Erindringer Meher Baba

Puna, 1918 Shirinmai, Babas mor, hadde en uvanlig drøm bare et par dager før Baba ble født (25. februar 1894). I drømmen ble hun ført til et stort, åpent område der hun raskt ble omringet av et hav av mennesker med fremmed utseende, et menneskehav som strakte seg mot horisonten på alle kanter. Shirinmai følte at alle disse fremmede stirret forventningsfullt på henne. Hun var urolig da hun våknet. Da hun beskrev drømmen sin for venner og slektninger, var det en av de gamle som sa at snarere enn å bekymre seg, burde hun være glad, for symbolismen i drømmen tydet på at barnet (Baba) var ventet og ville bli holdt høyt i ære av et enormt antall mennesker. Ved en annen anledning gjenfortalte Ramju flere av Shirinmais historier: "Merwan (Babas navn var Merwan Sheriar Irani) var et problem allerede som barn. Noen måneder etter at han var født, drømte jeg at jeg sto i døren til huset vårt med Merwan i armene. Jeg så at det var en brønn på gårdsplassen like ved huset. En slående kvinnefigur, lik en hindugudinne, steg opp av brønnen. Jeg så tydelig den overdådige grønne sarien hun hadde på seg og de mange armringene hun var pyntet med. Blomstermønstre i klare farger var malt på pannen hennes og i hendene holdt hun et brett med blomster, et tent lys og andre ting som hinduer bruker i sin tilbedelse. Jeg sto urørlig, oppslukt av synet, helt til det merkelige vesenet vinket på meg og ga tegn til at jeg skulle gi Merwan til henne. Jeg våknet fra drømmen idet jeg prøvde å holde ham enda fastere." Shirinmai kunne fortelle mer om sine tidlige bekymringer for sitt fremmelige barn: "Merwan var et meget aktivt barn og litt av en ugagnskråke, og helt fra han kunne stabbe og gå hadde han det med å forsvinne ut av huset når jeg hadde øynene andre steder. Dette gjorde at jeg ofte—når jeg var opptatt i huset eller skulle i badet og det ikke var noen i huset som kunne se etter ham—måtte binde den ene enden av sarien min rundt livet hans og den andre rundt sengestolpen. Selv da kunne jeg ikke alltid holde ham unna ugagn. En gang (omkring januar 1895) lekte han på gulvet da jeg gikk ut. Da jeg kom tilbake til rommet noen minutter senere, så jeg ham til min gru leke fornøyd med en stor, sort slange. Denne gangen var det ingen drøm. Jeg bykset fremover med et skjærende skrik, men slangen gled raskt ut av huset og ble aldri sett igjen." ... (Noen dager senere) beskrev Baba den hendelsen som fikk en slik altoverskyggende betydning; da den store sufi-helgen Hazrat Babajan kysset ham på pannen og rev bort sløret som skjulte hans egen Gudsrealisasjon: "Når de fem fullkomne Mestere henter meg ned, legger de et slør over meg. Selv om Babajan hadde form som en kvinne, var hun en av dem (de fem Fullkomne Mestere), og hun avdekket meg i min nåværende form. Med bare et kyss på pannen, mellom øyebrynene, fikk Babajan meg til å erfare (mai 1923) fornemmelser av ubeskrivelig salighet, som vedvarte i omkring ni måneder. Så en kveld (januar 1924) fikk hun meg i ett nu til å realisere selvrealiseringens (Gudsrealiseringens) uendelige salighet. Merwan med søster Frieny og bror Jamshed, 1899 Da Babajan ga meg nirvikalp-opplevelsenen av min egen virkelighet (opplevelse hinsides begreper), opphørte de illusoriske fysiske, subtile og mentale kropper å eksistere—hverken sinn, verdener eller noen skapte ting i det hele tatt eksisterte for meg, ikke en gang som illusjoner. Så begynte jeg å se at jeg, og ingenting annet, eksisterte. Den uendelige saligheten i min selvrealisering var, er og vil forbli kontinuerlig. For øyeblikket opplever jeg uendelig salighet så vel som uendelig lidelse. Når jeg har forlatt kroppen, vil det bare være uendelig salighet igjen. Men etter at jeg ble selvbevisst, kunne jeg ikke ha sagt alt dette. Jeg kunne ikke ha sagt det nå heller, hvis det ikke hadde vært for de ubeskrivelige åndelige lidelsene jeg gikk igjennom i en periode på ni måneder (til oktober 1914) for å komme tilbake til normal bevissthet om andres lidelser. I disse ni månedene forble jeg i en tilstand som ingen andre kunne ha holdt ut i ni dager en gang. Etter fysisk død er et vanlig menneske som regel død for verden og verden er død for ham. Allikevel fortsetter han å leve sitt ulegemliggjorte liv