Favorittonkelen

Bhau Kalchuri

Med gråtende pike, 1939 Shireen, datter av Baba's bror Adi jr., var bare syv år gammel, men intelligent og fremmelig. Når hun kom på besøk, ble atmosfæren i Meherazad munter og livlig, og Baba og mandalien likte å være sammen med henne og moret seg over hennes spørrelyst. Hjemme i London hadde en gjest en gang sett et bilde av Baba på veggen og spurt hvem det var. Før Adi jr. og Freni rakk å svare, erklærte Shireen: "Det er Gud!" Noen ganger stilte hun faren spørsmål som han ikke kunne svare på. For eksempel spurte hun en gang: "Hva er det som er bortenfor verdensrommet?" og da hun ikke fikk et tilfredsstillende svar, sa hun: "Du er broren til Gud, og enda så kan du ikke svare på det!" "Du får heller vente til du ser onkelen din og stille den slags spørsmål til ham," sa Adi jr. til datteren. "Ja, det er bare Gud som kan forklare disse tingene for meg," sa hun. En dag, etter å ha omfavnet ham, satt Shireen seg ved Babas føtter, og så snart hun fikk anledning spurte hun: "Baba, hva finnes bortenfor rommet?" Mandalien ble skikkelig imponert over av at et barn på syv kunne stille et slikt spørsmål. "Gud," gestikulerte Baba og så kjærlig på henne. Det virket som om Shireen forsto dette, men så spurte hun: "Men hvor er himmelen da?" Baba gestikulerte sitt svar: "Den ligger mellom rommet og Gud." Shireen så fornøyd ut. "Hva er høyest, stjernene, sola, månen eller skyene?" var et annet spørsmål hun stilte. Baba smilte til jenta og svarte: "Jeg er. Jeg er Den Høyeste høye." (Dette spørsmålet hadde Shireen og en skolevenninne pønset ut i felleskap. Da hun fortalte at hun skulle en tur til India for å hilse på Gud, mente de at de hadde funnet frem til det rette spørsmålet å stille Gud: "Hva er høyest?") En dag ba Adi jr. henne ta av seg skoene før hun gikk inn i hallen i Meherazad. Shireen spurte hvorfor, og Adi sa til forklaring: "Er du ikke klar over at vi skal inn og treffe Gud?" "Men er ikke Gud over alt?" spurte Shireen, "er han ikke i skoene?" "Baba er Gud i menneskeform, og for å gi uttrykk for ærbødighet tar vi av oss skoene, for sko er skitne, og vi bør være rene i Guds nærvær." Shireen gjorde som han sa og tok av seg skoene, men i løpet av besøket tok hun indirekte temaet opp ved å si: "Baba, du er Gud." Baba smilte. "Ja, jeg er Gud, og Gud er overalt og i alle," gestikulerte han og pekte på hver enkelt av mandalien der de satt foran ham. Shireen snudde seg for å hviske noe til en av mennene som satt ved siden av henne, men Baba ga tegn til at hun skulle snakke ut. "Jeg kom akkurat til å tenke på noe, Baba," sa hun. "Hvis Gud er overalt og i alle, hvem (hun pekte på Baba) er det som sitter i den stolen der?" "Gud i menneskeform, svarte Baba. "Visst er Gud overalt, men kan du se ham i alt? Kan du føle ham i alle du møter? Det gjør du helt opplagt ikke. Så jeg — Gud — har tatt på seg denne menneskeformen for å si dere og vekke dere alle til den kjensgjerning at Gud er overalt og i alle og i allting. Jeg er Gudsmennesket."