FAST BESTEMT PÅ Å FØLGE BABA Bhau Kalchuri

Baba sa han hadde lyst til å ta en tur til Mandwa og ba Munshi telegrafere noen folk i Puna og Lonavla og be dem være med. Munshi, Dalvi, Lateef, Gustadji, Baily, Ghani, Abdulla Haroon Jaffer og en kjent sanger ble med Meher Baba på turen. Den 23. januar tok de en dampbåt opp langs kysten fra Bombay til Mandwa. Like før start kom de to muslimene S. M. Usman og Ramjoo Abdulla om bord. Usman hadde blitt invitert med på turen og hadde tatt med seg sin nære venn Ramjoo. Ramjoo hadde sett Meher Baba flere ganger, men aldri før fått anledning til å være sammen med ham i mer enn et par minutter. Mennene bar kurver fulle av søtsaker, frukt, chutney og brød om bord. Dampbåten tøffet ut av havnen, Meher Baba begynte å dele ut noe av maten, og mens de spiste, strålte han mot dem og alt syntes fylt av glede. En av mennene så mot byen som forsvant i det fjerne og begynte å rose livet i Bombay i høye toner — de praktfulle bygnigene, alle severdighetene og den vakre kystlinjen — og Meher Baba snakket også varmt om byens prakt og storhet. Men så sa han: "Er det det vi ser som er stort, eller er det den som ser?" Mennene begynte å diskutere dette, og Meher Baba pekte på nye perspektiver og kastet lys over mange åndelige begreper, noe som fikk dem til å se mange ting på en ny måte. Etter en times tid gikk de på land ved Mandwa og mot bungalowen som Davli hadde leid for anledningen. Etter at de hadde kommet seg i orden, gikk noen ut for å ta seg en spasertur rundt i byen. Ramjoo var en strengt praktiserende muslim, så han fant et stille sted der han begynte å si frem namaz — bønnene sine. Da han kom tilbake til bungalowen, fant han Meher Baba i dårlig lune. Irritert bemerket han: "Noen går seg en tur, noen konsentrerer seg om å be, og i mens sitter jeg her helt alene og venter på at dere skal komme tilbake!" Da han hørte Baba si dette, gjorde det et sterkt inntrykk på Ramjoo, for han hadde oppholdt seg på et isolert sted der ingen kunne se ham, og Meher Baba hadde holdt seg innendørs hele tiden. Denne mystiske observasjonen fra Meher Babas side gjorde at Ramjoo fikk en sterk opplevelse av hans allvitenhet.... Etter tre hyggelige og lærerike dager i Mandwa, dro mennene tilbake til Bombay ... der de oppholdt seg i Munshi Rahims hus. Meher Baba fortalte Munshi at han snart hadde tenkt å dra tilbake til Puna og bo der i en løvhytte i noen måneder før Bombay ble hovedkvarter igjen. Munshi ga uttrykk for at han svært gjerne ville være i hans nærhet, men Baba sa han skulle være tålmodig og holde seg i Bombay. Mens de ruslet rundt i Charni Garden senere på kvelden, samlet mennene seg rundt Meher Baba. I full åpenhet spurte han hver enkelt ut om hans personlige problemer mens alle hørte og ga ham så sine instruksjoner i samsvar med det han hadde fortalt. Ramjoo Abdulla hadde gledet seg til åpne hjertet sitt for Mesteren, men Babas utredninger imponerte ham så sterkt at han tidde. Han ville ikke bry ham med sine personlige problemer. Overraskende nok var Ramjoo den eneste som Meher Baba ikke stilte personlige spørsmål til. Usman minte ham på Ramjoo, men Baba svarte: "Han følger meg til Puna i morgen og jeg vil ta meg av ham da." Neste morgen tok Meher Baba toget til Puna med Gustadji, Ghani, Baily og Ramjoo. Ramjoo skulle ta følge med dem til Lonavla, der han bodde.... Etter at Meher Baba hadde gitt sin forklaring [om medlemmene i Mesterens Sirkel], så han inntrengende på Ramjoo og spurte: "Vil du følge meg?" Ramjoo nikket ja. "I så fall må du gjøre som jeg sier." Ramjoo nikket at han forsto. "Hvis du blir min følgesvenn, må du slutte å tenke på materielle saker og verdslige problemer. Tenk over det, og la