MEHER BABA KILDEN
Mona Brodin
Tennisveien 2F
N-0777 Oslo
Tlf: +47 922 87 823
epost

Oversatt fra engelsk
av Mona Brodin

Originalens tittel Discourses,
Sheriar Press, 1987

1999 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust,
Ahmednagar, India

All rights reserved.

Kilde til feil i åndelig vurdering

De fleste personer er av den oppfatning at hvis noe skal være av åndelig betydning, må det nødvendigvis innebære noe storartet sett fra et verdslig synspunkt. For å bli betraktet som åndelig, må derfor en handling ha vidtrekkende konsekvenser eller en håndgripelig effekt på store områder i livet. De bedømmer hele tiden en handlings verdi ut fra hvor omfattende dens konsekvenser blir. Mennesket er vanligvis så oppslukt av den fysiske verdens objekter at den fysiske verdens dimensjoner, størrelsesorden og kvantiteter ubevisst kryper inn i hans vurdering av åndelig verdi og forvrenger hans evalueringer.

Matematisk uendelighet

All denne forvirringen skyldes den kjensgjerning at menneskesinnet ofte domineres av matematiske idéer selv når det befatter seg med vurderinger av åndelig karakter. Men det som er stort i åndelig forstand, er av et annet slag enn det som er stort i matematisk forstand. Den matematiske idé om uendeligheten konstrueres gjennom å forestille seg en samling av uendelig mange enheter som alle har en fastslått og identisk verdi eller betydning. Faktisk er en slik matematisk uendelighet ubegripelig selv i fantasien, fordi vi for ethvert tenkt antall vil kunne forestille oss et som er enda større. Hver enkelt enhet er falsk hvis vi tar den for noe som har en separat og eksklusiv eksistens eller betydning. Matematikkens ide om uendelighet viser seg således å være et produkt av en forestillingsevne som aktiviseres av falske antakelser.

Åndelig uendelighet

Åndelig uendelighet er ikke et resultat av innbilte adderinger av det falske. Den er Virkeligheten selv som erkjennes når den falske forestillingsevnen hviler. Sannhetens uendelighet gjennomgår slett ingen forstørrelse gjennom addisjoner, heller ikke gjennomgår den noen som helst forminskning gjennom subtraksjoner. Faktisk kan ingenting legges til den og ingenting kan trekkes fra den, fordi den er altomfattende og ikke levner plass for noe som helst annet, hverken stort eller lite. Den er umålelig, udelelig og integral.

Sannhetens uendelighet forblir upåvirket av alle forandringer i universet. Alt som skjer i universet er av fenomenologisk natur og beløper seg således til null i Sannhetens perspektiv. Et jordskjelv betraktes for eksempel som en forskrekkelig og katastrofal ulykke av en person med verdslige holdninger på grunn av den enorme ødeleggelsen av liv og eiendom det bringer med seg. Men selv en katastrofe som dette kan ikke på noen måte berøre den uendelige Sannheten som finnes i Virkelighetens kjerne. Faktisk gjennomgår ikke Sannhetens åndelige uendelighet noen som helst begrensninger selv om hele universet går i oppløsning. Derfor er det meningsløst å måle den etter begreper om hva som er stort i følge verdens standard.

Sannheten ikke mål bare for fremtiden

Illusjonen som de fleste aspiranter finner det vanskelig å kaste av seg, er troen på at den uendelige Sannhet er et objekt som skal oppnås i en fjern fremtid og at hele livet bare er et middel til denne oppnåelsen. Hvis Sannheten skulle forbeholdes fremtiden alene og ikke fortiden eller nåtiden, ville den ikke være uendelig. Den ville med en gang bli begrenset som en hendelse med opprinnelse i tiden. Alt det som livet er og har, blir med en gang berøvet sin iboende betydning hvis det betraktes som ene og alene et redskap til å oppnå noe langt borte. Dette er definitivt et falskt synspunkt.

Det evige Nu

Det er ikke meningen at livet skal bli rikt på åndelig betydning på et mye senere tidspunkt, livet er i stand til å være nettopp det, akkurat i dette øyeblikk, hvis sinnet befris fra sin byrde av illusjoner. Bare gjennom et klart og fredfullt sinn gripes den åndelige uendelighetens vesen — ikke som noe som en gang skal bli, men som noe som alltid har vært, alltid er og alltid vil være evig Selvoppfyllelse. Når hvert enkelt øyeblikk er rikt på evig betydning, forsvinner den evinnelige klamringen til en død fortid og den lengselsfulle forventningen til fremtiden, da finnes bare et integralt liv i det evige Nu. Bare ved å leve på en slik måte kan Sannhetens åndelige uendelighet realiseres i livet.

Værens fylde

Det er ikke riktig å berøve det nåværende all betydning ved å underordne det et mål i fremtiden. For det betyr en innbilt akkumulering av alt betydningsfullt i en innbilt fremtid snarere enn erkjennelsen og realiseringen av alle eksisterende tings sanne betydning i det evige Nu. Det er ingen flo og fjære i evigheten, ingen meningsløse intervaller mellom periodiske avlinger, bare en værensfylde som aldri kan forarmes. Når livet synes å være unyttig og tomt, skyldes det ikke en innskrenkning av Sannhetens uendelighet, men ens egen manglende evne til å ta den i full besittelse.

Store og storartede ting

På samme måte som det ikke er riktig å spare all åndelig betydning til en eller annen forventet fremtid, er det like uriktig å attribuere den eksklusivt til ting som skaper mye oppstyr. De store og storartede ting i livet er ikke de eneste som er ladet med åndelig mening. En ting behøver ikke å være uvanlig eller spesielt oppmerksomhetsvekkende for å være åndelig betydningsfull. Det uvanlige og det oppmerksomhetsvekkende eksisterer relativt til det vanlige og det dagligdagse, og de er ikke i seg selv nødvendigvis representative for absolutt åndelig skjønnhet.

Altså er det ikke nødvendig for et individ å gi enorme pengesummer til en sak for å være åndelig stor. En fattig mann er kanskje ikke i stand til å gjøre dette, og allikevel er han ikke mindre åndelig hvis han gir det han kan. Det er ikke beløpets størrelse som gir gaven åndelig mening, det er den ånd den er gitt i. Faktisk kan en stor donasjon ledsages av stolthet eller selviske motiver, og da mister den sin åndelige verdi. Selv en liten gave gitt i ydmykhet og uselvisk kjærlighet får en mye større åndelig verdi.

Åndelig uendelighet innbefatter det største og det minste

Åndelig liv er ikke et spørsmål om kvantitet, men om livets iboende kvalitet. Åndelig uendelighet omfatter alle livets områder. Den innbefatter handlinger som er store så vel som handlinger som er små. Siden den selv er større enn det største, er åndelig uendelighet også mindre enn det minste, og den kan uttrykke seg gjennom alle hendelser, uavhengig av om de er små eller store utenfra sett. Slik står et smil eller et blikk på samme nivå som å ofre sitt liv for en sak, når smilet eller blikket springer ut av Sannhetsbevissthet. Det finnes ingen grader av åndelig betydningsfullhet når alt liv leves i Evighetens skygge. Hvis livet besto av bare store ting, og hvis alle små ting ble holdt utenfor dets område, ble det ikke bare avgrenset, det ble også ekstremt fattig. Den uendelige Sannhet som ligger latent i alt, kan åpenbare seg bare når livet blir sett og akseptert i sin helhet.

Frihet og glede ved ikke-tosidighet

Begrensninger får sin eksistens takket være ego-sentrerte begjær og egenrådighet. Eiertrang i alle former leder til et liv i begrensning. Hvis noen for eksempel begjærer en annens kjærlighet og i stedet for å vinne denne kjærligheten, taper den til en annen, resulterer det i en innsnevring og kveling av åndens frie liv — og man får en akutt følelse av å være begrenset. Dette er opphavet til smerten ved kvelende sjalusi. Men hvis man ser på situasjonen med et hjerte renset for lengsel, vil kjærligheten som den andre får, sees i all sin naturlige skjønnhet. Med den klarhet i persepsjon som kommer gjennom ikke-eietrang, vil man føle ikke bare ikke-tosidighetens frihet, men også dens glede. Når andre får kjærlighet, er det som når man får den selv — siden man ikke lenger insisterer på sine krav overfor en enkelt form, men har identifisert seg med livet i alle dets former.

Realisering av åndelig uendelighet gjennom ikke-tosidighet

I ikke-tosidighet finnes frihet fra begrensning så vel som kunnskapen om og erkjennelsen av tingene som de er. I ikke-tosidighet alene finnes realiseringen av en sann, åndelig uendelighet som sikrer en bestandig salighet som ikke blekner. Sjalusiens begrensninger er lik alle andre begrensninger som sinne, hat og begjær: de er alle ens eget skaperverk. All avgrensethet og begrensninger er subjektive og selvskapte. Gjennom å gi avkall på selvrådighet og ego-sentrerte fantasier oppstår en sann persepsjon av den uendelige verdien ved det som ER.

Sosiale problemer

Når Sannhetens uendelighet er adekvat oppfattet fra ikke-tosidighetens synspunkt, blir denne forståelsen også fruktbar når det gjelder å finne en adekvat løsning på de sosiale problemene som baseres på tosidighet som om den var en ufrakommelig kjensgjerning. En ren manipulering med tall, samme hvor dyktig det gjøres, kan ikke føre til riktig tilpasning mellom individ og samfunn, heller ikke kan det føre til sann harmoni mellom forskjellige grupper som blir til innen fellesskapet.

Mindretall og flertall

Hvis sosiale fordringer i sin alminnelighet skal avgjøres av hensynet til et lite mindretall, vil det store flertalls interesser forbli udekket, og flertallet vil uunngåelig komme i et rivaliserings- og opposisjonsforhold til mindretallet. I demokratiske stater vil på den annen side fordringer i sin alminnelighet avgjøres av hensynet til flertallets synspunkter, snarere enn mindretallets. Dette skjer imidlertid fremdeles innenfor det tosidiges doméne der de mange har eksistens, og derfor forblir mindretallets problemer uløste. Siden deres interesser forblir udekket, vil mindretallet fortsatt stå i et uunngåelig forhold av rivalisering og opposisjon til flertallet.

Udelelig totalitet

Så lenge et sosialt problem domineres av idéen om antall og multiplisering, finnes det ingen varig løsning på det. Den endelige løsning kan bare komme når det opplyses av sannheten om den udelelige helhet og alles iboende enhet. Den Ene i alle kan ikke kontaktes gjennom å multiplisere mange, men bare ved å legge av seg den falske idéen om de mange. Ethvert antall, hvor stort det enn er, er nødvendigvis avgrenset. Åndelig uendelighet er ikke et antall, hvor stort det enn er, den er den eneste Virkelighet og har ingen rival.

De manges verden

Der det er mange, gjøres det nødvendigvis sammenligninger mellom dem. Det finnes noe større og noe mindre, et hierarki av fordringer, privilegier og rettigheter, og all vurdering forvrenges gjennom aksepten av forskjellige typer graderinger. Fra et åndelig synspunkt er alt dette former for falsk bevissthet, fordi den samme Sannhet vibrerer i alle. Den enhet som erfares i Realiseringen, er imidlertid nødvendigvis noe annet enn likhets-prinsippet.

Den Ene i alle og enhver

I det tosidige kan en person være likeverdig en annen person med hensyn til fordringer, rettigheter og verdi, men innen det tosidige kan han aldri være like mye verdt som to eller flere personer. På den andre siden har den åndelige Sannhets uendelighet rom for det paradokset at ett individ kan betraktes som selve helheten. Derfor har en person muligheten til ikke bare å bli betraktet som like viktig som to eller flere personer, men til og med som like viktig som alle til sammen. I åndens uendelighet er alle sammenligninger irrelevante. Det finnes ingen mindre eller større eller et hierarki av fordringer, privilegier og rettigheter, alle vurderinger forblir uformørket på grunn av en ubesudlet erkjennelse av den Ene i alle og enhver. Siden alle i skaperverket ikke bare er i den åndelige uendeligheten, men er denne udelelige åndelige uendeligheten, er alle den første i betydningsfullhet og ingen er nummer to.

Sivilisasjon basert på Sannhetens uendelighet

I det sosiale liv vil erkjennelsen av Sannhetens åndelige uendelighet bety en utfordring for individualismen så vel som kollektivismen. Den er en innvielse til en ny måte å tenke på der man bruker den udelelige helhetens begreper, og den forkaster alle sammenligningers relative verdier til fordel for en erkjennelse av alle tings iboende verdi. I en sivilisasjon basert på den sanne idé om Sannhetens åndelige uendelighet, vil det derfor ikke finnes problemer med flertall og mindretall, rivalisering og konkurranse eller de sammenligningene og møysommelige vurderingene som ofte blir et skalkeskjul for stolthet og separativt ego. Da vil livet bli uendelig enkelt og integralt fordi alle illusjoner som skaper splittelse og komplikasjoner, vil være forsvunnet.

Grader av Gudstro

De fleste har ikke engang en mistanke om Guds virkelige eksistens, og naturlig nok er de da heller ikke så begeistret for Gud. Det finnes andre som gjennom tradisjonens innflytelse tilhører en eller annen religion og mottar sin tro på Guds eksistens fra omgivelsene sine. Deres religiøse overbevisning er akkurat sterk nok til at den holder dem bundet til ting de tror på og visse ritualer og seremonier, men den inneholder sjelden den vitalitet som trengs for å skape en radikal forandring i ens hele holdning til livet. Det finnes også de som er filosofisk anlagte og har en tendens til å tro på Guds eksistens, enten på grunn av sine egne spekulasjoner eller på grunn av andres argumenter. For dem er ikke Gud mer enn en hypotese eller intellektuell idé. En slik lunken tro kan i seg selv aldri være et sterkt nok motiv for å gi seg ut på en oppriktig søken etter Gud. Slike mennesker kjenner ikke Gud av egen kunnskap, og for dem er ikke Gud et objekt for intenst begjær eller streben.

En sann aspirant søker direkte kunnskap om åndelige realiteter

En sann aspirant er ikke fornøyd med kunnskap om åndelige realiteter basert på folkesnakk, heller ikke er han tilfreds med en kunnskap basert på slutninger. For ham er ikke åndelige realiteter et objekt for ørkesløs tenkning, og aksept eller avvisning av disse realitetene er ladet med enorme implikasjoner for hans indre liv. Altså insisterer han naturlig nok på direkte kunnskap om dem. Dette kan illustreres med en episode i en stor vismanns liv. En dag diskuterte han åndelige spørsmål med en venn som hadde nådd langt på stien. Mens de var opptatt av denne diskusjonen, ble oppmerksomheten avledet av et lik som ble båret forbi dem. "Dette betyr slutten på kroppen, men ikke på sjelen," bemerket vennen. "Har du sett sjelen? spurte vismannen. "Nei," svarte vennen. Og vismannen forble skeptisk til sjelen, for han insisterte på personlig kunnskap.

Aspiranten har et åpent sinn

Selv om aspiranten ikke kan være fornøyd med annenhånds kunnskap eller rene gjetninger, lukker han ikke sinnet for muligheten av at det kan finnes åndelige realiteter som ligger utenfor hans erfaring. Med andre ord er han bevisst sin egen individuelle erfarings begrensninger, og avstår fra å bruke den som målestokk for alle muligheter. Han holder sinnet åpent for det som er hinsides hans egen erfarings rekkevidde. Selv om han ikke aksepterer det bare fordi noen forteller ham det, er han heller ikke snar til å fornekte det. Erfaringens begrensninger har ofte en tendens til å gjøre fantasien innskrenket, slik at et menneske kan komme til å tro at det ikke finnes andre realiteter enn de som er innenfor hans egen erfaringskrets. Men som regel vil en episode eller hendelse i hans eget liv få ham til å bryte ut av sin dogmatiske innhegning og gi ham et virkelig åpent sinn.

Illustrerende historie

Dette overgangsstadiet kan også illustreres med en historie fra livet til den samme vismannen, som også var en prins. Noen dager etter episoden nevnt ovenfor, møtte han en fotgjenger idet han kom ridende. Siden fotgjengeren var i veien for hesten, ga vismannen ham arrogant ordre om å komme seg ut av veien. Fotgjengeren nektet, så vismannen steg av og følgende ordveksling utspant seg: "Hvem er du?" spurte fotgjengeren. "Jeg er prinsen," svarte vismannen. "Men jeg kjenner deg ikke som prinsen," sa fotgjengeren, og fortsatte: "Jeg er villig til å akseptere deg som prinsen bare i den grad jeg kjenner deg som prins og ellers ikke." Dette møtet ble en vekker for vismannen og han ble oppmerksom på den kjensgjerning at Gud kunne tenkes å eksistere selv om han ikke kjente Ham fra personlig erfaring, akkurat som han selv virkelig var en prins selv om ikke fotgjengeren visste det ut fra sin egen personlige erfaring. Nå som sinnet hans var åpent for Guds mulige eksistens, ga han seg selv i oppgave å avgjøre spørsmålet i fullt alvor.

Vanlige mennesker likegyldige til Guds eksistens

Enten eksisterer Gud eller Han eksisterer ikke. Hvis Han eksisterer, er det grunn god nok til å søke Ham. Og hvis Han ikke eksisterer, taper man ingenting på å søke Ham. Men mennesket gir seg vanligvis ikke ut på en virkelig søken etter Gud som et frivillig og lystbetont prosjekt. Han må bli drevet til å søke Gud gjennom skuffelse over de verdslige tingene som lokker ham og som han ikke kan avlede tankene fra. Det vanlige mennesket er fullstendig oppslukt av sine aktiviteter i den fysiske verden. Han lever gjennom dens mangfoldige opplevelser av glede og sorg uten engang å ha en mistanke om at en dypere Virkelighet eksisterer. Han gjør sitt beste for å oppleve sansenes gleder og unngå forskjellige former for lidelse.

Situasjoner som provoserer tanken

"Spis, drikk og vær glad," er det vanlige menneskets filosofi. Men på tross av sin ustoppelige søken etter fornøyelser, kan han ikke helt unngå lidelsen, og selv når han lykkes i å oppnå sine sanselige gleder, blir han ofte overmett. Mens han slik går sin daglige runde fra den ene opplevelsen til den andre, skjer det ofte at en eller annen situasjon får ham til å spørre seg selv: "Hva er vitsen med alt dette?" En slik tanke oppstår kanskje som en følge av en uheldig episode som han ikke var mentalt forberedt på. Det kan være at en sikker forventning ble gjort til skamme, eller det kan være at en viktig forandring i hans situasjon krever radikal omtilpasning og at han oppgir tilvante måter å tenke og handle på. Vanligvis oppstår en slik situasjon som en følge av at et eller annet sterkt begjær frustreres. Hvis et sterkt begjær møter veggen slik at det ikke finnes den aller minste sjanse for at det noensinne skal kunne tilfredsstilles, får psyken et slikt sjokk at den ikke lenger kan akseptere den formen for liv den hittil har godkjent uten å stille spørsmål ved den.

Desperasjonens utøylede kraft er destruktiv

Under slike forhold kan et menneske bli drevet til den ytterste desperasjon. Og hvis den enorme kraften som genereres av denne psykiske forstyrrelsen, forblir ukontrollert og ukanalisert, kan den til og med lede til alvorlig sinnsforvirring og selvmordsforsøk. En slik katastrofe overvelder dem som forener desperasjon med tankeløshet i seg, for de gir sine impulser frihet og all makt. Desperasjonens utøylede kraft kan bare føre til ødeleggelse. Under lignende omstendigheter gir et tenkende menneskes desperasjon seg helt andre utslag, fordi den utløste energien tøyles på en intelligent måte og styres mot et mål. I et slikt guddommelig desperasjons øyeblikk tar et menneske den viktige avgjørelsen at han vil finne og realisere livets mål. Slik fødes en sann søken etter varige verdier. Heretter vil det brennende spørsmålet som nekter å la seg bringe til taushet, være "Hva leder det hele til?"

Guddommelig desperasjon begynnelsen til åndelig oppvåkning

Når et individs mentale energi slik fokuseres på å finne livets mål, bruker han desperasjonens kraft kreativt. Han kan ikke lenger være tilfreds med de flyktige ting i livet og han er tvers igjennom skeptisk til de vanlige verdiene som han hittil har akseptert uten å tvile. Hans eneste ønske er å finne Sannheten for enhver pris og han lar seg ikke tilfredsstille av noe mindre enn Sannheten. Guddommelig desperasjon er begynnelsen til åndelig oppvåkning fordi den er opphavet til en higen etter Gudsrealisering. I den guddommelige desperasjonens øyeblikk, når alt synes å svikte, bestemmer mennesket seg til å satse alt for å bringe på det rene hvorvidt det som ligger bak sløret, har betydning for hans liv.

Gud eller ingenting

Alt det han vanligvis trøster seg med har sviktet, men samtidig nekter hans indre stemme å forsone seg helt med at livet er blottet for all mening. Hvis han ikke kan postulere en skjult virkelighet som hittil har vært ukjent for ham, finnes det absolutt ingenting verdt å leve for. For ham er det bare to alternativer: enten finnes det en skjult åndelig Virkelighet som profetene har beskrevet som Gud, eller alt er meningsløst. Det siste alternativet er fullstendig uakseptabelt for menneskets hele personlighet, så han må prøve det første alternativet. Altså vender individet seg mot Gud når hans forhold til verden har ført ham inn i en blindgate.

Omvurdering av erfaringer i lys av postulert Virkelighet

Siden det ikke finnes noen direkte adgang til den skjulte Virkeligheten som han nå postulerer, undersøker han sine dagligdagse erfaringer for å finne mulige veier som leder mot et signifikant hinsidige. Altså vender han tilbake til sine vanlige erfaringer i den hensikt å kaste litt lys på stien. Dette innebærer at han ser på alt fra en ny vinkel og medfører en omfortolkning av alle erfaringer. Nå ikke bare har han erfaringer, han prøver å lodde deres åndelige signifikans. Han er ikke bare opptatt av hva som er, men hva det betyr for hans marsj mot eksistensens skjulte mål. All denne omhyggelige omvurdering av erfaring resulterer i at han får en innsikt som ikke kunne ha kommet til ham før han begynte sin nye søken. Omvurderingen av en erfaring utgjør en ny bit visdom og enhver tilføyelse til ens åndelig visdom må med nødvendighet skape en forandring i ens generelle innstilling til livet. Så den rent intellektuelle søken etter Gud — eller den skjulte åndelige Realitet — gir etterdønninger i et menneskes praktiske liv. Nå blir livet hans et virkelig eksperiment med de åndelige verdiene han har oppfattet.

