Vinter 2005 |
Nr. 1, XIII årg. |
HOLDNINGER |
Meher Baba |
Hver enkelt aldersgruppe, hver profesjon, hver rase har sine egne problemer når de skal vende seg mot stiens innledende stadier. De følgende korte budskap er ment for noen av disse gruppene. Mitt budskap til barna
Jeg kan godt huske at jeg var akkurat som en av dere for ikke lenge siden. Dere småfolk er spesielt kjære for meg. Barn er uskyldige og uten forfengelig egoisme. Barn har ingen lave begjær. Når mennesket, etter å ha blitt fri fra all barnslighet, blir virkelig barnlig, realiserer han Gud. Enten dere vil eller ikke må dere snart vokse opp og slutte å være barnslige. Mer og mer må dere finne glede i å la lærerne deres lære dere, og de som er eldre lede dere mens dere vokser opp til menn og kvinner. Med mindre dere er villige til å lære og rede til å adlyde, kan de ikke hjelpe dere slik de gjerne vil. Hele livet er som å leke gjemsel som å lete etter sitt virkelige selv. Jeg gir dere min velsignelse for at dere skal lykkes i å realisere livet som den heltidsleken det er. Alene Gud er virkelig, alt annet er falskt, så dere må forsøke å elske Gud, som er inne i oss alle. For å oppnå denne kjærligheten må dere forsøke å være ærlige i tanker, ord og handlinger.
Til ungdommenDet er ungdommens privilegium å være full av energi og håp. Dere sitter ikke fast i gamle spor, så den drømmen dere drømmer om fremtiden, har fordelen av å være inspirert av en fantasi som ikke er bundet. I gløden fra en nyfødt kjærlighet eller i varmen fra en nyoppdaget entusiasme nøler dere ikke når dere kalles til handling eller offer. Livet ville vært fattigere uten disse kvalitetene som er fremherskende i ungdommen. Men hvis dere skal kunne trekke den fulle fordel av de egenskapene dere er så rikt utrustet med, må dere også prøve å erverve noen andre egenskaper, som er sjeldne hos ungdommen. Håpet må styrkes med et mot som kan akseptere nederlag uten å bli opprørt. Entusiasmen må tøyles av den visdom som vet å vente tålmodig på handlingens frukter. Idealistiske drømmer om fremtiden må oppveies av sans for nåets realiteter. Og kjærlighetsgløden må la seg opplyse av den rene fornuft.
Det er lett for ungdommen å bli så oppslukt av å realisere idealet at den kjenner bitterhet overfor nået og fortiden. Men det lønner seg å kultivere en innstilling der man idealiserer det virkelige mens man verdsetter fortidens arv. Verden slik den er, virker kanskje ikke i overensstemmelse med det scenariet som ungdommen setter mest pris på, men dere må aldri glemme at den alltid er god nok til å fortjene den mest kjærlige oppmerksomhet dere kan gi den. Ikke oppgi den retten dere har til å være lykkelige fordi dere blir bitre i deres ønske om å forbedre verden. Ungdommen elsker frihet, og derfor er dens naturlige impuls å gjøre opprør mot all autoritet. Dette er vel og bra, men dere burde virkelig forsøke å holde dere unna alle de illusjonene som ungdommen er spesielt mottakelige for. Sant selvuttrykk trenger ikke å innebære uærbødighet overfor andre. Sann kritikk trenger ikke å innebære snobberi eller kynisme. Sann frihet trenger ikke å utvise fiendtlighet eller separatisme. Frihet uten ansvar er et tvilsomt gode. Frihet er bare verdt noe der det finnes selvkontroll og villighet til å samarbeide med andre. Dere unge er alltid villige til å handle og ta sjanser. Dere burde få lov til å gi etter for denne fryktløse og imperative indre livets tilskyndelse. Men mens dere er opptatt av å handle, må dere ta dere i vare slik at dere er kreative, ikke destruktive. La alltid mottoet være KJÆRLIGHET og TJENESTE. Til studenter, kunstnere, sosialarbeidere