Kjærlighet, lydighet og overgivelse Meher Baba

Å bekranse meg, å bøye seg for meg og synge min pris er relativt sett de tre mest uviktige tingene. De tre mest viktige tingene på stien til Gudsrealisering er kjærlighet, lydighet og overgivelse. Når det gjelder disse tre, er det ikke spørsmål om kompromisser. Kjærlighet er en gave fra Gud til menneske, lydighet er en gave fra mester til menneske og overgivelse er en gave fra menneske til mester. En som elsker, vil gjerne gjøre den elskedes vilje og søker forening med den elskede. Lydighet utfører den elskedes vilje og søker den elskedes behag. Overgivelse hengir seg til den elskedes vilje og søker ingen ting. En som elsker, er den elskedes elsker. En som adlyder, er den elskedes elskede. En som overgir alt - kropp, sinn og alt annet - har ingen annen eksistens enn den elskedes, som alene bor i ham. Derfor er lydighet større enn kjærlighet og overgivelse er større enn lydighet. Og allikevel kan alle tre - som ord - sammenfattes i ett uttrykk: guds-kjærlighet. Man kan finne den ene boken etter den andre om kjærlighet i prosa og poesi, men det er svært, svært få personer som har funnet kjærligheten og erfart den. Samme hvor mye man leser, lytter og lærer, vil man aldri forstå hva kjærlighet er. Uansett hvor mye jeg forklarer kjærlighet for dere, vil dere forstå den mindre og mindre hvis dere tror dere kan fatte den gjennom intellektet eller fantasien.... Forskjellen mellom kjærlighet og intellekt er noe slikt som mellom natt og dag: de eksisterer i forhold til hverandre, og allikevel er de to forskjellige ting. Kjærlighet er ekte intelligens i stand til å realisere sannheten; intellektet er best skikket til å vite alt om dualitet, som er født av uvitenhet og er fullstendig uvitenhet. Når solen står opp, blir natten forvandlet til dag. Likeledes: når kjærligheten manifesterer seg, blir ikke-kunnskap (uvitenhet) forvandlet til bevisst-kunnskap (viten). På tross av forskjellen mellom en person med et skarpt intellekt og en meget uintelligent person er begge like mye i stand til å erfare kjærlighet. Den egenskapen som bestemmer ens evne til kjærlighet er ikke ens forstand eller klokhet, men ens beredskap til å oppgi livet selv for den elskede og allikevel holde seg levende. Man må, for å si det slik, skalle av kropp, energi, sinn og alt annet og bli til støv under den elskedes føtter. Dette støvet, denne elskeren, som ikke kan holde seg i live uten Gud - akkurat slik en vanlig mann ikke kan holde seg i live uten pust - blir så forvandlet til den elskede. Slik blir mennesket Gud. Tilgivelse Tilgivelse er det høyeste av alt for de som blir tilgitt. Det er ikke noen stor ting for meg å tilgi. I virkeligheten er det faktisk ingenting å tilgi, for det finnes virkelig ikke noe slikt som godt og ondt. Du opplever det slik, og de er der i dualiteten takket være dine egne bindinger i dualiteten.... Der finnes godt og der finnes ondt, men i virkeligheten er alt uten Gud null. Maya, som får deg til å ta illusjon for virkelighet, er til for deg men ikke for meg. For meg er bare jeg, og ingenting annet eksisterer. Derfor betyr det ingenting for meg å tilgi, og alt for deg å bli tilgitt. Listen, Humanity, s. 68 Lytt til kjærligheten uten å filosofere rundt den. Ingen her elsker meg slik jeg skulle vært elsket. Hvis alle dere hadde en slik kjærlighet, ville ingen av dere være igjen her foran meg. Dere ville alle ha realisert Gud og vi ville alle ha blitt den Ene som vi alle i virkeligheten og i evigheten er. Dere aksepterer meg som Gud og menneske på én og samme tid, den høyeste av de høye og den laveste av de lave; men gjennom å akseptere meg som DET, vet dere ikke at jeg er DET. For å kjenne meg som det jeg er, må dere bli bevisst min virkelige tilstand, og for det må dere elske meg slik jeg elsker dere. Mandali-ene som har vært hos meg gjennom tykt og tynt alle disse årene, er av kjærlighet til meg fullt beredt til å oppgi sine liv på et tegn fra meg. Men selv de elsker meg ikke slik jeg elsker dem. Hvis de gjorde det, da ville de ha blitt ett med min enhet, som i virkeligheten