| Høst 2003 |
Nr. 4, XI årg. |
Drøm og virkelighetMeher Baba
|
|
Vær sikker, av egen levende erfaring vet jeg definitivt at Gud er den ene og eneste virkelighet og at alt annet er illusjon. Alt dere ser og hører i dette øyeblikk — denne hallen, at vi er i hverandres nærvær, disse forklaringene som jeg gir og dere hører, og til og med min inkarnasjon som Avatar — alt dette er en drøm. Hver kveld sovner dere og har forskjellige slags drømmer, og allikevel våkner dere hver morgen for på nytt å oppleve den samme gamle drømmen som dere har drømt helt siden dere ble født inn i det livet dere har nå i illusjonen. Dere sier: 'Baba, vi er lys våkne; vi ser faktisk at du sitter der foran oss; vi klarer å følge med på det du forklarer oss.' Men dere må innrømme at dere ville sagt det samme hvis dere drømte at dere var nær meg og hørte meg si dere at alt dere følte, så og hørte var en drøm. Så lenge dere ikke våkner opp fra en drøm, må drømmen nødvendigvis få dere til å føle at den er krass virkelighet. En drøm blir en drøm først når du våkner; først da forteller dere andre at det livet dere levde i drømmen bare var en drøm. God eller vond, glad eller trist — da blir drømmen erkjent som noe som i virkeligheten har vært absolutt ingenting. Derfor gjentar jeg at selv om dere sitter her foran meg og hører meg, er dere ikke virkelig våkne. Egentlig sover og drømmer dere. Jeg sier dette fordi jeg på en og samme tid er våken i ordets egentlige forstand og allikevel drømmer jeg — med hver og en — de drømmene som alle drømmer. Alle gledene og vanskelighetene dere har, at dere føler dere lykkelige og ulykkelige, at dere er til stede her og lytter til disse forklaringene, alt dette er ingenting annet en tom drøm for deres del og for min. Det er denne ene forskjellen: Jeg vet også bevisst at drømmen er en drøm, mens dere derimot føler at dere er våkne. Når dere virkelig våkner opp, vil dere øyeblikkelig se at det dere følte som våkenhet, bare var drøm. Da vil dere realisere virkeligheten, som er at dere og jeg er og alltid har vært ett. Da vil alt annet forsvinne akkurat som de vanlige drømmene deres forsvinner når dere våkner opp. Ikke bare opphører de å eksistere, da oppdager man også at de aldri virkelig har eksistert. Fra fødsel til død fortsetter du å vokse. Først er du ung; så blir du gammel og dør uten å vite eller bry deg om hvorfra du kommer eller hvor hen du går. Fra 'Hvem er jeg?' til ' Jeg er Gud' er bare én lang, lang drøm som strekker seg over uminnelige tider. Men at heller ikke dette noensinne har eksistert i den evighet og uendelighet som er din egen eksistens, oppdager du i det øyeblikk du realiserer ditt eget selv, eller Gud.
Hvert individ, her og annetsteds, er den samme ene, alltid-udelelige Gud. Jeg sier dette fordi jeg er ansvarlig for hele skapelsen. Hvis ikke jeg er her, da ikke bare vil ikke dere være her, men heller ikke skaperverket med alle sine grove, subtile og mentale sfærer vil være her. Kort sagt: Alt eksisterer fordi jeg eksisterer. Også i ditt tilfelle eksisterer hele skaperverket fordi du eksisterer. Når du sover dypt, da forsvinner allting for deg — kropp, sinn, verden og universet — og absorberes i din tilstand av dyp søvn, Guds mest-opprinnelige hinsides-hinsidestilstand. Da har din bevissthet, trett av å fokusere på dualitetens illusjon, funnet hvile inne i deg. Etter å ha blitt forfrisket i Guds mest-opprinnelige hinsides-hinsidestilstand, kaster din bevissthet deg først inn i drømmene-i-søvne, og så våkner du opp nok en gang inne i skapelses-drømmen. Igjen og igjen strømmer denne skap-elsesdrømmen ut fra deg og for deg. Denne prosessen av gjentagende sove-drømme-våkne er et resultat av din manglende evne til å våkne opp i din dype søvntilstand (dvs. bevisst enhet med Gud). Derfor alternerer du mellom å sove og å drømme enten drømmene-i-søvne eller skapelsesdrømmene.
