Hele den åndelige prosessen må ikke betraktes som noe som kan beskrives intellektuelt, gripes av forstanden eller etterstrebes som var den en personlig disiplin. På mange måter innebærer den at individet oppgir alle de metoder han opp til nå trodde han kunne oppnå varig fred gjennom. På andre måter innebærer den nettopp å finne kjernen i de samme metodene og den opplyste bruken av dem, når man nå ser deres anvendelighet i et nytt lys.

Den åndelige holdning representerer ikke noe grunnleggende nytt i individets materielle liv, den er snarere en reorganisering og nytolkning av alt som har eksistert i livet hans, og tilfører ny mening til nået og fremtiden. I denne nye orienterings-prosessen befinner aspiranten seg ofte i en tilstand av foreløpig forvirring.

Noe av denne forvirringen dreier seg om hans holdning til intellektualitet, vitenskap og teknologi. Hvis den åndelige streben skal være ekte, kan den ikke la seg avspore fordi man blir besatt av vår moderne sivilisasjons livsviktige teknologiske nettverk. På en eller annen måte må aspiranten se det i perspektiv av menneskehetens utvikling i sin helhet, og slik hverken la seg hypnotisere eller frastøte av det.

På sett og vis har naturen reservert intellektet for mennesket. For å ha et intellekt må man være et menneske. Men uten hensyn til hvor kvikt og skarpt dette intellektet monne være, vil det alltid forbli kun ett trinn på veien til visdom, inspirasjon, illuminasjon, viten og til slutt realisasjon av sannheten. Å bli sittende og leke på dette trappetrinnet er imidlertid — om det er aldri så polert og høyglanset — som å sitte fast i en haug av hamstrede skatter.

Som alt annet kan intellektet brukes så vel som misbrukes. Jo dypere ens intelligens, jo større er ansvaret for å skille mellom essensielt og ikke-essensielt, tjeneste og bjørnetjeneste, fremgang og tilbakegang. Aspirantens oppgave er å bruke intellektet som redskap, ikke å la seg overvelde av det.

I religiøse debatter hører man ofte om konflikten mellom materie og ånd. Det finnes ingen fundamental konflikt mellom materie og ånd. Lik de tett sammenvevde elementene av liv og form i et menneske, er de åndelige og materielle aspektene ved menneskelivet tett forbundet. Å realisere dette ville eliminere feilaktig kontrasterende begreper som Gud og menneske, én og mange, lys og mørke osv. — som alle springer ut av illusjonen om dualitet.

Den fundamentale forbindelsen mellom ånd og materie man kan see i den nødvendige forbindelsen mellom ideer og handlinger. Å bare leke med åndelige ideer uten å sette dem ut i handling er like uproduktivt som å fremheve det materielle på bekostning av det åndelige. At den virkelige løsningen på alle problemer er så enkel, gjør denne løsningen mer og mer forvirrende. Den virkelige løsningen ligger i å eliminere all egeninteresse; dette gjør at mennesket blir praktisk i ordets sanneste betydning, og gir ham styrke til å møte de kjensgjerningene som har med kropp og sjel å gjøre.

Aspiranten trenger ikke bekymre seg over konflikten mellom ånd og materie; han bør snarere

Han som vet alt, fortrenger ikke noe. For hver enkelt synes jeg å være det han tror jeg er. — Meher Baba, Life at its Best

konsentrere seg om å bruke det ene riktig som befordringsmiddelet for det andre. Da vil han realisere de høyere idealer som er relatert til hverdagens handlinger. Da slår den levende ånd bak kjærlighet, tjeneste og brorskap ut i blomstrende fullbyrdet handling og er ikke lenger tomme ord og akademiske skrivebordsteorier forbeholdt lenestolen. Guds uendelige skjønnhet, makt og salighet oppleves med full bevissthet i kunst, vitenskap, litteratur, natur og i alle samfunnsklasser.