... Før Shireen navjote-seremoni, ba Baba henne lære Parvardigar-bønnen utenat og si den frem for ham. ...Hun gjorde det om morgenen den dagen seremonien skulle finne sted. Shireen gjorde ingen feil og anså dette som sin virkelige navjote... Etterpå fikk hun motta Babas darshan, og deretter fant denne replikkvekslingen sted: "Baba, jeg vet vi blir født igjen og igjen, men du er Gud; så hvordan har det seg at du blir født?" spurte hun. Baba svarte: "Fordi Gud elsker sitt skaperverk, lar han seg bli født fra tid til annen. Jeg ble født i menneskeform slik at du skal kunne se meg som du er, og hvis du er så heldig å kjenne meg og elske meg, da vil du en vakker dag få se meg som jeg er." "Du er i oss alle sammen, så da er alle vi i deg, da?" "Ja, slik er det," nikket Baba. "Vi er barna dine, så hvorfor kan vi ikke være hos deg?" "Hvis dere elsker meg, er jeg hos dere samme hvor dere er." "Hvis jeg ikke elsket deg, Baba — jeg mener ikke at jeg ikke elsker deg, for det gjør jeg! — men bare hvis vi tenker at jeg ikke gjorde det, da ville det ikke vært min feil, ville det vel? Det ville vært fordi du ikke ville at jeg skulle elske deg!" "Ja, alt er min vilje. Min vilje styrer universet. Du elsker meg fordi jeg vil at du skal elske meg."... En annen gang da Shireen var i hallen sammen med Baba og mandalien, satt hun fordypet i et av de innrammede portrettene av Baba som hang på veggen. Hun hadde lagt merke til at på bildet var det et lys rundt Babas hode. "Hva er det som er rundt Babas hode?" spurte hun. En av mandalien svarte at lyssirkelen forestilte glorien rundt Babas hode. Baba forklarte det på en enklere måte. Han gestikulerte: "Det er mitt Lys, Shireen." "Men Baba," protesterte Shireen, "jeg ser det ikke rundt deg." Baba ba henne se på bildet igjen. Så gjorde han tegn til at hun skulle lukke øynene, og da hun hadde gjort det, ble hun spurt: "Kan du se lyset skinne rundt ansiktet på bildet nå?" Fremdeles med øynene igjen svarte hun nei. "Lukk opp øynene. Kan du se lyssirkelen på bildet nå?" "Ja, Baba," sa Shireen. "Jeg er Lys, Lyshavet. Du kan ikke se det med vanlige øyne. Øyet som ser det Lyset er annerledes. Når det øyet åpnes, vil du se mitt Lys klarere enn du ser det malte lyset på bildet." "Hvorfor kan du ikke åpne det øyet, Baba?" "Jeg kan det. Men for at jeg skal gjøre det, må min nåde stige ned, og for at min nåde skal stige ned på deg, må du elske meg slik jeg bør bli elsket." "Vil det Lyset brenne meg hvis jeg ser det?" "Nei, det kan ikke brenne deg, det vil gjøre deg salig og veldig lykkelig." "Når vil jeg se det Lyset?" "Når du virkelig vil se det, da vil du det. Akkurat som når et barn er virkelig sultent og skriker etter mat, da får det mat av sin mor. Når du virkelig sulter etter det, da vil du få øyne som ser mitt Lys." "Når vil jeg virkelig sulte etter det?" "Når du elsker meg som jeg bør bli elsket." "Hvordan kan jeg elske deg på den måten?" "Ved å huske meg hele tiden, av hele ditt hjerte." "Hvilket navn skal jeg huske deg med?" "Si 'Baba, Baba, Baba...' " Shireen var mottakelig for alt det Baba røpet for henne. Mens hun snakket med ham, var det som om hun hadde glemt de andre i rommet. Etter en stund, da Baba spurte hva hun tenkte på, så hun blidt på ham og bare åpnet og lukket leppene og sa med lav, blid stemme: "Ba ... Ba." Mens hun spiste lunsj med Baba og kvinnene i mandalien, sa hun plutselig: "Jeg skulle ønske jeg hadde en tryllestav!" En av kvinnene spurte hva hun ville bruke en tryllestav til, og hun svarte: "Jeg ville ønske meg det jeg ville ha." "Og hva ville du ønske?" spurte en annen. "Å se Baba med Lyset rundt seg." I England hadde ikke Shireen hatt noen særlig anledning til å høre om slanger og skorpioner, men i India ble hun advart og bedt om å være på vakt mot dem, og da ble hun redd og syntes de var motbydelige. En gang hun var på besøk i Meherazad, spurte hun Baba om hvorfor Gud skapte slanger og skorpioner "— sånne ekle nifse