Tigging i Det nye liv Eruch Jessawala

Da vi begynte å leve våre liv i hjelpeløshet og håpløshet med Meher Baba i fasen for Det nye liv, hadde han allerede advart oss om at vi ikke kunne vente oss noen materiell eller åndelig gevinst. Baba hadde sagt at vi skulle være forberedt på å møte hunger, rede til å drikke vann fra dammer fulle av mark og at vi aldri ville komme tilbake fra dette livet. Han malte et ubarmhjertig bilde av Det nye liv. Men fordi vi alle ville tjene Ham, fikk det privilegium det var å følge Ham inn i en slik tilværelse, alle skremmende tanker til å forsvinne. Når Baba ba oss tigge mat, gjorde vi det ved å gå fra dør til dør, og etterpå delte han det ut mellom oss med kjærlig hånd. Det vi spiste var imidlertid en usannsynlig kombinasjon av ingredienser blandet sammen, og vi kunne like smaken bare fordi det var Han som blandet den og serverte den til oss med sine egne hender. Mottakelsen vi fikk når vi tigde mat, varierte. På den ene siden møtte vi kverulantiske blikk som undret seg høylydt over hvorfor store og sterke karer som oss ikke kunne arbeide for føden, men vi møtte også husholdere så fulle av sympati at de tilberedte nye måltider for hele kameratgruppen. I ett tilfelle møtte vi en gammel kvinne som beskrev seg selv som heldig fordi hun fikk slike fremmede på døren. Det hadde seg slik at hun ikke hadde noe å by oss, men hun lot seg ikke stoppe av det — hun dro ut på sin egen tigger-ekspedisjon for å skaffe mat som hun ga oss. Metoden vi brukte når vi tigde, varierte i henhold til Babas ordre. Han kunne si: "Dagene har gått mens vi har levd av denne maten som vi har tigd sammen på dørene. Det vi skal gjøre i den neste store byen er å bli der i cirka en uke og prøve å finne en viss person eller familie som er villig til å tilby oss mat uten betaling." "Men hvem skal vi spørre?" ville jeg vite. "Ikke bry deg om det," svarte Baba, "du vil bare føle for å spørre en eller annen." Så med denne spinkle rettledningen i minnet gikk vi ut, som regel to og to, og som vi gikk der i gatene, ble forbipasserende gjenstand for vår oppmerksomhet og undersøkende blikk. Hvis en av kameratene valgte ut en mulig donor, diskuterte han det først med den andre, og bare når begge var enige om å henvende seg til ham, ble anmodningen presentert. I ett spesielt tilfelle var det jeg som gjorde de første tilnærmelsene. "God morgen," sa jeg som innledende hilsen til mannen. "God morgen. Hva er det du vil? Er dere fremmede her?" spurte han. "Ja, vi er fremmede her. Vi er pilegrimer og resten av gruppen kommer senere. Tyve stykker. Så..." "Ja?" "Det ville være fint om du kunne hjelpe oss." "Hva kan jeg gjøre for dere?" "Bor du her?" "Ja, jeg er her fra stedet." "Vel, kan du hjelpe oss med å skaffe mat for syv dager til en gruppe på toogtyve personer? Hvis du kan, er det fint om du sier ja. Hvis ikke, vil vi ikke presse deg." Mannen så på oss, først med tomt blikk, så virket det som om noe gradvis seg inn i hodet hans, og han sa: "Vent litt. Det er ok. Ja, det skal jeg gjøre. Hvor har dere tatt inn ?" "Vi har ikke bestemt oss ennå," svarte jeg. "Gruppen er fremdeles underveis og vi er de eneste som er her nå. De kommer etter, og vi kommer til å oppholde oss i utkanten av byen. "Å!" var alt mannen sa. "Men," fortsatte jeg, "betingelsen er at du ikke må prøve å komme i kontakt med gruppen det gjelder, og heller ikke må du prøve å få greie på hvem det er. Det forventes av deg at du skaffer frokost, lunsj og kveldsmat, men du trenger ikke bry deg om te, det vil vi ordne selv. Vi trenger bare hovedmåltidene fra deg." Når Baba sendte oss ut på