MEHER BABA KILDEN
Mona Brodin
Tennisveien 2F
N-0777 Oslo
Tlf: +47 922 87 823
epost

Oversatt fra engelsk
av Mona Brodin

Originalens tittel Discourses,
Sheriar Press, 1987

1999 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust,
Ahmednagar, India

All rights reserved.

Rop etter frihet

Over hele verden roper menneskets ånd etter frihet. Kjærlighet til frihet og søken etter frihet er menneskehetens hovedkjennetegn. Blant alle raser og under alle himmelstrøk, i alle land og til alle tider har den famlende og kjempende menneskehetens parole alltid vært frihet! Det finnes imidlertid svært få mennesker som virkelig forstår hva en sann og ubetinget frihet innebærer. Og det finnes mange som i sin delvise forståelse av frihetens virkelige forutsetninger nøyer seg med å strebe etter en type eksistens som gir dem en anelse om relativ frihet. Slik lengter forskjellige personer etter forskjellige typer frihet alt i følge den verdien de tillegger forskjellige ting.

Former for frihet

Frihet til å leve som man ønsker søkes på alle livets områder. Dette tvingende frihetsbehovet uttrykker seg som regel ved å feste seg til enkelte ytre betingelser for den måten folk ønsker å leve på. Derfor vil de som identifiserer sitt liv med fedrelandet, søke nasjonal eller politisk frihet. De som engasjerer seg i økonomiske anliggender, søker økonomisk frihet. De som inspireres av religiøs streben, søker religionsfrihet. De som er entusiastiske når det gjelder sosiologiske eller kulturelle ideologier, søker bevegelsesfrihet og frihet til å uttrykke de idealene de setter høyt og ønsker å utbre. Men få innser at den grunnleggende frihet, den som alene gir et preg av sann verdi til alle disse forskjellige formene for relativ frihet, er åndelig frihet. Selv om alle de ytre forutsetningene for et fritt liv skulle bli fullstendig oppfylt og garantert, ville allikevel menneskets sjel forbli ulykksalig bundet hvis den ikke lyktes i å realisere åndelig frihet.

Frihetens grenser

Alle de forskjellige typer frihet som fester seg til en eller annen ytre betingelse, kan i følge sin natur bare eksistere innenfor visse grenser. For den friheten et individ eller samfunn eller nasjon søker, må være i overensstemmelse med en lignende frihet for andre individer, samfunn og stater. Nasjonal, økonomisk, religiøs eller kulturell frihet uttrykker seg i og gjennom eksistensens tosidighet. Den lever av tosidighet og opprettholdes gjennom tosidighet, derfor kan den bare være relativ og begrenset og aldri uendelig. Den eksisterer i varierende grader. Selv når den er vunnet gjennom vedvarende anstrengelser, vil den aldri være oppnådd en gang for alle, siden de ytre omstendighetene som omsider er sikret, ikke er sikret for evig, men kan komme til å forverres i tidens løp.

Bare åndelig frihet er ubegrenset

Bare åndelig frihet er absolutt og ubegrenset. Når den er vunnet gjennom vedvarende anstrengelser, er den sikret for evig. Selv om åndelig frihet kan uttrykke seg gjennom eksistensens tosidighet — og faktisk gjør det — har den sin grunnvoll i realiseringen av alt livs ukrenkelige enhet og opprettholdes av den. En viktig betingelse for åndelig frihet er frihet fra alt begjær. Det er begjær som legger livet i lenker gjennom å binde det til de betingelsene som kan oppfylle dette begjæret. Der det ikke finnes begjær, finnes det ikke avhengighet eller begrensninger. Sjelen gjøres til slave gjennom begjær. Når sjelen bryter begjærets lenker, frigjør den seg fra sitt slaveri under kroppene sine — den grove, subtile og mentale. Dette er den åndelige friheten som bringer med seg en endelig realisering av alt livs enhet og setter en stopper for all tvil og bekymring.

Viktigheten av åndelig frihet

Det er bare i åndelig frihet at man kan opprettholde en varig lykke og uforringet Selvkunnskap. Det er bare i åndelig frihet at den aller høyeste Sannhetsvisshet oppstår. Det er bare åndelig frihet som betyr den endelig slutt på sorger og begrensninger. Det er bare i åndelig frihet at man kan leve for alle og allikevel forbli ubundet midt i alle aktiviteter. Enhver form for frihet som er mindre enn denne, kan sammenlignes med et hus bygd på sandgrunn, og enhver form for oppnåelse som er mindre enn denne, er ladet med redselen for forfall. Derfor finnes det ingen større gave enn den åndelige frihetens gave, og det finnes ingen viktigere oppgave enn å hjelpe andre til å oppnå åndelig frihet. De som har forstått den overordnede betydningen av åndelig frihet, må ikke bare strebe etter den for sin egen del, men også dele den Gudegitte forpliktelsen det er å hjelpe andre til å vinne den.