krek som det?" Baba smilte og pekte på Eruch for at han skulle svare, og han sa: "Gud har skapt slike ting slik at når de skremmer oss, skal vi rope på ham og huske ham." Shireen var ikke fornøyd. "Men Gud er allmektig," svarte hun, "så han kan få oss til å huske ham direkte, og ikke gjennom ekle, fæle ting som slanger og skorpioner. Var det en feil fra Guds side da han skapte dem?" Slike uskyldige, men allikevel dype spørsmål forbløffet de voksne som var til stede. Baba så tilfreds og glad ut, og forklarte: "Gode og vonde, vakre og stygge — alle er mine. De er meg. Det var ingen feil fra Guds side at han skapte slanger og skorpioner. Alt er som det skal være." "Men hvorfor var Gud nødt til å skape sånne skapninger?" insisterte Shireen. Baba forklarte: "Du er så søt og pen, Shireen, og allikevel, når du sitter på potten hver dag, frembringer du noe som lukter og er skittent. Hvorfor gjør du det? Fordi det er nødvendig, og det er viktig for at du skal holde deg frisk og pen. Og slik er alle ting i Guds skaperverk nødvendige. Både godt og vondt, vakkert og stygt er mitt." Dette svaret var umiddelbart akseptabelt for jenta, og hun sukket tungt av tilfredsstillelse og fikk et lykkelig uttrykk i ansiktet. Velsignelse, 1965 En gang Baba sa til henne: "Jeg er glad i deg," gikk Shireen bort til ham og hvisket i øret hans: "Jeg er enda mere glad i deg." Hver gang Mehera eller noen andre ga henne noe, søtsaker eller leketøy, pleide hun å løpe bort til Baba og tilby ham gaven først. Og for å glede henne, forsynte Baba seg litt av sukkertøyet (ellers spiste han ikke søtt) og lekte med lekene. Shireen minnes tiden med sin "favorittonkel" og sier med egne ord: Baba fikk meg til å føle meg høyt elsket. Han ga meg masse oppmerksomhet, noe jeg selvfølgelig frydet meg over. Jeg syntes han var vidunderlig — min kjærlige onkel, tryllekunstner og allvitende Gud. Jeg følte at jeg kunne spørre ham om hva som helst, og han svarte alltid på spørsmålet på mitt nivå, et barns nivå, men samtidig tok han alle spørsmålene på alvor. Når vi var i India, ville jeg bare være hos Baba, hele tiden. Lord Meher, ss. 6301-6305

ER Meher Baba

I Virkeligheten finnes bare En. I Illusjonen finnes mange. Grunnen til at det hersker så mye forvirring om hvorvidt det finnes én Gud eller mange, er at Gud er så Uendelig En. Selv det å si: Det finnes én Gud, er feil. Gud er så uendelig En at han ikke engang kan kalles En. Man kan bare si: En er. Ordet "Gud" er bare et forsøk på å gi denne Ene et navn, for egentlig har han ikke noe navn. Selv det å si at Gud er En, innebærer muligheten av to. Å si at det finnes mange Guder, er galskap. Gud er denne "Ene" som spiller utallige roller. For eksempel sitter en av dere med øynene igjen, og i fantasien skaper han utallige ting, og nettopp idet han fantaserer om dem, opprettholder han dem. Så åpner han øynene, og idet han gjør det, utsletter han alle de tingene fantasien har skapt og opprettholdt. Altså spilte den samme personen forskjellige roller: Skaper, Opprettholder og Ødelegger. Videre ligger en annen i dyp søvn — som er Guds Opprinnelige Tilstand — og man sier at han sover; men i dyp søvn er han ikke engang seg selv bevisst som seg selv. Når han våkner, sier man: Han er våken, og når han pusser tennene, sier man: Han pusser tennene. Og når man ser ham gå, løpe omkring, snakke, synge osv., spiller han bare forskjellige roller. Han kan ikke være mer enn én, for han er bare én. Alt vi noensinne kan si, er: Gud er, eller En er. Det er to ting som eksisterer: En og Mange. En kaller vi Gud, Mange kaller vi Illusjon. Hvorfor? Fordi i virkeligheten er bare En. Selv å kalle denne Ene En, er ikke riktig — En er. Allting og Ingenting, s. 101

