MEHER BABA KILDEN
Mona Brodin
Tennisveien 2F
N-0777 Oslo
Tlf: +47 922 87 823
epost

Oversatt fra engelsk
av Mona Brodin

Originalens tittel Discourses,
Sheriar Press, 1987

1999 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust,
Ahmednagar, India

All rights reserved.

Evaluering av erfaringer gjennom motsetninger

Menneskesinnet ikke bare gjennomgår erfaringer, det evaluerer dem også hele tiden. Noen erfaringer betraktes som behagelige og noen som ubehagelige, noen erfaringer synes å bringe lykke og noen lidelse, noen erfaringer oppfattes som hyggelige og noen som triste. Noen erfaringer forventes å hemme menneskets livsutfoldelse og noen å lede livet henimot oppfyllelse og frihet. Og noen erfaringer blir sett på som gode og noen som dårlige. Dette er motsetninger som skapes av menneskets forestillingsevne når den møter livet ut fra et visst synspunkt.

Akseptabelt og uakseptabelt

Menneskets begreper om hva som er akseptabelt og uakseptabelt evoluerer og forandrer seg i overensstemmelse med hva de begjærenes natur som er fremherskende til enhver tid. Men så lenge det finnes et eller annet slags begjær i sinnet, er han tvunget til å vurdere sin erfaring i forhold til dette begjæret og dele den opp i to deler: den ene som bidrar til dets oppfyllelse og som derfor er akseptabel, og den andre som er tilbøyelig til å hindre dets oppfyllelse og derfor er uakseptabel. I stedet for å møte livet og alt det livet bringer uten unnfallenhet, forventninger og nett av forviklinger, skaper sinnet en standard som det bruker til å dele livet inn i motsetninger -- der én betraktes som akseptabel og den andre som uakseptabel.

Selv godt står i forhold til begjær

Av de motsetningene som menneskesinnet skaper, er skillet mellom godt og dårlig av spesiell betydning åndelig sett. Dette skillet er basert på menneskets ønske om å være fri fra alle begrensende ønsker. De erfaringer og handlinger som gjør begjærets lenker tyngre, er dårlige, og de erfaringer og handlinger som bidrar til å frigjøre sinnet fra et begrensende begjær, er gode. Siden de gode erfaringene og handlingene også eksisterer i forhold til begjær, binder de på samme måte som dårlige erfaringer og handlinger gjør. I virkeligheten kan alle bindinger forsvinne bare når begjæret forsvinner. Derfor kommer sann frihet når godt og dårlig er i likevekt og smelter sammen med hverandre slik at begjærets begrensede selv ikke lenger gis rom for valg.

Mennesket starter med dyresanskaraer

Selv om bevisstheten er fullt utviklet i mennesket, finner man en overvekt av dårlige elementer i den siden den hovedsakelig opererte under begrensende tendenser som lyst, grådighet og vrede på de sub-humane stadiene i evolusjonen. De erfaringene og handlingene som skapes og opprettholdes av slike egosentriske tendenser, har satt sine avtrykk på sinnet i løpet av utviklingen, og sinnet har bevart disse avtrykkene på samme måte som en film bevarer skuespillernes bevegelser. Derfor er det lett å være dårlig og vanskelig å være god. Dyrenes liv, som menneskets bevissthet oppstår av, determineres stort sett av dyrisk lyst, dyrisk grådighet og dyrisk vrede -- selv om noen dyr av og til utvikler gode egenskaper som selvoppofrelse, kjærlighet og tålmodighet. Hvis alle akkumulerte dyresanskaraer hadde vært dårlige og ingen gode, ville tilkomsten av gode tendenser i menneskets bevissthet vært umulig.

Behov for å kultivere gode sanskaraer

Selv om noen dyresanskaraer er gode, er de fleste dårlige, slik at menneskets bevissthet i utgangspunktet er underlagt en drivkraft som stort sett er dårlig. Helt fra menneskets evolusjons begynnelse består derfor frigjørings-oppgaven i å kultivere og utvikle gode sanskaraer slik at de kan overlappe og oppheve de akkumulerte dårlige sanskaraene. Kultivering av gode sanskaraer oppnås gjennom å gi pleie og næring til erfaringer og handlinger som er det motsatte av de som dominerer i dyrelivet. Det motsatte av lyst er kjærlighet, det motsatte av grådighet er generøsitet, det motsatte av vrede er toleranse eller tålmodighet. Gjennom å dvele i kjærlighet, generøsitet og toleranse kan mennesket viske ut tendensene til lyst, grådighet og vrede.

Helgen og synder

Den generelle prosessen av frigjøring fra sanskaraenes begrensninger må derfor ledsages av en prosess der man avstår fra det onde til fordel for det gode. Men hvorvidt et menneske er godt eller dårlig på et gitt tidspunkt, avgjøres av sanskaraenes uavvendelige virksomhet. Fra et slikt synspunkt er både synderen og helgenen det de er som en følge av de lovene som styrer universet. De har begge den samme begynnelse og den samme slutt.

Synderen trenger ikke å bære den evige nedverdigelsens stigma, og helgenen trenger ikke å være stolt av sine moralske kvaliteter. Ingen, uansett hvor helgenaktig han er, har nådd sine moralske høyder uten etter et liv i moralske nederlag, og ingen er så dårlig at han ikke evner å forbedre seg og bli god. Alle, uansett sin fordervethet, kan gradvis bli bedre og bedre inntil de fremstår som eksempler for menneskeheten. Det finnes alltid håp for alle, ingen er helt fortapt og ingen trenger å fortvile. Det forblir imidlertid en sannhet at veien til guddommelighet går gjennom forsakelse av det onde til fordel for det gode.

Begrenset selv lever i gode sanskaraer så vel som onde

Den gradvise utfoldelsen av det gode fører med seg kjærlighet, generøsitet og fred. De gode sanskaraene som avleires gjennom manifestering av disse kvalitetene, overlapper og balanserer de motsatte dårlige sanskaraene av lyst, grådighet og vrede. Der det finnes en eksakt likevekt og overlapping av gode og onde sanskaraer, vil begge typenes virksomhet opphøre, og bevissthetens sprang fra bundethet til Frihet finner sted. Kredit- og debetsiden må oppveie hverandre helt eksakt for at kontoen skal kunne lukkes. Men vanligvis er enten debetsiden tyngre eller kreditsiden tyngre, og kontoen holdes åpen.

Det er viktig å legge merke til at kontoen holdes åpen ikke bare gjennom et overskudd på debetsiden, men også gjennom et overskudd på kreditsiden. Det kan lukkes bare når de to sidene er i balanse. På sanskaraenes område er en slik balanse en sjelden foreteelse fordi enten de gode eller de dårlige sanskaraene dominerer til enhver tid. Akkurat som kontoen forsetter å holdes åpen gjennom overskudd både på debet- og kreditsiden, forlenges og opprettholdes det begrensede selvets liv gjennom et overskudd av enten dårlige eller gode sanskaraer. Det begrensede selvet kan opprettholdes gjennom gode så vel som dårlige sanskaraer. Det som kreves for dets endelige utslettelse er en eksakt balanse og overlapping av gode og dårlige sanskaraer.

Balansering og overlapping av gode og dårlige sanskaraer

Problemet med den eksakte balansering og overlapping av gode og dårlige sanskaraer er ikke noe matematisk problem der like summer kan settes opp mot hverandre. Hvis det bare var et spørsmål om like mengder, kunne det ganske enkelt løses gjennom en utholdende ervervelse av gode sanskaraer. Hvis man fikk til et opphør eller klarte å minske farten i akkumuleringen av dårlige sanskaraer, og hvis det samtidig foregikk en uopphørlig akkumulering av gode sanskaraer i et hurtigere tempo, ville de gode før eller senere kunne måle seg med de dårlige i kvantitet og slik effektuere den nødvendige balanse. Men for bevissthetens frigjørelse må ikke de gode og dårlige sanskaraene være like bare i styrke, den ene motsetningen må også overlappe den andre punkt for punkt. På denne måten er problemet hvert enkelt bevissthetssenter står overfor, på sett og vis et spesifikt problem relatert til den kvalitative variasjonen i de akkumulerte sanskaraenes natur.

Egoets overføring til gode sanskaraer

Hvis akkumuleringen av gode sanskaraer går sin gang uten hensyn til de spesifikke egenskapene som finnes der fra før, er det mulig at et overskudd av gode sanskaraer hopes opp på noen områder side om side med de allerede eksisterende dårlige av et annet slag. For eksempel kan noen former for tilknytning tilintetgjøres gjennom selvplaging og streng asketisme, mens andre former for tilknytning kan forbli upåvirket av disse øvelsene og fortsette å eksistere. Det er sannsynlig at aspiranten ikke bare ignorerer de formene for tilknytning som har forblitt upåvirket, han kan også komme til å fortsette sin selvplaging og asketisme på grunn av drivkreftene til de sanskaraene som skapes nettopp av disse øvelsene. I slike tilfeller vil det skapes et overskudd av gode sanskaraer uten at det begrensede egoet tilintetgjøres. Selv om de hittil uberørte formene for tilknytning også fjernes etterhvert, kan egoet overføres til disse nye, gode sanskaraene og fortsette å leve gjennom dem.

Behov for å tilpasse sanskaraer

Frigjørelse dreier seg ikke om en blott og bar akkumulering av dyder, den krever en intelligent tilpassing av sanskaraer. Hvert enkelt bevissthetssenter trekkes ubevisst mot Sannhetsrealiseringens endelige frigjorthet og sinnet har en naturlig tendens til å invitere nettopp den motsetningen som svarer til situasjonens åndelige behov. Men dette er ikke en automatisk og mekanisk prosess som kan overlates til seg selv uten en intelligent og riktig anstrengelse fra aspirantens side. Ofte finner aspiranten det umulig å gripe det han virkelig trenger hvis han ikke er så heldig å få en aldri sviktende hjelp fra en Fullkommen Mester som alene har direkte og ufeilbar innsikt i nøyaktig hva som er nødvendig i et spesifikt tilfelle.

Det godes fengsel

Det forekommer ofte at gode sanskaraer blir et medium for det begrensede selvets forlengede liv. Når et menneske ser på seg selv som enten godt eller dårlig, blir han engasjert i en selvbekreftelse som er en videreføring av en separativ eksistens i en annen form. I noen tilfelle er dette nye huset som egoet bygger for seg selv, enda vanskeligere å rive fra hverandre igjen, fordi selvidentifisering med det gode er mer komplett enn selvidentifisering med det dårlige. Identifisering med det dårlige er lettere å hanskes med fordi så snart det dårlige oppfattes som dårlig, mister det mye av sitt grep på bevisstheten. Å løsne det godes grep utgjør et større problem siden det gode bærer med seg en tilsynelatende selvrettferdiggjøring gjennom sin positive kontrast til det dårlige. Imidlertid blir aspiranten lei av sin nye fengselsbygning etter som tiden går, og etter denne erkjennelsen oppgir han sin separative eksistens ved å overskride det gode og ondes tosidighet.

God sammenlignet med ond

Egoet bytter ut sin bolig av identifisering med det onde og flytter inn i en bolig av identifisering med det gode fordi det gode gir en sterkere følelse av ekspansjon. Men før eller senere oppfatter aspiranten det nye huset som noe av en ikke mindre begrensning. Da oppdager han at det å bryte seg ut av det nye huset ikke er så vanskelig som det var å bryte seg ut av den gamle boligen av identifisering med det onde. Vanskeligheten med det ondes bolig ligger ikke så mye i å oppfatte den som en begrensning, men i å virkelig rive den ned etter at en slik erkjennelse er nådd. Vanskeligheten med det godes bolig ligger ikke så mye i å rive den ned som i å erkjenne at også den faktisk er en begrensning. Denne forskjellen oppstår fordi dyresanskaraene har dypere røtter takket være sin urgamle opprinnelse og langvarige akkumuleringsprosess. Det er viktig å merke seg at det gode binder like mye som det onde, selv om det godes binding lettere kan løses opp etter at den erkjennes som en begrensning.

Analogier for overlappende sanskaraer

Egoet lever enten gjennom dårlige sanskaraer eller gjennom gode sanskaraer, eller gjennom en blanding av gode og dårlige sanskaraer. Derfor kan bevissthetens frigjørelse enten komme ved at gode sanskaraer oppveier og overlapper de dårlige, eller ved at noen gode sanskaraer oppveier og overlapper de dårlige og noen dårlige sanskaraer oppveier og overlapper de gode. Hvis en skål er skitten, kan du rense den ved å dekke den med såpe og vaske den i vann. Dette er som når gode sanskaraer overlapper de dårlige. Men hvis skålen er full av fett, er det mulig å bli kvitt fettet ved å dekke den med aske og deretter vaske den i vann. Aske er en av de mest fettløse ting i verden og på en måte det motsatte av fett, slik at når den fettete skålen tilføres aske, blir det lett å rense den. Dette er som når dårlige sanskaraer overlapper de gode.

Realiseringstilstanden fri fra sanskaraer og hinsides god og dårlig

Når de gode og dårlige sanskaraene nøyaktig oppveier og overlapper hverandre, forsvinner begge, slik at det som blir tilbake, er sinnets fullstendige rene tavle der ingenting er skrevet og som derfor avspeiler Sannheten slik den er uten forvrengninger. Ingenting blir noensinne skrevet på sjelen. Sanskaraene avleires på sinnet, ikke på sjelen. Sjelen forblir alltid uplettet, men det er bare når sinnet er et rent speil at det kan reflektere Sannheten. Når avtrykkene av både godt og ondt forsvinner, ser sinnet sjelen. Dette er Opplysning.

Det at sinnet ser Sjelen, er imidlertid ikke det samme som at Sjelen kjenner seg selv, for Sjelen er ikke sinnet, men Gud som er hinsides sinnet. Derfor, selv etter at sinnet har sett Sjelen, må det smelte sammen med Sjelen hvis Sjelen skal kunne kjenne seg selv som Sannhet. Dette er Realisering. I denne tilstanden har sinnet med sine gode og onde sanskaraer forsvunnet. Det er en tilstand hinsides sinnet og derfor også hinsides skillet mellom godt og dårlig. Fra denne tilstandens perspektiv finnes det bare én udelelig væren — kjennetegnet ved uendelig kjærlighet, fred, salighet og kunnskap. Den evige kampen mellom godt og ondt har opphørt fordi det ikke lenger finnes hverken godt eller ondt, bare det ene altomfattende og udelte Guds liv.

Gå hinsides ordene

Mennesket har en tendens til å klamre seg til slagord og tillate sine handlinger å avgjøres av dem nesten mekanisk, uten å bringe sine handlinger i direkte relasjon til den levende erkjennelsen som disse ordene er et uttrykk for. Ord har sin egen plass og nytte i livet, men hvis handling skal kunne kalles intelligent, må meningen disse ordene er ment å skulle uttrykke, omhyggelig analyseres og defineres. Blant de ordene som trenger en slik utforskning, er det få som er så viktige som "vold" og "ikke-vold". De har direkte betydning for de ideologiene som ikke bare utformer spesifikke handlinger, men også hele livets retning.

