| Høst 2006 |
Nr. 4, XIV årg. |
Å søke Gud Meher Baba |
De fleste har ikke engang en mistanke om Guds virkelige eksistens, og naturlig nok er de da ikke så veldig interesserte i Gud. Det finnes andre som gjennom tradisjonens innflytelse tilhører en eller annen religion og får sin tro på Guds eksistens fra sine omgivelser. Deres tro er akkurat sterk nok til å holde dem bundet til visse ritualer, seremonier eller anskuelser; og den eier sjelden den vitalitet som er nødvendig for å skape en radikal forandring i hele ens holdning til livet. Det finnes også de som er filosofisk anlagte og har en tendens til å tro på Guds eksistens enten på grunn av sine egne spekulasjoner eller på grunn av andres påstander. For dem er Gud i beste fall en hypotese eller en intellektuell idé. En slik lunken tro kan aldri i seg selv bli et tilstrekkelig motiv for å begi seg ut på en oppriktig søken etter Gud. Slike mennesker kjenner ikke Gud gjennom personlig viten, og for dem er ikke Gud noe objekt for intenst begjær eller streben. En sann aspirant søker direkte viten om åndelige realiteter En sann aspirant er ikke fornøyd med annenhånds kunnskap om åndelige realiteter, heller ikke er han tilfreds med kunnskap basert på resonnementer. For ham er ikke de åndelige realiteter et objekt for ørkesløs tenkning, og det å akseptere eller avvise disse realitetene er ladet med avgjørende betydning for hans indre liv. Selvfølgelig insisterer han da på direkte viten om dem. Dette kan illustreres med en episode i en stor vismanns liv. En dag diskuterte han åndelige spørsmål med en venn som var nådd ganske langt på stien. Mens de var opptatt av denne diskusjonen, ble oppmerksomheten avledet av et lik som ble båret forbi dem. "Dette betyr slutten på kroppen, men ikke på sjelen," bemerket vennen. "Har du sett sjelen? spurte vismannen. "Nei," svarte vennen. Vismannen forble skeptisk til sjelen, for han insisterte på personlig viten. Aspiranten har et åpent sinn Selv om aspiranten ikke kan være fornøyd med annenhånds kunnskap eller rene gjetninger, lukker han ikke sinnet for den mulighet at åndelige realiteter kan finnes selv om de ikke har kommet innenfor grensene for hans erfaringsområde. Med andre ord er han seg bevisst at hans egen individuelle erfaring er begrenset, og avstår fra å bruke den som standard for alle muligheter. Han holder sinnet åpent for alle ting som ligger utenfor hans eget erfaringsområde. Selv om han ikke aksepterer dem på andres ord, er han heller ikke så snar til å fornekte dem. Det at erfaringen er begrenset, har ofte en tendens til å innsnevre vårt forestillingsfelt; og slik kommer man til å tro at det ikke finnes andre realiteter enn de som kanskje har kommet innenfor ens ramme av tidligere erfaringer. Men vanligvis vil en episode eller hendelse i ens eget liv få en til å bryte ut av sitt dogmatiske rom og gjøre sinnet virkelig åpent. Illustrerende historie Dette overgangsstadiet kan også illustreres med en historie fra livet til den samme vismannen, som i tillegg var en prins. Noen dager etter episoden nevnt ovenfor, møtte han en fotgjenger idet han kom ridende. Siden fotgjengeren var i veien for hesten, ga vismannen ham arrogant ordre om å vike plass. Fotgjengeren nektet, så vismannen steg av, og følgende ordveksling utspant seg: "Hvem er du?" spurte fotgjengeren. "Jeg er prinsen," svarte vismannen. "Men jeg kjenner deg ikke som prinsen," sa fotgjengeren, og fortsatte: "Jeg er villig til å akseptere deg som prinsen bare i den grad jeg vet du er en prins, og ellers ikke." Dette møtet