GALE-ASHRAMEN William Donkin Pûnijâ danser for Baba, Rahuri, 1936 Ashramen i Rahuri var hovedsakelig for de gale, for vanlige gale, de sinnssyke fra byene og landsbyene i distriktet. Det var ... noen få ekte master der og noen få Gudsgale, men det store flertall hadde ganske enkelt en psykose av et eller annet slag uten å være spesielt åndelige på noen måte.... Det denne ashramen hadde til felles med de senere sentrene for master, var imidlertid dens daglige ytre rutine. .. Denne galeashramens historie er komplisert, for selv om den startet i Rahuri ... flyttet den senere til Meherabad og Bangalore, og det var i Meherabad at klimaks i dens karriere ble nådd.... Rahuri, en liten landsens by ved bredden av den hellige elven Godavri, kunne fryde seg over et vell av skyggefulle trær. Ashramen nøt godt av dette, for den ble bygd i en lund av appelsintrær, og det fantes også et stort antall tette og skyggefulle mangotrær der, noe som bidro til stedets gode atmosfære. Det var i disse tiltalende omgivelsene at ashramens provisoriske brakker ble reist, og en ett-roms hytte ble bygd for Baba selv. En poliklinikk ble også åpnet, og innen et par uker ble den berømt over hele distriktet. Hver dag samlet hundrevis av syke seg, mange fra fjerntliggende landsbyer, og Nilu (dr. N. N. Godse), var travelt opptatt fra soloppgang til sen kveld med å ta seg av dem.... Babas jobb — hans synlige og ytre arbeid — var å barbere, bade, kle på og mate hver beboer når de ankom, og hver dag å skure ashramens latrine og sitte i avsondrethet med visse av de gamle beboerne. På denne måten brukte han sin energi i utførelsen av alle mulige slags simple arbeidsoppgaver og var sannelig alles Mester og alles tjener. Beboerne ble gitt alle friheter, bortsett fra den å bevege seg utenfor ashramhagens romslige grenser. Hva de enn ba om, fikk de, og magene til de fleste var fullere av sunn og næringsrik mat enn de noensinne hadde vært. Det var kanskje ikke noe rart i at man trofast tok seg av slike menneskers fysiske behov, men Babas arbeid stoppet ikke der, og faktisk var den delen den minst viktige av alle. Det Baba gjorde var å gi de mest uinspirerende oppgaver et menneskelig og guddommelig skjær. Lik duften fra en hage om natten trengte essensen i hans uselviske kjærlighet seg gjennom mørket i disse ødelagte og forvrengte sinn. Mennene kom til å føle dette, og på deres egne sære måter gjengjeldte de kjærligheten Baba ga dem, og mange kom til å tilbe ham som en Guddommelig Inkarnasjon.... (En av de få ekte mastene i Rahuri) Lâl Saheb var bestevenn med Pûnijâ, en elskelig halvidiot. Han pleide å love Pûnijâ at han skulle sende ham en godsvogn fylt til randen med gull, juveler og alle slags skatter, og gifte ham bort til en rajas datter. Han pleide å rote i lommene sine også, og si at han hadde en crore (ti millioner) rupier der. Så spurte han Pûnijâ om han ville at han skulle gi dem til ham med en gang, eller om han skulle vente, og Pûnijâ svarte alltid: "Nei, ikke ennå."