en tiggerekspedisjon — som i dette tilfellet — var jakten uten unntak suksessfull. Mannen som hadde gått med på vår anmodning, ville vite på hvilket tidspunkt han skulle ha maten klar for oss hjemme i sitt hus, men instruksene våre gikk ut på at vi skulle si til giveren at han måtte ordne det slik at maten ble sendt til stedet vi oppholdt oss. Denne betingelsen plaget ham tilsynelatende ikke i det hele tatt, for han svarte: "Å, sier du det? Ok, men når vil dere ha den?" "Vi skal ta oss av det når gruppen kommer," svarte jeg. "Så hvor kan vi finne deg?" Så mannen ba oss med hjem, noe som også ga oss anledning til å se at det virkelig var mulig for ham å gjøre det han hadde lovet, og etter å ha invitert oss inn, sa han: "Når gruppen kommer, kan du bare gi meg beskjed på forhånd så jeg får forberedt meg." Da maten kom, spurte Baba: "Vel, når sa du han skulle komme med maten?" "Baba," svarte jeg, "du sa han skulle være her klokken tolv." "Hva er klokken nå?" spurte han. "Den er ett." "Hvorfor kommer han så sent? Si det til ham. Gå og si det til ham." Så jeg klagde til tjeneren, som egentlig ikke hadde noen skyld i det, og ba ham overbringe sin arbeidsgiver denne beskjeden. "Si til sjefen din," sa jeg, "at vi vil at lunsjen bringes tidligere og at den kommer presis." Da de tomme beholderene ble returnert til tjeneren neste dag, ga jeg ham nok en beskjed fra Baba: "Si til sjefen din at han må sørge for at kveldsmaten kommer presis, og at han må sende med noe søtt også." Budskapene til sjefen ble fler og fler: "Si til sjefen din at vi ikke er vanlige pilegrimer. Vi spiser løk og hvtløk, så sørg for at de har det i maten; si til sjefen din at vi vil ha noe syltet løk også; si til sjefen din at ikke curryen var god, den bør være mer krydret." Sjefen tok imidlertid ikke anstøt av de mange ordrene som han fikk og utførte til punkt og prikke. Suksessen vi hadde i dette tilfellet gjentok seg ved fire andre anledninger, og dette var Babas måte å vise oss på at der det er hjelpeløshet, er det også herredømme. Han — Universets Herre — ønsket, og alt var på plass. En annen dag sa Baba at vi skulle gå og tigge for å skaffe jernbanebilletter til alle kameratene. "Gå og få tak i noen folk," sa han, "og si at vi vil ha fire billetter til første klasse og resten til tredje klasse." Så vi dro ut for å lete, og valgte en mann med et helgenaktig utseende som gikk med på å ordne billetter. Han begynte å rekke oss pengene, men vi lot ham vite at vi ikke rørte penger. "Hvordan vil dere få tak i billettene da?" spurte han. "Vær så vennlig å si til tjeneren din at han skaffer billettene og gir dem til oss på stasjonen," svarte jeg. "Når går toget?" "Klokken fire om morgenen." "Så tidlig?" "Ja. Og ikke glem — fire til første klasse og atten til tredje klasse." "Ja vel," sa mannen, og han holdt sitt ord, for billettene ble levert til oss som lovet. En annen gang ville Baba ha en bungalow og måltider skaffet på samme måte — ved å tigge (bhiksha). Det måtte være et kjempestort sted hvis det skulle tjene til innlosjering for alle kameratene, og Han fikk det. Han fikk det Han ville. En gang fikk han et innfall og ba meg gå til mannen som allerede hadde ordnet bungalowen, med nok en anmodning om en kamel og en kamelvogn, to hunn-esler, en ku for å skaffe melk til gruppen, og på toppen av det hele en fullstendig hvit hest — til og med øyenvippene og halen måtte være helt hvite. Vår forsørger in spe viste seg å være ingen annen enn dr. Nath, en berømt øyenlege fra Benares, og han gikk med på å fremskaffe dyrene og lovte han skulle gjøre sitt beste for å finne den hvite