Medfølelse Meher Baba

Det materielle synspunkt Sett fra det materielle synspunkt er det feil å tro at mennesker fra Østen ikke har like mye medfølelse som folk fra Vest, for fravær av medlidenhetens uttrykk betyr ikke nødvendigvis fravær av dens ånd. Slike spørsmål er relative. Det finnes ikke mange organiserte hjelpesentre i Østen, men det kan forklares på økonomiske premisser. Man må heller ikke glemme at de forsakelser og lidelser som massene i India må gjennomgå, naturligvis dulmer gløden i deres medfølelse. Man kan ikke forvente at et menneske som lider de frykteligste kvaler, skal legge merke til en annens smerte. Ærefrykt for livet I de fleste østlige land er det vanlig at folk ikke engang får ett skikkelig måltid om dagen; samtidig er de som regel analfabeter. Slik er det neppe rimelig å forvente at de deler den samme omsorg for dyr som Vesten gjør, der man på alle måter har det mye bedre individuelt og sosialt. Man må også være klar over at majoriteten av de herreløse dyrene som vandrer rundt, slett ikke alltid er "løse," men tilhører folk som lever i en tilstand av vedvarende semi-hunger og bor i improviserte skur. Så hvordan kan de ha råd til å fôre dyra bedre? Grunnen til at uønskede dyr ikke avlives slik den anerkjente skikken er i Vesten, skyldes religiøs tro. For hinduismens lære om sjelens bevissthetsevolusjon — fra stenens stadium og opp gjennom alle former inkludert slangen, hunden, kua og apen — rommer en ærefrykt for livet som Vesten mangler. Faktisk er det slik at dyrene nevnt ovenfor tilbes den dag i dag, for de er viktige veivisere på evolusjonens sti. Den generelle uvitenhet og overtro som er vanlig over hele India, bidrar uten vil til folkets generelle apati og tilsynelatende ufølsomhet. Men som allerede nevnt er det den økonomiske situasjonen mer enn forvrengning av religiøse verdier som har ansvar for den dype kløften mellom praksis i Øst og Vest når det gjelder omsorg for dyr og mennesker. Men det er på grunn av innflytelsen fra de åndelige Mestere og hinduistiske og buddhistiske doktriner at de som følger disse religionene, ikke engang kan drømme om noen organisert avlivning av dyr, ikke engang av barmhjertighetsgrunner, for de har lært at å gripe inn i og forstyrre livet er det samme som å krenke det, eller å ta karmaloven i egne hender. På tross av elendigheten og nøden i India prøver noen landsbyer og byer å drive Panjrappoler (hvilehjem for dyr), noe som er ganske bemerkelsesverdig tatt i betraktning hvor vanskelig det må være for disse fattige menneskene å ha råd til å yte noen bistand som helst. Det er et merkelig paradoks at selv om det gjennomsnittlige vestlige mennesket nok kan beskrives som mer humant enn sin bror fra Øst, har Vesten vært årsaken til uhørte lidelser som resultat av de verdenskriger som nylig har funnet sted i kampen for politisk og økonomisk overherredømme på en måte som står i sterk kontrast til Jesu Kristi lære. På dette grunnlag alene kunne mennesket fra Øst være berettiget til å mene at den vestlige mann av natur er mer inhuman enn sin østlige bror. Det kan kanskje sies at alt er "hjul inne i hjul." Likevekt mellom motsetningene I åndelig forstand, i henhold til evolusjonen og karmaloven, er det slik at jo mer et individ lider, jo mer tjener han på det åndelig sett, for dette er en metode som hjelper ham til å frigjøre seg fra Mayas bindinger. Som gode og vonde drømmer er ikke nytelse og smerte, glede og sorg annet enn illusoriske opplevelser. For å bli vekket fra en drøm er det noen ganger nødvendig med en eller annen forstyrrende faktor. For å våkne fra en behagelig drøm kan for eksempel en opplevelse av noe ubehagelig i drømmen være til hjelp. I livet er på lignende vis alle motsatte erfaringer av nytelse og smerte, lykke og sorg, medfølelse og grusomhet essensielle faktorer i utviklingen av bevisstheten, som til slutt omdannes til Gudsbevissthet. Fraværet av likevekt mellom de motsatte erfaringene av medlidenhet og grusomhet, lykke og elendighet, er den hovedfaktor som i seg selv opprettholder og befordrer dualitet i hele illusjonens rike. Helt fra det aller første glimt av bevissthet i