meg få vite hva du har bestemt deg til." På dette tidspunktet var Ramjoo dypt imponert over Meher Baba og følgelig fullt ut rede til å forlate alle sine jordiske anliggender og følge ham. Så spurte Baba ham om yrket hans som manufakturhandler og hans sosiale aktiviteter. Da han fant ut at Ramjoo tok del i politisk agitasjon for Indias nasjonale selvstendighet mot britisk overherredømme og var et aktivt medlem av flere selvstendighetsbevegelser, sa han: "Dette er min første ordre til deg. Fra nå av forbyr jeg deg å ta del i slike politiske aktiviteter. Dine andre jordiske anliggender skal jeg ta meg av." Ramjoo lovte å adlyde. Så gikk han av toget i Lonavla mens Meher Baba og de andre fortsatte til Puna. I april 1922 begynte Meher Baba å snakke om å flytte til Bombay og gjorde det klart at de som ønsket å følge med ham, måtte bryte all forbindelse med familiene sine. Ramjoo var fast bestemt på å følge med, så Baba ga ham ordre om å kvitte seg med manufakturforretningen sin. "Du trenger ikke bekymre deg over noe som helst," sa han til Ramjoo. "Samtidig med at jeg sørger for din åndelige utvikling, vil jeg ta meg av deg og din familie så ingen skal lide materiell nød. Husk at hele verden er innbilning! Den har liten verdi. Den betyr mindre enn en drøm!" Ramjoo prøvde å selge forretningen sin, men mislyktes. Så Mesteren sa til ham: "Samme hvem du møter, skal du begynne med å si at butikken din fremdeles ikke er solgt." Ramjoo hadde akkurat uten forklaring kuttet ut alle sine politiske og sosiale aktiviteter. Så når han møtte sine familiemedlemmer og bekjente og hilste dem med den merkelige erklæringen: "Butikken min er ikke solgt ennå," trodde de at han var blitt gal. Å måtte adlyde denne merkelige ordren var svært ydmykende for en respektabel forretningsmann som Ramjoo, så han sluttet etterhvert å gå ut av huset. Men siden han også måtte gjenta denne erklæringen for alle som besøkte ham hjemme, var det umulig for ham å unngå Meher Babas ordre. I løpet av denne perioden døde en slektning av Ramjoo. På grunn av den offentlige forlegenheten han var satt i, bestemte han seg for at han ikke ville delta i begravelsen. Men han måtte allikevel ut i et viktig ærend, så han prøvde å sikre seg ved å gå ut sent og ta en lang omvei slik at han skulle være sikker på at begravelsesprosesjonen hadde passert. På veien så han imidlertid til sin forferdelse at prosesjonen kom rett mot ham, og han hadde ingen mulighet til å unngå den. Han sto i veikanten mens kisten passerte og hilste ærbødig alle som passerte med sin erklæring: "Butikken min er fremdeles ikke solgt." Han følte seg tvers igjennom dum ved å si disse latterlige ordene. Muslimene i prosesjonen vekslet blikk som tydelig visste at de var mer enn noensinne sikre på at Ramjoo Abdulla hadde mistet vettet fullstendig. I sin desperasjon ba Ramjoo om Meher Babas tillatelse til arrangere et lotteri for å bli kvitt sin manufakturhandel, og Baba sa ja. Slik ble den første ordren opphevet, men Ramjoo ble konfrontert med et annet problem: han fikk lov til å selge bare halvparten av loddene til Mesterens disipler, den andre halvparten fikk han ordre om å selge til sine slektninger og bekjente. Ramjoo kviet seg for å henvende seg til folk i hjembyen sin. I mange dager hadde han unngått alle han kjente på grunn av den pinlige episoden med begravelsesprosesjonen. Men han svelget sin stolthet og ba alle instendig om å kjøpe lodd. På denne måten, og ved Mesterens nazar, ble han i stand til å avhende forretningen og ledsage Baba til Bombay. Lord Meher, 1. utgave, bind 2, ss. 335-341