er vår alles enhet. Det er alene kjærligheten som kan løfte på sløret mellom en elsker og den elskede. Tro meg, du og jeg holdes ikke adskilt av annet enn sløret som du, du selv, er. Hva betyr du, du selv? Når du er sulten, sier du: Jeg er sulten. Når du er syk, sier du: Jeg føler meg ikke bra. Når du sier: Baba, jeg har sovet godt, jeg er lykkelig, sønnen min er død, de mishandlet meg, jeg føler meg elendig, dette er mine ting - er det disse jeg, meg og min som er sløret. Det er bare på grunn av at det falske egos slør ligger mellom oss at du opplever så mange vanskeligheter, problemer og bekymringer, som alle forsvinner automatisk når de berøres av kjærlighetens virkelighet. Når teppet, dvs. ditt begrensede 'jeg' går opp - og det kan bare for-svinne gjennom kjærlighet og kjærlighet alene - realiserer du enhet og oppdager meg som ditt eget selv, dvs. Gud. Jeg sier det fordi det bare er jeg, overalt. Noe slikt som deg finnes egentlig ikke. Det kreves sykluser og sykluser for at en skal bli opplyst med ekte viten om selvet, eller Gud. For din del er derfor ikke millioner på millioner av død og fødsel tilstrekkelige i seg selv for å løfte på sløret - det begrensede 'jeg-et'. Men gjennom kjærlighet kan det fjernes på uendelig mindre enn brøkdelen av ett sekund. Alle de som er ekte asketer, yogier, wali-er, pir-er, og helgener er ikke nødvendigvis Guds-realiserte. Bare ekte Gudselskere, uavhengig av kjønn, er de ekte mardan-e-Khuda (Guds menn). Men selv blant et hundre tusen slike Guds menn er det kanskje bare en vil bli Gudsrealisert etter mange sykluser.... Store mengder av riter, ritualer, seremonier, tilbedelse, meditasjon, bot og ihukommelse kan ikke i seg selv produsere kjærlighet. Ikke noe av dette er nødvendigvis tegn på kjærlighet. Tvert i mot har de som sukker høyt og gråter og klager fremdeles til gode å oppleve kjærligheten. Kjærligheten setter fyr på en som finner den. Samtidig forsegler den hans lepper slik at ingen røyk kommer ut. Kjærligheten skal oppleves, ikke røpes. Det som stilles til skue, er ikke kjærlighet. Kjærligheten er en hemmelighet som bør forbli en hemmelighet, bortsett fra for den ene som mottar den og holder på den.... Å elske Baba i håp om å oppnå helse, rikdom, eller goder for familie og venner osv. er å elske alle disse og ikke Baba. Elsk gud og bli Gud. Som jeg allerede har sagt, har jeg kommet for å motta deres kjærlighet og for å gi dere min. Hvis dere elsker meg vil dere finne meg. Med mindre dere elsker meg, kan dere aldri finne meg. Ikke tro at dere ikke kan elske meg eller at dere ikke har tid til å elske meg. Jeg sier ofte at jeg vil ha din kjærlighet. Jeg mener det, fordi det er alt jeg vil ha fra dere. Derfor sier jeg alltid at dere skal elske meg mer og mer. Jeg har også sagt at dere ikke kan elske meg slik jeg bør elskes. For å klare det må dere først motta min kjærlighet i gave, og den gaven avhenger for min del totalt av mitt eget forgodtbefinnende - når det gjelder å gi dere bare et glimt av den virkeligheten som er mitt selv. Ingen kan eie kjærlighet på noen som helst slags måte uten som en gave. Men jeg gir kjærlighet til selv og aksepterer den selv. Å gi kjærlighet kjenner ingen lov uten kjærlighet, som alene er den loven som styrer alle de andre naturlovene. Det er alltid uendelig lett for meg å gi - men det er ikke alltid like lett for dere å ta i mot den - min kjærlighet i gave.... Noen ganger er det også uendelig umulig for en å motta denne kjærligheten... Det er derfor Kabir sier at noen ber om den og får den ikke, noen får den ubedt, og allikevel er det noen som ikke er i stand til å motta den selv når den tilbys dem. Jeg er alltid rede til å gi gaven, men dere må også forberede dere på å motta den. Det krever virkelig vågemot. Selv i vanlig dyre- og menneske-kjærlighet finnes det høydepunkter der en mor noen ganger forsømmer sitt eget liv for sit avkoms skyld. Eller en mann kan være uten søvn eller mat eller lystne tanker i dagevis på grunn av sin rastløshet, født av sann kjærlighet til en kvinne. Guddommelig kjærlighet er ilden som ikke bare