... Pûnijâ var sannsynligvis den koseligste og morsomste av de gale. Han var en naiv bondegutt, mentalt tilbakestående, men verdens beste selskap, og ble ashramens humørspreder. Han var født i Rahuri og den første som ble hentet inn til ashramen. Han var blid av natur og alltid opplagt til en spøk og kunne sprute ut i hikstende latter ved den minste provokasjon. Han elsket rytme — i lyd og kropp — og det var sjelden man så ham uten en parafinkanne rundt halsen. Den brukte han som tromme, og mens han hamret frem sine rytmiske sekvenser kastet han seg ut i eksotisk dans.... Da ashramen pakket sammen, ble Pûnijâ sendt tilbake til Rahuri, men han hadde alltid kannen med seg, og pleide å danse rundt mens han ropte Babas navn. Han fikk en tidlig død under den store flommen i 1946, da en plutselig storm fikk den mektige Rahurifloden til å gå over sine bredder og mer enn halve Rahuri ble lagt i ruiner. Etter at vannet hadde trukket seg tilbake, ble han funnet sittende død på den åpne markedsplassen...Han hadde tilsynelatende ikke gjort noe forsøk på å redde seg, men hadde satt seg ned med ryggen mot en stenplattform slik at vannet til slutt steg femten fot over hodet hans. Det var en av Babas disipler som bodde i Rahuri ... som fortalte denne historien om Pûnijâs endelikt. Han fortalte også hvordan Pûnijâ et par dager før flommen hadde vært plaget av hodepine, og for å lindre den hadde han gitt ham noe medisin og en kopp te. Han spurte ham om han gjerne ville til Baba, og Pûnijâ svarte: "Ja, jeg skal til Baba snart." The Wayfarers, ss. 9-39

Himmelens velsignelse Rhoda Adi Dubash Rhoda og Adi Dubash, 1990-årene Datoen for bryllupet ble satt til 1. juli 1945 ... og i løpet av månedene frem til da tilbrakte jeg naturlig nok mye tid sammen med Adis familien (svigerfamilien min), og hver gang vi var sammen ... styrte de dyktig samtalen i retning Meher Baba. Jeg hadde egentlig ikke så lyst til å høre på det de snakket om, men etiketten krevde at jeg måtte sitte og lytte, jeg kunne ikke bare reise meg og forlate rommet. Og etter hvert som jeg satt og hørte på dem, kom jeg til å tenke på at dette var folk som hadde truffet Meher Baba, og at de ga meg en helt annet versjon av ham enn den jeg hadde hørt som barn. Men uansett var jeg ikke interessert i Baba, og jeg tenkte ikke mye på ham. Så et par dager før bryllupet var jeg alene i den nye leiligheten vår og ryddet og satte på plass da jeg plutselig stoppet opp. Jeg husket at helt siden jeg var skolepike, hadde jeg hatt et ønske om at Gud skulle velsigne ekteskapet mitt ved å sende meg noen få dråper regn på bryllupsdagen. Spontant sendte jeg en taus utfordring til Meher Baba, som befant seg i Ahmednagar akkurat da. Hvis du er den de sier at du er, skal du sende meg himmelens velsignelse på bryllupsdagen min. Og så snart jeg hadde sendt min tause utfordring, glemte jeg det helt. To dager senere demret bryllupsdagen vår, klar og solrik, akkurat som vi hadde ventet oss. Karachi ligger i ørkenen, og det lille regnet vi fikk hvert år, kom som regel om vinteren på den tiden. Bryllupet skulle være en storslagen begivenhet med tusen inviterte gjester siden Adi var den første sønnen i familien som giftet seg. På den tiden hadde vi ikke store hoteller vi kunne bruke til brylluper og mottakelser, så vårt skulle finne sted i hagen til vår parser-klubb, på den vakre grønne plenen, omgitt av blomster. Gjestene skulle komme klokken seks om ettermiddagen, med bryllups-seremonien klokken halv syv. I halv seks-tiden begynte mørke skyer å rulle inn på himmelen fra alle retninger. Akkurat da var jeg i ferd med å få mitt hellige bad — del av forberedelsene til et tradisjonelt parserbryllup — så jeg så ikke skyene komme rullende, men Adi