Selv om det moderne menneskets ubevisste slaveri under industriens tidsalder er alvorlig nok, er menneskehetens frigjøring fra fysisk og økonomisk slaveri en forholdsvis enkel sak. Det virkelige slaveriet — fordi det er det grusomste og mest ødeleggende av alt — er det intellektuelle bigotteri som påberoper seg å ha et eksklusivt monopol på all sannhet. Det er folk besatt av en slik overbevisning som, når de befinner seg i en eller annen materiell maktposisjon, fremskynder en møysommelig oppbygd sivilisasjons fall eller en levende religions forvitring.

Mennesket kan frelses fra alle typer bindinger — fysiske, mentale, åndelige, sosiale, politiske, moralske — før eller senere. Men menneskets frelse fra de selvpålagte lenkene som utgjøres av hans intellektuelle selvtilstrekkelighet, hans ukritisk aksepterte idealer og en tørr religiøs arv, er en oppgave som er så godt som overmenneskelig. Her er aspirantens virkelige oppgave: å trenge gjennom sine egne lag av selvpålagt selvtilstrekkelighet og ufølsomhet, slik at han kan legge åpent et lag av levende årvåkenhet overfor verden rundt ham, som ville ha lært ham hvis det hadde kunnet.

I de første faser av sin oppvåkning er aspiranten ofte opptatt av sin holdning til de etablerte religioner og deres ritualer. De har alle en tendens til å fremme kjærligheten og tilbedelsens ånd, og som sådan er de til en viss hjelp når det gjelder å slite ut egoskallet som menneskets bevissthet er fanget i. Men hvis de etterfølges på en uintelligent og automatisk måte, vil den indre ånd av kjærlighet og tilbedelse tørke bort. Da gjør de egoskallet hardere i stedet for å slite det ut.

Ritualer og seremonier kan ikke føre en særlig langt mot stien, og hvis de etterfølges på en uintelligent måte, binder de like mye som enhver annen uintelligent handling. Når de berøves alt indre liv, er de faktisk på en måte farligere enn annen uintelligent handling, for de praktiseres i troen på deres evne til å hjelpe henimot Gudsrealisering.

Takket være dette elementet av selvbedrag blir livløse former og seremonier et sidespor til stien. Gjennom den rene og skjære vanens makt kan man bli så festet til disse utvendige formene at intens lidelse kanskje må til for å fordrive den innbilte verdien de har.

Ofte mister aspiranten motet når han begynner å forstå hvor veldig lang og vanskelig stien er. Men dette er personer som bare konsentrerer seg om å hoppe direkte til det endelige målet og fremdeles ikke er blitt fanget inn av de oppslukende utfordringene som krever den største sinnrikhet hele veien.

Når aspiranten møter utfordringen i livets spill, blir det så medrivende at han neppe vil ha det med å gruble over om målet er ett eller en crore [10.000.000] liv unna. En sunn innstilling til livet er det automatiske svaret på pessimisme når det gjelder avstanden man må tilbakelegge.

Et verdslig menneske tror at det å ha forstått noe intellektuelt, er å ha lært det. Men sann lærdom innebærer handling, som sliter ut sanskaraene og de "behovene" de avføder.

For å lære i denne betydningen av ordet, er det ikke nok med en intellektuell forståelse. Læring kan være en langvarig prosess som beveger seg sakte gjennom mange, mange gjentagelser av vanskelige situasjoner. Man er ikke ferdig med å lære før man er befridd fra all emosjonell forvikling. Dette er nesten — hvis ikke fullstendig — umulig uten hjelp fra en mester. Dette er grunnen til at når aspiranten realiserer mesterens sanne bidrag, hilser han mesteren med stor glede.

All handling, bortsett fra den som på en intelligent måte er ment å oppnå Gudsrealisasjon, binder bevisstheten. Den er ikke bare et uttrykk for akkumulert uvitenhet, den er også et ytterligere bidrag til denne akkumulerte uvitenheten. Når aspiranten ser at i stedet for å løsne opp en knute i hans indre, vil hver handling bare stramme den enda hardere til, blir han noen ganger så trett at han lurer på om det er klokt å fortsette et liv i handling

På mange måter er ikke-handling å foretrekke fremfor uintelligent handling, for ikke-handling har i det minste den fordelen at den ikke skaper enda flere sanskaraer. Selv gode handlinger skaper sanskaraer og dobler komplikasjonene skapt av fortidens handlinger.