gjorde at vismannen fikk øynene opp for den kjensgjerning at Gud kunne tenkes å eksistere selv om han ikke kjente Ham av personlig erfaring, akkurat som han selv virkelig var en prins selv om fotgjengeren ikke visste det ut fra sin egen personlige erfaring. Nå som sinnet hans var åpent for Guds mulige eksistens, ga han seg selv i oppgave å avgjøre spørsmålet på alvor. Folk flest likegyldige til Guds eksistens Enten eksisterer Gud, eller Han eksisterer ikke. Hvis Han eksisterer, er det mer enn god nok grunn til å søke Ham. Og hvis Han ikke eksisterer, taper man ingenting på å søke Ham. Men mennesket tar vanligvis ikke fatt på en virkelig søken etter Gud som et frivillig og gledesfylt prosjekt. Han må bli drevet til sin søken gjennom skuffelse over de verdslige ting, som lokker ham og som han ikke kan avlede tankene fra. Et vanlig menneske er fullstendig oppslukt av sine aktiviteter i den grove verden. Han lever gjennom dens mangeslungne opplevelser av glede og sorg uten engang å ha en mistanke om at Den dypere Virkelighet eksisterer. Han gjør sitt beste for å nyte sansenes gleder og unngå all slags lidelse. Begivenheter som provoserer tanken "Spis, drikk og vær glad," er det vanlige menneskets filosofi. Men på tross av sin uavlatelige søken etter nytelse, kan han ikke helt unngå lidelsen; og når han da lykkes i å ha sanselige gleder, kjenner han at de ofte gjør ham overmett. Mens han slik går sin daglige runde fra den ene erfaringen til den andre, skjer det ofte et eller annet som får ham til å spørre seg selv: "Hva er vitsen med alt dette?" En slik tanke oppstår kanskje som en følge av et eller annet problem som han ikke var mentalt forberedt på. Det kan være at en sikker forventning ble gjort til skamme, eller det kan være at en viktig forandring i hans situasjon krever radikal omtilpasning og at han må oppgi tilvante måter å tenke og handle på. Vanligvis oppstår en slik situasjon som følge av at et eller annet sterkt begjær frustreres. Hvis et sterkt begjær når et dødpunkt på en slik måte at det ikke finnes den aller minste sjanse for at det noensinne skal kunne tilfredsstilles, får psyken et slikt sjokk at den ikke lenger kan akseptere den formen for liv den hittil kanskje har akseptert uten å stille spørsmål ved den. Desperasjonens utøylede kraft er destruktiv Under slike forhold kan et menneske bli drevet til den ytterste desperasjon. Og hvis den enorme kraften som genereres av denne psykiske forstyrrelsen, forblir ukontrollert og ukanalisert, kan den til og med lede til alvorlig sinnsforvirring og selvmordsforsøk. En slik katastrofe overvelder dem som forener desperasjon med tankeløshet i sitt indre, for de lar seg helt styre av sine impulser. Desperasjonens utøylede kraft kan bare forårsake ødeleggelse. Under lignende omstendigheter får et tenkende menneskes desperasjon helt andre resultater fordi energien den utløser, tøyles på en intelligent måte og styres mot et mål. I dette øyeblikk av guddommelig desperasjon tar mennesket den viktige avgjørelsen at han vil finne og realisere livets mål. Slik fødes en sann søken etter varige verdier. Heretter vil det brennende spørsmålet som nekter å la seg bringe til taushet, være "Hva leder det hele til?" Guddommelig desperasjon begynnelsen til åndelig oppvåkning Når et individs mentale energi slik fokuseres på å finne livets mål, bruker han desperasjonens kraft på en kreativ måte. Han kan ikke lenger være tilfreds med de flyktige ting i dette liv, og han er tvers igjennom skeptisk til de vanlige verdiene han hittil har akseptert uten å sette spørsmålstegn ved dem. Hans eneste ønske er å finne Sannheten for enhver pris, og han lar seg ikke tilfredsstille av noe annet enn Sannheten. Guddommelig desperasjon er begynnelsen til åndelig oppvåkning, for den vekker lengselen etter Gudsrealisering. I den guddommelige desperasjonens øyeblikk, når alt synes å svikte, bestemmer mennesket seg til å satse alt for å bringe på det rene hva av det som ligger bak sløret, er av betydning for hans liv. Gud eller ingenting