SYKLUS AV SØVN OG VÅKENENHET Meher Baba Del 1 Å sove er å gi seg over til en av livets grunnkrefter. Søvnen er et behov man ikke kan flykte fra. Man kan ikke finne noen erstatning for den, selv om tilpasning innenfor visse grenser er mulig, som å velge å gå til sengs klokken elleve i stedet for klokken ti. Slike tilpasninger kan gjøres bare innenfor klart definerte grenser. Man kan ikke tukle med det dype behovet for søvn over lengre tid. For et vanlig menneske vil det å gi avkall på søvn over lengre tid uten unntak føre med seg kropslige symptomer så vel som mental svekkelse eller til og med sinnsforvirring. Sinnet mister sin normale årvåkenhet og forfaller merkbart i sin evne til konsentrasjon og mer krevende problemløsing. Etter hvert mister det sin evne til å hanskes med de problemene hverdagen stiller det overfor. Man må ha en grunnleggende forståelse av søvn — et av de mest betydningsfulle fenomener i menneskets eksistens — hvis man fullt ut skal kunne fatte selve livets mening. Ethvert forsøk på å gi en forklaring på søvn fra en rent fysiologisk synsvinkel vil måtte bli ufullstendig så vel som villedende. Mange betrakter søvn som det uungåelige resultat av en utmattelse av hjernens høyere nervesentre. Noen tilskriver behovet for søvn en akkumulering av metaboliske og andre forringende produkter i hjernen. Andre betrakter søvn som produktet av at høyere hjernesentre hemmes av nerveimpulser som genereres i spesialiserte søvnsentre. Atter andre autoriteter betrakter søvn som hjernens naturlige tilstand, og de ser på bevissthet som en følge av at hjernen aktiviseres gjennom ytre stimuli. Etter deres mening er søvn derfor ikke annet enn at hjernen faller tilbake til denne naturlige tilstanden når disse ytre impulsene opphører. Essensen i alle disse fysiologiske forklaringene er at søvn er en av den fysiske hjernens bivirkninger. Dette er en ytterst feilaktig konklusjon. En dyperegående tolkning er nødvendig hvis man vil yte rettferdighet til bevisstheten og dens forhold til kropp og sjel. Opp gjennom evolusjonen blir bevisstheten utviklet i og gjennom sinnet, og den evoluerende fysiske form er mediet den uttrykker seg gjennom, men bevisstheten selv har sin bolig i sjelen. Kroppen er bare det medium som bevisstheten uttrykker seg gjennom. Opp gjennom tidene blir en enkelt livsimpuls (individualisert sjel) mer og mer bevisst alt etter som den uttrykker seg gjennom talløse former. Bevisstheten som utvikler seg på denne måten, er i sinnets eie og den forsvinner ikke når det fysiske befordringsmiddel forsvinner. Som bevisstheten folder seg ut, utvikles også den fysiske form. Kropper trer frem, den ene etter den andre, i kontinuerlig og oppadstigende orden, slik at den totale bevissthet kan utvikle seg gjennom en fremadskridende rekke av passende fysiske befordringsmidler. Bevisstheten er ikke et sammen-fallende resulatet av fysiologiske prosesser, men selve årsaken til at formene i det hele tatt eksisterer. Bevissthet er den referanse som bør benyttes i forståelsen av distinksjonene mellom søvn og våkenhet. I en våken tilstand blir sinnet bevisst, og uttrykker seg gjennom kroppen. I søvn faller sinnet tilbake til en sjelens stille tilstand uten ytre uttrykk. Fysiologisk sett kan tilstandene av søvn og våkenhet beskrives som de høyere hjernesentras hemming og aktivitetsforøkelse, men en mer signifikant definisjon vil være bevissthetens nedsenking og oppdukking. For å svare på spørsmålet om hvorfor bevisstheten skulle pendle mellom den uvirksomme søvntilstanden og den aktive våkne tilstanden, må man angripe spørsmålet om bevissthetens opphavelige opprinnelse. Før alle begynnelsers begynnelse lå Gud, det uendelige havet, i fullstendig selv-glemsel. Denne stummende og monotone glemsel som hersket i Gud, det selv-forglemmende uendelige hav i