Å finne Gud er å komme frem til seg Selv

Jo lenger han viderefører denne intelligente og målrettede eksperi-menteringen med sitt eget liv, jo dypere blir hans forståelse av livets sanne mening. Når han til slutt oppdager at han gjennomgår en fullstendig forvandling i sitt vesen, har han kommet frem til en sann oppfatning av den virkelige betydning av livet som det er. Gjennom en klar og fredfull visjon av livets egentlige natur og verdi, forstår han at Gud, som han har lett etter med slik desperasjon, ikke er en fremmed, heller ikke et skjult og ukjent vesen. Han er selve Virkeligheten, og ingen hypotese. Han er Virkeligheten sett med klare øyne — den sanne Virkelighet som han er en del av og som han har hatt hele sin væren i og som han faktisk er identisk med.

Så selv om han starter med å lete etter noe fullstendig nytt, ender han faktisk opp med en ny forståelse av noe urgammelt. Den åndelige reise innebærer ikke at man kommer frem til et bestemmelsessted der mennesket får det han aldri har hatt og blir det han aldri har vært. Den består i at uvitenheten om en selv og livet løser seg opp, og at den forståelsen som begynner med en åndelig oppvåkning, gradvis vokser. Å finne Gud er å komme frem til sitt eget Selv.

Binding øker frihetens verdi

Alle mennesker må gjennomgå en tilstand av binding, men denne bindingsperioden bør ikke betraktes som en meningsløs episode i livets evolusjon. Man må ha erfaring fra å sitte i bur hvis man skal kunne sette pris på friheten. Hvis en fisk ikke har vært ute av vannet en eneste gang i løpet av hele sitt liv, har den ikke fått en sjanse til å sette pris på vannets verdi. Fra fødsel til død har den bare levd i vann, og står derfor ikke i en posisjon til å forstå hva vann egentlig betyr for dens væren. Men hvis den blir tatt opp av vannet selv for et øyeblikk, lengter den etter vannet, og gjennom den erfaringen kvalifiserer den seg til innsikt i vannets betydning. Hvis livet var konstant fritt og aldri manifesterte bindinger, ville på samme vis mennesket aldri kunne forstå frihetens virkelige betydning. Å erfare åndelig binding og å kjenne en intens lengsel etter å bli fri fra den, er begge deler en forberedelse til fullt ut å nyte den friheten som skal komme.

Stien begynner med lengsel etter en dypere virkelighet

Slik en fisk på land lengter etter å komme tilbake til vannet, lengter aspiranten som har sett målet, etter forening med Gud. Faktisk er denne lengselen etter å komme tilbake til kilden til stede i hver enkelt skapning helt fra det øyeblikket den ble adskilt fra kilden av uvitenhetens slør, men skapningen er seg ikke bevisst denne lengselen inntil den, som aspirant, går inn på den åndelige sti. Man kan på en måte bli vant til uvitenheten, slik en togpassasjer kan bli vant til tunnelens mørke når toget har kjørt gjennom den en stund. Men selv da kjenner man et tydelig ubehag og en vag og udefinert rastløshet som skyldes følelsen av at noe mangler. Dette noe oppfattes fra første stund av som enormt betydningsfullt. På den tette uvitenhetens stadier identifiseres dette noe ofte av vanvare med denne ordinære verdens mangfoldige ting.

Når ens erfaring av denne verden er tilstrekkelig modnet, setter imidlertid livets gjentatte skuffelser en på sporet etter det som mangler. Fra og med dette øyeblikk søker individet en virkelighet som går dypere enn

skiftende former. Dette øyeblikket kan meget vel beskrives som aspirantens første innvielse. Fra og med dette øyeblikket av innvielse til stien blir lengselen etter å forene seg med kilden han er blitt adskilt fra, artikulert og intens. Slik personen i tunnelen lengter etter lyset enda mer intenst når han har sett et glimt av det i den andre enden, lengter den personen som har fått et glimt av målet, etter å skynde seg mot det så fort han kan.

De mangfoldige forestillingers slør

Det finnes seks stasjoner på den åndelige sti der den syvende stasjonen er endestasjonen og målet. Hver enkelt mellomliggende stasjon er på sin egen måte en slags innbilt forutopplevelse av målet. Sløret som skiller mennesket fra Gud, består av falske forestillinger og dette sløret har mange folder. Før han begir seg inn på stien, er individet så innhyllet i dette sløret av mangfoldig innbilning at han ikke en gang kan tenke den tanken at han er noe annet enn et separat, innestengt, begrenset individ. Ego-bevisstheten har utkrystallisert seg gjennom den mangfoldige falske innbilningens virksomhet, og en bevisst lengsel etter forening med Gud er den første rystelse av hele den ego-strukturen som er bygd opp i løpet av den falske innbilningens virkeperiode.

Å vandre den åndelige sti betyr å tilintetgjøre resultatene av innbilningens falske virksomhet eller å la flere folder falle i det sløret som har skapt en følelse av uangripelig adskilthet og ugjenkallelig isolasjon. Inntil nå har personen klamret seg til idéen om sin separate eksistens og voktet den bak den tette uvitenhetens mektige murer, men fra nå av innleder han en slags kommunikasjon med en større Virkelighet. Jo mer han omgås Virkeligheten, jo tynnere blir uvitenhetens slør. Gjennom gradvis å slite ut separatisme og egoisme får han en stadig sterkere fornemmelse av å smelte sammen med en større Virkelighet.

Gradvis reversering av innbilningens falske virksomhet

Oppbyggingen av en falsk følelse av adskilthet er et resultat av fantasiens flukt. Så å bryte seg igjennom denne selvskapte følelsen av adskilthet og bli forenet med Virkeligheten oppnås gjennom å reversere fantasiens falske virksomhet. Å bli fullstendig kvitt innbilningen kan sammenlignes med å våkne opp fra dyp søvn. De forskjellige stadiene i prosessen der man blir kvitt sin falske fantasi, kan sammenlignes med de drømmene som ofte tjener som bro mellom dyp søvn og full våkenhet. Å kvitte seg med den falske fantasiens mangfoldige virksomhet er en gradvis prosess med syv stadier.

Å la én av foldene i fantasiens slør falle er utvilsomt et fremskritt på veien mot Lys og Sannhet, men det er ikke det samme som å bli ett med Virkeligheten. Det betyr bare at man gir avkall på mye falsk innbilning til fordel for mindre falsk innbilning. Det finnes forskjellige grader av innbilningens falskhet i samsvar med den graden av adskilthetsfølelse som ego-bevisstheten forordner. Hvert stadium i prosessen der man blir kvitt sin falske innbilning, er definitivt en slitasje på egoet. Men alle stiens mellomliggende stasjoner, inntil den endelige realisering av Målet, betyr å forlate én fantasiflukt til fordel for en annen. Det er ikke det samme som innbilningens opphør.

Stiens mellomliggende etapper er innbilningens skaperverk

Denne fantasiflukten fører ikke til noen virkelig forandring i Selvets sanne væren som det er. Det som forvandles, er ikke Selvet, men dets idé om hva det er. La oss anta at du har en dagdrøm eller fantasi om at du befinner deg i Kina mens kroppen din faktisk er i India. Når dagdrømmen tar slutt, innser du at kroppen din faktisk ikke er i Kina, men i India. Sett i et subjektivt perspektiv, er dette som å komme tilbake fra Kina til India. På samme vis er den gradvise ikke-identifiseringen med kroppen og den stadig økende identifiseringen med Oversjelen sammenlignbar med virkelig fremrykning på stien, selv om stiens forskjellige mellomliggende etapper alle i like stor grad er skapt av innbilningens spill.

Pseudo-følelse av Realisering

De seks oppadstigende etappene er altså alle innenfor innbilningens doméne. På hvert enkelt stadium er imidlertid fornemmelsen av å bryte ned følelsen av adskilthet og oppdage at man smelter sammen med den større Virkelighet, så sterk og klar at personen ofte får en pseudo-følelse av Realisering. Nøyaktig slik en person som klatrer oppover en fjellside, kan oppdage en dyp dal og bli så fascinert av synet av den at han glemmer det virkelige målet og for en tid tror at han har nådd sitt mål, tar også aspiranten feilaktig de mellomliggende etappene for å være selve målet. Men en person som virkelig tar fjellklatringen på alvor, vil etter en stund erkjenne at dalen må krysses, og aspiranten erkjenner også før eller senere at de mellomliggende stadiene må overskrides. Den pseudo-følelsen av Realisering man får på de mellomliggende etappene, er som når et individ drømmer at han er våken selv om han egentlig fremdeles sover. Etter at han har våknet opp, forstår han at hans første fornemmelse av oppvåkning i virkeligheten var en drøm.

Planer og tilstander

Hvert enkelt stadium i utviklingen representerer en bevissthets-tilstand og fremrykningen fra én bevissthetstilstand til en annen foregår side om side med kryssingen av de indre plan. Slik må seks mellomliggende plan og deres bevissthetstilstander erfares før man når det syvende plan som er reisens slutt og hvor den endelige realisasjonen av Gudstilstanden finnes. Et plan kan sammenlignes med en jernbanestasjon hvor toget stopper for en stund og bevissthetstilstanden kan sammenlignes med passasjerens bevegelser etter at han har gått av på stasjonen.

Samadhis natur

Etter å ha kommet inn på et nytt bevissthetsplan, trenger personen som regel litt tid før han kan fungere fritt på det planet. Siden situasjonen innebærer en total forandring i betingelsene for personens mentale liv, opplever han en slags lammelse av mental aktivitet kjent som samadhi. Når pilegrimen kommer inn på et nytt plan, smelter han sammen med planet før han er i stand til å oppleve den tilstanden som er karakteristisk for dette planet. Slik en pilegrim som er sliten etter reisens anstrengelser, noen ganger faller i søvn, går bevisstheten — som har anstrengt seg for å stige opp til et nytt plan — gjennom en periode med nedsatt mental aktivitet sammenlignbar med søvn. Samadhi er imidlertid fundamentalt forskjellig fra søvn. En person er fullstendig ubevisst når han sover, mens han i samadhi er bevisst salighet eller lys eller makt, selv om han ikke har bevissthet om sin kropp og sine omgivelser. Etter en periode med relativ stillhet begynner sinnet å fungere på det nye planet og erfarer en bevissthetstilstand som er ytterst forskjellig fra den tilstanden det har forlatt.

Hver etappe på stien en innskrenkning av ego-liv

Når aspiranten kommer inn på et nytt plan, smelter han sammen med det, og ved siden av et nedsatt tempo i den mentale aktivitet erfarer han en vesentlig forminskning av ego-liv. Denne innskrenkningen av ego-livet er forskjellig fra den endelige ego-tilintetgjørelsen som finner sted på det syvende plan. Men i likhet med den endelige tilintetgjørelsen på det syvende plan fortjener de forskjellige stadier av egoets innskrenkning på de mellomliggende seks plan spesiell oppmerksomhet på grunn av deres relative betydning. I den sufienes åndelige tradisjon beskrives egoets endelige tilintetgjørelse som Fana-Fillah. Og de forutgående samadhier på de seks plan innenfor det tosidige anerkjennes også som en slags fana, siden også de innebærer en delvis tilintetgjørelse av egoet.

Første tre fanaer

Gjennom alle disse fanaer i oppadstigende rekkefølge finnes det en kontinuitet i utviklingen henimot den endelige Fana-Fillah, og hver enkelt fana har sine spesielle egenskaper. Når pilegrimen kommer til det første plan, erfarer han sin første fana, eller en mindre tilintetgjørelse av egoet. Pilegrimen mister for en tid sin begrensede individualitet og erfarer salighet. I sin oppslukthet tror mange pilegrimer at de har realisert Gud og blir sittende fast på det første plan. Hvis pilegrimen holder seg vekk fra selvbedrag eller oppnår erkjennelsen av at det han har oppnådd, i virkeligheten er en overgangsfase på reisen, går han videre fremover på den åndelige sti og kommer til det annet plan.

Sammensmeltningen med det annet plan kalles fana-e-batili eller det falskes tilintetgjørelse. Nå er pilegrimen oppslukt i salighet og uendelig lys. Noen tror at de har nådd målet og strander på det annet plan, mens andre som holder seg vekk fra selvbedrag, vandrer videre og går inn på det tredje plan. Sammensmeltningen med det tredje plan kalles fana-e-zahiri eller tilintetgjørelsen av det tilsynelatende. Her mister pilegrimen all bevissthet om sin kropp og sin verden i flere dager, og erfarer uendelig makt. Siden han ikke har noen bevissthet om verden, har han ingen anledning til å gi uttrykk for sin makt. Dette er videh samadhi eller en tilstand av guddommelig koma. Nå er bevisstheten fullstendig trukket tilbake fra verden.

Fjerde plans farer

Hvis pilegrimen fortsetter fremover, kommer han til det fjerde plan. Sammensmeltningen med det fjerde plan kalles fana-e-malakuti, eller tilintetgjørelsen som leder til frihet. På det fjerde plan erfarer pilegrimen en merkelig bevissthetstilstand siden han nå ikke bare opplever uendelig makt, men også får mange nok anledninger til å uttrykke denne makten. Videre har han ikke bare anledning til å bruke sine krefter, han har også en sterk tilbøyelighet til å uttrykke dem. Hvis han blir et offer for denne fristelsen, vil han begynne å uttrykke disse kreftene og blir fanget av det fjerde planets fascinerende muligheter. Derfor er det fjerde plan et av de vanskeligste og farligste plan å krysse. Pilegrimen er aldri åndelig trygg, og tilbakefall er alltid mulig inntil han har klart å krysse det fjerde plan og kommet frem til det femte.

Femte og sjette plans fanaer

Sammensmeltningen med det femte plan kalles fana-e-jabruti, eller tilintetgjørelsen av alle begjær. Her kommer det lavere intellektets uopphørlige aktivitet til full stopp. Pilegrimen tenker ikke i ordets vanlige forstand, og likevel er han indirekte en kilde til mange inspirerende tanker. Han ser, men ikke med fysiske øyne. Sinnet kommuniserer med sinnet og det finnes hverken bekymring eller tvil. Nå er han åndelig trygg og hinsides mulighetene for tilbakefall, og allikevel oppdager mang en pilegrim på dette opphøyde planet at det er vanskelig å motstå en selvbedragersk overbevisning om at han har oppnådd Guddommelighet. I sitt selvbedrag tror han og sier: "Jeg er Gud", og er overbevist om at han har nådd slutten på den åndelige sti.

Men hvis han beveger seg videre, ser han sin feiltakelse og fortsetter mot det sjette plan. Sammensmeltningen med det sjette plan kalles fana-e-mahabubi, eller tilintetgjørelsen av selvet (elskeren) i den Elskede. Nå ser pilegrimen Gud like direkte og klart som et vanlig menneske ser de forskjellige tingene i verden. Dette kontinuerlige synet og nytelsen av Gud er uten noen som helst form for avbrudd, ikke en gang for et øyeblikk. Likevel blir ikke vandreren ett med Gud, den Uendelige.

Fana-Fillah, eller Nirvikalpa, tilstanden av bevisst Gudhet

Hvis pilegrimen stiger opp til det syvende plan, erfarer han den siste sammensmeltningen, kalt Fana-Fillah eller den endelige tilintetgjørelsen av selvet i Gud. Gjennom denne sammensmeltningen mister pilegrimen sin separate eksistens og blir forenet med Gud for alltid. Nå er han ett med Gud og opplever seg som ingen andre enn Gud. Denne syvende plans Fana-Fillah er endestasjonen på den åndelige sti, målet for all søken og bestrebelse. Det er Nirvikalpa-tilstanden, kjennetegnet på bevisst Gudhet. Det er den eneste virkelige oppvåkning. Nå har pilegrimen nådd kysten på motsatt side av innbilningenes enorme hav, og han realiserer denne siste Sannhet som den eneste Sannhet og alle de andre etappene på stien som fullstendig illusoriske. Han har kommet frem til sitt endelige bestemmelsessted.

Utvikling mot Selvkunnskap gradvis og umerkelig

Når tiden er moden, blir en persons utvikling mot Selvkunnskap like naturlig som når barnets fysiske kropp vokser inntil den når en fullt utviklet form. Den fysiske kroppens vekst utarbeides i henhold til naturlovenes operasjoner, og aspirantens utvikling mot Selvkunnskap utarbeides i henhold til de åndelige lovene som gjelder for bevissthetens forvandling og frigjøring. Barnets fysiske kropp vokser meget gradvis og nesten umerkelig, og det samme er tilfelle når det gjelder en persons åndelige utvikling når han først har begitt seg inn på stien. Barnet vet ikke hvordan hans fysiske kropp vokser, og på samme vis er aspiranten ofte ukjent med de lovene som styrer hans fremrykning mot bestemmelsesstedet på hans åndelige ferd.

Aspiranten vet som regel noe om hvordan han har pleid å reagere i livets ulike situasjoner, men han vet sjelden noe om hvordan han stadig gjør fremskritt mot Selvkunnskap. Uten å vite det bevisst, når aspiranten gradvis frem til Selvkunnskap ved å rykke frem langs den indre sti — gjennom sine gleder og sorger, sin lykke og sin lidelse, sin suksess og sine nederlag, sitt arbeid og sin hvile og gjennom øyeblikk av klar innsikt og harmonisk vilje så vel som gjennom øyeblikk av forvirring og konflikt. Alt dette er manifestasjoner av de ulike sanskaraene som han har tatt med seg fra fortiden, og aspiranten arbeider seg fremover på sin vei mot Selvkunnskap gjennom disse sanskara-flokene lik en vandrer som snor seg gjennom en vill og tett skog.

Bevissthetens rekkevidde og dens fungering

Menneskets bevissthet kan sammenlignes med en lommelykt som avdekker tingenes eksistens og natur. Området som opplyses av denne lommelykten, avgrenses av det mediet den fungerer gjennom, slik en person som må holde seg ombord i en båt, kan bevege seg fritt på vannets overflate, men ikke kan ha adgang til fjerne steder på land eller i luften. Måten bevisstheten faktisk fungerer på, avgjøres av de oppsamlede sanskaraene, slik småbekkenes retning der de renner nedover fjellsiden, avgjøres av de kanalene som dannes av fjellets naturlige konturer.

Gjennomsnittspersonen bare bevisst den fysiske verden

Når det gjelder gjennomsnittspersonen, er hans livssfære og handlingsarena begrenset til den grove verden fordi i ham kaster bevissthetens lommelykt lys på den fysiske kroppen og får effekt gjennom den. Siden han er begrenset til den grove kroppens medium, kan han ha bevissthet om alt innen den grove verden, men har ingen mulighet til å etablere kontakt med subtile eller mentale realiteter. Den grove sfære utgjør altså gjennomsnittsindividets arena, og alle hans handlinger og tanker har en tendens til å rette seg mot de grove objektene han har tilgang til. I løpet av denne tiden fortsetter han å være uten bevissthet om de subtile og mentale eksistenssfærer, fordi bevissthetens lommelykt ikke kan fokuseres gjennom den subtile eller mentale kropps medium.

Identifisering med fysisk kropp

På dette stadiet har sjelen bevissthet om den grove verden, men den er fullstendig uvitende om sin egen sanne natur. Den identifiserer seg med den grove kroppen som bevissthetens lommelykt kaster lys på, og den blir da naturlig nok basis for alle aktiviteter innenfor sitt område. Sjelen kjenner ikke seg selv direkte gjennom seg selv men ved hjelp av den fysiske kroppen. Og siden all den kunnskap den er i stand til å samle gjennom den fysiske kroppen, peker mot den fysiske kroppen selv som sentrum for aktivitet, kjenner den seg selv som den fysiske kroppen — som egentlig bare er dens instrument. Derfor innbiller sjelen seg at den er en mann eller kvinne, ung eller gammel, og gjør kroppens forandringer og begrensninger til sine.

Identifisering med subtil kropp

Etter flere runder liv på den grove verdens scene, blir inntrykkene forbundet med den grove verden svakere takket være lang erfaring av motsetninger som dyp lykke og intens lidelse. Når inntrykkene blir svakere, er det begynnelsen til en åndelig oppvåkning som består i at bevissthetens lommelykt gradvis trekkes tilbake fra den fysiske verdens fristelser. Når dette skjer, blir de grove inntrykkene subtile, noe som letter og bevirker at sjelen overfører sin base for bevisst fungering fra den grove til den subtile kroppen.

Nå kaster bevissthetens lommelykt lys på den subtile kroppen og virker gjennom den som dens medium, den virker ikke lenger gjennom den grove kroppen. Derfor forsvinner hele den grove verden fra sjelens bevissthet, og den har bare bevissthet om den subtile verden. Eksistensens subtile sfære utgjør nå livets kontekst, og sjelen betrakter seg som den subtile kroppen, som blir, og oppfattes å være, sentrum for alle dens aktiviteter. Selv om sjelen nå har blitt subtilt-bevisst, er den fremdeles uvitende om sin egen sanne natur fordi den ikke er i stand til å kjenne seg selv direkte gjennom seg selv, men bare ved hjelp av den subtile kroppen.

Skiftet av handlingsarena fra eksistensens grove sfære til den subtile er imidlertid av stor betydning. I den subtile sfære erstattes den grove sfæres konvensjonelle standard av en ny standard som er nærmere Sannheten, og en ny levemodus blir muliggjort fordi nye krefter demrer og åndelig energi frigjøres. Livet i den subtile verden er bare en forbigående fase på den åndelige reise og langt fra målet, men av millioner av fysisk-bevisste sjeler har bare en sjelden en evnen til å bli subtilt-bevisst.

Identifisering med mental kropp

Inntrykk forbundet med den subtile verden blir i sin tur slitt ut gjennom for eksempel noen former for botsøvelser eller yoga. Dette letter og fører til en ytterligere tilbaketrekking av bevisstheten til det indre, slik at bevissthetens lommelykt nå fokuseres på den mentale kroppen og begynner å fungere gjennom den. Bevissthetens brudd på sin forbindelse med de subtile og grove kroppene betyr full utestenging av eksistensens grove og subtile sfærer fra bevissthetens arena. Nå har sjelen bevissthet om den mentale verden, noe som gir dypere muligheter for åndelig forståelse og en klarere persepsjon av den endelige Sannhet.