og embetsmennLeseferdigheter er ikke utdannelse og utdannelse er ikke kultur, og disse to til sammen utgjør ikke "Dnyan" eller gnosis. Gnosis står i en klasse for seg, uavhengig av eventuelle ledsagende faktorer. Manglende leseferdigheter åpner for utbytting, men også leseferdigheter kan bli et villig redskap i hendene på de som utbytter. En utdannelse blottet for kultur er iboende destruktiv, selv om den på overflaten ser ut til å representere fremskritt. Siden alle slags folk har hevdet at deres egen storhet representerer "kulturen," er kultur blitt et vagt begrep i den offentlige bevissthet. Ekte kultur er resultatet av åndelige verdier assimilert i dagliglivet. Derfor må dere holde idealet frem for dere, den åndelige kultur, som når den først er utviklet, skjenker liv og skjønnhet til alle foretagender pedagogiske, tekniske, industrielle, sosiale, moralske og politiske og trenger inn i forskjellene for å produsere enhet. Dette resulterer i utviklingen av den høyeste karakter i en nasjon eller et individs liv. Med sveitsisk familie i Zurich, 1934 At alle mennesker av kjøtt og blod er like, er udiskutabelt, dog finnes det ikke to mennesker som er like. På tross av den kjensgjerning at én sol skinner over én verden, er ikke solskinn det samme overalt i verden. I sine håp og i sin frykt er menneskene de samme overalt, på et angitt tidspunkt er den ene likevel fiendtlig innstilt overfor den andre. Kjærlighet til Gud, kjærlighet til andre mennesker, kjærlighet til tjeneste og kjærlighet til selvoppofrelse kort sagt kjærlighet i enhver form og fasong er den fineste "gi og ta" som finnes. Til syvende og sist er det kjærligheten som vil fremelske den så høyt ettertraktede likheten mellom all verdens mennesker, og det uten å måtte forstyrre menneskeslektens iboende uensartethet. Det er uendelig mye bedre å håpe på det beste enn å frykte det verste. Tiden er satt sammen av like deler natt og dag. På sin uunngåelige opp og ned-bane er verden igjen på rask vei mot en strålende demring.
Til harijan-er og arbeidereÅ se familiebakgrunn eller yrke som grunnlaget for forskjellen mennesker imellom er å drømme i fortiden og forbli død i nuet. I de tingene som representerer menneskearvens sanne verdi, er alle mennesker like. Ingen klasse eller trosretning som helst har noensinne hatt eller vil noensinne kunne få monopol på sinnets og kroppens renslighet. Denne rensligheten bør strebes etter og kan oppnås av alle. På samme tid bør man være klar over at å opprettholde en slik renhet ansikt til ansikt med en økende motstand fra flere retninger, vil innebære lidelse. Et folks åndelige status står i direkte forhold til dets evne til å lide. Lidelsen bør være intelligent og dyptgående. Når et folk utvikler sitt åndelige perspektiv på livet, styrker de automatisk sin evne til å lide. Selviskhet multiplisert med befolkning utgjør i krig, utbytting, forfølgelse og fattigdom. Uselviskhet multiplisert med befolkning fører til fred og velstand. Alle de moderne grillene som verserer forkledd som politikk, økonomi, materialisme, kommunisme, nasjonalisme og sosialisme må vurderes i henhold til uselviskhetens kriterium. Enten dere er undertrykte av religiøse eller politiske grunner, enten dere utbyttes økonomisk eller arbeider for sultelønn i industrien, er det den lidelsen dere utholder, som bestemmer den åndelige stillingen dere innehar. Lik alt annet som mennesket har lagd, forandrer slike menneskeskapte forskjeller seg øyeblikkelig når tidene forandrer seg. En stor omstilling nærmer seg, der rettigheter må og vil bli gitt tilbake, og hvor ansvar også må bæres. Det