De syv Realiteter
Den nye menneskeheten
Selviskhet
Gud og individet
Skapelsens begynnelse og slutt
Sanskaraenes dannelse og funksjon
Fjerning av sanskaraer
    Del I  — Opphør, utsliting og avvikling av sanskaraer
    Del II  — Spredning og uttømming av sanskaraer
    Del III  — Utsletting av sanskaraer

MEHER BABA KILDEN
Mona Brodin
Tennisveien 2F
N-0777 Oslo
Tlf: +47 922 87 823
epost

Oversatt fra engelsk
av Mona Brodin

Originalens tittel Discourses,
Sheriar Press, 1987

1999 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust,
Ahmednagar, India

All rights reserved.

Jeg legger ingen vekt på trosbekjennelser, dogmer, kaster eller utførelse av religiøse seremonier og ritualer, men på forståelse av de følgende syv Realiteter:

1. Den eneste Virkelige Eksistens er Guds, den Ene og Eneste Gud som er Selvet i hvert enkelt avgrenset selv.

2. Den eneste Virkelige Kjærlighet er Kjærlighet til denne Uendeligheten (Gud), en Kjærlighet som vekker en intens lengsel etter å se, kjenne og bli ett med dens Sannhet (Gud).

3. Det eneste Virkelige Offer er når alle ting — kropp, sinn, status, velferd og til og med livet selv — ofres i jakten på denne Kjærligheten.

4. Den eneste Virkelige Forsakelse er den som gir avkall på alle egoistiske tanker og begjær selv midt blant alle ens verdslige forpliktelser.

5. Den eneste Virkelige Kunnskap er kunnskapen om at Gud bor i gode mennesker og i såkalt dårlige, i helgenen og i den såkalte synder. Denne kunnskapen krever av deg at du hjelper alle uten unntak etter som omstendighetene krever det og uten å forvente belønning, at du, når du tvinges til å ta del i en konflikt, handler uten snev av fiendskap eller hat, at du prøver å gjøre andre lykkelige med broderlige og søsterlige følelser for hver enkelt, og at du ikke skader noen med tanker, ord eller gjerninger — heller ikke de som skader deg.

6. Den eneste Virkelige Kontroll og det eneste som kan sikre karakterens absolutte renhet, er å disiplinere sansene slik at du avholder deg fra å gi etter for lave begjær.

7. Den eneste Virkelige Overgivelse er den hvor likevekten ikke forstyrres av ugunstige omstendigheter og hvor individet, midt i alle slags vanskeligheter, aksepterer Guds vilje med fullkommen ro.

Den guddommelige plan

Som i alle store kriseperioder i menneskets historie arbeider menneskeheten seg nå gjennom sin smertefulle åndelige gjenfødelse. Sterke destruktive krefter er på ferde og synes å være de dominerende for øyeblikket, men de konstruktive og skapende kreftene som kommer til å frigjøre menneskeheten, blir også utløst gjennom flere kanaler. Selv om disse lyskreftene hovedsakelig arbeider i det stille, vil de omsider måtte fremkalle de forvandlingene som vil gjøre menneskehetens videre åndelige utvikling stø og sikker. Alt dette er en del av den guddommelige plan som er å gi en sulten og sliten verden en ny dispensasjon av den evige og eneste Sannhet.

Krig et symptom med dypere årsaker

Det presserende problemet som menneskeheten står ansikt til ansikt med i dag, er å finne midler og metoder til å eliminere konkurranse, konflikt og rivalisering i alle de subtile og grove formene de fremstår i på livets ulike områder. Militær krig er selvfølgelig den mest åpenbare kilde til kaos og ødeleggelse. Kriger i seg selv utgjør imidlertid ikke menneskehetens mest sentrale problem, de er snarere de ytre symptomene på noe dypere som de har sine røtter i. Kriger og de lidelsene de fører med seg, kan ikke avverges ved antikrigspropaganda alene, hvis de skal forsvinne fra menneskehetens historie, vil det være nødvendig å angripe ondet ved roten. Selv når militære kriger ikke utkjempes, fører bestandig individer og grupper av individer økonomiske og andre subtile former for krig. Militære kriger med alle de grusomheter de medfører, bryter bare løs når disse underliggende årsakene provoseres.

Egoisme og selviskhet

Årsaken til det kaoset som nedfeller seg i krig, er at de fleste mennesker er i egoismens og egeninteressenes grep, og de uttrykker sin egoisme og sine egeninteresser både individuelt og kollektivt. Dette er de illusoriske verdiers liv som mennesket er fanget i. Å se sannheten i øynene er å innse at livet er ett, i og gjennom sine mangfoldige manifestasjoner. Å ha denne forståelsen er å glemme det begrensende selvet i realiseringen av livets enhet.

Krig unødvendig og meningsløst

Når den sanne forståelsen demrer, vil krigens problem forsvinne øyeblikkelig. Krigen må bli sett så klart både som unødvendig og meningsløs, at det aktuelle problemet ikke blir hvordan den skal kunne avskaffes, men å føre en åndelig krig mot den sinnsinnstillingen som er ansvarlig for en slik grusom og smertefull tingenes tilstand. I lys av sannheten om livets enhet blir samarbeid og virksomhet i felles harmoni naturlig og uunngåelig. Derfor er hovedoppgaven for dem som er dypt engasjert i menneskehetens gjenoppbygging, å gjøre sitt ytterste for å fordrive den åndelige uvitenheten mennesket er innkapslet i.

Selvet må elimineres på alle livets områder

Kriger oppstår ikke bare for å sikre en omjustering av materielle kår. De er ofte et produkt av ukritisk identifisering med snevre interesser som gjennom assosiasjon blir inkludert i den delen av verden som betraktes som "min". En materiell omjustering er bare en del av et større problem som dreier seg om åndelig omjustering. Åndelig omjustering krever at selvet elimineres, ikke bare fra de materielle aspektene ved livet, men også fra de områdene som har innflytelse på menneskets intellektuelle, emosjonelle og kulturelle liv.

Materiell omjustering krever åndelig forståelse

Å forstå menneskehetens problem som noe som dreier seg om brød alene, er å redusere mennesket til dyriskhetens nivå. Men selv når mennesket tar på seg den mer begrensede oppgaven det er å sikre en ren materiell omjustering, kan han bare lykkes i sitt forsett hvis han har åndelig forståelse. Økonomisk omjustering er umulig hvis man ikke forstår at planmessig og kooperativ handling på det økonomiske området er en umulighet inntil egeninteressene viker plassen for en selvoppofrende kjærlighet. Hvis ikke vil menneskeheten, selv med den høyeste effektivitet og det best tenkelige utstyr på det materielle området, ikke kunne unngå konflikt og utilstrekkelighet.

Vitenskapens rettmessige plass

Den Nye Menneskeheten som bryter frem gjennom dagens smertefulle og harde arbeid, kommer ikke til å ignorere vitenskapen eller de praktiske resultatene den har oppnådd. Det er feil å betrakte vitenskap som antiåndelig. Vitenskapen er til hjelp eller hinder for åndelighet avhengig av hva den benyttes til. På samme måte som sann kunst uttrykker åndelighet, kan også vitenskapen, når den ivaretas på rett måte, være åndens uttrykk og fullbyrdelse. Vitenskapens sannheter om den fysiske kroppen og dens liv i den materielle verden kan være medium for sjelens selvkunnskap, men for å tjene dette formålet, må de integreres i en større åndelig forståelse. Dette innebærer en sikker innsikt i sanne og varige verdier. Hvis en slik åndelig forståelse ikke er til stede, risikerer man at vitenskapens sannheter og ferdigheter blir brukt til gjensidig ødeleggelse og til et liv som vil være tilbøyelig til å styrke lenkene som binder ånden. Fremgang for menneskeheten på alle områder kan sikres bare hvis vitenskap og religion går videre hånd i hånd.

Behov for åndelig erfaring

Den Nye Menneskehetens kommende sivilisasjon skal besjeles, ikke av tørre intellektuelle læresetninger, men av levende åndelig erfaring. Den åndelige erfaring griper de dypere sannheter som ikke er tilgjengelige for intellektet alene; den kan ikke fødes av intellektet på egen hånd. Den åndelige sannhet kan nok ofte fastslås og uttrykkes gjennom intellektet, og intellektet er unektelig til hjelp når det gjelder å kommunisere åndelig erfaring. Men for seg selv er ikke intellektet tilstrekkelig hverken for å sette mennesket i stand til å oppnå åndelig erfaring eller til å kommunisere den til andre. Hvis to personer begge har hatt vondt i hodet, kan de i fellesskap utforske sin erfaring med hodepine og gjøre den eksplisitt for seg selv gjennom intellektet. Hvis en person aldri har opplevd å ha vondt i hodet, vil intellektuelle forklaringer uansett ikke kunne være nok til at han skal kunne forstå hva hodepine er. Intellektuelle forklaringer kan aldri bli en erstatning for åndelig erfaring, de kan i beste fall forberede grunnen for den.

Åndelige erfaringers natur og plass

Åndelige erfaringer omfatter mer enn det som kan gripes av intellektet alene. Dette poengteres gjerne ved at de kalles mystiske opplevelser. Mystisisme blir ofte sett på som noe anti-intellektuelt, noe dunkelt og forvirret eller noe som er uten praktisk betydning eller forbindelse med erfaringen. Egentlig er ikke sann mystisisme noe av dette. Det er ikke noe irrasjonelt i sann mystisisme når den er det den skal være, nemlig en visjon av Virkeligheten. Den er en form for persepsjon som er absolutt klar, og den er så praktisk at den kan leves hvert minutt av livet og uttrykkes i hverdagens plikter. Dens forbindelse med erfaringen er så dyp at den, i én forstand, er den endelige forståelse av all erfaring.

Når åndelig erfaring blir kalt mystisk, skal man ikke gå ut i fra at den er noe overnaturlig eller noe som er helt utenfor den menneskelige bevissthets rekkevidde. Det som menes, er at det begrensede menneskelige intellekt ikke har tilgang til den før intellektet overskrider sine grenser og blir opplyst av direkte realisering av Uendeligheten. Jesus Kristus pekte på veien til åndelig erfaring da han sa: "Forlat alt og følg meg". Dette betyr at mennesket må forlate begrensninger og etablere seg i Guds uendelige liv. En ekte åndelig erfaring innebærer ikke bare å realisere sjelens natur mens man krysser bevissthetens høyere plan, den innebærer også en riktig innstilling til verdslige plikter. Hvis den mister kontakten med noen av livets forskjellige aspekter, har vi å gjøre med en nevrotisk reaksjon som langt fra er en åndelig opplevelse.

Åndelig erfaring ikke å finne i flukt

Den åndelige erfaring som skal gi liv og energi til Den Nye Menneskeheten, må ikke bli en reaksjon på de strenge og kompromissløse kravene som livets realiteter stiller. De som ikke evner å tilpasse seg livets krav, har en tendens til å vike tilbake fra livets realiteter og søke tilflukt og beskyttelse i en selvskapt festning av illusjoner. En slik reaksjon er et forsøk på å forevige sin adskilte eksistens gjennom å beskytte den fra livets krav. Den kan ikke bli annet enn en pseudoløsning på livets problemer ved å gi en falsk følelse av sikkerhet og selvtilstrekkelighet. Den er ikke en gang et skritt på veien mot en sann og varig løsning, tvert i mot er den et sidespor til den sanne åndelige sti. Mennesket vil bli drevet ut av disse innbilte tilfluktsrommene igjen og igjen av nye og uimotståelige bølger av liv, og han vil bare utsette seg for nye former for lidelse når han søker å beskytte sin separative eksistens gjennom flukt.

Den Nye Menneskeheten vil ikke være knyttet til ytre former

Akkurat som en person noen ganger prøver å holde fast på sin separative erfaring gjennom flukt, kan han også prøve å holde fast på den gjennom en ukritisk identifisering med former, seremonier og ritualer eller med tradisjoner og konvensjoner. Former, seremonier, tradisjoner og konvensjoner er i de fleste tilfeller bindinger som hindrer forløsningen av det uendelige liv. Hvis de hadde vært fleksible medier for det grenseløse livets uttrykk, ville de ha vært en ressurs snarere enn et handikap når det gjelder å sikre det guddommelige livs fullbyrdelse på jorden. Men som regel har de en tendens til å samle prestisje og autoritet for egen del, uavhengig av det livet de måtte uttrykke. Når dette skjer, må enhver tilknytning til dem etterhvert lede til en drastisk innskrenkning og begrensning av livet.

Den Nye Menneskeheten vil være fridd fra et begrensningenes liv slik at åndens kreative liv gis uhindret spillerom, og den vil bryte bindingene til ytre former og lære seg å underordne dem åndens behov. Da vil illusjonenes og de falske verdienes begrensede liv bli erstattet av et ubegrenset liv i Sannheten, og de begrensningene som det separative selvet lever i, vil visne bort når de berøres av sann forståelse.

Identifisering med snever gruppe er en form for begrenset selv

På samme måte som en person ofte prøver å holde fast på sin separative eksistens gjennom flukt eller gjennom identifisering med ytre former, kan han også prøve å holde fast på den gjennom identifisering med en eller annen snever klasse, trosretning, sekt eller religion eller med de kategoriene som baseres på kjønn. Her kan det se ut som om individet har mistet sin separative eksistens gjennom identifikasjon med et større hele. Men i virkeligheten uttrykker han ofte sin separative eksistens nettopp gjennom en slik identifikasjon som setter ham i stand til å nyte sin følelse av å være adskilt fra andre som tilhører an annen klasse, nasjonalitet, tro, sekt, religion eller kjønn.

Et begrenset selv lever gjennom motsetninger

Separativ eksistens utleder sin væren og styrke gjennom å identifisere seg med én av motsetningene og se seg selv i kontrast til den andre. Et individ kan prøve å beskytte sin adskilte eksistens gjennom identifisering med én ideologi snarere enn en annen eller med sin forestilling om godt i kontrast til sin idé om ondt. Det som kommer ut av denne identifiseringen med snevre grupper eller begrensede idealer, er ikke at det separative selvet virkelig går opp i en høyere enhet, men bare noe som ligner. Når det begrensede selvet virkelig forenes med det universelle livets hav, innebærer det en fullstendig oppgivelse av separativ eksistens i alle dens former.

Håp for fremtiden

Majoriteten av menneskeheten er fanget selvhevdende og separative tilbøyeligheters grep. For den som lar seg overvelde av synet av disse menneskehetens lenker, kan det umulig finnes annet enn uavbrutt fortvilelse over dens fremtid. Man må gå dypere inn på dagens realiteter for å få et riktig perspektiv på menneskehetens nåværende lidelser. Den Nye Menneskehetens virkelige potensialer er skjult for dem som bare betrakter verdenssituasjonens overflate, men de eksisterer og trenger bare den åndelige forståelsens gnist for å kunne få fritt spillerom og full effekt. Lystens, hatets og grådighetens krefter produserer uoverskuelig elendighet og kaos. Menneskenaturens ene forsonende trekk er imidlertid at selv midt blant alle ødeleggende krefter, vil det alltid finnes kjærlighet i en eller annen form.

Kjærligheten må være fri fra begrensninger

Selv krigen krever at man fungerer i samforstand, men dette samarbeidets rekkevidde begrenses på en kunstig måte av identifiseringen med en begrenset gruppe eller ideal. Krig føres ofte på grunn av en slags kjærlighet, selv om det er en misforstått kjærlighet. Hvis kjærligheten skal kunne utfolde seg, må den være uhindret og ubegrenset. Kjærlighet finnes virkelig på alle menneskelivets områder, men den ligger latent eller blir begrenset og forgiftet av personlige ambisjoner, rasestolthet, snever lojalitet og rivalisering og tilknytninger til kjønn, nasjonalitet, sekt, kaste og religion. Hvis menneskeheten skal kunne vekkes til et nytt liv, må menneskets hjerte låses opp slik at en ny kjærlighet kan fødes inn i det — en kjærlighet som ikke kan korrumperes og er helt fri fra individuell og kollektiv grådighet.

Kjærligheten er essensielt selv-kommunikativ

Den Nye Menneskeheten vil bli til gjennom kjærlighetens forløsning i uendelig overflod, og denne kjærlighetens forløsning kommer gjennom en åndelig vekkelse skapt av de Fullkomne Mestere. Kjærlighet kan ikke fødes gjennom beslutninger alene, gjennom viljen kan man i høyden være pliktoppfyllende. Gjennom slit og anstrengelse kan man lykkes i å bringe sin ytre handling i overensstemmelse med ens idé om hva som er riktig, men slik handling er åndelig gold fordi den mangler den spontane kjærlighetens indre skjønnhet.