På den mentale sfæres nye scene opplever sjelen kontinuerlig inspirasjon, dyp innsikt og ufeilbarlig intuisjon, og den står i direkte kontakt med den åndelige Virkelighet. Selv om den står i direkte kontakt med Gud, ser ikke sjelen seg selv som Gud, for den er ikke i stand til å kjenne seg selv direkte gjennom seg selv, men bare gjennom det individuelle sinn som medium. Den kjenner seg selv ved hjelp av det individuelle sinn og ser seg selv som det individuelle sinn, for den ser det individuelle sinn som base og sentrum for alle sine aktiviteter.

Selv om sjelen nå er mye nærmere Gud enn den var i den grove og subtile sfære, er den fremdeles stengt inne i skyggenes verden, og føler seg fortsatt adskilt fra Gud takket være sløret som skapes av inntrykk forbundet med den mentale sfære. Bevissthetens lommelykt fungerer gjennom det individuelle sinns begrensninger og gir derfor ikke kunnskap om sjelen som den er i seg selv. Selv om sjelen ennå ikke har realisert seg selv som Gud, utgjør dens liv i eksistensens mentale sfære et enormt skritt videre fra den subtile sfæres stadium. Av millioner av subtilt-bevisste sjeler er det bare en sjelden en som kan etablere kontakt med eksistensens mentale sfære.

Behov for en Mester

Det er mulig for en aspirant å heve seg opp til eksistensens mentale sfære gjennom egne anstrengelser uten hjelp, men å kaste av seg den mentale kroppen betyr å oppgi sin individuelle eksistens. Dette siste steget av altoverskyggende viktighet er umulig å ta uten ved hjelp av en Fullkommen Mester som selv er Gudsrealisert. Av millioner av sjeler med bevissthet om den mentale sfære er det bare en sjelden en som kan trekke bevissthetens lommelykt vekk fra det individualiserte sinn. En slik tilbaketrekking innebærer å la de aller siste sporene etter inntrykk forbundet med sjelens mentale liv forsvinne fullstendig. Når bevissthetens lommelykt ikke lenger fokuseres på noen av de tre kroppene, tjener den sin hensikt som et speilbilde av sjelens sanne natur.

Direkte Selvkunnskap

Sjelen har nå direkte kunnskap om seg selv uten å være avhengig av noe medium slik at den kan se seg selv som den uendelige Gud og vite at den selv er den eneste Virkelighet, ikke en avgrenset kropp. I denne hovedkrisen i sjelens liv kuttes all forbindelse til de tre kroppene fullstendig. Siden bevisstheten om eksistensens forskjellige sfærer er direkte avhengig av de korresponderende kroppene, er sjelen nå uten enhver erindring om universet. Bevissthetens lys er ikke lenger fokusert på noe fremmed eller noe ytre, den har vendt seg mot sjelen selv. Nå er sjelen i sannhet Selvbevisst og har nådd frem til Selvkunnskap.

Falsk selvkunnskap en foreløpig erstatning

Prosessen med å nå frem til Selvkunnskap gjennom eksistensens tre sfærer, ledsages av at man tilegner seg en falsk selvkunnskap, nemlig identisering med den fysiske eller subtile eller mentale kropp i henhold til stadium i prosessen. Dette skyldes skapelsens opprinnelige hensikt, nemlig å gjøre sjelen Selvbevisst. Sjelen kan ikke ha sann Selvkunnskap før den har nådd den åndelige reisens endepunkt, og alle mellomliggende former for falsk selvkunnskap er slik sett foreløpige erstatninger for sann Selvkunnskap. De er nødvendige feil i forsøket på å nå frem til sann Selvkunnskap.

Siden bevissthetens lommelykt hele reisen igjennom er vendt mot omgivelsenes objekter og ikke mot sjelen selv, har sjelen en tendens til å bli så oppslukt av disse objektene at den nesten fullstendig glemmer sin egen eksistens og natur. Denne faren for den ytterste og mest uavbrutte selvforglemmelse oppveies av sjelens selvbekreftelse ved hjelp av de tre kroppene som benyttes som punkter bevissthetens lommelykt kan fokuseres på. Derfor kjenner sjelen seg selv som sine kropper og andre sjeler som deres kropper, slik at den opprettholder en tosidig verden der det finnes sex, konkurranse, aggresjon, sjalusi, gjensidig frykt og selvsentrerte, eksluderende ambisjoner. Derfor blir sjelens selvkunnskap ved hjelp av ytre holdepunkter en kilde til usigelig forvirring, komplikasjoner og forviklinger.

Gresskar-historie

Denne formen for uvitenhet kan illustreres ved hjelp av den berømte gresskar-historien som den persiske poeten Jami refererer til i en av sine kupletter. Det var en gang en åndsfraværende mann som ikke hadde sin like når det gjaldt å glemme ting, han glemte til og med sin egen identitet. Han hadde en intelligent venn som han stolte på, og denne vennen ønsket å hjelpe ham til å huske seg selv. Vennen bandt et gresskar rundt halsen hans og sa: "Hør her, gamle mann, en vakker dag kan det hende at du blir så fullstendig fortapt at du ikke lenger husker hvem du er. Derfor binder jeg dette gresskaret rundt halsen din som et tegn, slik at du, når du våkner opp hver morgen, skal få øye på gresskaret og huske at det er deg som er der."

Hver morgen så den åndsfraværende mannen gresskaret med en gang han våknet og sa til seg selv: "Jeg er ikke fortapt!" Etter en stund, når han hadde blitt vant til denne selvidentifikasjonen gjennom gresskaret, ba vennen en fremmed om å være sammen med den åndsfraværende mannen, ta gresskaret vekk fra halsen hans mens han sov og binde det rundt sin egen hals. Den fremmede gjorde dette, og da den åndsfraværende mannen våknet om morgenen, så han ikke gresskaret rundt sin egen hals. Så han sa til seg selv: "Jeg er fortapt!" Deretter så han gresskaret rundt den andre mannens hals og sa til ham: "Du er meg! Men hvem er jeg da?"

Analogien gjort eksplisitt

Denne gresskar-historien presenterer en analogi til de forskjellige formene for falsk selvkunnskap som vokser ut av identifikasjon med en av kroppene. Å kjenne seg selv som kropp er som å kjenne seg selv ved hjelp av et gresskar. Forvirringen som oppstår når man ikke lenger identifiserer seg med den grove, subtile eller mentale kroppen, kan sammenlignes med mannens forvirring når han ikke lenger kunne se gresskaret rundt sin egen hals. Begynnelsen på oppløsningen av den dualistiske følelsen er lik mannens selvidentifikasjon som den fremmede som bar gresskaret hans. Dessuten, hvis den åndsfraværende mannen i historien skulle komme til å kjenne seg selv gjennom seg selv uavhengig av ethvert ytre kjennetegn, ville hans Selvkunnskap kunne sammenlignes med sjelens sanne Selvkunnskap --som når den har sluttet å identifisere seg med de tre kroppene, vet at den er ingen annen enn uendelig Gud. Å nå frem til en slik Selvkunnskap er skapelsens eneste mål.

Å realisere Selvet er å realisere Gud

Å nå frem til sann Selvkunnskap er å nå frem til Gudsrealisering. Gudsrealisering er en unik bevissthetstilstand. Den er ulik alle andre bevissthetstilstander fordi alle de andre bevissthetstilstandene oppleves med det individuelle sinn som medium, mens Gudsrealiseringens tilstand overhodet ikke er avhengig av det individuelle sinn eller noe som helst annet medium. Et medium er nødvendig for kunnskap om noe annet enn ens eget Selv. For å kjenne ens eget Selv er intet medium nødvendig.

Faktisk er bevissthetens forbindelse med sinnet snarere et hinder enn en hjelp når det gjelder å oppnå Realisering. Det individuelle sinn er sete for egoet, eller bevisstheten om å være isolert. Det skaper en begrenset individualitet som på samme tid både får næring fra og gir næring til illusjonen om tosidighet, tid og forandring. For å kunne kjenne Selvet som det er, må bevisstheten derfor være helt frigjort fra det individuelle sinns begrensninger. Med andre ord må det individuelle sinn forsvinne, men bevisstheten må bevares.

Bevisstheten og sinnet er sammenflettet

Gjennom hele sjelens tidligere livshistorie har dens bevissthet vokst med det individuelle sinnet og bevissthetens virksomhet har gått sin gang med det individuelle sinnet som bakgrunn. Bevisstheten har derfor fått solid feste i det individuelle sinnet og kan ikke komme løs fra den sammenhengen den er vevd inn i. Resultatet er at hvis sinnet holdes i ro, forsvinner bevisstheten også. Sammenkoblingen mellom bevisstheten og det individuelle sinn illustreres godt av tendensen til å miste bevisstheten under ethvert forsøk på å stoppe mental aktivitet gjennom meditasjon.

Forklaring på søvn

Det dagligdagse fenomenet å falle i søvn er ikke essensielt forskjellig fra den neddempede perioden man opplever under meditasjon, men den har en noe annen opprinnelse. Siden det individuelle sinn uavbrutt konfronteres med motsetningenes verden, er det involvert i uopphørlig konflikt og når det blir trett av denne uavbrutte kampen, ønsker det å miste sin identitet som en separat enhet og gå tilbake til det Uendelige. Da trekker det seg vekk fra sin selvskapte verden og opplever en neddempet periode, og denne neddempede perioden ledsages uten unntak av bevissthetens opphør.

Gjenoppvåkning

Den mentale aktivitets stillhet under søvn innebærer bevissthetens totale nedsenkning, men dette opphøret av mentalt liv og bevisst fungering er bare midlertidig, for de inntrykkene som er lagret i sinnet, driver det til fornyet aktivitet. Etter en stund resulterer denne stimulansen fra inntrykkene i at sinnet settes i bevegelse, og den bevisste funksjonen som utføres gjennom dets medium, gjenopptas. Så søvnperioden følges av en våken periode og den våkne perioden følges av en søvnperiode i henhold til loven om alternerende aktivitet og hvile. Men så lenge de latente inntrykkene i sinnet ikke er fullstendig løst opp, kan ikke det individuelle sinnets endelige tilintetgjørelse eller bevissthetens frigjøring finne sted. I søvnen glemmer sinnet sin identitet en stund, men det mister ikke sin individuelle eksistens for godt. Når personen våkner, finner han seg fremdeles utsatt for de samme begrensningene. Bevisstheten gjenoppstår, men den er fremdeles bundet av sinnet.

Egoet som hindring

Det begrensede sinnet er jorden som egoet er trygt rotfestet i, og egoet foreviger uvitenheten gjennom de mange illusjonene det er fanget i. Egoet hindrer den uendelige kunnskapen som allerede ligger latent i sjelen, i å manifestere seg, egoet er den mektigste hindringen på veien mot Gudsoppnåelse. Det er sant som et persisk dikt sier: "Det er ytterst vanskelig å gjennomhulle uvitenhetens slør, for det ligger en sten på bålet." Slik flammene ikke kan stige særlig høyt til værs hvis en sten er lagt på bålet, kan et ønske om å kjenne sin egen sanne natur ikke lede til Sannheten, så lenge byrden av egoet er lagt på bevisstheten.

Suksess i å finne sitt Selv blir gjort umulig ved at egoet videreføres og holder fast gjennom hele sjelens reise. I alderdommen kan en verkende tann gi usigelige problemer fordi den ikke er lett å trekke ut med roten selv om den sitter løst i kjevebenet. På samme måte er egoet, som kanskje har blitt svekket gjennom kjærlighet eller botsøvelser, likevel vanskelig å rykke ut med roten. Det holder ut til siste slutt. Selv om det blir løsere når sjelen avanserer på stien, er det der inntil siste stadium, som er involusjonens syvende plan.

Vanskelig å overvinne egoet

Egoet er sentrum for all menneskelig aktivitet. Egoets forsøk på å sikre sin egen utryddelse kan sammenlignes med en persons forsøk på å stå på sine egne skuldre. Slik øyet ikke kan se seg selv, er ego ute av stand til å gjøre slutt på sin egen eksistens. Alt det gjør for å få i stand en selvtilintetgjørelse, fører bare til at det blir sterkere. Det blomstrer og gror nettopp gjennom angrepene på seg selv. Derfor er det ikke i stand til helt å forsvinne gjennom sine egne desperate anstrengelser, selv om det lykkes i å forvandle sin egen natur. Egoets forsvinning betinges av at det begrensede sinnet, som er egoets sete, smelter bort.

Parallell mellom søvn og Gudsrealisering

Problemet med Gudsrealisering er problemet med å frigjøre bevisstheten fra sinnets begrensninger. Når det individuelle sinn går i oppløsning, forsvinner hele universet relativt til sinnet inn i ingenting, og bevisstheten er ikke lenger bundet til noe. Nå er bevisstheten helt ubegrenset og klar og tjener sin hensikt som er å opplyse sin tilstand av uendelig Virkelighet. Mens den er fordypet i Realiseringens salighet, er sjelen totalt uten erindring om synsinntrykk eller lyder eller objekter i universet. I dette henseende er den som dyp søvn, men det er en uendelig forskjell som skiller Gudsrealisering fra dyp søvn.

I søvnen forsvinner illusjonen om universet, siden all bevissthet er stilt i bero; men det er ingen bevisst opplevelse av Gud, siden dette krever egoets totale oppløsning og at hele bevisstheten vendes mot den endelige Virkelighet. Noen ganger når den dype søvnens kontinuitet blir avbrutt i korte perioder, kan man ha opplevelsen av at bevisstheten er intakt, men at man ikke er seg bevisst noe spesielt. Bevisstheten er der, men denne bevisstheten er ikke om universet. Det er bevissthet om ingenting. Slike opplevelser er paralleller til Gudsrealiseringens erfaring der bevisstheten er fullstendig befridd fra illusjonen om universet og kan manifestere den uendelige Kunnskap som hittil har vært gjemt av egoet.

Forskjell mellom søvn og Gudsrealisering

I søvnen fortsetter det individuelle sinn å eksistere selv om det har glemt alt inkludert seg selv, og de latente inntrykkene i sinnet danner et slør mellom den nedsunkne bevisstheten og den uendelige Virkeligheten. I søvnen har altså bevisstheten sunket ned i skallet til det individuelle sinn, men den har ennå ikke klart å bryte seg ut av dette skallet. Selv om sjelen har glemt sin adskilthet fra Gud og faktisk oppnådd enhet med Ham, har den ingen bevissthet om denne enheten. Men i Gudsrealiseringen ikke bare glemmer sjelen seg selv, den har (med alle sine inntrykk) faktisk mistet sin identitet. Bevisstheten, som inntil nå var forbundet med det individuelle sinn, fungerer fritt og uhemmet og i direkte kontakt og forening med den endelige Virkelighet. Siden det nå ikke finnes noe slør mellom bevisstheten og den endelige Virkelighet, forenes bevisstheten med det Absolutte og forblir for evig innen Det som et ufraskillelig aspekt, formidler av en tilstand av uendelig kunnskap og ubegrenset salighet.

Gudsrealisering en personlig oppnåelse

Manifestasjonen av uendelig kunnskap og ubegrenset salighet i bevisstheten er imidlertid forbeholdt kun den sjelen som har oppnådd Gudsrealisering. Den uendelige Virkelighet i den Gudsrealiserte sjel har eksplisitt kunnskap om sin egen uendelighet. En slik eksplisitt kunnskap kan ikke erfares av den urealiserte sjelen som fremdeles er underlagt illusjonen om universet. Hvis ikke Gudsrealisering hadde vært sjelens strengt personlige oppnåelse, ville hele universet opphøre å eksistere så snart én enkelt sjel nådde frem til Gudsrealisering. Dette er skjer ikke, for Gudsrealisering er en personlig bevissthetstilstand som tilhører den sjelen som har transcendert sinnets doméne. Andre sjeler er fremdeles bundet, og de kan bare oppnå Realisering ved å frigjøre sin bevissthet fra et byrdefullt ego og det individuelle sinnets begrensninger. Derfor har oppnåelsen av Gudsrealisasjon direkte betydning bare for den sjelen som har kommet ut av tidsprosessen.

Det som lå latent i det Uendelige, blir manifest

Etter å ha oppnådd Gudsrealisering, oppdager sjelen at den alltid har vært den uendelige Virkeligheten som den nå vet at den er, og at dens erfaring av seg selv som avgrenset i løpet av evolusjonsperioden og mens den var i åndelig utvikling, faktisk var en illusjon. Sjelen oppdager også at den uendelige kunnskap og salighet som den nå opplever, alltid har ligget latent i den uendelige Virkelighet fra tidens første begynnelse og at de bare blir manifeste i Gudsrealiseringens øyeblikk. Derfor blir ikke en Gudsrealisert person noe annet enn det han var før Realisasjonen. Han vedblir å være det han var, og den eneste forandringen som Gudsrealiseringen skaper i ham, er at han tidligere ikke bevisst kjente sin egen sanne natur, og at han nå kjenner den. Han vet at han aldri har vært noe annet enn den han nå vet at han er, og at alt han har gjennomgått, ikke var annet enn en prosess der han fant seg Selv.

To typer fordeler

Hele prosessen som leder frem til Gudsrealisering, er bare et spill der begynnelsen og slutten er identiske. Å oppnå Realisering er likevel en definitiv gevinst for sjelen. Generelt sett finnes det to typer fordeler: én består i å få noe man ikke tidligere hadde, den andre i å realisere fullt og helt hva man virkelig er. Gudsrealiseringen er av den andre typen. Men dette skaper en uendelig forskjell mellom en sjel som har oppnådd Gudsrealisering og en sjel som ikke har det. Selv om den Gudsrealiserte sjelen ikke har fått noe nytt, gjør dens eksplisitte kunnskap om alt det den virkelig er, har vært, og alltid vil være, Gudsrealisering til det mest betydningsfulle av alt. En sjel som ikke er Gudsrealisert, opplever seg som avgrenset og plages alltid av motsetningene i flyktige sorger og gleder. Men den sjelen som har Realisering, er løftet ut av dem, og erfarer Gudsbevissthetens uendelige kunnskap og ubegrensede salighet.

Gudsrealisasjonens verdi

I Gudsrealisering legger sjelen vekk sin separate bevissthet og overskrider motsetningene i en evig kunnskap om sin identitet som den uendelige Virkelighet. Den begrensede individualitetens lenker brytes, skyggenes verden får en ende, Illusjonens slør er for alltid dratt til side. Den begrensede bevissthetens feberaktige og smertefulle streben er erstattet av Sannhetsbevissthetens ro og salighet. Hvileløsheten og raseriet i en flyktig eksistens er oppslukt av Evighetens fred og stillhet.

Et disippelforhold er et levende bånd

Når en aspirant frivillig knytter seg til en Mester, sies det at han har blitt en disippel. Men hvis denne tilknytningen er rent formell, innebærer den ikke et sant disippelforhold. Forholdet mellom disippel og Mester er noe helt annet enn for eksempel de legale forholdene som skaper rettigheter og forpliktelser gjennom verbale transaksjoner og formelle overenskomster. Disippelforholdet er et av de fundamentale kjennetegnene ved den avanserte aspirantens liv, og det får ikke sin eksistens gjennom en eller annen oppkonstruert prosedyre. Det oppstår som en konsekvens av det åndelige livs grunnleggende lover. Derfor betyr det mye mer enn de verdslige relasjonene som oppstår innen rammene for det vanlige sosiale liv som et resultat av tilfeldige forbindelser og foreløpige overenskomster. Mange av disse verdslige relasjonene veves ikke inn i det åndelige stoffet i aspirantens liv, men er alltid bare overfladisk knyttet til hans eksistens.

Slik sett er det ikke av noen stor betydning om du kjøper en ting i én butikk fremfor en annen så lenge du betaler hva den koster, og det er saken uvedkommende om du seiler med ett skip fremfor et annet så lenge du kommer frem dit du skal. Selv slike transaksjoner er utvilsomt innvendig determinert av sanskariske forbindelser og karmisk lov og derfor ikke helt og holdent uten åndelig betydning. Men disse relasjonene er i følge sin natur midlertidige og overfladiske og kan på ingen måte sammenlignes med et disippelforholds levende bånd som gir aspirantens liv innhold og retning.

Kjærlighet utgjør kjernen i et disippelforhold

Forholdet mellom en Fullkommen Mester og hans disippel er en uunngåelig følge av iboende betingelser i aspirantens liv. Det er i første rekke et forhold mellom elskeren og hans guddommelige Elskede. Fra et åndelig synspunkt er dette det aller viktigste forhold en person kan gå inn i. Den kjærligheten som utgjør disippelforholdets kjerne, står i kontrast til de forskjellige former for kjærlighet som hersker i vanlige sosiale relasjoner. Jordisk kjærlighet er et samspill mellom to sentra i det Gudsubevisste, mens kjærligheten som impliserers i et disippelforhold, er den Gudsubevisstes kjærlighet til den Gudsbevisste. Alle er Gud, men noen er seg ikke sin guddommelighet bevisst, noen er den delvis bevisst og noen få er fullt og helt Gudsbevisste. De som ikke er seg sin guddommelighet bevisst, kan ikke ha noe begrep om Gudstilstanden, de er seg bare kroppstilstanden bevisst. For at de skal kunne motta Gudstilstanden må de elske, tilbe og bli ledet av en Mester som er konstant etablert i Gudstilstanden.

Mesterens høyeste krav

Den kjærligheten en aspirant har til Mesteren, er egentlig en respons utløst av den enda sterkere kjærligheten som Mesteren har til aspiranten. Den må settes høyere enn alle andre former for kjærlighet. Kjærlighet til Mesteren blir på naturlig vis den sentrale kraften i aspirantens liv fordi han vet at Mesteren er legemliggjørelsen av og en representant for den uendelige Gud. Derfor blir alle hans tanker og streben vevd rundt Mesterens personlighet. Slik får Mesteren en ubetinget førsterett blant alle de kravene en aspirant må forholde seg til, og det er gjennom denne førsteretten at Mesteren blir brennpunktet for en utstråling av åndelige krefter — som driver vekk alt mørke, renser hjertet for synd og innvier aspiranten til et liv i frihet og Sannhetsbevissthet.