Alt liv er en anstrengelse for å oppnå frihet fra selvskapt forvikling. Det er en desperat kamp for å løsne opp det som er gjort i uvitenhet; å kaste av seg fortidens akkumulerte byrde; å søke å redde seg unna etterlevningene fra fortidens flyktige suksesser og nederlag. Livet søker å avvikle de begrensende sanskaraer og finne utfrielse fra sine selvlagde labyrinter for at dets nye skapninger skal få springe direkte ut av evighetens hjerte og bære kjennemerket til den uhemmede frihet og eksistensens iboende rikdom, som ikke kjenner noen begrensning.

Handling som har som mål å oppnå Gud, er virkelig intelligent og åndelig fruktbar fordi den bringer befrielse fra bindinger. Den overgås kun av den handlingen som springer spontant ut av den guddommelige vitentilstanden selv. Alle andre former for handling (samme hvor gode eller dårlige, og samme hvor effektive eller ineffektive de er sett i et verdslig perspektiv) bidrar til sjelens bindinger og er som sådan ikke-handling underlegen.

Ikke-handling er mindre nyttig enn intelligent handling, men den er bedre enn uintelligent handling, for ikke-handling innebærer ikke-gjøring av det som ville ha skapt en binding. Overgangen fra uintelligent handling til intelligent handling (dvs. fra bindende karma til ikke-bindende karma) går ofte gjennom ikke-handling. Dette er stadiet der den uintelligente handling er opphørt på grunn av kritisk tvil, og den intelligente handling ennå ikke er begynt, fordi adekvat fremdrift fremdeles ikke er oppnådd. Denne spesielle type ikke-handling, som spiller en avgjørende rolle i ens fremskritt på stien, må ikke forveksles med vanlig inaktivitet, som springer ut av dorskhet eller frykt for livet.

Den tilstanden av ikke-handling som springer ut av kritisk tvil, viker før eller senere plassen for intelligent handling, og intelligent handling løses i sin tur opp i den fullkomne ikke-handling, det endelige mål. Fullkommen ikke-handling betyr ikke inaktivitet. Når selvet ikke er til stede, oppnår man ikke-handling i hver eneste handling, hvor storslagen den enn er. Forskjellige yogaer, som Karma Yoga og Dnyan Yoga kan brukes som redskap for å oppnå slutten på all handling ved at ikke-handling praktiseres midt i intens aktivitet.

Den eneste måten å leve et liv i absolutt ikke-handling på, er å overgi seg fullstendig til en Fullkommen Mester. Da dør man fullt og helt for seg selv og lever kun for Den Fullkomne Mester i det man handler på og oppfyller den elskedes bud.

Virkelig gevinst og virkelig tap

Eruch Jessawala

Dette skjedde i det nordlige India. Meher Baba satt ute på verandaen en dag med bare meg til stede. Det var i skumringen, og resten av mandalien (disiplene) satt inne og spiste kveldsmat. Baba hadde villet at jeg skulle bli hos ham, jeg sto og Baba satt — dette var som vanlig.

Plutselig kommer det en dame inn på gårdsplassen, og hun kommer nølende mot Baba, faller ned for føttene hans og sier: "Åh, Baba, jeg kommer med en bønn til deg. Jeg trygler deg om å hjelpe meg."

Baba svarer: "Hva er det? Hva er det for noe du vil ha av meg?" Og hun forteller Baba sin historie: Hun er rani (dronning) i en liten stat i Nord-India, og datteren hennes hadde giftet seg med en prins i Punjab. Datteren var vakker og svært godt likt av svigerfamilien sin, som hun bodde sammen med. Hun ble gravid, og slik det var vanlig blant indere, ble hun brakt hjem til sin mors hus like før hun skulle nedkomme med dette første barnet. Men datteren døde under fødselen. Moren var dypt ulykkelig over tapet av datteren. Her stilte Baba et spørsmål: "Når døde datteren din?"