Åndelig forståelse går hinsides formuleringer

Åndelig liv er et spørsmål om erkjennelse og ikke om en mekanisk konformitet til regler, selv om disse reglene er ment å skulle stå for de høyeste verdier. Det impliserer en forståelse som strekker seg hinsides alle ord og formuleringer. Alle ord og formuleringer har en tendens til å begrense Sannheten. Derfor må de som søker å få frem den underliggende ånden i disse formuleringene, ofte begi seg ut på en undersøkende analyse av de formulerte prinsippene og supplere denne analysen ved hele tiden å opprettholde kontakten med konkrete eksempler hentet fra livet. Dette gjelder spesielt for de rettledende prinsippene som formuleres gjennom de motsatte begrepene vold og ikke-vold.

Representative situasjoner

Ordene "vold" og "ikke-vold" refererer vanligvis til og kan brukes på så mange ulike situasjoner i det praktiske liv, at ingen utredning av alt som er involvert, kan være komplett hvis den ikke tar med i betraktning disse ulike situasjonene og bruker dem som utgangspunkt. I hensikt av å gi en utredning er det imidlertid ikke nødvendig å uttømme hele den mangfoldigheten som ordene kan tenkes å dekke i numerisk rekkefølge. Det er tilstrekkelig å overveie noen av de mest representative situasjonene. De representative situasjonene nevnt nedenfor, er valgt på grunn av sin evne til å belyse de fundamentale verdiene som har sitt senter i begrepene vold og ikke-vold.

Tilfelle med druknende mann

Situasjon nr. 1.  Sett at en mann som ikke kan svømme, har falt i vannet og er i ferd med å drukne og at det like i nærheten befinner seg en annen person som er en dyktig svømmer og gjerne vil redde ham. En som er i ferd med å drukne, har en tendens til å klamre seg desperat til personen som har kommet ham til hjelp, og grepet er ofte så hemmende at det ikke bare kan gjøre det umulig å redde den druknende mannen, det kan til og med føre til at den som har kommet ham til hjelp, selv drukner. Den som ønsker å redde den druknende mannen, kan derfor bli nødt til å slå ham så han mister bevisstheten før han kan hjelpe ham. Å slå den druknende mannen under slike omstendigheter, kan ikke betraktes verken som vold eller ikke-vold.

Tilfelle med kirurgi

Situasjon nr. 2.  Sett at en person lider av en sykdom som bare kan kureres gjennom en operasjon. for å helbrede den lidende pasienten så vel som å beskytte andre fra smitte, kan en kirurg derfor bli nødt til å fjerne den infiserte delen. Å skjære i en kropp med kniv på denne måten kan heller ikke betraktes hverken som vold eller ikke-vold.

Tilfelle med aggressiv nasjon

Situasjon nr. 3.  Sett at en aggressiv nasjon invaderer en svakere nasjon i selvisk hensikt og at en annen nasjon som inspireres av det edle ønsket om å redde den svakere nasjonen, gjør væpnet motstand mot den aggressive invasjonen. Å kjempe for å forsvare den svake nasjonen kan ikke betraktes hverken som vold eller ikke-vold, men det kan kalles ikke-voldelig vold.

Tilfelle med gal hund

Situasjon nr. 4.  Sett at en gal hund løper amok og ser ut til å ville bite noen skolebarn, og lærerne på skolen avliver hunden for å beskytte barna. Avlivningen av den gale hunden innebærer vold, men det finnes ikke hat i det.

Tilfelle med den sterkes ikke-vold

Situasjon nr. 5.  Sett at en fysisk sterk mann blir fornærmet og spyttet på av en arrogant mann som ikke desto mindre er svak. Og sett at den sterke mannen som har makt til å knuse den arrogante mannen, ikke bare avstår fra å skade ham, men rolig forklarer kjærlighetens evangelium for ham. Denne handlingen innebærer ikke-vold, men det er den sterkes ikke-vold.

Behov for delikate overveielser

De første tre situasjonene som nevnes ovenfor, viser klart at spørsmålet om en situasjon impliserer vold eller ikke-vold, ikke kan avklares uten å gå inn på mange subtile og delikate overveielser angående situasjonens ulike detaljer og motivasjonen for handlingen. De to siste situasjonene viser at selv der vold eller ikke-vold er implisert, finnes det visse andre faktorer som gir mening hinsides den vanlige betydningen av ordene "vold" og "ikke-vold".

Kommentarer til tilfelle med druknende mann

En detaljert analyse av situasjon nr. 1 viser at selv om den involverer bruk av makt uten offerets forutgående tillatelse, var motivet å redde den druknende mannen. Bruk av makt uten tillatelse fra mannen som makten brukes på, kan betegnes som et tilfelle av vold. Men makten brukes til den druknendes beste og ikke med et ønske om å skade eller såre ham, og i den forstand kan det ikke sies å være et tilfelle av vold. Sett fra et slikt perspektiv, kan situasjonen sies å involvere henholdsvis både vold og ikke-vold, men i ordenes vanlige betydning kan det ikke betraktes som hverken vold eller ikke-vold.

Kommentarer til tilfelle med kirurgi

Situasjon nr. 2 er litt annerledes. Her brukes det også makt (til den grad at kroppen blir skåret i) til beste for pasienten. Men i de fleste tilfelle gir pasienten sin tillatelse før operasjonen. Videre er operasjonens hensikt ikke bare å beskytte pasienten selv fra sykdommens ytterligere herjinger, den har også til hensikt å beskytte andre fra smitte. Bruken av makt springer her ut av et ønske om å gjøre noe udelt godt både for pasienten selv og mange andre som kan komme i kontakt med ham. Siden det ikke er meningen å gjøre noen noe vondt, innebærer ikke bruken av makt vold i vanlig betydning. Men det passer heller ikke å betrakte det som ikke-vold, siden det ikke finnes tvil om at en levende kropp ble skåret i.

Kommentarer til tilfelle med angripende nasjon

Situasjon nr. 3 er også svært interessant og lærerik. Her innebærer slåssing å yte motstand mot aggresjon uten noe selvisk motiv eller personlig interesse, men bare i hensikt av å forsvare den svakere nasjonen. Dette kan føre til mye skade og til og med ødeleggelse for den angripende nasjonen, og maktbruken er ikke bare uten dens forutgående tillatelse, men mot dens overveide og bevisste vilje. Selv i denne situasjonen har vi ikke et klart tilfelle av vold. På tross av skaden og ødeleggelsen den innebærer, er ikke maktbruken til beste bare for den svakere nasjonen som er offeret, men i en meget viktig forstand er den også til beste for angripernasjonen selv, fordi gjennom motstanden dens aggresjon møter, blir den gradvis kurert for sin åndelige svakhet eller sykdom, nemlig en tendensen til å invadere og utnytte svakere nasjoner. Denne volden er egentlig ikke voldelig, og derfor kalles den ikke-voldelig vold.

Sammenligning mellom angripende nasjon og kirurgi

Når det gjelder å kjempe mot en angripende nasjon, ligner dette svært på å utføre en operasjon for å fjerne en infisert kroppsdel. Når det gjelder å kjempe mot en aggressiv nasjon, synes den svakere nasjonens beste å være det primære resultatet, og den aggressive nasjonens beste (den som makt brukes mot) synes å være det sekundære resultatet. Når det gjelder operasjonen, synes pasientens beste (han som makt utøves mot) å være det primære resultatet, og andres beste synes å være det sekundære resultatet. Men dette er bare en mindre forskjell når det gjelder hvem som profitterer, og når de to situasjonene blir omhyggelig analysert og sammenlignet, vil man oppdage at begge befordrer målobjektets beste i samme grad som mange andres som er involvert i situasjonen.

Forsvare den svake en form for uselvisk tjeneste

Å forsvare den svake er en viktig form for uselvisk tjeneste, og det er en del av karma-yoga eller handlings-yoga. Å bruke makt når det er nødvendig for dette formålet, rettferdiggjøres helt og fullt som et uerstattelig instrument i oppnåelsen av det ønskede målet. Men enhver form for kamp for å forsvare den svake må være uten noen selviske motiver eller hat hvis den skal ha en uoppblandet åndelig betydning. Den kan for eksempel sammen-lignes med et tilfelle der en mann forsvarer en kvinne som blir angrepet av en annen mann med onde hensikter — og slik redder kvinnens ære og liv og straffer angriperen og får ham til å angre.

Kommentarer til tilfellene med gale hund og den sterkes ikke-vold

Situasjon nr. 4 er definitivt et tilfelle av vold. Den rettferdiggjøres imidlertid fordi det ikke finnes hat i den og fordi den virker til beste for de barna som kan komme til å bli angrepet av den gale hunden. Tilfellet med den sterke mannen som holder en preken i stedet for å søke hevn (situasjon nr. 5), impliserer ikke-vold, men det er ikke et tilfelle av ikke-handling. Den impliserer verken passivitet eller svakhet men styrke og sann kreativ handling av en ikke-personlig natur. Det er den sterkes ikke-vold.

Åndelig forståelse over regler og forutsetter guddommelig kjærlighet

Denne detaljerte analysen og sammenligningen av de ovenstående forskjellige situasjonene bringer den kjensgjerning frem i lyset at spørsmål angående vold og ikke-vold -- deres rettferdiggjøring eller manglende sådanne og vurderingen av deres sanne verdi eller mangel på verdi — ikke kan avgjøres ved formelt å fremsette en universell regel. Det innebærer mange delikate åndelige temaer og implikasjoner. En rett forståelse av voldens og ikke-voldens status i de åndelige verdiers system forutsetter en sann oppfattelse av meningen i eksistensens formål.. Handling må derfor ikke bli styrt av slagord (samme hvor fine de høres ut) basert på ufullstendige og utilstrekkelige idéer om ren vold eller ren ikke-vold. Den bør være et spontant resultat av en guddommelig kjærlighet som står over tosidighet og av en åndelig forståelse som står over regler.

Her ser man alle som sitt eget Selv og befinner seg hinsides både vennskap og fiendskap. Ikke under noen omstendigheter vil en eneste tanke på vold falle en inn.

Dette refererer seg til dem som selv om de ikke er ett med alle gjennom en virkelig Realisasjon, likevel ikke betrakter noen som sin fiende. De prøver å vinne over selv en aggressor med kjærlighet og ofrer livet hvis de blir angrepet, ikke av frykt men av kjærlighet.

Vold som utøves ene og alene for å forsvare de svake og der det ikke er spørsmål om selvforsvar eller selvmotivasjon, er ikke-voldelig vold.

Her utøves vold i selvforsvar når man angripes på en forrædersk måte uten at man har noe annet selvisk motiv. Hvis for eksempel ens mors ære står i ferd med å bli krenket av en vellystig mann, forsvarer man sin mor. Hvis en nasjons ære står på spill og den angripes av sine fiender, er nasjonens uselviske forsøk på å forsvare seg også uselvisk vold.

De som ikke gjør motstand mot aggresjon på grunn av sin frykt og ikke av noen andre grunner, tilhører denne gruppen.

Når vold utøves av et individ ut fra selviske motiver eller av en nasjon for makt, selvisk profitt og så videre, kalles det selvisk vold.

En ren og enkel ikke-vold betyr uendelig kjærlighet. Det er livets mål. Når denne tilstanden av ren, guddommelig kjærlighet er oppnådd, er aspiranten ett med Gud. For å nå dette målet må det finnes intens lengsel, og den aspiranten som eier lengselen etter å realisere denne aller høyeste tilstanden, må begynne med å praktisere det som kalles den tapres ikke-vold. Dette gjelder dem som selv om de ikke er ett med alle gjennom virkelig Realisasjon, ikke betrakter noen som sin fiende De prøver å vinne over selv en aggressor med kjærlighet og ofrer sitt liv hvis de blir angrepet, ikke av frykt men av kjærlighet.

Som allerede nevnt er den tapres ikke-vold praktisk gjennomførbar for de individene som eier intens lengsel etter å oppnå den aller høyeste tilstand. Denne lengselen vil man ikke finne blant massene. Hvis det derfor er meningen å lede massene frem til ren ikke-vold, er det nødvendig at de først forberedes gjennom den tapres ikke-vold. For å nå frem til dette målet på en praktisk gjennomførbar måte er det nødvendig å få dem til å følge prinsippet om ikke-voldelig vold til å begynne med — det vil si vold utøvd ene og alene for å forsvare den svake uten noen selviske motiv i det hele tatt.

I krigstider når massene blir overrumplet, er de ikke i en sinnsstemning der de er villige til å lytte til råd om hvordan de skal oppnå intens lengsel etter livets aller høyeste mål. Den eneste praktisk gjennomførbare måten de kan ledes mot målet på, er å begynne å innprente prinsippet om ikke-voldelig vold i dem og deretter gradvis å introdusere den tapres ikke-vold. Et forhastet forsøk på å introdusere den tapres ikke-vold til de uforberedte massene i krigstid vil ikke bare være feilslått men også utsette dem for den alvorlige risikoen det er å gi etter for den feiges ikke-vold, det vil si massene ville kunne avstå fra å forsvare seg mot aggressoren ganske enkelt fordi de var redde og ikke av noen annen grunn.

Massene kan også opplæres og ledes mot den tapres ikke-vold ved å få dem til å følge prinsippet om uselvisk vold i stedet for prinsippene om ikke-voldelig vold. Uselvisk vold er vold utøvd i selv-forsvar når man utsettes for forræderske angrep. Ikke noe annet selvisk motiv bør tillates som rettferdig-gjøring for volden. Hvis for eksempel ens mors ære står i fare for å bli krenket av en vellystig mann og man forsvarer henne ved å ty til vold, kan man sies å ha fulgt prinsippene om uselvisk vold. Når nasjonens ære står på spill og den blir angrepet av fiender, er på samme vis nasjonens forsøk på å forsvare seg selv uselvisk vold. Siden en antydning til selviskhet er til stede her (siden moren er ens egen mor), er kjærligheten som uttrykkes en begrenset menneskelig kjærlighet.

Feigingens ikke-vold er som allerede nevnt, fatal. Det er også selvisk vold, det vil si vold av selviske grunner når individer eller nasjoner søker å oppnå makt eller har andre selviske mål.

Det viser seg altså at mens en ren og entydig ikke-vold er livets mål, kan dette målet oppnås av individuelle søkere etter Gud bare ved at de følger den tapres ikke-vold. Massene som ikke har den nødvendige intense lengselen etter å bli ett med Ham, må ledes gradvis mot dette målet etter prinsippene om ikke-voldelig vold eller uselvisk vold alt etter forholdene. Som en konklusjon bør det være klart at ikke-voldelig vold og uselvisk vold bare er midler til å oppnå livets mål — nemlig ren og enkel ikke-vold eller uendelig kjærlighet. Disse midlene må ikke forveksles med eller settes i stedet for selve målet.