stenens form og frem til den fulle bevissthet i menneskeformen har den individualiserte sjel aldri noensinne opplevd at dualitetens motsatte erfaringer er i fullstendig balanse. Men når den balansen oppnås, gjenkjenner sjelen sin egen guddommelighet, og individet bli Selvrealisert eller Gudsbevisst. Det skyldes mangelen på balanse eller likevekt at det er mulig for oss å føle lykke i vårt liv i illusjonen, og dette er fordi lykken står i kontrast til vår elendighet. For hvis vi ikke har erfaring av sorg, vil vi ikke vite noe om glede. Derfor er det på en måte slik at når vi opplever elendighet, er det den laveste grad av lykke vi opplever. Hvis vi ikke hadde disse kontrastene, ville det ikke vært noe fremskritt, og vi ville ha fortsatt i vårt illusoriske liv for evig. Hvis for eksempel en hund alltid hadde lykkelige og behagelige liv, ville han ikke utviklet seg seg fremover på evolusjonens område gjennom stadig høyere livsformer. For å gjøre fremskritt i vårt evolusjonære liv fra sten til menneskeform trenger vi motsatte opplevelser, og slik vil det alltid være; hvis ikke ville den guddommelige plan for livet aldri bli fullført. Hvis det ikke fantes noen guddommelig hensikt, ingen sti oppover mot Selvrealisasjon, da ville menneskesjelens bevissthet for evig pendle fra den ene erfaringen til den motsatte og det ville aldri bli noen endelig seier over Maya, som må overskrides før mennesket kan realisere sin endelige forening med Gud, Som for alltid er evig barmhjertig og medfølende. De virkelige Mestere og helgener er klar over at de vet at over alt og til alle tider manifesterer allting Guds uendelige nåde og medfølelse i funksjon under alle forhold. Loven om årsak og virkning Når det gjelder de motsatte reaksjonene grusomhet og barmhjertighet, kan de, som alle andre erfaringer i dette illusjonenes liv, best forklares eller forstås ved å studere hvordan årsaksloven egentlig virker. For denne loven er det ytre uttrykk for den underliggende kraft i individets sanskaraer (inntrykkene på hans eller hennes sinn), som har blitt født av motsatte erfaringer eller reaksjoner på livet. Selv når man føler medlidenhet med andre eller oppdager en mangel på medfølelse i dem, skyldes dette ens egne sanskaraer uttrykt i henhold til loven om årsak og virkning. I likhet med alt annet i illusjonens rike avhenger selv sansen for rett og galt av de sanskaraene som er relative til vedkommende individer. Derfor kan både Øst og Vest ha like mye rett og like mye feil i sin oppfatning av hverandre. Når for eksempel en mann mener å ha rett, skyldes det det underbevisste påtrykket fra hans egne sanskaraer. Selv om han føler at den andre mannen tar feil, forstår han ikke at denne følelsen skyldes innflytelsen fra hans egne sanskaraer; de tvinger ham til rettferdiggjøre seg på den andre mannens bekostning. Med rette eller ikke vil han insistere på at den andre tar feil. Selv om vi ikke kan erkjenne det, er det våre egne sanskaraer som innvirker på vår tankegang og forståelse til en slik grad at de former vår karakter og vår intellektuelle innstilling. Bare en bevissthetens Mester har evnen til å utgrunne motivene [sanskariske beskaffenhet] til vår til tider ulogiske, motsetningsfylte og ufornuftige adferd, mens vi som alltid står forvirret og ulykkelige overfor menneskenaturens vrangvilje, som når vi tar et overblikk over verdensproblemene, virker å ha antatt enorme proporsjoner. Det er en pussig skjebnens ironi at i et land som India der vi finner spesielle templer og pilegrimssteder viet til dyr, og der et så destruktivt dyr som apen fremdeles er et bortskjemt og beskyttet vesen (som tilsynelatende under ingen omstendigheter kan drepes), finner vi på samme tid at disse våre fjerne slektninger av rene profittgrunner eksporteres i store mengder til Vesten der de benyttes i den medisinske forskning, som ikke utføres for profitt, men for å lette menneskehetens lidelser. Denne merkelige motsigelsen i menneskets adferd skyldes — selv om vi ikke kan se motivene som er involvert — den aksjon og reaksjon som styres av loven om årsak og virkning, født av individuelle og kollektive sanskaraer. Sai