All kjærlighet leder til Mesteren, som i historien om Majnun og Layla

Det grunnleggende kravet til en kandidat som ønsker å være en sann disippel, er ikke-spørrende kjærlighet til Mesteren. Alle andre strømmer av kjærlighet forener seg til slutt med denne sterke strømmen av kjærlighet til Mesteren og forsvinner i den, slik det illustreres i historien om Majnun og Layla. Majnun elsket Layla så intenst at hvert eneste øyeblikk i hans liv var fylt av tanker om henne. Han kunne ikke spise, drikke eller sove uten å tenke på henne, og det eneste han ønsket var Laylas lykke. Han ville følt glede ved å se henne gift med en annen mann hvis han hadde sett det som hennes fordel, og han ville ha dødd for hennes ektemann hvis han hadde trodd at det ville gjøre henne lykkelig. Siden hans kjærlighet var helt selvfornektende og oppriktig, ledet den ham til slutt til hans Mester. Hvert sekund på dagen tenkte Majnun ikke på seg selv, men på sin elskede, og dette løftet hans kjærlighet opp fra det fysiske eller intellektuelle nivå og gjorde den åndelig. Åndeliggjørelsen av hans kjærlighet ledet ham til hans guddommelige Elskede.

Renselse gjennom kjærlighet og overgivelse

Mesteren er den guddommelige Elskede og når disippelen møter sin Mester, trenger han ikke gjøre annet enn å elske ham. For hvis disippelen elsker sin Mester av sitt hjertes fylde, er han sikret sin endelige forening med ham. Han trenger ikke å bekymre seg over om hans kjærlighet er god nok. Han må elske på tross av sine svakheter og ikke nøle til han er i stand til å rense sitt eget hjerte. Mesteren er selve renhetens kilde, og å gi hjertet sitt til Mesteren er begynnelsen på en selvrenselse. Når disippelen tilber Mesteren av hele sitt hjerte, åpner han seg for å motta den guddommelige kjærligheten som Mesteren lar regne over ham. Alle hans svakheter fortæres av denne guddommelige kjærlighetsilden som han tar i mot på denne måten. Hvis disippelen skal bli fri fra alle svakheter og oppnå en ufordervelig og uendelig renhet, må han vie sitt liv til Mesteren uten noen reservasjoner eller betingelser. Han må ofre sine svakheter så vel som sin styrke, sine laster så vel som sine dyder. Det må ikke feste noe hvis eller men til dette offeret. Hans selvovergivelse må være så fullstendig at det ikke engang finnes rom for skyggen av et hemmelig selvbegjær.

Verdien av tro

Full selvovergivelse og ubetinget kjærlighet blir mulig når disippelen oppnår en urokkelig tro på Mesteren. Tro på Mesteren er en uerstattelig del av et sant disippelforhold. Når Gud først er realisert, er det ikke et spørsmål om tro i det hele tatt, akkurat slik det ikke er et spørsmål om tro når en mann vet at han er en mann. Men inntil denne Realisasjonstilstanden er oppnådd, er troen som disippelen har til sin Mester, hans mest pålitelige ledestjerne og kan sammenlignes med et skipsror. Det er ikke riktig å karakterisere troen som blind, for den er mer lik syn enn den er lik mørk uvitenhet, men ikke desto mindre vil troen mangle direkte erfaring inntil aspiranten realiserer Gud for seg selv.

Det er ikke for ingenting at alle religioner refereres til som "tro." Noe av det essensielle i aspirantens liv er at han har tro. Tro kan uttrykke seg gjennom ulike former, men fra et psykologisk synspunkt er de alle én og samme ting og trenger ikke forskjellige navn. Den eneste forskjellen i tro, er en forskjell i grad. Tro kan være sterk og levende eller svak og lunken. En svak og lunken tro leder ikke en person lenger enn til å overholde ritualer og seremonier, men en sterk og levende tro vil uunngåelig lede aspiranten hinsides ytre trosformer, for den vil hjelpe ham til å forkaste skallet og finne frem til kjernen i et sant åndelig liv. Troen når sitt naturlige klimaks og mål når den faller til ro i ens egen Mester.

Historien om Kalyan

Disippelens tro må alltid være solid rotfestet i hans erfaring av Mesterens guddommelighet. Han må ikke være som et strå som lar seg bevege av den letteste bris. Han må være som en sten som forblir uberørt av den sterkeste storm. Historien om Kalyan viser hva som menes med en virkelig fast tro på Mesteren. Kalyan var en disippel av Swami Ramdas Samarth, som var en Fullkommen Mester på Shivajis tid. En Mester elsker alle sine disipler like høyt, men noen kan være ham mer kjær enn andre — akkurat som et individ elsker alle sine kroppsdeler selv om øynene kanskje er ham mer kjær enn fingrene. Swami Ramdas Samarth hadde mange disipler, men favoritten hans var Kalyan. De andre disiplene forsto ikke helt hvorfor Kalyan skulle være Mesteren mer kjær enn andre.

En dag satt Swami Ramdas sine disiplers hengivenhet på prøve. Han ba alle disiplene komme til seg og lot som om han var så syk at han var døden nær. Han hadde plassert en mango på kneet sitt og bundet en bandasje om den slik at det så ut som en enorm hevelse. Swami Ramdas pekte på denne hevelsen og sa til sine disipler at det var en ondartet svulst og at hans eneste sjanse til å overleve var at noen sugde giften ut av kneet hans. Samtidig gjorde han det klart at den som sugde giften ut, ville dø øyeblikkelig. Så spurte han om noen av disiplene var forberedt på å suge giften ut av hevelsen på bekostning av sitt eget liv. Alle disiplene nølte, unntatt Kalyan som reiste seg øyeblikkelig og begynte å suge på hevelsen. Til sin overraskelse fant Kalyan søt mangosaft og ikke gift, og Swami Ramdas roste hans urokkelige tro og selvfornektende kjærlighet. Å være villig til å dø for den Elskedes skyld, er sann kjærlighet. En slik ubetinget tro, usvikelig kjærlighet og udelt lojalitet som den Kalyan hadde, kan komme til disippelen bare gjennom Mesterens nåde.

Mesteren realiseres ved å tjene ham

En udelt lojalitet til Mesteren fører ingen sneverhet inn i disippelens livssfære. Å tjene Mesteren er å tjene sitt eget Selv i ethvert annet selv. Mesteren har sin bolig i den universelle bevissthet og vil et universelt åndelig velvære. Å tjene Mesteren er derfor å delta i hans oppgave som er å tjene alt liv. Mens han tar del i Mesterens arbeid, kan det hende at det kreves av ham at han opprettholder sin kontakt med verden. Men selv om han beveger seg i verden slik hans tildelte arbeid krever, står han i indre kontakt med Mesteren som uendelig Væren. Derfor kommer disippelen nærmere Mesteren gjennom å ta del i hans arbeid og blir en integral del av hans bevissthet. Å tjene Mesteren er den raskeste måten å realisere ham på.

Å ta del i Mesterens arbeid

Den tjenesten som disippelen kan tilby Mesteren, er ikke bare knyttet til menneskehetens universelle sak, den er et av de mest potente midler for å bringe disippelen nærmere sitt åndelige mål. Når disippelens tjeneste er spontan, helhjertet, uselvisk og ubetinget, bringer den ham mer åndelig fortjeneste enn man noensinne kan få gjennom andre midler. Å tjene Mesteren er en glede for disippelen selv når det betyr en prøvelse for kropp eller sinn. Tjeneste som ytes under ubehagelige og ubeleilige forhold, er en prøve på disippelens hengivenhet. Jo vanskeligere en slik tjeneste er, jo mer ønsker disippelen den velkommen. Og som han frivillig aksepterer fysisk og mental lidelse i sin hengivne tjeneste for Mesteren, erfarer han saligheten i sin åndelige fullbyrdelse.

Troskap til Mesteren

En holdning av udelt og absolutt lojalitet til Mesteren gjøres mulig ved den rette forståelsen av hva Mesteren er og hva han virkelig står for. Hvis disippelen bare har en mangelfull forståelse av Mesterens sanne status og funksjon, kan han komme til å konstruere en falsk antitese mellom sitt eget høyere Selv og Mesteren. Som en konsekvens av denne antitesen, skaper han kanskje i sinnet en kunstig og innbilt konflikt mellom Mesterens krav og andre krav som synes legitime. En disippel bør fra første stund være klar over at alt Mesteren forventer, er at disippelen realiserer sitt eget høyere Selv. Mesteren symboliserer faktisk dette høyere Selv i disippelen og er ikke annet enn dette høyere Selv som er den samme ene Virkelighet i alle.

Slik er troskap til Mesteren bare en annen form for troskap til ens eget høyere Selv. Dette betyr imidlertid ikke at en ren formell troskap til det høyere Selv på noen måte kan være en adekvat erstatning for troskap til Mesteren. Disippelen er ikke i stand til å ha en klar innsikt i sitt eget høyere Selv inntil han er Gudsrealisert, og ofte vil det som virker som hans plikt, i virkeligheten være en tilskyndelse fra enkelte sanskaraer som har trengt seg inn mellom hans høyere Selv og hans bevissthetsfelt. Mesteren er på sin side ett med det høyere Selv og kan ikke gjøre feil i sin vurdering.

Tilfeller av konflikt

Derfor må disippelen alltid vurdere sine egne tilskyndelser i lys av den standard eller de ordre som Mesteren gir. I tilfelle konflikt mellom de to, bør han grundig undersøke sine egne idéer på nytt for å oppdage de punktene der de avslører sine svakheter. Som regel er det nok med litt ettertanke for å innse den grunnleggende harmonien mellom de ekte befalingene fra hans eget høyere Selv og Mesterens krav.

Hvis disippelen en sjelden gang imidlertid ikke er i stand til å forene de to, kan han være sikker på at han enten ikke har forstått sitt eget høyere Selvs befaling eller at han ikke har et skikkelig grep på viktigheten av sin Mesters fordringer. I slike tilfelle gir Mesteren sin disippel et visst slingringsmonn slik at han skal få mulighet til å følge sin egen samvittighet. Av og til kan Mesteren gi instrukser i den hensikt å forberede sin disippel på et mer opphøyd liv. Det er under slike omstendigheter at disippelen oppdager at han konfronteres av en tilsynelatende og foreløpig uoverensstemmelse mellom sine egne tilbøyeligheter og Mesterens instruksjoner. Men som regel gir ikke Mesteren instrukser som disippelen ikke har en innvendig forutseende beredskap i forhold til.

Meningen med et sant disippelforhold

Mesteren er absolutt ikke-personlig og hans eneste interesse er å fjerne slørene mellom disippelens bevissthet og hans høyere Selv. Derfor kan det aldri finnes en virkelig konflikt mellom disippelens lojalitet til sin Mester og hans lojalitet til sitt eget høyere Selv. Der hans søken ender, vil faktisk disippelen oppdage at Mesteren ikke er annet enn hans eget høyere Selv i en annen form. I sin ytterste ikke-personlighet og uhemmede guddommelighet er Mesteren så fullendt at han ikke har noen begjær. I sitt forhold til disippelen krever han ikke annet enn at disippelen rekonstituerer seg selv i lys av den høyeste Sannhet. Å bli en disippel er å begynne å vandre på den stien som leder mot det åndelige mål. Dette er meningen med et sant disippelforhold.

Mesterne alltid beredt til å hjelpe

Mestere er absolutt ikke-personlige og universelle i sin bevissthet, men i åndelige hensikt kan de avgrense sitt arbeids spennvidde og tillate sin manifesterte personlighet å bli sentrum for sine disiplers streben. Han kan benytte seg av personlige forhold som veldefinerte kanaler for formidling av hjelp til de aspirantene som er forbundet med ham. Mesteren er alltid på utkikk etter noen som trenger og fortjener hans hjelp, og selv ikke den svakeste antydning til åndelig lengsel blir oversett av dem. Han pleier og fremmer alle aspiranters utvikling på mangfoldige og alltid effektive måter, selv om de ikke nødvendigvis er fullt forståelige for andre.

Hjelpens natur

En Fullkommen Mesters hjelp består i å gjøre aspirantens åndelige reise trygg og sikker, så vel som tiden kortere enn den ellers ville vært for å nå frem til målet. Aspiranten kan komme langt på egen hånd, men han er ikke i stand til å krysse det sjette plan uten en Mesters hjelp. Selv på bevissthetsinvolusjonens mellomliggende plan er en Mesters hjelp uvurderlig fordi han hindrer aspiranten fra å bli sittende fast på veien og beskytter ham fra de fallgruver og farer som den åndelige sti er besatt med. Den Fullkomne Mester Kabir har sammenlignet stiens tre etapper med en ildebranns tre faser. Slik det først er røyk men ingen ild, deretter ild omgitt av røyk og til slutt ild uten røyk, vil stiens begynnelser være innhyllet i dyp uvitenhet, halvveis vil man ha en forvirret innsikt i målet og til slutt vil Sannheten realiseres uten det minste innslag av illusjon. Siden stien går gjennom illusjoner av mange slag, er aspiranten aldri trygg uten en Mesters rettledning, for han kjenner alle stiens etapper og kan lede ham gjennom dem.

Vrangforestillingenes bolig

Før det indre øyet åpnes, ser sinnet på målet som "det Uendelige", og dette begrepet er basert på et symbolsk bilde av uendeligheten som himmelen eller havet, som kan gi en idé om noe umåtelig. Selv om et slikt begrep om det Uendelige er klar og veldefinert, må det erstattes av en direkte erkjennelse av det Uendelige. Aspiranten ser Selvet direkte når hans ånds indre øye er åpnet. Når dette skjer, blir sinnet forvirret av hva det ser og er ikke lenger så klart som det var før det indre øyet ble åpnet. Fordi erkjennelsen av Selvet forvirrer det, mister sinnet evnen til å tenke klart og forveksler det å se Selvet med det å virkelig realisere det. Slik oppstår illusjonen av å ha nådd stiens ende mens man fremdeles er i ferd med å ta seg frem på den. I Sufi-terminologien er denne spesielle delen av stien kjent som muqam-e-afsan eller vrangforestillingenes bolig. Det er på slike vanskelige etapper på stien at Mesteren gjennom sin dyktige intervensjon kan gi aspiranten et dytt slik at han fortsetter å gå i stedet for å bli sittende fast på veien.

Mesterens bidrag

Aspiranten står faktisk i fare for å bli forsinket tilbake på hvert enkelt av de indre plan fordi de alle på sin egen måte er svært fascinerende og kan fungere som en felle for aspiranten. Mesteren tar aspiranten enten forbi eller gjennom dem uten unødvendige forsinkelser. Aspiranten må imidlertid gå sin egen vei. Mesterens bidrag består i å bekrefte og grunnfeste aspirantens allerede ervervede intuisjoner og erkjennelser og å påskynde hans bevissthets inntreden i neste fase, noe som — selv om det er uungåelig — aspiranten på grunn av selve sakens natur umulig kan forutse.

Absolutt tillit

Mesteren bruker Maya for å hente disippelen ut av Maya, og fordi han selv er hinsides godt og ondt, hender det ofte at han krever ting som er uakseptable og til og med sjokkerende for disiplenes ordinære sunne fornuft. Det beste disippelen kan gjøre, er å følge Mesterens instruksjoner med absolutt tillit uten å la sin begrensede vurderingsevne sette seg til doms over dem. De følgende berømte eksemplene illustrerer dette punktet.

I Koranen finnes historien om Abraham som får beskjed om å ofre sin elskede sønn Ishmael til Herren. Da Abraham, fast i sin beslutning og tro, skulle til å drepe Ishmael, intervenerte Gud og aksepterte at han ofret en bukk som løsepenge for sønnen.

Da Shams-e-Tabriz ga sin disippel Maulana Jalaluddin Rumi ordre om å hente vin til seg, adlød han uten å krympe seg fordi han ville vinne Mesterens nåde og behage ham. På den tiden hadde Maulanaen en stor tilhengerskare av muslimske hellige på grunn av sitt ry som en stor teolog i den islamske verden — og vin er forbudt av religiøse grunner (haram) for muslimer. Derfor var det en ildprøve for Maulanaen å bære en vinkrukke på skuldrene gjennom gatene, men han gjorde det.

Ghausali Shah ble bedt av en av sine Mestere som bodde i en hytte ved bredden av elven Ganges, om å fylle en kanne med drikkevann — men bare fra midt i elven. Det var midnatt og Ganges var i ferd med å flomme over sine bredder på grunn av monsunen. Disippelen nølte først, men til slutt samlet han nok mot til å prøve det umulige fordi han stolte på Mesterens allvitenhet. Ikke før hadde han vasset ut i Ganges' mektige bølger før han så at hele scenen hadde forvandlet seg. I stedet for brusende bølger og oversvømmelser så han at elven hadde blitt til en liten bekk og at kannen han skulle fylle, nesten berørte elvebunnen. Disippelen krysset nesten elven til den andre siden i sin søken etter midtpunktet.

Mens han var opptatt med dette, viste Mesteren seg på scenen og spurte om grunnen til forsinkelsen. Da Ghausali Shah forklarte at midtpunktet i elven ikke kunne lokaliseres, tillot Mesteren ham å fylle kannen med hendene og hjalp selv til med dette. Så forlot Mesteren sin disippel under et eller annet påskudd og ba ham komme etter med en gang han hadde fylt kannen. Da Ghausali Shah kom tilbake til hytten med kannen full av vann,ble han forvirret når de andre disiplene fortalte at Mesteren ikke hadde forlatt hytten i det hele tatt mens han var vekk, men at han hadde snakket til dem om ham hele tiden.

Ordinære metoder

Disse historiene viser hvordan en Mester en sjelden gang kan bruke sine evner for å bryte ned sine disiplers ego eller hjelpe dem videre på stien. Som regel bruker en Mester sine guddommelige evner meget sparsommelig, og han bruker dem aldri hvis det ikke er absolutt nødvendig av åndelige grunner. Vanligvis sikrer han sitt formål gjennom normale, jordiske metoder. Når han gjør det, utviser han ikke bare stor forståelse, en skarp sans for humor, endeløs tålmodighet og en absolutt finfølelse, han anstrenger seg virkelig for å hjelpe sine disipler og omstiller seg på utallige måter til hva som enn måtte kreves av situasjonens behov.

Historien om Bahlul

Noen av disse punktene klargjøres effektivt av historien om den store mystiker Bahlul. Bahlul hadde sine egne grunner til å ville komme i kontakt med visse samfunnstopper i Persia. Den eneste måten å oppnå dette på var å delta på en fest som prinsen holdt og som disse samfunnstoppene ville være til stede på. Ulykkeligvis var Bahlul skallet og i de dager fikk ingen uten hår tillatelse til å være til stede på noen av prinsens fester. Prinsen hadde mistet alt håret, og synet av andre uten hår minnet ham på dette og gjorde det umulig for ham å hygge seg når han festet. Siden prinsen var meget sensitiv på dette punktet, fikk ingen skallet person tillatelse til å komme på festen. Så da den skallete Bahlul gikk på fest i sine fillete klær, ble han kastet ut. Festen varte imidlertid i tre dager og den andre dagen lånte Bahlul noen fine klær og en parykk, forkledde seg og gikk tilbake til festen igjen.

I løpet av festen var det ingen som gjenkjente Bahlul, og i de fine klærne sine gjorde han et godt inntrykk på samfunnstoppene. Han gjorde seg så sympatisk at til og med prinsen ønsket ham hjertelig velkommen og ba ham ta plass i nærheten av seg. Ikke før hadde Bahlul satt seg ned, før han blunket til prinsen. Prinsen forsto ikke meningen med dette blunket men hadde en vag følelse av at en slik gest fra en så berømt person som ham måtte bety noe spesielt. Og siden han mente at det krevdes en øyeblikkelig og passende respons, blunket han tilbake. De som befant seg i nærheten, så denne utvekslingen av blunking og følte seg tvungne til å imitere dem. De blunket også, og snart hadde blunkingen spredd seg gjennom hele forsamlingen slik at det i fem minutter ikke var annet enn blunking å se på festen.

Da ropte Bahlul: "Stopp! Å dere vise menn. Hvorfor blunker dere?" Og samfunnstoppene svarte: "Vi blunker fordi store menn som dere blunker. Vi bare imiterer dere." Da tok Bahlul av seg parykken med én gang og sa: "Vi to er begge skallet. Imiter oss." Samfunnstoppene gikk sin vei og på den tredje dagen kom de tilbake med barberte hoder. Da snudde Bahlul seg mot prinsen og sa: "Vi to er skallet hele tiden, disse mennene blir nødt til å barbere hodene sine hver dag for å være skallet." Gjennom sin taktfulle oppførsel og humoristiske sans sikret han seg på denne måten adgang til dem han ønsket å hjelpe.

Hanskes med disippelens feil

Sadguruen vil gjøre seg uendelig umak for å kontakte disippelen og vinne ham over til et åndelig liv. Siden disippelens fremgang er sikret bare hvis hans kjærlighet til Mesteren ikke tillates å blekne, er han meget nøye med å fjerne alle hindringer som kan tenkes å stå i veien for disippelens helhjertede hengivelse. Hvis det noen ganger virker som om han er ettergivende overfor disippelens individuelle natur, er det bare for å unngå at disse blokkeringene skaper virkelige hindringer på veien. Noen ganger virker det til og med som om han gir næring til disippelens ego, men alt dette betyr bare at han tillater disippelens uvitenhet fritt spillerom. Det er bare en forberedelse til den endelige tilintetgjørelsen av hans ego, akkurat slik et offerdyr blir stelt meget godt med før det blir slaktet. Mesteren er selv hinsides godt og ondt og blir ikke foruroliget av disippelens feil. Han tolererer dem med usvikelig tålmodighet og en uendelig evne til å vente fordi han meget godt vet at når først disippelen er etablert på stien, vil disse feilene meget raskt bli vasket bort.

Når først Mesteren er sikker på at disippelen er trygt etablert på stien, er han oppsatt på å rense disippelens sinn fra alle skavanker. Ofte utfører han denne oppgaven på en slik måte at han virker hensynsløs, akkurat som en kirurg fullstendig overhører pasientens protester mens han bruker kniven. Til slutt kan ikke disippelen unngå å se at alle disse tiltakene virkelig er i hans egen interesse. Derfor blir han aldri frastøtt av Mesteren, men trekkes nærmere ham i løpet av denne prosessen som nok kan ha virket plagsom eller smertefull.