Motivet og resultatene blir alltid bedømt som gode eller dårlige ut fra en generell vurdering. For eksempel er både den tapres ikke-vold og feigingens ikke-vold begge ikke-vold. Men sett i perspektiv fra den motiverende kraften bak den, er den tapres ikke-vold født av kjærlighet og feigingens ikke-vold født av frykt som er det motsatte av kjærlighet. Som ikke-vold betraktet er de ikke motsetninger, men motivene bak dem står i uendelig motsetning til hverandre. Motivet bak den tapres ikke-vold er å miste sitt liv for å oppnå uendelig kjærlighet, men motivet bak feigingens ikke-vold er å berge sitt eget liv, noe som bare vekker uendelig forakt. Feigingens ikke-vold plasseres derfor i kategorien "ikke-kjærlighet" mens den tapres ikke-vold plasseres i kategorien "kjærlighet".

Ikke-voldelig vold plasseres ikke i kategorien "kjærlighet" men i kategorien "plikt"-- uselvisk plikt mot andre i følge karma-yoga — som til syvende og sist blir knyttet til ubegrenset kjærlighet, men motiveres av menneskelig kjærlighet.

Forskjellen mellom de to motsatte kreftene kan ikke utviskes, men at den ene kraften forvandler seg til den andre, muliggjøres når den uttrykkes rett og gjennom de rette kanalene. Mat inntatt på feil måte blir til gift, men gift (som stryknin) inntatt i små mengder som et styrkemiddel, blir til mat for nervene. Selv om mat i sitt vesen ikke blir til gift og omvendt, kan handlingen og resultatet som følger bruken, forvandles.

Enhver handling, bortsett fra den som er intelligent utformet for å oppnå Gudsrealisering, skaper en binding for bevisstheten. Den er ikke bare et uttrykk for akkumulert uvitenhet, den betyr nok en tilføyelse til denne akkumulerte uvitenheten.

Former og seremonier er avsporinger fra veien

Religiøse former og seremonier så vel som ritualer og formaninger fra forskjellige trosbekjennelser og religiøse institusjoner tjener ofte til oppmuntring for kjærlighetens og tilbedelsens ånd. Slik sett er de behjelpelige innen visse grenser når det gjelder å slipe vekk det ego-skallet som menneskets bevissthet er fanget i. Men hvis de følges på en uintelligent og mekanisk måte, vil den indre kjærlighetens og tilbedelsens ånd tørke ut. Da fører de bare til at ego-skallet blir hardere isteden for å slipes vekk.

Derfor kan ikke ritualer og seremonier hjelpe mennesket særlig langt på den åndelige sti, og hvis de følges på en uintelligent måte, skaper de like mye binding som enhver annen uintelligent handling. Berøvet for alt indre liv og mening kan de sies å være til og med farligere enn andre former for uintelligent handling siden mennesket følger dem i overbevisning om at de er til hjelp for Gudsrealisering, mens de i virkeligheten er langt fra behjelpelige. Takket være dette elementet av selvbedrag blir livløse former og seremonier avsporinger fra stien. Gjennom vanens makt kan mennesket bli så knyttet til disse ytre formene at intens lidelse blir nødvendig for at han skal klare å gjennomskue deres illusoriske verdi.

Livet søker frihet fra selvskapte floker

På mange måter er ikke-handling å foretrekke fremfor uintelligent handling fordi den iallfall har den fordelen at den ikke skaper ytterligere sanskaraer og komplikasjoner. Selv en god og rettferdig handling skaper sanskaraer og betyr enda en tilføyelse til komplikasjoner skapt av tidligere handlinger og erfaringer. Hele livet er en anstrengelse for å oppnå frihet fra selvskapte floker. Det er en desperat kamp å omgjøre det man en gang har gjort i uvitenhet, å kaste fra seg fortidens akkumulerte byrde, å finne befrielse fra ruinene etter en serie av flyktige suksesser og nederlag. Livet søker å avvikle fortidens begrensende sanskaraer og fri seg fra selvkonstruerte labyrinter slik at dets nye skaperverk kan springe direkte ut av evighetens hjerte og bære preg av uhindret frihet og den eksistensens iboende rikdom som ikke kjenner grenser.

Ikke-handling ofte nødvendig stadium

Handling som er til hjelp for å oppnå Gud, er i sannhet intelligent og åndeligs fruktbar fordi den bringer frihet fra bindingene. Den overgås bare av den handlingen som springer spontant ut av selve Gudsrealisasjonens tilstand. Alle andre former for handling (enten god eller dårlig, enten effektiv eller ineffektiv fra et verdslig synspunkt) bidrar til bindingene og er lavere enn ikke-handling. Ikke-handling er til mindre nytte enn intelligent handling, men den er bedre enn uintelligent handling fordi den betyr annullering av noe som ellers ville ha skapt en binding. Veien fra uintelligent handling til intelligent handling (det vil si fra bindende karma til ikke-bindende karma) går ofte gjennom ikke-handling. Dette kjennetegner stadiet der uintelligent handling har opphørt på grunn av kritisk tvil uten at intelligent handling er påbegynt fordi ingen adekvat fremdrift har oppstått ennå. Den spesielle formen for ikke-handling som spiller sin rolle i fremgang på stien, må ikke på noen måte forveksles med vanlig passivitet som kommer av latskap eller frykt for livet.

To typer fullkommenhet

For å få en dekkende idé om hva begrepet fullkommenhet innebærer, er det nødvendig å klassifisere det i to kategorier. Det er åndelig Fullkommenhet som består i den indre Realisasjonen av en transcendental tilstand hinsides tosidighet. Det finnes også fullkommenhet som uttrykkes og sees i tosidighetens doméne. All relatert eksistens som er del av manifes-tasjonens mangfoldige verden, må romme gradsforskjeller. Og når det gjelder fullkommenhet slik man ser den i denne manifesterte verden, vil man finne at i likhet med alle andre ting som er underlagt tosidighet, rommer også den gradsforskjeller. God og dårlig, svakhet og styrke, last og dyd er alle motsetninger innen tosidighet. Faktisk er alle disse aspektene uttrykk for forskjellige grader av den ene Virkeligheten.

Bare relativ fullkommenhet i tosidigheten

Derfor er ikke ondt fullstendig, ondt men laveste grad av godt; svakhet er ikke rett og slett udugelighet, men laveste grad av styrke; og synd er ikke ren synd men dyd på sitt laveste. Med andre ord er ondt et minimum av godt, svakhet er et minimum av styrke og synd er et minimum av dyd. Alle tosidighetens aspekter har et minimum og et maksimum og en hel serie av mellomliggende grader, og fullkommenhet er ikke noe unntak fra dette. Hele menneskeheten er rangert innenfor de to ekstremene fullkommenhet og ufullkommenhet, og både fullkommenhet og ufullkommenhet dreier seg i sin essens om sammenligninger, kontraster og relativ eksistens. Fullkommenhet i tosidighetens doméne er bare relativ fullkommenhet. Det er bare når man sammenligner den med ufullkommenhet at den fremstår som fullkommenhet.

Åndelig Fullkommenhet noe annet enn fortreffelighet

Når fullkommenhet har med tosidighet å gjøre, er det i henhold til en attributts eller en evnes fortreffelighet. I denne sammenhengen betyr ikke fullkommenhet i ett henseende nødvendigvis fullkommenhet i andre. For eksempel behøver ikke en som er perfekt i vitenskap være fullkommen i sang, og en som er fullkommen i sang, er kanskje ikke en fullkommen vitenskapsmann. På én måte kan fortreffelighet til og med utvises i kriminalitet. Når et mord begås på en slik måte at det ikke finnes et eneste spor etter morderen, kalles det en perfekt forbrytelse. Til og med i forbrytelser og synder finnes det altså en slags fullkommenhet. Men denne typen fullkommenhet som består i en kvalitets eller kapasitets fortreffelighet, må omhyggelig skilles fra åndelig Fullkommenhet som ikke er innenfor tosidighetens doméne.

De forskjellige typer fortreffelighet som karakteriserer tosidighet, befinner seg alle innenfor intellektets rekkevidde. For en slik fortreffelighet kan man nemlig lett forestille seg ved en utvidelse (i fantasien) av noe godt som man finner blant dagliglivets begrensede erfaringer. Den Fullkommen-heten som tilhører de åndelig realiserte sjeler, befinner seg ikke innenfor tosidighetens doméne, og derfor er den helt og holdent utenfor intellektets rekkevidde. Den har ingen parallell i tosidighetens doméne. Når en person blir åndelig fullkommen, vet han at ingenting annet enn Gud eksisterer og at det som synes å eksistere i tosidighetens doméne og som har evnen til å la seg gripe gjennom intellektet, bare er illusjon. For den åndelig fullkomne er Gud den eneste Realitet. Vitenskap, kunst, musikk, svakhet, styrke, godt og ondt er ikke annet enn drømmer for ham. Hans fullkommenhet er det samme som kjennskap til én udelelige Eksistens.

Alle former for fortreffelighet i åndelig Fullkommenhet

Når et åndelig fullkomment vesen ønsker å bruke all sin kunnskap og makt, er det alltid for andre sjelers åndelige oppløftelse. Hans viten om andre er ikke basert på deres uttrykte tanker, tanken kommer først og dens uttrykk i ord kommer etterpå. Siden han har direkte kunnskap om alles sinn, er han ikke avhengig av at tanken uttrykkes. For ham er ord unødvendige. Hvis han ønsker å vite noe før det er manifestert, kan han det, men han gjør det bare når det er nødvendig av åndelige grunner. Hvis han ønsker å vise sin fortreffelighet på et annet område, kan han på samme måte gjøre det uten problemer. All slags fortreffelighet ligger latent i åndelig Fullkommenhet.

Krishna, som Avatar, var ikke bare åndelig fullkommen, men Fullkommenheten personifisert. Han var også fullkommen i alt. Hvis Han hadde ønsket det, kunne Han ha vist seg som den perfekte drukkenbolt, den fullkomne synder, en fullkommen skurk eller en perfekt morder, men det ville ha sjokkert verden. Selv om Han eide fullkommenhet på alle områder, trengte Han ikke stille den til skue for å fullføre Sin oppgave.

De åndelig fullkomne kan vise overlegen fortreffelighet på ethvert av de livets områder som det kreves av dem at de behersker til beste for andre sjelers åndelige oppløftelse, men de gjør det ikke bare for å vise seg som fullkomne. De benytter seg av denne fortreffeligheten bare når det finnes åndelig behov for det, ikke bare for å tilfredsstille andres nysgjerrighet. Når de bruker en slik fortreffelighet, gjør de det med den ytterste ubundethet. Slik en person som har hansker på, kan berøre verdens søle uten å bli skitten, kan den åndelig fullkomne engasjere seg i universets aktiviteter uten å bli bundet av dem.

Fullkommenhet må være allsidig

Åndelig Fullkommenhet betyr full utvikling av alle personlighetens aspekter, så Fullkommenhet må være allsidig. Fullkommenhet i ett aspekt er ikke Fullkommenhet. Det er bare et karaktertrekk eller et talents uharmoniske vekst og resulterer bare i personlighetens slagside og en manglende fleksibilitet eller evne til å tilpasse seg livets alltid-skiftende og mangfoldige omvekslinger. En slik person er ikke i stand til å opprettholde en bevegelige likevekt i sinnet mens han holder følge med livets raske omskiftninger. Hvis han befinner seg i et miljø som lar de evnene han har utviklet, utfolde seg, er han lykkelig så lenge det varer og kan glede seg over en følelse av å være i harmoni med verden. Men hvis han befinner seg i fiendtlige omgivelser hvor hans evner ikke passer inn, opplever han en følelse av nederlag, og likevekten forstyrres. Derfor impliserer Fullkommenhet en fullkommenhet i alle henseender.

Fullkommenhet inkluderer motsetninger

Hvis vi prøver å gripe Fullkommenhetens vesen ved hjelp av en fastsatt standard (som impliserer en motsetning), innebærer det at vi begrenser den og slik mislykkes i å forstå dens sanne betydning. Fullkommenhet inkluderer motsetningene og overskrider dem, derfor er ikke Den Fullkomne bundet av regler eller et begrenset ideal. Han er hinsides godt og ondt, men hans lov sørger for en god belønning for de gode, og for de onde betales det med samme mynt.

Krishna viste Arjuna, Sin hengivne, at Hans tilsynelatende iscenesetting av de onde Kauravaenes fysiske og mentale tilintetgjørelse var for deres åndelige frelses skyld. Fullkommenhet kan manifestere seg gjennom drap eller frelse alt i følge situasjonens åndelige behov.

Den Fullkomnes hjerte er på samme tid mykt som smør og hardt som stål. Fullkommenhetens uttrykk er aldri begrenset til én av motsetningene og utelukker ikke muligheten for at den kan finne uttrykk gjennom den motsatte. Den kan uttrykke seg gjennom hvilken motsetning som helst, alt etter hva som impliseres av situasjonens logikk. Det er derfor Fullkommenheten overskrider motsetningene og kan gi en rasjonell respons på alle livets mulige situasjoner. Den garanterer en fullkommen tilpasningsevne uten at Sannhetens standpunkt oppgis og sikrer en urokkelig fred og følelse av harmoni i alle ulike situasjoner -- noe som må virke forvirrende på dem som ikke har oppnådd en all-sidig utvikling.

Menneskefornuftens fulle utvikling

Menneskets handlinger er begrenset av motsetningene og Fullkommenheten ligger hinsides dem. Man bør imidlertid ikke forestille seg at Fullkommenhet er uten menneskelige element. Når et menneske er ulykkelig, ler han for å gjøre seg selv og andre lykkelige. Men selv Den Fullkomne, som er evig lykkelig, har sans for humor. Med andre ord består ikke Fullkommenheten i å være umenneskelig men supermenneskelig, den innebærer en full utvikling av den rasjonalitet som ligger implisitt i menneskeheten.

Fullkommenhet er mennesket som blir Gud eller Gud som blir menneske

Fullkommenhet tilhører ikke Gud som Gud, heller ikke tilhører den mennesket som menneske. Fullkommenhet oppnås når mennesket blir Gud eller når Gud blir menneske. Et avgrenset vesen som er sin avgrensethet bevisst, mangler selvinnlysende nok mye på å være fullkommen, men når han blir seg bevisst at han er ett med det Uendelige, er han Fullkommen. Det er det som skjer når mennesket oppgir sin illusjon om å være avgrenset og når frem til Guddommelighet ved å realisere sin guddommelighet. Hvis det man mener med det Uendelige, er at det er det motsatte av det avgrensede, eller at det er adskilt fra det avgrensede og nødvendigvis noe annet enn det avgrensede, er denne Uendeligheten allerede begrenset ved at den ikke er i stand til å gjøre seg gjeldende i og gjennom det avgrensede. Med andre ord kan ikke Fullkommenheten tilhøre en slik Uendelighet. Det Uendelige må derfor finne sitt ubegrensede liv i og gjennom det avgrensede uten å la seg begrense i løpet av prosessen.