Sann tjeneste

De som inspireres av den uselviske tjenestens ånd, er alltid beredt til å yte menneskeheten all mulig hjelp gjennom å bidra med livsnødvendigheter — som klær og husly, mat og medisiner, skolegang og andre goder som sivilisasjonen kan gi. Når de vandrer på pliktens sti, er de ikke bare beredt til å kjempe for de svake mot aggresjon og undertrykkelse, men også til å ofre selve livet for andres skyld. Alle disse formene for tjeneste er store og bra, men fra et endelig synspunkt overgås de alle av den hjelpen som sikrer menneskehetens åndelige frihet. Den er av den aller høyeste viktighet.

Hvordan hjelpe andre å oppnå åndelig frihet

Måten man kan hjelpe andre å oppnå åndelig frihet på, er svært forskjellig fra den måten man kan gi andre typer hjelp på. De sultne kan dere skaffe mat, og de trenger bare å spise den. De nakne kan dere skaffe klær, og de trenger bare å ta dem på. De hjemløse kan dere skaffe hus, og de trenger bare å bo i dem. Når det gjelder de som strir under åndelige bindinger, finnes det imidlertid ingen ferdigsydde foranstaltninger som kan gi dem øyeblikkelig lindring. Åndelig frihet må vinnes av en selv for en selv, gjennom en årvåken og utrettelig krigføring mot det lavere selvet og de lavere begjærene. De som vil være soldater i Sannhetens tjeneste, må hjelpe alle, ikke bare til å begi seg ut på det spennende eventyret det er å vinne seier over seg selv, men også når det gjelder hvert eneste steg de tar mot denne seieren. Det finnes ingen annen måte å ta del i deres byrde på.

Kallet

Jeg er fullt overbevist om at dere som er meg hengivne, vil dele denne byrden. I år etter år har mange av dere adlydt mine ordre og handlet etter mine instrukser gjennom tro på meg og kjærlighet til meg. Dere har holdt fast på meg og min åndelige oppgave gjennom stormer og ubehag og gjennom tykt og tynt. Nå er tiden kommet for dere til å ofre all deres tjeneste til min misjon, nemlig å hjelpe menneskeheten til å vandre på den åndelige sti og realisere Gud. Den evige sannhet at Gud alene er virkelig, må bli klart forstått og ubetinget akseptert og den må bli gitt utvetydig uttrykk gjennom ord og handling. I sin fulle realisasjon av Sannheten skal menneskeheten oppnå åndelig frihet.

Ikke noe offer er for stort når det gjelder å sette mennesket fri fra åndelig binding og å hjelpe ham å motta Sannheten, som er det eneste som kan gi alle en varig fred og som er det eneste som kan opprettholde en urokkelig følelse av universelt fellesskap — sementert av alles uforbeholdne kjærlighet til alle som et uttrykk for den samme Virkelighet. I denne guddommelige planlagte og forutbestemte oppgaven er det Guds vilje å bringe åndelig frihet til menneskeheten, og dere, mine hengivne, må hjelpe meg — selv om det skulle koste dere livet. Når det gjelder deres plikt til å hjelpe andre til å finne Gud, må enhver form for lidelse og offer være velkommen.

Vær menneskehetens fakkelbærere

Jeg er svært glad for at dere er samlet her som svar på mitt kall for å motta mitt budskap til dere. På stien er den viktigste forutsetningen for å være en disippel at man er beredt til å arbeide for den åndelige sak, nemlig å bringe menneskeheten stadig nærmere realiseringen av Gud. Det gleder meg å se at i tro og kjærlighet til meg har dere helhjertet tilbudt dere å ta del i mitt universelle arbeid med å åndeliggjøre verden. Jeg har full tiltro til at dere ikke bare vil motta den Sannheten jeg bringer for deres egen del, men at dere også vil bli entusiastiske og tapre fakkelbærere for en menneskehet som er innhyllet i dyp uvitenhet.

Det åndelige arbeidets natur

På grunn av dets overordnede viktighet for menneskehetens sanne og endelige velferd stiller åndelig arbeid et naturlig og tvingende krav til alle som elsker menneskeheten. Derfor er det helt nødvendig at man er klar over dets natur. Hele verden er fast etablert i en falsk idé om adskilthet, og fordi den er fanget i en illusjon om tosidighet, er den underlagt alle tosidighetens komplikasjoner. Åndelige arbeidere må frelse verden fra smerten ved en innbilt tosidighet gjennom å få den til å innse sannheten i alt livs enhet.