"Baba, det er seks måneder siden nå."

"Seks måneder?"

"Ja."

"Vel, fortsett med historien din." Og moren fortsetter: svigerfamilien var så glad i datteren at nå bebreidet de moren for at hun døde. De sa hun hadde vært skjødesløs under fødselen.

"Men, Baba," sier moren, "jeg kan umulig ha vært skjødesløs — hun var min egen datter og jeg elsket henne så høyt! Åh, Baba, jeg savner henne dypt. Jeg kan ikke leve uten henne. Tanken på henne, minnet om henne, hjemsøker meg.

Baba spør: "Hva ønsker du?"

"Jeg vil ha datteren min tilbake. Du er Den Urgamle Ene, Gud i menneskeform, Parameshwar. Ingenting er umulig for deg. Du kan gi meg datteren min tilbake, kan du ikke, Baba?"

"Ja, jeg kan gi deg datteren din tilbake."

"Vil hun komme tilbake i samme form? Vil du gjenoppvekke henne?"

"Javisst."

"I den samme formen som jeg var så glad i? Vil hun være den samme datteren som jeg lengter etter?"

"Ja," lovte Baba.

Hun sto som lamslått av Babas ord, men jeg var enda mer lamslått! Jeg tenkte, hva er det som har skjedd her, hva har skjedd med Baba! Dere skjønner, Baba ville aldri ha noe å gjøre med mirakler eller noe som helst av det slaget. Han sa at hans mirakel ikke ville være å oppvekke døde, men å gjøre menneskene døde for illusjonen; han hadde ikke kommet for å gjøre blinde seende, men for å gjøre menneskene blinde for illusjonen. Alt dette sjokkerte meg. Hvordan kunne den Baba jeg hadde kjent hele livet, si noe sånt?

Så sa Baba til moren: "Ja, jeg vil gi deg datteren din tilbake. Alt du trenger å gjøre er å huske meg og elske meg. Husk meg hele tiden og elsk meg så høyt du kan, mer og mer, dag etter dag. Vil du gjøre det?"

"Ja Baba," sier hun.

"Lov meg det," sier Baba. Og hun lover, og Baba minner henne nok en gang på at hun ganske enkelt skal elske ham og huske ham mer og mer.

Hun var så lykkelig, så fullkomment lykkelig. I løpet av et øyeblikk ble hun en ny kvinne. Hun var munter og lett om hjertet: hun hadde fullstendig tro på Babas ord. Så spør hun Baba: "Vil jeg få et tegn på at min datter kommer tilbake?"

Baba sier: "Ja, det vil du. Du vil se henne i en drøm, og det vil være tegnet på at hun kommer tilbake." Så var hun tilfreds, og hun tok Babas darshan (velsignelse), falt ned for ham i intens takknemlighet og dro.

Vel, tiden gikk. Hver gang Baba lot folk komme til seg, kom denne moren, og hver gang minnet Baba henne på at hun skulle elske Baba, at hun skulle huske Baba og alt det der. Og Baba pleide å si: "Husk, jeg har lovt deg at du skal få datteren din tilbake. Har du sett henne i drømme?"

"Nei, Baba."

"Husk, når du ser henne i en drøm, vil du få henne tilbake. Når jeg har sagt det, er det slik det blir."

Årene gikk. Så, en gang hun møtte Baba, sier hun: "Jeg har sett datteren min i en drøm."

Baba svarer: "Det er et sikkert tegn på at datteren din vil komme tilbake." Nok en gang drar hun, og igjen lurer jeg på hva som vil skje nå.

Vel, på denne tiden skjedde det noe med henne, en opplevelse som fikk henne til å elske Baba mer intenst enn noensinne. Du kan si at hun virkelig ble forelsket i Baba. Men vi, mandalien, visste selvfølgelig ingenting om dette.

Etter et år fikk hun igjen en mulighet, og hun kom til Baba. Vi var i Guruprasad alle sammen, i Puna, og etter at hun har bøyd seg for Baba, spør han: "Hvordan har du det?"