Hjelp gjennom ros

Mesterens vanlige metoder er imidlertid like tiltalende og behagelige som de er effektive. Mesteren blir meget fornøyd når disippelen viser virkelig fremgang i sitt åndelige liv. Ved å utdele velfortjent ros til disippelen stadfester han i ham de åndelige kvalitetene som han er i ferd med å realisere og vekker i ham den tillitsfullheten som vil sette ham i stand til å møte enhver situasjon. Gløden av en edel følelse, en selvfornektende gest, et heroisk offer, eller en handling som avslører uvanlig tålmodighet eller kjærlighet eller tro — dette er nok til å gjøre Mesteren lykkelig og få ham til å gi sitt bifall. Den vanlige metoden Mesteren bruker for å oppmuntre disippelens gode egenskaper, er en enkel og åpenlys verdsettelse av det han har oppnådd. Snart begynner disippelen å sette pris på sin Mesters tilfredshet og gleder seg mer over den enn over noe annet. Han er beredt til å motstå de sterkeste fristelser og gjennomgå de verste prøvelser — noe som hittil ville vært umulig for ham — bare han vet at det vil gjøre Mesteren glad.

Løsningen på alle problem

Siden Mesteren symboliserer det høyeste Selv i alle for aspiranten, vil det å komme i sann overensstemmelse med Mesteren for ham være det samme som å realisere sin egen indre guddommelighet, og nå frem til en sann tilpasning til alle andre former for det høyeste Selv. Gjennom sin troskap til Mesteren oppnår aspiranten en bevisst erkjennelse av alle disse problemenes fundamentale enhet. Fra et psykologisk synspunkt står han nå i en posisjon til å takle dem, ikke som separate problemer, men som aspekter av ett og samme problem. Slik kan han nå frem til en sann integrasjon, noe som er noe helt annet enn et midlertidig kompromiss mellom motstridende krav. For å hjelpe disippelen til å lykkes i denne vanskelige oppgaven, må Mesteren bli kjernen i all aspirantens åndelige idealisme, for en intens konsentrasjon av mental energi er nødvendig hvis aspiranten skal kunne bryte seg igjennom de mange barrierene som ligger mellom ham og hans mål.

Ens egen Mesters førsterett

Mesterens førsterett kan ikke utfordres selv av den spontane ærbødighet som disippelen nødvendigvis må føle overfor andre Mestere enn den ene som har akseptert ham. Alle Fullkomne Mestere er ett i sin bevissthet og det er absurd å forsøke å gradere dem. Selv om én Mester ikke er større enn en annen, må disippelen i sin egen interesse sette sin egen Mesters krav over alle andre Mesteres krav — inntil han transcenderer det tosidiges doméne og realiserer alt livs enhet. Det ville være å la mental energi flyte ut hvis ikke et udiskutabelt tvingende krav oppsto blant livets mange motstridende krav.

Eksklusiv konsentrasjon på ens egen Mester er derfor som regel uerstattelig når det gjelder å samle sammen disippelens utflytende mentale energi. I meget sjeldne tilfelle kan de Fullkomne Mestere selv under helt spesielle omstendigheter beslutte å dele på det åndelige arbeidet i forhold til en spesiell disippel. Det finnes derfor unntakstilfeller der disipler har måttet vie sin troskap til to eller flere Mestere. Dette er unntaket snarere enn regelen, og der det finnes mer enn én Mester, arrangerer de fordelingen av arbeidet så omhyggelig at motstridende krav ikke vil oppstå.

Egos opprinnelse

På det prehumane stadiet gjør bevisstheten sine erfaringer, men disse erfaringene blir ikke eksplisitt satt i forhold til et sentralt "jeg". For eksempel kan en hund bli sint, men den fortsetter ikke å føle at "jeg er sint." Selv i dette tilfellet finner vi at hunden lærer gjennom noen av sine erfaringer og derfor baserer én erfaringshandling på en annen, men denne handlingen er et resultat av en semimekanisk spenning i relaterte inntrykk eller sanskaraer. Dette er noe annet enn den intelligente erfaringssyntese som muliggjøres gjennom utviklingen av en "jeg"-bevissthet. Det første skrittet i retning av å underkaste virksomheten til isolerte inntrykk en intelligent orden, innebærer å sette dem alle i forhold til et bevissthetssenter som fremtrer som det eksplisitt begrensede ego. Denne konsolideringen av ego-bevissthet er klar og definert helt fra den menneskelige bevissthets begynnelse.

Egos dannelse

Den menneskelige bevissthet ville ikke vært annet enn en lagringsplass for ulike erfaringers akkumulerte inntrykk hvis den ikke også inneholdt prinsippet om en ego-sentrert integrasjon som kommer til uttrykk i forsøket på å organisere og forstå erfaringer. Denne forståelsesprosessen forutsetter evnen til å bringe ulike erfaringsbiter sammen som deler av en enhet og evnen til å vurdere dem ved å sette dem sammen i gjensidige forhold til hverandre. Denne integreringen av erfaringsmotsetninger er en betingelse for å kunne frigjøre bevisstheten fra et slaveri under ulike tvangsmessige tiltreknings- og frastøtningsimpulser som er tilbøyelige til å dominere bevisstheten uavhengig av alle vurderinger. De første forsøkene på å sikre en slik integrasjon gjøres gjennom dannelsen av et ego som bevissthetens base og sentrum.

Ego oppstår for å fylle behov

Egoet oppstår som en eksplisitt og alltid tilstedeværende ledsager til alt som skjer i det mentale liv for å fylle et bestemt behov. Rollen egoet spiller i menneskets liv, kan sammenlignes med ballastens funksjon i et skip. Ballasten i et skip hindrer det fra å rulle for mye. Uten den ville skipet sannsynligvis blitt for lett og ustødig og stått i fare for å kantre i de lovløse vinder og bølger. Slik ville mental energi vært evig fanget i den tosidige erfaringens mangfoldige labyrinter og blitt ødslet og kastet bort hvis det ikke hadde eksistert en provisorisk kjerne. Ego skaffer oversikt over de erfaringene man har tilegnet seg, og binder sammen de aktive tendensene som fødes av arven etter en dyrisk bevissthets relativt uavhengige og løse instinkter. Dannelsen av et ego har til hensikt å gi en viss stabilitet til bevisste prosesser og å sikre en fungerende likevekt som kan befordre et planmessig og organisert liv.

Nødvendig onde

Det ville derfor være en misforståelse å innbille seg at ego oppstår uten grunn. Selv om det oppstår bare for å forsvinne til slutt, oppfyller det midlertidig et behov som ikke kan ignoreres på sjelens lange reise. Siden ego kan overskrides og vokses ut av gjennom åndelig streben, er det ikke ment å være et permanent handikap. Men egodannelsens fase må ikke desto mindre betraktes som et nødvendig onde som må oppstå inntil videre.

Ego skaper grenser og adskillelse

Egoet markerer og fyller derfor et bestemt behov i bevissthetens videre utvikling. Siden ego søker tilflukt i den falske idéen at det er kroppen, er det imidlertid kilden til mye illusjon, noe som ødelegger erfaringen. Det ligger i egoets natur at det må føle seg adskilt fra resten av livet ved å se seg selv i kontrast til andre livsformer. Selv om det innvendig prøver å fullstendiggjøre og integrere individuell erfaring, skaper ego derfor også en kunstig grense mellom ytre og indre liv nettopp i sitt forsøk på å erkjenne og trygge sin egen eksistens. Denne kategoriseringen innen livets totalitet kan ikke unngå å skape etterdønninger i individets indre liv der ego presiderer som retningsgivende skytsånd.

Ego blir kilde til konflikt

Mens det alltid streber etter å etablere enhet og integrasjon innen erfaringen, kan ego aldri realisere dette målet. Selv om det etablerer en slags form for balanse, er denne balansen bare provisorisk og midlertidig. Ufullstendigheten ved det ego oppnår, blir tydelig ut fra de indre konfliktene som alltid vil være der så lenge erfaringen betraktes fra egoets ståsted. Fra det ene øyeblikket til det andre går menneskesinnet gjennom en serie konflikter. Store og distingverte personer så vel som vanlige mennesker har et sinn som tydelig plages av motstridende ønsker og tendenser. Noen ganger er konfliktene sinnet konfronteres av, så store at vedkommende person gir etter for presset og sinnet bryter helt eller delvist sammen. Det finnes egentlig ingen grunnleggende forskjell mellom det normale og det såkalt abnormale individ. Begge blir konfrontert av de samme problemene, men den ene klarer å løse problemene sine med større eller mindre hell og den andre klarer ikke å løse dem.

Falske vurderinger

Egoet prøver å løse sine indre konflikter gjennom falske vurderinger og gale valg. Det er karakteristisk for ego at det tar alt som er uviktig for viktig og alt som er viktig for uviktig. Selv om makt, berømmelse, velstand, evner og andre verdslige oppnåelser og suksesser egentlig er uviktige, gleder ego seg over disse eiendelene og klamrer seg til dem som "mine". På den annen side er ekte åndelighet av den største viktighet for sjelen, men egoet ser på det som uviktig.

Hvis en person for eksempel opplever et eller annet kroppslig eller mentalt ubehag mens han utfører et arbeid av åndelig betydning, slår ego til for å sikre kroppens eller det mentales uviktige velvære selv på bekostning av et virkelig betydningsfullt åndelig arbeid. Kroppslig og mentalt velvære så vel som andre verdslige oppnåelser og goder er ofte nødvendige, men det betyr ikke at de er viktige. Det finnes en verden av forskjeller mellom nødvendighet og viktighet. Egoet oppfatter mange ting som nødvendige, men de er ikke viktige i seg selv. Åndelighet, som fremstår som noe unødvendig for ego, er i sannhet viktig for sjelen. Altså representerer egoet et dypt og grunnleggende uvitenhetens prinsipp, noe som viser seg i at det alltid foretrekker det uviktige fremfor det viktige.

Konflikter løst gjennom sann vurdering

Sinnet fungerer sjelden på en harmonisk måte fordi det som regel dirigeres og styres av krefter i det underbevisste. Få personer finner det bryet verdt å oppnå herredømme over disse skjulte kreftene som stikker ut kursen for det mentale liv. Konfliktenes opphør er mulig bare gjennom bevisst kontroll over kreftene i det underbevisste. Denne kontrollen kan bli permanent oppnådd bare gjennom gjentatt utøvelse av sann vurdering i alle de tilfellene av konflikt som presenteres for sinnet.

Behov for intelligente og urokkelige valg

Hvis sinnet skal frigjøres fra konflikter, må det alltid gjøre det rette valg og må uten unntak foretrekke det som i sannhet er viktig fremfor det uviktige. Valget må være både intelligent og urokkelig i alle tilfeller av konflikt — viktige så vel som uviktige. Det må være intelligent fordi bare gjennom jakten på sanne og varige verdier er det mulig å oppnå en likevekt som ikke går på bekostning av det mentale livs dynamiske og kreative strømninger. Et uintelligent valg kan, hvis det er standhaftig, kvele en konflikt for en tid, men det er ikke til å unngå at det i så fall innskrenker livets spillerom og hindrer personlighetens helhetlige utvikling. Ikke nok med det, konflikten vil ganske sikkert dukke opp igjen i en annen form hvis den ikke har blitt løst på en intelligent måte. En intelligent løsning krever på den annen side innsikt i sanne verdier som må vikles fra falske verdier. Problemet med begjær i konflikt viser seg altså å være problemet med verdier i konflikt, og løsningen på en mental konflikt krever en dyptgående søken etter livets sanne mening. Det er bare gjennom visdom at sinnet kan frigjøres fra konflikt.

Troskap til det rette valg

Når man først vet hva det rette valget er, blir neste skritt å holde fast ved det. Selv om sinnets konkurrerende tendenser kan roes ved å velge én bestemt kurs på bekostning av andre alternativer, vil de likevel fortsette å oppføre seg som hindringer når det gjelder å gi valget full effekt og virkning. Noen ganger vil det være fare for at valget blir omstyrtet gjennom en intensivering av disse konkurrerende kreftene i det underbevisste. For å unngå nederlag må sinnet holde urokkelig fast på de rette verdiene det har erkjent. Slik krever løsningen på mentale konflikter ikke bare erkjennelse av rette verdier, men også en urokkelig troskap til dem.

Sanne verdier må styre alle saker

Et intelligent og urokkelig valg må imidlertid gjøres om og om igjen i alle saker -- små og store. For livets vanlige bekymringer er på ingen måte mindre viktige enn de alvorlige problemene som sinnet konfronteres av i krisesituasjoner. Roten til mental konflikt kan ikke forsvinne helt så lenge intelligente og urokkelige valg bare blir tatt fra tid til annen. Et liv i sanne verdier kan bli spontant bare når sinnet har gjort det til en ubrytelig vane å velge de rette verdier. Tre fjerdedeler av livet består av vanlige ting, og selv om konflikter angående vanlige ting kanskje ikke forårsaker så mye mental lidelse, lar de likevel sinnet tilbake med en usikker følelse av at noe er galt. De konfliktene som dreier seg om vanlige ting, blir ofte ikke en gang brakt opp til bevissthetens overflate. I stedet kaster de skygger over ens generelle livsfølelse som fra bak et skjermbrett. Slike konflikter må bringes opp til bevissthetens overflate og konfronteres før de kan løses på en adekvat måte.

Skjulte konflikter

Prosessen som henter konfliktene opp til bevissthetens overflate, bør imidlertid ikke degenerere til en prosess som fantaserer konflikter hvor det ikke er noen. Et sikkert tegn på en virkelig skjult konflikt er at man ikke er helhjertet med i den tanken eller handlingen som dominerer akkurat for øyeblikket. Man får en vag følelse av at livet snevres inn eller utsettes for radikale restriksjoner. I slike situasjoner bør man gjøre et forsøk på å analysere sin mentale tilstand gjennom dyp introspeksjon, for en slik analyse vil få de skjulte konfliktene angående saken frem i lyset.

Lengsel etter ideal som motiverende kraft

Når konfliktene slik blir hentet frem i lyset, er det mulig å løse dem gjennom intelligente og urokkelige valg. Den viktigste forutsetning for en tilfredsstillende løsning på en konflikt er en motiverende kraft eller inspirasjon, noe man bare kan få fra sin brennende lengsel etter et altomfattende ideal. Analyser kan nok i seg selv hjelpe en til å velge, men valget vil være en ufruktbar og ineffektiv intellektuell preferanse hvis det ikke vitaliseres av entusiasme for et ideal som appellerer til de dypeste og mest signifikante lag i den menneskelige personlighet. Moderne psykologi har gjort mye for å avsløre kilder til konflikt, men den har fremdeles ikke oppdaget metoder til å vekke inspirasjon eller forsyne sinnet med noe som gjør livet verdt å leve. Dette er egentlig den kreative oppgaven som menneskehetens frelsere står overfor.

Desintegrering av ego ender i realisering av Sannheten

Etableringen av et sant ideal er begynnelsen på en rett vurdering. Rett vurdering er i sin tur nedbrytingen av konstruksjonene til et ego som næres av falske vurderinger. Enhver handling som uttrykker livets sanne verdier, bidrar til desintegrasjonen av et ego som er produktet av uvitende handling opp gjennom tidene. Livet kan ikke holdes som fange i egoets bur for alltid. Før eller senere må det strebe mot Sannheten. Når evolusjonens modningstid er inne, gjør man den viktige oppdagelsen at livet ikke kan forstås og leves fullt ut så lenge det tvinges til å sirkle rundt egos akse. Da vil mennesket bli drevet av logikken i sin egen erfaring til å finne erfaringens sanne senter og reorganisere sitt liv i Sannheten. Dette innebærer å slite ego i stykker og bytte det ut med Sannhetsbevissthet. Egoets desintegrering kulminerer i realisering av Sannheten. Den falske kjernen av konsoliderte sanskaraer må forsvinne hvis livet skal kunne integreres og oppfylles.

Ego en hindring for åndelig frigjøring

Ego er en bekreftelse på adskilthet. Den tar mange former. Den kan ta form av en kontinuerlig selvbevisst hukommelse som uttrykker seg i erindringer — som "jeg gjorde det ene og jeg gjorde det andre", "jeg følte det ene og jeg følte det andre," "jeg tenkte det ene og jeg tenkte det andre". Den tar også form av egosentrerte håp for fremtiden uttrykt gjennom planer — som "jeg vil gjøre det ene eller jeg vil gjøre det andre", "jeg kommer til å føle det ene og jeg kommer til å føle det andre", "jeg vil tenke det ene og jeg vil tenke det andre". Og i nåtiden manifesterer ego seg som en sterk følelse av å være noe helt spesielt og hevder sin særegenhet og adskilthet fra alle andre bevissthetssentra. Mens det tjener en foreløpig nyttig hensikt som sentrum for bevisstheten, utgjør ego som en bekreftelse på adskilthet den største hindringen på veien mot åndelig frigjøring og bevissthetens opplysning.

Ego lever av ekskluderende følelser

Egoet bekrefter sin adskilthet gjennom begjær, hat, vrede, frykt og sjalusi. Når en person brenner etter samvær med andre, er han seg klart bevisst at han er adskilt fra dem, og derfor føler han intenst sin egen separate eksistens. Følelsen av å være adskilt fra andre er som mest akutt der det finnes et sterkt og uopphørlig begjær. Også i hat og vrede er den andre personen på sett og vis kastet ut av ens egen væren og blir betraktet ikke bare som en fremmed, men som en definert trussel mot blomstringen av ens eget ego. Redsel er også en subtil bekreftelse av adskilthet og eksisterer der bevisstheten om tosidighet er som sterkest. Redsel fungerer som en tykk gardin mellom "jeget" og "duet". Og ikke bare gir den næring til en dyp mistillit til andre, den bringer også uunngåelig med seg en krymping og tilbaketrekking av bevisstheten for å kunne ekskludere den andres væren fra en plass i ens eget liv. Derfor bør man elske, ikke bare Gud, men også andre sjeler i stedet for å frykte. Å frykte Gud eller Hans manifestasjoner er å styrke dualismen, å elske Gud og Hans manifestasjoner er å svekke den.

Sjalusi styrker ego

Følelsen av adskilthet finner sitt mest bitende uttrykk i sjalusi. Det finnes et dypt og tvingende behov i menneskets sjel for å identifisere seg med andre sjeler. Dette behovet er ikke oppfylt i de tilfellene der det finnes begjær eller hat, sinne eller frykt. I sjalusi finnes det i tillegg til frustrasjonen av dette dype og tvingende behovet for identifisering med andre mennesker en overbevisning om at en annen sjel har lyktes i å identifisere seg med den personen man selv søkte. Dette skaper en vedvarende og uforsonlig protest mot begge individene fordi de har utviklet et forhold som man egentlig ønsket å reservere for seg selv. Alle ekskluderende følelser som begjær, hat redsel eller sjalusi fører til at livet snevres inn og bidrar til begrensninger og restriksjoner for bevisstheten. De blir direkte instrumentelle for bekreftelsen av egoets adskilthet.

Ego avmagres gjennom kjærlighet

Hver eneste tanke, følelse eller handling som springer ut av idéen om en ekskluderende eller separat eksistens, binder. Alle erfaringer (små eller store) og alle forhåpninger (gode eller onde) skaper en byrde av inntrykk og gir næring til følelsen av "jeg". Den eneste opplevelsen som fører til avmagring av egoet, er opplevelsen av kjærlighet, og den eneste forhåpningen som fører til lindring av adskilthet, er lengselen etter å bli ett med den Elskede. Begjær, hat, sinne, redsel og sjalusi er alle ekskluderende holdninger som skaper en dyp kløft mellom en selv og resten av livet. Kjærligheten alene er en inkluderende holdning som kan bygge bro over denne kunstige og selvskapte kløften og bryte gjennom den falske innbilningens adskillende barriere. I sann kjærlighet lengter riktignok elskeren, men han lengter etter forening med den Elskede. Når man søker eller opplever forening med den Elskede, blir følelsen av "jeg" svakere. I kjærlighet tenker ikke "jeget" på selvoppholdelse, slik en møll heller ikke er redd for å bli brent i flammene. Egoet er en bekreftelse på at man er adskilt fra den andre, men kjærligheten er en bekreftelse på at man er ett med den andre. Derfor kan egoet oppløses bare gjennom ekte kjærlighet.

Ego dannet av begjær

Egoet settes ut i livet av ulike former for begjær. Et nederlag i oppfyllelsen av et begjær er et nederlag for egoet. Suksess i å oppnå begjærets objekter er en suksess for egoet. Egoet fremheves gjennom oppfylt begjær så vel som gjennom uoppfylt. Ego er til og med i stand til å finne næring i at begjærene for en tid holder seg i forholdsmessig ro og bedyrer sin adskilthet gjennom følelsen av å være uten begjær. Men når begjærene virkelig opphører, opphører også ethvert ønske om å bedyre sin adskilthet på en hvilken måte som helst. Derfor fører virkelig frihet fra alle ønsker til egoets opphør. Egoet består av mangfoldige ønsker og begjær, og tilintetgjørelse av begjærene betyr tilintetgjørelse av egoet.

Egos røtter i det underbevisste sinn

Problemet med å utslette ego fra bevisstheten er imidlertid meget komplisert fordi alle egoets røtter finnes i underbevisstheten i form av latente tendenser, og disse latente tendensene er ikke alltid tilgjengelige for den eksplisitte bevissthet. Den eksplisitte bevissthets begrensede ego er bare et lite fragment av det totale ego. Egoet er som et isfjell i sjøen. Omkring en syvendedel av isfjellet er over havets overflate og synlig for en observatør, men hoveddelen forblir under vann og usynlig. Slik er også bare en liten del av det virkelige ego manifest i bevisstheten i form av et eksplisitt "jeg", og hoveddelen av det virkelige ego ligger begravd i det underbevisste sinns mørke og uartikulerte aller helligste.

Ego heterogent i sin konstitusjon

Det eksplisitte ego som finner sin manifestasjon i bevisstheten, er på ingen måte et harmonisk hele. Det kan bli, og er, en skueplass for mangfoldige konflikter mellom gjensidig motstridende tendenser. Imidlertid har det en begrenset kapasitet når det gjelder å tillate at gjensidig motstridende tendenser dukker opp samtidig. To personer må i det minste være på talefot for å kunne delta i en artikulert krangel. Hvis de ikke er på talefor, er de ikke i stand til å krangle på felles grunn. På samme måte må to motstridende tendenser ha noe felles for å kunne delta i bevisst konflikt. Hvis de er for vesensforskjellige, kan de ikke gis adgang til bevissthetens arena — selv ikke som motstridende tendenser — men må forbli begravd i underbevisste sinn inntil de begge er tilstrekkelig modifiserte av den spenningen de utsettes for gjennom det bevisste sinns ulike funksjoner.