Kjærligheten må velle spontant frem fra det indre, den lar seg på ingen måte påvirke av makt, hverken utenfra eller innenfra. Kjærlighet og tvang kan aldri forenes, men mens kjærlighet ikke kan tvinges på noen, kan den vekkes gjennom kjærligheten selv. Kjærligheten er essensielt selv-kommunikativ.. De som ikke har den, blir smittet av de som har den. De som mottar kjærlighet fra andre, kan ikke motta den uten å gi en respons som i seg selv er av kjærlighetens natur. Sann kjærlighet er uovervinnelig og uimotståelig. Den forsetter å vokse i styrke og vil spre seg til den har forvandlet alt den berører. Menneskeheten vil tilegne seg en ny være- og levemåte gjennom den rene kjærlighetens frie og uhindrede samspill fra hjerte til hjerte.

Menneskehetens utfrielse gjennom guddommelig kjærlighet

Når man erkjenner at det ikke finnes noe krav som er sterkere enn det guddommelige livets krav — som uten unntak inkluderer alle og alt — vil ikke kjærligheten bare skape fred, harmoni og lykke på det sosiale, nasjonale og internasjonale området, den vil også skinne i sin egen renhet og skjønnhet. Guddommelig kjærlighet rammes ikke av tosidighetens angrep og er et uttrykk for selve Guddommen. Det er gjennom guddommelig kjærlighet at Den Nye Menneskeheten vil komme på bølgelengde med den guddommelige plan. Guddommelig kjærlighet vil ikke bare føre uforgjengelig sødme og uendelig salighet inn i det personlige liv, den vil også gjøre Den Nye Menneskehetens tidsalder mulig. Gjennom guddommelig kjærlighet vil Den Nye Menneskeheten lære seg kunsten å leve harmonisk og i fellesskap. Den vil fri seg fra døde formers tyranni og frigjøre den åndelige visdoms kreative liv. Den vil kvitte seg med alle illusjoner og etablere seg i Sannheten, den vil nyte fred og varig lykke, den vil innvies til det Evige liv.

Analyse av selviskhet

Selviskhet oppstår på grunn av begjærenes tendens til å finne tilfredsstillelse i handling og opplevelse. Den fødes av en fundamental uvitenhet om ens egen sanne natur. Menneskets bevissthet blir tåkelagt av ulike slags akkumulerte inntrykk, avleiret i løpet av bevissthetens lange evolusjon. Disse inntrykkene uttrykker seg som begjær, og bevissthetens mulige operasjonsfelt blir sterkt begrenset av disse begjærene. Sanskaraene, eller inntrykkene, danner en innhegning rundt bevissthetens potensielle spillerom. Denne ringen av sanskaraer betegner det eneste begrensede området et individs bevissthet kan fokuseres på.

Hos noen av begjærene ligger handlingen bare latent, mens andre kan virkelig omsette seg til handling. Et begjærs evne til å finne uttrykk i adferd beror på intensiteten i og mengden av sanskaraer som er forbundet med det. For å bruke en geometrisk metafor kan man si at når et begjær går over til handling, krysser det en avstand som tilsvarer radius i en sirkel som betegner grensen for de sanskaraene som er forbundet med det. Når et begjær har samlet tilstrekkelig styrke, projiserer det seg ut i handling for å fullbyrdes.

Å ville ha ender i utilfredshet

Selviskhetens utstrekning tilsvarer begjærenes utstrekning. Takket være en barriere av mangfoldige slags begjær blir det umulig for sjelen å uttrykke sin sanne væren fullt og fritt, og livet blir selvsentrert og snevert. Det personlige egoets liv er hele tiden i begjærenes grep, det vil si i forsøkene på å tilfredsstille sine begjær gjennom ting som forandres og forsvinner. Men det kan ikke finnes sann tilfredsstillelse i forgjengelige ting. Den tilfredstillelsen som kan trekkes ut av livets flyktige ting, er aldri langvarig, og menneskets begjær blir aldri tilfredsstilt. Derfor finnes det en generell følelse av utilfredshet, ledsaget av alle slags bekymringer.

Lyst, grådighet, vrede

Det frustrerte ego uttrykker seg hovedsakelig gjennom lyst, grådighet og vrede. Lyst er svært lik grådighet i mange henseender, men er forskjellig i måten den tilfredsstilles på, siden den forholder seg direkte til den fysiske sfære. Lyst finner sitt uttrykk med den fysiske kroppen som medium og angår kun det kroppslige. Det er en måte å vikle seg inn i den grove sfære på. Grådighet er det rastløse hjertets tilstand og består hovedsakelig i trang til makt og eiendeler. Makt og eiendeler søkes for at begjær skal kunne tilfredsstilles. Mennesket blir bare delvis stilt tilfreds når han forsøker å fullbyrde sine begjær, og denne delvise tilfredsstillelsen puster bare til begjærets flamme i stedet for å slukke den. Slik finner grådigheten endeløse områder å erobre, og slik etterlater den individet i en endeløs utilfredshet. Grådighetens uttrykk er hovedsakelig relatert til menneskets emosjonelle side. Det er en måte å vikle seg inn i den subtile sfære på.

Vrede er røyk fra et irritert sinn. Den forårsakes av at begjærene blokkeres. Den nærer det begrensede egoet og brukes til dominans og aggresjon. Den har til hensikt å fjerne alt som står i veien for begjærenes oppfyllelse. Vredens galskap nærer egoisme og innbilskhet og er det begrensede egoets største velgjører. Sinnet er vredens sete, og den uttrykker seg for det meste gjennom sinnets handlinger. Vrede er en måte å vikle seg inn i den mentale sfære på. Lyst, grådighet og vrede befordrer sitt uttrykk gjennom henholdsvis kroppen, hjertet og sinnet.

Ond sirkel

Mennesket opplever skuffelse gjennom lyst, grådighet og vrede, og det frustrerte egoet søker i sin tur ytterligere tilfredsstillelse gjennom lyst, grådighet og vrede. Slik blir bevisstheten sittende fast i en ond sirkel av endeløse skuffelser. Skuffelse oppstår når enten lyst, grådighet eller vrede hindres i å uttrykke seg. Slik sett er det en generell reaksjon på fysiske, subtile og mentale forviklinger. Det er en fortvilelse som skyldes manglende tilfredsstillelse av lyst, grådighet og vrede som alle alltid er sammenfallende med selviskhet. Selviskhet, det felles grunnlaget som alltid inkluderer disse tre lastene, er altså den endelige årsaken til skuffelse og bekymring. Den virker mot sin egen hensikt. Den søker fullbyrdelse gjennom begjær, men lykkes ikke i annet enn å oppnå en endeløs skuffelse.

Veien til lykke

Selviskhet leder uvilkårlig til utilfredshet og skuffelse fordi begjæret er uten ende. Lykkens problem er derfor det samme som problemet med å kvitte seg med begjæret. Men begjæret kan ikke overvinnes gjennom mekanisk fortrengning. Det kan tilintetgjøres bare gjennom Kunnskap. Hvis du dukker dypt ned i tankenes rike og reflekterer alvorlig noen få minutter, vil du innse begjærets tomhet. Tenk på det du har gledet deg over alle disse årene og på alt du har lidd. Alt du har hatt glede av gjennom livet, er lik null i dag. Alt du har lidd gjennom livet, er heller ingenting nå. Alt var illusorisk.

Det er din rett å være lykkelig, og allikevel skaper du din egen ulykke ved å ville ha ting. Å ville ha er en kilde til ustanselig rastløshet. Hvis du ikke får det du vil ha, blir du skuffet. Og hvis du får det, vil du ha mer og mer av det og blir ulykkelig. Si "jeg vil ikke ha noen ting " og vær lykkelig. En kontinuerlige realisering av det fåfengte i å ville ha vil til slutt lede deg til Kunnskap. Denne Selvkunnskapen vil gi deg en frihet fra det å ville ha som fører mot veien til varig lykke.

Avkall på å ville ha

Å ville ha må holdes nøye adskilt fra å ha behov. Stolthet og vrede, grådighet og lyst er noe annet enn behov. Du tenker kanskje: "Jeg trenger alt jeg vil ha" men du tar feil. Hvis du tørster i ørkenen, trenger du friskt vann, ikke brus. Så lenge man har en kropp, vil det finnes behov og det er nødvendig å ta hensyn til disse behovene. Men begjærene er resultatet av en forgapet fantasi. De må drepes med omhu hvis lykken skal kunne eksistere. Siden selviskhetens selve vesen består i å begjære, blir det å gi slipp på å ville ha ting, en dødsprosess. Å dø i vanlig forstand betyr å skilles fra den fysiske kroppen, men å dø i virkelig forstand betyr å gi avkall på lave begjær. Prestene forbereder folk på en falsk død ved å male dystre bilder av himmel og helvete, men deres død er illusorisk, siden livet er én ubrutt kontinuitet. Den virkelige døden består av begjærets opphør, og den kommer i gradvise stadier.

Kjærlighet og tjeneste

Kjærlighetens demring vil gjøre selviskhetens død lettere. Å være er å dø gjennom å elske. Hvis dere ikke kan elske hverandre, hvordan skal dere kunne elske selv dem som piner dere? Selviskhetens grenser skapes av uvitenhet. Når et menneske forstår at han kan oppnå en herligere tilfredstillelse hvis han utvider sitt interesse- og aktivitetsfelt, nærmer han seg et liv i tjeneste. På dette stadiet begjærer han mye godt. Han vil gjøre andre glade gjennom å lindre lidelse og hjelpe dem. Og selv om til og med slike gode begjær inneholder en latent og indirekte referanse til selvet, har en snever selviskhet ikke noen makt over gode gjerninger. Til og med gode begjær kan sies å være en slags opplyst og utvidet selviskhet fordi de i likhet med onde begjær tilhører tosidighetens doméne. Men når et menneske gir plass til gode begjær, gjør hans selviskhet seg en forestilling av et så mye større omfang at den til syvende og sist utsletter seg selv. Isteden for å prøve å bli en stjerne, fascinerende og dominerende, lærer han å være til nytte for andre.

Hvordan selviskheten oppstår

De begjærene som er med på å sette sammen det personlige egoet, er enten gode eller onde. Onde begjær refereres vanligvis til som former for selviskhet, gode begjær refereres til som former for uselviskhet. Det finnes imidlertid ingen entydig grense som skiller selviskhet fra uselviskhet. Begge tilhører tosidighetens doméne, og fra det absoluttes synspunkt der motsetningene godt og ondt transcenderes, vil forskjellen mellom selviskhet og uselviskhet hovedsakelig være et spørsmål om omfang. Selviskhet og uselviskhet er to aspekter ved det personlige egoets liv, og disse to aspektene er kontinuerlig sammenfallende.

Selviskhet oppstår når alle begjær er sentrert rundt en snever individualitet. Uselviskhet oppstår når denne primitive organiseringen av begjær går i oppløsning og begjærene spres utover slik at de dekker et mye større område. Selviskhet betyr en innsnevring av ens interesseområde, uselviskhet er en utvidelse av ens interesseområde. For å si det paradoksalt er selviskhet en innsnevret form for uselviskhet og uselviskhet oppstår når selviskheten utvides til å gjelde et større område.

Selviskhetens forvandling til uselviskhet

Selviskhet må omdannes til uselviskhet før tosidighetens doméne kan transcenderes fullstendig. En utholdende og kontinuerlig utøvelse av gode gjerninger sliter ut selviskheten. En utvidet selviskhet uttrykt i form av gode gjerninger, blir et redskap for sin egen ødeleggelse. Godhet er forbindelsesleddet mellom en blomstrende og en døende selviskhet. Selviskhet, som i begynnelsen er de onde tilbøyeligheters far, vil gjennom gode gjerninger ende opp som helten i sitt eget nederlag. Når de onde tendensene er helt erstattet av gode tendenser, er selviskheten forvandlet til uselviskhet, d.v.s. individuell selviskhet mister seg selv i altomfattende interesse. Selv om også dette uselviske og gode livet er bundet av motsetningene, er godhet likevel et nødvendig skritt i retning av frihet fra motsetningene. Godhet er middelet sjelen bruker for å tilintetgjøre sin egen uvitenhet.

Universell Selvdom

Fra det gode forsetter sjelen til Gud. Uselviskhet smelter sammen med universell Selvdom — som er hinsides godt og ondt, dyder og laster og alle de andre tosidige aspektene som tilhører Maya (Illusjon eller Uvitenhet). Uselviskhetens høydepunkt er begynnelsen til en følelse av enhet med alt. I en Frigjort tilstand finnes hverken selviskhet eller uselviskhet i ordenes vanlige betydning, men begge disse er smeltet sammen og tatt opp i en følelse av Selvhet overfor alt. En realisering av alle tings enhet ledsages av fred og ubeskrivelig lykke. Den fører på ingen måte til åndelig stagnasjon eller utslettelse av relative verdier. Selvhet overfor alt bringer uforstyrret harmoni uten tap av evnen til å nyansere, og urokkelig fred uten likegyldighet overfor omgivelsene. Denne Selvheten overfor alt er ikke resultatet av en rent subjektiv syntese. Den er resultatet av at man faktisk har oppnådd enhet med den absolutte Virkelighet som inkluderer alt og alle.

Forening med den absolutte Virkelighet

Lukk opp hjertet ditt ved å luke vekk alle ønsker og ved å gi plass for bare én lengsel — lengselen etter forening med den absolutte Virkelighet. Den absolutte Virkelighet må ikke søkes i de ytre omgivelsenes foranderlige ting, men i din egen væren. Hver gang sjelen din prøver å komme inn i ditt menneskehjerte, finner den døren stengt og innsiden altfor fullt av begjær. Ikke hold døren til hjertet ditt stengt. Kilden til varig lykke finnes overalt og likevel er alle ulykkelige på grunn et begjær født av uvitenhet. Den varige lykkes mål lyser klart bare når det begrensede egoet med alle sine begjær oppnår sin absolutte og endelige utslettelse.

Åndelighet en positiv holdning til livet

Avkall på begjær innebærer ikke askese eller en rent negativ holdning til livet. En slik benekting av livet vil gjøre mennesket umenneskelig. Guddommelighet er ikke uten menneskelighet. Åndelighet må gjøre mennesket mer menneskelig. Det er en positiv holdning som frigjør alt som er godt, edelt og vakkert i mennesket. Den bidrar også til alt som er godt og elskelig i omgivelsene. Åndelighet forutsetter ikke at man fraskriver seg verdslige handlinger eller unngår arbeid og forpliktelser. Det kreves bare at mens man som individ deltar i verdens aktiviteter og utfører de forpliktelsene man har ut fra sin plass og posisjon i verden, skal den indre ånd være fri fra begjærenes byrde.

Fullkommenhet innebærer at man forblir fri fra tosidighetens forviklinger. En slik frihet fra forviklinger er en grunnleggende betingelse for en uhemmet kreativitet. Men denne friheten kan ikke oppnås ved at man rømmer fra livet fordi man er redd for å bli viklet inn i noe. Det ville innebære en benekting av livet. Fullkommenhet betyr ikke å skygge unna naturens tosidige uttrykk. Å prøve å flykte fra forviklinger betyr at man er redd for å leve. Åndelighet består i å møte livet fullt og helt på en adekvat måte uten å la seg overmanne av motsetningene. Den må kunne hevde sin makt over alle illusjoner — hvor attraktive og mektige de enn måtte være. Uten å unngå kontakt med noen av livets ulike former, fungerer den Fullkomne med absolutt ubundethet midt i en intens aktivitet.

Gud er den eneste Virkelighet

Gud er uendelig. Han er hinsides motsetninger som god og ond, rett og galt, dyd og last, fødsel og død, glede og lidelse. Slike tosidige aspekter hører ikke Gud til. Hvis du oppfatter Gud som ett adskilt vesen, gjør du Ham til en avgrenset del av en eksistens der alt må sees i forhold til noe annet. Akkurat som god er motstykket til ond, blir Gud motstykket til ikke-Gud, og det Uendelige blir sett på som det motsatte av det avgrensede. Når du snakker om det Uendelige og det avgrensede, refererer du til dem som to, og det Uendelige har allerede blitt den andre delen av motsetningsparet. Men det Uendelige tilhører den ikke-tosidige værensorden. Hvis det Uendelige betraktes som motstykket til det avgrensede, er det strengt tatt ikke uendelig lenger, men en avgrenset art, fordi det står utenfor det avgrensede som dets motsetning og altså er begrenset. Siden det Uendelige ikke kan være den andre delen av det avgrensede, er det avgrensedes tilsynelatende eksistens falsk. Bare det Uendelige eksisterer. Gud kan ikke hentes ned til tosidighetens doméne. I virkeligheten finnes bare én væren, og det er den universelle Sjel. Det avgrensedes eller det begrensedes eksistens er bare tilsynelatende eller imaginær.Gud er uendelig. Han er hinsides motsetninger som god og ond, rett og galt, dyd og last, fødsel og død, glede og lidelse. Slike tosidige aspekter hører ikke Gud til. Hvis du oppfatter Gud som ett adskilt vesen, gjør du Ham til en avgrenset del av en eksistens der alt må sees i forhold til noe annet. Akkurat som god er motstykket til ond, blir Gud motstykket til ikke-Gud, og det Uendelige blir sett på som det motsatte av det avgrensede. Når du snakker om det Uendelige og det avgrensede, refererer du til dem som to, og det Uendelige har allerede blitt den andre delen av motsetningsparet. Men det Uendelige tilhører den ikke-tosidige værensorden. Hvis det Uendelige betraktes som motstykket til det avgrensede, er det strengt tatt ikke uendelig lenger, men en avgrenset art, fordi det står utenfor det avgrensede som dets motsetning og altså er begrenset. Siden det Uendelige ikke kan være den andre delen av det avgrensede, er det avgrensedes tilsynelatende eksistens falsk. Bare det Uendelige eksisterer. Gud kan ikke hentes ned til tosidighetens doméne. I virkeligheten finnes bare én væren, og det er den universelle Sjel. Det avgrensedes eller det begrensedes eksistens er bare tilsynelatende eller imaginær.