eliminerer all slags kulde, men også all slags innbilt varme. For eksempel er mast-en kjent som Dhondiba i Kolahpur blant de meget, meget få som har en slik kjærlighet.1 Selv om den utsettes for store påkjenninger gjennom kulde, hete og regn til alle tider på året, holder kroppen hans seg sunn og frisk, sterk og kraftig. Ilden brenner i ham ukjent selv for de omkring ham. Hans sinn er ikke koblet til kroppen. Kjærligheten gjennomsyrer ham fra topp til tå. Selv om kjærligheten ligger hinsides intellektet finnes det utallige poenger ved den som allikevel kan forklares gjennom fornuften og føres innen dens rekkevidde. Men til syvende og sist er det jeg som blir tilbake; alt annet er null, og jeg er den eneste virkelighet. Den virkeligheten kan ikke nås i illusjonen gjennom illusjoner, og det nytter ikke å leke gjemsel med kjærligheten. Når Gud blir menneske (Avatar, Buddha, Kristus, Rasul), kan Han skjenke både kjærlighet og lydighet til-og akseptere overgivelse fra-alle og ethvert individ. Jeg sier dette like mye til de som har levd med eller for meg alle disse årene som til de som bare er hos meg nå for denne sahavas-en. Ærlig sier jeg dere, at hvis dere ærlig adlyder meg, vil dere bli meg - deres eget virkelige selv. Dette er ikke første gangen jeg sier det. Til alle tider har jeg sagt til alle at de skal forlate alt og følge meg. Det betyr å adlyde meg slik at dere kan få en bevisst erfaring av meg. Nå er tiden kommet når de som adlyder meg, vil realisere meg. Den lydigheten som er større enn kjærlighet, er den hundre prosent-lydigheten som Hafiz beskriver: Mazan ze chumo-chara dum kay banda-e-muqbil, Be-jan qubul kunad, her sukhan kay Sultan guft. Løselig oversatt betyr dette: “Utfør alle mesterens ordre uten spørsmål, slik det sømmer seg for en heldig slave.” For ca. tredve år siden, før jeg begynte å overholde min taushet, og da Meherabad var en koloni fylt av hundrevis av søkere, tjenende og lidende som levde i ashram-ene (boplassene), asylene (tilfluktsstedene), skolene, poliklinikkene og sykehusene her på den tiden, kom det en gjest for å overgi seg til meg. Han kunne ikke hjelpe for at han begynte å gråte da jeg sa til ham at det han hadde tenkt seg, var meget, meget vanskelig, siden overgivelse betyr lydighet, og lydighet har bare én betydning, og det er å adlyde. Han sa han viste det og at han var forberedt på å adlyde meg uforbeholdent. Da jeg spurte om han ville skjære sitt eget barn i biter hvis jeg ba ham gjøre det, gikk han til og med med på det. Men da jeg ba ham ta av seg klærne og vandre naken rundt i Ahmednagars gater, begynte han å protestere, og til slutt gikk han sin vei... Hva jeg enn sier...sier jeg med den største oppriktighet. Ubetinget lydighet til meg, uten bevisst å kjenne meg, er det som vil bringe dere nærest til meg. Men det er umulig å adlyde meg bokstavelig og spontant. Hvis jeg var i deres sted, ville ikke jeg være i stand til å gjøre det heller. Det beste ville være å adlyde meg med glede. Men i en enhver forstand er det å adlyde meg nå som dere fremdeles ikke bevisst har erfart min storhet, i seg selv en stor ting. Mye av lydighetens verdi går tapt med en gang overbevisning er forvandlet til bevisst kjennskap til min virkelighet. Dette er formålet dere er kalt for. Lydighet er større enn alle åndelige opplevelser, men lydighet bare for syns skyld er verre enn ingen lydighet. Selv om bare én blant dere lykkes i å elske meg og adlyde meg, vil formålet med denne sahvas-en være tilstrekkelig oppfylt, ja fullt oppfylt. Mast: en åndelig oppslukt og guddommelig beruset person. BACK Ikke i betydning Meher Baba som person, men som en som er ett med Gud. Babas bestandige tema er at alle mennesker i virkeligheten er ett med Gud, og derfor uunngåelig ett med alle Gudsrealiserte skapninger, og også med hverandre hvis de bare var klar over det. BACK Sahavas: samvær. BACK LISTEN, HUMANITY, s. 9-28