hesten innen fristen satt av Baba, som selvfølgelig skjulte sin identitet for ham. "Men hvorfor trenger dere to esler?" spurte han. "Det anses som høyst uortodokst for hinduer å ta med esler på pilegrimsferd." Alt jeg kunne si var: "Vi vet ikke hvorfor lederen for gruppen vår vil ha dem," og dette syntes å tilfredsstille dr. Nath. Jeg hadde imidlertid enda en betingelse å komme med, nemlig at dyrene bare ville bli akseptert hvis legen i bytte gikk med på å ta i mot alle de sølete og skitne klærne som kameratene hadde hatt på seg inntil nå. "Men hvorfor alt dette her? Jeg skal ta dem i mot, vaske dem og gi dem tilbake til dere," sa han. "Vi vil ikke ha dem. De må ta i mot dem." En tanke må ha slått ham, for så spurte han: "Vil tøyet til gruppelederen deres være med i skittentøyet?" "Det vet jeg ikke." "Vær så snill å gå og finn det ut." Så jeg gikk tilbake til Baba med doktorens spørsmål. "Nevner han navnet mitt?" ville Baba vite. "Nei. Han sa ganske enkelt gruppelederen." "Ja vel, det er greit. Jeg gir ham skjerfet mitt. Si at gruppelederens klær vil være inkludert." Det var slik Baba var, Herren og slaven; på samme tid en tigger på gaten og universets Herre. THE ANCIENT ONE, red. Naosherwan Anzar, ss. 64-68

Årsaken og Virkningen Eruch Jessawala I 1956 kjørte jeg Meher Baba nær Satara da en merkelig og alvorlig ulykke fant sted. Bilen vår, som var den eneste involverte, skar plutselig ut av veien og smalt ned i en grøft. Ingen andre kjøretøy var å se. Babas hode og ansikt fikk store skader. Tungen revnet, og verst av alt — den høyre hoften brakk og den brukne knokkelen forskjøv seg litt. Jeg var fortvilet og følte meg grinete og svært deprimert siden det var jeg som hadde sittet bak rattet, men Baba trøstet meg gang på gang. "Ikke vær så høy på pæra," sa han, "og tro at du hadde ansvaret. Ikke glem at jeg er Årsaken og Virkningen." Da vi fikk resultatet fra legeundersøkelsen og den slo fast at Baba aldri kom til å gå igjen, var min sorg grenseløs, men igjen reddet Baba meg fra min dysterhet. "Samme hva legene sier," forsikret han meg, "lover jeg deg at jeg kommer til å gå igjen." Og han holdt ord — Baba gjorde legene til skamme og fortsatte å gå helt til han la fra seg kroppen sin. Menneskesinnet er slik innrettet at det aldri blir fornøyd, og fordi Baba haltet når han gikk, var jeg fremdeles ulykkelig. Men en dag kom dr. Donkin, Babas engelske disippel, med en bok til Baba som handlet om Jesu liv. Det var Robert Graves' biografi King Jesus der han hevder at Jesus haltet som følge av en skadet hofte. Til dette la Baba til at Rams ben ble skadet i slaget mot Ravanna og at Krishna hadde dødd av skader han hadde fått i benet. Også at i alle tilkomster var benet den delen av kroppen som alltid ble påført skade. Dette var Den barmhjertige Enes måte å trøste meg på og eliminere men skyldfølelse ved å ta på seg årsaken til en hendelse som hadde hjemsøkt meg så sterkt og så lenge. THE ANCIENT ONE, red. Naosherwan Anzar, s. 109

Kjærlighet og Gud Meher Baba Det kan ikke finnes en større dumhet enn når aspiranten krangler med en annen om fordelene og ulempene med den ene eller den andre veien istedenfor å konsentrere seg om sin egen fremgang. Én vei er kanskje bratt, en annen er full av hull, en tredje rives opp av strie elver. På samme måte er kanskje én mann flinkest til å gå, en annen er kanskje god til å løpe, en tredje til å svømme. I hvert tilfelle er det målet den enkelte setter seg og fremskrittet han gjør, som virkelig teller. Hvorfor skulle den som løper som en hare komme i veien for en som har større sjanse til å lykkes hvis han snegler