Det avgrensedes tilsynelatende eksistens

Du er uendelig. Du er faktisk overalt. Men du tror du er kroppen, og derfor betrakter du deg selv som begrenset. Hvis du tror du er den kroppen som sitter her, kjenner du ikke din egen sanne natur. Hvis du kunne gå inn i deg selv og oppleve sjelen slik den virkelig var, ville du forstå at du er uendelig og hinsides alt det skapte. Likevel identifiserer du deg med kroppen din. Denne falske identifiseringen skyldes en uvitenhet som gjør seg gjeldende med sinnet som medium. En vanlig person tror at han er den fysiske kroppen. Et åndelig avansert individ tror han er den subtile kroppen. En helgen tror han er sinnet. Men sjelen har ikke direkte Selvkunnskap i noen av disse. Dette er ikke ren tenkning uten innslag av illusjon.

Sjelen som Sjel er uendelig —noe for seg selv i forhold til sinn og kropp — men takket være uvitenheten kommer sjelen likevel inn under sinnets herredømme og blir en "tenker" som noen ganger identifiserer seg med kroppen og noen ganger med sinnet. Fra det begrensede synspunktet til en person som ikke har beveget seg hinsides Mayas doméne, finnes det utallige individer. Det virker som om det er like mange individer som det er sinn og kropper. Faktisk finnes det bare én universell Sjel, men individet tror han er forskjellig fra alle andre individer. Den ene og samme Sjel står til syvende og sist bak sinnene til alle tilsynelatende forskjellige individer, og gjennom dem får den sine mangfoldige tosidige erfaringer. Den Ene i de mange opplever seg selv som én av mange. Dette skyldes innbilning eller falsk tenkning.

Grunn til falsk tenkning

Tenkningen blir falsk på grunn av påvirkning fra sanskaraene som har hopet seg opp i løpet av bevissthetens evolusjonsprosess. Sanskaraenes virksomhet, manifestert i form av begjær, gjør at bevissthetsfunksjonene forvrenges. Bevisstheten er etter mange liv tynget ned av erfaringenes akkumulerte ettervirkninger. Sjelens oppfatningsevne blir begrenset av disse ettervirkningene. Sjelens tenkning kan ikke bryte gjennom disse sanskara-skapte barrierene, og bevisstheten blir en hjelpeløs fange av illusjoner projisert av dens egen usanne tenkning. Denne forfalskning av tanken forekommer ikke bare i de tilfellene der bevisstheten bare er delvis utviklet, men også i mennesket, der den er fullt utviklet.

Full bevissthets spillerom

Bevissthetens progressive evolusjon fra stenens nivå kulminerer i mennesket. Evolusjonshistorien er historien om bevissthetens gradvise utvikling. Evolusjonens frukt er den fullt utviklede bevissthet som karakteriserer mennesket. Men selv denne fullt utviklede bevissthet er som et speil dekket av støv. Takket være sanskaraenes virksomhet gir den ingen klar og sann kunnskap om sjelens natur. Selv om den er fullt utviklet, gir den ikke sannhet, men innbilt struktur, fordi dens funksjon hemmes av sanskaraenes byrde. Dessuten er den ikke i stand til å strekke seg utover grensene til det buret dens begjær har skapt, og derfor er den begrenset i rekkevidde.

Bevissthetens individualisering

De grensene som bevisstheten kan bevege seg innenfor, er fastsatt av sanskaraene, og bevissthetens funksjon er også determinert av begjærene. Siden begjærene sikter mot selv-tilfredsstillelse, blir hele bevisstheten selvsentrert og individualisert. Bevissthetens individualitet kan på en måte sies å være effekten av begjærenes malstrøm. Sjelen blir viklet inn i begjærene og kan ikke gå ut av den innskrenkede individualitet som opprettholdes av dem. Den innbiller seg disse barrierene, og blir selv-hypnotisert. Den ser på seg selv som begrenset og adskilt fra andre individer. Den blir viklet inn i en individualistisk tilværelse og fantaserer en verden av mangfoldig adskilthet sammensatt av mange individer med hvert sitt sinn og hver sin kropp.

Adskillelse eksisterer bare i fantasien

Når solens stråler må passere gjennom et prisme, sprer de seg og blir adskilt på grunn av lysbrytningen. Hvis hver enkelt stråle hadde hatt bevissthet, ville den ha betraktet seg som adskilt fra de andre strålene og helt glemt at ved kilden på den andre siden av prismet hadde den ingen adskilt eksistens. På samme måte stiger den ene Væren ned i Mayas doméne og påtar seg en flerartethet som ikke virkelig eksisterer. Individenes adskilthet eksisterer ikke i virkeligheten, men bare i fantasien. Den ene universelle Sjel innbiller seg en adskillelse i seg selv, og ut fra dette skillet oppstår tanken om "jeg" og "mine" i motsetning til "deg" og "dine." Selv om sjelen i virkeligheten er en udelt og absolutt enhet, fremstår den som mangeartet og adskilt takket være sin egen innbilningskraft. Fantasi er ikke virkelighet. Selv den høyeste fantasiflukt er et avvik fra sannheten. Den er alt annet enn sannhet. Erfaringene sjelen samler, er i individualisert ego-sammenheng, bare innbilning. De er sjelens feiltolkninger. Ut av den universelle Sjelens fantasi fødes mange individer. Dette er Maya eller Uvitenhet.

Objektivt univers

Side om side med den adskilte og begrensede individualitets fødsel oppstår også det objektive univers. Slik den begrensede individualitet har adskilt eksistens bare i innbilningen og ikke i virkeligheten, har heller ikke det objektive univers noen uavhengig og adskilt eksistens. Det er det ene universelle Selv som fremstår i sin manifestasjons annen rolle gjennom disse attributtene. Når sjelen stiger ned til Mayas doméne, påtar den seg de begrensningene som hører med til en mangfoldig eksistens. Denne sjelens selv-begrensning kan betraktes som dens selv-oppofrelse på bevissthetens alter. Selv om den for evig vedblir å være den samme uendelige Absolutte, gjennomgår den en slags tidløs sammentrekning gjennom sin tilsynelatende nedstigning til tidens, mangfoldighetens og evolusjonens verden. Det som evolueres, er imidlertid ikke sjelen selv, men kun bevisstheten —som på grunn av sine begrensninger skaper den begrensede individualitet.

Tredobbel forvikling og tosidighet

Den begrensede individualitets historie er historien om hvordan en tredobbel innvikling i sinnets, energiens og materiens (kroppens) floker utvikler seg. Tosidigheten hersker i alle disse tre doménene og sjelen vikler seg inn i dem, selv om den i sitt innerste vesen er hinsides tosidighet. Tosidighet innebærer eksistensen av motsetninger som begrenser og balanserer hverandre gjennom gjensidig spenning. God og ond, dyd og last er eksempler på slike motsetninger. Den uvitende sjel i motsetningenes nett er i klørne på både godt og ondt. At motsetningsparet godt og ondt oppstår skyldes Uvitenhet, men når sjelen først er viklet inn i det, forblir den i dets makt.

På grunn av denne tredoble innviklingen i materie (kropp), energi og tanker vil den uvitende sjel alltid være fanget i det å ville ha. Den vil ha det gode og onde i den grove verden, den vil ha det gode og onde i den subtile verden og den vil ha det gode og onde i den mentale verden. Og takket være dette skillet mellom godt og ondt, blir begjæret i seg selv enten godt eller ondt. Slik begrenses begjæret uvilkårlig av den evige spenningen mellom motsetninger. Dette frembringer endeløse svingninger fra den ene tilstanden til den andre uten noensinne å nå frem til den ubegrensede tilstanden som bare kan finnes i livets uforanderlige, evige aspekt. Det Uendelige må søkes hinsides tosidighetens doméne. Dette er bare mulig i den grad bevisstheten kan komme ut av sin begrensede individualitet ved å bryte gjennom sanskaraenes barriere.

Gap mellom bevisst og ubevisst

Vi har sett hvordan bevissthetens potensielle utstrekning begrenses av sanskaraer. Denne begrensningen fører til at den menneskelige psyke deles i to deler. En del faller innenfor bevissthetens rekkevidde og den andre delen faller utenfor den. Den ubevisste delen er i sin videste betydning identisk med kraften bak materien. Det er dette som de ortodokse religioner refererer til som Gud. Den absolutte Virkelighet som symboliseres gjennom slike begreper, kan bare erkjennes fullt ut ved å bringe det ubevisste til bevissthet. En bevissthetsutvidelse betyr at det som tidligere var en del av det ubevisste, nå blir bevisst. Bevissthetens progressive erobring av det ubevisste kulminerer i en fullendt bevissthet som er ubegrenset i rekkevidde og uhemmet i funksjon. Mellom denne høyeste bevissthetstilstand og gjennomsnittsmenneskets begrensede — men fulle — bevissthet, finnes det rundt førtini grader av opplyst bevissthet. De markerer de viktigste stadiene i en voksende Opplysthet.

Åndelig fremgang

Kløften mellom gjennomsnittsmenneskets tåkete bevissthet og en Fullkommen Mesters fullt opplyste bevissthet er skapt av sanskaraer som frembringer egoisme. Disse kan fjernes gjennom perfekte karakteregenskaper, hengivenhet og uselvisk tjeneste, men de beste resultatene i en slik retning oppnås ved hjelp av en Fullkommen Mester. Åndelig fremgang består ikke i bevissthetens videre utvikling (for den er allerede fullt utviklet i mennesket), men i bevissthetens frigjøring fra sanskaraenes lenker. Selv om bevisstheten egentlig er den samme på alle eksistensnivåer, kan den ikke fullendes så lenge den ikke kan gjenspeile Uendelighetens kunnskap uten den minste skygge av uvitenhet, og dekke hele skaperverket når den kaster sitt lys over tilværelsens forskjellige aspekter.

Dyp søvn

Hver gang du sovner, blir du ubevisst forenet med den uendelige Virkeligheten. Denne foreningen innebærer en utvidelse av det ubevisste på bekostning av det bevisste. Den bygger derfor bro over gapet mellom det ubevisste og det bevisste. Men siden du ikke har noen bevissthet om denne foreningen, oppnår du ikke noen bevisst fordel av den. Dette er grunnen til at du, hver gang du våkner opp fra dyp søvn, blir bevisst det samme hverdagsmennesket, og at du begynner å handle og erfare nøyaktig som du handlet og erfarte før du sovnet. Dersom din forening med den aller høyeste Virkelighet hadde vært en bevisst forening, ville du ha våknet til et fullstendig nytt og uendelig rikt liv.

Bevisst forening med den uavgrensede Virkeligheten

En Fullkommen Mester er bevisst forenet med den uendelige Virkeligheten. I hans tilfelle er det bygd bro over gapet mellom det bevisste og det ubevisste, ikke ved utvidelse av det ubevisste på bekostning av det bevisste (som hos et menneske i dyp søvn), men ved utvidelse av det bevisste på bekostning av det ubevisste. Den kjensgjerning at bevisstheten øker og minker gjelder bare for et begrenset individ. I den Fullkomne Mesters tilfelle er det bevisstes erobring av det ubevisste endelig og permanent, og derfor er hans tilstand av Selvkunnskap kontinuerlig og ubrutt og vil til alle tider være den samme uten å minske. Ut fra dette forstår du at den Fullkomne Mester aldri sover i ordets vanlige betydning. Når han hviler kroppen, erfarer han intet tomrom i bevisstheten.

Fullkommenhetens tilstand

I en tilstand av Fullkommenhet blir full bevissthet fullendt ved at alle hindringer for Opplysthet forsvinner. Det bevisstes erobring av det ubevisste er fullført, og mennesket vil for alltid befinne seg i Opplysthetens fulle lys eller som ett med Opplystheten. Han blir selve Opplystheten.

Så lenge et menneske fortsatt befinner seg i tosidighetens makt og ser sin mangfoldige erfaring som sann og endelig, har han ikke krysset Uvitenhetens doméne. I den endelige forståelsens tilstand innser mennesket at det Uendelige som er ett uten noe annet, er den eneste Virkelighet. Det Uendelige gjennomtrenger og inkluderer all eksistens slik at intet gjenstår som dets rival. Det mennesket som har realisert dette, har oppnådd den høyeste bevissthetstilstand. I denne tilstanden beholdes den fulle bevisstheten som er evolusjonens frukt, men sanskaraenes og begjærenes begrensninger er fullstendig transcendert. Den begrensede individualitet, som er uvitenhetens skaperverk, forvandles til guddommelig Individualitet, som er ubegrenset. Den universelle Sjelens uinnskrenkede bevissthet individualiseres i den guddommelige Individualitets fokus uten at noen form for illusjon oppstår. Personen er fri fra alle selvsentrerte begjær, og han blir medium for den spontane strøm av høyeste universelle vilje, som uttrykker guddommelighet.

Individualitet blir grenseløs ved at Uvitenhet forsvinner. Siden den ikke hindres av Mayas atskilthet eller er viklet inn i Mayas tosidighet, befinner den seg i en tilstand av Frigjorthet der den nyter objektløs bevissthet, ren væren og skyfri glede. Et slikt menneske er ikke lenger plaget av noen av de illusjonene som uroer og forvirrer mennesket. I én betydning er han død. Det personlige ego, kilden til følelsen av atskilthet, er utslettet for alltid. Men i en annen betydning lever han for evig og alltid i en uovervinnelig kjærlighet og evig salighet. Han eier uendelig makt og visdom og for ham er hele universet et åndelig arbeidsområde for fullkommengjøring av menneskeheten.

Hvorfra og hvorhen?

Så lenge menneskesinnet ikke har en direkte opplevelse av den absolutte Virkelighet slik den egentlig er, vil det alltid være forvirret og hjelpeløst i sine forsøk på å forklare skapelsens opprinnelse og mening. Den urgamle fortiden synes å være innhyllet i uransakelig mystikk og fremtiden synes å være en fullstendig forseglet bok. Fordi menneskesinnet er forhekset av Maya, kan det i høyden konstruere briljante spekulasjoner om universets fortid og fremtid. Det kan hverken komme til en endelig forståelse på disse punktene eller slå seg til ro med sin uvitenhet om dem. "Hvorfra?" og "Hvorhen?" er de to evigvarende og dypt gripende spørsmålene som gjør menneskesinnet guddommelig rastløst.

Begynnelse og slutt

Menneskesinnet kan ikke forsone seg med at dets evige søken etter verdens opprinnelse aldri fører frem, og det kan heller ikke forsone seg med en endeløs forandring uten mål. Evolusjonen er uforståelig hvis det ikke finnes en opprinnelig årsak til den, og den er berøvet enhver retning og mening hvis det hele ikke leder til et endepunkt. Selve spørsmålene "Hvorfra?" og "Hvorhen?" forutsetter at dette evoluerende skaperverket har både begynnelse og slutt. Evolusjonens begynnelse er tidens begynnelse og evolusjonens slutt er tidens slutt. Evolusjonen har både begynnelse og slutt fordi tiden har både begynnelse og slutt.

Mahapralaya

I mellomrommet mellom denne foranderlige verdens begynnelse og slutt er det mange sykluser, men innen og gjennom disse sykliene er det en kontinuitet av kosmisk evolusjon. Evolusjonsprosessens virkelige endepunkt kalles Mahapralaya eller den store verdensutslettelse, når verden blir hva den var i begynnelsen, nemlig Ingenting. Verdens Mahapralaya kan sammenlignes med menneskets søvn. Akkurat som individets brokete erfaringsverden forsvinner helt for ham i dyp søvn, forsvinner hele det objektive kosmos, som er Mayas skaperverk, inn i ingenting når Mahapralaya inntrer. Det blir som om universet aldri har eksistert i det hele tatt.