Det er bare når du våkner opp i ordets virkelige forstand (Gudsrealisering) at du oppdager at det kun er du (Gud) som eksisterer og at alt det andre er ingenting. Bare etter tidssyklus på tidssyklus kan en oppnå sin egen bevisste Gudstilstand og oppdage at ens uendelige bevissthet er evig fri for alle illusjoner om dualitet. Hele skapelsen er et tankenes spill: et sinnets produkt. Det er ditt eget sinn som binder deg og det er også sinnet som er ditt middel til frihet. Du er evig fri. Du er ikke bundet i det hele tatt. Men du kan ikke realisere din frihet ved utelukkende å høre dette fra meg, for sinnet ditt sørger for å vikle deg inn i illusjonen om dualitet. Derfor kan du bare forstå det jeg forteller deg, og kun forståelse kan ikke få deg til å erfare den sannheten som jeg sier deg. For den sannheten må du la sinnet ditt bli stanset og til slutt rykket opp med roten. Da, så snart du ser meg slik jeg virkelig er, vil alt annet forsvinne og du vil oppdage at du selv er ditt eget evige og uendelige selv....
Opp gjennom tidene har jeg sagt til folk at de skal forlate alt og komme til meg. Dette er den eneste veien til befrielse fra all illusjon. Vi lever alltid i nuet. Fra barndommen til alderdommen lever vi alltid i nuet. Vi glemmer fortiden, for den er ikke der i det hele tatt. Det er det evige nuet som alltid er. Selv de store mislykkes ofte i å gripe evigheten. I Hyderabad lever en velkjent helgen. Han har tusenvis av tilhengere, men selv han har ikke funnet sannheten ennå. Jisay pata laga hai uska pata kisiko nahin lagta (Ingen kan kjenne den som har funnet Gud).... Å høre er ikke det samme som å forstå. Forståelse er ikke det samme som begrep. Begrep er ikke det samme som persepsjon. Persepsjon er ikke det samme som erfaring. Erfaring er ikke det samme som å bli Gudsrealisert. Å realisere Gud er å bli Gud. Dette betyr bevisst erfaring av at du er Gud, for du er evig Gud, men du vet det ikke. Når Gud blir menneske (Avatar) forstår Han fullt ut hvorfor du ikke forstår at du er Gud, og Han vet hvordan du kan bli DET. Det kan ikke finnes noe strengt regelverk som angir hvordan du kan la deg føre til den ene og eneste stien til Gudsrealisering. Denne stien går gjennom de subtile og mentale sfærer, som er uavhengig av og 'over' den grove sfære med dens utallige stjerner, soler, måner og verdener, inkludert jorden.
Hva som enn bringer deg nærmere stien og passer deg best, er best for deg, så sant du er i stand til å praktisere det helhjertet og i harmoni med det som sinnet ditt har en naturlig dragning til. En god løper som er likegyldig til å løpe, kan ikke gjøre særlige fremskritt, men en halt mann som fortsetter å humpe energisk, kan fort komme frem til stien. Hvis den ikke blir brukt ordentlig, er den beste av biler praktisk talt ubrukelig for den reisende, hvor oppsatt han enn er på å nå sitt bestemmelsessted. Jeg har allerede sagt dere at kjærlighet til Gud og lydighet til en mester er hinsides rekkevidde for mennesket på egen hånd og at total overgivelse er nesten umulig for ham. Det nest beste for mennesket blir da å rense hjertet sitt. Også det er meget vanskelig, for hver handling, enten den er ubetydelig eller viktig, god eller dårlig, har etterlatt seg sitt inntrykk på sinnet hans. Således er hvert menneskesinn et gigantisk lager av akkumulerte og raskt skiftende inntrykk. Hvordan kan man få en fyldestgjørende idé om disse inntrykkene, latt tilbake av utallige handlinger — og særlig de som er født av vrede, lyst og grådighet — i løpet av menneskebevissthetens langtrukne evolusjon gjennom hele rekken av livets mineral-, plante- og dyrestadier?