Mangfoldighetens opprinnelse

Årsaken til denne illusjonen om mangfoldighet er at sjelen i sin uvitenhet identifiserer seg med kroppene sine. De grove, subtile og mentale kroppene er alle medier som ego-sinnet kan erfare ulike tilstander i motsetningenes verden gjennom. Men de kan ikke fungere som medier for kjennskap til sjelens sanne natur, for den står over dem alle. Ved å identifisere seg med kroppene fanges sjelen i mangfoldighetens uvitenhet. Sjelen i alle sine kropper med sitt ego-sinn er egentlig én udelt eksistens. Fordi den blander seg selv sammen med disse kroppene og ego-sinnet som egentlig bare er dens uttrykksmidler, betrakter den seg selv som begrenset, og den betrakter seg selv som bare en av mange sjeler i skaperverket, i stedet for å se seg selv som den eneste ene Virkelighet uten noen annen.

Bevissthetstilstander

Alle sjeler er evig og ubrytelig ett med den ene udelte og udelelige universelle Sjel som er den eneste Virkelighet. Allikevel skaper en falsk identifikasjon med kroppene og ego-sinnet en illusjon av mangfoldighet og differensiering innenfor helheten. Kroppene med ego-sinnet er bare bevissthetens medier eller uttrykksmidler, og mens sjelen opplever de forskjellige indre plan gjennom sine forskjellige medier eller uttrykksmidler, går den gjennom forskjellige bevissthetstilstander.

Gudsrealisering

De fleste sjeler har ingen bevissthet om sin sanne natur som Gud, som er alle sjelers Enhet og Virkelighet. Gudsrealisasjonen ligger kun latent i dem siden den fremdeles ikke er opplevd bevisst. De som har kastet av seg tosidighetens slør, opplever sjelen gjennom sjelen selv, uavhengig av alle medier eller befordringsmidler. I denne erfaringen kjenner sjelen seg --fullt bevisst — som identisk med Gud. Livet i Sannheten om alles enhet bringer med seg frihet fra alle bindinger og lidelser. Det er Uendelighetens selvbekreftelse som uendelighet. I denne tilstanden av åndelig Frihet og Fullkommenhet blir ego-livet omsider forlatt slik at et guddommelig liv i Sannhet kan forløses og erfares og Gud kjennes og bekreftes som den eneste Virkelighet det er verdt å leve for.

Tidens betydning

Å realisere Gud er å dvele i evigheten, det er en tidløs opplevelse. Men åndelig arbeid utføres for dem som er fanget i skaperverkets labyrinter som er begrenset av tiden. Åndelige arbeidere kan ikke tillate seg å ignorere skaperverkets tidselement. Å ignorere tiden ville være å ignorere det åndelige arbeidet i seg selv. Det er tvingende nødvendig å være spesifikt oppmerksom på hvordan tiden beveger seg innen skaperverket og å erkjenne fullt og helt den ytterste betydning av det øyeblikket i fremtiden som skal være vitne til den universelle tildelingen av den åndelige visdoms Sannhet.

Oppgaven for åndelige arbeidere

Oppgaven for de åndelige arbeiderne er å hjelpe meg med denne universelle tildelingen av Sannhet til den lidende menneskeheten. Dere er ikke bare nødt til å forberede menneskeheten på å motta denne Sannheten, dere må også bli etablert i den selv. Det er ekstremt viktig å huske at dere bare kan hjelpe andre til å oppnå åndelig frihet og komme ut av den illusoriske tosidigheten så lenge dere selv ikke glemmer enhetens idé mens dere arbeider med andre — som vil ha en tendens til å skape avgrensninger der de ikke eksisterer og som derfor ikke vil tillate åndelige arbeidere den minste hvilepause. Menneskenes sinn må renskes fullstendig for alle former for selviskhet og sneverhet hvis de skal bli i stand til å motta det evige livet jeg bringer. Det er på ingen måte noen lett oppgave å overtale folk til å oppgi sin selviskhet og sneverhet.

Det er ingen tilfeldighet at folk er delt i de rike og de fattige, de bortskjemte og de forsømte, herskerne og undersåttene, lederne og massene, undertrykkerne og de undertrykte, de høye og de lave, de som vinner laurbærkranser og de som får vanære. Disse forskjellene er skapt og opprettholdt av dem som i sin åndelige uvitenhet er bundet til dem og som er så etablert i sin perverse måte å tenke og føle på at de ikke engang er klar over sin perversitet. De er vant til å se på livet som noe som er oppdelt i ubrytelige avdelinger, og de er ikke villige til å oppgi sin separatistiske holdning. Når dere gir dere i kast med det åndelige arbeidet, vil dere bevege dere inn på et område preget av oppdelinger som folk klamrer seg desperat til, som de aksentuerer, og som de bevisst eller ubevisst streber etter å forevige.

Vinn folk til liv i Sannhet

Bare å fordømme denne oppdelingen vil ikke sette dere i stand til å stoppe den. Oppdelingen får sin næring fra en separatistisk tankegang og et separatistisk følelsesliv, og noe slikt kan bare gi etter for kjærlighetens og forståelsens lette berøring. Dere må vinne folk over til et liv i Sannhet, dere kan ikke tvinge dem til åndelighet. Det er ikke nok at dere eier en ureduserbar vennlighet og uplettet velvilje i deres egne hjerter. Hvis dere skal lykkes i arbeidet, må dere få dem til å tro og være overbeviste om at dere vil hjelpe dem til å frelse seg selv fra bindinger og lidelse og til å realisere det Høyeste, som de er rettmessige arvinger til. Det finnes ingen annen måte å hjelpe dem på hvis dere vil at de skal oppnå åndelig frihet og opplysning.