Virkeligheten er tidløs og absolutt

Selv i løpet av evolusjonsperioden er universet i seg selv ikke annet enn fantasi. Det finnes faktisk bare én udelelig og evig Virkelighet, og den har hverken begynnelse eller slutt. Den er hinsides tid. Fra denne tidløse Virkelighetens synsvinkel er hele tidsprosessen ren fantasi. Og de billioner år som har gått og de billioner av år som kommer til å gå, er ikke engang verdt et sekund. Det er som om de ikke hadde eksistert i det hele tatt.

Så det mangfoldige og evoluerende universet kan ikke sies å være et virkelig utfall av denne ene Virkeligheten. Hvis det var et utfall av denne ene Virkelighet, ville Virkeligheten enten være en relativ enhet eller en sammensatt væren, noe den ikke er. Den ene Virkelighet er absolutt.

Virkelighet og Ingenting

Den ene Virkeligheten inkluderer all eksistens i seg selv. Den er Alt, men den har Ingenting som sin skygge. Forestillingen om en alt-omfattende eksistens innebærer at ingenting befinner seg utenfor dens væren. Når du analyserer værens-begrepet, vil du se at det impliserer en idé om det som ikke eksisterer. Denne idéen om ikke-væren, eller Ingenting, hjelper deg å definere ditt begrep om væren. Værens utfyllende aspekt er således Ikke-væren eller Ingenting. Men Ingenting kan ikke betraktes som noe som har sin egen uavhengige og adskilte eksistens. Det er ingenting i seg selv. Det kan heller ikke i seg selv være årsak til noe. Det mangfoldige og evoluerende univers kan ikke være et utfall av Ingenting i seg selv, og du har sett at det heller ikke kan være et utfall av den ene Virkelighet. Hvordan oppstår da det mangfoldige og evoluerende universet?

Virkeligheten og universet

Det mangfoldige evoluerende universet oppstår fra å blande den ene Virkelighet med Ingenting. Det springer ut av Ingenting når dette Ingenting blir tatt med den ene Virkelighet som bakgrunn. Men dette må ikke bli tatt som at universet delvis er et utfall av den ene Virkelighet eller at det inneholder et element av Virkeligheten. Det er et utfall av Ingenting, og er ingenting. Det bare synes som om det har eksistens. Dets tilsynelatende eksistens skyldes den ene Virkelighet, som på sett og vis er bakenfor Ingenting. Når Ingenting legges til den ene Virkeligheten, blir resultatet det mangfoldige og evoluerende universet.

Den ene Virkelighet, som er uendelig og absolutt, gjennomgår ikke av den grunn noen modifikasjon. Den er absolutt, og som sådan fullstendig upåvirket av enhver addisjon eller subtraksjon. Den ene Virkelighet forblir hva den var, komplett og absolutt i seg selv, uberørt av og uten forbindelse med det skaperverkets panorama som springer ut av Ingenting. Dette Ingenting kan sammenlignes med verdien av null i matematikken. I seg selv har det ingen positiv verdi, men når det legges til et annet tall, gir det opphav til en mengde. På samme måte springer det mangfoldige og evoluerende univers ut av Ingenting når Ingenting kombineres med den ene Virkelighet.

Innbilt skille mellom selvet og omgivelsene

Hele evolusjonsprosessen foregår innen fantasiens doméne. Når det ene Virkelighetens hav tilsynelatende forstyrres i fantasien, oppstår den mangfoldige verden av adskilte bevissthets-sentre. Dette innebærer den grunnleggende oppdeling av livet i selvet og ikke-selvet, eller "Jeget" og dets omgivelser. På grunn av dette begrensede selvets falskhet og ufullstendighet (det er bare en innbilt del av en virkelig udelelig helhet), kan ikke bevisstheten slå seg til ro med evig å skulle identifisere seg med det. Slik er bevisstheten fanget i en uopphørlig hvileløshet som tvinger den til å forsøke å identifisere seg med ikke-selvet. Den delen av ikke-selvet eller omgivelsene som bevisstheten lykkes i å identifisere seg med, knyttes til selvet i form av "min". Og den delen av ikke-selvet som den ikke lykkes i å identifisere seg med, blir til de ureduserbare omgivelsene som nødvendigvis må skape en grense for og et motsetningsforhold til selvet.

Slik oppnår bevisstheten ikke opphør av sin begrensende tosidighet, men dens transformasjon. Så lenge bevisstheten er underkastet virkningen av en fantasi som ugyldiggjør den, kan den ikke lykkes i å få en slutt på dette motsetningsforholdet. Alle dens forskjellige forsøk på å assimilere ikke-selvet (eller omgivelsene), resulterer bare i at den opprinnelige tosidigheten erstattes av andre utallige hittil ukjente varianter av den samme tosidigheten. Aksept eller avvisning av visse deler av omverdenen ytrer seg henholdsvis som "vil ha" og "vil ikke ha", slik at motsetningene lyst og smerte, god og ond og så videre oppstår. Men hverken aksept eller avvisning kan lede til frihet fra tosidighet, og bevisstheten står derfor overfor en endeløs serie svingninger fra den ene motsetningen til den andre. Hele individets evolusjonsprosess kjennetegnes ved denne svingningen mellom motsetningene.

Sanskaraenes gjennomgripende determinisme

Det begrensede individs evolusjon determineres helt og fullt av de sanskaraene som han har samlet sammen gjennom tidene, og selv om alt dette er en del av innbilningen, er denne determinismen gjennomgripende og automatisk. Hver eneste handling og opplevelse, om aldri så flyktig, etterlater seg et avtrykk på den mentale kroppen. Dette avtrykket er en objektiv modifikasjon av den mentale kroppen, og siden den mentale kroppen forblir den samme, er avtrykkene som individet har akkumulert, i stand til å vedvare gjennom flere liv. Når de oppsamlede inntrykkene begynner å ytre seg (i stedet for bare å ligge latent i den mentale kroppen), oppleves de som begjær, det vil si de oppfattes som subjektive. Det objektive og det subjektive er sanskaraenes to aspekter: det første er en passiv latens-tilstand, og det andre er en aktiv manifestasjons-tilstand.

I løpet av den aktive fasen determinerer de akkumulerte sanskaraene hver eneste av det begrensede selvets handlinger og opplevelser. Akkurat som flere meter film må passere på kino for at en kort handling skal kunne vises på lerretet, er mange sanskaraer ofte involvert i å bestemme én enkelt av det begrensede selvets handlinger. Gjennom å uttrykkes og oppfylles i opplevelse på denne måten, blir sanskaraene brukt opp. De svake sanskaraene forbrukes mentalt, de sterkere forbrukes subtilt i form av ønsker og fantasier, og de mektige forbrukes fysisk ved at de uttrykker seg gjennom kroppslig handling.

Selv om dette forbruket av sanskaraer skjer kontinuerlig, ender det ikke med frihet fra sanskaraer fordi nye sanskaraer uunngåelig skapes — ikke bare gjennom nye handlinger, men også gjennom selve forbruksprosessen. Så byrden av sanskaraer forsetter å øke og individet står hjelpeløst overfor problemet med å kaste byrden av.

Balansering gjennom motsetninger

De sanskaraene som avleires gjennom spesifikke handlinger og opplevelser, gjør sinnet mottakelig for lignende handlinger og erfaringer. Men etter at et visst punkt er nådd, blir denne tendensen holdt i sjakk og motarbeidet av en naturlig reaksjon, nemlig en fullstendig overgang til dens direkte motsetning, slik at motsatte sanskaraer gis spillerom. Svært ofte danner de to motsetningene ledd i én og samme innbilningskjede. For eksempel kan en person først oppleve at han er en berømt forfatter — med rikdom, berømmelse, familie og alle livets goder — og senere i samme liv oppleve at han har tapt sin rikdom, berømmelse, familie og alle livets goder. Av og til virker det som om en innbilningskjede ikke inneholder begge motsetninger i ett og samme liv. For eksempel kan en mann erfare at han er en mektig konge som alltid seirer på slagmarken hele livet igjennom. I dette tilfellet må han balansere denne erfaringen med erfaringen av nederlag eller noe lignende i neste liv, slik at han trenger et liv til for å fullstendiggjøre sin innbilningskjede. Slik er sanskaraenes rent psykologiske tvang underlagt sjelens dypere behov for å kjenne seg selv.

Drap som eksempel

Anta at en person har drept noen i dette liv. Dette avleirer draps-sanskaraer i hans mentale kropp. Hvis bevisstheten ganske enkelt og utelukkende skulle determineres av denne begynnende tendensen skapt av disse sanskaraene, ville han forsette å drepe andre igjen og igjen ad infinitum, mens han hver gang samlet ytterligere momentum for påfølgende handlinger av samme slag. Det ville ikke finnes noen vei ut av denne tilbakevendende determinismen hvis det ikke var for den kjensgjerning at selve erfaringens logikk setter en nødvendig stopper for den. Personen forstår snart det ufullstendige i å erfare bare én motsetning, og han søker ubevisst å gjenopprette den tapte balansen ved å gå over til den andre motsetningen.

På den måten vil individet som har hatt erfaringen av å drepe, utvikle et psykologisk behov og mottakelighet for å bli drept. Gjennom å drepe et annet menneske har han bare lært å kjenne én bestanddel av den totale situasjonen han er delaktig i, nemlig rollen som den som dreper. Den utfyllende halvpart av den totale situasjonen (det vil si rollen til den som blir drept) forblir uforstått og fremmed for ham på tross av at den har introdusert seg for hans erfaring. På denne måten oppstår et behov for å fullføre erfaringen gjennom å trekke til seg det motsatte av det man personlig har gjennomlevd, og bevisstheten har en tendens til å oppfylle dette nye og presserende behovet. En person som har drept, vil snart utvikle en tendens til å sørge for å bli drept for å dekke hele situasjonen gjennom personlig erfaring.

Spørsmålet som melder seg her er: Hvem vil dukke opp for å drepe ham i neste liv? Det blir kanskje den samme personen som ble drept i det forutgående liv, eller det blir en annen person med lignende sanskaraer. Som et resultat av handling og samhandling individer imellom vil det oppstå sanskariske forbindelser eller bånd, og når individet tar en ny fysisk kropp, blir det kanskje blant dem som han har sanskariske bånd med fra tidligere, eller blant dem som har lignende sanskaraer. Men livet er tilpasset slik at den evoluerende tosidigheten gis fritt spillerom.

Gjennom motsetninger til hinsides motsetninger

Som skyttelen på veverens vev beveger menneskesinnet seg innenfor to ytterligheter og utformer renningen og islettet i livets klede. Utviklingen av det åndelige liv representeres best ved en sikk-sakk strek, ikke ved en rett linje. La oss se på de to elvebreddenes funksjon. Hvis det ikke fantes bredder, ville vannet i elven spre seg slik at det ble umulig for elven å nå sitt bestemmelsessted. På samme måten ville livskraften spre seg og forbrukes på endeløse og utallige måter hvis den ikke var sperret inne mellom de to motsetningspolene.

Disse elvebreddene bør ikke betraktes som to parallelle linjer, men snarere som to konvergerende linjer som møtes på det punktet der Frigjøring oppnås. Svingningsgraden blir lavere og lavere ettersom individet nærmer seg målet, og avtar helt når han realiserer det. Det er som bevegelsene til en dukke som har tyngdepunktet i fotstykket slik at den har en tendens til gradvis å falle til ro i sittende stilling. Hvis man dytter på den, forsetter den å svinge fra side til side en stund, men hver enkelt svingning vil være kortere enn den forutgående og til slutt blir dukken sittende i ro. Når det gjelder den kosmiske evolusjonen, vil et slikt opphør av svingninger mellom motsetninger bety Mahapralaya, og når det gjelder individets åndelige evolusjon, betyr det Frigjøring.

Bevissthetens involusjonsnivåer

Skrittet fra tosidighet til ikke-tosidighet dreier seg ikke bare om forskjellige bevissthetstilstander. Siden de to er kvalitativt forskjellige, er forskjellen mellom dem uendelig. Den første er en ikke-Gud tilstand og den siste er Gudstilstanden. Denne uendelige forskjellen utgjør avgrunnen mellom bevissthetens sjette og syvende plan. De seks lavere involusjonsplan er også skilt fra hverandre av et slags gap eller avstand. Men selv om forskjellen mellom dem er stor, er den ikke uendelig, for de er alle underkastet den begrensede erfaringens bipolaritet, det vil si skiftningen mellom motsetningene.

Forskjellen mellom det første plan og det andre, det andre og det tredje og så videre opp til det sjette plan, er stor, men ikke uendelig. Følgelig kan egentlig ingen av tosidighetens seks plan sies å være virkelig nærmere det syvende plan enn et hvilket som helst annet. Forskjellen mellom et hvilket som helst av de seks plan og det syvende er uendelig. Akkurat som forskjellen mellom det sjette og det syvende plan er uendelig, er ferden gjennom de seks plan en reise i innbilningen, mens realiseringen av det syvende plan er innbilningens opphør og derfor individets oppvåkning til Sannhetsbevissthet.

Ferden gjennom de indre plan

Den illusoriske ferden gjennom de seks plan kan midlertidig ikke unngås helt. Innbilningen må være helt uttømt før en person kan realisere Sannheten. Når en disippel har en Fullkommen Mester, må han krysse alle de seks planene. Mesteren kan ta sin disippel gjennom de seks planene enten med åpne øyne eller under et slør. Hvis disippelen ledes tildekket slik at han ikke er seg bevisst de planene han krysser, vedvarer begjæret inntil det syvende planet, men hvis han ledes med øynene åpne og er seg bevisst de planene han krysser, er ingen ønsker tilbake på og etter det femte plan. Hvis Mesteren kommer for å arbeide, velger han ofte å lede sine disipler med øynene tildekket, for de vil sannsynligvis være mer aktivt nyttige for Mesterens arbeid når de ledes i blinde enn når de ledes med åpne øyne.

Krysningen av planene kjennetegnes gjennomgående ved at sanskaraene avvikles. Denne avviklingsprosessen må klart skilles fra forbruksprosessen. I forbruksprosessen blir sanskaraene dynamiske og utløser seg til handling eller opplevelse. Dette leder ikke til en endelig frigjøring fra sanskaraer fordi den uopphørlige akkumuleringen av nye gjør mer enn å erstatte dem som brukes opp, og forbruket i seg selv er ansvarlig for flere sanskaraer. I avviklingsprosessen blir imidlertid sanskaraene svekket og utslettet av den brennende lengselen etter det Uendelige.

Lengselen etter det Uendelige kan være årsak til mye åndelig lidelse. Det er ikke mulig å sammenligne heftigheten i vanlig lidelse med den dyptgripende intensiteten i den åndelig lidelsen en person må gjennomleve mens han krysser planene. Den første er effekten av sanskaraene og den siste er en effekt av deres avvikling. Når fysisk lidelse når sitt høydepunkt, mister personen bevisstheten slik at han får en pause fra den, men det finnes ingen slik automatisk lindring fra åndelig lidelse. Åndelig lidelse blir imidlertid aldri kjedelig fordi den også er iblandet en slags glede.

Realisasjonens fred

Lengselen etter det Uendelige blir sterkere og heftigere inntil den når høydepunktet og så begynner den gradvis å kjølne. Mens den kjølner ned, oppgir ikke bevisstheten helt lengselen etter det Uendelige, men opprettholder målet som er å realisere det Uendelige. Denne tilstanden av nedkjølnet men latent lengsel er en forberedelse til realiseringen av det Uendelige. På dette stadiet er lengselen redskapet som tilintetgjør alt annet begjær, og den er selv rede til å slukkes i det Uendeliges bunnløse stillhet. Før lengselen etter det Uendelige er fullbrakt gjennom realiseringen av det Uendelige, må bevisstheten passere fra det sjette til det syvende plan. Den må passere fra tosidighet til ikke-tosidighet. Istedenfor å vandre i innbilningen, må den nå frem til innbilningens slutt.

Mesteren forstår den ene Virkelighet som den eneste Virkelighet som er, og Ingenting som ikke annet enn dens skygge. For ham er tiden oppslukt i evigheten. Siden han har realisert Virkelighetens tidløse aspekt, er han hinsides tid og omslutter både tidens begynnelse og slutt i sin Væren. Han forblir uberørt av den tidsavhengige prosessen som utgjøres av de manges handlinger og samhandlinger. Et vanlig menneske kjenner hverken skapelsens begynnelse eller slutt. Slik blir han overmannet av begivenhetenes gang og alle situasjoner som tårner seg opp for ham på grunn av hans manglende perspektiv så lenge han er fanget i tiden. Han betrakter alt ut fra hvorvidt det innebærer en mulig oppfyllelse eller ikke-oppfyllelse av sanskaraer. Derfor blir han dypt foruroliget av verdens begivenheter. Hele det objektive universet synes for ham å være en uvelkommen begrensning som han enten må overvinne eller tolerere.