fortalte meg etterpå at det så ut som om noen bokstavelig talt rullet skyene over himmelen helt til de lå rett over oss, og regnet pøste ned. Karachi er aldri forberedt på store regnskyll, og i løpet av en halv time var alle gatene oversvømt. Trafikken stoppet helt enkelte steder. En av de eneste måtene å komme gjennom de dype vannpyttene på, var å ta hest og vogn, men det var ikke mange av dem som var ledige. Regnet skapte så store ødeleggelser at av de tusen gjestene som var invitert, var det bare omkring hundre og femti som klarte å møte opp. Øverstepresten som skulle forrette seremonien, måtte bokstavelig talt bli båret gjennom knedypt vann fra det oversvømte huset sitt og til bilen som skulle hente ham til bryllupet. Selvfølgelig ble alle dekorasjonene i hagen gjonnomvåte, bortsett fra de to bryllupsstolene som brudeparet skulle sitte på mens seremonien ble forrettet. Noen reddet dem og bar dem innendørs. Da familien min ble kjørt til seremonien i min fars bil, brast min mor i gråt. En nær venn av familien som var sammen med oss, spurte henne: "Hvorfor gråter du? Gud har kommet til din datters bryllup!" Da jeg hørte det, skvatt jeg til — plutselig husket jeg min tause utfordring til Meher Baba. Er det mulig? Kunne dette være hans verk? Men jeg skjøv tanken vekk, opptatt som jeg var av alt vannet som fosset ned i bilen gjennom soltaket som ikke var skikkelig lukket. Innen vi var fremme ved parserklubben, hadde min vakre hvite bryllupssari gule, grønne og røde striper fra det fargede papiret som bilen var dekorert med. Jeg hadde imidlertid ikke tid til å bekymre meg over hvordan jeg så ut, for seremonien skulle akkurat til å begynne. Og da den var over, hadde det sluttet å regne, og den våte hagen så nydelig ut. Neste dag og alle dagene som fulgte gjennom flere måneder, var klare og solrike. Og jeg tenkte ikke mer på at Gud hadde velsignet mitt bryllup før lang tid hadde gått. Historien om regnet som falt på min bryllupsdag fikk et etterspill, og for å fortelle det, må jeg hoppe mange år fremover. Men jeg ønsker å gjøre det helt klart at det ikke var på grunn av regnet på bryllupet mitt at jeg aksepterte Meher Baba som Gud. Nei, langt i fra. En tid fremover fortsatte jeg å være i tvil om hvem han var. Mange år senere, etter at jeg fullt og helt hadde akseptert Baba, sa han til meg: "Du er for meg nå, hundre prosent." Da hadde jeg for lenge siden sluttet å lure på om han hadde sendt det regnet; jeg visste at det uten tvil var Babas verk, selv om jeg aldri hadde spurt ham om det. Jeg følte meg faktisk litt skamfull fordi jeg hadde sendt en slik utfordring til Baba. Men fordi jeg ikke spurte, var det en gang vi var i Pune for å besøke ham i Guruprasad, at Baba på en svært levende måte lot meg vite hvordan det hadde skjedd. Det var i 1963, atten år etter at Adi og jeg hadde giftet oss. Denne gangen var det brudgommen, ikke bruden, som ba om Babs velsignelse på sin bryllupsdag, igjen i en by som får svært lite regn. Og som med mitt bryllup, hadde et stort antall gjester blitt invitert, og bryllupet skulle holdes utendørs i en hage. Merwan, sønn av Sarosh og Viloo Irani, hadde akkurat kommet fra Tyskland med Anita, sin tyske forlovede, for å gifte seg i sin hjemby Ahmednagar. På vei til Ahmednagar fra flyplassen i Bombay, uttrykte Merwan et ønske om å stoppe i Pune for å se Baba. Vanligvis var det ikke så lett ganske enkelt å innfinne seg uten å ha gjort en avtale først, men Sarosh var en av Babas eldste og