Hun svarer: "Baba, jeg er svært lykkelig."

Baba ser strålende ut, og plutselig sier han: "Vet du hva, i dette øyeblikk er jeg i humør til gi hva som helst til den som spør meg om noe." Og han snur seg mot henne: "Fort, svar meg — vil du ha datteren din tilbake? Eller vil du ha meg?" Og hun strekker hånden ut og legger den varsomt på Babas kne og sier: "Jeg vil ha deg."

Baba er glad og svarer: "Nå har du fått din datter. I meg har du hele verden, inkludert datteren din."

Da forsto jeg plutselig at Baba hele tiden hadde visst at dette ville skje. Jeg forsto nok en gang hvilken mesterpsykolog han er. Hennes erindring om baba og hennes kjærlighet til Baba ville fortsette å øke når hun tenkte på at hun ville få datteren tilbake. Så ville den bli så sterk at datteren ville komme mer og mer i bakgrunnen, og til slutt ville hun glemme henne. Det var det Meher Baba mente da han lovte at datteren ville komme tilbake — hun ville komme tilbake når hun ikke lenger var savnet.

Moren fortsatte å komme, og ofte ertet Baba henne, og hun sa: "Ikke lek med meg. Jeg savner ikke datteren min. Jeg har Baba. Jeg lengter ikke lenger etter henne, for jeg har min Baba med meg."

Meher Baba var i Dehra Dun, og en dag kom det en ung mann inn i rommet der han satt. Den unge mannen var kledd i okerfarget kappe. I India er dette er sikkert tegn på at vedkommende er en sanyasin, det vil si en som har gitt avkall på verden. Vel, han kommer inn og faller ned for Babas føtter og sier at han har bestemt seg for at han vil overgi seg til Baba. Baba sier: "Det gjør meg svært glad. Det er ikke mange som kommer til meg og ber om meg. De kommer for verdslige ting, for å få en kone, for å få barn, for å få en jobb, for å få det ene og det andre, men det er ikke ofte at det kommer noen — som du — og vil ha meg. Vil du virkelig overgi deg til meg?"

"Ja, Baba, jeg har bestemt meg. Jeg vil være nær deg. Jeg vil leve med deg, bo sammen med deg, som de andre her...." Og han viser mot mandalien.

"Du blir nødt til å adlyde meg hvis du vil være sammen med meg. Det er ingen spøk. Du må være skikkelig dristig for å si noe sånt. Har du virkelig bestemt deg? Du vil bli nødt til å adlyde meg ubetinget."

"Jeg har tatt avgjørelsen," svarer den unge mannen, "jeg er fast bestemt på å adlyde deg."

"Allikevel," sier Baba, "ikke vær for rask. Ta den tiden du trenger. Dra nå, og overvei saken. Du bør være sikker på hva du gjør."

"Nei, jeg har bestemt meg, Baba."

"Vel, uansett, på tross av det, gå utenfor nå, tenk over det og kom tilbake etter femten minutter."

Baba begynner å prate uformelt med mandalien igjen. Men nok en gang bøyer den ungen mannen seg for Baba og hyller ham og gjentar: "Baba, jeg er fast bestemt på å adlyde deg."

"Du skal vite at det vil være lettere for deg å sitte naken på en snøkledd fjelltopp i Himalaya enn å leve med meg og adlyde meg. Er du klar over det?"

"Ja, Baba, jeg vet hva det innebærer."

"Det gleder meg," sier Baba, "at du har akseptert dette. Jeg er svært fornøyd." Baba klappet ham på skulderen. "Sett deg ned nå. Det er tre ordre jeg vil at du skal følge. Dra hjem og kom tilbake hit om nøyaktig en måned. Les all tilgjengelig litteratur av og om Baba. Da vil du i det minste få en ide om hvordan jeg gjør ting og forstå litt av hvordan du burde leve med meg. Den tredje ordren er at du i løpet av denne ene måneden ikke skal røre ved noen kvinne. Dette siste vil være enkelt for deg, for du har gitt avkall på verden."