Tips til åndelige arbeidere

For å gi åndelig hjelp må dere ha en klar forståelse av de følgende fire punktene:

1. Tilsynelatende nedstigning til et lavere nivå.

Det kan ofte være nødvendig at dere tilsynelatende stiger ned til det lavere nivået der de som dere forsøker å hjelpe, befinner seg. Selv om hensikten er å heve folk opp til bevissthetens høyere nivåer, kan de lett unngå å profittere på det dere sier hvis dere ikke snakker på en måte som de kan forstå. Det dere formidler til dem gjennom deres egne tanker og følelser, må ikke gå over hodene på dem. De kommer til å gå glipp av poenget hvis dere ikke tilpasser det til deres evner og erfaring. Det er imidlertid like viktig å huske at mens dere gjør dette, må dere aldri virkelig miste deres eget høye forståelsesnivå. Dere må forandre tilnærmelsesmåte og teknikk ettersom de gradvis når frem til en dypere og dypere forståelse, og denne tilsynelatende nedstigningen til et lavere nivå vil bare være foreløpig.

2. Åndelig forståelse sikrer allsidig fremgang

Dere må ikke dele livet inn i avdelinger områder og deretter begynne å ta dere av hver enkelt avdeling separat og etter tur. Å tenke i avdelinger hindrer ofte et integrert syn. Hvis dere deler livet inn i politikk, utdannelse, moral, materielle fremskritt, vitenskap, kunst, religion, mystisisme og kultur — og deretter behandler eksklusivt ett og ett av disse aspektene etter tur -- vil de løsningene dere gir på livet, hverken være tilfredsstillende eller endelige. Men hvis dere lykkes i å vekke åndelig inspirasjon og forståelse, kommer fremgang på alle disse livsområdene til å følge automatisk. Som åndelige arbeidere må dere ha som målsetting å skaffe til veie en komplett og virkelig løsning på alle livets individuelle og sosiale problemer.

3. Åndelig fremgang består i spontan vekst av innvendig forståelse

Som åndelige arbeidere må dere også forstå at den åndelige visdom dere ønsker å formidle til andre, allerede ligger latent i dem, og at det eneste dere har å gjøre, er å være behjelpelige til å avdekke denne åndelige visdommen. Åndelig fremgang er ikke en prosess der noe som kommer utenfra samles inn, det er en prosess der noe indre utfolder seg. En Fullkommen Mester er absolutt nødvendig for at man skal kunne nå frem til Selvkunnskap, men den sanne betydningen av Mesterens hjelp består i den kjensgjerning at han setter andre i stand til å ta sine egne latente muligheter i full besittelse.

4. Noen spørsmål er viktigere enn svar

Dere som er åndelige arbeidere, må ikke miste av syne det virkelige arbeidet som Mesteren ønsker å få gjort gjennom dere. Når dere har en klar forståelse av at åndelig visdom ligger latent i alle, vil dere ikke lenger være så oppsatt på å gi andre ferdigsydde svar og løsninger. I mange tilfeller vil dere være fornøyde med å peke på et nytt problem eller klargjøre et problem de allerede står ansikt til ansikt med. Det kan hende at dere allerede har gjort deres plikt hvis dere stiller dem et spørsmål de ikke ville ha stilt seg selv når de er plassert i en praktisk situasjon. I noen tilfelle vil dere ha gjort deres plikt når det har lykkes for dere å befordre en søkende og spørrende holdning, slik at folk selv kan begynne å forstå og hanskes med sine problemer på en mer fruktbar og kreativ måte. Å gi dem et dypere perspektiv eller å hentyde til en mer fruktbar retning for tanker og handlinger kan i seg selv ofte bety mer enn å presse dem til å motta resultatene av de vurderingene dere har gjort. De spørsmålene dere hjelper dem til å formulere for seg selv, bør hverken være rent teoretiske eller unødvendig kompliserte. Hvis de er enkle, rett frem og fundamentale, vil disse spørsmålene gi sine egne svar og folk vil finne sine egne løsninger. Dere vil ha gjort dem en uerstattelig og verdifull tjeneste, for sett fra et åndelig synspunkt ville de aldri ha nådd frem til løsningen på sine mangfoldige problemer uten denne taktfulle intervensjonen.