er i sannelig stort å være menneske, men det er mye større å være menneske-til-menneske. Uansett status og trosnivå min velsignelse til alle som føler seg undertrykt, nedtrykt eller fortrykt uansett grunn. Generelt budskapHva er galt med verden i dag? Slike spørsmål dukker uunngåelig opp i tenkende sinn, men ofte er ikke svarene helt ærlige. Diagnosene som stilles og remediene som velges, er alle partiske, og slik fortsetter situasjonen å være vag og ubestemt. Det springende punkt er den korrekte omfortolkning av det eldgamle ordet "religion". Vesten har svært lite religion, og hver gang man hører om den, er den enten politikkens lydige tjener eller i beste fall et tilbehør til det materielle liv. Østen lider under en overdose religion, og tørster følgelig desperat etter en materiell motgift. Baba slapper av in Jabalpur, 1939 I Vesten er ordet religion blitt et synonym til vitenskapelige fremskritt, som manifesterer seg klart og tydelig. I Øst, og spesielt i India, har religionen gått under jorden, og stort sett blitt erstattet av primitive seremonier, vage ritualer og livløse dogmer. Og i stedet for å gi næring til en spirende fred og velstand, prøver denne undergrunnsreligionen å spre kommunisme, fanatisme, nasjonalisme og patriotisme, noe som nå assosieres til lederskap og storhet, lidelse og hellighet. Religionen som levende kraft har kort sagt blitt utryddet. Dagens tvingende behov å gjenoppvekke religionen vil si å grave den frem fra dens snevre, mørke gravkammer og la menneskets ånd igjen skinne i sin urfriske glans.
Et åndelig sinn er verdens mest praktiske ting. Man trenger ikke noe spesielt tidspunkt, sted eller omstendigheter for å være åndelig. Åndelighet dreier seg ikke nødvendigvis om noe utenfor den vanlige daglige rutine. Det er aldri for tidlig eller for sent til å være åndelig. Det er ganske enkelt et spørsmål om å ha den rette innstillingen til varige verdier, forandrede omstendigheter og unngåelige eventualiteter så vel som en sunn sans for det uunngåelige. Uansett tid og sted kan ikke åndelighet begrenses til eller av noen eller noe. Den dekker alt liv til all tid, og den kan enkelt oppnås gjennom uselvisk tjeneste og den rene kjærligheten som ikke kjenner bindinger og ikke vil vite av grenser. En mektig bølge av denne åndelighet er i ferd med å skylle over verden.
Jeg velsigner dere alle.
Det finnes ingen mer anvendelig fremgangsmåte når man vil lære selvets grunnleggende omriss å kjenne enn gjennom fullstendig ærlighet. Ærlighet overfor ens medmennesker er det første skritt; fra dette må uvegerlig komme ærlighet overfor en selv. Det er oppmuntrende å oppdage at selv det verste i ens natur ikke er skremmende, og at nettopp det at man har møtt det verste i seg selv, gir mot til å se på livet og stiens utfordringer. Når man har oppnådd ærlighet og funnet mot, begynner det støttende selvet å åpenbare seg. Å være ærlig er så visst ikke lett, for aldri har uærlighet og hykleri løpt så løpsk i verden som den gjør i dag. Hvis det minste hykleri kryper inn i ens tanker, ord eller gjerninger, vil Gud, som er det aller innerste Selv i oss alle, fortsette å holde seg skjult. Hykleriet er en kobra med en million hoder. Det finnes såkalte helgener i verden i dag som forteller folk at de skal være ærlige og ikke hykle, og dog er de selv dypt innviklet i uærlighet. Hvis du ikke klarer å elske Gud og ikke kan leve et helgenaktig liv, så ikke lat som i det minste. Den verste skurk er bedre enn en hyklerisk helgen. Ærlighet er ikke bare et lys på den indre sti, det er også en av de mest effektive midler til lindring av den lidelsen som