Eksplisitt ego og implisitt ego

Selv om hele ego er essensielt heterogent i sin konstitusjon, er det bevisste eksplisitte ego mindre heterogent enn det ubevisste sinns implisitte ego. Det eksplisitte ego fungerer som et imponerende hele sammenlignet med de isolerte underbevisste tendensene som søker adgang til bevisstheten. Den eksplisitte bevissthets organiserte ego blir på denne måten en undertrykkende barriere som for uviss tid vil nekte flere av det implisitte egos bestanddeler adgang til bevisstheten. Alle egoets problemer kan bare mestres gjennom intelligent og bevisst handling. Derfor er egoets fullstendige utslettelse bare mulig når alle egoets bestanddeler får passere gjennom den intelligente bevissthetens ild.

Intensivert konflikt ender i oppnåelse av likevekt og harmoni

Effekten av den intelligente bevissthet på det eksplisitte egos bestanddeler er viktig, men ikke i seg selv tilstrekkelig for å oppnå det ønskede resultat. Det implisitte egos bestanddeler i det underbevisste sinn må på en eller annen måte bringes opp til bevissthetens overflate og innlemmes i det eksplisitte ego for deretter å kunne utsettes for den intelligente bevissthetens virksomhet. Hvis dette skal kunne skje, må det eksplisitte ego svekkes på en slik måte at de begjærene og tendensene som inntil nå ikke har oppnådd adgang til bevissthetens arena, får komme til syne i bevisstheten. Denne frigjøringen av forbudte tendenser bringer naturligvis med seg ytterligere forvirring og konflikt i det eksplisitte ego. Derfor ledsages ofte egoets forsvinning av intensiverte konflikter på det bevisste sinns arena snarere enn en behagelig lindring av dem. Ved denne kompromissløse og akutte kampens ende ligger imidlertid den tilstanden av sann likevekt og uangripelig harmoni som kommer etter at hele ego-isfjellet har smeltet vekk.

Ego lever gjennom erfaringens motsetninger

Å grave frem egoets skjulte røtter fra underbevissthetens dypere lag og bringe dem opp i bevissthetens lys er én viktig del av egoets utslettelsesprosess. Den andre viktige delen består av en intelligent mestring av begjærene etter at de har oppnådd adgang til bevissthetens arena. Prosessen der komponentene i den eksplisitte bevissthet behandles, er på ingen måte klar eller enkel, for det eksplisitte ego har en tendens til å leve gjennom hvilken som helst av erfaringens motsetninger. Når det kastes ut fra én motsetning gjennom den intelligente bevissthets intensive arbeid, har det en tendens til å forflytte seg til det andre ytterpunktet og leve videre gjennom det. Gjennom stadig å alternere mellom erfaringens motsetninger unngår ego den intelligente bevissthets angrep og søker å forevige seg selv.

Ego er hydra-hodet

Ego er hydra-hodet og uttrykker seg på utallige måter. Det lever av hvilken type uvitenhet som helst. Stolthet er den spesifikke følelsen som egoisme manifesterer seg gjennom. Et menneske kan være stolt av de mest uviktige og fjollete ting. Det finnes for eksempel tilfeller der folk lar neglene sine gro til de når abnorme lengder og bevarer dem slik til stor sjenanse for dem selv uten annen grunn enn at de vil hevde sin særegenhet overfor andre. Egoet må forstørre sine bedrifter inntil det groteske hvis det skal kunne leve i dem. Direkte bekreftelse av ego gjennom å stille seg selv til skue i samfunnet er svært vanlig, men hvis en slik direkte selvhevdelse forbys av regler for god oppførsel, har ego en tendens til å søke det samme resultatet ved å baksnakke andre. Å fremstille andre som onde er å rose seg selv gjennom å hentyde til en sammenligning — en sammenligning ego gjerne ville utdype selv om det ofte legger bånd på seg.

Egos knep

Egoet aktiviseres av prinsippet om selvforevigelse og har en tendens til å leve og vokse gjennom ethvert middel som ikke er utilgjengelig for det. Hvis egoet konfronteres av innskrenkninger i én retning, søker det kompenserende utvidelse i en annen. Hvis det oversvømmes av åndelige idéer og gjerninger, er det til og med tilbøyelig til å feste seg til denne selvsamme kraften, opprinnelig brakt på bane nettopp for å sette det ut av spill. Hvis en person prøver å utvikle ydmykhet for å lette den monstrøse byrden egoet representerer, og har suksess i det, kan ego med overraskende beredvillighet overføre seg selv til denne attributten av ydmykhet. Det nærer seg selv gjennom gjentatte bekreftelser som "jeg er åndelig", akkurat som det på de forutgående stadiene oppnådde det samme resultatet ved å hevde "jeg er ikke interessert i åndelighet." Slik oppstår hva man kan kalle et åndelig ego eller et ego som føler sin adskilthet gjennom ervervelsen av ting som regnes for å være gode og meget åndelige. Sett i den sanne åndelighets perspektiv er denne type ego like bindende som det opprinnelige og primitive ego uten slike pretensjoner.

Geriljakrig

Faktisk er det slik at på stiens mer avanserte stadier prøver ikke egoet å opprettholde seg selv gjennom åpne metoder, men søker tilflukt i nettopp de tingene som fris til for å avmagre det. Disse ego-taktikkene ligner svært på geriljakrig og de er meget vanskelige å motarbeide. Å kaste egoet ut av bevisstheten må nødvendigvis være en intrikat prosess og kan ikke oppnås ved å benytte en ensartet tilnærming hele tiden. Siden egoets natur er meget komplisert, er det nødvendig med en tilsvarende komplisert behandling for å bli kvitt det. Siden egoet har nesten uendelige muligheter når det gjelder å sikre sin eksistens og skape selvbedrag, finner aspiranten det umulig å hanskes med alle de nye ego-formene som dukker opp uten ende. Han kan ha håp om å lykkes i sin behandling av egoets bedragerske knep bare gjennom en Fullkommen Mesters hjelp og nåde.

Mesteren som siste utvei

I de fleste tilfeller er det bare når aspiranten blir drevet til å innse nytteløsheten i alle sine anstrengelser at han henvender seg til en Mester. På egen hånd kan han ikke gjøre fremgang på veien mot målet han skimter og søker. Egoets trassige hardnakkethet gjør ham oppgitt, og i denne klare erkjennelsen av sin hjelpeløshet overgir han seg til Mesteren som siste og eneste utvei. Denne selvovergivelsen innebærer en åpen innrømmelse av at aspiranten nå har gitt opp alt håp om å takle problemene som egoet innebærer på egen hånd, og at han stoler på Mesteren alene. Det er som å si: "Jeg er ikke i stand til å gjøre slutt på den elendige eksistensen til dette egoet. Derfor henvender jeg meg til deg for at du skal gripe inn og slå det i hjel." Dette steget viser seg imidlertid å være mer fruktbart enn alle andre foranstaltninger som har vært forsøkt for å avmagre og deretter utslette egoet. Når den uvitenheten som utgjør egoet, er oppløst gjennom Mesterens nåde, demrer Sannheten som er hele skapelsens mål.

Ego lever gjennom idéen om "mitt"

Ego lever av jordiske besittelser som makt, berømmelse, rikdom, evner, oppnåelser og suksesser. Det skaper og erkjenner "ditt" for å kunne være i stand til å gjenkjenne det som defineres som "mitt". På tross av alle de jordiske tingene det gjør krav på som "mitt", føler det seg stadig tomt og ufullstendig. For å oppveie denne dype rastløsheten i sin egen væren, søker ego å forsterke seg gjennom ytterligere tilegnelser. Det setter hele sin samling av ulike besittelser i relieff ved å sammenligne den med andres som kanskje kan sies å være underlegen når det gjelder én eller flere av de eiendelene som bærer stempelet "mitt". Og det bruker ofte disse besittelsene til overgiven og upassende selveksponering, selv på bekostning av andre. Egoet forblir utilfreds på tross av sine jordiske besittelser, men i stedet for å kultivere ubundethet i forhold til dem, søker det å oppnå tilfredsstillelse gjennom en enda mer intens følelse av besittelse i motsetning til andre. Egoet som bekreftelse på adskilthet lever gjennom denne idéen om "mitt".

Ego-former

Egoet ønsker å føle seg adskilt og unikt, og det søker selvuttrykk enten i rollen som den som avgjort er bedre enn andre, eller som den som avgjort er andre underlegen. Så lenge det finnes et ego, forutsettes det en bakgrunn av tosidighet, og så lenge det finnes en bakgrunn av tosidighet, kan ikke de mentale operasjonene som lager sammenligninger og kontraster, bringes til taushet for lenge av gangen. Selv når en person tilsynelatende føler likeverd i forhold til en annen, er ikke denne følelsen bygget på sikker grunn. Den markerer ett punkt i overgangen mellom egoets to holdninger snarere enn en permanent frihet fra skillet mellom "jeget" og "duet".

Idé om likeverd

Der den eksisterer, kan denne pseudo-følelsen av likeverd uttrykkes i formularet "jeg er på ingen måte overlegen eller underlegen i forhold til den andre". Det er enkelt å se at dette er en negativ egobekreftelse. Balansen mellom "jeget" og "duet" blir stadig forrykket av at enten mindreverds- eller merverdskomplekset er i overvekt. Idéen om likeverd oppstår for å gjenopprette den tapte balansen. Egoets negative bekreftelse i form av likeverd er imidlertid komplett forskjellig fra den følelsen av enhet som kjennetegner et liv i åndelig frihet. Selv om denne følelsen av likeverd danner grunnlaget for mange sosiale og politiske idealer, oppfylles forutsetningene for et rikt kooperativt liv bare når idéen om likeverd erstattes av realiseringen av at alt liv er ett.

To komplekser

Følelser av overlegenhet eller underlegenhet er gjensidige reaksjoner på hverandre og den kunstig induserte følelsen av likeverd kan betraktes som en reaksjon på begge. I alle disse tre modi lykkes egoet i å bekrefte sin adskilthet. Merverdskomplekset og mindreverdskomplekset eksisterer i de fleste tilfeller uten gjensidig kontakt. Begge søker adskilte og alternerende uttrykk gjennom passende objekter, som når en person dominerer over dem han betrakter som sine underlegne og underkaster seg dem han betrakter som sine overlegne. Men slike alternative uttrykk gjennom kontrastskapende adferd bare aksentuerer disse motsatte kompleksene i stedet for å oppløse dem.

Merverdskomplekset

Merverdskomplekset rører på seg når en person møter noen som på en eller annen måte er merkbart underlegen når det gjelder jordiske besittelser. På tross av sine mange besittelser blir egoet uopphørlig konfrontert med bildet av sin iboende tomhet. Derfor klamrer det seg til behagelige vrangforestillinger om sin egen verdi gjennom å demonstrere hvor storartet dets besittelser er. Denne kontrasten er ikke forbeholdt teoretiske sammenligninger, men viser seg ofte i virkelige sammenstøt med andre. Slik blir aggresjon et naturlig resultat av behovet for å kompensere for ego-livets fattigdom.

Mindreverdskomplekset

Mindreverdskomplekset rører på seg når en person møter en annen som merkbart er overlegen når det gjelder jordiske besittelser. Men denne underkastelsen under den andre har sine røtter enten i frykt eller selviskhet. Den kan aldri være helhjertet eller spontan, fordi det vil ligge sjalusi eller til og med hat på lur i forholdet til den andre som eier noe han heller ville hatt for seg selv. All tvungen og utvendig underkastelse er en ren effekt av mindreverdskomplekset, og kan bare forsterke egoet i én av dets verste former. Ego attribuerer sin fornemmelse av tomhet til de tilsynelatende underlegne besittelsene det kan hevde er "mine", snarere enn til dets rotfestede aggresjon der søker sin oppfyllelse gjennom besittelser. Bevisstheten om underlegenhet når det gjelder besittelser blir bare en ytterligere stimulus til nye desperate forsøk på å øke sin eiendom gjennom alle midler det har til rådighet. Mens det foreviger sjelens indre fattigdom, utgjør mindreverdskomplekset — i likhet med merverdskomplekset — altså en agent for selviskhet og sosialt kaos og en økende uvitenhet av det slaget som kjennetegner ego.

Overgivelse forskjellig fra mindreverdskompleks

Når en person kommer i kontakt med en Fullkommen Mester og erkjenner ham som en som har den egoløse Fullkommenhetens tilstand, overgir han seg frivillig til Mesteren. Disippelen forstår at egoet er kilden til evigvarende uvitenhet, rastløshet og konflikt, og han forstår også sin egen manglende evne til å tilintetgjøre det. Men denne selvovergivelsen må omhyggelig skilles fra mindreverdighetskomplekset fordi den ledsages av en bevissthet om at Mesteren er idealet, og at han i den egenskap er grunnleggende ett med disippelen. En slik selvovergivelse er på ingen måte et uttrykk for tap av tillit. Tvert i mot er den et uttrykk for tillit til den endelige overvinnelse av alle vanskeligheter ved Mesterens hjelp. Verdsettelsen av Mesterens guddommelighet er måten disippelens høyere Selv uttrykker sin følelse av verdighet på.

Mesterens intervensjon

For å befordre en rask oppløsning av disse to hovedformene for ego, kan Mesteren med overlegg aktivere begge disse kompleksene etter tur. Hvis disippelen er på nippet til å miste motet og oppgi sin søken, kan han vekke en dyp følelse av selvtillit i ham. Hvis han er på nippet til å bli selvopptatt, kan han bryte gjennom denne nye barrieren ved å skape situasjoner der disippelen må akseptere og erkjenne sin egen udugelighet og unyttighet. Slik utøver Mesteren sin innflytelse over disippelen for å fremskynde de stadiene det smeltende egoet går igjennom før det forsvinner for alltid.

Tilpasning til Mesteren resulterer i kompleksenes oppløsning

Merverds- og mindreverdskompleksene må bringes inn i et intelligent forhold til hverandre hvis de skal kunne motvirke hverandre. Dette krever en situasjon der begge tillates å gjøre seg gjeldende på samme tid uten at uttrykk for det ene forutsetter fortrengning av det andre. Når sjelen får et dynamisk og levende forhold til Mesteren, blir de kompleksene som angår følelsen av enten mindreverd eller merverd begge gjort gjeldende, og de blir så intelligent gjensidig tilpasset at de motvirker hverandre. Da føler disippelen at han ikke er noenting i seg selv, men i og gjennom Mesteren vekkes han til live ved utsikten til å bli Allting.

Slik blir de to kompleksene med ett slag satt i en gjensidig spenningstilstand slik at de tenderer mot å tilintetgjøre hverandre i disippelens forsøk på å tilpasse seg selv til Mesteren. Med oppløsningen av de to motsatte kompleksene brytes alle egoformers adskillende barrierer ned. Med nedbrytingen av adskillelsens barrierer oppstår guddommelig kjærlighet. Når den guddommelige kjærlighet oppstår, blir den separate følelsen av "jeg" som adskilt fra "deg" oppslukt i forståelsen av deres enhet.

Bilkjøring som analogi

For at en bil skal kunne bevege seg mot sitt bestemmelsessted, er det nødvendig med en sjåfør. Sjåføren kan imidlertid la seg påvirke av alle attraksjonene han møter langs veien og kanskje stopper han ikke bare opp på tilfeldige steder for ubestemt tid, han kan også gå seg bort i en søken langs veikanten etter ting som kun har en flyktig sjarm. Slik er det mulig for ham å holde bilen i gang hele tiden uten å komme nærmere målet, og han kan til og med komme enda lenger vekk fra det. Ting som dette skjer når ego har kontrollen i menneskets bevissthet. Ego kan sammenlignes med en sjåfør som har en viss kontroll over bilen og en viss evne til å kjøre den, men som ikke har den fjerneste anelse om dens endelige bestemmelsessted.

For at en bil skal kunne nå sitt endelige bestemmelsessted, er det ikke nok å ha noen som kan kjøre bilen. Det er like nødvendig at denne sjåføren er i stand til å føre bilen mot bestemmelsesstedet. Så lenge bevissthetens virksomhet utelukkende er underlagt egos fulle overherredømme, settes personens åndelige utvikling i fare av egos naturlige tendens til å styrke de falske forestillingenes adskillende barrierer. Så, på grunn av egosentrerte handlinger forblir bevisstheten lukket inne mellom selvskapte murer og beveger seg bare innenfor grensene for sitt mayaviske fengsel.

Hvis bevisstheten skal kunne frigjøres fra sine begrensninger og settes i stand til å tjene den opprinnelige hensikten den fikk sin eksistens for, må den hente sitt retningsgivende momentum — ikke fra egoet, men fra et annet prinsipp. Med andre ord må den sjåføren som er uvitende om det endelige bestemmelsesstedet, byttes ut med en annen sjåfør som ikke gir etter for noen av de fristende tilfeldighetene han møter på veien, og som sentrerer sin oppmerksomhet, ikke på rasteplasser eller severdigheter langs veien, men på ikke-tosidighetens endelige mål. Å skifte fokus for sin interesse fra uviktige ting til virkelig viktige verdier kan sammenlignes med en overføring av makt fra den uvitende sjåføren til den sjåføren som kjenner bestemmelsesstedet. I takt med denne gradvise forskyvning av interessefokus vil en progredierende oppløsning av ego og en bevegelse mot Sannheten finne sted.

Ego prøver integrering rundt en falsk idé

Hvis ikke egoet var annet enn et medium for integrering av menneskets erfaringer, ville det være mulig å etablere seg i den endelige Sannhet bare ved å videreføre egoets virksomhet. Men selv om det spiller en spesifikk rolle i bevissthetsutviklingen, representerer egoet også et aktivt uvitenhets-prinsipp som hindrer videre åndelig utvikling. Egoet prøver å integrere erfaringer, men det gjør dette rundt en falsk idé om adskilthet. Fordi det har valgt en illusjon som grunnmur for sitt byggverk, lykkes det aldri i annet enn å bygge den ene illusjonen på toppen av den andre. Å komme frem til Sannheten gjøres faktisk vanskeligere snarere enn lettere av egoets funksjon. Prosessen der Sannheten nås kan bære frukt bare hvis den integreringen som egoet har kontroll over, videreføres uten å bringe inn adskilthetens grunnleggende uvitenhet.

Mesteren blir integrasjonens nye kjerne

Så lenge menneskets erfaring ligger innenfor det tosidiges begrensninger, er integrasjon av erfaring en grunnleggende forutsetning for et rasjonelt og meningsfylt liv. Men ego må forkastes som kjerne for denne integrasjonen på grunn av dets uunngåelige allianse med uvitenhetens krefter. Så det oppstår et tvingende behov for et nytt integrasjonssenter som kan styre unna adskilthetens grunnleggende uvitenhet og gi fritt spillerom til en inkorporering av alle de verdiene som tidligere var utilgjengelige for ego-senteret. Et slikt nytt sentrum stilles til rådighet av Mesteren som er uttrykk for alt som har en virkelig verdi og som representerer den absolutte Sannhet. Overføringen av interesse fra uviktige ting til viktige verdier befordres av troskap og selvovergivelse til Mesteren som blir integrasjonens nye kjerne.

Enhet med Mesteren og realisering av Sannheten

Mesteren, når han virkelig blir forstått, blir en stående bekreftelse på alt livs enhet. Troskap til Mesteren skaper derfor en gradvis løsrivelse fra egokjernen som bekrefter adskilthet. Etter denne viktige krisen i et individs liv, har all mental aktivitet en ny referanseramme. Og dens betydning må nå forstås i lys av dens relasjon til Mesteren som manifestasjon av uendelige Sannhet, og ikke i lys av dens relasjon til ego-senteret som begrenset "jeg". Personen oppdager fra nå av at alle handlinger som strømmer ut fra ham, ikke lenger er satt i verk av det begrensede "jeg", men inspireres av den Sannheten som virker gjennom Mesteren. Han er nå heller ikke interessert i det begrensede selvets velvære, men bare interessert i Mesteren som representant for det universelle og udelte liv. Han ofrer alle sine erfaringer og begjær til Mesteren og reserverer hverken det onde eller det gode for det begrensede "jeg", og slik berøver han ego for alt innhold.

Denne egos progredierende bankerott forstyrrer ikke integrasjonsprosessen fordi denne funksjonen nå utøves rundt et nytt sentrum med Mesteren som representant for Sannheten. Når ego-kjernen er fullstendig bankerott og tømt for enhver makt og væren, er Mesteren — som Sannheten — trygt etablert i bevisstheten som dens retningsgivende skytsånd og livgivende prinsipp. Dette innebærer både oppnåelse av enhet med Mesteren og realisering av den uendelige Sannhet.

Kunnskap om det sanne Selv

Som egoet gradvis tilpasser seg livets åndelige krav — gjennom kultivering av medmenneskelighet, uselviskhet og kjærlighet, helhjertet overgivelse og selvoppofrelse til Mesteren som Sannhet --svekkes det på en drastisk måte. Ikke bare yter det mindre og mindre motstand mot åndelig utfoldelse, det gjennomgår også en radikal forvandling. Denne vil til slutt vise seg å være så stor at ego som bekreftelse på adskilthet forsvinner fullstendig og erstattes av Sannheten — som ikke kjenner noen adskilthet.

De mellomliggende stadiene der egoet avmagres og dets natur mykes opp, kan sammenlignes med beskjæringen og podingen av grenene på et vilt og mektig tre, mens det siste steget der egoet tilintetgjøres, innebærer å rykke hele treet opp med roten. Når egoet forsvinner fullstendig, oppstår kunnskap om det sanne Selv. Slik består sjelens lange reise i utviklingen av en eksplisitt selvbevissthet som et begrenset "jeg" fra dyrisk bevissthet, deretter i overskridelsen av denne menneskelige bevissthetens tilstand av begrenset "jeg" med Mesteren som medium. På dette stadiet innvies sjelen til bevisstheten om det opphøyde og virkelige Selv som et evigvarende og uendelig "jeg er" der det ikke finnes adskilthet og som inkluderer all eksistens.

Psykiske evner til hjelp eller hinder i frigjøringsprosessen

Den åndelige sti som leder til bevissthetens frigjøring, fører med seg at mange av de psykiske evnene som ligger latent i menneskets sjel, folder seg ut. Denne utfoldelsen øker den menneskelige bevissthets spennvidde og spillerom. Disse nye elementene spiller ofte en viktig rolle i å hjelpe eller hindre bevissthetens åndelige frigjøring. Derfor må aspiranten ikke bare forstå verdien av slike erfaringer som uvanlige og meningsfulle drømmer, visjoner, astrale reiser og glimt av den subtile verden, han må også lære å skille okkulte opplevelser fra hallusinasjoner og innbilninger.