Ayaz og juvelen Francis Brabazon Det får meg til å tenke på historien om en stor konge, Mahmud av Ghazni, som også var en åndelig aspirant. Han hadde en slave, Ayaz, som han tilsynelatende foretrakk fremfor alle sine store hoffmenn. Dette skapte sjalusi i hoffet, så en dag bestemte han seg til å vise adelsmennene nøyaktig hvorfor han foretrakk sin slave fremfor alle andre. Mahmud lot to tunge stener bli plassert foran tronen, og på én ble den fineste juvelen han eide lagt. Han kalte en av sine store adelsmenn til seg og ba ham om å ta den andre stenen og smadre den ned slik at juvelen ble knust. Hoffmannen sto lamslått, og da han hadde fått munn og mæle tilbake, forsøkte han diplomatisk å overtale kongen til å gå fra sin beslutning. Til slutt ba Mahmud ham gå sin vei og tilkalte en annen stor adelsmann som var ved hoffet. Igjen ble samme ordre gitt med samme resultat. Nok en gang sendte kongen den uvillige adelsmannen vekk og kalte på sin slave. Denne gangen løftet Ayaz på kongens befaling øyeblikkelig opp stenen og lot den falle med stor tyngde ned på den første. Den dyrebare juvelen ble knust til støv. For å teste Ayaz ytterligere skjelte kongen ham grundig ut foran hoffet fordi han hadde ødelagt den praktfulle juvelen. Ayaz sto hele tiden rolig, og til slutt, da Mahmud ikke hadde mer pust igjen, bøyde han hodet og sa: "Det er min skyld, herre." Listen, Humanity, s. 28

Direkte reise til Gud Meher Baba Massene som forsøker å oppnå Sannheten ved å følge riter og ritualer kan sies å reise med godstoget som oppholdes for ubestemt tid på alle slags stasjoner. De som oppriktig og hengivent mediterer over Gud eller vier sitt liv til tjeneste for menneskeheten, kan sies å reise med det vanlige toget som stopper på alle stasjoner i følge rutetabellen. Men de som søker samvær med den Sannhetsrealiserte Mester og utfører hans ordre i full overgivelse og tillit, kan sies å reise med ekspresstoget som bringer dem til målet på kortest mulig tid, uten stopp på mellomliggende stasjoner. Livet på sitt beste, s. 13

Meher Babas siste budskap på alfabetbrettet 7. oktober 1954 Bhau Kalchuri Det er ikke en eneste grunn for noen av dere til å være bekymret. Baba var, Baba er og Baba vil også bestå for evig. Å bryte ytre forbindelser betyr ikke slutten på indre tilkytninger. Det var bare for å etablere de indre forbindelsene at de ytre kontaktene er blitt opprettholdt til nå. Tiden er nå inne til å bindes i en lenke av indre kontakter. Derfor er ikke ytre kontakt lenger nødvendig. Det er mulig å etablere denne indre tilknytningen ved å adlyde Babas ordre. Jeg gir dere alle min velsignelse for å styrke disse tilknytningene. Jeg er alltid hos dere og jeg er ikke borte fra dere. Jeg var, og jeg vil i all evighet fortsette å være hos dere, og det er for å fremme realiseringen av dette at jeg har brutt den ytre kontakten. Dette vil sette alle mennesker i stand til å realisere min Sannhet ved at de er bundet til hverandre med indre tilknytninger. Å mine elskere! Jeg elsker dere alle. Det er bare på grunn av min kjærlighet til mitt skaperverk at jeg har steget ned til jorden. Ikke la hjertene deres bli sønderrevet når jeg erklærer at jeg skal forlate kroppen min. Tvert imot, aksepter min guddommelige vilje med glede. Dere kan aldri flykte fra meg. Selv om dere prøver å flykte fra meg, er det ikke mulig å bli kvitt meg. Så fatt mot og vær tapre. Hvis dere taper motet på denne måten, hvordan skal det da bli mulig for dere å fullføre de store oppgavene jeg har betrodd dere? Vær tapre og spre mitt kjærlighetsbudskap vidt og bredt til alle verdenshjørner for å oppfylle min guddommelige vilje. La ordene ”Baba, Baba, Baba” høres fra alle jordens hjørner og avkroker og fra alle barns munn og la uvitenheten bli redusert til aske av min kjærlighets brennende flamme. Kom sammen for å oppfylle min vilje gjennom å stå fast på sannhet, kjærlighet og ærlighet og være verdig til å ta del i min oppgave. Jeg gir dere alle min velsignelse for å spre mitt kjærlighetsbudskap. LORD MEHER, 13-14, s. 4562

Meher Baba Kilden Trosterudveien 25C 0778 Oslo, Norway Eric og Sigrid Solibakke Tlf:  +47 2292 0961 Epost   Hjemmesiden Norske oversettelser ved Mona Brodin 2003 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust, Ahmednagar, India