Alt som vanligvis gir ham trøst, har sviktet, men samtidig nekter hans indre stemme å forsone seg helt med det standpunkt at livet er blottet for all mening. Hvis han ikke kan anta en skjult virkelighet som har vært ukjent for ham inntil nå, da er det absolutt ingenting det er verdt å leve for. For ham er det bare to alternativer: enten finnes det en skjult åndelig Virkelighet, som profetene har beskrevet som Gud, eller alt er meningløst. Det siste alternativet er fullstendig uakseptabelt for den menneskelige personlighet, så han må prøve det første alternativet. Slik vender individet seg mot Gud når hans verdslige affærer har trengt ham opp i et hjørne. Omvurdering av erfaringer i lys av antatt Virkelighet Siden det nå ikke finnes noen direkte adgang til denne skjulte Virkelighet som han postulerer, undersøker han sine vanlige erfaringer for å finne mulige veier som leder mot et signifikant hinsidige. Slik vender han tilbake til sine vanlige erfaringer i den hensikt å kaste litt lys på stien. Dette innebærer at han betrakter alt fra en ny vinkel og medfører en omfortolkning av alle erfaringer. Nå har han ikke bare erfaringer, han prøver å lodde deres åndelige betydning. Han er ikke bare opptatt av hva det er, men av hva det betyr for hans marsj mot eksistensens skjulte mål. All denne omhyggelige omvurdering av erfaring resulterer i en innsikt som ikke kunne ha kommet til ham før han hadde begynt sin nye søken. Å omvurdere en erfaring betyr en ny bit visdom, og enhver forøkning av åndelig visdom må med nødvendighet skape en forandring i ens generelle innstilling til livet. Så den rent intellektuelle søken etter Gud — eller Den skjulte åndelige Virkelighet — får sine etterdønninger i personens praktiske liv. Nå blir livet hans et virkelig eksperiment med erkjente åndelige verdier. Å finne Gud er å komme frem til Seg Selv Jo lenger han viderefører denne intelligente og målrettede eksperimenteringen med sitt eget liv, jo dypere blir hans forståelse av livets sanne mening. Til slutt oppdager han at etter hvert som han gjennomgår en fullstendig forvandling av hele seg, kommer han frem til en sann oppfatning av den virkelige betydning av livet som det er. Med et klart og fredfylt syn på livets egentlige natur og verdi, blir han klar over at Gud — som han har søkt så desperat — ikke er en fremmed, heller ikke et skjult og ukjent vesen. Han er selve Virkeligheten, og ingen hypotese. Han er Virkeligheten sett med klare øyne — nettopp den Virkelighet som han selv er en del av og som han har hatt hele sin væren i, og som han faktisk er identisk med. Så selv om han starter med å lete etter noe fullstendig nytt, ender han faktisk opp med en ny forståelse av noe urgammelt. Den åndelige reise innebærer ikke at man kommer frem til et bestemmelsessted der man får det man aldri har hatt og blir det man aldri har vært. Den består i at uvitenheten vedrørende en selv og livet løser seg opp, og at den forståelsen som begynner med åndelig oppvåkning, gradvis vokser. Å finne Gud er å komme frem til Sitt eget Selv. Forelesninger, III, ss. 9-12 |