rir alle mann eller kvinne, rik eller fattig, stor eller liten. Lindring fra all slags lidelse finnes inne i oss selv hvis vi under alle omstendigheter og i alle stillinger prøver å tenke ærlig, handle ærlig og leve ærlig. Uendelig ærlighet er et av Guds aspekter, og det minste hykleri i oss selv holder oss derfor tilbake fra Gud. Med skolebarn, Meherabad, 1929 Enkelhet og alt hva enkelhet innebærer, er et annet godt hjelpemiddel i utviklingen av den menneskelige kjærlighet. Enkelhet springer ut av ydmykhet, og ydmykhet forveksles ofte med beskjedenhet. Beskjedenhet er svakhet, men ydmykhet er styrke. Derfor er det en verden av forskjeller som skiller de to. I samme øyeblikk som du sier: "Jeg sier i all ydmykhet...." er det nettopp bruken av uttrykket som avslører egoet ditt. Selv om du tror du er ydmyk, er det din egoisme du gir uttrykk for. Problemet er ikke løst selv om du med sann ærlighet prøver å uttrykke sann ydmykhet. Hindringer reiser seg uvegerlig, slik som tanker om hva andre monne tenke om ditt uttrykk for ydmykhet. I samme øyeblikk som ydmykheten gis uttrykk, så er den ikke lenger ydmykhet. Det er bare tull å gi ydmykheten overlagt uttrykk. Et ydmykt liv leves spontant og skulle ikke gi anledning til tanker om hverken ydmykhet eller beskjedenhet. Sett at du for eksempel begynner å vaske en latrine, men du kan ikke unngå å legge merke til lukten. En rengjøringsbetjent som har vasket dem hele livet, forblir uberørt. Personen som skilter med sin ydmykhet, er som han som legger merke til lukten mens han vasker en latrine. Personen som lever det ydmyke livet, er som vaskepersonalet som er immun mot lukten og absolutt ikke bekymrer seg for hva andre tror om ham. Han lever faktisk betjentens liv. Å måtte prøve å være ydmyk er også nonsens. Du må være så naturlig at livet ditt blir den personifiserte ydmykhet, som betyr kun styrke, befridd fra all svakhet. Så hva du enn er, uttrykk det uten å bry deg om folkemeningen og hvordan andre reagerer. Vær naturlig. Hvis du ikke er ærlig, så ikke prøv å gjemme deg bak et forheng av ærlighet. Dette betyr likevel ikke at du skal være uærlig. Fremfor alt annet skal du være fornøyd med din skjebne, rik eller fattig, lykkelig eller elendig. Forstå at Gud har planlagt den for ditt eget beste og hengi deg til hans vilje. Husk det aktuelle i fortiden og fremtidens ramme. Du var i all evighet, og vil alltid være. Du har hatt utallige former som mann og kvinne, vakker og stygg, sunn og sykelig, sterk og svak, mektig og hjelpeløs, og nå er du her igjen i en annen form. Til du oppnår åndelig frihet, vil du bli innhyllet i mange slike former, så hvorfor skal du søke en foreløpig lindring nå som bare vil resultere i flere bindinger senere? Ikke be Gud om penger, berømmelse, makt, helse eller barn, men søk hans nåde og den vil føre deg til evig salighet. På Babas fang, 1959 Noe av det største man kan eie, er tro, som til syvende og sist leder til overbevisning; og fra overbevisning stiger en dag realisering. Det finnes ikke to slags tro. Tro er det siste man kan sette merkelapp på. Det eneste spørsmålet er om man har en sterk tro eller svak tro. Noen manifesterer sin tro bare opptil et visst punkt, der de ærer former og seremonier, mens andre går videre og søker kjernen og skyr skallet, idet de tror enten på den upersonlige uendelige eksistens eller på sin egen mesters personlige eksistens. Altså er det bare spørsmål om graden av tro. I helhjertet tro vil lindring bli funnet for de mange lidelsene som rir mennesket. Vi har allerede uendelig makt og lykke i vårt eie, men det er vår måte å leve på som hindrer oss i