hinsides den grove sfæres eksistens. De første tre dagene i min superbevisste tilstand (januar 1914) var jeg virkelig død for alle og alt bortsett fra min egen uendelige virkelighet, selv om min fysiske kropp fortsatte å fungere mer eller mindre normalt. Egentlig død, dog faktisk i live, ble jeg følgelig vurdert av andre som alvorlig syk. Jeg fikk holde sengen, der jeg lå med vidt åpne, tomme øyne som ikke så noen ting. Når mennesket (den individualiserte sjel) trer inn på det syvende plan, som er virkelighetens ene og eneste plan, er hans bevissthet én gang for alle helt befridd fra alt annet. Nå er den helt oppslukt av det virkelige selvets virkelighet, eller Gud. Slik sies det at den individuelle sjel blir superbevisst, eller Gudsbevisst. For andre sjeler, som fungerer innen dualitets-illusjonen, virker det kanskje som om den Guds bevisste tilstand er bare kjent for de som har oppnådd den. Gudsbevisste er like levende som de selv er. Ikke desto mindre, på tross av den kjensgjerning at den superbevisstes fysiske, subtile og mentale kropper kanskje fortsetter å fungere, er han for all tid død for illusjonen. Hans bevissthet har transcendert de illusoriske begrensningene til fødsel og død, som ligger innenfor dualitetsillusjonen. Guds bevisste tilstand er bare kjent for de som har oppnådd den. En slik tilstand av realisering av guddommelig enhet er helt og fullt hinsides sinnets doméne. Det er ikke ofte at mennesket blir superbevisst. Én av millioner kan kanskje oppnå det. Det er enda sjeldnere at den superbevisste kommer med Gudsbevissthet tilbake til normal bevissthet om alle de illusoriske eksistenser— grov, subtil og mental—som en Fullkommen Mester. Som regel forlater den Gudsbevisste automatisk sine grove, subtile og mentale kropper innen fire dager hvis han, etter å ha oppnådd superbevissthet, ikke begynner å komme tilbake til den illusoriske dualitetsverdens normal bevissthet. I sjeldne tilfeller fortsetter alle de tre kroppene til en Gudsbevisst En å fungere for ubestemt tid på de relativt høyere og lavere plan i illusjonen. For andre er da en slik En en virkelig evig-levende død, en virkelig majzoob-e-kamil, eller bevisst Gud midt blant den illusjonsbevisste menneskehet. Å røre ved en slik En er å røre ved Gud selv! I mitt tilfelle forlot jeg ikke kroppen på den fjerde dag, heller ikke ble jeg etablert i den grove sfære som en majzoob, heller ikke begynte jeg å gjenvinne min normale bevissthet som en Fullkommen Mester. Bare en slik Fullkommen En har evnen til å kjenne den tilstanden jeg måtte forbli i i ni måneder. På den fjerde dag og deretter var jeg min kropp en smule bevisst, og jeg begynte å bevege meg rundt uten å legge merke til noen ting i omgivelsene. Jeg mottok ingen impulser fra bevisstheten, slik en vanlig mann ville gjort. Jeg hadde ingen idé om hva jeg gjorde eller ikke gjorde. Jeg sov ikke og hadde ingen appetitt. Ingen ante at jeg gjennom hele denne perioden satt, snakket, gikk, lå i sengen og gjorde alt instinktivt, mer som en automat enn et vanlig menneske. Shirinmai, Babas mor Det var mine søvnløse, stirrende, tomme øyne som bekymret min mor mest. Hun trodde jeg var blitt gal, og det var det hun sa til andre. En dag var hun så fortvilet at hun gikk til Babajan og forlangte å få vite hva hun hadde gjort med meg. Shirinmai gjorde dette fordi hun visste at jeg i løpet av de siste ni måneder hver kveld pleide å gå til Babajan for å sitte nær henne en stund (mai 1913 - januar 1914). Babajan ga uttrykk for at det var min bestemmelse at jeg skulle riste verden våken, men dette betydde ingenting for Shirinmai i hennes fortvilelse. Jeg fikk medisinsk behandling over en lang periode, men samme hvor mange piller og sprøyter de ga meg, sovnet jeg ikke. Som Shirinmai sa "fordi jeg ikke visste min arme råd," sendte hun meg til Bombay for at jeg skulle bo hos Jamshed til en forandring. Fordi han ville at jeg skulle ha noe å ta meg til, oppmuntret Jamshed meg til å lage maten. Noen ganger lagde jeg mat greit nok, men jeg gjorde det som jeg gjorde alt annet—uten å vite hva jeg gjorde. Jeg husker den benken i Victoria Gardens der jeg tilbrakte mesteparten av tiden; jeg satt der alene, helt tapt for verden og dens anliggender. Selv om den uendelige saligheten