nærmeste disipler, og han var svært glad for at sønnen hans var så interessert i Baba. Noen få av oss satt sammen med Baba i Guruprasad da noen kom inn for å informere Baba om at Sarosh og Merwan hadde kommet og at de gjerne ville treffe ham. Baba nikket, og de kom inn og hilste ham. Etter at hilsningene var overstått, gestikulerte Baba til Merwan, og som om han ikke visste det allerede, spurte han hvorfor de hadde kommet. Baba oppførte seg alltid som et vanlig menneske fordi han ikke ville overvelde folk med sin tilstedeværelse og viten; hvis ikke ville folk ha opptrådt unaturlig overfor ham. Merwan sa: "Baba, jeg skal gifte meg om noen dager, og jeg ber om din velsignelse på mitt bryllup." Baba gestikulerte og indikerte: "Velsignelsen er innvilget." Han ga instruksjoner til Sarosh om at han skulle dra til Ahmednagar og holde bryllupet. Deretter skulle Sarosh, Viloo, Merwan og Anita dra tilbake til Guruprasad for å besøke ham. To dager senere var vi sammen med Baba da han gestikulerte til Eruch for å be ham ringe til Sarosh og finne ut hvordan det gikk med forberedelsene til bryllupet. Da Eruch kom tilbake til rommet, fortalte han at Sarosh hadde skreket inn i telefonen: "Si til Baba at det høljregner her. Alt er vått, og nå må alle arrangementene for bryllupet forandres. Det kommer til å bli holdt i hallen i stedet for i hagen slik vi hadde planlagt." Eruch rapporterte denne informasjonen til Baba, men hverken med ansiktsuttrykk eller gester avslørte Baba hva han drev med. Han bare nikket. Jeg satt der og lyttet til Eruch og nøt samtalen og Babas nærvær. Likheten mellom dette bryllupet og mitt eget slo meg fremdeles ikke. Morgenen etter bryllupet satt vi igjen sammen med Baba da Sarosh, Viloo, Merwan og Anita kom inn. Etter at de hadde hilst Baba, spurte han dem: "Hvordan gikk det med bryllupet?" "Å, Baba, sånn som det regnet!" sa Viloo. Baba gestikulerte: "Vel, sønnen din ba om min velsignelse på bryllupet sitt, så jeg ga den." Jeg satt rett til venstre for Babas stol. Han snudde seg, så rett på meg, pekte, og gjorde tegn til at Viloo skulle spørre meg om hva som skjedde på min bryllupsdag. Jeg ble fullstendig overrumplet og bare måpte til Baba. Jeg hadde aldri nevnt min utfordring til ham for noen. Nå, etter atten år, sa Den Allmektige Gud til meg: "Det var jeg som ga deg den velsignelsen." Den Elskede nøt sin guddommelige humor og smilte mot meg med stor varme der jeg satt med munnen åpen. Til slutt sa Eruch: "Vel, Rhoda, vi venter alle på å få høre hva som skjedde på din bryllupsdag." Ordene hans fikk meg tilbake til jorden, og stammende og stotrende fortalte jeg alle om den tause utfordringen jeg hadde gitt Baba da jeg hadde sagt til ham at jeg ville ha himmelens velsignelse over bryllupet mitt. Jeg sa at Baba nesten hadde druknet oss og satt halve Karachi under vann og forhindret alle, bortsett fra hundre og femti av de tusen inviterte gjestene, fra å være til stede på bryllupet. Da jeg var ferdig, gestikulerte Baba: "Men du fortalte dem ikke at etter at du hadde kastet den utfordringen til meg, glemte du den fullstendig helt til du var på vei til bryllupet." Selv ikke denne lille ubetydelige detaljen hadde unngått vår allvitende Elskede. Surrendering To Him, ss. 6-13

Meher Baba Kilden Trosterudveien 25C 0778 Oslo, Norway Eric og Sigrid Solibakke Tlf:  +47 2292 0961 Epost   Hjemmesiden Norske oversettelser ved Mona Brodin 2005 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust, Ahmednagar, India