|
Alle har gjort noe galt Bhau Kalchuri
Merwans barndomsvenn Baily var stasjonert i Aden ved en av marinens havner langs kysten av Det arabiske hav, men av en eller annen grunn hadde han ikke opprettholdt korrespondansen med Merwan. Merwan fikk senere vite at i løpet av ett år hadde omstendighetene fått Baily opp i alvorlige vanskeligheter. Han hadde levd i luksus som om han var en betydningsfull offiser av høy rang (noe han ikke var), og lønnen han fikk, kunne ikke holde følge med den ekstravagante livsstilen hans. Baily utviklet et alvorlig alkoholproblem, vanket på bordeller og måtte snart streve med stor gjeld. For å rømme fra sine kreditorer søkte Baily om en måneds permisjon og fikk det.... I mellomtiden hadde imidlertid en underoffiser sendt inn en klage til hovedkvarteret om at Baily hadde underslått midler. Han ble funnet skyldig under rettsaken, stilt for krigsrett, degradert til menig og puttet i fengsel. I retten ble han dømt til to år, men av en eller annen grunn fikk generalen som hadde kommandoen, redusert straffen til seks måneder. Etter løslatelsen fikk Baily avskjed i unåde og i 1919 kom han tilbake til Pune. Familien skammet seg over Baily. I løpet av noen uker fikk alle tidligere venner vite om fengsels-oppholdet hans, og ingen ville ha noe å gjøre med en kriminell — særlig ikke en som hadde begått underslag. Ingen stolte på ham, og det var vanskelig å finne arbeid. Baily var hissig også; han hadde vanskelig for å beherske seg og havnet ofte i slåsskamp. Så slektningene hans hadde ikke mye sympati for ham og møtte ham med kald likegyldighet. Han søkte på den ene jobben etter den andre, men ingen ville ansette ham. Etter hvert som månedene gikk, prøvde han å gjøre bot for sin tidligere oppførsel, men samfunnets holdning forandret seg ikke. Han fikk ingen tilgivelse, og til slutt var han fullstendig utstøtt. Han ble dypt deprimert, og en dag — etter å ha hatt en bitter krangel med foreldrene, som kalte ham en skam rett opp i ansiktet hans — bestemte han seg til å ta begå selvmord. Samme dag gikk Bailys bror, Homi, til Merwan Seths toddy-restaurant for å få seg noe å drikke. "Hvor er det Baily holder til om dagen," spurte Merwan Seth i en lett henkastet tone, "Hva er det som har skjedd med ham? Vi skrev til hverandre, men nå har jeg ikke hørt fra ham på over et år." "Visste du ikke det? Baily har vært i Pune et par måneder. Har du ikke hørt om det? Marinen sparket ham ut fordi han hadde underslått penger." Merwan Seth så alvorlig på Homi og sa: "Nei, det visste jeg ikke. Stikk og hent ham med en gang! Jeg skal spandere en runde på deg, men få ham hit med en gang." Merwan Seth ga Homi penger til en hestedrosje og han skyndte seg hjem. Da Homi kom frem til Bailys rom, var døren låst. Homi ropte, men ingen svarte. Han dundret på døren og Baily sa: "Gå vekk, samme hvem du er!" Broren sa hvem han var, men Baily gjentok: "Gå vekk ... jeg vil ikke snakke med noen!" "Din gamle venn Merwan vil treffe deg, lukk opp døren! Bli med meg, så tar vi en toddy med ham," sa Homi. "Jeg vil ikke ha noe å drikke. Jeg vil ikke snakke med noen ... la meg være i fred!" skrek Baily. Broren skrek tilbake: "Lukk opp døra, eller så slår jeg den inn! Merwan er lei seg fordi du ikke har besøkt ham på all den tiden du har vært i Pune. Hører du hva jeg sier.... Merwan er lei seg og vil treffe deg! Han er fremdeles venner med deg, din tosk!".... Du må komme, han insisterte på at jeg skulle hente deg med en gang. Lukk opp døra, ellers slår jeg den inn!"