seg fremover? Åndelig fremgang er som å klatre gjennom åser, daler, tornefulle skoger og langs farlige stup for å nå opp på fjellets topp. På denne stien kan man ikke stoppe opp eller gå tilbake. Alle må komme opp på toppen, som er den direkte realisering av den absolutte Guddom. All nøling, sidespor eller å raste midtveis eller strides om den beste ruten å følge, utsetter bare dagen for den endelige fullbyrdelse. Aspiranten kan ikke være for mye på vakt når det gjelder stien. Den aller minste dveling i skyggenes falske verden inviterer uvegerlig til en lidelse som kunne vært unngått hvis blikket ufravendt hadde vært festet på livets ypperste mål. Den beste av alle krefter, som kan overkomme alle vanskeligheter på veien, er den kjærlighet som vet hvordan man gir uten å behøve kjøpslå om motytelser. Det er ingenting kjærligheten ikke kan oppnå og det er ingenting kjærligheten ikke kan ofre. Det er ingenting utenfor Gud og det er ingenting uten Gud, og allikevel kan Gud alltid erobres av kjærlighet. Alle andre grunnleggende egenskaper vil komme til aspiranten hvis han bare trofast følger kjærlighetens hviskende stemme som alltid har rett og som taler fra hans eget hjerte og kaster lys på stien. Å miste taket på denne milde veivisers kappe er å finne kun fortvilelse. Det hjerte som er uten kjærlighet ligger i en grav av endeløst mørke og lidelse, men det hjerte som kjærligheten gjør hvileløst, er på vei til å realiserie lyset som aldri blekner, skinnende over det guddommelige livets ufattelige sødme. Den rene kjærlighet er makeløs i sin kongelige verdighet; den har ingen som svarer til den i makt og det finnes intet mørke den ikke kan jage vekk. Den er den uutslukkelige flamme som har gitt glød til livet, og allikevel må den tennes og tennes igjen i det avgrunnsdype mørke av selviske tanker, selviske ord og selviske handlinger. Som den stikkes i brann på ny, flammer den opp i storslått lys for å tjene som en ledestjerne for de som fremdeles famler i selviskhetens mørke — dette mørket være seg dypblått eller helt svart. På tross av dens begrensninger bør man aldri forakte menneskelig kjærlighet. Til slutt må den bare bryte gjennom alle begrensninger og slik innvie aspiranten til evig liv i sannheten. Da kan elskeren miste sitt atskilte, falske selv og bli forenet med Gud, som er det ene makeløse og udelelige hav av uover-truffen kjærlighet. Gud lytter ikke til tungens språk og dens jap-er, mantraer, lovsanger og så videre. Han lytter ikke til sinnets språk og dets rutinemessige meditasjoner, konsentrasjoner og tanker om Gud. Han lytter bare til hjertets språk og dets budskap om kjærlighet, som ikke trenger seremonier eller forestillinger, bare taus hengivelse til Den elskede. Denne kjærligheten kan uttrykkes på forskjellige måter, hvorav alle til sist resulterer i forening med Gud. Den praktiske måten for gjennomsnitts-mennesket å uttrykke kjærlighet på, er å tale med kjærlighet, tenke med kjærlighet og handle med kjærlighet, i det han føler at Gud er til stede i alle. Kjærligheten er dynamisk i aksjon og smittsom i effekt. Bare de åndelig levende kan føle betydningen av det eldgamle ordtaket som man så lettvint slår om seg med, nemlig at "kjærlighet avler kjærlighet." Kjærlighetens vei er ikke uten offer. Akkurat som varme og lys går hånd i hånd, slik er det også med kjærlighet og offer. Den sanne offerånd springer i likhet med ydmykhet spontant ut og kan ikke være klar over seg selv, heller ikke kan den spare seg for spesielle objekter og spesielle anledninger. Kjærlighet betyr lidelse og smerte for en selv og lykke for andre. For