Babas medfølelse Fra guddommelighetens synspunkt (legemliggjort i en Fullkommen Mester) er fraværet av medfølelsens uttrykk virkelig barmhjertighet, selv om en slik barmhjertighet kanskje ikke blir forstått eller anerkjent av den uinnvidde. For eksempel pleide Sai Baba fra Shirdi, som var Qutub-e-Irshad (overhodet for de fem levende Fullkomne Mestere og Det åndelige Hierarki) ofte å ta alle pengene fra sine tilbedere, som kom for å se ham og de som tjente ham. Mot kvelden pleide Sai Baba å dele disse pengene ut blant de som ikke egentlig var verdige til det, siden de bare hadde kommet for å se ham i håp om å få en eller annen flyktig materiell fordel. En mann kalt Burra som bodde i Shirdi på den tiden, kunne ofte få opptil hundre rupier om dagen, så han var i stand til å leve godt og overdådig med sin store familie; mens på den annen side Gustadji Hansotia, som var en av Sai Babas hovedtilbedere og som tjente ham trofast dag og natt, ble behandlet på en helt annen måte. Gustadji ble fratatt penger direkte og indirekte og måtte til og med klare seg uten mat og hverdagens vanlige komfort som klær og tepper. Faktisk ble ikke Gustedji behandlet med den minste hensynsfullhet av Sai Baba. Men det finnes alltid en hensikt sett i guddommelighetens perspektiv, og Gustadji fikk store fordeler, dog ikke på en måte som den utenforstående ville ha forventet. Gudstadji ble omsider ført av Sai Baba til Upasni Maharaj. Deretter ga Upasni Maharaj ham over til Meher Baba med ordre om aldri å forlate ham, Avataren. Slik fikk Gudstadji det uvurderlige privilegium å tjene tre Fullkomne Mestere. Når vi av og til hører om Mestrenes merkelige handlinger, må vi alltid huske at de står "over loven" og ikke kan dømmes etter vanlig menneskelig målestokk, for hva de enn gjør eller ikke gjør arbeider de for det endelige gode, ikke bare for individet, men til hele verdens åndelige fordel. Så vi må aldri driste oss til å dømme eller kritisere, for disse store åndelige vesener tar Guds åndelige synspunkt, som alltid er utilgjengelig for våre begrensede sinn. Selv om vi erkjenner den kjensgjerning at en etisk kodeks gir oss de nødvendige standarder for oppførsel og adferd og tjener som en grenselinje mellom motsetninger som godt og dårlig, rett og galt; bør vi på samme tid være klar over at fra det åndelige aspekt er ikke etikken annet enn vadestener henimot den endelige utfoldelse av vår åndelige bevissthet. For til syvende og sist må vi overskride begrensningene ved vårt sinn med dets uavbrutte spill mellom motsetninger og vår flyktige og illusoriske verdens dualitet. Bare når vi har nådd den guddommelige Frigjørings- eller Opplysningstilstanden kan vi gjenkjenne Sannheten, som inntil nå har ligget gjemt inne i oss. For det er vår uvitenhet om Det Uendelige Selv inne i oss og utenfor oss som utgjør Maya eller kosmisk illusjon. Bare når vårt falske ego er blitt omdannet til Gudsbevissthet kan vi kjenne Mestrenes visdom og herlighet og vite at alt liv er Ett i Sannhetens rike. Lord Meher, ss. 5197-5202

Han lytter alltid Mani Irani Det var bare et par dager før Baba la fra seg kroppen sin, før vi ikke lenger skulle kunne se hans vakre form, at noe skjedde som jeg alltid vil huske. Som jeg har sagt tidligere, var ikke Babas soverom her i Meherazad bare et soverom, det var rommet hans — der vi pleide å samles, der jeg pleide å lese høyt for ham fra bøker, som f.eks. Hobbiten av Tolkien, eller Wodhouse-bøker eller Rex Stout sine bøker og der — helt på slutten — Baba pleide å spise måltidene sine. Så en dag mot slutten av januar 1969 var vi kvinnene inne på Babas rom. Han var slett ikke ved god helse på den tiden. Én dag kunne han virke riktig sterk og vi tenkte: "Bra, bare et par dager nå, så blir Baba slik han var før." Og så neste dag var han veldig svak igjen. Denne dagen — mens jeg leste noe for ham — gikk han, støttet på Meheras arm, fra sengen sin og over gulvet for å sette seg i den veldig komfortable stolen dere kan se ennå stå i hjørnet på rommet hans. Harry Kenmore hadde tatt den med seg på flyet og betalt for den stolen som var den en passasjer! Baba var alltid vakker, men