jeg opplevde i min superbevisste tilstand forble ubrutt—slik den er nå også—led jeg kvaler på min tilbakereise til normal bevissthet i illusjonen. For å oppnå en slags lettelse, pleide jeg av og til å dunke hodet så intenst mot vegger og vinduer at noen av dem slo sprekker. I virkeligheten finnes det ingen lidelse som sådan—bare uendelig salighet. Men selv om lidelsen er illusorisk, er den dog—i illusjonens rike—lidelse. Midt i illusjonen etablerte Babajan min virkelighet. Min virkelighet, selv om den forble uberørt av illusjonen, opprettholdt forbindelsen med illusjonen. Det var derfor jeg led umåtelige åndelige kvaler. Upasni Maharaj, 1930-årene Ni måneder etter min selvrealisering begynte jeg så smått å bli bevisst omgivelsene mine (november 1914). Livet vendte tilbake til det tomme blikket mitt. Selv om jeg ikke fikk sove, begynte jeg regelmessig å spise små porsjoner. Nå visste jeg hva jeg gjorde, men jeg fortsatte å gjøre ting intuitivt, som om indre krefter tvang meg til å gjøre dem. Jeg gjorde ingenting av egen drift eller når andre ba meg om det. For eksempel, da jeg begynte å undervise Buasahib i persisk, prøvde min mor å skaffe meg flere elever fordi hun trodde dette ville fremskynde min 'tilfriskning.' Men jeg ville ikke ta meg av noen andre og fortsatte å undervise kun Buasahib. Senere (april 1915) begynte jeg også å ta lange turer, til fots eller med tog eller buss. En gang tok jeg toget fra Puna til Raichur (mer enn tre hundre miles sør for Puna), men jeg hadde bare reist fire og tredve miles da jeg følte at jeg ville gå av toget i Kedgaon. Der kom jeg for første gang i kontakt med Narayan Maharaj (en av de fem Fullkomne Mesterne) som har sin ashram ikke langt fra jernbanestasjonen. På samme måte ble jeg fra tid til annen trukket mot majzoober som Banemiyan Baba i Aurungabad og Tipoo Baba i Bombay. Sammen med Behram (Buasahib) dro jeg en gang så langt nord som til Nagpur og traff Tajuddin Baba (en annen Fullkommen Mester). Til slutt følte jeg at jeg måtte treffe Sai Baba, den Fullkomne Mester blant Mestere (desember 1915). Han ble ført i prosesjon hver dag til Lendi (i Shirdi) for å tømme tarmen. Da jeg kom, var prosesjonen akkurat på vei tilbake. På tross av folkemengden kastet jeg meg intuitivt ned foran ham på veien. Da jeg reiste meg, så Sai Baba rett på meg og utbrøt: 'Parvardigar' (Allmektige Gud, Opprettholderen). Deretter følte jeg at jeg skulle gå til Maharaj hilste på meg ved å kaste en sten på meg med stor kraft. Khandobas tempel i nærheten, der Maharaj (Shri Upasni Maharaj) oppholdt seg i avsondrethet. Han hadde levd på vann der under Sai Babas direkte veiledning for mer enn tre år. Nå var han nesten redusert til et skjellett på grunn av sin faste på vann. Han var dessuten naken og omgitt av skitt. Da jeg var kommet nær nok, kan man si at Maharaj hilste på meg ved å kaste en sten på meg med stor kraft. Den traff meg på pannen, nøyaktig der hvor Babajan hadde kysset meg, og den traff så hardt at jeg begynte å blø. Jeg har fremdeles merke etter den skaden på pannen. Men det slaget fra Maharaj var et slag av dnyan (haqiqats marafat eller den guddommelig viten). I overført betydning hadde Maharaj begynt å vekke meg opp fra 'dyp søvn.' Men i dyp søvn er mennesket ubevisst, mens jeg, som var superbevisst, var lys våken i dyp søvn. Med det slaget hadde Maharaj begynt å hjelpe meg til vende tilbake til vanlig bevissthet i illusjonens rike. Dette var begynnelsen til min nåværende uendelige lidelse i illusjonen, som jeg opplever samtidig med min uendelige salighet i virkeligheten. Men det tok meg syv år med intens kamp under Maharajs aktive veiledning før jeg kom helt tilbake til, og etablerte meg helt i, normal menneskelig bevissthet i dualitetsillusjonen mens jeg dog opplevde min superbevissthet kontinuerlig. Jo mer normalbevisst jeg ble, jo mer intens ble min lidelse. Så i årevis opprettholdt jeg vanen jeg hadde med å dunke hodet mitt mot stener. Det var slik jeg til slutt mistet alle tennene, for de ble løse før tiden på grunn av den konstante dunkingen. Resultatet ble også et sår som var åpent hele tiden, og derfor brukte jeg alltid å binde et farget tørkle om pannen. Jo mer jeg kom tilbake til normal bevissthet, jo mer utålmodig ble