Forakt for det okkulte født av uvitenhet

Selv om det er vanlig å overdrive okkulte opplevelsers betydning, er det heller ikke uvanlig å tvile på deres validitet og behandle dem med den forakt man gjerne viser alle former for mentale avvik og abnormaliteter. En holdning av uforbeholden forakt for okkulte erfaringer er selvfølgelig mest uttalt blant dem som ikke engang kan sin ABC i direkte kunnskap om det okkulte. Det smerter egoet å innrømme og føle at det kanskje finnes enorme uutforskede områder i universet som er tilgjengelige bare for et begrenset antall personer, og som man selv er utestengt fra. Denne ufortjente forakten som ofte blir okkultismen til del, er nesten alltid et resultatet av dyp uvitenhet om dens virkelige betydning. Denne foraktfulle holdningen er selvfølgelig noe annet enn en forsiktig og kritisk holdning. De som har en varsom og kritisk tilnærming og som eier et ydmykt og åpent sinn, er alltid villige til å motta og erkjenne et okkult fenomen når det inntreffer.

Noen drømmer åndelig meningsfulle

En aspirant får som regel hjelp av en Fullkommen Mester gjennom vanlige metoder, og Mesteren foretrekker å lede ham tildekket langs den åndelige sti. Men der det finnes spesielle indikasjoner, kan han også benytte okkulte teknikker for å hjelpe aspiranten. Spesielle typer drømmer er blant de vanligste metodene han bruker for å berøre aspirantens dypere liv. Mestere tar ofte kontakt med aspiranten ved først å vise seg i hans drømmer. Slike drømmer må imidlertid omhyggelig skilles fra vanlige drømmer. I vanlige drømmer er den subtile kropp aktiv i sin anvendelse av funksjoner som syn, smak, lukt, berøring og hørsel uten at sjelen bruker den subtile kroppen bevisst. Siden disse opplevelsene i vanlige drømmer mottas av det underbevisste, er de i de fleste tilfeller rent subjektive, relatert til fysisk aktivitet og det som vedrører den fysiske verden, og de skapes av vordende sanskaraer lagret i sinnet. I noen tilfeller kan imidlertid en drøm som tilsynelatende ikke kan skilles fra alle andre drømmer, være et speilbilde i underbevisstheten av den subtile kroppens objektive erfaringer og ikke bare et fantasiprodukt.

Sjeldne typer drømmer

De fleste drømmer er den subtile kroppens rent subjektive og underbevisste opplevelser. De har ingen spesiell åndelig betydning bortsett fra at de av og til kan gi anledning til dannelsen av nye sanskaraer eller forbruket av gamle, og at de av og til kaster lys over skjulte komplekser og fortrengte problemer i ens personlighet. Slike drømmer kan aldri inneholde noe som ikke på en eller annen måte er en del av personens tidligere erfaring. De gir spillerom for noe nytt bare i den grad allerede kjente erfaringselementer fremstår i nye kombinasjoner. Sjeldne typer drømmer er drømmer som omhandler personer og ting som er ukjente i dette liv, men kjente fra ett eller flere tidligere liv. Enda sjeldnere er drømmer om personer og ting man aldri har sett hverken i dette eller tidligere liv, men som vil komme til syne i fremtiden. Vanlige drømmer er altså ytterst forskjellige fra drømmer av okkult betydning.

Okkult erfarings begynnelse

Svært ofte har en aspirant som gjennomgår en psykisk utfoldelse, fra tid til annen mystiske opplevelser av den subtile verden i form av signifikante visjoner, lys, farger, lyder, lukter eller berøring. I starten kommer disse visjonene bare i rykk og napp, og aspiranten vil sannsynligvis behandle dem som hallusinasjoner. Men selv når han behandler dem som hallusinasjoner, finner han det umulig å motstå deres styrende innflytelse på grunn av deres iboende kraft. Den åndelige reisen blir imidlertid enklere hvis aspiranten lærer å utvikle den rette holdningen til okkulte opplevelser, det vil si å ta dem for hva de er verdt. Nettopp denne likevektige holdningen er noe som aspiranten finner det vanskelig å opprettholde på de aller første stadiene.

Likevektig holdning vanskelig å opprettholde

Begynneren har en tendens til å overdrive betydningen av de glimtene han får av de indre verdener og å utvikle en ukontrollert trang til å repetere disse opplevelsene, eller han prøver å behandle dem som abnormale fenomener og undervurderer deres betydning. Av disse to alternativene er en holdning der man overdriver de okkulte erfaringenes betydning den vanligste, fordi det helt nye og det sjeldne ved okkulte opplevelser er faktorer som bidrar til å lade dem med en overveldende betydning.

Begjær etter okkulte opplevelser

Faktisk pleier aspirantens ego å knytte seg til dette nye området som avdekkes for ham, og som gir ham en følelse av å være en spesiell person som nyter et ekstraordinært privilegium. Jo flere opplevelser en person får, jo større spillerom for dem begjærer han. Han utvikler også en tilbøyelighet til å gjøre seg avhengig av okkult ansporing for hvert skritt han tar på stien, på samme måte som en rusmisbruker blir avhengig av sine rusmidler og trenger stimulansen selv for å gjøre ting han tidligere kunne mestre uten stimulanser. For at aspiranten skal unngå denne fallgruven, vokter Mesteren seg vel for å oppfylle dette nye ønsket om okkulte opplevelser. Slike erfaringer bevilges aspiranten hvis og når de er absolutt nødvendige av åndelige grunner, og ikke når han ønsker eller ber om dem.

Ta seg av av begjæret etter okkulte opplevelser

Hvis aspiranten begynner å tillegge okkulte opplevelser en uforholdsmessig betydning eller utvikler et ustyrlig begjær etter dem, vil Mesteren ta seg av dette problemet på sin egen måte ved å svekke eller faktisk tilintetgjøre de okkulte erfaringene som har lagt grunnen til et slikt begjær. Dette er som å gi øyeblikkelig lettelse til en pasient ved å operere bort årsaken til fysisk sykdom. Det tjener hensikten av å beskytte aspiranten mot å smi nye lenker av selvbegrensning. Aspiranten må ikke under noen omstendigheter tillates å bli fanget inn av falske verdier og fåfengt søken. Det vil bare lede ham inn på et sidespor og føre til unødige forsinkelser på veien mot det egentlige målet, som er å bli innviet til et sant åndelig liv. Aspirantens introduksjon til okkulte fenomener må nødvendigvis være en gradvis og langtrukken prosess. Mesteren er aldri utålmodig etter å påskynde den, fordi få personer er virkelig kvalifiserte til å mestre en utvidelse av denne nye erfaringsdimensjonen.

Okkulte erfaringers validitet

På de aller første stadiene fremstår okkulte fenomener bare i rykk og napp, og aspiranten tviler mange ganger på deres validitet og behandler dem med varsomhet for å unngå å bli lurt. Men okkulte opplevelser bærer med seg sitt eget umiskjennelige bevis på validitet. Selv der slike bevis ikke er iøynefallende, krever de respekt og oppmerksomhet på grunn av den spesielle mening, salighet, fred og retningsgivende verdi de er ladet med. Det er hovedsakelig på grunn av disse kjennetegnene at aspiranten er i stand til å skille virkelige okkulte opplevelser fra hallusinasjoner og vrangforestillinger.

Okkult til forskjell fra hallusinasjoner og vrangforestillinger

Hallusinasjoner er feilaktige persepsjoner som består i at man faktisk ser eller hører ting som ikke virkelig eksisterer. Selv om de på denne måten klart er forskjellige fra ting man bare forestiller seg, vil man trekke dem i tvil på tross av deres likhet med normale sanseoppfatninger. Vrangforestillinger er enda falskere fordi de ikke bare innebærer at man ser ting som ikke eksisterer, man er også fullstendig overbevist om deres eksistens. Hallusinasjoner og vrangforestillinger gir imidlertid ingen ekstraordinær salighet eller fred til personer som opplever dem. Saligheten og freden som følger virkelige okkulte opplevelser, er rimelig sikre kjennetegn på deres ekthet. Hallusinasjoner og vrangforestillinger er lik mareritt i våken tilstand.

Aspiranten må utvikle selvtillit

Selv når en ekte okkult opplevelse klart kan skilles fra en illusjon, mister den noe av sin kraft og effektivitet hvis den blir et objekt for tvil. Dette kan skje hvis personen som har hatt opplevelsen, diskuterer saken med andre som på grunn av sin manglende evne til å forstå slike ting, gir uttrykk for motstridende oppfatninger og ryster hans overbevisning. Dette er grunnen til at Mesteren som regel krever at disippelen holder sin erfaring strengt hemmelig. Selv en dyp opplevelse svekkes sannsynligvis gjennom andres motsigelser og skepsis hvis ikke aspiranten har lært seg til å følge sin egen indre erfaring uansett hva andre måtte tenke og si. Hvis aspiranten skal gjøre rask fremgang og ha størst mulig utbytte av Mesterens hjelp, må han utvikle en veldig og urokkelig tillit til seg selv og Mesteren. Han må ikke ty til andre for veiledning, for de som er i stand til å forstå hans problemer eller hans erfaringer, er svært få. Aspiranten må være forberedt på muligheten av aldri å bli fullstendig forstått av noen av sine venner og slektninger siden de ikke kjenner grunnlaget for hans ideologi og handlingsbane.

Effekten av tvil på okkult erfaring

Hvis en okkult opplevelse i det den skjer har tjent sin hensikt og gitt åndelig streben ny drivkraft, spiller det ofte ingen rolle om aspiranten betrakter den som en form for innbilning når han i ettertid tenker tilbake på den og analyserer den. Det finnes imidlertid noen okkulte erfaringer som bevilges aspiranten i den hensikt at de skal bli stående som kilder til inspirasjon og rettledning. Når det gjelder disse spesielle erfaringene, er det nødvendig at aspiranten unnlater å tvile på deres validitet og betydning.

Den alminnelige holdning av endeløs søken etter bekreftelse på okkulte opplevelser, er definitivt usunn, og Mesteren gir bekreftende bevis bare når han ser det som nødvendig. Ellers vil han ta det initiativ han selv avgjør er det beste i situasjonen. Hva han enn gjør, kommer det av hans uavhengige skjønn og det er overhodet ikke relatert til eller betinget av forventninger aspiranten kan ha utviklet. Men når det er åndelig nødvendig, øker Mesteren den okkulte erfaringens åndelige påvirkningskraft ved å stadfeste dens validitet og autoritet gjennom en direkte eller indirekte bekreftelse hentet fra aspirantens normale erfaringsområde.

Astrale reiser

På de utviklingsstadiene som leder frem til stiens begynnelse, blir aspiranten åndelig forberedt på fritt å kunne benytte kreftene i de astrale kroppenes indre verden. Han kan da foreta astrale reiser i sin astrale kropp ved å forlate sin grove kropp i søvn eller våken tilstand. De ubevisste astrale reisene er av langt mindre viktighet enn de som foretas ved full bevissthet og som et resultat av en tilsiktet viljeshandling. Dette innebærer bevisst bruk av den astrale kropp. Bevisst løsrivelse av den astrale kroppen fra den grove kroppens ytre befordringsmiddel har sin egen verdi fordi det får sjelen til å føle skillet mellom seg og den grove kroppen, og oppnår bedre kontroll over den. Hvis man vil, kan man ta den ytre fysiske kropp av og på som en frakk og bruke den astrale kropp til å oppleve den astrale indre verden og foreta reiser gjennom den hvis og når det er nødvendig.

Større spillerom for fremskritt

De syns- og smaksinntrykk, lukter, lyder og berøringer som kan oppleves gjennom bevisst bruk av den astrale kropp, er klare og definerte akkurat som de opplevelsene man får gjennom bevisst bruk av den grove kroppen. De er ikke vage og subjektive som i vanlige drømmer, men like objektive og virkningsfulle som andre opplevelser i en våken bevissthetstilstand. Evnen til å foreta astrale reiser innebærer derfor en anselig utvidelse av ens erfaringsområde. Det gir muligheter for befordring av ens egne åndelige fremskritt som begynner med en involusjon av bevisstheten.

Okkulte opplevelser ingen erstatning for indre anstrengelse

Å spenne for de okkulte kreftene må på ingen måte betraktes som en erstatning for å gjøre den indre anstrengelsen må for å utvikle seg videre. Når okkult erfaring er en gave fra en Fullkommen Mester, tjener den sin hensikt ved å avdekke mye av en hittil skjult intuisjon og fjerne noen av de vanskelighetene man møter på veien til den åndelige sti, slik at aspiranten fylles av den sterke tilliten og entusiasmen som er nødvendig for å møte hvert stadiums nye krav. Men aspiranten gjør virkelig fremskritt ved å praktisere sitt hjertes intuisjon, ikke ved bare å være en passiv mottager av okkult erfaring.

Mennesker interagerer uavbrutt i de indre sfærer

De som i det minste har en innledende kunnskap om strukturer og lover i eksistensens indre sfærer, vet at idéen om et komplett isolert menneske bare er tankespinn. Enten de ønsker det eller ikke, handler og samhandler alle mennesker uavbrutt med hverandre i kraft av sin sameksistens selv når de ikke etablerer kontakt på det fysiske plan. Det finnes ingen grenser for hvor langt et individs innflytelse kan spre seg. De subtile sfærers magnetiske innflytelse kjenner ingen grenser, hverken nasjonale frontlinjer eller andre konvensjonelle avgrensninger.

Gode tanker så vel som onde tanker, muntre sinnstilstander så vel som nedtrykte sinnstilstander, edle og utadrettede følelser så vel som smålige og snevre følelser, uselvisk streben så vel som selviske ambisjoner — alt har en tendens til å spre seg utover og influere andre selv når de ikke uttrykkes i ord eller handling. Det mentale livs verden er like mye et enhetlig system som den grove materiens verden. Den fysiske verden har sin udiskutable betydning som befordringsmiddel for det åndelige liv, men koblingene og forbindelsene mellom forskjellige mennesker kan på ingen måte beregnes fullt ut hvis man bare tar i betraktning de rent håndgripelige samhandlingene som finner sted i den fysiske verden.

Verdien av darshan og sahavas

Aspiranten får ikke fullt utbytte av å se en Fullkommen Mester uten innenfor rammene av alle de andre korresponderende hendelsene på bevissthetens indre plan. Rishier eller vise menn legger stor vekt på å få de Fullkomne Mesteres darshan (kontakt gjennom blikket). For de er kilden til den uavbrutte strømmen av kjærlighet og lys som stråler ut fra dem og utøver en uimotståelig tiltrekningskraft på aspirantens indre følelser, selv når han ikke mottar noen verbale instruksjoner fra dem. Virkningen av darshan er avhengig av aspirantens mottakelighet og evne til respons og hans reaksjoner betinges av hans egne sanskaraer og tidligere forbindelser.

Ofte vil en aspirant bli helt tilfredsstilt av en Mesters darshan, og han ønsker seg ikke noe mer fra ham. Å kunne hente ut salighet og tilfredshet av en Mesters darshan alene, er en stor ting fordi det indikerer at aspiranten har begjærløshet og kjærlighet, noe som er de to grunnleggende ingrediensene i et åndelig liv. Når han har fått den elskede Mesters darshan, ønsker aspiranten naturlig nok ikke annet enn å få mer av hans darshan, og slik tvinges han av sin indre åndelige lengsel til å søke Mesterens sahavas (selskap) så ofte som mulig. Ytterligere sahavas fra Mesteren grunnfester og styrker darshanens rensende effekt og resulterer også i at aspiranten trekkes nærmere og nærmere Mesteren på de indre plan.

Mesterens føtter

I likhet med darshan har det å falle ned for Mesterens føtter sin egen spesielle verdi. Føttene, som er kroppens laveste del i fysisk forstand, er den høyeste i et åndelig perspektiv. Fysisk går føttene gjennom alt — godt og vondt, vakkert og stygt, rent og skittent, og allikevel forblir de over alt. Åndelig sett står Mesterens føtter over alt i universet, som er lik støv for dem. Når mennesker kommer til en Fullkommen Mester og rører ved føttene hans med hendene sine, legger de sin sanskara-byrde over på ham. Han samler sanskaraer fra hele universet slik en vanlig person samler støv på føttene når han går.

Det er en urgammel skikk at etter at aspiranten har fått Mesterens darshan og falt ned for hans føtter, vasker han Mesterens føtter med melk og honning og plasserer en kokosnøtt ved siden av dem som et offer. Honning representerer røde (dårlige) sanskaraer, melk representerer hvite (gode) sanskaraer og kokosnøtten representerer sinnet. Slik symboliserer denne skikken som er grunnfestet enkelte steder når man hilser Mesteren, egentlig at man kaster hele byrden av sanskaraer over på Mesteren og overgir sinnet sitt til ham. Å gjøre denne indre holdningen til sin utgjør det viktigste og mest kritiske skrittet aspiranten må ta for å bli innviet til den åndelige sti.

Mental kontakt

Når aspiranten en gang har opplevd saligheten ved en Mesters darshan, preges dette synet dypt inn i sinnet hans. Og selv når han ikke er i stand til å etablere hyppig personlig kontakt, vender hans sinn seg mot Mesteren igjen og igjen i et forsøk på å forstå hans betydning. Denne prosessen der mental kontakt med Mesteren etableres, er essensielt annerledes enn en ren imaginær gjenopplevelse av tidligere hendelser. Når det gjelder forestillingsevnens vanlige virksomhet, blir ikke minnet om tidligere hendelser nødvendigvis gjort sterkt og levende gjennom en motiverende hensikt, mens det finnes en bestemt hensikt ved å etablere mental kontakt. Takket være denne hensiktens styrende kraft, opphører fantasien å være en ren sirkelgang av idéer, den strekker seg ut mot Mesteren og etablerer kontakt med ham.

Slik mental kontakt med Mesteren er ofte like fruktbar og virkningsfull som hans fysiske darshan. Den indre repetisjonen av en slik mental kontakt blir som å konstruere en kanal mellom Mester og aspirant — som gjennom denne kanalen kan motta den nåden, kjærligheten og lyset som uavbrutt strømmer fra Mesteren på tross av den tilsynelatende avstanden mellom dem. Slik går Mesterens hjelp ut ikke bare til dem som er fysisk til stede hos ham, men også til andre som etablerer mental kontakt med ham.

Spesielle forsiktighetsregler

Mesteren vier disippelens individuelle behov sin omhyggelige oppmerksomhet, og det første han gjør er å beskytte disippelen mot innflytelser som kan avlede hans oppmerksomhet fra stien eller blande seg inn i hans utvikling. Ofte krever Mesteren at disippelen aksepterer en eller annen form for foreløpig isolasjon slik at sinnet hans skjermes mot inntrykk som kan hindre hans åndelige utvikling. Derfor bruker noen yogier på instruks fra sine Mestere å tilberede sin egen mat og å nekte andre å være til stede når de spiser. Hensikten er å unngå inntrykk av ondskap fra dårlige personers blikk. En disippel vil også sannsynligvis fange opp inntrykk fra en annens lyst slik et rent klede lett kan bli skitnet til.

På begynnerstadiene må aspiranten vokte seg for enhver komplikasjon som kan oppstå gjennom omgang med andre som ikke befinner seg på stien. Men Mesteren gir spesielle instrukser om avbrytelse og unngåelse av enkelte forbindelser og kontakter bare når det er spesielt indikert i spesielle tilfeller. I de fleste tilfeller sikres imidlertid det nødvendige gjennom Mesterens uavbrutte selskap, og det oppstår ikke behov for å pålegge disippelen faktisk isolasjon. Selv om disippelen ytre sett har kontakt med verden, holder han seg mentalt ubundet av den på grunn av sin indre forbindelse med Mesteren.

Nyttige kontakter og forbindelser

Akkurat slik Mesteren kan isolere en nær disippel fra uønskede kontakter og forbindelser, kan han også oppmuntre til og arrangere nye kontakter han vurderer å være i disippelens åndelige interesse. Han har en fullendt forståelse av sanskaraer og karmiske forbindelser og deres komplikasjoner. Slik kan han bevisst hjelpe folk til å slutte seg til andre som gir mulighet til og befordrer viktige reaksjoner og aktiviteter hos alle dem det gjelder og fremskynder utviklingen langs en kortest mulig rute uten unødvendige hindringer. Han bruker sin kunnskap om folks tidligere liv, sanskaraer og forbindelser for å hjelpe dem til å økonomisere med sin åndelige energi og bruke den med best mulig resultat.

Disippelen brukt som instrument

Enheten og samhørigheten på de indre plan gjør det mulig for Mesteren å bruke sin disippel som et instrument i sitt arbeid selv når disippelen selv ikke vet at han tjener denne høyere hensikt hos Mesteren. Dette er mulig fordi disippelen gjennom sin kjærlighet og forståelse av Mesteren så vel som i sin lydighet og underkastelse, etablerer en samstemthet med ham og kommer på bølgelengde med ham. De som kommer i kontakt med Mesteren, mottar hans direkte hjelp og de som har nær kontakt med hans disipler, mottar Mesterens indirekte hjelp.

Mesteren som relé-stasjon

Delaktighet i det åndelige arbeid er på ingen måte ensidig. Selv de disiplene som bare tenker på Mesteren eller mediterer over ham, nyter det privilegium å ta del i det åndelige og universelle arbeid som Mesteren er engasjert i for øyeblikket. Siden han er ett med Evigheten, er Mesteren hinsides tid og tidens begrensninger. Siden han også er interessert i menneskehetens åndelige oppløftning, tar han på seg mange av tidens begrensninger og hans arbeid kan gjøres lettere gjennom disiplenes frivillige samarbeid. Mesteren næres av disiplenes kjærlighet og bruker de åndelige kreftene som forløses av dem i sitt universelle arbeide. Slik er Mesteren lik en relé- stasjon som mottar en sang bare for å kringkaste den til hele verden. Å elske Mesteren er å elske alle, ikke bare symbolsk men reelt, for det Mesteren tar imot på bevissthetens indre plan, åndeliggjør han og fordeler videre. Slik ikke bare styrker han de personlige koblingene disiplene har med ham, han lar dem også nyte det privilegium å ta del i hans guddommelige arbeid.