Å overvinne vanskeligheter

Det viser seg alltid at åndelige arbeidere konfronteres med vanskeligheter, men vanskeligheter er til for å overvinnes. Selv om noen av dem virker uoverkommelige, må dere gjøre deres beste for å hjelpe andre uavhengig av resultater og konsekvenser. Vanskeligheter og seieren over dem, suksess og nederlag er alle illusjoner innen Enhetens uendelige doméne. Dere har allerede utført oppgaven når dere har gjort den med et fullt og helt hjerte. Hvis dere holder fast på deres målrettede ønske om å hjelpe meg i min sak for å vekke menneskeheten opp til den eneste virkelighet og den endelige verdien i Gud og Gud alene, vil dere få mange muligheter til å drive åndelig arbeid. Dette området gir dere mange arbeidsmuligheter.

Resultatene av åndelig arbeid

Dere må utføre deres arbeid uten å bekymre dere om konsekvensene, uavhengig av suksess eller nederlag, og ha tillit til at resultatene av et arbeid gjort i en slik ånd og med en slik forståelse, er sikret. Gjennom åndelig arbeideres utrettelige aktivitet skal menneskeheten innvies til et liv i varig fred og dynamisk harmoni, uovervinnelig tro og en salighet som aldri blekner, udødelig sødme og ufordervelig renhet, skapende kjærlighet og uendelig forståelse.

Verdi og begrensninger ved ytre konformitet

Selv om realisering av Sannheten er alle personers endelige mål, er det svært få som er tilstrekkelig forberedt på denne herlige skjebnens snarlige fullbyrdelse. Et verdslig individs sinn er mørklagt av et tykt lag av akkumulerte sanskaraer som må svekkes betydelig for at aspiranten skal så mye som å gå inn på den åndelige sti. Den vanlige metoden for gradvis å oppløse denne sanskara-ballasten er å følge en ytre kodeks for religiøse ritualer og seremonier så strengt som mulig.

Dette stadiet av ytre konformitet til religiøse påbud eller tradisjoner er kjent som etterfølgelse av shariat eller karma-kanda. Det omfatter handlinger som å be daglige bønner, besøke hellige steder, utføre plikter forordnet i de hellige skrifter og adlyde veletablerte regler i de etiske kodekser som er generelt akseptert av tidens moralske bevissthet. Dette stadiet av ytre konformitet er nyttig på sitt eget vis som åndelig disiplin betraktet, selv om den på ingen måte er fri for ondartede virkninger. For ikke bare har den en tendens til å gjøre en tørr, rigid og mekanisk, den gir også ofte næring til en slags subtil egoisme. De fleste personer er imidlertid knyttet til et liv i ytre konformitet fordi de opplever det som den enkleste måten å lindre sin dårlige samvittighet på.

Det indre livs realiteter

Sjelen tilbringer ofte flere liv med å samle lærdom gjennom ytre konformitet, men det kommer alltid en dag da den blir trett av ytre konformitet og mer interessert i det indre livs realiteter. Når et verdslig menneske tar fatt på denne høyere form for søken, kan han sies å ha blitt en aspirant. Slik et insekt som går gjennom en metamorfose til det neste stadium i sin eksistens, overskrider aspiranten den ytre konformitetsfasen (shariat eller karma-kanda) og begir seg inn på de åndelige frigjøringens sti, kjent som tariqat eller adhyatma-marga. I denne høyere fasen lar aspiranten seg ikke lenger tilfredsstille av ytre konformitet til visse regler, han ønsker å oppnå de kvalifikasjonene som kan gjøre hans indre liv åndelig vakkert.

Konvensjonenes begrensninger

Sett i perspektiv fra det indre livs realiteter kan et liv i ytre konformitet ofte være åndelig ufruktbart, og et liv som avviker fra en slik streng konformitet, kan ofte være åndelig rikt. Når man søker å leve i konformitet med etablerte konvensjoner og formaliteter, pleier man nesten alltid å gli inn i et liv av falske eller illusoriske verdier i stedet for et liv basert på sanne og varige verdier. Det som konvensjonene anerkjenner, trenger ikke alltid være åndelig sunt. Tvert i mot uttrykker og inneholder mange konvensjoner illusoriske verdier, siden de har oppstått som et resultat av virksomheten til åndelig uvitende gjennomsnittssinn. Illusoriske verdier er som regel konvensjonelle fordi de vokser frem innenfor det mentalitetsmønsteret som er det mest vanlige. Dette betyr ikke at konvensjoner nødvendigvis aldri inneholder annet enn illusoriske verdier.

Noen ganger holder enkelte mennesker fast på ukonvensjonelle ting uten annen grunn enn at de er utenom det vanlige. Deres søkens eller interessers uvanlige natur setter dem i stand til å føle sin adskilthet og særegenhet i forhold til andre og finne glede i det. Ukonvensjonelle ting vil ofte også skape interesse gjennom sin nyhetsverdi alene i kontrast til de konvensjonelle tingene. Det vanliges illusoriske verdi blir uten kraft gjennom fortrolighet, og da har sinnet en tendens til å overføre denne illusjonen av verdi til andre ting som ikke er så vanlige i stedet for å prøve å oppdage sanne og varige verdier.