Guds Fullkommenhet kommer bare til syne når Han manifesterer Seg som menneske. Guds bevisste nedstigning til menneskets begrensede form er Avataren. Dette er igjen et tilfelle av Fullkommenhet. Slik får vi Fullkommenhet når det avgrensede overskrider sine grenser og realiserer sin uavgrensethet eller når det Uendelige oppgir sin formodede fjernhet og blir menneske. Ikke i noen av de to tilfellene står det avgrensede og det Uendelige utenfor hverandre. Der det avgrensede og det Uavgrensede går lykkelig og bevisst over i hverandre, får vi Fullkommenhet. Da vil det Uendelige åpenbare seg gjennom det avgrensede uten å bli begrenset av det, og det avgrensede vil overskride sin følelse av begrensethet i full visshet om at det virkelig er en åpenbaring av det Uendelige.

Sann karma-yoga

I sann karma-yoga, eller et liv i perfekt handling, finner vi en riktig tilpasning mellom livets materielle og åndelige aspekt. I et slikt liv er ikke bevisstheten bundet av jordiske og materielle ting, men på samme tid tillates den ikke å rømme fra den daglige opplevelse. Sinnet tillates ikke å fordype seg i det materielle liv som hører begjæret til, heller ikke gis det lov til å smelte inn i åndelig salighet. Det brukes til å møte og mestre livets problemer i den åndelige forståelses perspektiv.

Materien som smidig redskap for åndens uttrykk

En riktig tilpasning mellom livets materielle og åndelige aspekt sikres ikke ved å gi dem likeverdig betydning. Det sikres ikke ved å ta noe fra det materielle og noe fra det åndelige og så forsøke å balansere de to. Ånden må, og vil alltid ha, en ukrenkelig forrang fremfor materien. Denne forrangen uttrykkes imidlertid ikke ved å unngå eller avvise materien, men snarere ved å bruke den som et adekvat befordringsmiddel for åndens uttrykk. I intelligent tilpasning må materien spille rollen som et smidig redskap for åndens selv-manifestering, og den må ikke på noen måte trenge seg på med krav om egne rettigheter. Slik et musikkinstrument har verdi bare hvis det gir uttrykk for musikerens melodi og blir et hinder hvis det ikke underordner seg fullstendig, er materien verdifull hvis den gir fritt og adekvat uttrykk for livets skapende strømninger og blir en barriére hvis den vanskeliggjør dem.

Åndelighet krever materiens underordning, ikke dens avvisning

På grunn av sinnets mange ulike begjær får materien en tendens til å ikle seg betydning for egen del. For drankeren betyr vin alt, for den griske er penger det aller viktigste og for forføreren er jakten på sanselighet livets høyeste mål. Dette er eksempler på hvordan materien gjennom sinnets mange ulike begjær blir utilbehørlig anmasende og perverterer åndens uttrykk. Den rette måten å gjenopprette åndens verdighet på, er ikke å avvise materien, men å bruke den til åndens beste.

Dette er mulig bare når ånden er fri fra alt begjær og fullt bevisst sin egen sanne status. Når dette er oppnådd, kan et individ ha materielle eiendeler uten å være en fange i dem. Hvis nødvendig, kan han bruke dem som et redskap for åndens liv, men han lar seg ikke besnære av dem og han mister ikke roen på grunn av dem. Han vet at de i seg selv ikke utgjør livets virkelige mening. Han er hjemme i sine materielle og sosiale omgivelser uten å føle trang til dem, og fordi han er ubundet, er han i stand til å omdanne dem til åndelig liv.

Åndens frihet uttrykt gjennom herredømme over materien

Når først sann tilpasning mellom ånd og materie er sikret, finnes det ikke noe område i livet som ikke benyttes til uttrykk for det guddommelige. Nå er det ikke lenger nødvendig å flykte fra hverdagen og dens problemer. En åndelig frihet som søkes ved å unngå kontakt med verden og trekke seg tilbake til en hule eller opp i fjellene, er en negativ frihet. Når slik tilbaketrekking er forbigående og i hensikt av å fordøye jordiske erfaringer og utvikle ubundethet, har den sine fordeler. Den blir et pusterom i livets jag. Men når en slik tilbaketrekking er basert på frykt for livet eller mangel på tillit til ånden, er den langt fra til hjelp når det gjelder å oppnå virkelig frihet. Virkelig frihet er noe essensielt positivt og kan bare uttrykke seg gjennom åndens uhindrede herredømme over materien. Dette er åndens sanne liv.

Åndelighet dekker hele livet

Åndens liv er uttrykk for Uendeligheten, og som sådant kjenner det ingen kunstige grenser. Sann åndelighet må ikke forveksles med en ekskluderende entusiasme for en eller annen moteretning. Den er ikke opptatt av "ismer." Når folk søker åndelighet utenfor livet, som om åndelighet ikke hadde noe med den materielle verden å gjøre, er deres søken forgjeves. Alle trosretninger og sekter har en tendens til å vektlegge et eller annet fragmentarisk livsaspekt, men sann åndelighet er total i sin innstilling. Åndelighetens essens utgjøres ikke av en spesialisert eller snever interesse for en eller annen tenkt del av livet, men av en opplyst holdning til alle de mangfoldige situasjonene livet byr på. Den dekker og inkluderer hele livet. Alle verdens materielle ting kan tjene den guddommelige lek, og når de er underordnet på en slik måte, blir de åndens støttespillere i dens selvhevdelse.

Kroppen ikke nødvendigvis til hinder for åndelig liv

Materielle tings verdi avhenger av den rollen de spiller i åndens liv. I seg selv er de hverken gode eller dårlige. De blir gode eller dårlige etter som de er til hjelp eller hinder for en guddommelig manifestering gjennom dem. Ta for eksempel den fysiske kroppens plass i åndens liv. Det er misforstått å konstruere en antitese mellom "kjød" og "ånd." Å stille dem opp mot hverandre slik ender nesten alltid i en ubetinget fordømmelse av kroppen. Kroppen står i veien for åndelig fullbyrdelse bare i den grad den forkjæles som om den skulle kunne stille krav i kraft av seg selv. Dens rette funksjon må forstås som underordnet åndelige formål.

Rytteren trenger en hest hvis han skal kjempe i krigen, men hesten blir til hinder hvis den nekter å underordne seg hans vilje helt og fullt. På samme måte trenger ånden å kle seg i materie hvis den skal kunne ta sine muligheter i full besittelse, men kroppen kan til tider stå i veien hvis den nekter å være lydig når ånden stiller sine krav. Hvis kroppen føyer seg etter åndens forlangender slik den skal, er den behjelpelig med å bringe himmelens rike ned til jorden. Den blir til et medium som det guddommelige liv kan forløses gjennom, og når den tjener dette formålet, kan den trygt kalles Guds tempel på jorden.

Vitenskap, kunst, politikk kan tjene åndelige formål

Siden den fysiske kroppen og andre materielle ting kan benyttes for åndens liv, har ikke en sann åndelighet noen fiendtlig innstilling til dem, men søker uttrykk i og gjennom dem. Slik ser ikke en fullkommengjort person ned på kunstverk eller vakre ting, vitenskapelige fremskritt eller det som kan oppnås gjennom politikk. Vakre ting kan degraderes hvis man gjør dem til objekter for begjær eller misunnelse og ekskluderende eiertrang, kunstverk kan brukes til å forsterke og utnytte egoisme og andre menneskelige svakheter. Vitenskapelige fremskritt kan brukes til gjensidig ødeleggelse, politisk entusiasme uten åndelig innsikt kan forlenge sosialt og internasjonalt kaos. Men alt dette kan også gripes an på en riktig måte og åndeliggjøres. Vakre ting kan bli en kilde til renhet, lykke og inspirasjon, kunstverk kan foredle og heve menneskets bevissthet. Vitenskapens fremskritt kan frelse menneskeheten fra unødvendig lidelse og vanskeligheter, politisk handling kan være medvirkende til etablering av menneskehetens virkelige brorskap. Åndelig liv består ikke i å snu seg vekk fra verdslige eksistenssfærer, men i å tilbakeføre dem til åndens tjeneste -- som er å bringe kjærlighet, fred, lykke, skjønnhet og åndelig Fullkommenhet innen alles rekkevidde.

Ubundethet betyr ikke likegyldighet

Men de som vil leve åndens liv, må imidlertid beholde sin ubundethet midt blant alle verdslige ting uten å bli kalde eller likegyldige overfor dem. Ubundethet må ikke forveksles med mangel på verdsettelse. Ubundethet er ikke bare forenlig med en sann evaluering av ting, den er selve betingelsen for det. Begjær skaper vrangforestillinger og forhindrer sann persepsjon. Det nærer bedrag og opprettholder følelsen av å være avhengig av ytre objekter. Ubundethet fremmer rett forståelse og forenkler innsikt i tingenes sanne verdi uten å gjøre bevisstheten avhengig av ytre objekter.

Å se ting som de er, er å forstå deres sanne betydning som deler av det Ene Livets manifestasjon, å gjennomskue deres tilsynelatende mangfoldighet, er å være fri fra insisterende tvangstanker bundet til noe tilsynelatende adskilt og eksklusivt noe. Åndens liv kan bare finnes i en inklusivitet som er fri fra klamring og i en verdsettelse uten bindinger. Det er et liv i positiv frihet der ånden trekker inn i materien og skinner gjennom den uten å underkaste seg noen form for reduksjon av sine krav.

Sann åndelighet inkluderer alt

Ting og hendelser i dette jordiske liv betraktes som noe utenforliggende inntil de oppslukes i en bølge av alt-inkluderende åndelighet. Når de først finner sin rette plass i livsmønsteret, kan man se hvordan hver enkelt av dem har sin rolle i skaperverkets symfoni. Da krever ikke åndeligheten sitt separate eller eksklusive uttrykk, den degraderes ikke gjennom å være engasjert i folks ordinære fysiske, intellektuelle og følelsesmessige behov. Åndens liv er en enhetlig og integrert eksistens som ikke tillater eksklusive rom uten forbindelse med hverandre.

Guddommelig kjærlighet en kreativ og dynamisk respons på omgivelsene

Åndens liv er en uopphørlig manifestering av guddommelig kjærlighet og åndelig forståelse, og begge disse aspektene ved guddommelighet er grenseløse i sin universalitet og urokkelige i sin inklusivitet. Altså krever ikke guddommelig kjærlighet en eller annen spesiell ramme den kan gi seg til kjenne innenfor. Den trenger ikke å vente på sjeldne øyeblikk for å manifestere seg, heller ikke er den på utkikk etter høytidelige anledninger med en aroma av hellighet/spesielt preg av. Den finner sitt uttrykk i alle de hendelsene og situasjonene som kanskje blir oversett av en uopplyst person som ser dem som for ubetydelige til å fortjene oppmerksomhet.

Ordinær menneskelig kjærlighet utløses bare under passende omstendigheter. Den er en respons på visse typer situasjoner og er relativ til dem. Men guddommelig kjærlighet, som springer ut av en innvendig kilde, er uavhengig av stimuli. Den settes derfor fri også under omstendigheter som betraktes som lite gunstige av dem som bare har kjent menneskelig kjærlighet. Hvis det mangler lykke eller skjønnhet eller godhet i dem som en Fullkommen Mester er omgitt av, er det nettopp dette som gir ham anledning til å la sin guddommelige kjærlighet regne ned over dem og frelse dem fra en tilstand av materiell eller åndelig nød. Hans daglige responser på sine verdslige omgivelsene blir uttrykk for en dynamisk og kreativ guddommelighet som sprer seg utover og åndeliggjør alt han vier sin oppmerksomhet til.

Åndelig forståelse fødes ikke av blind etteraping

Åndelig forståelse, som er det komplementære aspekt ved åndens liv, må skilles fra verdslig visdom som er kvintessensen av verdens konvensjoner. Åndelig visdom består ikke av en uforbeholden aksept av verdens måte å forholde seg på. Verdens måte er nesten alltid den kollektive effekten av materielt innstilte personers handlinger. Verdslige personer betrakter noe som riktig og gjør det til riktig for personer med lignende tendenser. Derfor sikrer ikke en blind etterfølgelse av konvensjoner nødvendigvis klok handling. Åndens liv kan ikke være et liv i ukritisk etteraping, det må ha sitt grunnlag i sann forståelse av verdier.

En karma-yogi unngår kaotisk aktivitet så vel som uvirksomhet

En karma-yogi unngår den kaotiske aktiviteten som selviske begjær fører med seg, så vel som den totale begjærløshetens tilsynelatende uvirksomhet. Han lever et liv i uselvisk tjeneste der det ikke finnes det aller minste innslag av personlige motiver og som fremmer en forløsning av guddommelighet på alle livets områder. Det er meget viktig at tjenesten ledes av en åndelig forståelse selv når den er absolutt uselvisk, for når den utføres på en uintelligent måte, skaper uselvisk tjeneste ofte kaos og komplikasjoner. Mange gode mennesker er stadig travelt engasjert i samfunnets velferd gjennom sosiale institusjoner. Men hva leder denne aktiviteten til? For hvert problem den løser, skaper den ofte ti nye problemer på grunn av arbeidets uforutsette og ukontrollerbare bivirkninger. Et verdslig menneske prøver å motvirke det onde gjennom aktiv motstand, men nettopp ved å gjøre det, blir han ofte rent ubevisst opphavsmann til andre onder.

Uintelligent tjeneste skaper kaos og komplikasjoner

La oss anta at en gruppe maur har klatret opp på kroppen til et individ og at én av dem biter ham. Kanskje vil han da instinktivt ønske å straffe mauren ved å drepe den, men hvis han skulle slå etter den med hånden, kunne det tenkes at han gjennom å gjøre det, kom til å drepe mange andre maur som slett ikke hadde noe med bitingen å gjøre. Ved å forsøke å utøve rettferdighet overfor én maur, blir han altså uvilkårlig trukket inn i en aktivitet som innebærer urettferdighet overfor mange andre maur. En person som trekkes inn i det offentlige livs malstrøm av en generøs impuls uten å mestre den rene tjenestens kunst, vil oppdage at han befinner seg i en lignende situasjon. Han er kanhende uselvisk, men handlingene hans skaper kaos i stedet for harmoni fordi han ikke har lært hvordan han skal yte virkelig og effektiv tjeneste uten å skape komplikasjoner. Hvis en handling skal bli til velsignelse for universet, må den fødes av en fullendt forståelse av livet. De som kommer i kontakt med meg, må utvikle en sann forståelse av livet og en type tjeneste som ikke skaper komplikasjoner.

Uselvisk tjeneste basert på forståelse

Når en tjeneste ytes i uselviskhetens ånd, kommer den alltid karma-yogien til gode selv om han ikke gjør det for belønning eller resultaters skyld. Det er ikke tvil om at selv når han yter uselvisk tjeneste på en uintelligent måte, oppnår han åndelige goder gjennom det, men da kan han heller ikke unngå å forårsake mye unødvendig lidelse for andre. Men når han yter uselvisk tjeneste med åndelig forståelse, er det ikke bare han selv som mottar åndelige goder, det fremmer også andres materielle og åndelige velferd. Uselvisk tjeneste må baseres på forståelse hvis den skal bli til ublandet nytte for alle involverte.