Hans hinsides hinsides-tilstand, ble avbrutt for at Gud bevisst skulle kunne kjenne sin egen guddommelighets fylde. Dette var den eneste grunnen til at bevisstheten begynte å utvikle seg. Bevisstheten lå latent i Guds hinsides hinsides-tilstand. I denne samme hinsides hinsidestilstanden lå også det opprinnelige innfallet (lahar) til å bli bevisst. Det var dette opprinnelige innfallet som brakte den latente bevissthet til å manifestere seg (ta form) for første gang. Langsomt og langsommelig nærmer bevisstheten seg sitt høydepunkt i menneskeformen, som er evolusjonsprosessens mål, og derved utskiller et individuelt sinn seg gradvis fra glemselens hav. Men det bevisste individ fatter fremdeles ikke sannheten om det virkelige selv. Tvert i mot dannes det i mennesket en falsk fornemmelse av begrensning og frustrasjon. Den komplette bevissthet som så møysommelig blir dannet i løpet av evolusjonsprosessen og som overtar plassen til den fullstendige glemsel, forblir uendelig, for den er stappfull av utallige inntrykk (sanskaraer) av oppfylte og uoppfylte ønsker og begjær som den skaffet seg mens den bodde i disse mange avgrensede kroppene. Opprinnelig var det innfallet som fikk bevisstheten til å manifestere seg. I vårt daglige liv er det inntrykkene som får den latente bevissthet i søvntilstanden til å manifere seg som aktiv bevissthet i våkentilstanden. Selv om glemselens hav er trukket tilbake gjennom bevissthetsutviklingen, er det byttet ut med et mareritt av formålsløshet. Minnet har tatt glemselens plass, men det er et minne tynget av begrensning, hjelpeløshet og bindende begjær. Den fulle, men begrensede, menneskebevissheten kjemper for å finne uttrykk og tilfredsstillelse, men selv disse forsøkene er underlagt tvangen i de sanskariske forestillingene. De lar ikke mennesket finne tilbake til den opprinnelige sannhet om seg selv og gjør ham til gjenstand for en stadig sterkere begrensning og hjelpeløshet. Han er som en edderkopp fanget i sitt eget nett. For å finne ro søker bevisstheten glemsel i dyp søvn der den igjen for en stakket stund gir seg over til selv-glemselens hav — Guds opprinnelige hinsides hinsidestilstand. I dyp søvn blir bevisstheten midlertidig latent — helt til byrden av ubrukte sanskaraer nok en gang tvinger den til å manifestere seg i våkentilstanden. Når han er våken, kan mennesket i sine desperate forsøk på å komme over sin følelse av hjelpeløshet og lede, prøve å flykte fra seg selv gjennom opphissende følelser av sinne og lyst. Selv om det virker som det går an å rømme gjennom å drukne seg i lyst eller raseri, er tilfredsstillelsen man oppnår bare midlertidig. Den vil uvegerlig fremkalle en sterk mot-følelse av anger eller tristhet som er verre enn den opprinnelige følelsen av frustrasjon. På det kollektive plan er det krigen som sørger for denne opphissende fluktmuligheten, og som deretter gjør menneske-ånden nummen under en overveldende byrde. Naturen har strevd for å utvikle bevisstheten gjennom lange tidsaldre av smertefull kamp. Det er en dyp tragedie at når bevisstheten konfronteres av sitt sterke behov for å frigjøre seg fra det den har viklet seg inn i, tyr den i stedet til regresjon og dødgjør sin sensitivitet. Denne løsningen er katastrofal, for den innebærer et bevisst forsøk på å gjøre alt evolusjonen har oppnådd, til intet. Sjelen kan ikke fullt ut akseptere noen av menneskets våkne forsøk på å komme over sin følelse av utålelig lede. I det lange løp er ingen av dem tilfredsstillende. Derfor søker mennesket hvile og forfriskning gjennom en foreløpig tilbaketrekning til den dype søvnens glemsel. Dette psykologiske behovet for søvn kan ikke ignoreres. Slik den fysiske kroppen krever