Frihet fra konvensjoner skyldes kritisk tenking

Å overskride stadiet for ytre konformitet innebærer ikke et rent mekanisk og tankeløst skifte fra konvensjonalitet til ukonvensjonalitet. Et slikt skifte ville i sin essens bare være en slags reaksjon, og ville aldri på noen måte kunne bidra til et liv i frihet og sannhet. Den frihet fra konvensjoner som oppstår i aspirantens liv, skyldes ikke en eller annen ukritisk motreaksjon, den skyldes utøvelse av kritisk tenking. De som ønsker å overskride en ytre konformitets stadium og gå inn i de indre realiteters høyere liv, må utvikle evnen til å skille mellom falske og sanne verdier uavhengig av deres konvensjonalitet eller ukonvensjonalitet.

Å skille mellom sant og falskt

Å heve seg fra shariat (karma-kanda) til tariqat (adhyatma-marga) må derfor ikke tolkes som kun et avvik fra ytre konformitet. Det er ikke et skifte fra konvensjonalitet til idiosynkrasi, fra det vanlige til det uvanlige. Det er et skifte fra et liv i tankeløs aksept av etablerte tradisjoner til en værensmodus basert på en gjennomtenkt erkjennelse av forskjellen mellom det viktige og det uviktige. Det er et skifte fra en tilstand av ubetinget uvitenhet til en tilstand av kritisk ettertenksomhet. På stadiet for ren ytre konformitet er et individs åndelige uvitenhet ofte så komplett at han ikke engang vet at han er uvitende. Men når et menneske vekkes opp og begir seg inn på stien, starter han opp med å erkjenne behovet for et sant lys. På de første nivåer vil en anstrengelse for å oppnå dette lyset ta form av en intellektuell diskriminering mellom det varige og det flyktige, det sanne og det falske, det virkelige og det uvirkelige, det viktige og det uviktige.

Golde overbevisningers fallit

For den åndelige aspirant er det imidlertid ikke nok å utøve ren intellektuell diskriminering mellom det falske og det sanne. Selv om en intellektuell diskriminering uten tvil danner basis for alle videre forberedelser, bærer den frukt bare når de nye innsiktene benyttes i det praktiske liv. Sett i et åndelig perspektiv er det ikke teori som har betydning, det er praksis. De idéene, overbevisningene, meningene, oppfatningene eller dogmene som en person holder fast ved, utgjør bare overflaten på den menneskelige personlighet. Det er meget vanlig at man tror på én ting og gjør nøyaktig det motsatte. De golde overbevisningers fallit er desto mer bedrøvelige fordi det mennesket som næres av dem, ofte lider av den vrangforestillingen at han er åndelig avansert, når han i virkeligheten ikke engang har begynt på et åndelig liv.

Dogmer og trosbekjennelser

Noen ganger kan selv en feilaktig overbevisning som man gløder for, indirekte invitere en erfaring som åpner porten til et åndelig liv. Selv på nivået for shariat eller karma-kanda kan lojalitet til en religion ofte være en kilde til inspirasjon for mange uselviske og edle handlinger. For så lenge dogmer og trosbekjennelser aksepteres blindt, fastholdes de med en glød og entusiasme som bidrar med et dynamisk element til den ideologien som et menneske aksepterer her og nå. Dogmer og trosbekjennelser har i sammenligning med golde betraktninger og læresetninger den uttalte fordelen at de omfattes ikke bare av intellektet, men også av hjertet. De dekker og innvirker på en større del av personligheten enn rent teoretiske oppfatninger.

Dogmer og trosbekjennelser ofte skadelige

Generelt er imidlertid dogmer og trosbekjennelser like mye en kilde til ondt som til godt, fordi den rettledende visdommen i dem blir fordunklet når den kritiske tenking degenereres eller settes ut av kraft. Hvis lydighet til trosbekjennelser og dogmer noen ganger har vært bra for individet eller det samfunnet han hører til, har de oftere vært til skade. Selv om både sinn og hjerte er involvert i en lojalitet til dogmer og trosbekjennelser, fungerer begge i dette tilfellet under det alvorlige handikappet at kritisk tenkning er satt ut av kraft. Altså bidrar ikke dogmer og trosbekjennelser til noe udelt godt.

Behovet for å sette teorien ut i praksis

Når et menneske forlater dogmene og trosbekjennelsene han har akseptert på denne ukritiske måten til fordel for meninger og doktriner han har ofret tanker på, vil dette innebære en viss utvikling — for så vidt som sinnet nå har begynt å tenke og undersøke sine overbevisninger på en kritisk måte. Svært ofte vil man imidlertid se at de nye overbevisningene mangler den glød og entusiasme som kjennetegnet hans gamle lojalitet til dogmer og trosbekjennelser. Hvis disse nye overbevisningene mangler en motiverende drivkraft, vil de kun tilhøre livets mer overfladiske aspekter, og de henger på personen som en løs ytterfrakk. Sinnet er nå frigjort fra uraffinerte emosjoner, men dette er oppnådd gjennom å ofre hjertets samarbeid. Hvis resultatene av en kritisk tenkning skal bære åndelig frukt, må disse resultatene igjen invadere og gjenerobre hjertet for å verve det til et nytt fungerende samarbeid.