"Ja Baba," sier den unge mannen, "jeg har avlagt ed på at jeg ikke skal røre ved noen kvinne."

"Så da vil du være i stand til å gjøre disse tre tingene?" sier Baba.

"Ja, Baba, jeg skal gjøre det."

"Kom om nøyaktig en måned, men når du kommer, kom alene," konkluderer Baba..

Han drar av sted, rede, villig og lykkelig — men han vet ikke hva han har i vente på grunn av sine sanskariske mønstre (mentale inntrykk).

Etter ca. fjorten dager sier Baba til meg: "Av en eller annen grunn vil jeg at du skal ta kontakt med mannen. Gi ham bud om å komme tilbake hit om to måneder, ikke en måned som jeg sa tidligere."

Så, etter mye strev, finner jeg ham i Dehli og snakker med ham på telefonen. Han er overlykkelig fordi Baba har husket på ham og snakker om hvor medfølende og allvitende Baba er. "Det blir vanskelig for meg å komme tilbake slik jeg fikk beskjed om, for jeg ligger til sengs, syk etter et hjerteanfall. Hvordan kunne Baba vite det? Han er så medfølende, han er så praktisk. Legen har rådet meg til å holde sengen i seks uker."

"Vel," sier jeg, "jeg er bare budbringeren. Baba sier du skal komme tilbake en måned senere enn den fastsatte tiden."

Dagen kommer, og han er der som avtalt på det fastsatte tidspunktet. Han kommer inn i hallen, og Baba hilser ham, og så sier han: "Har du kommet helt alene?"

"Nei, Baba, jeg har tatt med meg min åndelige make."

"Åndelige make? Men jeg sa du skulle komme alene."

"Du skjønner, Baba, like etter at jeg hadde dratt fra deg, fikk jeg et hjerteanfall, og det var hun som tok vare på meg. Jeg var ikke i stand til å betale henne for all pleien hun ga meg, og tenkte det var min plikt å ta henne med hit. Vi vil begge svært gjerne leve sammen med deg."

Baba sier: "Det er ikke plass til mer enn én. Jeg har kalt kun deg. Vel, blås i det. Har du vært lydig mot de tre andre ordrene jeg ga deg? Den første var å komme etter nøyaktig én måned. Du kom presis fordi jeg utsatte tidspunktet med én måned. Leste du alle bøkene?"

"Jeg har ikke lest en eneste bok, for jeg var syk og svak."

"OK," svarer Baba, "du var ikke i stand til det. Den tredje ordren var å ikke røre ved noen kvinne."

"Men hun tok vare på meg, Baba. Jeg trengte en kvinnes berøring."

"Og jeg sa du skulle komme alene," sier Baba. "Husker du hva jeg sa? Det er letter å sitte naken på en snekledd fjelltopp i Himalaya enn å leve ved min side og adlyde mine ordre."

"Ja, Baba," svarer mannen. "Det er vanskelig."

"Vel, blås i det, blås i det. Ikke vær bekymret. Jeg tilgir deg. Gjør bare én ting. Dra hjem. Ha kontakt med så mange kvinner du vil, ikke les en eneste av mine bøker, og kom tilbake om nøyaktig en måned, men kom alene. Vil du gjøre det?"

Han sier: "Ja, Baba." Og så drar han.

Han kom tilbake helt presis, men han klarte ikke å komme alene. Han kom sammen med kvinnen.

Baba spør igjen: "Har du kommet alene?"

"Baba, det er umulig å forlate denne kvinnen. Vi vil leve et hengivent liv sammen her ved dine føtter. La oss få lov til å leve ved din side."

Baba sier: "Det er bare plass til én, og det er deg. Dra tilbake, og vær fullstendig klar over at det er umulig å følge mine ordre med mindre det er min vilje."

Så dere ser Gudsmenneskets uransakelige veier. En kvinne kommer til Baba og vil ha sin datter tilbake og får Baba — en mann kommer og vil ha Baba og får en kvinne.