alternerende perioder med aktivitet og hvile, slik trenger sinnet også slike perioder. Det er søvnen sinnet bruker for å kunne trekke seg foreløpig tilbake fra det presset som dets byrde av eldgamle inntrykk og begjær utøver på det. Søvnen virker forfriskende på sinnet slik at det igjen kan delta i kampen for å bli selv-bevisst. Hvis selvet fullt ut eide vissheten om sin sanne Gudsnatur i våken bevissthetstilstand, ville det ikke ha behov for å trekke seg tilbake til søvnens selv-forglemmelse. Dets spontane glede ville vært en evig kilde til guddommelig forfriskning. Når mennesket søker frihet fra den våkne bevissthetstilstandens lede ved å miste bevisstheten i søvntilstanden, fører dette overhodet ikke til at bevisstheten på noen måte ødelegges. Dyp søvn er en indre tilbaketrekking av bevisstheten til en tilstand av foreløpig glemsel. I denne tilstanden er sinnet helt i ro. Det opplever ikke den hjelpeløsheten som hører den begrensede selv-bevisstheten til og er heller ikke bevisst klar over det sanne selv som den grenseløse sannhet. Både den avgrensede illusoriske verden og den virkelige, ubegrensede tilstand er glemt når bevisstheten synker ned i glemselens hav. I dyp søvn eksisterer bevisstheten bare som en latent mulighet som igjen må vekkes til aktivitet. Listen, Humanity, Red. Don E. Stevens, ss. 116-127

OVERTALELSE David Fenster Når de var sammen med Baba, hendte det at mandalien prøvde å overtale ham til å gå med på ting han virket uvillig til å gjøre. For eksempel kunne en bekjent eller en slektning henvende seg til dem for å får å få Baba til å forrette en eller annen seremoni, som trådseremonien for barna, eller å velsigne et nygift par eller døpe barnet deres. Etter som årene gikk, virket det som han ble mindre og mindre innstilt på å delta i denslags ting — tross alt hadde han jo kommet for å få en slutt på religiøse ritualer og seremonier. Han sa til og med til mandalien: "Hva er vitsen med alle disse seremoniene? Jeg må gjøre ting jeg ikke har lyst til å gjøre. De tror dette vil bli bra for dem, men slik er det ikke." I 1966, mens de bodde i Guruprasad, kom Mani med en slik anmodning til Baba. Han avslo, og ba Mani ikke ta opp slike ting flere ganger. Mani hadde allerede nevnt det for Mehera en gang de var på kino, og nå sa hun: "Men jeg har allerede snakket med Mehera om det." Baba likte det ikke, han så ut som om noen hadde hengst noe tungt rundt halsen på ham. Selv når det var noe han ikke ønsket å gjøre, kunne Mehera også tale vedkommendes sak, og for å gjøre henne glad gikk han med på det. Men Mehera var ikke alltid så medgjørlig når det gjaldt disse forslagene fra Mani eller andre. Når noen prøvde å godsnakke med Baba for å få ham til gjøre noe han mislikte, kunne Mehera si: "Baba liker det ikke. Hvorfor skulle han gjøre det? Baba sier til deg at han ikke liker det, men på tross av det spør du ham på nytt? Vær stille. Ikke snakk tull." Fra tid til annet prøvde også Mehera å lirke Baba til å gjøre noe, men bare når hun mente det ville være til hans eget beste — sånn som å få i seg nok næringsrik mat, å hvile, å ta seg et bad og så videre. Bare i ett tilfelle ba hun om noe for seg selv. Baba hadde sagt at hun ikke skulle bruke snus, selv om Mehera alltid hadde vært glad i det. En gang i en periode av Det nye Livet da de oppholdt seg i Dehra Dun og det var svært kaldt, hadde Baba latt Mani bruke snus. [Mani hadde en tendens til å bli forkjølet, og man trodde snus kunne forhindre det.] Mehera spurte om ikke hun også kunne få lov til å bruke det, bare for en kort stund. "Jeg liker snus," sa hun til Baba. "Det gjør meg god og varm. Bestemoren min pleide å bruke det, og hun ble aldri forkjølet. Når jeg ser Mani snuse, blir jeg fristet. Jeg er veldig glad i snus. Kan ikke jeg også få lov?" Baba sa nølende ja. Mehera brukte det en stund og snuste litt hver kveld før hun gikk til sengs. Men etter noen få dager reiste hun seg en kveld og gikk bort til Manis seng. "Se her, ta den," sa hun og holdt snusdåsen frem, "jeg vil ikke ha den. Jeg blir svimmel av det." Til slutt ga hun det helt opp. Hun følte at hun på en måte hadde tvunget Baba til å gå med på det. "Jeg tok det noen få ganger," forklarte hun, "men så stoppet jeg, for jeg visste at Baba ikke likte det og ikke hadde gitt meg tillatelse av seg selv. Jeg følte meg litt skyldig og ga det opp." Den største gleden Mehera hadde i livet var å gjøre sin Elskede glad, og det å gi avkall på noen små gleder betydde ikke noe for henne, selv om det å gi avkall på ens små gleder er vanskelig for de aller fleste — særlig når man lever et så avsondret liv med mange restriksjoner fra før av. Ikke desto mindre ga Mehera frivillig — med glede — slipp på dem. Etter at Baba hadde lagt av seg kroppen sin var Mehera svært omhyggelig med ikke å bruke snus — hun ga til og med bort en annen snusdåse, som om hun visste at Baba ikke likte den. En gang hadde Mani også forsøkt å slutte å snuse. Baba la merke til det, og en morgen ved frokostbordet spurte han: "Hvorfor snuser du ikke?" Mani forklarte at hun trodde det var blitt en for inngrodd vane. "Det er en dårlig vane," mente hun. "Jeg har lyst på det hvert femte minutt. Og det blir verre og verre. Snart vil jeg ikke kunne klare meg uten. Så jeg tror jeg burde stoppe nå." Baba sa: "Nei, ta det." Derfor fortsatte Mani å ta snus for bihulene sine. Mani kom med andre bekjennelser også. "Vi kunne ha gjort det lettere for Baba. Baba ville ha noe gjort. Vi var for opptatt av hvor vanskelig det ville bli for oss. Vi kan ikke slippe unna, og han vil ikke gi seg. Han vil få det som han vil. Vi kunne ha gjort det lettere for ham, men hele tiden tenkte vi: hvorfor kan det ikke være lettere for oss? Nå forstår jeg at vi kunne ha gjort det lettere for ham å få oss til å gjøre det han vil og få det han vil. Vi gjorde som han sa, vi gjorde det, men noen ganger kunne vi ha gjort det på en mer imøtekommende og blid måte. I begynnelsen falt det oss aldri inn å stille spørsmål. Baba sa: gjør det, og vi gjorde det. Vi ikke så mye som ofret en tanke på hvorfor, for hva, hvordan — vi bare gjorde det. Senere, da vi var blitt eldre og Babas handlingsmønster ble annerledes, begynte han å presse oss. Han begynte å spørre: 'Hva mener dere?' Vi så helt forskrekket ut. 'Det du vil, Baba.' 'Nei, nei, jeg spør dere. Hva mener dere?' Og da begynte vi å tenke, 'Vel, Baba, det har seg jo sånn at...' Årene gikk og før vi visste ordet av det, sa vi vår mening selv når han ikke ba om den. 'Skulle det ikke heller vært slik, Baba ... Du har glemt at det og det og det ene og det andre...' Baba sa. 'Når jeg sier dere skal gjøre noe og dere gjør det fordi jeg sier det, da er det jeg som gjør det.' Vi måtte være fleksible, gå med på hva han enn ville vi skulle gjøre for hans arbeids skyld. Det var alltid han, han trakk i trådene i bakgrunnen. Vi skulle ikke alltid ha strittet i mot det han ville, ikke ha svømt mot strømmen. Hvis vi bare hadde latt oss flyte med når noe skjedde i stedet for å bakse og mase [ville det vært en mer behagelig reise]. Med tiden forstår man hvorfor det ble sånn. Når man lar seg drive med strømmen gjør det lettere for Baba.." "Selv nå," konkluderte Mani, "er den eneste tristheten vi kjenner for denne tiden, ikke hvor vanskelig den var for oss, men hvorfor vi ikke kunne vært litt mer føyelige. Det ville vært litt lettere for ham." Men noen ganger kunne allikevel Mani