Med andre ord må de idéene som aksepteres etter en kritisk undersøkelse, igjen settes fri i et aktivt liv hvis de skal gi full avkastning. I det praktiske livs prosesser gjennomgår de ofte en sunn forvandling og blir sterkere sammenvevd med selve det stoffet som livet består av.

Kritisk og kreativ tenkning balanserer sinn og hjerte

Overgangen fra ytre konformitet (shariat eller karma-kanda) til de indre realiteters liv (tariqat eller adhyatma-marga) består av to steg: (1) å frigjøre sinnet fra tregheten i en ukritisk aksept basert på blind imitasjon og bevege det til kritisk tenkning og (2) å sette resultatene av en kritisk og diskriminerende tenkning ut i praksis. For å bære åndelig frukt må en refleksjon ikke bare være kritisk, den må også være kreativ. Kritisk og kreativ tenkning leder til åndelig forberedelse gjennom å kultivere de kvalitetene som bidrar til en fullkommengjørelse av sinn og hjerte og en likevekt mellom dem — og forløsningen av et ubelemret Guddommelig Liv.

Sammenkoblede egenskaper nødvendig for et åndelig liv

Hvis en aspirants indre liv skal bli harmonisk og opplyst, må han utvikle og uttrykke mange guddommelige egenskaper mens han er engasjert i sine daglige plikter. Hver enkelt egenskap virker kanskje ikke så svært viktig i seg selv, men det vil være galt å betrakte den isolert fra dens nødvendige sammenheng med andre viktige egenskaper. I et åndelig liv vil disse egenskapene iverksette og støtte hverandre, og deres gjensidige forbindelse er så vesentlig at ingen av dem kan fullstendig ignoreres uten at mange andre livsviktige egenskaper også tar skade. Betraktet i lys av deres sanne funksjon, viser altså hver enkelt av disse guddommelige egenskapene seg å være absolutt uunnværlige for et fullbyrdet liv.

Tålmodighet og utholdenhet

Alle mennesker har rett til å arve Sannheten. Men den som vil ta i mot arven, må være åndelig forberedt på den, og denne åndelige forberedelsen kan noen ganger kreve flere livs tålmodige og utholdende anstrengelse. Et av de første kravene til en aspirant er derfor at han må kombinere uuttømmelig entusiasme med urokkelig tålmodighet. Når et individ først har bestemt seg til å realisere Sannheten, finner han stien så full av vanskeligheter at det er få som holder ut til den ytterste slutt uten å miste motet. Det er lett å gi opp sine anstrengelser når man konfronteres av hindringer.

Dette kan illustreres gjennom historien om en mann fra Puna i India. Han leste en gang en åndelig bok som gjorde et så dypt inntrykk på ham at han følte for å avstå fra alt. Han forlot Puna og dro til en skog i nærheten av byen, satte seg under et tre med sin bønnekrans i hånden og begynte å repetere Guds navn. Han fortsatte med dette hele dagen til tross for mange ubekvemmeligheter og en svinnende entusiasme. Etter solnedgang hørte han brølene fra ville dyr på alle kanter, og selv om disse brølene ble høyere og høyere etter som nattemørket falt på, holdt han fast på sin avgjørelse. Men da han så en stor bjørn komme mot seg i mørket, flyktet han og løp for livet til han falt bevisstløs om i en butikk hjemme i Puna. Da han fikk bevisstheten tilbake, fortalte han om sitt vågestykke til dem som hadde samlet seg rundt ham, noe som moret dem kostelig — og han var ikke lenger i humør til forsakelse.

Å akseptere verden slik den er

Åndelig anstrengelse krever ikke bare fysisk utholdenhet og mot, men også uforferdet overbærenhet og et uangripelig moralsk mot. Verden er fanget i Maya og henfallen til falske verdier. Derfor står verdens skikker i kontrast til den standarden aspiranten har bygget opp for seg selv. Hvis han flykter fra verden, vil ikke det hjelpe ham. Han vil bli nødt til å komme tilbake til verden igjen for å utvikle de egenskapene som ville ha satt ham i stand til å møte og akseptere verden slik den er. Svært ofte går stien gjennom den verden han må tjene på tross av at han ikke liker dens skikker. Hvis aspiranten skal kunne elske og tjene en verden som ikke forstår ham og til og med er intolerant overfor ham, må han utvikle uendelig overbærenhet.