å nyte disse evige Guds skatter. Troen kan skaffe oss en nøkkel til å oppnå dem. Til slutt må troen vike for overbevisning, for når alt kommer til alt er tro bare tro. Det finnes to slags erfaringer ytre og indre. Ytre erfaringer kan resultere gjennom de grove medier. Det vi faktisk ser av den grove verden gjennom våre grove øyne, gir oss en slags overbevisning, men det forekommer tilfeller da selv denne overbevis-ningen baseres på ukorrekt analyse. Hvis vi altså ser en mann drikke melk fra en flaske under et toddytre, går vi ubevisst ut fra at han drikker toddy, noe som ikke er korrekt. Det man ser med det indre øye gir absolutt overbevisning og kan aldri være feilaktig. Dette er tilfellet når man for eksempel når man ser med det indre øye at Gud er Den Uendelige Eksistens. Derfor, det som virkelig trengs for å gi ytre overbevisning, er ikke kun teoretisering eller resonnering, ja ikke engang tro, men ekte (indre) erfaring. Når først Gud er realisert, er det ikke spørsmål om tro, ja ikke engang overbevisning, akkurat slik det ikke er spørsmål om at en mann må ha tro for å mene at han er en mann. Når man har overskredet troens grenser, finner man seg selv identisk med det uendelige og det ene Selv som er manifestert overalt.
Listen, Humanity |
Tyven Eruch Jessawala
Når vi var på mast-tur med Meher Baba, pleide en av hans ledsagere alltid å ha penger med seg i tilfelle vi skulle trenge det, og jeg hadde en slags reservekapital på meg. Denne gangen hadde jeg en bunke ti-rupi-sedler i en av jakkelommene mine. (Vi måtte ha store, løstsittende klær på oss når vi reiste med Baba, vet dere - lommer overalt så vi kunne bære alle de tingene Baba kunne tenkes å trenge, og ha dem tilgjengelige.) Vi var langt inne i landet, i en landsby, og Baba var inne på et rom med en mast. Vi sto utenfor, og vi hadde ikke lov til å se hva Baba gjorde. Det var tidlig på morgenen. Som vi sto der, begynte landsbyboerne å samle seg rundt oss, og som det var vår plikt å gjøre, begynte vi å prate hyggelig med dem for å prøve å få informasjon om master i området. Vi småpratet, og en mann som hadde en lam hånd, sto tett opp til meg og la den andre hånden sin lett på skulderen min. Vel, han var svært vennlig og vi snakket sammen alle sammen, og sakte og forsiktig snek hånden hans seg ned i lommen min og dro ut en seddel. Jeg så det ikke, men jeg hørte lyden og kikket fort på ham og så at han hadde seddelen i hånden.
Jeg sa ingenting på grunn av alle menneskene rundt oss, jeg tok bare tak i håndleddet hans og dro ham bak rommet der Baba hadde lukket seg inne med masten. Jeg var fast bestemt på å gi ham en hard ørefik og løftet hånden for å gjøre det. Plutselig, i det jeg skulle til å slå, var det noen som grep tak i hånden min bakfra og i det jeg snudde meg, så jeg at det var Baba. "Hva er det du gjør?" spurte Baba. "Baba," sa jeg, "han nappet en ti-rupi-seddel ut av lommen min." Baba så på mannen: "Gjorde du?" og så bare kløp han ham i øret slik, og sa: "Ikke gjør det mer." Så ba han meg la mannen få seddelen og sa: "Disse pengene er for de som trenger dem. Hva skulle han ha tatt dem for, hvis han ikke hadde trengt dem? Gi dem til ham." Baba formante mannen igjen og sa at han aldri måtte stjele mer, og så gikk han. Men hvis ikke Baba hadde kommet, ville jeg ha gitt ham en to-tre ørefiker for det han hadde gjort. It So Happened, Stories From Days with Meher Baba |
Meher Baba Kilden
Trosterudveien 25C
0778 Oslo, Norway
Eric og Sigrid Solibakke
Tlf: +47 2292 0961
Norske oversettelser ved Mona Brodin
2005 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust, Ahmednagar, India
|