En tilsynelatende tjeneste kan i virkeligheten være en bjørnetjeneste

Det som vanlige mennesker betrakter som en tjeneste, kan en Fullkommen Mester under visse omstendigheter betrakte som en bjørnetjeneste, for han har en ufeilbarlig innsikt i situasjonen og en dypere kunnskap om dens åndelige krav. Det kan være slik at selv om det som regel er en udiskutabel tjeneste-handling å gi mat til dem som trenger det, kan det finnes visse modifiserende omstendigheter som i en spesifikk situasjon tilsier at den trengende personen for sitt eget beste ikke bør bli gitt mat. Tendensen til å tigge etter mat som veldedighet skaper uønskede sanskaraer, og når du gir mat til en person som kommer til deg med en slik tendens, kan det hende at du hjelper ham til å øke byrden av slike sanskaraer. Så, selv om du tilsynelatende gjør ham godt ved å tilby ham mat, kan det hende at du i virkeligheten bare lykkes i å binde ham enda fastere. Selv om det ikke var motivasjonen din å knuse ham under en takknemlighetsgjeld til deg, er det faktisk det du kan komme til å gjøre når du gjør gode gjerninger av ren vane og ikke av forståelse.

Det som gjelder for det ovenstående eksempelet med å gi mat, gjelder også for det å dele ut mange andre ting — håndgripelige og uhåndgripelige. Og selv om det fra et snevert perspektiv ikke finnes tvil om at det definitivt betyr å gjøre mottakeren en tjeneste, kan det like definitivt være en bjørnetjeneste sett i et høyere perspektiv. Akkurat på samme måte som det som er næringsrikt for den friske, kan være gift for den syke, kan det som vanligvis er bra for folk, være av det onde for én bestemt person. Derfor krever intelligent velgjørenhet en dyp forståelse for situasjonens åndelige krav.

Selv uintelligent tjeneste gir åndelige fordeler

Alt dette bør ikke gjøre annet enn å få folk til å bli mer omhyggelige og diskriminerende i sin tjeneste. Det trenger ikke ta fra dem motet til å yte uselvisk tjeneste. Det er sant at bare en Fullkommen Mester er ufeilbarlig når det gjelder å peile en situasjons åndelige krav, men det ville være synd om de som ikke er i stand til å ha en slik sikker dømmekraft, holdt tilbake sin spontane impuls til å yte uselvisk tjeneste fordi de var redde for å gjøre noen en bjørnetjeneste uten å ville det. Selv når en person yter uselvisk tjeneste på en uintelligent måte, oppnår han alltid åndelige fordeler gjennom det.

Tjeneste bør ytes med den ytterste ubundethet

Sett fra et åndelig perspektiv ligger faktisk den virkelige faren ved tjeneste mer i muligheten for at du yter den med en falsk motivasjon enn at du tar feil når det gjelder situasjonens åndelige krav. Hvis du yter tjeneste for å gjøre mottakeren takknemlig eller hvis du føler deg stolt over det du gjør, gjør du ikke bare åndelig skade på den som mottar din tjeneste, men også på deg selv. Hvis du nyter din tjeneste og utvikler stolthet fordi du gjør så mye godt, blir du knyttet til din handling slik at du binder deg selv. På samme måten som man kan bli bundet både av en lenke av jern og en lenke av gull, kan et menneske bli åndelig bundet av sin tilknytning til både gode og onde gjerninger. Derfor er måten å holde seg fri fra karma på å være fullstendig ubundet i sin tjeneste.

Bevisstheten om at "noen står i takknemlighetsgjeld til meg" er det første som dukker opp i en prosess der man yter noen en tjeneste, men det kan oppheves av den motsatte tanken om at "jeg står i takknemlighetsgjeld fordi jeg får muligheten til å tjene". Denne siste tanken gjør en holdning preget av ubundethet lettere å opprettholde og sikrer frihet fra velgjerningenes lenker. Tjeneste basert på en omfattende forståelse er ikke bare uselvisk og tilpasset mottakerens åndelige behov, den ytes med komplett ubundethet. Slik tjeneste bringer aspiranten raskest mot målet.

Sann tjeneste begynner etter Realisering

Tjenestens verdi avhenger av hva slags goder som blir oppnådd gjennom den. Å sørge for at andres kroppslige behov oppfylles er tjeneste, å utvikle andres intellekt er tjeneste, å gi næring til menneskenes hjerter er tjeneste, å tilfredsstille samfunnets estetiske behov er tjeneste. Alle disse formene for tjeneste er ikke like verdifulle selv om de ledsages av uselviskhetens ånd. Den formen for velferd som søkes gjennom tjeneste, vil avhenge av personens livssyn, og den som har den klareste erkjennelse av det ytterste gode, vil stå i en posisjon der han kan yte den viktigste og mest verdifulle form for tjeneste. De som ikke har funnet den høyeste Sannhet, er ikke i stand til å yte denne høyeste form for tjeneste. Deres tjeneste kan ikke være av samme verdi for skaperverket som tjenesten til et menneske som har nådd det endelig mål i åndelig forståelse. I den betydning begynner sann tjeneste først etter Realiseringen.

Å tjene Mesteren fremmer opplysning

Allikevel kan den tjenestens ånd som alltid er til stede i aspiranter og gode mennesker, kanaliseres og utnyttes på en kreativ måte i åndelig hensikt hvis den forenes med en Mesters arbeid. Mesteren tjener hele universet ut fra sin uendelige bevissthets absolutte forståelse, og de som tjener Mesteren og adlyder ham, tar også del i hans universelle arbeid. Deres tjeneste drar fordel av hans visdom og innsikt. En villig deltakelse i Mesterens arbeid hever ikke bare tjenestens verdi, den skaper også de beste muligheter for åndelig opplysning. Tjeneste som har sin opprinnelse i Mesterens instrukser, overgås i betydning bare av den tjenesten som Mesteren selv yter.

Tjeneste fri fra bundethet til resultater

For de fleste er idéen om tjeneste uløselig bundet til det å sikre visse definitive resultater i den objektive verden. For dem består tjeneste i å fjerne menneskets lidelser eller analfabetisme eller andre vanskeligheter og handicaps som gjør at individets og samfunnets liv har vanskelig for å slå ut i full blomst. Dette er den type tjeneste som ytes av aspiranter, politikere, sosiale reformatorer og andre gode mennesker. Selv om denne type tjeneste er av enorm åndelig betydning, er den i følge selve sin natur uten ende. På tross av hva et individ kan utrette på disse områdene, vil det alltid gjenstå mye å oppnå. Så lenge en idé om tjeneste slik bindes til en idé om resultater, vil den derfor alltid være ladet med en følelse av ufullstendighet. En realisering av Uendeligheten kan aldri oppnås gjennom å forfølge en endeløs serie av konsekvenser. De som setter seg som mål å oppnå sikre og bestemte resultater gjennom et liv i tjeneste, legger seg en evig byrde på sinnet.

Tjeneste etter Realiseringen

På den andre siden er den tjenesten som kommer etter realisering av Sannheten, et spontant uttrykk for forståelse av Selvets sanne natur. Og selv om den også blir opphav til viktige resultater i den objektive verden, kompliseres den på ingen måte av en lengsel etter dem. Solen skinner fordi det ligger i dens natur å gjøre det, ikke fordi den ønsker å oppnå noe gjennom å skinne. På samme måte lever en Gudsrealisert person et liv i selvoppofrelse på grunn av det guddommelige livs grunnleggende struktur som finnes i Virkelighetens kjerne, ikke fordi han lengter etter å oppnå noe. Livet hans er ikke en streben etter noe i håp om å oppnå et eller annet. Han søker ikke berikelse gjennom resultater, han er allerede etablert i den oppfyllelsen som en realisering av det Uendelige innebærer. Hans værens overskudd er en velsignelse for andre formers liv og løfter dem opp sett både i et materielt og et åndelig perspektiv. Siden hans egen lykke er grunnlagt på realisering av den Guddommeligheten som finnes i ham, blir den ikke mindre på grunn av andre livsformers ufullkommenhet eller lidelse, og hans bevissthet farges ikke av smerten over noe urealisert.

Det finnes altså et enormt gap mellom tjeneste før realisering av Sannheten og tjeneste etter å ha realisert den. Menneskegudens liv er et liv i tjeneste, det er å gi andre former sitt eget Selv som et evig offer. Denne tjenesten som kjennetegner et Gudsrealisert menneskes liv, er fundamentalt forskjellig fra den tjenesten som har sin plass i livet til det mennesket som ikke har realisert Sannheten.

Ånden ikke forstått gjennom sinnet

Det er lettere å forstå de forskjellige hovedveiene til åndelig forståelse, hvis man i første omgang skiller mellom ånd og materie. For å forstå det materielle bruker vi materielle metoder, og for å forstå ånden bruker vi åndelige metoder. Materien lar seg forstå gjennom sinnet eller ved at intellektet bearbeider data gitt gjennom sansene, men ånden lar seg bare forstå gjennom ånden selv. Denne høyeste formen for forståelse der ånden kan glede seg ved Selvkunnskap uten å benytte seg av noe instrument eller medium, er meget sjelden og svært vanskelig å oppnå. Det beste er å nærme seg en forståelse av ånden gjennom hjertet, ikke gjennom tanken.

Sinnets materiebegreper inadekvate for ånden

Sinnet er vant til å arbeide med materielle ting og drivkraften bak dets intellektuelle forståelse av materielle objekter kommer fra dets lyster og begjær. Når sinnet vender seg mot åndelige problemer, forsøker det å mestre dem ved å bruke den fremgangsmåten det er vant til, og når det gjør det, benytter sinnet seg av begreper det har funnet frem til for å forstå materielle ting på en intellektuell måte. Denne tilnærmingen til forståelse av åndelige problemer er imidlertid dømt til å mislykkes fordi ingen av de begrepene som sinnet har utviklet for å skaffe seg kunnskap om materielle ting, er adekvate når det gjelder å forstå ånden. Det blir som å prøve å se gjennom ørene eller høre med øynene. Hvis tanken prøver å forstå ånden uavhengig av hjertet, kan den ikke unngå å bruke analogier hentet fra den materielle verden, og dette vil uvilkårlig lede til at ånden betraktes som et av sinnets objekter, noe den ikke er.

Konflikt mellom tanke og hjerte

Som en kontrast til tankens fremgangsmåte som er basert på sanseopplevelser og fortsetter gjennom slutninger og bevis frem til en konklusjon, står hjertets mer direkte metode. Hjertet griper intuitivt de verdiene som realiseres progressivt i et individs liv mens han gjennomgår all verdens mangeartede erfaringer og hans oppmerksomhet omsider fokuseres på oppnåelsen av en åndelig forståelse. Intellektet og hjertet er på kant med hverandre i de fleste personers liv og konflikten mellom de to skaper forvirring.

Hjertet, som på sin egen måte føler enheten i alt liv, ønsker å virkeliggjøres gjennom et liv i kjærlighet, oppofrelse og tjeneste. Det vil heller gi enn ta. Det får sin drivkraft fra åndens aller innerste behov som uttrykker seg gjennom det indre livs mest umiddelbare intuisjon. Det bryr seg ikke om de omhyggelig utarbeidede bevisene som tanken søker når den har med materielle objekter å gjøre. I sin objektive tilnærming til den materielle verden blir sinnet fylt til randen av erfaringer om mangfoldighet og adskilthet, og derfor gir det næring til alle de egosentriske tendensene som deler menneskeheten og gjør den selvisk og grådig. Men hjertet, som føler kjærlighetens varme i sitt innerste, ser glimt av åndens enhet, og derfor søker det uttrykk gjennom selvoppofrende tendenser som forener menneskeheten og gjør den uselvisk og generøs. Derfor vil det alltid være konflikter mellom denne indre stemmen og intellektets ytringer som baserer seg på livets tilsynelatende og overflatiske aspekter.

Sinnet trenger bekreftelse og overbevisning

Når sinnet urettmessig trenger seg inn på hjertets område, gjør det det ved å kreve forsikringer eller bekreftelser som forutgående betingelser som må oppfylles før kjærligheten kan slippes fri. Men kjærligheten er spontan. Den kan aldri komme som en konklusjon på en tankerekke. Den er aldri et resultat av forhandlinger og pruting. Hvis du vil være sikker på kjærlighetsobjektet før du gir din kjærlighet, er den ikke annet enn en form for kalkulerende selviskhet. Mange vil for eksempel overbevises om min guddommelighet før de kan bli i stand til å elske meg. Det vil si de vil at jeg skal gi dem objektive beviser på min åndelige status ved å utføre mirakler. Den slags overbevisning er snarere til hinder enn hjelp når det gjelder å slippe fri den høyeste formen for kjærlighet — som er suverent likegyldig til hva den kan få tilbake fra kjærlighetsobjektet.

Intellektuell overbevisning hindrer spontan kjærlighet

Når sinnet søker å bli overbevist eller få bekreftelse (gjennom objektive beviser og mirakler som hjelp til åndelig forståelse), trenger den seg inn på et område som rettelig tilhører hjertet. Overbevisning og bekreftelse blir viktig når man ønsker garantier for visse definerte og håndgripelige resultater i den objektive verden.

Selv om vi aksepterer at noen kan bli intellektuelt overbevist om Guds eksistens ved hjelp av mirakler eller andre objektive data av den typen, vil ikke dette nødvendigvis føre til at hjertet hans settes fri. Den lojaliteten han eventuelt gir til Gud som et resultat av en slik kald erkjennelse, vil være basert på frykt eller plikt. En kjærlighet der ingenting holdes tilbake kan ikke fødes av en overbevisning som baseres på noe som er tilgjengelig for sinnet. Og der det ikke finnes kjærlighet, finnes det ingen salighet eller skjønnhet i tilværelsen. Det er et faktum at Guds natur som Kjærlighetens Hav ikke kan gripes av sinnet. Man må bli kjent med Gud gjennom kjærlighet og ikke gjennom en intellektuell jakt på mirakler.

Dette er grunnen til at jeg ikke utfører mirakler for dem som står meg nærest og kjærest. Jeg foretrekker å ikke ha noen tilhengere i det hele tatt fremfor å benytte meg av mirakler for å overbevise andre om min guddommelighet. Det er sant at når de elsker meg, får mange mennesker åndelige opplevelser som de aldri har hatt tidligere, og disse opplevelsene hjelper dem til å åpne hjertene sine enda mer. Men det er ikke meningen at de skal tilfredsstille en mental tørst etter intellektuell overbevisning, og de må ikke betraktes som et mål.

Man kan få et glimt av ånden bare gjennom hjertet

Når en person er orientert mot en handlings resultat i stedet for å være opptatt av dens iboende verdi, prøver han å løse åndelige oppgaver gjennom sinnet alene, og ved å gjøre det, virker han forstyrrende på hjertets rettmessige funksjoner. Sinnet ønsker seg all slags ting og derfor søker det objektive bevis, bekreftelser og forsikringer. Disse kravene fra sinnets side binder kjærlighetens spontane uttrykk som både er avhengig av en sann åndelighet og fremmer den. Du kan ikke elske gjennom intellektet. Det du kan oppnå gjennom sinnet er en teori om kjærligheten, men ikke kjærligheten selv. Den formen for kunnskap som visse yogier har tilegnet seg gjennom tanken, er bare intellektuell og tørr. Den kan ikke gi dem den åndelige saligheten som kjennetegner et liv i kjærlighet.

