De brede veier til forståelse Meher Baba

Bijapur, 1930 Ånden ikke forstått gjennom tanken Man får den beste forståelse av de ulike brede veier som leder til åndelig forståelse ved i første omgang å skille mellom ånd og materie. For å forstå det materielle bruker vi materielle metoder, og for å forstå ånden bruker vi åndelige metoder. Materien blir forstått gjennom tanken eller intellektet som bearbeider data gitt gjennom de forskjellige sanser, men ånden lar seg bare forstå gjennom ånden selv. Denne høyeste form for forståelse, der ånden erfarer Selvkunnskap uten å bruke noe slags instrument eller medium, er meget sjelden og ytterst vanskelig å oppnå. Den beste tilnærming til forståelse av ånden er gjennom hjertet, ikke gjennom tanken. Tankens begrep for det materielle ikke adekvate for ånden Tanken er vant til å beskjeftige seg med materielle ting og dens drivkraft i denne intellektuelle forståelsen av materielle objekter hentes fra lyster og begjær. Når tanken er vendt mot åndelige problem, forsøker den å mestre dem ved å bruke den fremgangsmåten den er vant til; og i og med at den gjør det, benytter tanken seg av begreper den har funnet frem til i den intellektuelle forståelsen av materielle ting. Imidlertid er en slik tilnærming til forståelse av åndelige problem dømt til å mislykkes, for ingen av de begrep intellektet utvikler for kunnskap om materielle ting, er adekvate for forståelse av ånden. Det er som å prøve å se gjennom ørene eller høre med øynene. Hvis tanken prøver å forstå ånden uavhengig av hjertet, kan den ikke unngå å bruke analogier hentet fra den materielle verden; og dette vil uvegerlig lede til at ånden betraktes som et tankens objekt, noe den ikke er. Konflikt mellom tanke og hjerte Som kontrast til tankens fremgangsmåte - som har sitt grunnlag i sanseopplevelser og kommer frem til konklusjoner gjennom slutninger og bevis - står hjertets mer direkte metode. Hjertet griper intuitivt de verdier som gradvis realiseres i et individs liv etter hvert som han gjennomgår all verdens erfaringer og hans oppmerksomhet fokuseres på oppnåelse av åndelig forståelse. I de fleste personers liv er tanken og hjertet på kant med hverandre, og konflikten mellom de to skaper forvirring. Hjertet, som på sin egen måte føler livets enhet, ønsker å fullbyrde seg gjennom et liv i kjærlighet, offer og tjeneste. Det vil gi i stedet for å ta. Det henter sin drivkraft fra den innerste åndelige trang, i det det uttrykker seg gjennom det indre livs umiddelbare intuisjoner. Det bryr seg ikke om de bevis eller intellektuelle bekreftelser som tanken søker når den har med materielle objekter å gjøre. I sin objektive håndtering av den materielle verden mettes tanken med erfaringer av mangfold og adskilthet, og slik gir den næring til de egosentriske tendensene som splitter menneskeheten og gjør den selvisk og eiesyk.. Men hjertet, som i sine indre erfaringer kjenner kjærligheten gløde, kan skimte åndens enhet, og derfor søker det uttrykk gjennom selv-givende tendenser, som forener menneskeheten og gjør den uselvisk og sjenerøs. Derfor står den indre stemme nødvendigvis i konflikt til intellektets kjennelser, som baserer seg på livets synlige og overflatiske aspekter. Tanken higer etter sikkerhet eller bevis Når tanken trenger seg inn på hjertets område, gjør den det ved å kreve sikkerhet eller bevis som en forhåndsbetingelse for å slippe kjærligheten fri. Men hvis kjærligheten ikke er spontan, er den ikke kjærlighet. Den kan ikke være en konklusjon på en tankerekke. Den er ikke en frukt av forhandlingens og prutingens ånd. Hvis du vil være sikker på kjærlighetsobjektet før du gir din kjærlighet, er det bare en form for kalkulerende selviskhet. Mange personer vil for eksempel bli overbevist om min guddommelighet for å bli i stand til å elske meg. Det vil si at de vil at jeg skal gi dem objektive bevis på min åndelige status ved å utføre mirakler. Den slags overbevisning er ofte et hinder snarere enn en hjelp når det gjelder å slippe fri den høyeste formen for kjærlighet - som er suverent likegyldig til hva den kan få fra