt ut en løpeseddel om at han snart kom til å bryte sin taushet. Jeg fikk sjokk. Jeg kunne ikke tro det. Baba visste at jeg ikke ville få ferie igjen før etter november. Og han visste at han hadde nektet meg å dra til ham så lenge skolen varte. Han hadde lovet meg meget høytidelig at jeg skulle være hos ham når han brøt sin taushet. Og allikevel hadde han bestemt seg til å bryte tausheten nå! Jeg satte meg øyeblikkelig ned og skrev et brev til min kjære bror som lød: "Du lovte meg at jeg skulle få være hos deg når du brøt din taushet. Det forundrer meg meget å høre at du har tenkt å bryte din taushet om to måneder mens jeg fremdeles er på skolen. Så enten lar du meg komme og være hos deg når du bryter din taushet, eller så utsetter du å bryte din taushet." Meher Baba med sin søster Mani, Meherabad, 1934 Jeg føyde til et P.S: "Jeg kan komme med én gang." Baba må ha blitt skremt, for svaret hans kom svært raskt tilbake. "Nei, ikke kom," skrev han, "jeg har bestemt meg til å utsette å bryte min taushet." Vel, jeg tok hans avgjørelse for gitt. Tross alt var det en av de to tingene jeg hadde bedt ham om å gjøre. Så det virket helt naturlig at Baba utsatte å bryte sin taushet til lillesøsteren hans kunne være hos ham i ferien sin! GOD-BROTHER, ss. 126-127 1993 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust