Guds essens er kjærlighet

De som prøver å forstå Gud gjennom intellektet alene, kommer frem til et kjølig og tørt begrep som ikke griper Guds essens. Det er riktig at Gud er uendelig Kunnskap, uendelig Væren, uendelig Makt og uendelig Salighet, men Gud blir ikke forstått i sin essens før han også erkjennes som uendelig Kjærlighet. I sin Hinsidige tilstand som hele universet springer ut av og som det til slutt smelter sammen med, er Gud evig uendelig Kjærlighet. Det er bare når Guds kjærlighet betraktes innenfor formenes begrensede rammer (som oppstår i interimperioden mellom tilsynekomsten til tosidighetens illusoriske univers og dets tilbakesmelting), at dens uendelighet synes å være forringet.

Manifeste kjærlighetsfaser

Når Guds kjærlighet opplever seg selv i og gjennom universets manifesterte former, gjennomgår den følgende faser: (1) den opplever seg selv som ytterst begrenset (2) den opplever seg selv som gradvis mindre og mindre begrenset og mer og mer lik uendelig kjærlighet og (3) den opplever seg selv som det den virkelig er -- uendelig i essens og væren. Erfaringen av å være begrenset i kjærlighet oppstår takket være uvitenhet forårsaket av sanskaraene, bevissthetsevolusjonens biprodukter. Og når kjærligheten er i ferd med å bli uendelig, kjennetegnes denne prosessen av avskallingen av disse begrensende sanskaraene.

Kjærlighet som lyst

Etter hvert som kjærligheten, latent i universet, gjennomgår sine tidligste, nesten ubevisste stadier i de forskjellige riker, viser den seg etterhvert som lyst i dyreriket. Dens første manifestering i menneskets bevissthet er også i form av lyst. Lyst er den mest begrensede form for kjærlighet i menneskets bevissthet. På tross av lystens klare referanse til andre personer kan den vanskelig skilles fra ren selviskhet fordi alle objekter som lysten klynger seg til, begjæres i det begrensede og separate selvets interesse og fra dets synspunkt. Samtidig er den en form for kjærlighet fordi den på en måte ser andres verdi, selv om denne verdsettelsen spoleres fullstendig av en dyp uvitenhet om det sanne Selvet.

Kjærligheten i den grove sfære

Så lenge menneskets bevissthet helt er fanget i tosidighet i eksistensens fysiske sfære, kan ikke kjærligheten uttrykke seg som annet enn lyst av et eller annet slag. Man liker karri fordi den stimulerer ganen. Det finnes ingen høyere årsak, så dette er en form for lyst. Det er bare en higen etter smakssensasjoner. Sinnet begjærer også kroppslige sanseinntrykk gjennom lukt, lyd og berøring, og det nærer sitt primitive ego-liv gjennom pirringen som oppnås gjennom disse sanseinntrykkene. Lyst av ethvert slag innebærer at man vikler seg inn i en floke av fysiske former, uavhengig av sinnsstemningen bak den. Den er uttrykk for en ren binding til sanselige objekter.

Siden hjertet forblir uten næring og uttrykk i alle former for lyst, blir det til et bestandig tomrom i en tilstand av endeløs lidelse og utilfredsstillelse. Kjærlighet som uttrykker seg som ublandet eller hundre prosent lyst, er kjærlighet i en ekstremt begrenset tilstand fordi den er hjelpeløst fanget i uopphørlig begjær. Når hjertet er i lystens grep, vil ånden på en måte være besatt av vrangforestillinger og sløvhet. Dens virksomhet blir sterkt innskrenket og pervertert av den begrensende uvitenheten den er underkastet. Dens høyere potensiale nektes uttrykk og fullbyrdelse, og denne hemmingen og undertrykkelsen av åndens liv innebærer en tilstand av absolutt bundethet.

I lyst gjør Uendeligheten seg indirekte gjeldende

Lyst er den mest begrensede av de kjærlighetsformene som fungerer under uvitenhetens trolldom. Det utvetydige preget av utilstrekkelighet som lysten uten unntak bærer med seg, er i seg selv et tegn på at den er et ufullstendig og inadekvat uttrykk for noe dypere som er umåtelig og ubegrenset. Gjennom de mangfoldige og endeløse lidelsene som ledsager ublandet lyst, og de gjentatte erfaringer av frustrasjon den bringer med seg, registrerer ånden uopphørlig sin protest mot den ekstreme overfladiskheten som et liv i ubetinget lyst innebærer. På denne måten gjør den ubetvingelige stemmen til Guds uendelige kjærlighet sin uutrykte, men uforringede virkelighets bydende krav, indirekte gjeldende.

Kjærlighetsstadier

Selv i den grove sfæres laveste lystpregede liv opplever Gud seg som en elsker, men det er tilstanden til en elsker som er fullstendig uvitende om sin egen eller den Elskede Guds sanne natur. Det er tilstanden til en elsker som er ugjenkallelig adskilt fra den guddommelige Elskede ved et ugjennomskinnelig slør av uforstått tosidighet. Allikevel er dette begynnelsen til en prosess der elskeren til slutt vil bryte seg gjennom uvitenhetens stengsler og oppnå sin egen sannhet som grenseløs og ubelemret Kjærlighet. Men for å bli innviet til uendelig kjærlighet må elskeren gjennomgå to andre stadier som kjennetegner de subtile og mentale sfærer.

Kjærlighet i subtil sfære

Elskeren i den subtile sfære er ikke fri fra lyst, men den lysten han opplever, er ikke ublandet slik den er i den grove sfære. Lystintensiteten i den subtile sfære er bare halvparten så sterk som i den grove sfære. Dessuten forekommer det ingen fysiske uttrykk for lyst her, i motsetning til i den fysiske sfære. Elskeren i den grove sfære er ugjenkallelig viklet inn i en floke av grove objekter, derfor finner lysten grove uttrykk. Elskeren i den subtile sfære har imidlertid gjort seg fri fra sine bindinger til grove objekter, derfor forblir lysten uuttrykt i sin grove form i dette tilfellet. Denne lysten får subtile uttrykk, den kan ikke få grove uttrykk. Dessuten, siden rundt halvparten av den grove sfæres opprinnelige lyst sublimeres i den subtile sfære, opplever elskeren i den subtile sfære ikke kjærligheten som ublandet lyst, men i en høyere form -- som lengsel etter å forenes med den Elskede.

Kjærlighet som lengsel

I den grove sfære uttrykker altså kjærligheten seg som lyst, og i den subtile sfære uttrykker den seg som lengsel. Lyst er begjær etter sanselige opplevelser, og som sådan er den fullstendig selvisk i sin motivasjon. Den bryr seg ikke det minste om sin jordiske elskedes velvære. I lengsel er det ikke så mye selviskhet, og selv om den på en måte fortsetter å være preget av eietrang, erkjennes kjærlighetsobjektet som noe som har uendelig verdi og betydning. Lengsel er en mindre begrenset form for kjærlighet enn lyst. I lengsel har motsetningenes forheng blitt mindre ugjennomtrengelig, siden elskeren nå bevisst forsøker å overvinne motsetningen mellom elskeren og den Elskede gjennom en sterk lengsel etter Hans tilstedeværelse. I lyst legges vekten ene og alene på det begrensede selvet, og den jordiske elskede er fullstendig underordnet selvets grove behov. I lengsel er vekten likelig fordelt mellom selvet og den guddommelige Elskede, og elskeren erkjenner at han eksisterer for den Elskede på samme måte som den Elskede eksisterer for ham.

Kjærlighet i mental sfære

Elskeren i den mentale sfære har et enda høyere og friere kjærlighetsuttrykk. Selv om ikke lysten har forsvunnet helt, er den i dette tilfellet stort sett sublimert. Bare omkring en fjerdedel av den fysiske sfæres opprinnelige lyst er der fremdeles, og den er bare tilstede i latent form uten uttrykk. I den mentale sfære får ikke lysten engang subtile uttrykk. Elskeren i den mentale sfære er ubundet til subtile objekter, og han er fri fra enhver eiendomsorientert lengsel etter kjærlighetsobjektet, som fremdeles kjennetegner elskeren i den subtile sfære.

Kjærlighet som resignasjon

I den mentale sfære uttrykker kjærligheten seg som fullstendig resignasjon overfor Gud, den Elskedes, vilje. Alle selviske begjær, inkludert lengselen etter den Elskedes tilstedeværelse, har forsvunnet, siden vekten nå alene legges på den Elskedes verdi og vilje og på å forenes med Ham. Selviskheten er fullstendig utslettet, og en mye større overflod av kjærlighet i ren form frigjøres. Men selv ikke i den mentale sfære har kjærligheten blitt uendelig, siden tosidighetens tynne slør fremdeles skiller elskeren fra den Elskede. Kjærligheten er ikke lenger i selviskhetens grep, men den er fremdeles mindre enn uendelig, fordi den oppleves med det begrensede sinn som medium -- akkurat som den oppleves med de lavere kropper som medium i de lavere sfærer.

Guddommelig kjærlighet er uendelig

Kjærligheten blir bevisst sin uendelighet i væren så vel som i uttrykk når det individuelle sinn overskrides. Slik kjærlighet kalles med rette guddommelig, fordi den kjennetegner Gudstilstanden der all tosidighet omsider er overvunnet. I guddommelig kjærlighet har lysten helt forsvunnet. Den eksisterer ikke engang i latent form. Guddommelig kjærlighet er ubegrenset i essens og uttrykk fordi den erfares av sjelen gjennom Sjelen selv. I den grove, subtile og mentale sfære er elskeren seg bevisst at han er adskilt fra Gud den Elskede, men når alle disse sfærene er overskredet, er elskeren seg bevisst sin enhet med den Elskede. Elskeren mister seg selv i den Elskedes væren og vet at han er ett med den Elskede. Guddommelig kjærlighet er helt frigjort fra begjærenes trollbinding og det begrensede selvet. I denne tilstanden av Uendelighet har ikke elskeren noen eksistens utenom den Elskede, han er den Elskede Selv.

Guddommelig romanse

Slik har det seg at Gud, som er uendelig kjærlighet, først begrenser Seg Selv i skaperverkets former og deretter får tilbake Sin uendelighet gjennom skaperverkets forskjellige stadier. Alle stadiene i Guds opplevelse av Seg Selv som begrenset elsker kulminerer til slutt i Hans opplevelse av Seg Selv som den eneste Elskede. Sjelens reise er en spennende guddommelige romanse der elskeren -- som i begynnelsen ikke er seg bevisst annet enn tomhet, frustrasjon, overfladiskhet og bindingenes nagende lenker -- gradvis oppnår et stadig fullere og friere kjærlighetsuttrykk. Og til slutt forsvinner elskeren og smelter sammen med den guddommelige Elskede for å realisere elskeren og den Elskedes enhet i den opphøyde og evige kjensgjerning at Gud er uendelig kjærlighet.