kjærlighetsobjektet. Intellektuell overbevisning hindrer spontan kjærlighet Når sinnet søker overbevisning eller bekreftelse (gjennom objektive bevis og mirakler som bistand til åndelig forståelse), trenger den seg inn på den sfæren som rettelig tilhører hjertet. Overbevisning og bekreftelse blir viktig når en person ønsker garantier for å sikre visse bestemte og håndgripelige resultater i den objektive verden. Selv om vi går ut fra at en person blir intellektuelt overbevist om Guds eksistens ved hjelp av mirakler eller andre objektive data av den typen, vil ikke dette nødvendigvis sette hjertet hans fri. Den lydighet og troskap han kanskje sverger til Gud som et resultat av en slik kald åpenbaring, vil være enten gjennom frykt eller gjennom plikt. Kjærlighet der ingenting holdes tilbake, kan ikke fødes av en overbevisning som baseres på ting som er tilgjengelige for tanken. Og der det ikke finnes kjærlighet, finnes det ingen salighet eller skjønnhet i tilværelsen. Faktisk kan ikke Guds natur som Kjærlighetens Hav gripes av tanken. Gud må kjennes gjennom kjærlighet og ikke gjennom en intellektuell søken etter mirakler. Åndelighet består ikke i intellektuell kunnskap om sanne verdier, men i realiseringen av dem. Dette er grunnen til at jeg ikke utfører mirakler for dem som står meg nærest og er meg kjærest. Jeg vil heller være uten tilhengere enn å benytte meg av mirakler for å overbevise andre om min guddommelighet. Det er sant at når de elsker meg, får folk ofte åndelige opplevelser som inntil da var ukjente for dem; og disse opplevelsene hjelper dem til å åpne hjertene sine enda mer. Men de er ikke ment som næring til en mental higen etter intellektuelle overbevisning, og de må ikke betraktes som målet. Ånden skimtes bare gjennom hjertet Når en person har blikket rettet mot handlingers resultat i stedet for kun å være opptatt av deres iboende verdi, prøver han å takle åndelige oppgaver gjennom tanken alene, og ved å gjøre det forstyrrer han hjertets rettmessige funksjon. Tanken vil ha all slags ting og søker derfor objektive bevis, overbevisninger og forsikringer. Dette kravet fra tanken binder kjærlighetens spontane uttrykk, som på en og samme tid er avhengig av og fremmer sann åndelighet. Du kan ikke elske gjennom intellektet. Det du kan få gjennom tanken er en teori om kjærligheten, men ikke selve kjærligheten. Den form for kunnskap som visse yogier har tilegnet seg gjennom tanken, er bare intellektuell og tørr. Den kan ikke gi dem den åndelige salighet som kjennetegner et liv i kjærlighet. Zürich, 1930 Kjærlighet og lykke er de eneste viktige tingene i livet, og de er begge fraværende i den tørre faktakunnskapen som er tilgjengelig for intellektet. Åndelighet består ikke i intellektuell kunnskap om sanne verdier, men i realiseringen av dem. Det er denne indre realiseringsviten som er verdig til å kalles åndelig forståelse, og den er mye mer avhengig av hjertet enn av tanken. Intellektets kunnskap står på samme nivå som ren informasjon, og siden den er overflatisk, beveger den seg på livets overflate. Den uttrykker virkelighetens skygge og ikke dens substans. De skjulte dybdene i livets hav kan bare utgrunnes ved å lodde hjertets dyp. Frihet fra å ville ha mulig bare i supramental eksistens Hos de fleste mennesker er det de utallige begjær som utnytter intellektet. Fra et åndelig synspunkt er et slikt liv den laveste formen for menneskelig eksistens. Den høyeste formen for menneskelig eksistens er fri fra alle begjær og kjennetegnes ved tilstrekkelighet eller tilfredshet. Alle søker etter lykken, men få finner den; for den varige lykke demrer bare når man ikke vil ha noe som helst. Denne aller høyeste kravløse tilstanden kan utenfra sett virke som den innebærer passivitet og er lett å oppnå. Men hvis noen prøver å sitte stille uten å ha noen indre ønsker og uten å miste bevisstheten (det vil si uten å falle i søvn), vil han innse at en slik tilstand av ønskeløshet er meget vanskelig å oppnå og at den kan opprettholdes bare gjennom en enorm åndelig aktivitet. Faktum er at absolutt ønskeløshet ikke er oppnåelig så lenge livet