min mor etter å se meg etablert i livets rutine. For å stille henne tilfreds sluttet jeg meg til Kan (Kavasji) Khatans teaterkompani som bestyrer og reiste med showet til Lahore (1916). Baba med Gustadji, en av hans første disipler, Bombay, 1922 Flere år senere, etter at jeg var blitt nesten trefjerdedels normalbevisst mens jeg opprettholdt full superbevissthet, dro jeg til Sakori og ble der i seks måneder (juli - desember 1921) nær Maharaj. Mot slutten av denne perioden fikk Maharaj meg til å vite hva jeg var, akkurat som Babajan i et lynglimt hadde fått meg til å føle hva jeg var. I disse seks månedene brukte jeg og Maharaj å sitte sammen i en hytte bak stengte dører nesten hver kveld. Ved en slik anledning foldet Maharaj hendene sine til meg og sa: "Merwan, du er Avataren og jeg hilser deg." I omkring fire måneder etter dette (januar - mai 1922) oppholdt jeg meg i en liten jhopdi (hytte av palmeblader). Den ble satt opp midlertidig for meg i utkanten av noen sletter i et tynt befolket område som nå er Shivajinagar-området i Puna. Slik begynte jeg å bo for meg selv, omgitt av menn som dannet kjernen i min mandali. Det var en av disse som var den første til å kalle meg "Baba." (Meher Baba betyr direkte oversatt Medfølende Far.) Noen av disse mennene nærmet seg til meg rent intuitivt lenge før de hadde noen klar idé om min indre tilstand. Andre ble trukket til meg etter hint fra Babajan eller Maharaj. Og andre igjen trakk jeg direkte til meg. Listen, Humanity, red. Don E. Stevens, ss. 244-250

Vi markerer AMARTITHI 31. JANUAR og feirer BABAS FØDSELSDAG 25. FEBRUAR !

Våre plager og våre botemidler Meher Baba

I den stille spekulasjonens verden så vel som i en verden av sydende politisk aktivitet—eller individuell streben—prøver menn desperat å bøte på de mange plagene menneskeheten har fått i arv. Alle våre trosretninger og religioner, alle våre partier og "ismer", er et tilsvarende antall praktiske løsninger som frembys med tanke på dette. Men selv om de er gode i sine formål og sine utgangspunkt, skaper de ofte forvirring og kaos i stedet for løsninger, for de mister av syne den uavvendelige sannhet at enhver ytre organisasjon er dømt til fiasko med mindre den virkeliggjøres av individets indre åndelige forvandling. Jeg er derfor ikke opptatt av partier, trosretninger og "ismer", bare av de grunnleggende verdier som må aksepteres helhjertet og universelt hvis menneskeheten virkelig skal kunne reddes. Jeg er like opptatt av helgenen som av synderen, den lille som den store, den rike som den fattige, den uvitende som den kloke, Østen som Vesten. For dem alle anbefales botemiddelet av alle botemidler, nemlig åndelig forståelse, som på én gang inkluderer og overgår alle andre former for kunnskap. Den nedfelles uvilkårlig i en forening av teori og praksis, for den er like mye av hjertet som av sinnet. Når forståelse er vår lov, har vi kjærlighet som er uforgjengelig og handling som er dynamisk kreativ—kjærlighet uten forviklinger og handling uten binding til resultater. Ahmednagar, 1954 Sann forståelse av menneskets plass i Guds Universale Liv vil sette mennesket i stand til å unngå mye lidelse—fysisk og mental—av og til bedt om av ham selv gjennom gale handlinger og ofte skapt av ham selv gjennom forurenset fantasi. All glede, samme hvor forlokkende, vil blekne hen, med mindre den springer ut av livet i den evige Sannhet. All lidelse vil bare gjøre hjertet hardt og bittert med mindre den aksepteres med ynde og resignasjon og brukes som en vekker til virkelige verdier. Lidelsen vil hjemsøke oss igjen og igjen på utallige måter med mindre vi oppgir en illusjon av adskilthet som springer ut av falsk identifisering med kroppen og ego-sinnet. Og sann glede vil vike unna med mindre vi blir fast etablert i det Evige Livets uforgjengelige sødme (ananda), som ikke gir noen splittelse adgang og ikke aksepterer noen begrensninger. Vær disipler av dette Guddommelige Liv som vibrerer i hver og en! Lord Meher, b. 11 og 12, Bhau Kalchuri, s. 3986

Meher Baba Kilden Trosterudveien 25C 0778 Oslo, Norway Eric og Sigrid Solibakke Tlf:  +47 2292 0961 Epost   Hjemmesiden Norske oversettelser ved Mona Brodin 2003 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust, Ahmednagar, India