Mesteren er på sin side fri fra tosidighet og derfor fra de sanskaraer som kjennetegner tosidighet. Han er fri fra alle begrensninger. Universets uro og jag berører ikke hans vesen. All verdens travelhet og alle dens destruktive og konstruktive prosesser kan ikke ha noen spesiell betydning for ham. Han har gått inn i den Sannhetens helligdom som huser den evige mening, den som bare delvis og svakt reflekteres i det alltid-skiftende skaperverkets flyktige verdier. Han favner all eksistens i sin Væren og ser på hele manifestasjons-spillet som en lek.

Analyse av den menneskelige erfaring

Det finnes to aspekter ved den menneskelige erfaring — det subjektive og det objektive. På den ene siden er de mentale prosesser som utgjør den menneskelige erfarings essensielle bestanddeler og på den andre siden er de tingene og objektene de henviser til. De mentale prosessene er delvis avhengige av den umiddelbart gitte objektive situasjonen og delvis avhengige av de akkumulerte sanskaraene eller inntrykkene fra tidligere erfaringer og måten de fungerer på. Slik befinner menneskets sinn seg mellom et hav av fortidens sanskaraer på den ene siden og hele den utstrakte objektive verden på den andre.

Sanskaraer har sin opprinnelse i erfaring

Menneskets handlinger har sin basis i virksomheten til inntrykk som allerede er lagret i sinnet gjennom tidligere erfaringer. Hver eneste tanke, følelse og handling er grunnet på inntrykksgrupper som objektivt sett viser seg å være modifikasjoner av sinnet. Disse inntrykkene er avleiringer etter forutgående erfaringer, og de blir de viktigste faktorene når det gjelder å determinere hvordan nåværende og fremtidige opplevelser kommer til å arte seg. I løpet av sin erfaring skaper og samler sinnet uopphørlig slike inntrykk.

Når det beskjeftiger seg med de fysiske objektene i denne verden (slik som kroppen, naturen og andre ting), kan sinnet sies å være eksternalisert, og det skaper grove inntrykk. Når det er opptatt av sine egne subjektive mentale prosesser — som er uttrykk for allerede eksisterende sanskaraer —skaper det subtile og mentale inntrykk. Spørsmålet om det er sanskaraene som kommer først eller om det er erfaringen som kommer først, er som spørsmålet om det er høna eller egget som kommer først. Begge er tilfeller av hverandre og utvikles side om side. Problemet med å forstå betydningen av menneskets erfaring dreier seg derfor om problemet med å forstå sanskaraenes dannelse og funksjon.

Naturlige og ikke-naturlige sanskaraer

Sanskaraer er av to slag — naturlige og ikke-naturlige — i samsvar med måten de oppstår på. De sanskaraene som sjelen samler i løpet av den organiske evolusjonsperioden, er naturlige. Disse sanskaraene skapes når sjelen griper til og forlater den ene sub-menneskelige formen etter den andre mens den gradvis går fra tilsynelatende livløse tilstander (som sten og metall) til den menneskelige tilstand der bevisstheten er fullt utviklet. Alle sanskaraene som klynger seg rundt sjelen før den oppnår menneskeform, er produkter av naturlig evolusjon og refereres til som naturlige sanskaraer. De må nøye skilles fra de sanskaraene som sjelen utvikler etter at den har oppnådd menneskelig form.

De sanskaraene som knyttes til sjelen etter at den har nådd det menneskelige stadium, utvikles under bevissthetens moralske frihet og dens påfølgende ansvar for valget mellom ondt og godt, dyd og last. De refereres til som ikke-naturlige sanskaraer. Selv om disse posthumane sanskaraene er direkte avhengige av de naturlige, blir de skapt under grunnleggende forskjellige livsomstendigheter og er unge i sitt opphav i forhold til de naturlige sanskaraene. Denne forskjellen i dannelsesperiodenes lengde og også i de omstendighetene de dannes under, er ansvarlig for gradsforskjellen i styrken de naturlige og de ikke-naturlige sanskaraene knytter seg til sjelen med. De ikke-naturlige sanskaraene er ikke så vanskelige å utrydde som de naturlige, som er en arv fra urgamle tider og derfor har dypere røtter. Å tilintetgjøre de naturlige sanskaraene er praktisk talt umulig med mindre aspiranten mottar en Sadgurus eller en Fullkommen Mesters nåde og intervensjon.

Manifestert liv oppstår av viljen-til-bevissthet i det Absolutte

De ikke-naturlige sanskaraene er avhengige av de naturlige og de naturlige sanskaraene er et resultat av evolusjonen. Det neste viktige spørsmålet er: Hvorfor skulle manifestert liv i forskjellige stadier av evolusjon komme ut av den absolutte Virkelighet, som er uendelig? Behovet for manifestert liv oppstår av impulsen i det Absolutte til å bli seg selv bevisst. Livets progressive manifesteringer gjennom hele evolusjonens gang forårsakes til syvende og sist av den viljen-til-bevissthet som er iboende i det Uendelige. For å forstå skapelsen på tankens premisser må man postulere denne viljen-til-bevissthet som latent i det Absolutte før manifestasjonshandlingen.

Selv om drivkraften i det Absolutte må, for å gi en intellektuell forklaring på skapelsen, betraktes som en vilje-til-bevissthet, er det å beskrive den som et slags iboende ønske allikevel å forfalske dens sanne natur. Den beskrives bedre som en lahar eller en impuls som er så uforklarlig, spontan og plutselig at det å kalle den det ene eller det andre, er å ødelegge dens virkelighet. Siden alle intellektuelle kategorier nødvendigvis må være inadekvate når det gjelder å gripe skapelsens mysterium, går den mest nærliggende tilnærming til forståelsen av dens natur ikke gjennom intellektuelle begreper, men gjennom en lignelse.

Slik en bølge i bevegelse over et stille havs overflate fremkaller en vill røre av utallige bobler, skaper laharen myriader av enkelt-sjeler ut av Oversjelens udelelige uendelighet. Men det Absoluttes altomfattende overflod fortsetter å være alle individuelle sjelers substratum. De individuelle sjelene er skapt gjennom en plutselig og spontan impuls og har derfor neppe noen forestilling om at de er bestemt for en kontinuerlig eksistens hele den sykliske perioden igjennom, helt til den bevegelsen det hele begynte med, omsider stilner. Inne i det Absoluttes udifferensierte væren fødes et mystisk punkt (Om punktet) som skaperverkets brokete mangfoldighet kommer frem gjennom. Og det veldige dypet som brøkdelen av et sekund tidligere var stille som is, er nå fylt av utallige overflatiske individers liv og røre der de sikrer seg sin atskilthet i definert størrelse og form gjennom selvavgrensning på havets skummende overflate.

Det Absolutte uforandret av manifestasjonens bhas

Alt dette er bare en analogi. Det ville være en misforståelse å forestille seg at en virkelig forandring finner sted i det Absolutte når den latente viljen-til-bevissthets lahar gir seg selv effekt gjennom å kalle frem manifestasjonens verden. Innenfor det Absoluttes væren kan ingen evolusjons- eller involusjonshandling forekomme og ingenting virkelig kan fødes av det Absolutte, siden enhver virkelig forandring nødvendigvis innebærer en negasjon av det Absolutte. Den forandringen som skapelsen av den synlige verden innebærer, er ikke en ontologisk forandring — det vil si ikke en forandring i den absolutte Virkelighetens væren. Det er bare en tilsynelatende forandring.

I en forstand må manifestasjonshandlingen betraktes som en slags utvidelse av det Absoluttes ubegrensede væren, siden det er gjennom denne handlingen at det Uendelige, som er uten bevissthet, søker å oppnå sin egen bevissthet. Siden denne utvidelsen av Virkeligheten kommer i stand gjennom dens selvavgrensning i forskjellige livsformer, kunne manifestasjonshandlingen like gjerne kalles en tidløs sammentreknings-prosess. Enten manifestasjonshandlingen betraktes som en slags utvidelse av Virkeligheten eller som dens tidløse sammentrekning, vil den følge etter en første sterke innskytelse eller bevegelse som (når det gjelder tanken) kan betraktes som et iboende og latent ønske om å bli bevisst.

Skaperverkets mangfoldighet og de individuelle sjelenes atskilthet eksisterer bare i fantasien. Selve det at skaperverket eller manifestasjonens verden eksisterer, har sitt grunnlag i bhas eller illusjon, slik at Oversjelen forblir den samme uten å gjennomgå noen virkelig utvidelse eller sammentrekning, forstørrelse eller forminskning på tross av manifesteringen av utallige individuelle sjeler. Selv om Oversjelen ikke gjennomgår noen modifikasjon på grunn av bhas eller illusjonen om individualisering, får dens tilsynelatende differensiering i mange individuelle sjeler eksistens.

Mest opprinnelige bhas

Den mest opprinnelige bhas eller illusjon som Oversjelen lot seg lokke inn i, er synkronisert med det første inntrykket. Derfor markerer den begynnelsen på sanskaraenes dannelsesprosess. Dannelsen av sanskaraer begynner i det mest avgrensede senter som blir det blir det første fokus for sjelens manifestering av individualitet. I den grove sfære blir dette første manifestasjonsfokus representert ved den tredimensjonale og ubevegelige stenen som har en mest rudimentær og delvis bevissthet. Denne vage og uutviklede bevissthetstilstanden strekker knapt nok til for å kaste lys over egen form og skikkelse, og den er håpløst utilstrekkelig når det gjelder å tjene skapelsens hensikt som er å sette Oversjelen i stand til å kjenne seg selv.

Den evnen til opplysning som tross alt eksisterer i stenfasen, kommer til syvende og sist fra Oversjelen og ikke fra stenens kropp. Men bevisstheten er ikke i stand til å utvide sitt spillerom uavhengig av stenens kropp fordi Oversjelen først identifiseres med bevisstheten og gjennom den med stenformen. Og siden enhver videre bevissthetsutvikling hindres av stenens kropp og dens sløvhet, blir en evolusjon av høyere manifestasjonsformer eller befordringsmidler ikke til å unngå. Bevissthetsutviklingen må videreføres side om side med evolusjonen av den kroppen den betinges av. Ved guddommelig determinisme søker derfor viljen-til-bevissthet, iboende i Oversjelens veldighet, en progredierende evolusjon av sitt uttrykks befordringsmidler.

Progressiv evolusjon av bevissthet og former

Altså former Oversjelen et nytt befordringsmiddel for sitt uttrykk i form av metall, der bevisstheten blir noe mer intensivert. Men selv på dette stadiet er den svært rudimentær, og den må overføres til enda høyere former som vegetasjon og trær, der en fremgang i bevissthetsutvikling kan spores gjennom opprettholdelsen av vitale prosesser som vekst, forfall og reproduksjon. Fremkomsten av en enda høyere form for bevissthet blir mulig når Oversjelen manifesterer seg gjennom det instinktstyrte livet til insekter, fugler og dyr som er fullt klar over sine kropper og sine respektive omgivelser og som utvikler en sans for selvoppholdelse og sikter mot å etablere herredømme over sitt miljø.

I de høyere dyrearter vil man også til en viss grad finne intellekt eller fornuft, men denne funksjonen blir strengt begrenset av måten instinktene utfolder seg på, som i selvoppholdelsesdriften og i den instinktive omsorgen for og beskyttelsen av avkommet. Så selv hos dyr er ikke bevisstheten fullt utviklet, med det resultat at den ikke er i stand til å tjene Oversjelens opprinnelige hensikt, nemlig å oppnå Selvopplysning.

Menneskets bevissthet

Til slutt tar Oversjelen på seg menneskets form der bevisstheten har oppnådd sitt høyest mulige utviklingsnivå og har full bevissthet om selvet og dets omgivelser. På dette stadiet er aktivitetsområdet for resonneringsevnen på sitt bredeste og dens rekkevidde er ubegrenset. Men siden Oversjelen gjennom sin bevissthet identifiseres med den fysiske kroppen, oppfyller bevisstheten ikke sin hensikt som er å kaste lys over Oversjelens natur. Siden bevisstheten er fullt utviklet i menneskets skikkelse, har den imidlertid i seg et latent potensiale for Selvrealisering. Og den viljen-til-bevissthet som evolusjonen startet med, bærer frukt i Sadguruen eller menneskeguden, menneskehetens vakreste blomst.

Sanskaraene vikles opp

Oversjelen kan ikke oppnå Selvkunnskap gjennom menneskets ordinære bevissthet fordi den er innhyllet i en mangfoldighet av sanskaraer eller inntrykk. Mens bevisstheten går fra stenens og metallets tilsynelatende livløse tilstand, så til treets vegetativ liv og videre til en instinktiv tilstand hos insekter, fugler og dyr og til slutt til mennesketilstandens fulle bevissthet, skaper den uavlatelig sanskaraer og lar seg hylle inn i dem. Selv etter at den menneskelige tilstand er oppnådd, vil disse naturlige sanskaraene øke ved at det i tillegg skapes ikke-naturlige sanskaraer gjennom mangfoldige erfaringer og tallrike aktiviteter.

Slik forsetter ervervelsen av sanskaraer uavbrutt både gjennom evolusjonsprosessen og gjennom de menneskelige aktiviteters senere periode. Denne ervervelsen av sanskaraer kan sammenlignes med å vikle en snor rundt en pinne der snoren representerer sanskaraene og pinnen representerer sinnet til den individuelle sjelen. Oppviklingen starter fra skapelsens begynnelse og fortsetter gjennom alle evolusjonens stadier og menneskeformens stadium, og den oppkveilede snoren representerer alle sanskaraer, naturlige så vel som ikke-naturlige.

Eksempler på inntrykkenes makt

De nye sanskaraene som stadig skapes i menneskets liv, skyldes de tallrike objektene og idéene som bevisstheten konfronteres med. Disse sanskaraene fører til viktige forvandlinger i de forskjellige bevissthetstilstandene. Inntrykk skapt av vakre ting har makt til vekke bevissthetens medfødte evne til å verdsette og glede seg over skjønnhet. Når man hører et godt musikkstykke eller ser et vakkert landskap, gir inntrykkene som fanges opp fra disse tingene, en følelse av henrykkelse. På samme måte kan man, hvis man kommer i kontakt med en tenkers personlighet, bli interessert i nye tankeretninger og inspireres av en entusiasme som tidligere var helt fremmed for ens bevissthet. Ikke bare inntrykk fra objekter eller personer, men også inntrykk fra idéer og overtro er meget effektive når det gjelder å bestemme bevissthetens tilstand.

Inntrykk fra overtro

Makten som inntrykk fra overtro har, kan illustreres ved hjelp av en spøkelseshistorie. Det finnes kanskje ingen områder for menneskets tenkning som er så full av overtro som de som dreier seg om spøkelser. I følge folketroen antar man at de plager og piner sine ofre på merkelige måter. Under Mogulenes herredømme i India skjedde det en gang at en høyt utdannet mann som var meget skeptisk til spøkelsehistorier, bestemte seg for å etterprøve dem ut fra sin egen personlige erfaring. Han var blitt advart mot å besøke en bestemt gravlund på amavasya-natten (månedens mørkeste natt), fordi man sa at et meget forferdelig spøkelse holdt til der og uten unntak viste seg hver gang en jern-spiker ble slått ned i bakken innenfor gravlundens grenser.

Med en hammer i den ene hånden og en spiker i den andre gikk han rett inn i gravlunden på amavasya-natten og valgte seg en flekk uten gress for å slå inn spikeren der. Bakken var mørk, og den løsthengende kappen hans var mørk den også. Som han satt der på bakken og forsøkte å slå inn spikeren, ble en del av kappen liggende mellom spikeren og bakken slik at den ble spiddet til jorden. Han sluttet å hamre og syntes eksperimentet hadde vært vellykket siden han ikke hadde møtt spøkelset. Men da han prøvde å reise seg for å forlate stedet, kjente han et sterkt rykk mot bakken og ble grepet av panikk. Takket være effekten av tidligere sanskaraer kunne han ikke å tenke på annet enn spøkelset som — trodde han — hadde fått tak i ham til slutt. Sjokket denne tanken førte til, var så sterkt at den stakkars mannen døde av hjertesvikt. Denne historien illustrerer den enorme makten som noen ganger bor i inntrykk skapt av overtro.