De innlysende botemidlene for denne situasjonen er å ikke bruke noen botemidler. For eksempel, hvis man tyr til et tilbaketrukket liv i ren fysisk forsakelse, er det mer sannsynlig at man driver inntrykkenes skitt under jorden enn at man eliminerer den fra sinnet. Under en falsk følelse av ytre trygghet født av et liv i isolasjon, har sinnet en tendens til å svekkes og derved å slutte å kjempe. Da er det sannsynlig at sinnet — i stedet for å oppnå frihet fra inntrykkenes bindinger — til slutt gir etter for sine inntrykk og slik utvikler enda sterkere bindinger. Ved å bli fri i fysisk forstand fra bindingene som er skapt av inntrykkene i sinnet ditt, har du ikke eliminert dem fra sinnet ditt. Selv om kroppen din kanskje er fri for en tid, slik den er i den dype søvntilstanden, er allikevel sinnet ditt fortsatt bundet av inntrykkene. Heller ikke når selve kroppen forlates, blir du fri, for sinnet ditt er fortsatt bundet av de inntrykkene som sinnet har skapt. Akkurat slik sinnet ikke kan frigjøres fra bindinger gjennom bare fysisk forsakelse, kan ikke hjertet renses gjennom bare automatisk å følge religionens ytre former og nykker. Man må handle av prinsipp og ikke gjennom ritualer. For eksempel ligger essensen i Zarathustras lære i prinsippene gode tanker, gode ord og gode gjerninger, og ikke i mengden ritualer og seremonier. Disse tjener mer som en flukt fra — snarere enn en spore til — arbeidet med å rense hjertet.
I oppnåelsen av gode tanker, gode ord og gode gjerninger finner en at godt ikke bare er noe bedre enn vondt, heller ikke er det bare det motsatte av vondt; og ikke-vondt er ikke nødvendigvis godt. 'Godt' og 'vondt' er ord som bestyrker illusorisk dualitet mer enn de minner en på guddommelig enhet. Slik sannheten ser det, er tanker, ord og gjerninger 'gode' bare når de fødes av lengselen etter eller kjærligheten til Gud, den ene og eneste sannhet. Selv om jeg er født zarathustriker, er alle religioner den samme for meg i den grad de hjelper mennesker å komme nærere og nærere Gud, som alltid er helt nær mennesket. Det er bedre ikke å tilbe hvis hjertet ditt ikke er i det. Enhver bønn som du ber automatisk i en ånd av demonstrasjon eller seremoni, er bare en farse. Det resulterer i sterkere bindinger gjennom ditt foregivende av renhet. På lignende måte kan en selvpålagt faste, hvis den ikke overholdes gjennom lydighet eller kjærlighet til sannheten, gjøre klokken til objektet for din faste gjennom at du vokter på den for å se når tiden er inne for å stanse. Slike handlinger strammer mer enn de løsner inntrykkenes bindinger. Ved ikke å spise samler du "ikke-spise" inntrykkene. Å gjøre noe eller ikke å gjøre noe — enten sove, være våken og til og med puste — skaper avtrykk på sinnet ditt. Derfor kan du faste i all evighet, henge deg selv opp-ned eller knuse skallen din mot en sten og allikevel ikke fri sinnet ditt fra inntrykkene sine. Hvorfor skulle du da være nødt til å gi slipp på å spise, drikke, gjøre din plikt overfor din kone og dine barn og sørge for andres beste? Slike plikter sperrer ikke din vei til stien i det hele tatt. Det som kommer i veien for deg, er de unødvendige bindingene du skaper gjennom å feste deg til de objektene som er forbundet med disse pliktene. Du kan eie verden uten å være festet til den så lenge du ikke tillater deg selv å bli eid av noen som helst del av den. Anta for eksempel at en mann, på tross av at han gjør sitt beste, mister sin familie og ikke er i stand til å skaffe seg nok å spise. Hvis han ikke bryr seg om det, utgjør dette hans virkelige avkall på både familie og spising. En virkelig faste for sinnet er å ikke ha tanker i det hele tatt, men vanligvis er dette umulig. Enten man vet det eller ikke kommer og går tankene — som pusten — enten du drømmer livsdrømmen din eller drømmer i søvne. Du blir komplett fri fra tanker bare når du er i en tilstand av dyp søvn — Guds mest-opprinnelige hinsides hinsides-tilstand. Men i dyp søvn mister du bevisstheten også. Da finner sinnet ditt foreløpig hvile, men det er ikke fridd fra sine inntrykk.....