Noen få minutter før hadde Baily akkurat vært i ferd med å drikke en kopp gift. Han gjemte giften og åpnet uvillig døren. Før han rakk å protestere, tok Homi tak i ham og dro ham ut til den ventende hestedrosjen og gestikulerte til sjåføren at de skulle kjøre tilbake til Merwan Seth. Da de kom frem, hadde imidlertid Merwan Seth gått. Gustadji passet kafeen og fortalte dem at Merwan Seth akkurat hadde blitt nødt til å gå ut en stund, men at han hadde fått beskjed om å be Baily være så snill å vente. Baily skriver i dagboken sin hva som skjedde etterpå: Jeg trengte ikke å vente lenge. Et kvarter senere så jeg ham komme. Jeg hadde gått ut og gikk frem og tilbake på veien, og ikke før hadde han sett meg, så kom han løpende og tok meg i armene sine, klemte meg inn til seg og kysset meg over hele ansiktet og på halsen. Tårene begynte å renne.... Merwan Seth omfavnet Baily så kjærlig; det var som om ingen var ham så kjær som Baily var. Baily brøt sammen; han hadde aldri opplevd en slik kjærlighet. Familien og vennene hans hadde snudd ryggen til ham, men hans gamle venn Merwan var fremdeles glad i ham. Han hadde glemt hva kjærlighet var. Han var så overveldet at han ikke fikk frem et ord.... Merwan Seth førte ham inn i kafeen og ga ham noe å drikke. De satte seg ved et stille hjørnebord og Baily lot alt som hadde skjedd, bare renne ut av seg. Merwan Seth hørte på ham og bebreidet ham: "La fortiden være. Hvorfor skulle du bekymre deg over gammel urett? Alle har gjort et eller annet galt ... Gud tilgir." Det Merwan sa, gjorde så inntrykk på Baily at depresjonen forsvant. Lord Meher, ss. 272-274 |
|
Aldri på slump Bill Le Page Under et darshanprogram i Guruprasad sa Elskede Baba at når to sjeler kommer sammen, enten i ekteskap eller ved fødselen, skjer det aldri på slump; og at han måtte lete gjennom hele universet for å føre de rette sjelene sammen til rett tid. Han fortsatte: "Dere har ingen idé om den umaken jeg må gjøre meg for at det rette paret skal føres sammen. Deretter må parets barn ha den rette forbindelsen både med foreldrene og med meg." Det finnes mange av Elskede Babas nærmeste som har vært så heldige at de ble brakt sammen av ham, i ekteskap eller ved fødselen. The Divine Humanity of Meher Baba, s. 111
|
|
GUDS SANS FOR HUMOR Bal Natu
Baba begynte med å slå på de humoristiske strenger: "Enten jeg er Avataren eller Shaitan (Satan), er det i hvert fall sikkert at jeg har en sterk sans for humor. Det er min sans for humor som gjør at jeg gleder meg over å se Anna 104 og morer meg over å høre Babadas sitt irrelevante prat. Annas personlighets-type er mer enn nok til at tålmodigheten brister og toleransen slites ut hos rishier og munier (helgener og vismenn). Allikevel kan jeg ikke annet enn å føye dem begge i deres luner og gjøre så godt jeg kan for å holde dem nær meg. Begge har de ytt meg stor og unik tjeneste, og jeg vet at de begge elsker meg oppriktig." Så refererte Baba til hendelser i Avatarens forskjellige liv som ga uttrykk for en sterk sans for humor. Han fortsatte: "Det sies at Rasul-e-Khuda (Guds Budbringer el. Profeten) en gang følte seg uvel, og en eller annen mente at det skyldtes det onde øye og at han burde sove med en åpen kniv under puten. Han gjorde det, og etterpå erklærte han at han var ok. Kall det alminnelig, eller kall det Guddommelig — det var Mohammeds sans for humor. Det er en kjensgjerning at da barnebarna hans, Hassan og Hussain, var smågutter, forutsa Profeten Morraham "Karbara"¹ overfor sin datter Fatima, martyrenes