giveren er den lidelse uten ondskap eller hat. For mottakeren er den en velsignelse uten takknemlighetsgjeld. Akkurat slik det aldri kan være for tidlig eller for sent å lære å elske for kjærlighetens skyld, slik kan det ikke være noe som er for smått eller for stort til å bli ofret eller ofret for. Livet, lyset og kjærligheten strømmer like sterkt i dråpen som i havet. Den minste ting er like stor som den største og den største er like liten som den lille. Alt avhenger av den spesifikke målestokken som benyttes. Den sanne kjærlighetens ånd og det sanne offerets ånd er hinsides alle lovbøker og har ikke behov av noen målestokk. En konstant lengsel etter å elske og være elskelig og en ikke-beregnende vilje til offer i alle samfunnsklasser — høy eller lav, stor eller liten, mellom hjem og kontor, gater og byer, land og kontinenter — er det beste skrittet et menneske kan ta for å være virkelig full av selv og full av glede. Kjærlighet er annerledes enn fysisk begjær. I fysisk begjær er man avhengig av det fysiske objektet og sjelen er altså åndelig underkastet objektet. Kjærligheten setter sjelen i direkte samordnet kontakt med virkeligheten, som ligger bak skikkelsen. Derfor oppleves fysisk begjær som noe tungt, men kjærligheten oppleves som noe lett. I fysisk begjær snevres livet inn, men i kjærligheten utvider eksistensen seg. Å ha elsket en sjel er som å føye dens liv til ditt eget. Ditt liv blir mangfoldiggjort og du lever faktiskt i to sentra. Hvis du elsker hele verden, lever du for andre i hele verden. Men i fysisk begjær trekker livet seg tilbake og det genereres en følelse av håpløs avhengighet av en skikkelse som oppleves som en annen. I fysisk begjær vil altså atskilthet og lidelse aksentueres, men i kjærligheten føler man enhet og glede. Fysisk begjær er å løses opp, kjærlighet er å gjenskapes. Fysisk begjær er sansenes tørst, kjærlighet er åndens uttrykk. Fysisk begjær søker fullbyrdelse, men kjærligheten opplever fullbyrdelse. I fysisk begjær er det spenning, i kjærlighet er det fred. Guddommelig kjærlig er kvalitativt forskjellig fra menneskelig kjærlighet. Menneskelig kjærlighet er for de mange i Den ene, og guddommelig kjærlighet er for Den ene i de mange. Menneskelig kjærlighet fører til utallige komplikasjoner, men guddommelig kjærlighet fører til frihet. I guddommelig kjærlighet er det personlige og ikke-personlige aspekt i likevekt, men i menneskelig kjærlighet er de to aspektene i alternerende overvekt. Menneskelig kjærlighet er begrenset i sitt personlige og ikke-personlige aspekt, men guddommelig kjærlighet med sin sammen-smelting av det personlige og ikke-personlige aspekt er uendelig. Hvis vi i stedet for å se feil hos andre, ser inn i oss selv, da elsker vi Gud. Hvis vi i stedet for å ta fra andre for å hjelpe oss selv, tar fra oss selv for å hjelpe andre, da elsker vi Gud. Hvis vi lider med i andres lidelse og føler oss lykkelige i andres lykke, da elsker vi Gud. Hvis vi i stedet for å bekymre oss over vår egen ulykke, tenker på oss selv som heldigere enn mange, mange andre, da elsker vi Gud. Hvis vi holder ut vår lodd med tålmodighet og tilfredshet og aksepterer den som hans vilje, da elsker vi Gud. Hvis vi forstår at den beste andaktsøvelse overfor Gud er ikke å skade noen av hans skapninger, da elsker vi Gud. For å elske Gud slik han burde elskes, må vi leve for Gud og dø for Gud, vel vitende om at alt livs mål er å elske Gud og finne ham som vårt eget selv. La oss derfor bli Guds soldater. La oss kjempe for sannheten. La oss ikke leve for oss selv, men for andre. La oss snakke sant, tenke sant og handle