Den beste metoden for å rense hjertet og forberede seg på å stille sinnet er å leve et normalt, verdslig liv. Å leve midt blant dine daglige plikter, det du har ansvar for, det du liker og misliker osv. vil hjelpe deg. Alt dette blir selve redskapene for renselse av hjertet ditt. For å lykkes avhenger denne naturlige, normale metoden av en klar idé om kraften bak tankene dine og hvilke kjensgjerninger som ligger under handlingene dine. Kraften bak tankene dine er inntrykkenes kraft i sinnet ditt. At inntrykkene er der skyldes dine egne tidligere handlinger. Handlinger er årsak til inntrykk og tanker er ikke annet enn uttrykk for inntrykkene. Siden dette er tilfellet, er det slik at jo mer du prøver å holde tankene dine tilbake, jo mer forstyrrer du deres naturlige uttrykksprosess. Før eller senere — med den ekstra kraften som produseres av fortrengning — kommer inntrykkene til å uttrykke seg helt og fullt. Sannheten om handling er at hver enkelt handling, viktig eller uviktig, frivillig eller ufrivillig, med én gang og etter tur preges inn på ditt sinn. Som en søleflekk kan et lett inntrykk enkelt tørkes bort, men inntrykk forårsaket av handlinger unnfanget i vrede, lyst eller grådighet er like vanskelige å fjerne som fettflekker. Kort sagt: handlinger skaper inntrykk og inntrykk skaper tanker. Tankene i sin tur har en tendens til å nedfelles i ytterligere handlinger. For å rense hjertet skal du la tankene være i fred, men du skal overvåke handlingene dine hele tiden. Når du har tanker som er sinte, lystne eller grådige, skal du ikke bekymre deg over dem og ikke prøve å holde dem tilbake. La alle slike tanker komme og gå uten å sette dem ut i handling. Forsøk å tenke mot-tanker for å skjelne, skille, lære og fremfor alt for å avlære de handlingene som fremkalles av dine egne inntrykk. Det er bedre å føle seg sint av og til enn bare å undertrykke vreden. Da får du muligheten til å tenke på vrede, dens årsaker og konsekvenser. Selv om sinnet ditt kanskje er sint, så ikke la hjertet ditt vite det. Forbli uberørt.
Hvis du aldri er sint, vil du være som en sten, i hvilken form sinnet er minst utviklet. Likeledes, hvis du aldri har lystne tanker, kan du ikke få fortjenesten av å ha unngått lystne handlinger. La vreden, lysten og grådighetens tanker komme og gå fritt og ubedt uten å sette dem ut i ord og gjerninger. Da begynner de beslektede inntrykkene i sinnet ditt å slites ut og blir mindre og mindre skadelige. Men når du setter slike tanker ut i handling — enten åpenlyst eller i hemmelighet — utvikler du nye inntrykk verre enn de som ble oppbrukt i handlingen. Disse nye inntrykkene setter enda dypere røtter i sinnet ditt. Det er kun den guddommelige kjærlighetsilden som kan ødelegge alle inntrykkene en gang for alle. Men å huske meg kan holde urenhetene i inntrykkene i sinnet ditt nede slik alun griper fatt i (flokkulerer) skitt i et kar med grumset vann. Derfor, når du føler deg sint eller har lystne tanker, husk Baba med én gang. La mitt navn tjene som et nett rundt deg slik at tankene dine kan fortsette å summe rundt deg som moskitoer uten å stikke deg. På den måten kan du hindre uønskede tanker fra å forandres til uønskede handlinger, og slik omsider bringe hjertet ditt til den renselsen som kreves for at jeg skal manifestere meg der inne. Men å huske meg hele tiden når du er opphisset, er meget vanskelig. Hvis du, på tross av at du er svært sint, avstår fra å gi uttrykk for ditt sinne, har du virkelig oppnådd noe stort. Det betyr at når sinnet ditt blir sint, vet ikke hjertet ditt noe om det, akkurat slik som når hjertet ditt elsker meg, trenger ikke sinnet ditt vite noe om det. Faktisk vet ikke sinnet ditt at hjertet ditt elsker meg når du, forberedt på å oppgi selve livet, lever et liv i lydighet og plikt fra dag til dag. Du kan også gi ditt sinn i min varetekt ved å huske meg eller gjenta mitt navn i hjertet ditt så ofte du kan. Husk meg så ofte at ditt sinn ikke finner andre tanker å leve på. Selv om jeg "tar" mitt eget navn kontinuerlig, har jeg kommet for å høre at mine elskere gjentar det, og selv om jeg var døv, ville jeg høre det om dere så gjentok det bare én gang av deres hele hjertet. Hvis dere ikke kan huske meg hele tiden, så ta alltid (si frem, tenk på) mitt navn før dere sovner og i det dere våkner opp. Husk i det minste å huske meg når du trekker ditt siste sukk, og du vil likevel komme til meg. Men hvordan skal du huske det i din siste stund hvis du ikke begynner å huske meg med én gang? LISTEN, HUMANITY, s. 29-46
Red. Don E. Stevens |
|
Meher Baba Kilden
Trosterudveien 25C
0778 Oslo, Norway
Eric og Sigrid Solibakke
Tlf: +47 2292 0961
Norske oversettelser ved Mona Brodin
2003 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust, Ahmednagar, India
|