mor.... Profeten prøvde ikke å unngå (eller avverge) ... tragedien, og det var bare på grunn av Guds Guddommelige sans for humor i Mohammed. Ikke bare var striden mellom Kauravaene og Pandavaene og blodbadet dette resulterte i, likeledes et utslag av Den Guddommelige sans for humor i Krishna, men den nådde sitt høydepunkt da Krishna selv døde av en pil som tilfeldigvis traff et av bena hans og som ble skutt ut av buen til en vanlig jeger som aldri hadde hatt til hensikt å gjøre vondt mot Rangila Avatar (Den lekelystne Avataren) på noen som helst måte. Den godhjertede Jesus visste godt at hans nærmeste disippel ville komme til å forråde ham og slik føre ham til korsfestelsen; men på grunn av Den Guddommelige sans for humor kunne ikke Kristus unngå å få seg selv korsfestet — selv om verden med rette fortsetter å se ham som menneskehetens Frelser. Den morsomste Guddommelige sans for humor gjaldt Buddha da han ganske enkelt døde av alminnelig dysentri selv om hans "medisin" for menneskehetens åndelige beemaries (sykdommer) er uovertruffen til denne dag. Kort sagt, når man ser bort fra forskjellen i omstendigheter, atmosfære og omgivelser, er det den samme gamle, gamle historien som repeteres igjen og igjen, noe som i seg selv er beviset på Den Guddommelige sans for humor.... Manifestasjonen av Den Guddommelige Moro (Lek) eller Lila avhenger imidlertid av Guds Store (De Fullkomne Ene) som oppnår Enhet med Gud; og slik — på tross av at de hever seg over Dualitetsloven — beholder de allikevel Den Guddommelige sans for humor for å opprettholde den universelle uvitenhetsloven hvorigjennom Guddommelige Viten erverves for all evighet. Bare de som var hos meg på åstedet for min bilulykke i Amerika, kan beskrive min egen sans for humor: hvor tvers i gjennom mørbanket, forslått og bokstavelig talt hjelpeløs jeg var da jeg lå med brekte ben i en pøl av mitt eget blod sammen med mine kjæreste, og allikevel opprettholdt min taushet og min bevissthet gjennom hele krisen og den lange rekonvalesensperioden. _______ ¹Slaget ved Karbala (i nåtidens Irak) der Hussain ble drept, fant sted 10.10.680 (el. 10 Moharran 61 AH) og resulterte i at islam ble delt i Sunni- og Sjia-fraksjonene. Glimpses of the God-Man, III, ss. 155-157 |
|
Det er bare lengselen som rører Ham Sam Kerawala
En klovn var blitt gammel og kunne ikke lenger opptre på sirkus. Så han trakk seg tilbake til et kloster for å tilbringe resten av sin levetid der. Han var lykkelig, bortsett fra én ting: de andre brødrene var travelt opptatt med sitt arbeid hele dagen lang. Han kunne ikke annet enn å klovne.
En dag fikk han en lys idé. Om ettermiddagen, mens alle brødrene holdt siesta, gikk han inn i kirken og opptrådte foran Sin elskede Herre Jesus Kristus. Dette vedvarte en god stund inntil lederen for klosteret fikk vite om det. Han lurte på hva klovnen drev på med, han overvåket ham og ble sjokkert da han så klovnen opptre med de dumme triksene sine foran Herren. Han skulle akkurat til å åpne kirkedøren og kaste idioten ut, og ble sjokkert da han så statuen av Jesus bli levende, gå ned fra alteret og kjærlig tørke svetten av ansiktet på sin kjære klovn med kappen han hadde på. Det er alltid hjertets renhet og intense lengsel som rører ved Vår elskedes uendelige Hjerte. Words of Kabir & Other Stories, s. 171 |
|
Meher Baba Kilden
Trosterudveien 25C
0778 Oslo, Norway
Eric og Sigrid Solibakke
Tlf: +47 2292 0961
Norske oversettelser ved Mona Brodin
2006 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust
Ahmednagar, India |