sant. La oss være ærlige slik Gud er uendelig ærlighet. La oss gjengjelde hat med kjærlighet og vinne andre over til Gud. La verden vite at den som våre hjerter elsker fremfor alt er Gud — den ytterste virkelighet. Ved siden av å holde Gud foran oss i dagliglivet og elske ham ved å elske våre medmennesker, kan vi elske Gud ved å gi oss over til Sadguru-en eller Den fullkomne Mester, som er Guds personlige manifestasjon, eller til Gudmennesket, som er Guds direkte nedstigning til menneskeskikkelse. Å gi seg over til en av disse er å gi seg over til Gud Selv. Dette er min sang: For den rike er jeg den rikeste. For den fattige er jeg den fattigste. For den beleste er jeg den mest beleste. For analfabeten er jeg den største analfabet. Således er jeg en av dere, ett med dere og en i dere, og vi er alle ett. Å få min virkelige darshan er å finne meg. Måten å finne meg er å finne sin bolig i meg. Og den ene og sikre måten å finne sin bolig i meg, er å elske meg. For å elske meg slik jeg elsker deg må du motta min nåde. Bare min nåde kan gi den guddommelige kjærlighetens gave. For å få min gave må du adlyde meg av fullt hjerte med et fast grunnlag av urokkelig tro på meg. Og du kan bare adlyde meg spontant slik jeg vil når du gir deg fullstendig over til meg slik at mitt ønske blir din lov og min kjærlighet opprettholder din eksistens. Gjennom tidsalder etter tidsalder er det mange som streber etter en slik overgivelse, men bare svært få forsøker virkelig å gi seg over til meg så fullstendig som jeg vil. Han som til slutt lykkes i dette, ikke bare finner han meg men han blir meg og realiserer livets mål. Den endelige måte å realisere Gud på er å elske ham og å tape seg selv i ham gjennom intens lengsel etter forening med ham. Å elske Gud av hele sitt hjerte er å tape seg selv i Den elskede til slutt og tre inn i Guds evige liv. Lik et tre har en slik kjærlighet grener — grener av av helhjertet hengivelse, fullkommen uselvisk tjeneste, selvfornektelse, selvoppofrelse, selvforsakelse, selvtilintetgjørelse og sannhet. I denne kjærligheten legemliggjøres alle yoga-er kjent av helgen og søker. Det høyeste aspekt ved denne kjærligheten — noe som overgår kjærligheten selv — er den fullstendige overgivelse til Den elskedes vilje. Dette betyr komplett lydighet overfor hans ønsker uansett hva det koster. De fullkomne mestere er alltid fordypet i gleden ved denne foreningen med Gud og kan aldri fanges i det illusoriske universersets snarer og labyrinter. Derfor bryr de seg vanligvis ikke om universet uten for å avlede menneskehetens oppmerksomhet fra skyggen og til substansen. Guddommelig kjærlighet gjør individet sann mot seg selv og mot andre. Den får ham til å leve et ærlig liv i sin forståelse av at Gud er uendelig ærlighet. Guddommelig kjærlighet er løsningen på alle vanskeligheter og problemer. Den setter mennesket fri fra alle bindinger. Den får ham til å snakke ærlig, tenke ærlig og handle ærlig. Den får ham til å føle seg ett med hele universet. Guddommelig kjærlighet rengjør hjertet og herliggjør tiværelsen. Når man virkelig elsker Gud er denne kjærligheten basert på ønsket om å gi hele sin tilværelse til Den elskede. Når man elsker En fullkommen mester, lengter man etter å tjene ham, etter å gi seg over til hans vilje, etter å adlyde ham av hele sitt hjerte. Så ren, ekte kjærlighet lengter etter å gi og spør ikke etter å få noe til gjengjeld. Når individet virkelig elsker menneskeheten, lengter han etter å gi alt for dens lykke. Når han virkelig elsker sitt land, lengter han etter å ofre selve livet uten den minste tanke på at han har elsket