Erfaringen blir harmonisk når den befris fra sanskaraer

Inntrykkenes makt og effekt kan neppe overvurderes. Et inntrykk er solidifisert mektighet og dets treghet gjør det ubevegelig og vedvarende. Det kan bli så inngravert på en persons sinn at på tross av hans oppriktige ønske og strev for å utslette det, bruker det den tiden det trenger og har sin egen måte å arbeide seg fram til handling på, direkte eller indirekte. Sinnet inneholder mange ulike sanskaraer, og når de alle søker uttrykk i bevisstheten, kolliderer de ofte med hverandre. Denne kollisjonen sanskaraene imellom oppleves i bevisstheten som mental konflikt. Erfaringen må nødvendigvis bli kaotisk og gåtefull, full av svingninger, forvirring og innviklede floker helt til bevisstheten gjøres fri fra alle sanskaraer, gode som dårlige. Erfaringen kan bli virkelig harmonisk og integrert bare når bevisstheten er frigjort fra inntrykkene.

Sanskaratyper og bevissthetstilstander

Sanskaraene kan klassifiseres ut fra essensielle vesensforskjeller i de sfærene som de refererer til. I henhold til disse eksistens-sfærene finner man at de er av tre slag: (1) Grove sanskaraer, som setter sjelen i stand til å erfare den grove verden gjennom det grove medium og tvinger den til å identifisere seg med den grove kroppen. (2) Subtile sanskaraer, som setter sjelen i stand til å erfare den subtile verden gjennom det subtile medium og tvinger sjelen til å identifisere seg med den subtile kroppen. (3) Mentale sanskaraer, som setter sjelen i stand til å erfare den mentale verden gjennom det mentale medium og tvinger den til å identifisere seg med den mentale kroppen. Forskjellene mellom de individuelle sjelenes tilstander skyldes helt og holdent de forskjellene som eksisterer når det gjelder hva slags sanskaraer bevisstheten deres er ladet med. Slik vil grovtbevisste sjeler bare erfare den grove verden, subtiltbevisste sjeler erfarer bare den subtile verden og mentaltbevisste sjeler erfarer bare den mentale verden. Den kvalitative uensartetheten i erfaringene til disse tre sjeletypene skyldes forskjellen i deres sanskaraers natur.

Selvbevisste sjeler er fri fra sanskaraer

De Selvbevisste sjelene er radikalt forskjellige fra alle andre sjeler fordi de erfarer Oversjelen med Selvet som medium mens de andre sjelene bare erfarer sine kropper og kroppenes korresponderende verdener. Denne radikale forskjellen mellom Selvbevisste sjelers bevissthet og andre sjelers bevissthet skyldes den kjensgjerning at mens bevisstheten til de fleste sjeler er betinget av sanskaraer av et eller annet slag, er bevisstheten til Selvbevisste sjeler helt fri fra alle sanskaraer. Det er bare når bevisstheten helt er uformørket og ubetinget av sanskaraer, at utgangspunktets vilje-til-bevissthet bærer sin endelige og virkelige frukt, og det Absoluttes uendelighet og udelelige enhet blir bevisst realisert. Hvordan man avbetinger sinnet gjennom å fjerne sanskaraer, blir derfor ekstremt viktig.

Sanskaraene hindrer Selvopplysning

Menneskene er ikke Selvopplyste fordi bevisstheten deres er tilslørt av sanskaraer eller tidligere erfaringers akkumulerte avtrykk. I menneskets skikkelse har viljen-til-bevissthet som evolusjonen startet med, lykkes i å skape bevissthet. Bevisstheten når imidlertid ikke frem til kunnskap om Oversjelen fordi den individuelle sjelen er tvunget til å bruke den til å erfare sanskaraer i stedet for å benytte den til å erfare sjelens egen sanne natur som Oversjelen. Opplevelsen av sanskaraer holder den fanget i illusjonen om at den er en avgrenset kropp som prøver å tilpasse seg en verden av ting og personer.

Problemet med å sikre seg befrielse fra sanskaraer

Individuelle sjeler er lik dråper i havet. Akkurat som hver enkelt dråpe i havet er fundamentalt identisk med havet, er sjelen — som blir individualisert takket være bhas, eller illusjon — fremdeles Oversjelen og blir aldri egentlig adskilt fra Oversjelen. Allikevel forhindrer hylsteret av sanskaraer som bevisstheten dekkes av, dråpesjelen fra å bli Selvopplyst og sørger for at den holder seg innenfor tosidighetens doméne. For at sjelen bevisst skal kunne realisere sin identitet som Oversjelen, er det nødvendig at bevisstheten blir opprettholdt og at sanskaraene blir fullstendig fjernet. Sanskaraene som sørger for bevissthetens evolusjon, blir selv det som hindrer dens effektivitet når det gjelder å kaste lys over Oversjelens natur. Dermed blir oppgaven som viljen-til-bevissthet står ovenfor, ikke å evoluere bevisstheten, men å befri den fra sanskaraer.

Fem måter å sikre befrielse fra sanskaraer på

Befrielse fra sanskaraer foregår på følgende fem måter:

Dette består i å få en slutt på det evigfornyende arbeidet med å skape nye sanskaraer. Hvis dannelsen av sanskaraer sammenlignes med å vikle en snor rundt en pinne, innebærer dette skrittet at all videre oppvikling av snoren bringes til opphør.

Hvis sanskaraene holdes tilbake fra å uttrykke seg i handling og opplevelse, vil de gradvis slites ut. I snoranalogien kan denne prosessen sammenlignes med å slite ut snoren på den plassen den befinner seg.

Denne prosessen består i å annullere tidligere sanskaraer ved mentalt å reversere den prosessen som førte til deres dannelse. Hvis vi forsetter å bruke vår analogi, blir dette som å vikle snoren av.

Hvis den mentale energien som er stengt inne i sanskaraene, sublimeres og ledes ut i andre baner, vil de bli spredt og uttømt og får en tendens til å forsvinne.

Dette består i å tilintetgjøre sanskaraene fullstendig. I snor-analogien er dette sammenlignbart med å klippe over snoren med en saks. Den endelige utslettelse av sanskaraene kan fullføres bare ved en Fullkommen Mesters nåde.

Det bør nøye bemerkes at mange av de konkrete metodene til ødeleggelse av sanskaraer er funnet å være effektive på mer enn én måte, og de fem måtene nevnt ovenfor er ikke ment som en klassifikasjon av metoder i klart adskilte typer. De representerer snarere de forskjellige prinsippene som kjennetegner de åndelige prosessene som finner sted når sanskaraer fjernes. For enkelhetens skyld vil denne Delen bare dreie seg om de metodene som hovedsakelig illustrerer de første tre prinsippene (nemlig opphør i skapelsen av nye sanskaraer, utsliting av gamle sanskaraer og avviklingen av tidligere sanskaraer). Metodene som først og fremst illustrerer de to siste prinsippene (spredning og uttømming gjennom sublimering av sanskaraer og tilintetgjørelse av sanskaraer), vil bli forklart i Del II og III.

Forsakelse

Hvis sinnet skal løses fra sine bindinger til en evigøkende mengde sanskaraer, er det nødvendig å sette en sluttstrek for skapelsen av nye sanskaraer. En stadig mangfoldiggjøring kan stanses gjennom forsakelse. Forsakelse kan være ytre eller indre. Ytre eller fysisk forsakelse består i å gi fra seg alt som sinnet er bundet til — hjem, foreldre, ekteskap, barn, venner, rikdom, velvære og materielle fornøyelser. Indre eller mental forsakelse består i å gi fra seg alt begjær, særlig begjær etter sanselige objekter.

Selv om ytre forsakelse i seg selv ikke nødvendigvis ledsages av indre forsakelse, baner den ofte veien for indre forsakelse. Åndelig frihet består i indre forsakelse og ikke ytre forsakelse, men ytre forsakelse er til stor hjelp når man vil oppnå indre forsakelse. En person som gir avkall på sine eiendeler, bryter forbindelsen med alt han hadde eller har. Dette betyr at tingene han gir avkall på, ikke lenger er en kilde til nye sanskaraer. Slik tar han et viktig skritt mot frigjøring fra sine sanskaraer ved å sette en stopper for nye sanskaraers dannelse. Men dette er ikke alt som oppnås gjennom ytre forsakelse. Ved å forsake alle sine ting, forsaker han også fortidens bånd. De gamle sanskaraene forbundet med det han eide, løsner fra sinnet hans, og siden de hindres fra å uttrykke seg, slites de ut.

For de fleste skaper ytre forsakelse en gunstig atmosfære for å slite ut sanskaraer. Et individ som har rikdom og makt, utsettes for et liv i nytelse og ekstravaganse. Levevilkårene hans legger ham åpen for fristelser. Mennesket blir stort sett det han blir, gjennom å hugges, meisles og formes av miljøets billedhugger. Om han evner å heve seg over omgivelsene sine eller ikke, avhenger av hans karakterstyrke. Hvis han er sterk, forblir han fri i tanke og gjerning, selv i handling og samhandling med sitt miljø. Hvis han er svak, gir han etter for dets innflytelse. Selv om han er sterk, vil han sannsynligvis bli revet over ende av en mektig bølge av det kollektive tanke- og levemodus. Det er vanskelig å stå i mot angrepet fra en strøm av idéer og unngå å bli et offer for omstendighetene. Selv om han gjør motstand mot omstendighetene, er sannsynligheten til stede for at han blir revet med av en eller annen vill bølge av kollektiv lidenskap og fanget inn i måter å tenke på som han ikke vil være i stand til å oppgi igjen. Selv om det er vanskelig å motstå og overvinne disse innflytelsene og omstendighetene, er det lettere å flykte fra dem. Mange ville ha levd et rent, enkelt og oppriktig liv hvis de ikke var omringet av luksus og fristelser. Forsakelse av alle overflødige ting er til hjelp når det gjelder å slite ut sanskaraer, og bidrar derfor til et liv i frihet.

Ensomhet og faste

De to viktige formene for ytre forsakelse som har særlig åndelig verdi, er ensomhet og faste. Å trekke seg tilbake fra de mangfoldige verdslige aktiviteters storm og jag og tilbringe noe tid i ensomhet, har verdi når det gjelder å slite ut sanskaraer forbundet med flokkinstinktet. Men dette bør ikke betraktes som et mål i seg selv.

Som ensomhet har også faste stor åndelig verdi. Å spise er tilfredsstillelse, faste er fornektelse. Faste er fysisk når mat ikke inntas på tross av begjæret etter spisingens gleder, den er mental når mat ikke inntas for fornøyelsens eller bindingenes skyld, men kun for at kroppen skal kunne overleve. Ytre faste består i å unngå direkte kontakt med mat for å oppnå mental faste.

Mat er en direkte livsnødvendighet, og langvarig fornektelse av den må nødvendigvis bli katastrofal for helsen. Derfor bør ytre faste være periodisk og bare vare for en kort tid av gangen. Den må gjentas til lysten på mat er fullstendig overvunnet. Gjennom å aktivere livskreftene for å stå imot lysten på mat, blir det mulig å fri sinnet fra bindingen til mat. Ytre faste har ingen åndelig verdi når den gjennomføres ut fra et motiv om å sikre kroppens helse eller for å stille seg selv til skue. Den bør ikke brukes som et redskap for selvhevdelse. Heller ikke bør den drives til ytterligheter — slik at kroppen reduseres til dens grense er nådd. Selvplaging gjennom langvarig faste fremmer ikke nødvendigvis frihet fra lysten på mat. Tvert i mot er det sannsynlig at den inviterer en påfølgende reaksjon i retning av uhemmet nytelse av mat. Hvis ytre faste gjennomføres på en moderat måte og av åndelige grunner, vil den imidlertid gjøre indre faste lettere å oppnå. Når ytre og indre faste gjennomføres helhjertet og oppriktig, vil de føre til avvikling av de sanskaraene som er forbundet med begjær etter mat.

Bot

Avvikling av mange andre sanskaraer kan gjennomføres gjennom bot. Dette består i å forsterke og gi uttrykk for den følelsen av anger en person opplever etterat han har forstått at han har gjort noe galt. Anger består i mentalt å gjenoppleve det gale ledsaget av streng selvfordømmelse. Det utføres enklest når man benytter seg av forskjellige omstendigheter og situasjoner som kan egge til bot, eller ved å forbli sårbar under følelsesmessige utbrudd, eller ved overlagte forsøk på å minnes tidligere episoder med et angerfullt hjerte og sterk misbilligelse. Slik bot avvikler de sanskaraene som var ansvarlige for handlingen. Selvfordømmelse ledsaget av dype følelser kan negere sanskaraer av vrede, grådighet og begjær. Anta at en person har gjort uopprettelig vondt mot noen gjennom ukontrollert grådighet, vrede eller lyst. Da vil han før eller senere komme til å reagere med selvdrepende anger og oppleve stikkene av dårlig samvittighet. Hvis han da klart og tydelig erkjenner det onde han var ansvarlig for, vil den intense følelsesmessige bevisstheten som erkjennelsen ledsages av, fortære de tendensene han fordømmer seg selv for.

Selvfordømmelse uttrykker seg av og til gjennom forskjellige former for selvplaging. Noen aspiranter påfører seg til og med sår på kroppen når de er i angerfull stemning, men slike drastiske uttrykk for anger må frarådes for alminnelig bruk. Noen hinduistiske aspiranter prøver å utvikle ydmykhet gjennom å gjøre det til en regel å falle ned for føttene til alle de møter. For dem som har en sterk vilje og en stabil karakter, kan bot gjennom selvydmykelse føre til de gode resultatene man ønsker siden selvydmykelse avvikler og visker ut ulike sanskaraer forbundet med gode og onde gjerninger. Andre som kanskje har en svakere viljestyrke, kan også profittere på å gjøre bot hvis de står under en medfølende og kjærlig veiledning. Når bot blir gitt næring og praktisert på en omtenksom måte, vil den alltid føre til en mental tilbakekallelse av uønskede måter å tenke og handle på og gjøre at man kan tilpasse seg et liv i renhet og tjeneste.

Man bør imidlertid nøye merke seg at en fare ved bot alltid vil være at sinnet kan dvele for lenge ved det gale man har gjort, og slik komme i sykelig vane med å skrike å bære seg over bagateller. Slike sentimentale utskeielser er ofte en kritikkløs sløsing med energi, og er på ingen måte til hjelp når det gjelder å slite ut eller avvikle sanskaraer. Bot bør være noe annet enn den dagligdagse beklagelsen som følger etter dagligdagse svakheter. Den bør ikke bli en trettende og ufruktbar vane av overdreven og dyster grubling over egne svakheter. Oppriktig bot består ikke i å forevige sin gremmelse over det gale man har gjort, men i å bestemme seg til å unngå de handlingene som vil skape anger i fremtiden. Hvis den leder til tap av selvrespekt eller selvtillit, har den ikke tjent sin sanne hensikt, som ikke er annet enn å gjøre gjentakelsen av visse handlinger umulig.

Å nekte begjærene oppfyllelse

Å slite ut og avvikle sanskaraer kan også gjøres ved å nekte begjæret uttrykk og oppfyllelse. Mennesker er forskjellige i sin evne og tilbøyelighet til å avvise begjær. De som begjæret våkner i med stor impulsiv hastighet, er ikke i stand til å tøyle det ved kilden, men de kan avstå fra å søke dets oppfyllelse gjennom handling. Selv om man ikke har kontroll over begjærets flodbølge, kan man forhindre at det omsettes til handling. Avvisning av begjær ved å kontrollere handlingene, gjør at man unngår muligheten av å så frøene til fremtidens begjær.

På den andre siden kan et menneske, hvis han omsetter sitt begjær til handling, kanskje forbruke og uttømme noen inntrykk. Men han skaper nye inntrykk nettopp gjennom den prosessen som oppfyller begjæret, slik at han sår de frøene som blir til fremtidens begjær, som så i sin tur vil komme til å kreve sin egen tilfredsstillelse. Prosessen der inntrykk forbrukes og uttømmes ved at de gis uttrykk og oppfyllelse, bidrar ikke i seg selv til å oppnå frigjøring fra sanskaraer.

Når begjærene dukker opp og deres utløsning i handling blokkeres, får man mange muligheter til spontan ettertanke angående disse begjærene. Ettertanken fører til at de korresponderende sanskaraene slites ut. Man bør imidlertid merke seg at en slik spontan ettertanke ikke fører til det ønskede resultat hvis den tar form av mental ettergivenhet for begjæret. Der det finnes et overlagt og lettsindig forsøk på å ønske begjæret velkommen og gi det husrom, har ikke bare slik ettertanke ingen åndelig verdi, men kan i seg selv bli ansvarlig for dannelsen av subtile sanskaraer. Ettertanke bør ikke ledsages av noen bevisst aksept av det begjæret som oppstår i bevisstheten, og man må ikke gjøre noe forsøk på å vedlikeholde minnene om dette begjæret. Når begjærene nektes uttrykk og oppfyllelse i handling og ledes gjennom en uaksepterende bevissthets intense ild av ettertanke, fortæres spirene til dette begjæret. Avvisning av begjær og hemming av fysisk respons fører med tiden til en automatisk og naturlig negasjon av fortidens sanskaraer.