som han satt der i den stolen bare kledd i sin sadra, så han så vakker ut at du bare måtte bli oppmerksom på hvor skjønn han var. Og allikevel så han trett ut. Vel, ikke på den måten du eller jeg ville vært trette, men som om et stort arbeid var utført og nå kunne han slappe av. Og som han satt der mens jeg leste en av favorittbøkene hans, en kriminalhistorie av Rex Stout om favoritt-detektiven hans, Nero Wolfe, seg øynene hans igjen. De eneste ordene jeg kan bruke for å beskrive hvordan han så ut er "i høyeste grad avslappet." De andre kvinnene satt rundt ham på stoler og krakker — jeg satt på en stol — og hørte stille etter som vanlig. Etter en stund begynte Baba å puste dypt helt til det ble til en lett snorking. Han hadde helt opplagt falt i søvn. Men jeg fortsatte å lese. Det var en bok jeg hadde lest før; disse Rex Stout-bøkene var repriser fordi det bare ikke var nok av dem. Jeg pleide å vente til det hadde gått lang nok tid etter at jeg hadde lest en bestemt bok, og så leste jeg den igjen; hver enkelt bok ble lest en gang i året eller en gang hvert annet år. Så da jeg kom til et avsnitt som jeg husket Baba hadde likt veldig godt, tenkte jeg: "Å, så synd at ikke Baba kan høre dette nå. Han sover dypt og jeg leser dette. Det er bedre å vente." Det hadde gått en god stund nå siden vi kjente på oss at han hadde sovnet, så jeg stoppet. "Når Baba våkner, skal jeg lese dette avsnittet en gang til og fortsette derfra." I samme øyeblikk som jeg stanset, og selv om øynene hans fremdeles var igjen, knipset han med fingrene og ga tegn: "Hvorfor stoppet du?" Så åpnet han øynene. "Å, Baba, fordi du hvilte, og dette er et avsnitt som du liker så godt." Baba ga tegn: "Men jeg hørte det, jeg hørte det." Så var jeg litt uskikkelig. Jeg sa: "Hva var det jeg leste?" Og hele det avsnittet, hele episoden jeg akkurat hadde lest, fortalte Baba meg. Så jeg rødmet, jeg var flau, og vi lo alle sammen og jeg sa: "Ja, Baba." Vel, denne gesten (Mani demonstrerer ved å bevege en finger foran munnen) er for å lese høyt, å snakke, spørre, synge — alt som kommer fra leppene. Så vi tolker den gesten slik at den passer inn i sammenhengen til det som er temaet akkurat da. Og dette betydde: "Fortsett. Les videre." Så med en mye større ydmykhet begynte jeg å lese. Jeg leste nok et kapittel eller to, og igjen skjedde det samme. Igjen lukket Babas øyne seg, igjen hvilte han dypt og igjen hørte vi den lette snorkingen. Og jeg var i ferd med å bli litt hes også. Så etter en stund så jeg meg rundt, på Mehera, Meheru og de andre, og de så på meg. Og vi gjorde taust tegn til hverandre med øyebrynene: "Er det ikke bedre å stanse? Han hviler. La oss la Baba hvile." Så jeg stoppet. Øyeblikkelig sa Baba: "Hvorfor stoppet du?" Igjen åpnet han øynene. "Baba, du hvilte," sa Mehera. Og jeg sa: "Fordi jeg ville ha lest og du ville ikke ha hørt etter." Da sa Baba: "Jeg lytter. Husk dette. Husk at selv når dere tror at øynene mine er lukket, hører jeg alt. Les videre." Så etter det fortsatte jeg. Der og da tok jeg det for å bety at han hørte det jeg leste, men senere forsto jeg at det dreier seg om mer enn der og da, de øyeblikkene; at det i virkeligheten var et budskap fra Baba: "Selv om du tror at øynene mine er lukket, ikke stopp. Snakk til meg. Still spørsmål. Si det du har å si, samme hva det er. Jeg hører alltid etter." Hentet fra Tavern Talk, 15. august 2006

Hans lære og virksomhet Bhau Kalchuri Baba forklarte noen av aspektene ved sin lære og virksomhet: "Jeg ønsker å stifte en ny åndsretning som passer både for Øst og Vest. Hvis dere ser tilbake på mine aktiviteter, lære og virksomhet, vil dere se at på en eller annen måte inneholder de elementer fra alle religioner. De kombinerer det alle de store profetene fra fortiden lærte — Jesus, Zarathustra, Buddha, Krishna, Moses og Mohammed. "I min lære og mine aktiviteter vil dere finne både forsakelse og engasjement i verden og dens affærer — idrett og askese, vegetarianisme og til tider ikke det, moderne og vestlige klær i Vesten og en sanyasis drakt i Østen. Materialisme og åndelighet er kombinert. Jeg gir frihet til å gå kledd i stilige vestlige