er herjet av tanken. Man må gå hinsides tanken for å oppnå begjærløshetens åndelige salighet. Forutsetninger for harmoni mellom tanke og hjerte Mellom de to ytterlighetene der et liv på den ene siden er forkavet av begjær og på den andre siden er fullstendig fritt fra begjær, er det mulig å komme frem til en praktisk livsstil der tanke og hjerte er i harmoni. Der en slik harmoni eksisterer, er det ikke tanken som dikterer livets mål, den hjelper bare til med å realisere de målene som kommer fra hjertet. Den forlanger ikke at visse betingelser skal oppfylles før en av hjertets ytringer blir valgt ut til omsetting i det praktiske liv. Med andre ord oppgir tanken sin rolle som dommer - som den er vant til å spille når den setter alle sine intellektuelle spørsmålstegn ved universets natur - og aksepterer hjertets diktat uten spørsmål. Hjertet må fritt få fastsette livets mål Hjernen er lærdommens skattkammer, men hjertet er den åndelige visdoms skattkammer. Den såkalte konflikten mellom religion og vitenskap oppstår bare når disse to kunnskapstypenes relative betydning ikke anerkjennes. Det er nytteløst å prøve å sanke kunnskap om sanne verdier ved å anvende tanken alene. Tanken kan ikke si deg hvilke ting det er verdt å ha; den kan bare fortelle deg hvordan du kan oppnå de aksepterte mål fra intellektets kilder. Hos de fleste aksepterer intellektet sine mål på begjærets oppfordring, men dette betyr en fornektelse av åndens liv. Bare når tanken aksepterer de mål og verdier som hjertet er den dypeste inspirasjon bak, bidrar den til åndens liv. Altså må tanken samarbeide med hjertet. Faktakunnskap må underordnes intuitive fornemmelser og hjertet må gis full frihet uten innblanding fra tanken når det fastsetter livets mål. Tanken har sin nytte i det praktiske liv, men den kan spille sin rolle bare etter at hjertet har talt. Tanken og hjertets harmoni innebærer samvirke Åndelig forståelse fødes av harmoni mellom tanke og hjerte. Denne tanken og hjertets harmoni fordrer ikke at deres funksjoner blandes sammen. Den innebærer ikke kryssfungering, men en samvirkende fungering. Deres funksjoner er hverken identiske eller samsvarende. Tanke og hjerte må selvfølgelig være i likevekt, men denne likevekten kan ikke oppnås ved å sette tanken opp mot hjertet eller sette hjertet opp mot tanken. Den oppnås ikke gjennom mekanisk spenning, men gjennom intelligent tilpasning. Tanke og hjerte kan sies å være i balanse når de tjener sin rette hensikt og når de utfører sitt respektive virke uten å falle i den ene eller den andre grøften. Det er bare når de er i balanse på denne måten at det kan være sann harmoni mellom dem. En slik harmoni mellom tanke og hjerte er den aller viktigste forutsetningen for det integrerte og forente liv i åndelig forståelse. Forelesninger, ss. 94-98

Avhengighet Bhau Kalchuri Etter at Meher Baba hadde omfavnet hver enkelt, var det noen som spurte ham om vaner og hvordan man ble slave under dem, og Baba svarte: ”Hvis du blir avhengig av Gud, er alle problemene dine løst. Fortsett med å drikke den guddommelige kjærlighetsvinen til du blir ett med Gud. Det er bra å være avhengig av Guds kjærlighet.” Lord Meher, s. 5975

STØVET DU IKKE ENGANG VAR KLAR OVER Eruch Jessawala

Panchvati, 1930 Virkeligheten trenger illusjonen for å peke på at dette er illusjon. Baba ga oss en gang et godt eksempel på hvorfor det er slik. Vi var oppe i nord, nær Himalaya. Det var veldig, veldig kaldt. Vi hadde ikke varmeovner eller noe sånt, og vi bodde på et lite rom. Vi var der i mer enn en måned. Baba brukte dette rommet og forholdene vi levde under som et eksempel. Vi hadde sengeklærne våre på gulvet og vi var så nøye og ryddige som vi bare kunne, men vi hadde aldri tid til å sope og få gjort skikkelig rent på rommet. Baba sørget for at vi hadde det for travelt til det. En dag prøvde Baba å få oss til å forstå Mayas natur, og han brukte rommet vårt som eksempel. Han gestikulerte: "La oss anta at jeg - i dette rommet - gjør dere oppmerksomme på hvor støvete, hvor møkkete rommet er. Dere hører hva jeg sier, men dere er fremdeles selvtilfredse og likeglade. 