Begjærløshet

Avvisning av begjæret er en forberedelse til begjærløshet, eller den tilstanden uten å ville ha noe som er det eneste som kan føre til sann frihet. Begjær er nødvendigvis bindende enten det oppfylles eller ikke. Når det oppfylles, leder det til flere ytterligere begjær, slik at åndens bindinger foreviges. Når de ikke oppfylles, leder de til skuffelse og lidelse som — gjennom sine sanskaraer — legger åndens frihet i lenker på sin egen måte.

Det finnes ingen ende på begjæret fordi sinnets ytre og indre stimuli hele tiden lokker det inn i en tilstand der det enten begjærer eller misliker noe (som er en annen form for å begjære). De ytre stimuli er sanseopplevelser gjennom syn, hørsel, lukt, smak og berøring. De indre stimuli er de som oppstår i menneskesinnet gjennom minnene fra det nåværende liv og summen av de sanskaraene som bevisstheten har akkumulert i løpet av sin evolusjonsperiode og i løpet av sine menneskeliv. Når sinnet er lært opp til å holde seg uberørt og balansert i nærvær av alle ytre og indre stimuli, kommer det frem til en tilstand av begjærløshet. Og gjennom ikke å begjære noe (bortsett fra den absolutte Virkelighet som er hinsides stimulienes motsetninger), er det mulig å avvikle ønskesanskaraene.

Begjærløshetens likevekt og neti, neti-prinsippet

Begjær er en tilstand av forstyrret sinnslikevekt og begjærløshet er en tilstand av stabil balanse. Begjærløshetens likevekt kan bare opprettholdes gjennom et uopphørlig arbeid for gjøre seg løs fra alle stimuli — enten de er tiltalende eller smertefulle, behagelige eller ubehagelige. For å forbli uberørt av denne verdens gleder og sorger, må sinnet være helt ubundet av ytre og indre stimuli. Selv om sinnet til stadighet stålsetter seg gjennom å gi seg selv konstruktive instrukser, vil det alltid finnes en risiko for at forsvarets utposter skylles vekk av en eller annen plutselig og uventet bølge som reiser seg i naturens og de mentale omgivelsers hav. Når dette skjer, kan det hende at du føler deg fullstendig bortkommen for en tid, men en holdning preget av ikke-bundethet kan redde deg.

Denne holdningen består i tillempingen av neti, neti prinsippet (ikke-dette, ikke-dette). Det innebærer en konstant anstrengelse for å opprettholde en årvåken ubundethet i forhold til de fristende motsetningene som den begrensede erfaringen kan by på. Det går ikke an å fornekte bare de ubehagelige stimuli og forbli innvendig bundet til de behagelige. Hvis sinnet skal forbli uberørt når motsetningene går til angrep, kan det ikke fortsatt være bundet til de behagelige stimulusytringene og la seg påvirke av dem. Likevekten består i å være like komplett ubundet til begge alternativene.

De positive sanskaraenes "ja, ja"-mening kan bare oppheves gjennom en negativ "nei, nei"-påstand. Dette negative elementet må nødvendigvis være tilstede i alle asketismens aspekter slik de gis uttrykk gjennom forsakelse, ensomhet, faste, bot, gjennom å nekte begjæret oppfyllelse og begjærløshet. En vellykket blanding av alle disse metodene og holdningene skaper en sunn form for askese, fri fra slit og anstrengelse. Men for å sikre dette, må det negative elementet i dem komme naturlig uten å gi opphav til perversiteter eller ytterligere begrensninger.

Å prøve å tvinge sinnet til et asketisk liv er hensiktsløst. Enhver forsert tilpasning av livet i retning av askese vil sannsynligvis forkrøple mange gode egenskaper. Når de sunne sidene ved menneskenaturen tillates å utvikle seg naturlig og i et rolig tempo, vil de utfolde sin innsikt i relative verdier og slik berede veien for et spontant asketisk liv. Men ethvert forsøk på å tvinge eller påskynde sinnet i retning av et asketisk liv vil sannsynligvis innvitere til motreaksjoner.

Prosessen der man blir frigjort fra noen bånd, ledsages ofte av en annen prosess der nye bånd dannes. Den groveste formen for tilknytning er den som retter seg mot objektenes verden, men når sinnet løsgjør seg fra objektenes verden, har det en tendens til å utvikle mer raffinerte tilknytninger av det subjektive slaget. Når sinnet har lykkes i å skape en viss ubundethet, kan det lett utvikle en subtil form for egoisme som uttrykker seg gjennom reserverthet og overlegenhet. Ubundethet må ikke tillates å danne noen form for kjerne som egoet kan feste seg til, og samtidig må det ikke bli uttrykk for en manglende evne til å mestre det verdslige livets storm og jag.

De tingene som begrenser en ren og uendelig væren, bør oppgis gjennom en holdning preget av en veldig styrke, født av renhet og opplysning, ikke gjennom en følelse av hjelpeløshet i møte med konflikt og kamp. Videre består ikke sann ubundethet i at man klynger seg til neti, neti formelen alene, noe som av og til kan bli en besettelse for et sinn uten en dyptfølt lengsel etter opplysning. En slik opptatthet av et rent fornektelsesformular eksisterer ofte side om side med en innvendig dveling ved fristelsene. Ubundethet kan ikke være helhetlig og helhjertet før den blir en uatskillelig del av ens natur.

Negative sanskaraer må også forsvinne før opplysning

Den negative "nei, nei"-bekreftelsen er den eneste metoden for å avvikle positive sanskaraer samlet sammen gjennom evolusjon og menneskeliv. Men selv om denne prosessen ødelegger de positive sanskaraene, resulterer den samtidig i dannelsen av negative sanskaraer som på sin måte betinger sinnet og skaper et nytt problem. "Nei, nei"-bekreftelsen må være sterk nok til å sørge for at alle fysiske, subtile og mentale sanskaraer viskes ut, men etterat den har tjent sin hensikt, må den forlates for godt. Den åndelige erfarings endelige mål består ikke i fornektelse alene. Å underlegge den et negativt formular betyr å begrense den ved hjelp av en intellektuell forestilling. Sinnet må benytte seg av det negative formularet for å avbetinge seg selv, men det må gi avkall på det før livets endelige mål kan oppnås.

Tanken må benyttes for at de begrensningene som dannes av dens egen virksomhet skal kunne overskrides, men når dette er gjort, må den selv oppgis. Dette utgjør den prosessen der man går hinsides sinnet, og dette blir mulig gjennom ikke-identifikasjon med sinnet og dets begjær. Å se objektivt på kroppen så vel som på alle tanker og lavere impulser, er å etablere seg i salig ubundethet og negere alle sanskaraer. Dette betyr å befri sjelen fra dens selvpåførte illusjoner — som "jeg er kroppen," "jeg er sinnet" eller "jeg er begjær " — og vinne terreng i arbeidet med å nå frem til det opplyste "Jeg er Gud"- stadiet ("Anal Haqq" eller "Aham Brahmasmi").

Negering av sanskaraer oppnådd gjennom kontroll

Mot slutten av Del I forklares metoder til å fjerne sanskaraer som hovedsakelig bygger på negering av de positive sanskaraene som skjuler Sannheten for bevisstheten og forhindrer Selvopplysningen — som hele skaperverket ble til for. Alle disse metodene for negering av sanskaraer er til syvende og sist basert på kontroll over kropp og sinn. Kontroll over sinnets vanemessige tendenser er mye vanskeligere enn kontroll over fysiske handlinger. Sinnets flytende og flyktige tanker og begjær kan holdes i tømme bare ved tålmodighet og standhaftig øvelse. Men denne beherskelsen av mentale prosesser og reaksjoner er nødvendig for å stanse dannelsen av nye sanskaraer og for å slite ut eller avvikle de gamle sanskaraene som de er uttrykk for. Selv om kontroll kan være vanskelig i begynnelsen, vil den gjennom oppriktig anstrengelse gradvis bli naturlig og lett å oppnå..

Kontroll er overlagt og innebærer anstrengelse så lenge sinnet prøver å avbetinge seg gjennom å fjerne sanskaraer. Men etter at sinnet er frigjort fra sanskaraene, blir kontrollen spontan fordi sinnet nå fungerer i frihet og forståelse. En slik kontroll fødes av karakterstyrke og et sunt sinn og uten unntak bringer den med seg frihet fra frykt og en enorm fred og ro. Sinnet, som viser seg som så svakelig når det fungerer tøylesløst og ukontrollert, blir en kilde til styrke når det kontrolleres. Kontroll er uunnværlig for vedlikehold av mental energi og økonomisk bruk av tankekraft til kreative formål.

Sann kontroll er kreativ omstilling i lys av sanne verdier

Imidlertid, hvis kontrollen er rent mekanisk og uten mål, motarbeider den sin egen hensikt som er å gjøre sinnets frie og ubetingede fungering mulig. En kontroll som er av sann åndelig verdi, innebærer ikke en mekanisk fortrengning av tanker og begjær, men er den naturlige tilbakeholdenhet som utøves gjennom å virkelig se de positive verdiene som oppdages i løpet av erfaringsprosessen. Sann kontroll er derfor ikke bare negativ. Siden positive verdier kommer i fokus for bevisstheten, vil deres krav om å bli uttrykt i livet frembringe mentale responser som etter hvert vil fjerne alle tendenser som står i veien for disse verdienes fulle og frie uttrykk. Slik fjernes tendenser til lyst, grådighet og sinne gjennom en takknemlig erkjennelse av verdien i et liv i renhet, generøsitet og vennlighet.

Sinnet, som har vent seg til å tenke og reagere på bestemte måter, finner det ikke enkelt å tilpasse seg sin egen erkjennelses nye krav på grunn av den tregheten som forårsakes av inntrykk etter tidligere tenke- og handlemåter. Denne omstillingsprosessen i lys av sanne verdier ytrer seg som det vi kaller kontroll over sinnet. Denne kontrollen er ikke en mekanisk eller forsert manipulering av sinnet. Den er sinnets anstrengelse for å overvinne sin egen treghet. Den er grunnleggende kreativ og ikke negativ i sin hensikt, for den er sinnets forsøk på å oppnå selvtilpasning slik at et uttrykk for livets sanne verdier skal bli forløst.

Spredning og uttømming av sanskaraer

Kreativ kontroll blir mulig fordi lysets kilde er i alle, og selv om Selvopplysning hindres av sanskaraenes slør, er ikke alt mørkt selv innenfor grensene til en vanlig menneskebevissthet. Forståelsen av sanne verdier utgjør en lysstråle som leder mennesket fremover med en varierende grad av klarhet alt ettersom hvor tykt sanskarasløret er. Sanskaraenes negeringsprosess er samtidig den prosessen der sanne verdier blir forstått. Åndelig fremgang kjennetegnes derfor av et tosidig aspekt der sanskaraenes falske verdier gis avkall på til fordel for forståelsens sanne verdier. Prosessen der lavere verdier skiftes ut med høyere verdier, er den sublimeringsprosessen som innebærer at den mentale energien som var innelukket i gamle sanskaraer, ledes i retning av kreative og åndelige mål. Når energien som var innelukket i sanskaraene, avledes på denne måten, blir de spredt og uttømt.

Sublimeringsprosessen opprettholdt av usvikelig interesse

Sublimeringsmetoden er den naturligste og mest effektive metoden for å bryte ut av sanskaraenes gamle spor, og den har den spesielle fordelen at den er av usvikelig interesse for aspiranten uansett stadium. En ren negeringsmetode uten erstatning vil sannsynligvis bli kjedelig i lengden og kan synes å lede til tomhet. Men sublimeringsmetoden består i å erstatte lavere verdier med høyere og er derfor full av oppslukende interesse på alle stadier fordi den bringer med seg en stadig økende følelse av oppfyllelse. Mental energi kan sublimeres inn i åndelige baner gjennom 1) meditasjon, 2) uselvisk tjeneste for menneskeheten og 3) hengivelse.

Meditasjon: dens natur og hensikt

Meditasjon er en dyp og uavbrutt konsentrasjon på et idealobjekt. I en slik konsentrasjon på et idealobjekt er personen kun bevisst sitt meditasjons-objekt i det han fullstendig glemmer sinnet så vel som kroppen. Derfor dannes ingen nye sanskaraer, og de gamle spres og uttømmes gjennom den mentale aktiviteten som pågår når man dveler ved meditasjonsobjektet. Til slutt, når sanskaraene forsvinner fullstendig, oppløses sjelen som individualisert sjel i konsentrasjonens intensitet, og den smelter inn i idealobjektet.

Meditasjonsformer

Det finnes mange former for meditasjon i henhold til forskjellige menneskers ulike anlegg. Hos mennesker som jobber hardt, kan en rik forestillingskilde ofte tørke ut på grunn av overarbeid. For slike mennesker består den mest passende formen for meditasjon i å koble seg fra tankene sine og deretter betrakte disse tankene og kroppen objektivt. Etterat aspiranten har lykkes i å betrakte tankene og kroppen sin med full objektivitet, prøver han å identifisere seg med den kosmiske Væren gjennom konstruktive suggesjoner — som "jeg er Uendeligheten," "jeg er i alt," "jeg er i alle".

De som har en rik og livlig fantasi, kan prøve intens konsentrasjon på ett bestemt punkt, men å feste sinnet til ett punkt bør unngås av dem som ikke liker det. Vanligvis er sinnets energi spredt utover gjennom dets mangeartede tanker. Meditasjon over ett punkt har god effekt på sinnet når det gjelder å samle seg og falle til ro, men det er en mekanisk prosess og gir ikke kreative og frydefulle opplevelser. På begynnerstadiene kan denne formen for meditasjon imidlertid benyttes som en forberedelse til andre mer givende former for meditasjon.

Meditasjon på Guds personlige og ikke-personlige aspekter

Overlagte og konstruktive tanker på Gud, den Elskede, er forløperen for de mer vellykkede og dypere formene for meditasjon. Meditasjon på Gud er mest åndelig fruktbar. Gud kan være meditasjonsobjektet enten i sitt ikke-personlige aspekt eller i sitt personlige aspekt. Meditasjon på Guds ikke-personlige aspekt passer bare for dem som har spesielle anlegg for det. Den innebærer å fokusere alle tanker på Guds abstrakte og umanifesterte eksistens. På den annen side består meditasjon på Guds personlige aspekt i å sentrere alle tanker på Guds skikkelse og attributter.

Etter intens meditasjon ønsker kanskje sinnet å falle til ro, ikke på meditasjonsobjektet, men på varigheten i den veldige freden som oppleves under meditasjon. Slike øyeblikk er et naturlig resultat av at sinnets forestillingsevne trettes ut, og de bør oppmuntres uten at man anstrenger seg for å oppnå dem. Meditasjon bør være spontan og ikke forsert. Når guddommelige impulser reiser seg, bør fantasien øyeblikkelig slippes løs og gis tillatelse til å sveve. Fantasiflukten bør kontrolleres bare i den bestemte hensikt å bli ett med det Uendelige. Den bør ikke påvirkes av forskjellige følelses-strømmer fra lyst, grådighet eller vrede.

Hindringer i meditasjon

Fremgang i konsentrasjon kommer kun gradvis, og nybegynneren blir ofte motløs fordi han ikke oppnår tilfredsstillende resultater i starten. Ofte er det den skuffelsen han opplever, som blir en alvorlig hindring når det gjelder å komme i gang med dagens meditasjon og holde frem med den. Andre hindringer som latskap og dårlig helse kan også være vanskelige å beseire, men man kan komme over dem hvis man har faste tider for meditasjon og trener regelmessig. Tidlig om morgenen eller ved solnedgang er naturens stillhet til stor hjelp for meditasjon, men den kan også gjennomføres til en hvilken som helst annen passende tid.

Viktigheten av ensomhet for meditasjon

Ensomhet er en av de essensielle betingelsene for å lykkes i meditasjon. I tankens verden blander tankeformer og -farger seg med hverandre hele tiden. Noen store idéer har en tendens til å styrke sinnet fordi de letter integrering, mens andre lettsindige tanker virker oppløsende. Sinnet vil enten tiltrekkes eller frastøtes av disse ulike tankene i sine mentale omgivelser. Det er tilrådelig å unngå innflytelsen fra disse mangeartede tankene slik at man kan slå seg til ro i sine egne ideelle tanker. Når det gjelder å oppnå dette, har ensomhet enorme muligheter. Ensomhet betyr økonomisering med mental energi og økt konsentrasjonsevne. Med ingenting utenfra til å tiltrekke eller frastøte sinnet, blir du dratt innover og lærer kunsten å åpne deg for høyere strømninger som har kraft i seg til å gi deg styrke, salighet og en fredfull åpenhet.