og tjent. Når han virkelig elsker sine venner, lengter han etter å hjelpe dem uten at han får dem til å føle at de står i den minste takknemlighetsgjeld. Når han virkelig elsker sine fiender, lengter han etter å gjøre dem til sine venner. Ekte kjærlighet for familie og venner får ham til å lengte etter å gi dem alle bekvemmeligheter på bekostning av hans egne. Stol fullt og helt på Gud og han vil løse alle van-skeligheter. Ha tillit og overlat alt til ham og han vil ta seg av alt. Elsk Gud oppriktig og han vil åpenbare seg. Og mens du elsker, må hjertet elske på en slik måte at selv ikke hjernen din er klar over det. Mens du elsker Gud, helhjertet og oppriktig og ofrer alt på denne aller ypperste kjærlighetens alter, vil du realisere Den elskede i deg. LISTEN, HUMANITY, ss. 186-191, red. D. E. Stevens

Oppskrift på Det nye Liv Eruch Jessawala Da vi den 16. oktober 1949 snudde ryggen til vårt gamle liv med Meher Baba for å følge ham inn i et nytt liv, hadde vi ingen ide om hva dette nye livet innebar, bortsett fra at vi måtte følge og adlyde ham, slippe taket i vår gamle livsstil og akseptere en tilstand av hjelpeløshet og håpløshet som kom til å føre oss mot åndelig frihet, som er absolutt og ubegrenset. Vi vandret fra sted til sted og tigget mat, men det var bare senere at vi forsto den sanne betydling av denne virkelig symbolske handlingen, som var å tigge om og i hjertet alltid lengte etter Herrens kjærlighet og medlidenhet og at Han skulle forbli vår trofaste kamerat. Det var så tidlig som i 1931 under Hans første besøk i Vesten at Baba i følge en disippel som var til stede, at han brukte uttrykket "nytt liv." Dette er historien: På en åpen dag, da folk kunne komme for å møte Ham og få Hans darshan, kom en ung kvinne inn i rommet, så på Ham, og så falt hun ned på kne og begynte å gråte utrøstelig. Baba tok hodet hennes og la det i fanget sitt og trøstet henne mens all aktivitet i rommet stoppet opp. Så tok Baba om hodet hennes med hendene, så inn i øynene hennes og sa: "Du er så vakker, sunn og sterk, og allikevel så dypt ulykkelig." Igjen brast hun i gråt og mellom hulkene svarte hun: "Ja, jeg er vakker og sunn og dessuten meget velstående, likevel er jeg så ulykkelig at det ikke finnes noen annen vei ut for meg enn at jeg begår selvmord." Baba så på henne med stort alvor og sa: "Vel, hvorfor begår du ikke selvmord, da?" og i det Han sa det, presset Han hodet hennes ned mot føttene sine og gjentok: "Begå selvmord!" Etter noen korte øyeblikk løftet Han hodet hennes opp og sa: "Nå er du ikke lenger deg selv, begynn å leve det nye livet. Tenk på meg, husk meg og elsk meg." Så ba Han henne sette seg i et hjørne og etter en stund kalte Han henne til seg igjen, omfavnet henne og ba henne gå. Baba henvendte seg til folkene i rommet og sa: "Dere så alle damen som ville begå selvmord. Jeg vil at hver og en av dere skal begå selvmord slik hun gjorde. Folk som tyr til selvmord, benytter seg vanligvis av kujonens selvmord, men måten hun begikk selvmord på, er den tapres selvmord. Jeg vil at alle og enhver av dere følger hennes eksempel, begynn så å leve det nye livet. Meher Baba sa at Det Nye Livet var evig, og at selv om det ikke fantes noen til å leve det, ville det fortsette. Derfor passer det å fortelle følgende historie. Noen år tilbake kom det en ung amerikansk kvinne til Meherabad og tilbrakte mange lykkelige dager sammen med oss mens vi fortalte om hendelser fra vårt liv med Elskede Baba, og da tre uker gikk mot slutten, så vi henne vel av sted en søndag. Neste dag fikk jeg en telefon fra henne. Stemmen hennes bar preg av det