'Ja,' sier dere til meg, men dere er ikke situasjonen voksen og tar ikke inn over dere hvor skittent det er. Så dere fortsetter å bo på dette rommet. Så sier jeg det om igjen og om igjen, men dere bryr dere ikke. Dere sier dere har det bra, dere er bekvemme og det er ikke noe i veien med situasjonen. Vel, anta at jeg tar en kost og begynner å sope, og alt støvet som har hopet seg opp så lenge, begynner å virvle i luften. Dere får ikke puste, dere blir kvalt, og dere styrter ut av rommet. Den opplevelsen av kvelende støv gjør dere overbevist om at rommet dere bodde i, virkelig var et skittent rom." Slik er det vi lever i verden. Vi er så opptatt av det vi driver med at vi aldri har tid til å bli kvitt støvet vårt. Vi er ikke en gang klar over at støvet har hopet seg opp. Da er tiden inne for at Baba Vekkeren kommer som rengjøringsbetjent og tar seg inn i våre liv. Han begynner å feie og når han gjør det, får han det støvet dere ikke engang var klar over, til å virvle opp. Det støvet er lik individets begravde holdninger og tendenser. Is That So?, red. Bill Le Page, ss. 100-101

Tannlegens bedrag Bhau Kalchuri På dr. Donkin og Eruchs sterke oppfordring hadde Baba kommet til Pune for å få laget seg en tannprotese, og Papa Jessawala hadde tatt kontakt med familiens tannlege, dr. Barucha. Han hadde sagt seg villig til å skaffe Baba noen ekstremt lette proteser i platina for seks hundre rupis. Men da de ble levert, visste det seg at de ikke var i platina, men i et billigere materiale. Papa ble rasende og skjelte tannlegen ut. Papa raste: "Den slags bedrageri er ikke bra. Vi var blitt enige om å betale seks hundre rupis for platina, ikke for et vanlig gebiss." Til slutt ble saken gjort opp til en lavere pris, og doktoren fikk fire hundre og femti rupis. Papa informerte Baba om dette, men Baba sa: "Gå og betal ham det resterende." "Hva er det du sier, Baba?" protesterte Papa Jessawala forbløffet, "hvorfor skal han belønnes for å jukse?" Baba svarte: "Han skal få de hundre og femti rupiene utbetalt bare for at han ikke skal glemme sitt bedrag, De vil minne ham på det han gjorde. Måten jeg gjør ting på, er ganske annerledes enn verdens." Lord Meher, Bhau Kalchuri, s. 3770

Den universelle lyd Bhau Kalchuri Med tinnfat som tromme, Bangalore, 1939 Gustadji gjorde Baba oppmerksom på at i hans fravær hadde Rustom K. Irani og Naval Talati hatt en hissig diskusjon. Naval var sikker på at hvis en mega rag (regnsang) ble fremført på rett måte, ville det begynne å regne. Rustom var imidlertid av den bestemte oppfatning at uten åndelige evner var det ikke mulig å få det til å regne. For å roe dem ned ga Mesteren denne forelesningen om lyd og Den Universelle Lyd: Det Naval sier er sant. Ved å synge en mega rag er regn mulig, og det er ikke nødvendig med noen åndelig kraft. Det er en kjent sak at når regnskyer støter mot hverandre, begynner regnet å falle. Lyden beveger seg også i bølger, og vitenskapsmenn har bevist at det tar tid for dem å bevege seg. At lydbølgene beveger seg er det lett å forstå hvis dere ser på en person som vasker klær et stykke unna. Når han slår klærne mot stenen, hører dere ikke lyden med en gang; han slår klærne, men dere hører det etter noen få sekunder. Likeledes, når dere synger mega rag vil lyden, når den har den påkrevde tonehøyde og vibrasjon, skape bølger som forårsaker en forstyrrelse i skyene, noe som resulterer i regn. Dette er et naturlig fenomen - er det noe å tvile på her? Sammenlignet med dette er det vanskeligere å tro på oppfinnelser som radioen og telegrafen; tilsynelatende uten noe forbindelsesledd får man budskap og lyd til å reise over store avstander mellom to punkter. Vel, hva er stemmen? Hvor oppstår den? Når man hører lyd komme ut av munnen sin, må den eksistere et eller annet sted. Sannelig, lyden gjennomtrenger universet. Gud er lyd, lys - allting. Det finnes et punkt som lyden strømmer ut av, og ut fra det Skapelsespunktet eller Om-punktet starter evolusjonen. Lyden har fått en dør - munnen vår - å manifestere seg fra. Når en lyd kommer ut av munnen, forsvinner den i Den