bli så oppgitt over Baba — og i tillegg føle seg så trygg på ham — at hun snakket til ham som en søster. For ekempel, en gang hadde Korshed med seg en liten baby til Meherabad og de andre kvinnene, Mehera inkludert, falt helt i staver over den. Baba la merke til at Mehera gikk helt opp i det lille barnet og fortalte henne at denne babyen i virkeligheten var reinkarnasjonen av hennes far, Jehangir. Mani hørte dette og hjertet hennes sank i brystet. Hun trodde ikke for et øyeblikk at dette var sant, bare at det var nok en ting Baba sa for å glede Mehera. Så snart hun kom på tomannshånd med ham utbrøt hun: "Hvordan kunne du si noe sånt? Forstår du hva du har gjort?" Baba så uskyldig på henne og undret seg: "Hva er det jeg har jeg gjort?" "Du sa til Mehera at denne babyen var hennes far. Forstår du ikke hvor mye problemer det vil skape? Det vil sette hele huset på hodet. Mehera vil insistere på at alt skal dreie deg om babyen. Ingen av oss kommer til å få gjort det vi skal." Baba så ut til å ta det hun sa på alvor, som om det var noe som ikke hadde falt ham inn før. Han klødde seg på haken og lurte på hva han kunne gjøre med det. Til slutt lyste han opp og sa at Mani ikke skulle bekymre seg, han skulle ta seg av alt. Og til Manis forbløffelse sa Mehera aldri et ord om babyen etter dette. Det var som om Baba hadde slettet det han hadde sagt fra minnet hennes. Mehera-Meher, A Divine Romance, bind 3, ss. 373-375

VIN OG KJÆRLIGHET Meher Baba Sufistenes Mester-poeter sammenligner ofte kjærlighet med vin. Vin er det bildet på kjærlighet som passer best, for begge beruser. Men mens vinen fører til selv-glemsomhet, fører kjærligheten til Selv-realisering. Drankeren og elskeren oppfører seg likt: begge gir blaffen i verdens standard for god oppførsel og begge stiller seg likegyldig til hva verden mener om dem. Men det finnes en verden av forskjeller mellom veien og målet for de to: den ene leder til underjordisk mørke og benektning, den andre gir vinger til sjelen som den kan fly til friheten med. Drukkenboltens rus begynner med et glass vin som løfter hans ånd og løsner hans følelser og gir ham et nytt syn på livet som lover ham at han kan glemme sine daglige bekymringer. Han fortsetter fra et glass til to glass, til en flaske, fra kameratskap til isolasjon, fra glemsomhet til glemsel — glemsel, som i veirkeligheten er Guds opprinnelige tilstand, men som hos drankeren er en tom sløvhetstilstand — og han sover i en seng eller i rennestenen. Og han våkner opp i en gryning av meningsløshet, og verden føler avsky for ham og gjør narr av ham. Elskerens rus begynner med en dråpe av Guds kjærlighet som får ham til å glemme verden. Jo mer han drikker, jo nærmere trekkes han til sin Elskede og jo mer uverdig føler han seg sin Elskedes kjærlighet, og han lengter etter å ofre hele sitt liv ved sin Elskedes føtter. Heller ikke han vet om han sover i en seng eller i rennestenen, og verden gjør narr av ham, og Gud, den Elskede, tar vare på kroppen hans og verken elementene eller sykdom kan røre den. En av mange slike elskere ser Gud ansikt til ansikt. Hans lengsel blir uendelig, han er som en fisk kastet opp på stranden, han hopper og vrir seg for å komme tilbake til havet. Han ser Gud overalt og i alt, men han kan ikke finne døren til forening. Vinen han drikker blir til en Ild som han i salig pine og uten opphør brenner i. Og til slutt blir Ilden til Den Uendelige Bevissthetens Hav, som han drukner i. http://solibakk.home.online.no/nor/alltingogingenting.html

Meher Baba Kilden Mona Brodin Tennisveien 2F 0777 Oslo, Norge Eric og Sigrid Solibakke Norske oversettelser ved Mona Brodin 2010 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India