Kjærlighet og lykke er det eneste som betyr noe i livet og ingen av dem er til stede i den tørre og intellektuelle kunnskapen som er tilgjengelig for intellektet. Åndelighet består ikke i en intellektuell kjennskap til sanne verdier men i realiseringen av disse verdiene. Det er denne indre realiseringens kunnskap som er verdig til å kalles åndelig kunnskap, og den er mye mer avhengig av hjertet enn hjernen. Intellektets kunnskap står på samme nivå som ren informasjon, og siden den er overflatisk, beveger den seg på livets overflate. Den uttrykker virkelighetens skygge og ikke dens substans. De skjulte dypene i livets hav kan bare måles med hjertets målestokk.

Frihet fra ønsker er mulig bare i supramental eksistens

Et gjennomsnittsmenneskes intellekt blir styrt av hans utallige ønsker. Fra et åndelig synspunkt er et slikt liv den laveste formen for eksistens. Den høyeste formen for menneskelig eksistens er helt uten ønsker og karakteriseres ved tilstrekkelighet eller tilfredshet. Alle søker etter lykken, men få finner den, for en varig lykke kan bare demre når man er helt fri fra ønsker. Utenfra sett kan denne aller høyeste ønskeløse tilstanden virke som om den impliserer passivitet og som noe som det er enkelt å oppnå. Hvis man prøver å sitte stille uten å ønske seg noe inne i seg og uten å miste bevisstheten (det vil si uten å falle i søvn), vil man imidlertid forstå at en slik tilstand av ønskeløshet er meget vanskelig å oppnå og at den kan opprettholdes bare gjennom en enorm åndelig aktivitet. Absolutt ønskeløshet er faktisk uoppnåelig så lenge livet domineres av sinnet. Man må bevege seg hinsides sinnet for å oppnå begjærløshetens åndelige salighet.

Forutsetningen for harmoni mellom tanken og hjertet

Mellom de to ytterlighetene der livet på den ene siden utmattes av ønsker og på den andre siden er fullstendig fritt fra ønsker, er det mulig å komme frem til en praktisk livsstil der tanken og hjertet er i gjensidig harmoni. Der en slik harmoni eksisterer, er det ikke sinnet som dikterer hva livets mål skal være, det hjelper bare til i realiseringen av de målene som kommer fra hjertet. Det forlanger ikke at visse betingelser skal oppfylles før en av hjertets ytringer blir valgt ut til omsetting i det praktiske liv. Med andre ord oppgir sinnet sin rolle som dommer — den rollen det er vant til å spille i alle sine intellektuelle undersøkelser angående universets natur — og aksepterer hjertets diktat uten diskusjoner.

Hjertet må stilles fullstendig fritt i sin avgjørelse av livets mål

Hodet er lærdommens skattkammer, men hjertet er den åndelige visdoms skattkammer. Den såkalte konflikten mellom religion og vitenskap oppstår bare i mangel på innsikt i disse to kunnskapstypenes relative betydning. Det er nytteløst å prøve å skaffe seg kunnskap om sanne verdier bare ved å bruke hjernen. Sinnet kan ikke fortelle deg hvilke ting det er verdt å ha, det kan bare fortelle deg hvordan du skal kunne oppnå de målene som aksepteres fordi de kommer fra intellektets kilder. Hos de fleste aksepterer sinnet de målene som begjæret er drivkraften bak, men dette betyr en fornektelse av åndens liv. Bare når sinnet aksepterer de mål og verdier som hjertet er den dypeste drivkraften bak, befordrer det åndens liv. Altså må sinnet samarbeide med hjertet. Saklig kunnskap må underordnes intuitiv persepsjon, og hjertet må gis full frihet når det avgjør livets mål uten innblanding fra sinnets side. Sinnet har sin nytte i det praktiske liv, men det kan spille sin rolle bare etter at hjertet har sagt sitt.

Harmoni mellom sinn og hjerte innebærer funksjon i samarbeid

Åndelig forståelse fødes av en harmoni mellom hjerte og sinn. Denne harmonien mellom hjerte og hode forutsetter på ingen måte en sammenblanding av deres funksjoner. Det innebærer ikke en fungering på tvers, men en fungering i samforstand. Deres funksjoner er hverken identiske eller samsvarende. Sinn og hjerte må selvfølgelig være i balanse, men denne balansen kan ikke oppnås ved å sette sinnet opp mot hjertet eller hjertet opp mot sinnet. Den kan ikke oppnås gjennom en mekanisk spenningstilstand, bare gjennom intelligent tilpasning. Sinn og hjerte kan sies å være i likevekt når de tjener den hensikten de er ment for og når de utfører sine respektive tjenester uten å falle hverken i den ene eller den andre grøften. Det er bare når de er i likevekt på denne måten at de kan være i sann balanse. En slik harmoni mellom hjerte og sinn er den aller viktigste forutsetningen for et integrert og udelt liv i åndelig forståelse.

Det seksuelle element

Sex er definitivt et av de viktigste problemene som mennesket konfronteres med i tosidighetens doméne. Det er en av de gitte faktorene i menneskets natur som man må hanskes med. Som alt annet i menneskets liv vurderes sex gjennom de motsetningene som er det begrensede sinnets nødvendige skaperverk. Slik sinnet forsøker å få livet til å passe inn i et system av motsetninger — som glede eller smerte, godt eller vondt, ensomhet eller samvær, tiltrekning eller frastøting — tenderer det også mot å tenke på ettergivenhet eller fortrengning som alternativer man ikke kan komme utenom i relasjon til sex.

Det kan virke som om sinnet må akseptere enten det ene eller det andre alternativet. Likevel kan det ikke gi sin helhjertede aksept til noen av dem. Når det prøver seg på fortrengning, blir det misfornøyd med sin skjebne og tenker med lengsel på ettergivenhet. Når det prøver på ettergivenhet, blir det bevisst sin binding til sansene og søker frihet ved å gå tilbake til mekanisk fortrengning. Sinnet forblir utilfreds med begge alternativene, og slik oppstår et av de mest grunnleggende og kompliserte problemene i menneskets liv.

Motsetningene ettergivenhet og fortrengning

For å løse problemet med sex må sinnet først forstå at begge alternativene er skapt av en forestillingsevne som fungerer under begjærets bedragerske innflytelse. Begjæret er implisitt til stede i seksuell fortrengning like mye som det er til stede i tilfredsstillelse. Begge resulterer i at bevisstheten forringes av lyst og begjær etter sanseopplevelser. Det er derfor uunngåelig at sinnet er rastløst i begge alternativene. Når det er skyer på himmelen, er det grått og trist enten det regner eller ikke, og når menneskesinnet er innkapslet i begjær, snevres tilværelsen inn og sann lykke mangler enten denne lysten tilfredsstilles eller ikke.

Når sinnet er rastløst av begjær, skaper det en illusorisk idé om lykke i tilfredsstillelsen av begjæret, og så, når det ser at sjelen forblir utilfreds selv etter at begjæret er tilfredsstilt, søker det frihet gjennom fortrengning. Slik søker sinnet etter lykke og frihet, fanges inn av motsetningene ettergivenhet og fortrengning og finner begge like skuffende. Siden det ikke prøver å gå hinsides disse motsetningene, beveger det seg alltid fra den ene motsetningen til den andre og følgelig fra den ene skuffelsen til den andre.

Motsetningenes falske løfter

Slik forfalsker lysten forestillingsevnens fungering og presenterer sinnet for et valg mellom alternativene ettergivenhet og fortrengning der begge viser seg å være like bedragerske i sine løfter om lykke. Men på tross av alternerende og gjentatte skuffelser ved ettergivenhet så vel som ved fortrengning, gir sinnet vanligvis ikke slipp på årsaken til ulykken, nemlig begjæret. Derfor er det mottakelig for falske løfter om tilfredstillelse når det erfarer skuffelse ved fortrengning, og det er mottakelig for det like falske løftet om mekanisk fortrengning når det erfarer skuffelse ved ettergivenhet.

Forsakelse av lyst gjennom oppvåkning

Det er som å bevege seg i et bur. Porten ut til den åndelige sti der forsakelsen av lyst er innvendig og spontan, forblir stengt for dem som ikke er så heldige at de vekkes opp av en Fullkommen Mester. Sann oppvåkning betyr at man beveger seg ut på visdommens sti — som i tidens løp vil lede trygt frem til den frihet og varige lykke som tilhører det evige liv. Innvendig og spontan forsakelse av lyst er like forskjellig fra mekanisk fortrengning som den er fra ettergivenhet. Sinnet vender seg mot mekanisk fortrengning av lyst på grunn av skuffelse, men det vender seg mot innvendig og spontan forsakelse på grunn av desillusjonering eller oppvåkning.

Å forstå lysten

Behovet for ettergivenhet eller mekanisk fortrengning oppstår bare når lystens natur ikke klart erkjennes. Når aspiranter blir fullt klar over de uunngåelige bindingene og lidelsen som foranlediges av lyst, begynner de frivillig å fri seg fra sin byrde av begjær gjennom intelligent forståelse. Spørsmålet om ettergivenhet eller fortrengning oppstår bare der det finnes lyst. Behovet for begge forsvinner når lysten forsvinner helt. Når sinnet er fritt for lyst, lar det seg ikke lenger bevege av falske løfter om ettergivenhet eller mekanisk fortrengning.

Tilbakeholdenhet nærmere frihet enn ettergivenhet

Man bør imidlertid notere seg at et liv i frihet er nærmere et liv i tilbakeholdenhet enn et liv i ettergivenhet (selv om det kvalitativt er essensielt forskjellig fra begge). Derfor er et liv i strengt sølibat å foretrekke fremfor ekteskap for aspiranter, så sant tilbakeholdenhet kommer lett til dem uten en overdreven følelse av selvundertrykking. Slik tilbakeholdenhet er vanskelig for de fleste personer, og noen ganger umulig, og for dem er et ekteskapelig liv definitivt nyttigere enn et liv i sølibat. For vanlige personer er et ekteskapelig liv utvilsomt tilrådelig hvis de ikke har spesielle anlegg for sølibat.

Mulighetene sølibat eller ekteskap

Slik et liv i sølibat både krever og befordrer en utvikling av mange dyder, nærer et ekteskapelig liv på sin side også veksten av mange ytterst viktige åndelige kvaliteter. Sølibatets verdi ligger i å venne seg til tilbakeholdenhet og den følelsen av ubundethet og uavhengighet det gir. Men så lenge sinnet ikke er helt fritt for lyst, finnes ingen sann frihet. På samme vis ligger ekteskapets verdi i at man lærer gjensidig tilpasning og får en følelse av enhet med den andre. Sann enhet eller oppløsning av tosidighet er imidlertid bare mulig gjennom guddommelig kjærlighet, og den kan aldri demre så lenge det finnes den aller minste skygge av lyst eller begjær i sinnet. Bare ved å vandre på stien mot en innvendig og spontan forsakelse av lyst blir det mulig å oppnå sann frihet og enhet.

Stien til fullkommenhet åpen gjennom sølibat eller ekteskap

For dem som lever i sølibat så vel som for gifte personer, er det indre livs sti den samme. Når aspirantene trekkes mot Sannheten, lengter de ikke etter noe annet, og etterhvert som Sannheten stadig kommer nærmere deres horisont, frigjør de seg gradvis fra sin byrde av lyst. Enten de lever i sølibat eller ekteskap, lar de seg ikke lenger rokke av bedragerske løfter om ettergivenhet eller mekanisk fortrengning, og de utøver en indre og spontan forsakelse av lyst inntil de er befridd fra de bedragerske motsetningene. Stien til fullkommenhet er åpen for aspiranter enten de lever i sølibat eller ekteskap, og om de starter fra sølibat eller ekteskap avhenger av deres sanskaraer og karmiske bånd fra fortiden. De aksepterer med glede de betingelsene som deres tidligere liv har fastlagt for dem, og bruker disse betingelsene til åndelig fremskritt i lyset fra det idealet de har begynt å se.

Nødvendigheten av klart valg

Aspirantene må velge én av de to veiene som står åpne for dem. De må bestemme seg til enten et liv i sølibat eller et liv i ekteskap, og må for enhver pris unngå billige kompromisser mellom de to. Promiskuøs seksuell tilfredstillelse vil strande aspiranten i et ytterst ynkelig og farlig kaos av ustyrlig lyst. Siden slik utflytende og ukanalisert lyst tildekker de høyere verdier, vedlikeholder den involvering, og på den åndelige sti skaper den uoverstigelige hindringer for den indre spontane forsakelse av lyst. Sex i ekteskapet er helt forskjellig fra sex utenfor ekteskapet. I ekteskapet er lystens sanskaraer mye lettere og kan fjernes enklere. Når et seksuelt forhold ledsages av ansvarsfølelse, kjærlighet og åndelig idealisme, er betingelsen for å sublimere sex mye gunstigere enn når det er billig og promiskuøst.

Promiskuitetens farer

I promiskuitet er fristelsen til bare å utforske mulighetene til seksuell kontakt formidabel. Det er bare gjennom maksimal begrensning av området for løsrevet sex at aspirantene kan komme frem til en virkelig forståelse for de verdiene som kan oppnås gjennom en gradvis forvandling av sex til kjærlighet. Hvis sinnet forsøker å forstå sex gjennom å utvide seksualitetens spillerom, blir det ingen ende på bedragene det blir et offer for — for det finnes ingen ende på hvor langt seksualitetens spillerom kan utvides. I promiskuitet vil lystens forslag uten unntak være de første som presenterer seg for sinnet, og individene er dømt til å reagere på andre mennesker innenfor dette førstevalgets perverterte grenser slik at de lukker døren for dypere erfaringer.

Uendeligheten oppnåelig gjennom ekteskapet

Sannheten kan ikke fattes så lenge man flyter på livets overflate og mangfoldiggjør overflatiske kontakter. Den krever at sinnet er forberedt og kan fokusere sin kapasitet på utvalgte erfaringer og fri seg fra sine begrensende egenskaper. Denne prosessen av diskriminering mellom det høyere og det lavere og overskridelsen av det lavere til fordel for det høyere blir mulig gjennom helhjertet konsentrasjon og en virkelig og oppriktig interesse for livet. En slik helhjertet konsentrasjon og virkelig interesse blir nødvendigvis utelukket når sinnet er slavebundet av sin vane med å la seg avlede og vandre rundt blant mange mulige objekter for lignende erfaringer.

I ekteskapet er området for de erfaringene man kan ha sammen med sin partner, så stort at lystens forslag ikke nødvendigvis er de første som presenterer seg for sinnet. Det finnes derfor en virkelig mulighet for at aspirantene skal kjenne igjen og avvise de faktorene som bare begrenser erfaringen. Ved en gradvis tilintetgjørelse av lyst og en utvikling gjennom stadig rikere erfaringer av kjærlighet og offer, kan de til slutt nå frem til Uendeligheten.