Uselvisk tjeneste

Mens meditasjon på Guds personlige og ikke-personlige aspekter krever at bevisstheten trekkes tilbake til ens eget hjertes aller helligste, oppnås konsentrasjon på Guds universelle aspekt best gjennom uselvisk tjeneste for menneskeheten. Når et menneske er fullstendig oppslukt i tjeneste for menneskeheten, glemmer han, som i meditasjon, helt sin egen kropp og sinn og deres funksjoner, og derfor dannes ingen nye sanskaraer. Dessuten blir de gamle sanskaraene som binder sinnet, brutt i stykker og spredt utover. Siden individet nå sentrerer sin oppmerksomhet og interesse på andres beste og ikke på sitt eget beste, blir egoets kjerne frarøvet sin nærende energi. Uselvisk tjeneste er derfor en av de beste metodene til å avlede og sublimere den energien som er innestengt i bindende sanskaraer.

Implikasjoner ved uselvisk tjeneste

Uselvisk tjeneste er oppnådd når det ikke lenger finnes den minste tanke på belønning eller resultat, og når det overhodet ikke tas hensyn til eget velvære eller bekvemmelighet eller muligheten av å bli misforstått. Når du er helt opptatt av andres velferd, tenker du ikke mye på deg selv. Du bryr deg ikke om ditt eget velvære og bekvemmelighet eller helse og lykke. Du er tvert imot villig til å ofre alt for andres velferd. Deres velvære er din bekvemmelighet, deres helse er din glede og deres lykke er din fornøyelse. Du finner ditt liv ved å miste det i deres. Du lever i deres hjerter og de finner ly i ditt hjerte. Der det finnes en sann hjertenes forening, identifiserer du deg helt med det andre mennesket. Din hjelpende handling eller trøstende ord forsyner andre med det som kanskje mangler i dem, og gjennom deres takknemlige tanker og gode vilje mottar du faktisk mer enn du gir.

Frihet og oppfyllelse gjennom tjeneste

Slik, gjennom å leve for andre, utdyper og utvider ditt eget liv seg. Et menneske som fører et liv i uselvisk tjeneste, er seg derfor nesten ikke bevisst at han tjener. Han får ikke dem han tjener til å føle at de på noen måte skylder ham noe. Tvert imot føler han selv at han står i gjeld til dem, fordi han har fått muligheten til å gjøre dem lykkelige. Han tjener dem ikke for å vise seg eller for ære og berømmelses skyld. Uselvisk tjeneste er helt og fullt oppnådd bare når et individ oppnår den samme lykken ved å tjene andre som han kjenner når han selv mottar en tjeneste. Den uselviske tjenestens ideal frir ham fra de sanskaraene som har med trang til makt og eiendom å gjøre, selvmedlidenhet og sjalusi og med onde gjerninger begått på grunn av selviskhet.

Kjærlighet

Både uselvisk tjeneste og meditasjon er spontane når de inspireres av kjærlighet. Kjærlighet blir derfor med rette betraktet som den viktigste veien til realisering av den Høyeste. I kjærlighet er sjelen fullstendig oppslukt i den Elskede og derfor løsgjort fra kroppens og sinnets virksomhet. Dette setter en stopper for dannelsen av nye sanskaraer og fører også til oppløsning av gamle sanskaraer ved å gi livet en helt ny retning. Ingen steder kommer selvforglemmelsen så naturlig og fullstendig som i kjærlighetens intensitet. Derfor gis den førsteplass blant alle metoder til å sikre bevissthetens befrielse fra sanskaraenes bindinger.

Kjærlighetens rensende effektivitet

Alle de forskjellige fordelene ved de andre stiene som leder til friheten, finnes i kjærligheten, og i seg selv er kjærligheten den mest fremragende og effektive. Den kjennetegnes samtidig av selvoppofrelse og lykke. Det som gjør den så enestående, er at den medfører et eksklusivt og helhjertet offer til den Elskede uten at noe annet objekts krav blir tilkjent betydning. På den måten gis det ikke rom for noen avledning av mental energi og konsentrasjonen blir fullstendig. I kjærlighet samles menneskets fysiske, vitale og mentale energier og gjøres tilgjengelige for den Elskedes sak, slik at denne kjærligheten blir en dynamisk kraft. Den sanne kjærlighetens spenninger er så sterke at enhver annen følelse som kunne tenkes å ville blande seg inn, blir kastet ut med en gang. Kjærlighetens utdrivende og rensende effektivitet er uten like.

Kjærlighet hører hjemme overalt i skaperverket

Det er ikke noe unaturlig eller kunstig ved kjærlighet. Den eksisterer fra evolusjonens første begynnelse. På det inorganiske stadiet finner den sitt primitive uttrykk i form av kohesjon og tiltrekning. Den er den naturlige affinitet som gjør at tingene henger sammen og tiltrekkes av hverandre. Tyngdekraften som himmellegemene utsetter hverandre for, er uttrykk for denne formen for kjærlighet. På det organiske stadiet blir kjærligheten selvopplyst og selvverdsettende, og spiller en viktig rolle for alle former, fra den laveste, som amøben, til de mest evoluerte menneskeformer. Når kjærligheten er selvopplyst, blir dens verdi intensivert gjennom dens bevisste offer.

Kjærlighet uttrykt gjennom bevisst offer

Kjærlighetens offer er så fullstendig og uforbeholdent at den har alt å gi og ingenting å forvente. Jo mer den gir, jo mer vil den gi, og desto mindre er den klar over at den har gitt. Strømmen av sann kjærlighet vil alltid vokse og aldri gi tapt. Dens enkle uttrykk er dens enkle overgivelse. Den vier kompleksiteten i den Elskedes beskaffenhet og behov sin ytterste opp-merksomhet og omtanke. Uten ende og uten anger søker den å glede den Elskede på tusen forskjellige måter. Den nøler ikke med å ønske lidelsen velkommen bare for å tilfredsstille et eneste av den Elskedes ønsker eller for å lindre den Elskedes aller minste smerte forårsaket av forsømmelse eller likegyldighet. Elskeren skulle gjerne svinne hen og dø for den Elskedes skyld. Utslitt og plaget har kjærligheten ikke tid til å ta seg av den kroppen som huser og nærer den. Den kompromisser ikke, og hele livet igjennom vil den Elskede forbli det eneste som angår elskeren. Kjærlighetens tabernakel sprenges av ukontrollerbar rastløshet og føder elver av kjærlighet og sødme inntil elskeren bryter gjennom sine grenser og mister seg selv i den Elskedes væren.

Hengivelsens forskjellige stadier

Når kjærligheten er dyp og intens, kalles den bhakti eller hengivelse. På sine innledende stadier uttrykkes hengivelse gjennom tilbedelse av symboler, knefall foran gudebilder, ærbødighet og trofasthet overfor de åpenbarte skriftene eller en søken etter det Høyeste gjennom abstrakt tenkning. På høyere utviklingsstadier uttrykker hengivelse seg som omtanke for menneskenes velferd og tjeneste for menneskeheten, kjærlighet og ærbødighet overfor helgener og troskap og lydighet til en åndelig Mester. Disse stadiene har sin relative verdi og sitt relative resultat. Kjærlighet til en levende Fullkommen Mester er et unikt stadium i hengivelse fordi den til sist forvandles til para-bhakti, eller guddommelig kjærlighet.

Para-bhakti

Para-bhakti er ikke bare intensivert bhakti. Den begynner der bhakti ender. På para-bhaktis stadium er ikke bare hengivelsen alt som opptar en, den ledsages også av hjertets ekstreme rastløshet og en uopphørlig lengsel etter å forenes med den Elskede. Deretter følger manglende interesse for egen kropp og dens ivaretakelse, isolasjon fra egne omgivelser og total likegyldighet overfor utseende eller kritikk — mens de guddommelige impulser av lengsel etter den Elskede blir hyppigere enn noensinne. Denne høyeste kjærlighets-fasen er så fruktbar fordi den har som sitt objekt den Ene som er selve den inkarnerte kjærligheten og som den aller ypperste elskede kan gi elskeren den mest fullkomne respons. Renheten, sødmen og kraften i den kjærlighet elskeren mottar fra Mesteren, bidrar til den uovertrufne åndelige verdi som ligger i denne høyeste kjærlighetsfasen.

Inntrykk fra en Sadguru forvandler livet

Kjærlighet til en Sadguru eller Fullkommen Mester er spesielt viktig fordi den inviterer til kontakt med Sadguruen. Gjennom slik kontakt mottar aspiranten inntrykk fra Mesteren som har en helt spesiell evne til å oppheve andre inntrykk fra tidligere, slik at de fullstendig forvandler hans livsgehalt. Mottakeren av disse inntrykkene gir kanskje helt opp sin gamle livsstil og tankebaner. Slik kontakt forandrer og hever tonen i det mest fordervede liv. Et menneske har kanskje ført et liv i hemningsløse utskeielser uten noen sinne å tenke på annet enn å oppfylle sine verdslige begjær. Han kan ha vært fanget av sin trang til eiendeler og makt uten noe ideal bortsett fra å skaffe og hamstre penger og ha det moro.

Selv et slikt menneske, som på ingen måte kan forestille seg frihet fra verdens bånd, kan imidlertid komme til å oppdage at de sanskaraene han mottar gjennom sin kontakt med Mesteren, har kraft nok til å la teppet gå ned en gang for alle for hans gamle måter å tenke og leve på og åpne helt nye perspektiver for ham over et høyere og friere liv. Inntrykkene fra Mesteren kan være like velgjørende for et intellektuelt og kultivert menneske der klarsynet likevel er begrenset, der forestillingsevnen på sitt beste kan erkjenne skjønnheten i kunst og litteratur og der nestekjærligheten ikke evner å strekke seg utover nabolagets omkrets eller nasjonens grenser. Et slikt menneske vil bli løftet opp til en enda høyere livsstil gjennom å motta inntrykk fra en Mester.

Utslettelse av alle sanskaraer gjennom en Sadgurus intervensjon

En Sadguru kan heve aspiranten opp fra et vanlig intellektuelt bevissthetsnivå til et bevissthetsnivå der det finnes inspirasjon og intuisjon og deretter videre til et innsikts- og opplysningsnivå som kulminerer i hans sammensmelting med det Uendelige. Denne opphøyelsen av aspiranten korresponderer med hans overgang fra den verdslige sfære til den subtile sfære, fra den subtile sfære til den mentale sfære og til slutt fra den mentale sfære til Frihetstilstanden. Det siste steget betyr fullstendig utslettelse av alle sanskaraer — naturlige som ikke-naturlige, positive som negative. For å bruke analogien med snoren som er viklet rundt en pinne, består denne utslettelses-prosessen i å klippe over snoren med en saks. Denne utslettelsen av alle sanskaraer som ligger implisitt i bevissthetens endelige frigjørelse fra alle illusjoner og bindinger, kan aldri oppnås uten gjennom en Sadgurus nåde.

Behov for fullstendig selvovergivelse

Men en slik aktiv inngripen fra en Sadgurus side forutsetter et uinnskrenket forhold mellom aspiranten og Mesteren, noe som kan etableres bare når aspiranten lykkes i sin fullstendige selvovergivelse til ham. Selvovergivelse betyr lydighet til alle Mesterens ordre. Når alle dine begjær og handlinger styres av ham og er et resultat av at du adlyder hans ordre, blir han direkte ansvarlig for dem. Når selvovergivelsen er helt gjennomgripende, overdras altså ansvaret for din frigjørelse fra sanskaraer til Mesteren, og på disse nye betingelsene utsletter Mesteren alle dine sanskaraer på et øyeblikk.

Intellektuell lydighet

Lydighet mot Mesteren slik det forutsettes i full selvovergivelse, er av to slag: intellektuell og bokstavelig. Av disse to typene kommer intellektuell lydighet først og er innledningen til bokstavelig lydighet som er langt mer fruktbar. Når du er intellektuelt overbevist om Mesterens storhet og Fullkommenhet, har du kjærlighet og respekt for ham, men du er ikke i stand til å følge hans ordre bokstavelig. Siden fornuften danner grunnlaget for din overbevisning, finner du det vanskelig å holde den adskilt fra din forståelse av Mesteren og hans ordre. Siden de to er uløselig sammenfiltret, holder din fornuftsbaserte tro deg innenfor den intellektuelle lydighetens grenser. Mesteren lar denne fasen i elevens utvikling være i fred og alle "lydighets-pillene" han tilbyr, er intellektualiserte for at de skal passe elevens smak og kaliber.

Bokstavelig lydighet

Gjennom intellektuell lydighet mot Mesteren kan du tilintetgjøre alle dine sanskaraer så sant du er oppriktig i din logiske tolkning av hans ordre og i utførelsen av dem. Men resultatet kommer mye fortere hvis din lydighet er bokstavelig. Bokstavelig lydighet er en effekt av den fjell-trygge troen og dype kjærligheten som Mesteren inspirerer til i eleven gjennom sin tiltrekningskraft. Lyset som strømmer ut fra Mesterens strålekrans og glansen fra hans renhet og barmhjertighet er i hovedsak ansvarlig for å skape en urokkelig tro som forbereder ham til betingelsesløst å følge Mesterens ordre — enten de tilfredsstiller hans kritiske sans eller ikke.

Slik bokstavelig lydighet er ikke en gang bundet til kravet om at ordrenes egentlige betydning bør være innenfor elevens intellektuelle forståelse, og dette er den beste formen for lydighet du kan strebe mot. Gjennom slik betingelsesløs og ikke-spørrende lydighet rettes alle krokete knuter av begjær og sanskaraer ut. Det er også gjennom slik lydighet at det skapes en dyp tilknytning mellom eleven og Mesteren slik at åndelig makt og visdom uhindret og uopphørlig strømmer inn i eleven. På dette stadiet blir eleven Mesterens åndelige sønn eller datter, og i tidens fylde fris hun eller han fra alle individuelle og sanskariske bindinger. Da blir også en slik sjelden en en Mester.

Sadguruens rolle

Sadguruen, eller den Fullkomne Mester, har en posisjon og makt som er unik. Det finnes mange sjeler i verden som har nådd mer eller mindre langt på den åndelige sti, men det er få som har krysset alle de seks plan i bevissthetens indre sfære og blitt ett med den uendelige kilden til eksistens, kunnskap og salighet. Sadguruen har ikke bare erfart bevissthetens forskjellige plan, han gjennomtrenger faktisk også alle sjelers egen væren fordi han har blitt ett med den Uendelige. Han er aksen i all aktivitet i universet.

Alle dine tanker og handlinger, dine gleder og sorger, dine irritasjoner og ditt stress, din styrke og din svakhet, dine eiendeler og din underkastelse, din kjærlighet og din lengsel skyldes på en måte ham. Han ikke bare gjennomtrenger all eksistens, han er også bevisst fortrolig med de kosmiske årsakslover og den komplekse funksjonen til individuelle sjelers sanskaraer. Årsakene til individets lykke og sorg, laster og dyder er like godt kjent for ham som årsakene til kosmiske forandringer og omstyrtninger. Ethvert vesen er som en åpen bok for hans allestedsnærværende bevissthets uavgrensede søkelys. På grunn av sin forening med den Uendelige, er Mesteren utstyrt med grenseløs makt, og han kan tilintetgjøre alle sjelens sanskaraer og frigjøre den fra alle forviklinger og bindinger i løpet av et eneste øyeblikk.

Fullkommen Mester (Qutub, Salik-e-Mukkamil, Sadguru): En Menneske-Gud. En Gudsrealisert sjel som opprettholder sin Gudsbevissthet og sin bevissthet om skaperverket på samme tid og som arbeider i skaperverket for å hjelpe andre sjeler til Realisering av Gud. I teksten vanligvis kalt Mester.  Tilbake

Fysisk sfære/verden: Materiens verden. De av skaperverkets synlige og usynlige verdener som kan erfares av den fysiske kropp gjennom en persons fysiske sanser. I den engelske teksten ofte gross sphere/world d.v.s. "grov" sfære/verden (o.a.).

Subtil sfære/verden: Sfære som består av de fire første bevissthetsplanene som de erfares av den subtile kroppen gjennom en persons subtile inntrykk. Det fjerde plan fungerer som en dørterskel til den mentale sfære og er hverken helt subtilt eller helt mentalt.

Mental sfære/verden: Sfære som består av det femte og sjette bevissthetsplan slik de erfares av den mentale kropp gjennom en persons mentale inntrykk.  Tilbake

De seks lavere involusjonsplan: bevissthetsplan (også bevissthetsinvolusjonsplan): de bevissthetstilstandene som sjelen erfarer mens den krysser den åndelige sti. I løpet av de første seks plan trekker sjelen gradvis fokus for sin bevissthet fra den grove sfære til den subtile sfære og deretter til den mentale sfære: dette er involusjon. På det syvende plan opplever sjelen Realiseringen og kjenner seg selv som Gud. (Se God Speaks for ytterligere informasjon.)  Tilbake