Indre øye

På uendelige måter forsøker Sadguruen å trekke aspiranten inn i sin egen væren slik at aspiranten kan vikle seg ut av universets labyrinter og få begjær etter Gud. Denne lengselen etter Gud er tilstede i aspiranten fra den aller første begynnelse, men Mesteren gjør den primære lengselen mer intens og artikulert gjennom å åpne aspirantens indre øye. Når det indre øye åpnes, kommer Gud — som er objektet for denne søken og lengsel — faktisk innen synsvidde. Når sjelens blikk vendes innover og festes på den opphøyde Virkelighet, blir begjæret etter å etablere enhet med den mye mer lidenskapelig enn når sjelen famler etter Gud gjennom ren spekulasjon og forestilling. Når tiden er moden, kan Mesteren åpne dette indre øye på et øyeblikk.

Om-Punktet

I siste instans må aspiranten realisere Gud som den eneste Virkelighet og sin egen virkelige enhet med Gud. Dette innebærer at han ikke lar seg overvelde av noen av det mangfoldige universets former for sceneshow. Faktisk finnes hele universet innen Selvet og springer ut i eksistens fra det bittelille punktet i Selvet som kalles Om-Punktet. Men Selvet som individualisert sjel betraktet har vent seg til å samle erfaringer gjennom det ene mediet etter det andre, og derfor har det blitt til at den opplever universet som en formidabel rival -- som noe annet enn den selv. De som har realisert Gud, ser hele tiden universet springe ut av dette Om-Punktet som finnes i alle.

Reversering av persepsjonsprosessen

Persepsjonsprosessen løper parallelt med skapelsesprosessen, og en reversering av persepsjonsprosessen uten at bevisstheten tilintetgjøres, innebærer en realisering av universets intethet som separat enhet. Selvet som individualisert sjel ser først gjennom sinnet, så gjennom det subtile øyet og til sist gjennom det fysiske øye, men det er selv mye veldigere enn alt det kan se. De store havene og de veldige himmelrommene blir bittesmå når de sammenlignes med Selvet. Faktisk er alt det Selvet kan se, avgrenset, men Selvet selv er uendelig. Når det individualiserte Selvet opprettholder full bevissthet og allikevel ser ingenting, har det krysset grensene til det universet det selv har skapt og tatt det første steg mot å kjenne seg selv som Alt.

Siddhier

Hele prosessen der bevisstheten trekkes vekk fra universet og blir bevisst Selvet, ledsages av en økende kontroll over alle bevissthetens befordringsmidler. Slik kontroll blir mulig gjennom en oppliving og aktivering av ubrukte kontrollsentra, og når disse nye sentrene begynner å fungere, bringer de med seg et antall skjulte evner. Disse nye evnene er vanligvis kjent som siddhier og de kan komme før aspiranten har blitt åndelig fullkommen. Faktisk kan egoismen blomstre gjennom tilegnelsen av slike krefter. Da vil aspiranten ikke bare nyte å eie dem, han kan faktisk komme til å bruke dem til verdslige formål som han ikke nødvendigvis har fridd seg fra.

Siddhier betraktes derfor med rette som hindringer på veien mot Realisering. Men når Gud er realisert, svekkes betydningen av disse evnene. Siddhiene hører hjemme i den intetheten som er universet, mens det mennesket som realiserer Gud, er varig og urokkelig etablert i den opphøyde Virkelighet. Selv om hele universet er lik null for det Gudsrealiserte mennesket, kan han frivillig ta på seg ansvaret for sjeler viklet inn i universets floker. I så fall kan han fritt og rettmessig gjøre bruk av disse kreftene til andres åndelige beste.

Videreføring av guddommelig plan

Det er ingenting som ikke visdommens Mestere tillates å ha indirekte eller direkte kontroll over. Store sosiale fenomener (som kriger, revolusjoner og epidemier) så vel som kosmiske fenomener (som jordskjelv og oversvømmelser) lar seg alle uten unntak påvirke av den rettledning og kontroll som Mestrene utøver ved å frigjøre krefter på de opphøyde plan der de er bevisst stasjonert. Mesterne kan også bruke okkulte evner for å få i stand et koordinert og felles åndelig arbeid. De holder ofte møter og konferanser på de høyere indre plan for å sikre menneskehetens fremgang. Oversjelen i alle er bare én og den fungerer alltid som en enhet. De som blir seg denne enheten bevisst, blir i stand til å forstå ubegrenset ansvar. Fordi de har kvittet seg med menneskesinnets begrensninger og har blitt ikke-personlige og universelle i sin interesse, er de effektive befordringsmidler for iverksettingen og videreføringen av den guddommelige plan på jorden.

Okkultisme som vitenskap

Okkultisme er en kunnskapsgren som befatter seg med studiet av visse aspekter og krefter i universet og den menneskelige personlighet. I henhold til dette finnes det ingen prinsipiell forskjell mellom okkultisme og andre vitenskaper som har med studiet av disse fagene å gjøre. Forskjellen mellom okkultisme og andre vitenskaper oppstår fordi andre vitenskaper angår aspekter og krefter som er direkte eller indirekte tilgjengelige for vanlig observasjon og manipulering, mens okkultisme angår aspekter og krefter som er essensielt utilgjengelige for vanlig observasjon og manipulering. Utviklingen av okkult kunnskap er avhengig av at menneskeånden utfolder sine latente krefter. Mange foreninger som driver psykisk forskning i våre dager, nærmer seg okkult kunnskap med den samme holdningen som kjennetegner studiet av andre kunnskapsområder. I prinsippet virker det ikke som det er noen grunn til at det skulle betraktes som hverken mindre verdifullt eller mer verdifullt enn andre teoretiske kunnskapsområder. Man vil finne at disse foreningene søker okkult kunnskap på en organisert og samarbeidsorientert måte.

Teoretisk kunnskap

De Fullkomne Mestere har til tider vurdert det som hensiktsmessig å avsløre for menneskeheten generelt en del teoretisk kunnskap angående visse betydningsfulle trekk ved åndelig liv — som udødelighet og reinkarnasjon, eksistensen av forskjellige kropper og plan og de lovene som styrer evolusjonen og hvordan karma fungerer. Slik kunnskap gir den rette bakgrunn for åndelige ambisjoner og anstrengelser og bringer et vanlig menneskes perspektiv så nært opptil Sannheten som mulig forholdene tatt i betraktning. Men med unntak av slik generell og helt fundamental kunnskap har Mestrene alltid foretrukket å knytte et minimum av betydning til utbredelsen av detaljert kunnskap om okkulte fenomen. De har til og med omhyggelig holdt tilbake informasjon om punkter som trolig har en helt essensiell betydning for okkultisme som kunst.

De som vet og de som ikke vet

I okkultisme mer enn i noen annen vitenskap går det et skarpt og betydningsfullt skille mellom de som vet og de som ikke vet. I andre vitenskaper kan indirekte kunnskap til en viss grad erstatte direkte kunnskap. I okkultisme kan ikke indirekte kunnskap på noen måte nærme seg direkte kunnskap i vekt og betydning. Selv om okkultisme er en viktig vitenskap, kan derfor utbredelsen av rent teoretisk kunnskap om det okkulte ha liten betydning. For dem som ikke har noen som helst førstehånds erfaring med det okkulte, kan ikke en ren teoretisk kjennskap til enkelte okkulte kjensgjerninger ha særlig verdi. Disse okkulte fenomenene må for dem nødvendigvis forbli i samme kategori som beskrivelser av ukjente landskap eller imaginære øvelser.

Okkultisme som kunst

Selv utbredelse av rent teoretisk informasjon om okkulte kjensgjerninger gjør imidlertid fra tid til annen skade fordi det lett vekker en uforpliktende nysgjerrighet og stimulerer begjær etter å oppnå kontroll over okkulte krefter i selvisk hensikt. Det finnes ikke noe spesielt åndelig ved okkult makt som sådan. Lik enhver annen verdslig makt eller vitenskapelig oppfinnelse kan den brukes til både godt og ondt. Den gir enorm spennvidde til et samarbeid på høyere plan, men dette innebærer nødvendigvis at man er forberedt på å bære et slikt spesielt ansvar. Okkultisme som vitenskap kan sies å stå på like fot med andre vitenskaper, men okkultisme som kunst står helt alene.

Misbruk av okkult makt

Nybegynneren søker kanskje okkult makt, og innen visse grenser kan han også lykkes i å finne den. Men den nye ferdigheten vil vise seg å være en forbannelse snarere enn en velsignelse hvis han ikke er åndelig forberedt på å ta det ansvaret som tilegnelsen av disse nye evnene innebærer. Selv det aller minste misbruk av okkulte evner forårsaker en kraftig reaksjon og skaper en binding for sjelen. Noen ganger kan det forsinke aspirantens utvikling og til og med lede til alvorlig tilbakegang. Bortsett fra den åndelige ruin aspiranten kan skape for seg selv gjennom uforsiktig bruk av okkulte evner, vil han heller ikke kunne unngå å bli en kilde til umåtelig skade for de menneskene han har klart å bruke sitt formidable fortrinn på.

Okkult makt må tjene åndelige formål

I hendene til den åndelige visdoms Mestre er okkult makt ikke bare trygg, den har også enorme muligheter som kan kanaliseres til menneskehetens tjeneste, men selv Mesterne bruker den allikevel bare sjelden og sparsommelig. Okkultisme som en kunst har sine egne naturlige begrensninger innebygget i selve sin beskaffenhet. Den kan ikke brukes i stor skala til hjelp for menneskehetens materielle behov i noen verdslig hensikt overhodet. Å introdusere en så usikker og uberegnelige faktor som fri utøvelse av okkulte evner ville innebære, ville nødvendigvis skape stor forvirring og uro i menneskets vanlige streben. Han må overlates til sine egne begrensninger, ressurser og muligheter for at karmaloven skal kunne gjøre seg gjeldende likt for alle og uten forstyrrelser. Bruk av okkult makt må derfor strengt begrenses til å fremme åndelige formål.

Materielle agn i åndelig hensikt

Noen ganger oppfyller Mestrene allikevel noen av de verdslige ønskene til sine hengivne. Dette gjøres imidlertid ikke fordi de er interessert i verdslige affærer, men fordi de er interessert i å venne sine hengivne av med å ha materielle begjær. Når barna er små, er det ofte vanskelig å få dem til å lære alfabetet. For å rette deres oppmerksomhet mot alfabetet hender det at deres foresatte gir dem bokstaver laget av sukkertøy. Da følger de med i undervisningen, ikke fordi de er interessert i selve bokstavene, men fordi de er interessert i sukkertøyet. Allikevel viser dette seg ofte å innebære en begynnende interesse for selve bokstavene, og sukkertøyet kan legges vekk så snart det har skapt denne interessen. Verdslige mennesker er lik slike små barn. Akkurat som foreldrene av og til gir en sjokoladebit til barnet for å oppmuntre det til lydighet, kan Mesteren gi sine verdslig-innstilte hengivne visse harmløse objekter de trakter etter, for at de etterhvert kan velge å forsake disse objektene og bli interessert i sann åndelighet.

Mestrene bør ikke oppsøkes med materielle motiver

Verdslige personer er så oppslukt av materielt begjær at ikke noe interesserer dem hvis det ikke direkte angår oppfyllelsen av disse begjærene. Derfor hender det at de kommer til en Fullkommen Mester og tjener ham eller respekterer ham ut fra en forventning om at de skal få hjelp med sine materielle problemer. Når en person nærmer seg en Mester med respekt, er det Mesterens plikt å gi ham åndelig hjelp selv når han har kommet med en helt annen motivasjon. Mesteren med sin fullkomne forståelse av menneskesinnet kan derfor bestemme seg til å gi personen materiell hjelp for gjennom det å vinne ham over til sann åndelighet. Å tilby et slikt materielt agn i åndelig hensikt er unntaket snarere enn regelen. Som regel søker Mestrene å hindre personer fra å oppsøke dem for å oppnå materielle fordeler. Fra et åndelig perspektiv er det uendelig mye bedre for en person å elske en Mester ganske enkelt fordi han er verdt å elske, fremfor å elske ham av selviske grunner. Man bør gå til en Mester fordi man er genuint interessert i sann åndelighet, og ikke av noen annen grunn. Det er bare da man oppnår det størst mulige gode fra sin kontakt med Mesteren.

Renselse av menneskets hjerte

Okkultisme som kunst rettferdiggjøres ene og alene av sin kapasitet til å være til nyttig i åndelige sammenhenger; enhver avledning av okkult makt fra dette formålet kan sies å være misbruk. Den må ikke påkalles i verdslig hensikt. Dens sanne funksjon er ikke å sikre tilfredsstillelse av menneskets begjær, men å sikre renselse av menneskets hjerte. Okkultisme som kunst er blant de mest effektive og mektige faktorer som bidrar til renselse av menneskeheten gjennom hjelp til å oppgi lave begjær.

Bruk av krefter på høyere plan

Okkultisme som kunst blir spesielt relevant og nødvendig for dem som skal til å utfolde sine latente psykiske evner og for dem som allerede i stor grad har utviklet sine evner, men kanskje ikke har sin fulle oppmerksomhet rettet mot den grove verden til enhver tid fordi de har trukket sin bevissthet tilbake til de høyere plan. Derfor må de tiltales på et språk de forstår. Mange avanserte aspiranter utvikler et antall okkulte og mystiske evner, men de har ofte et like stort behov for åndelig hjelp som vanlige mennesker. Siden de har mange evner i sin besittelse, kan de enkelt og effektivt motta hjelp av en Fullkommen Mester uavhengig av avstand. Når Mesterens hjelp kan mottas bevisst på de høyere plan, blir den mer fruktbar enn den hjelp han kan gi gjennom et materielt medium.

Å komme ned

Bortsett fra de vanskelighetene som finnes i det å bevege seg fremover på stien, er et kjennetegn på avanserte aspiranter at de blir så dypt etablert i lykken de finner der de er stasjonert, at de er uvillige til å "komme ned" for å arbeide i den grove sfære. Det å komme ned for avanserte aspiranter må ikke forveksles med en tilbakevenden til normal bevissthet etter erfaring av det syvende plan der de Fullkomne Ene er i sin tilstand av Gudsrealisering.

En Fullkommen Mesters tilbakereise — så vel som hans påfølgende stasjonering på de forskjellige plan etter Realiseringen — påskyndes av altruiske motiver og er resultatet av den prarabdha (uunngåelige skjebne) som han benytter til menneskehetens åndelige oppløftelse i overensstemmelse med sin autorisasjon. Selv om Fullkomne Mestere har bevissthet på alle plan samtidig, er det sagt at for eksempel Khwaja Muinuddin Chisti fra Ajmer i India stasjonerte seg på bevissthetens femte involusjonsplan. Det er også sant at en Avatar virker fra alle bevissthetsplan samtidig, men noen ganger stasjonerer Han Seg på et spesielt plan for Sitt universelle arbeids skyld. Derfor sies det for eksempel at Profeten Muhammad stasjonerte Seg på det syvende plan mens Herren Buddha stasjonerte seg på det femte.

Avanserte aspiranters nedstigning påskyndes på den andre siden for å hjelpe til å øke fremdriften på den åndelige sti når de oppdager at de sitter fast et eller annet sted mellom planene. Hvis en aspirant blir sittende fast mellom det tredje og fjerde plan, bringer en Mester ham derfor vanligvis ned til det tredje fremfor å skyve ham opp til det fjerde. Å komme ned fra en høy stasjon er også ofte nødvendig og til det beste for dem som fremdeles befinner seg i verdens ødemark og ennå ikke har begynt på stien. Mesteren kan av og til bestemme seg for å få et bestemt åndelig arbeid utført gjennom en avansert aspirant og derfor kreve av ham at han utsetter alle anstrengelser for å sikre sin egne individuelle utvikling og i stedet hjelper andre.

Det å komme ned på den måten vil etterhvert vise seg å ha vært en åndelig forberedelse til å krysse stiens neste etappe enkelt og raskt, men allikevel finner aspiranten det vanskelig å avstå fra de fordelene han selv har oppnådd for å hjelpe andre. Å komme ned er spesielt vanskelig for en person som er i en intens opplevelse av trollbundethet. I Sufismen kjenner denne trollbundetheten som hairat. Aspiranten finner det meget vanskelig å komme seg ut av denne tilstanden. Imidlertid er det strengt nødvendig at han unngår å gå seg vill i trollbundetheten siden han av og til må komme ned for å hjelpe andre i verden. En Mester har sine metoder for å ta seg av en avansert aspirant og kan få ham til å gå med på enhver uønskede manøver.

Historien om Ganj-e-Shakkar

Dette illustreres svært godt av historien om en berømt wali ved navn Baba Fariduddin, også kjent som Ganj-e-Shakkar. Lenge før han hadde nådd Opplysning, var denne walien -- venn av Gud — i hairat og fullstendig oppslukt i denne tilstanden. Han kunne ikke lukke øynene som alltid var åpne og stirrende og glassaktige, og han kunne ikke spise. Hans Mester, Khwaja Muinuddin Chisti, ville ha ham ut av denne tilstanden av trollbundethet og få ham til å komme ned, men walien hadde problemer med å adlyde sin Mester. Da løste Mesteren situasjonen og brakte ham tilbake på følgende måte.

Mesteren ga fem tyver indre inspirasjon til å komme dit Ganj-e-Shakkar befant seg. De satte seg på fem skritts avstand fra walien og begynte å fordele tyvegodset. Snart begynte de å krangle med hverandre og to av dem drepte de andre tre. Disse to som hadde seiret i krangelen, delte byttet seg i mellom og løp vekk. Men mens de løp, passerte de stedet der walien satt. Med en gang de kom i nærheten av ham, fikk han sin normale bevissthet tilbake. De kriminelles nærhet var en så grov stimulus at den brakte ham ned til normal bevissthet.

Det første walien så, var noen spurver, og hans første impuls var å prøve ut sine nye evner på dem. Han sa: "Spurver, dø!" og spurvene falt døde om. Så sa han: "Spurver, reis dere!" og de reiste seg. De to tyvene som så dette, ble forbløffet, og de ba walien gjenoppvekke de tre tyvene de hadde drept i et øyeblikk av sinne. Derfor henvendte walien seg til de tre døde tyvene og sa: "Reis dere!" Men de reiste seg ikke. Tanken på at han hadde mistet evnene sine, gjorde han forferdet, og da han angret sin lettsindige bruk av kreftene sine, gikk han gråtende til sin Mester. Da han kom nær, så han de tre tyvene massere Mesterens føtter.

Walien gikk tilbake til sitt gamle tilholdssted, uinteressert i mat og drikke. Han ble mager og holdt seg på samme sted i ti år inntil hvite maur begynte å spise på kroppen hans. Folk pleide å komme til walien og plassere store mengder sukker nær ham slik at maurene kunne spise det isteden. Siden han alltid var omkranset av sukkerhauger, ble han kjent som Ganj-e-Shakkar, eller "sukkerskatten." Hans historie viser hvordan selv de mest avanserte aspiranter trenger en Mesters hjelp for å kunne fortsette videre mot Realisering.

Okkulte fenomen har ingen iboende verdi

Historien om Ganj-e-Shakkar illustrerer den type anledning som fremkaller bruk av okkulte metoder og okkulte evner, men man bør omhyggelig merke seg at intet okkult fenomen, uansett hvor storartet det er, kan ha noen som helst iboende verdi i seg selv. Verdien som tilsynelatende tilhører hvilket fenomen som helst — okkult eller ikke-okkult -- er enten rent illusorisk eller fullstendig relativt. Illusoriske verdier oppstår når en ting tilegner seg en falsk betydning i det den stimulerer til og gir løfte om å oppfylle flyktige begjær og tjene begrensede hensikter født av uvitenhet. Hvis tingen fjernes fra sin sammenheng av forbigående ønsker og begrensede målsetninger, blir den øyeblikkelig fratatt hele den meningen den synes å være ladet med. Relative verdier oppstår når en ting får betydning fordi den tjener Realiseringen eller uttrykker Sannheten. Slike ting er betydningsfulle fordi de er essensielle betingelser for det guddommelige livets spill, og selv om den er relativ, er derfor en slik verdi virkelig og ikke illusorisk.

Okkultisme noe annet enn åndelighet

Bevisst eller ubevisst tillegger de fleste personer okkulte fenomen en uforholdsmessig betydning og betrakter dem feilaktig som åndelighet. For dem er mirakler og åndeverdenens fenomener temaer av oppslukende interesse, og dette blir tatt for å indikere interesse for et liv i sann åndelighet. Det finnes imidlertid et meget skarpt og veldefinert skille mellom okkultisme og mystisisme, spiritisme og åndelighet, og enhver misforståelse når det gjelder å gripe den fulle betydning av denne forskjellen kan bare lede til forvirring.

Realisering av Guddommelig liv det eneste som teller

Alle mirakler tilhører fenomenenes verden, som er en verden av skygger. Som fenomener er de underkastet forandring, og ingenting som forandres, har varig verdi. Realisering av den evige Sannhet er en innvielse til den uforanderlige Væren som er den opphøyde Virkelighet, og intet kjennskap til den okkulte verden eller evne til å manipulere dens krefter kan virkelig innebære noen realisering av Sannheten.

Okkulte fenomener befinner seg like mye innenfor de falske forestillingenes doméne som den grove verdens vanlige fenomener. I et åndelig perspektiv er det eneste viktige det å realisere det Guddommelige Liv og å hjelpe andre til å realisere det gjennom å manifestere det gjennom dagliglivets hendelser. Å trenge inn i essensen av all væren og betydning og slippe fri duften av denne indre oppnåelsen til andres veiledning og gagn — ved å uttrykke sannhet, kjærlighet, renhet og skjønnhet i formenes verden — dette er det eneste spillet som har en iboende og absolutt verdi. Alle andre hendelser, episoder og oppnåelser kan i seg selv ikke ha noen varig betydning.

Abraham: profeten; patriarken. I Koranen blir Abraham (Ibrahim) kalt til å ofre sin sønn Ishmael (Ismail); i Bibelen blir han kalt til å ofre sin sønn Isak.  Tilbake

Okkultismen: I de følgende tre Deler brukes begrepene okkult  og okkultisme  som regel i sin videste betydning, dvs. som skjult eller hinsides ordinær erfaring, men i visse sammenheng betyr de mer spesifikt psykisk eller overnaturlig (se Ordliste) — Red.   Tilbake

Astrale kropp: Formen som opplever den astrale verden. Den astrale verden tjener som et forbindelsesledd mellom den fysiske og den subtile verden. Se også den semisubtile verden.  Tilbake