dreide seg om noe presserende. Hun ville se meg igjen for bare fem minutter før hun dro og sa det gjaldt noe veldig viktig. Jeg sa at mandag var en travel dag for meg på the Trust Office, så jeg hadde ikke tid til å snakke med noen. Jeg minte henne også på at jeg hadde tilbrakt all min tid sammen med henne i løpet av de siste tre ukene. Men hun var så insisterende at jeg gikk med på å møte henne til slutt. Hun kom til kontoret om ettermiddagen og jeg tok i mot henne ute på verandaen, men da jeg prøvde å få greie på hvorfor hun ville å se meg, var hun taus og ute av stand til å uttrykke seg. Da jeg sa at jeg syntes det var galt av henne å kaste bort min tid når jeg hadde det så travelt, klarte hun endelig å løne tungebåndet og sa: "Jeg har ingenting å si. Alt jeg vil er å få høre en Baba-historie til som avskjedspresang." Jeg ble forbauset over dette, men kunne ikke nekte henne og etterkom anmodningen med den eneste historien som dukket opp i hodet mitt — den om den unge damen i Europa som ville begå selvmord. Hun ble veldig glad for den historien, og etter å ha tatt farvel nok en gang, forlot hun oss. En uke senere da folk samlet seg i Meherazad, kom en Baba-elsker over til meg og spurte lavt inn i øret mitt: "Sa du til en dame at hun skulle begå selvmord?" Spørsmålet overrumplet meg og min første tanke var på den amerikanske gjesten. Jeg fryktet det verste og ba om å få vite hva som hadde skjedd. Hun som hadde spurt meg, forklarte: "Historien din om kvinnen som ville begå selvmord, berørte den amerikanske damen svært dypt. Da hun var 16 år, og etter å ha gått i gjennom mange år fylt av lidelse, sverget hun på at hvis hun fremdeles ikke kunne se et glimt av håp på sin enogtyvende års fødselsdag, ville hun begå selvmord hvor hun enn var. Den dagen hun ringte deg, var hennes enogtyvende års fødselsdag, og historien din gikk rett i hjertet på henne. Hun så øyeblikkelig Meher Baba som det virkelige håp i livet sitt og dro hjem fast bestemt på å begynne et nytt liv. Hun ba meg overbringe sin kjærlighet og takknemlighet." Jeg pustet lettet ut og takket Elskede Baba for hans barmhjertighet. Så gikk det opp for meg hvordan Det nye livet fortsetter å leve og vil fortsette å leve selv om det ikke finnes noen til å leve det. Meher Babas nye liv var en oppskrift på vårt nye liv, for vi kan finne eksempler i det til hjelp for oss i ethvert tilfelle; å beholde humøret under alle omstendigheter, å prøve å tøyle vårt sinne og aldri å bekymre oss om fremtiden, men å stole kun på Herrens vilje. Det er sant i Det nye Livet-fasen ville Baba at vi skulle tøyle vårt sinne, men til tider ga vi fritt uttrykk for våre følelser. En dag da en person kom til Baba med anmodningen om at han skulle bli velsignet slik at han skulle klare å kontrollere temperamentet sitt, sa Baba til ham: "Vil du at jeg skal velsigne deg slik at du blir som en sten uten følelser? Mennesket er lagd av sinne, medlidenhet, velvilje og mye annet. Jeg vil at du skal uttrykke følelsene dine og ikke fortrenge sinnet ditt, så det du burde be om er styrke til å bli klar over at du er sint. Etterpå kan du be Herren om tilgivelse og glemme det som har skjedd. Du bø være klar over at du har mistet beherskelsen og samtidig gjøre det godt igjen." Det nye Livet i seg selv, eller hele Meher Babas liv, er modeller for menneskeheten å strebe etter å bli jevnbyrdig med. THE ANCIENT ONE, ss. 38-41, red. Naosherwan Anzar

Meher Baba Kilden Mona Brodin Tennisveien 2F 0777 Oslo, Norge Eric og Sigrid Solibakke Norske oversettelser ved Mona Brodin 2007 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India