Ekteskapet er et åndelig foretagende

De fleste går inn i ekteskapet som en selvfølgelighet, men et ekteskapelig liv er til hjelp eller hinder alt ettersom det håndteres. Det finnes ikke tvil om at enorme åndelige muligheter er tilgjengelige gjennom et ekteskapelig liv, men alt dette avhenger av den rette innstillingen. Fra et åndelig synspunkt vil ekteskapet være en suksess bare hvis det får sin mening gjennom en visjon av sannheten. Det har ikke mye å tilby hvis det ikke baseres på annet enn seksualitetens begrensede motiver, eller hvis det inspireres av hensyn som vanligvis er rådende blant forretningskompanjonger. Det må være noe man forplikter seg til som et virkelig åndelig foretagende med sikte på å oppdage hva livet kan være på sitt beste. Når de to partnerne sammen legger ut på en åndelig oppdagelsesreise for å utforske åndens høyere muligheter, kan de ikke i starten begrense sitt eksperiment gjennom omhyggelige beregninger av sin individuelle fortjenestes natur og størrelse.

Ekteskapelig liv fundamentalt forskjellig fra promiskuitet

Et ekteskapelig liv stiller nesten alltid store krav til gjensidig tilpasning og forståelse for begge parter og skaper mange problemer som opprinnelig ikke var forventet. Selv om dette på en måte gjelder livet generelt, gjelder det spesielt for et ekteskapelig liv. I ekteskapelig samvær kobles to sjeler sammen på mange måter med det resultat at de forplikter seg til å takle hele det komplekse personlighetsproblemet i stedet for et hvilket som helst enkelt-problem skapt av et eller annet isolert begjær. Det er nettopp dette som gjør et ekteskapelig liv forskjellig fra promiskuøse seksuelle forhold. Promiskuøs sex forsøker å skille det seksuelle problemet fra alle de andre behovene til en personlighet i utvikling og søker å løse det isolert fra dem. Selv om en slik løsning kan synes å være enkel, viser den seg å være meget overflatisk og har dessuten den ulempen at den avleder aspirantene fra å forsøke å finne den virkelige løsningen.

Ekteskapelig liv frembringer sublimering

Den relative verdien ved den begrensede personlighetens forskjellige sider kan best vurderes når de griper inn i hverandre og viser seg i forskjellige miljøer og perspektiver. Det er vanskelig å skille mellom dem hvis de viser seg i rykk og napp i tilfeldig rekkefølge. I det ekteskapelige liv er det rikelig plass for forskjellige erfaringer, med det resultat at de forskjellige tendensene som ligger latent i sinnet, begynner å organisere seg rundt det mønsteret som utkrystalliseres gjennom det ekteskapelige liv. Denne organisasjonen av ulike hensikter skaffer ikke bare til veie et ubegrenset område for diskriminering mellom de høyere og lavere verdier, den skaper også en nødvendig spenning mellom dem som krever og frembringer effektiv og intelligent sublimering.

Ekteskapelige forhold påskynder forandringer i indre liv.

På en måte kan ekteskapet betraktes som en intensivering av de fleste menneskelige problem. Slikt sett blir det plassen der bindingenes krefter så vel som frihetens krefter, uvitenhetens faktorer så vel som lysets faktorer setter hverandre stevne. Siden ekteskapet for vanlige mennesker avgjøres av blandede motiver og hensyn, inviterer det alltid til et kompromissløst motsetningsforhold mellom det høyere og det lavere selv. Et slikt motsetningsforhold er nødvendig for at det lavere selv skal kunne slites ut og det sanne guddommelige Selv skal kunne demre.

Et ekteskapelig liv utvikler så mange kontaktpunkter mellom to sjeler at det å bryte all forbindelse vil bety oppbrudd og uorden i nesten alle måter livet leves på. Siden disse vanskelighetene i å bryte opp fra hverandre inviterer til og påskynder indre tilpasning, er ekteskapet virkelig en mulighet i forkledning for sjelene til å etablere en virkelig og varig forståelse som kan mestre de mest komplekse og sårbare situasjoner.

Ekteskapelig liv må være i overensstemmelse med guddommelig plan

Ekteskapets åndelige verdi er direkte relatert til de dominerende faktorers natur som bestemmer dets daglige kurs. Hvis det er basert på grunne hensyn, kan det forfalle til et partnerskap i selviskhet rettet mot resten av verden. Hvis det er inspirert av høy idealisme, kan det løfte seg opp til et fellesskap som ikke bare krever og befordrer stadig større offer for hverandre, men faktisk blir et medium som to sjeler kan tilby hele menneskefamilien sin forente kjærlighet og tjeneste gjennom. Når et ekteskapelig liv kommer i direkte overensstemmelse med den guddommelige plan for individenes evolusjon, blir det til ren velsignelse for de barna som er ekteskapets frukt. For de har fordelen av å absorbere en åndelig atmosfære helt fra begynnelsen av sin jordiske karriere.

Ekteskapelig liv berikes av barn

Selv om barna på denne måten nyter godt av foreldrenes ekteskapelige liv, blir foreldrenes ekteskapelige liv i sin tur beriket av barna. Barna gir foreldrene mulighet til å uttrykke og utvikle en virkelig og spontan kjærlighet der ethvert offer blir enkelt og gledesfylt. Rollen barna spiller i foreldrenes liv, er av enorme betydning i den åndelige utvikling foreldrene selv gjennomgår. Det følger derfor at når barna trer inn i foreldrenes ekteskapelige liv, bør de ønskes helhjertet velkommen av foreldrene.

Fødselskontroll

Sett i lys av de kravene barna stiller til et ekteskapelig liv, fortjener spørsmålet om fødselskontroll omhyggelig oppmerksomhet og kritisk analyse. Spørsmålet må ikke betraktes fra en eller annen spesiell eller begrenset interesses synspunkt, men fra et standpunkt som tar hensyn til individenes og samfunnets endelige velferd. Den rette overbevisning i dette henseende må, som i alle henseender, fremfor alt baseres på åndelige hensyn. Den innstillingen de fleste mennesker har til fødselskontroll, er ustabil og forvirret fordi den inneholder en blanding av gode og dårlige elementer. Mens fødselskontrollens mål er godt i det at den vil sikre en regulering av befolkningen, er den katastrofalt uheldig i valg av midler.

Det kan ikke finnes tvil om at en svangerskapsregulering ofte er ønskelig av personlige og sosiale grunner. Ukontrollert avl intensiverer kampen for tilværelsen og kan befordre en sosial orden der hemningsløs konkurranse blir uunngåelig. Bortsett fra å skape et ansvar for foreldrene som de kanskje ikke er i stand til å bære på en adekvat måte, blir det en indirekte og medvirkende årsak til kriminalitet, krig og fattigdom. Selv om menneskelige og rasjonelle hensyn krever og rettferdiggjør alle seriøse forsøk på å regulere barnefødsler, forblir bruk av fysiske midler for å sikre formålet fundamentalt uforsvarlig og umulig å rettferdiggjøre.

Fysiske midler fjerner motivasjonen for mental kontroll

De rent fysiske midler som generelt forfektes av fødselskontrollens tilhengere, er ytterst forkastelige i et åndelig perspektiv. Selv om fysiske midler til bruk i fødselskontroll anbefales på humanistisk grunnlag, blir de nesten alltid brukt av flertallet i deres egen selviskhets tjeneste og for å unngå ansvaret ved å føde og oppdra barn. Siden de fysiske konsekvensene av å gi etter for lyst kan unngås så lett gjennom bruk av disse midlene, har de som ikke har begynt å våkne opp til høyere verdier, ingen motivasjon når det gjelder å moderere sin ettergivenhet overfor lidenskapene. Slik blir de offer for en utartet ettergivenhet og befordrer sin egen fysiske, moralske og åndelige ruin ved å neglisjere mental kontroll slik at de blir slaver under dyrisk lidenskap.

Mental kontroll uunnværlig for å stige fra lidenskap til fred

Lett tilgang til fysiske midler formørker den åndelige siden av spørsmålet og bidrar langt fra til individets oppvåkning til sann verdighet og frihet som et åndelig vesen. Tankeløs og ukontrollert ettergivenhet må uunngåelig lede til reaksjon og åndelige bindinger. For åndelige aspiranter i særdeleshet, men også for alle mennesker (fordi de alle er potensielle åndelige aspiranter), er det ytterst utilrådelig å bli avhengig av fysiske midler til svangerskapsregulering. For slik regulering må individet være avhengig av intet annet enn mental kontroll.

Mental kontroll sikrer de humanitære formål som inspirerer til fødselskontroll, men styrer unna de åndelige katastrofene som fysiske midler medfører. Mental kontroll er ikke bare nyttig når det gjelder å regulere barneantallet, det er også uunnværlig når det gjelder å gjenoppbygge menneskehetens guddommelige verdighet og åndelige velferd. Bare gjennom klok utøvelse av mental kontroll blir det mulig for menneskeheten å stige fra lidenskap til fred, fra bindinger til frihet og fra dyriskhet til renhet. I tenkende personers sinn må den ofte ignorerte åndelige siden av spørsmålet få den betydning den fortjener.

Foreldrenes felles ansvar

Siden kvinnen må ta på seg vanskelighetene og ansvaret ved å føde og oppdra barn, synes hun å bli alvorligere berørt av en eventuell mislykket kontroll enn mannen blir. Faktisk betyr ikke dette noen virkelig urettferdighet overfor kvinnen. Mens det er sant at hun må påta seg vanskelighetene og ansvaret ved å føde og oppdra barn, får hun også den kompenserende gleden ved å gi dem mat og kose seg med dem. Slik sett er morskapets gleder mye større enn farskapets. Videre må mannen møte og bære det økonomiske ansvaret og sørge for at barna får en utdannelse. I et riktig tilpasset ekteskap trenger det ikke å være noen urettferdighet i fordelingen av foreldreansvar mellom mann og kvinne. Hvis begge er seg bevisst sitt gjensidige ansvar, vil hensynsløshet vike plassen for aktiv og samarbeidsvillig anstrengelse for å oppnå full mental kontroll. Hvis mental kontroll skulle mislykkes, vil de med glede og god vilje påta seg foreldreskapets felles ansvar.

Barn må ønskes velkommen

For dem som ikke er forberedt på å ta på seg ansvaret for barn, finnes det bare én utvei. De må leve i sølibat og utøve streng mental kontroll. Selv om slik mental kontroll er ekstremt vanskelig å oppnå, er det ikke umulig. Fra et rent åndelig synspunkt er strengt sølibat det beste, men siden det er så vanskelig, er det få som kan praktisere det. For dem som ikke kan praktisere det, er den nest beste utveien å gifte seg for ikke å bli et offer for promiskuitet. Innenfor det ekteskapelige liv kan man lære å kontrollere dyrisk lidenskap. Det må være en gradvis prosess, og hvis de mislykkes i å utøve kontroll, må partnerne tillate naturen å gå sin gang snarere enn å gripe inn i den gjennom kunstige midler. De må ønske konsekvensene velkommen med glede og være forberedt på å bære det ansvaret som det å oppdra barn innebærer.

Fysiske midler er avhengighetsskapende

Sett fra et åndelig synspunkt er det helt essensielt at fødselskontroll utøves gjennom mental kontroll og ikke annet. Fysiske midler er ikke under noen omstendighet tilrådelig selv når partnerne forsøker å bruke dem bare som en foreløpig og sekundær hjelp og uten å ignorere utviklingen av den ideelle mentale kontroll. Mens de bruker fysiske midler, vil de aldri kunne oppnå virkelig mental kontroll selv om de ærlig og oppriktig ønsker det. Tvert i mot vil de bli avhengige av bruken av fysiske midler og etterhvert til og med forsøke å rettferdiggjøre den.

For å gjøre dette enda klarere, er det som skjer når man bruker fysiske midler, at mens individene tror at de bruker dem bare som et foreløpig middel i en innledende fase før mental kontroll er fullt utviklet, blir de i virkeligheten avhengig av dem og slaver under uvanen. Selv om de kan fortsette å lure seg selv til å tro at de prøver å utvikle sin mentale kontroll (side om side med bruk av fysiske midler), er de i virkeligheten gradvis i ferd med å miste den. Kort sagt vil mentale krefter alltid undermineres hvis man setter sin lit til fysiske midler. Slik blir bruk av fysiske midler skadelig for utviklingen av selvkontroll og rett og slett katastrofal for åndelig fremgang. Det er derfor fullstendig utilrådelig selv ut fra de beste motiver.

Åndelig fremgang gjennom ekteskapelig liv

I begynnelsen av et ekteskapelig liv tiltrekkes partnerne til hverandre av lyst så vel som av kjærlighet, men gjennom bevisst og veloverveid samarbeid kan de gradvis minske elementet av lyst og øke elementet av kjærlighet. Gjennom denne sublimeringsprosessen viker lyst til slutt plassen for dyp kjærlighet. Ved gjensidig deling av gleder og sorger marsjerer partnerne videre fra den ene åndelige triumfen til den andre — fra dyp kjærlighet til stadig dypere kjærlighet — inntil den dominerende og sjalu kjærligheten i begynnerfasen forskyves av en selv-givende og ekspansiv kjærlighet. Gjennom en intelligent håndtering av ekteskapet kan de faktisk tilbakelegge så mye av veien på den åndelige sti at det ikke kreves mer enn en berøring av en Fullkommen Mester for å heve dem opp til det Evige Livs helligdom.

Kjærligheten gjennomstrømmet universet

Liv og kjærlighet kan ikke skilles fra hverandre. Der det er liv er det kjærlighet. Selv den mest rudimentære bevissthet prøver hele tiden å bryte ut av sine begrensninger og oppleve en eller annen slags enhet med andre former. Selv om hver enkelt form er adskilt fra andre former, er de alle i virkeligheten former for den samme livets enhet. Den latente fornemmelsen av denne skjulte indre realitet gir seg til kjenne selv i illusjonenes verden gjennom den tiltrekningskraften én form utøver på en annen form.

Kjærlighet i livløs natur

Tyngdekraftens lov, som alle planeter og stjerner er underlagt, er på sin egen måte en svak avspeiling av den kjærligheten som gjennomstrømmer hver eneste del av universet. Selv de kreftene som finnes i frastøtning, er i sannhet uttrykk for kjærlighet siden ting støtes fra hverandre fordi de trekkes til andre ting med større kraft. Frastøtning er en negativ konsekvens av den positive tiltrekningen. Kreftene i kohesjon og affinitet som gjør seg gjeldende i selve materiens beskaffenhet, er positive uttrykk for kjærlighet. Et godt eksempel på kjærlighet på dette nivået er den tiltrekningskraften en magnet utøver på jern. Alle disse formene for kjærlighet er av laveste slag siden de nødvendigvis må betinges av den rudimentære bevisstheten de fremstår i.

Kjærlighet i dyrenes verden

I dyrenes verden blir kjærligheten mer eksplisitt og tar form av bevisste impulser som rettes mot forskjellige objekter i omgivelsene. Denne kjærligheten er instinktiv og tar form som ettergivenhet overfor forskjellige begjær gjennom å legge beslag på passende objekter. Når en tiger søker å fortære hjorten, er den i ordets virkelige betydning forelsket i hjorten. Seksuell tiltrekning er en annen form for kjærlighet på dette nivået. Alle uttrykk for kjærlighet på dette stadiet har én ting felles, nemlig at de søker å tilfredsstille en eller annen kroppslig impuls eller begjær gjennom kjærlighetsobjektet.