Universelle Lyd, som er overalt. Så er det noe mirakel om lyden som produseres når man synger mega-sangen, når frem til skyene to miles over jorden og produserer regn når det er en kjent sak at gjennom telegrafi blir lydbølger sendt tusenvis av miles? Det er ikke noe som er åndelig eller overnaturlig i å produsere regn gjennom lydbølger. Det er av denne grunn - fordi lyden beveger seg og skaper forskjellige vibrasjoner - at en person bør lese de hellige bøker enten han forstår meningen eller ikke. Ordene i zoroasternes Zend Avesta, eller i hinduenes Gita eller i muslimenes Koran og i andre skrifter er arrangert på en slik måte at når de uttales vil lyden som skapes, være så å si samstemt med Den Universelle Stemme eller Den Universelle Lyd og er til stor hjelp i å øve åndelig innflytelse på en person. Lord Meher, ss. 446-448

Luta lei Bhau Kalchuri Bangalore, 1939 "Så sant hjelpe meg Gud, jeg sier dere at jeg er absolutt, uendelig luta lei! Jeg gleder meg til å bryte min taushet og når timen kommer, vil denne følelsen forsvinne. Selv om det ikke eksisterer noe som kan plage meg, føler jeg dette så motbydelig at av og til lurer jeg på når jeg blir fri fra denne tausheten og når verden vil bli fri også...." "Dette er paradoksalt," brøt Eruch inn, "hvordan kan den menneskelige intelligens forstå deg, Baba?" "Jeg føler meg perpleks og gjør mandalien forvirret også. Dag og natt tenker jeg på å gjøre meg fri fra disse forpliktelsene. Jesus Kristus visste han kom til å bli korsfestet og følte det. Han var bare salighet. Lidelsen hans var universell, men ved siden av det var han på alle syv plan! Det er den Fullkomne (Guddommelige) Bevissthetens tilstand. Alltid visste Jesus - allikevel ventet han på det. Han hadde advart disiplene sine om det. Og da han til slutt ble korsfestet, skrek han ut i sin laveste tilstand av bevisst lidelse: 'Far, selv du har gitt meg opp! Hvorfor har du forlatt meg?' For en majzoob er det imidlertid ikke noe sånt. Han har ingen universelle plikter han må utføre. Han bare er i den aller høyeste salighet.... Han som kommer ned fra det syvende plan - fra Faderens tilstand - og får grov bevissthet, er som en tryllekunstner. Når han utfører triksene sine er hele menneskeheten som barn for ham, og barna hans ser på tingene han gjør som virkelige. Men det er en forskjell så stor som mellom himmel og jord mellom en magiker fra det syvende plan og en taskenspiller på det grove plan. Den Guddommelige Tryllekunstners plikt er å opprettholde universet. Det betyr at mens han gjør det, må han lære barna sine at det de ser og hører ikke er ekte, og for å gjøre det må han heve barnas evne til forståelse. Men alt dette - som er ment for å forstå verden - blir bare mer innbilning. Mang en bok er blitt skrevet om dette emnet, men alt er som en taukveil som de som innbiller seg ting, uten å nøle tar for en slange! Alt er som den taukveilen - bare juks! Selv det å være luta lei, det er også innbilning, og også når jeg sier at jeg venter på å bryte min taushet. Men denne innbilningen er av høy klasse og for å gjøre andre fri fra innbilning. Mester-Tryllekunst-neren gjør sine triks for å opprettholde Sannheten slik at barna hans ikke skal gå feil. Når han gjør det, blir han luta lei og lurer på barna vil bli i stand til å forstå ham og komme til å kjenne Sannheten og si at alt sammen bare er juks! Det er ikke noe å vite. Alt er til for å bli glemt. Det som kan forstås, er illusjon. Både den høyeste forståelse og den laveste er illusjon. Det som ikke kan forstås, er Virkeligheten. Vi er det vi er. Det vi var, det er vi og det vi er, det skal vi bli. Hvis dere ikke forstår dette, har det lite å si. Alt som må bli forstått, er illusjon, men hvis dere forstår det som ikke kan forstås, da vil dere vite at vi var, vi er og vi vil være. Dere må oppnå den bevisstheten." Lord Meher, ss. 4162-4164

Meher Baba Kilden Trosterudveien 25C 0778 Oslo, Norway Eric og Sigrid Solibakke Tlf:  +47 2292 0961 Epost   Hjemmesiden Norske oversettelser ved Mona Brodin 2006 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust, Ahmednagar, India