klær og til og med tillatelse til å omgås kvinner, men med streng ordre om ikke å berøre dem uten å spørre meg, under dødsstraff, og så videre. "Jeg kan øve innflytelse på både Øst og Vest. Se på tilstrømmingen og hengivelsen, hvordan de gjerne vil se meg og være nær meg i Navsari. Samme slags hengivelse og entusiasme finnes i Vest for å se meg. De teller faktisk timene til jeg kommer! "De som allerede har vært i kontakt med meg og som jeg har hatt en så enorm innflytelse på, er ikke munker eller nonner som har mistet følingen med samfunnet og verden, men folk som har en stilling i samfunnet med høy status og innflytelse, som er tiltrekkende og lever livet i byer som London og New York. "Når vi kommer til Vesten, må dere være våkne og aktive, rede til å adlyde når plikten kaller, om aldri så svakt og uansett hva slags. Som mine følgesvenner må dere være lykkelige under alle omstendigheter, i alle omgivelser og under alle forhold. Hvis dere får fin mat og gode senger, vær glade. Hvis dere må faste og jeg ikke lar dere få en seng å sove i, vær glade likevel. Et stort arbeid venter som dere ikke har noen ide om. Og dere er de få som er valgt ut for mitt store arbeid i Vesten, der folk er så raske til å dømme, så smarte og så skarpe." Lord Meher, ss. 1546-1547

Fattigdom er ingen synd Bhau Kalchuri Etter lunsj ga Baba uttrykk for at han gjerne ville dra til East End, en fattig del av sentrum, for å besøke Bill og Nellie Perceys mor, som hadde gjennomgått en operasjon dagen i forveien.... Smugene i dette strøket var trange, og den store bilen kunne ikke kjøre inn. Bilen ble parkert og Baba fortsatte til fots.... Familien ble overrasket da Baba kom så uventet, særlig moren. "Det er fryktelig snilt av deg å ha kommet den lange veien," sa den sengeliggende kvinnen med tårer i øynene og med knapt hørbar stemme. Babas nærvær og kjærlige hender trøstet kvinnen. Han stavet for henne: "Jeg elsker å være sammen med slike gode sjeler, om de er aldri så fattige. Fattigdom er ingen synd. På grunn av din fattigdom er du meg desto kjærere. Det er derfor jeg har kommet hit i dag." Da han var på vei tilbake til bilen, la Baba merke til en gruppe barn rundt en iskremselger, og fru Ford kjøpte iskrem til dem alle sammen. Baba ble så begeistret at han ble stående, og han omfavnet noen av barna. Lord Meher, s. 1886

Han er fremdeles vakker Mehera Irani Baba var veldig energisk, og selvfølgelig var han ung og vakker. I løpet av disse tidligste årene (før han fikk Postkontoret innelukket) kunne vi se ham gå over engene, så raskt, frem og tilbake fra Postkontoret og til det gamle huset (nåværende Dharamshala) som mandalien holdt på å reparere. Om kvelden i skumringen satt Baba på gulvet med moren min og oss jentene og vi masserte bena og føttene hans. Baba elsket å høre musikk på den tiden, så ofte sang vi små sanger for ham. Noen ganger fortalte Baba morsomme historier, og noen ganger sa han: "Nå får dere fortelle meg noen morsomme historier." Når Baba spurte meg, sa jeg at jeg aldri hadde lest noen morsomme historier, vi måtte alltid studere på skolen og hadde ikke tid til å lese slike bøker. De andre pikene sa til Baba: "Vi kan bare en kort en," og Baba sa blidt: "Samme hvor kort den er, fortell den til meg!" Så gjorde de det, og Baba koste seg med historien. Men neste gang han ba om en morsom historie, sa jentene til ham at nå kunne de ikke flere. "Det gjør ikke noe," sa Baba, "fortell den samme en gang til." Så de gjentok historien, og Baba nøt den like mye som han hadde gjort første gang! Baba var som et barn og likte moro og morsomme ting. Selv var han veldig vittig og kjapp. Det skulle ingenting til før han fant det humoristiske i en situasjon, og han fikk alle til å more seg. Baba hadde så mye alvorlig arbeid som trykket ham og han sa til oss at humor lettet byrden. Han var så god, Baba. Han er fremdeles vakker, men du kan ikke se ham! Mehera, s. 70

Meher Baba Kilden Trosterudveien 25C 0778 Oslo, Norway Eric og Sigrid Solibakke Tlf:  +47 2292 0961 Epost   Hjemmesiden Norske oversettelser ved Mona Brodin 2007 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India