Menneskelig kjærlighet må tilpasse seg fornuften

Menneskelig kjærlighet ligger på et mye høyere nivå enn alle disse lavere formene for kjærlighet, fordi mennesket har en fullt utviklet bevissthet. Selv om menneskelig kjærlighet står i en ubrutt kontinuitet med de lavere sub-humane kjærlighetsformene, er den forskjellig fra dem på én måte. For fra nå av må dens virksomhet utøves side om side med en ny faktor, nemlig fornuften. Noen ganger manifesterer menneskelig kjærlighet seg som en kraft som er løsrevet fra fornuften og går sin gang parallelt til den. Noen ganger manifesterer den seg som en kraft som blandes sammen med fornuften og kommer i konflikt med den. Endelig uttrykker den seg som en konstituerende del av et harmonisert hele der kjærlighet og fornuft er brakt i likevekt og smeltet sammen til en integrert enhet.

Tre kombinasjoner av kjærlighet og fornuft

Slik kan menneskelig kjærlighet og fornuft sammen danne tre forskjellige kombinasjonstyper. I den første typen holdes kjærlighetens sfære og fornuftens sfære så adskilt som mulig, det vil si at kjærlighetens sfære er praktisk talt utilgjengelig for fornuften, og kjærlighet er stort sett nektet adgang til tankens sfære. En komplett adskillelse av disse to åndsaspektene kan selvfølgelig aldri finne sted. Men der kjærlighet og fornuft alternerer i sin funksjon (er i skiftende overvekt), får vi en kjærlighet som ikke kan opplyses av fornuften og en fornuft som ikke gis liv av kjærligheten.

I den andre typen opererer kjærlighet og fornuft på samme tid, men de arbeider ikke i harmoni med hverandre. Selv om denne konflikten skaper forvirring, er den en nødvendig fase i evolusjonen av en høyere tilstand der en virkelig syntese kan finne sted. I den tredje typen kjærlighet er denne syntesen mellom kjærlighet og fornuft et fullbyrdet faktum — med det resultat at både kjærlighet og fornuft transformeres så fullstendig at de fremskynder tilkomsten av et nytt bevissthetsnivå som sammenlignet med den normale menneskelige bevissthet, best kan beskrives som superbevissthet.

Kvalitative variasjoner i kjærlighet

Menneskelig kjærlighet gjør sin entre i ego-bevissthetens matrise, og i den finnes det utallige begjær. Kjærligheten tar farve av disse faktorene på flere måter. Akkurat slik vi kan få alltid-skiftende mønstervariasjoner i et kaleidoskop gjennom å kombinere dets enkeltelementer på forskjellige måter, kan vi finne en nesten grenseløs kvalitativ variasjon på kjærlighetens område takket være stadig nye kombinasjoner av faktorer. Og akkurat slik det finnes uendelige farvenyanser i ulike blomster, finnes det flerfoldige delikate nyanser i menneskelig kjærlighet.

Lavere former for kjærlighet

Menneskelig kjærlighet er kringsatt av et antall vanskeliggjørende faktorer som forelskelser, lyst, grådighet, sinne og sjalusi. På en måte er disse vanskeliggjørende faktorene enten selv lavere former for kjærlighet eller uunngåelige biprodukter av disse lavere kjærlighetsformene. Forelskelse, lyst og grådighet kan betraktes som perverterte og lavere former for kjærlighet. I blind forelskelse er man forgapet i et sanselig objekt, i lyst utvikler man en tørst etter sanseopplevelser i relasjon til objektet, og i grådighet vil man eie det. Av disse tre formene for lavere kjærlighet har grådighet en tendens til å utvide seg fra det opprinnelige objektet til midler for å tilegne seg det. Slik kan man bli grådig etter penger eller makt eller berømmelse som midler til å skaffe seg det begjærte objektet. Sinne og sjalusi oppstår når noe legger seg i veien for disse lavere kjærlighetsformene eller de trues av en slik hindring.

Lavere kjærlighetsformer de høyeres fiende

Disse lavere kjærlighetsformene hindrer ren kjærlighet i å forløses. Kjærlighetens elv kan ikke strømme klart og jevnt før den vikles ut av disse begrensende og perverterende formene for lavere kjærlighet. De lavere formene er fiender av de høyere. Hvis bevisstheten fanges inn av de laveres rytme, blir den ikke i stand til å frigjøre seg fra sine selv-skapte bakevjer fordi det blir vanskelig å komme løs fra dem og bevege seg videre. Slik vil lavere kjærlighetsformer fortsette å forstyrre utviklingen av de høyere formene, og de må gis opp for at de høyere kjærlighetsformene skal kunne få uhindret adgang.

Kjærlighet og forelskelse

Når den høyere kjærligheten kommer ut av den lavere kjærlighetens skall, er det med hjelp av en konstant utøvelse av diskriminering. Derfor må kjærlighet omhyggelig skilles fra faktorene som stiller seg i veien for den, nemlig forelskelse, lyst. grådighet og sinne. I forelskelse blir personen et passivt offer for det han opplever som objektets magiske tiltrekningskraft. I kjærlighet finner vi en aktiv verdsettelse av kjærlighetsobjektets iboende verdi.

Kjærlighet og lyst

Kjærlighet er også forskjellig fra lyst. I lyst gjør man seg avhengig av et sanseobjekt med en resulterende åndelig underkastelse under det, men kjærligheten setter en i direkte og samordnet kontakt med den realiteten som finnes bakenfor formen. Derfor oppleves lyst som noe tungt mens kjærlighet oppleves som noe lett. I lyst vil livet snevres inn og i kjærlighet vil tilværelsen vide seg ut. Å ha elsket noen er som å ha føyd et annet liv til ditt eget. Livet ditt blir på sett og vis mangfoldiggjort og du lever praktisk talt i to sentra. Hvis du elsker hele verden, lever du på vegne av hele verden, men i lyst ebber livet ut og man får en generell følelse av at man er håpløst avhengig av en form som betraktes som en annen. I lyst finner vi altså at følelsen av adskilthet og lidelse aksentueres mens vi finner en følelse av enhet og glede i kjærligheten. Lyst er oppløsning, kjærlighet er gjenoppbygging. Lyst er sansenes tørst, kjærlighet er åndens uttrykk. Lyst søker oppfyllelse, men kjærligheten erfarer oppfyllelsen. I lyst finner man spenning, i kjærlighet finner man fred.

Kjærlighet og grådighet

Kjærlighet er likeledes forskjellig fra grådighet. Grådighet er eiertrang i alle dens grove og subtile former. Den søker å legge beslag på personer og fysiske objekter så vel som abstrakte og livløse ting som berømmelse og makt. I kjærlighet er det å binde annen person til sitt eget individuelle liv utenkelig, og den frie og kreative overflod vi finner der, gir liv og påfyll til den elskedes tilværelse uavhengig av noen som helst forventning på vegne av ens eget selv. Det er et paradoks at grådigheten, som søker å beslaglegge et annet objekt, faktisk resulterer i det motsatte, nemlig at selvet føres inn under objektets formynderskap. Kjærligheten på sin side har som mål å gi seg selv til objektet, noe som faktisk leder til en åndelig inkorporering av den elskede i elskerens egen væren. I grådighet søker selvet å eie objektet, men blir selv objektets eiendom. I kjærlighet ofrer selvet seg selv for den elskede uten forbehold og oppdager at nettopp gjennom denne handlingen har det innlemmet den elskede i sin egen væren.

Ren kjærlighet vekkes gjennom nåde

Forelskelse, lyst og grådighet utgjør en åndelig sykdom som ofte gjøres enda mer ondartet av forverrende symptomer som sinne og sjalusi. Ren kjærlighet, som blomsten av åndelig Fullkommenhet, står i skarp kontrast til dette. Menneskelig kjærlighet er så bundet av disse begrensende betingelsene at den rene kjærlighetens spontane fremkomst fra det indre blir umulig. Så når en slik ren kjærlighet oppstår i aspiranten, er den alltid en gave. Ren kjærlighet oppstår i aspirantens hjerte som et svar på en Fullkommen Mesters nedadstrømmende nåde. Når ren kjærlighet først er mottatt som Mesterens gave, slår den rot i aspirantens bevissthet som et frø i god jord, og i tidens fylde utvikler frøet seg til en plante og senere til et fullt utvokst tre.

Åndelig forberedelse til nåde

Betingelsen for at Mesterens nåde skal kunne strømme ned, er imidlertid at aspiranten er åndelig forberedt på forhånd. Denne forberedende klargjøring for nåden kan ikke sies å være avsluttet før aspiranten har klart å bygge inn noen guddommelige egenskaper i sin karakter. Når en person for eksempel unngår å baktale andre og tenker mer på deres gode sider enn på deres dårlige, og når han evner å praktisere en opphøyd toleranse og ønsker andres beste til og med på bekostning av seg selv — da er han klar til å motta Mesterens nåde. En av de største vanskelighetene som hindrer aspirantens åndelige forberedelse, er bekymring. Når denne hindringen er ryddet av veien ved den ytterste anstrengelse, er disippelen ferdig til å begynne å utvikle de guddommelige egenskapene som utgjør hans åndelige forberedelse. Så snart disippelen er klar, strømmer Mesterens nåde ned, for Mesteren, som er den guddommelige kjærlighetens hav, er alltid på utkikk etter sjelen som hans nåde vil bære frukt i.

Ren kjærlighet meget sjelden

Den typen kjærlighet som vekkes opp av Mesterens nåde, er et sjeldent privilegium. Moren som er villig til å ofre alt og dø for sitt barn og martyren som er rede til å gi selve livet for sitt fedreland, er virkelig edle i høyeste grad, men de har ikke nødvendigvis smakt denne rene kjærligheten som fødes gjennom Mesterens nåde. Selv de store yogiene som sitter i huler og på fjelltopper og er fullstendig oppslukt i dyp samadhi (meditativ trance), har ikke nødvendigvis denne dyrebare kjærligheten.

Ren kjærlighet overgår alle disipliner

En ren kjærlighet vekket opp gjennom Mesterens nåde, er mer verdifull enn noe annet stimuli som aspiranten kan benytte seg av. En slik kjærlighet har i seg ikke bare alle disipliners fordeler, den overgår dem i sin effektivitet når det gjelder å lede aspiranten frem til målet. Når denne kjærligheten fødes, har aspiranten bare ett begjær — og det er etter å forenes med den guddommelige Elskede. En slik tilbaketrekking av bevisstheten fra alle andre begjær leder til uendelig renhet, derfor er det ikke noe som renser aspiranten mer fullstendig enn denne kjærligheten. Aspiranten er alltid villig til å ofre alt for, og ikke noe offer er for vanskelig for ham. Alle tanker er vendt bort fra selvet og blir fokusert utelukkende på den guddommelige Elskede. Gjennom intensiteten i denne stadig voksende kjærligheten bryter han seg til slutt løs fra selvets lenker og forenes med den Elskede. Dette er kjærlighetens oppfyllelse. Når kjærligheten på denne måten har båret sin frukt, har den blitt guddommelig.

Guddommelig kjærlighet og menneskelig kjærlighet

Guddommelig kjærlighet er kvalitativt forskjellig fra menneskelig kjærlighet. Menneskelig kjærlighet er for de mange i den Ene og guddommelig kjærlighet er for den Ene i de mange. Menneskelig kjærlighet leder til utallige komplikasjoner og floker, guddommelig kjærlighet leder til integrering og frihet. I guddommelig kjærlighet er personlige og upersonlige aspekter i likevekt, i menneskelig kjærlighet er de to aspektene i alternerende overvekt. Når det personlige betones i menneskelig kjærlighet, leder den til at man blir komplett blind for alle andre formers iboende verdi. Når kjærligheten er overveiende upersonlig, slik den er i pliktfølelse, gjør den ofte at man blir kald, rigid og mekanisk. Pliktfølelse kommer til individet som ytre restriksjoner på oppførsel, men i guddommelig kjærlighet finner vi uinnskrenket frihet og ubegrenset spontanitet. Menneskelig kjærlighet i sine personlige og upersonlige aspekter er begrenset, guddommelig kjærlighet med sin sammensmeltning av personlige og upersonlige aspekter er uendelig i væren og uttrykk.

I guddommelig kjærlighet blir elskeren ett med den Elskede

Selv den høyeste type menneskelige kjærlighet er underlagt den individuelle naturs begrensninger og de opprettholdes inntil bevissthets-involusjonens syvende plan. Guddommelig kjærlighet oppstår etter at det individuelle sinn har forsvunnet og er fri fra den individuelle naturs bindinger. I menneskelig kjærlighet opprettholdes tosidigheten i elsker og elskede, men i guddommelig kjærlighet blir elskeren og den Elskede ett. På dette stadiet har aspiranten forlatt tosidigheten doméne og blir ett med Gud, for Guddommelig Kjærlighet er Gud. Når elskeren og den Elskede er ett, er det både enden og begynnelsen.

Universet sprang ut i eksistens for kjærlighetens skyld

For kjærlighetens skyld sprang hele universet ut i eksistens, og for kjærlighetens skyld holdes det gående. Gud stiger ned til Illusjonenes rike fordi den Elskede og elskerens tilsynelatende tosidighet i siste instans bidrar til Hans bevisste nytelse av Sin egen guddommelighet. Kjærlighetens utvikling betinges og opprettholdes av tosidighetens spenning. Gud må underkaste seg en tilsynelatende differensiering i en mangfoldighet av sjeler for å holde kjærlighetsleken gående. De er Hans egne former, og i forhold til dem tar Han samtidig på seg rollen både som guddommelige Elsker og guddommelig Elskede. Som den Elskede er Han det virkelige og endelige objekt for deres lovprisninger. Som den guddommelige Elsker er Han deres virkelige og endelige frelser som trekker dem tilbake til Seg Selv. Så selv om hele tosidighetens verden bare er en illusjon, finnes det en meget signifikant grunn til at denne illusjonen ble til.

Kjærlighetens dynamikk

Kjærligheten er speilbildet av Guds enhet i en verden av motsetninger. Den utgjør skaperverkets hele betydning. Hvis kjærligheten skulle utelukkes fra livet, ville alle sjelene i verden få et fullstendig utvendig forhold til hverandre, og de eneste forbindelsene og kontaktene som ville være mulige i en slik kjærlighetsløs verden, ville være overflatiske og mekaniske. Det er på grunn av kjærligheten at kontakter og forbindelser individuelle sjeler imellom blir betydningsfulle. Det er kjærligheten som gir mening og verdi til alt som skjer i tosidighetens verden. Men mens kjærligheten gir mening til tosidighetens verden, er den samtidig en konstant utfordring til tosidigheten. Etter som kjærligheten samler styrke, genererer den en kreativ rastløshet og blir den viktigste drivkraften i den åndelige dynamikken som til slutt lykkes i å gi Eksistensens opprinnelige enhet tilbake til bevisstheten.