Overbærenhet

Som aspiranten går fremover på stien, oppnår han en stadig dypere forståelse av sann kjærlighet gjennom sin kontakt med en Fullkommen Mester. Dette gjør ham smertefullt sensitiv overfor slagene fra de handlingene i verden som ikke bare er uten ethvert snev av kjærlighet, men som også lar ham få kontakt med kald forakt, kynisk hensynsløshet, angstvekkende antipati og uavtagende hat. Alle disse konfrontasjonene setter hans overbærenhet på den ytterste prøve. Selv et verdslig menneske lider i en verden han av og til finner likegyldig eller fiendtlig, men han er mer tykkhudet og hans smerte er mindre akutt. Han forventer ikke noe stort bedre fra den menneskelige natur, og mener at disse tingene er uunngåelige og ubotelige. Aspiranten som har fått smake en dypere kjærlighet, kjenner til de skjulte mulighetene i enhver sjel. Slik blir lidelsene hans mer akutte fordi han føler avgrunnen mellom det som er og det som kunne ha vært, hvis bare verden hadde satt den aller minste pris på den kjærligheten han har begynt å forstå og verne om.

Moralsk mot og tillit

Overbærenhetens oppgave ville vært lett hvis aspiranten kunne forsone seg med verdens skikker og akseptere dem uten å utfordre dem. Men fordi han har sett de høyere sannheter, blir det hans absolutte plikt å ikke svikte dem, selv om hele verden går i mot dem. Lojalitet til de dypere sannheter han selv har sett, krever et urokkelig moralsk mot og at han er beredt til å stå ansikt til ansikt med kritikken, latterliggjørelsen og til og med hatet fra dem som ennå ikke har begynt å åpne seg for disse sannhetene. Selv om han får usvikelig hjelp av Mesteren og andre aspiranter i denne ujevne kampen, må han utvikle sin evne til å sloss for disse sannhetene helt alene uten stadig å sette sin lit til hjelp utenfra. Dette høyeste moralske mot kan bare komme gjennom den høyeste tillit til seg selv og Mesteren. Å elske verden og tjene den på Mestrenes vis er ikke en lek for de svake og lettskremte.

Frihet fra bekymring

Moralsk mot og selvtillit bør ledsages av frihet fra bekymring. Det finnes ikke noe særlig annet i sinnet som stjeler så mye energi som bekymring gjør. Å ikke bekymre seg om noenting er noe av det aller vanskeligste. Man opplever bekymring når ting går galt, og når det gjelder det som allerede har skjedd, er det ørkesløst å ønske at det hadde vært annerledes. Den fastfrosne fortiden er hva den er, og samme hvor mye man bekymrer seg, kan man ikke få den til å bli annerledes enn det den har vært. Allikevel identifiserer det begrensede egosinnet seg med fortiden sin, roter seg inn i dens floker og holder smerten fra frustrerte begjær ved like. Slik fortsetter bekymringene å vokse inn i personens mentale liv inntil egosinnet er tynget ned av fortid.

Bekymring oppleves også i forhold til fremtiden når denne fremtiden forventes å bli ubehagelig på en eller annen måte. I dette tilfellet prøver bekymringene å rettferdiggjøre seg selv som nødvendige deler av et forsøk på å forberede seg til å mestre den forventede situasjonen. Men ingenting blir bedre gjennom bekymring alene. Dessuten vil mange av de tingene man gruer seg til, aldri skje, og hvis de virkelig skjer, viser det seg at de var mye lettere å akseptere enn man trodde. Bekymring er et produkt av en febrilsk fantasi som arbeider under begjærenes stimulus. Den betyr at man gjennomlever en lidelse som for det meste er ens eget skaperverk. Bekymring har aldri ført til noe godt for noen, og den innebærer noe langt verre enn en ren sløsing med energi, for den innskrenker livets glede og fylde på en grunnleggende måte.

Munterhet, entusiasme, likevekt

Blant de mange tingene som aspiranten må kultivere, er det få som er så viktige som munterhet, entusiasme og likevekt. Når sinnet er dystert, deprimert og urolig, blir dets handlinger kaotiske og bindende. Ut fra dette oppstår det overordnede behovet for å opprettholde munterhet, entusiasme og likevekt under alle omstendigheter. Alt dette blir umuliggjort hvis ikke aspiranten lykkes i å eliminere bekymringen fra livet sitt. Bekymring er et nødvendig resultat av bindinger til fortiden eller den forventede fremtiden, og den vil alltid opprettholdes i en eller annen form inntil sinnet er helt løsrevet fra alt.

Målrettethet

Vanskelighetene på den åndelige sti kan bare overvinnes hvis aspiranten er målrettet. Hvis energien hans blir spredt utover gjennom verdslig streben, blir fremgangen meget langsom. Målrettethet innebærer å være lidenskapsløs i forhold til alle fristelser i fenomenenes verden. Sinnet må snu seg vekk fra alle fristelser, og full kontroll må etableres over sansene. En slik lidenskapsløshet er nødvendig for å oppnå målrettethet i søken etter sann forståelse.

Mesterens rettledning

Den overordnede betingelsen for en stø og sikker fremgang på stien er fordelen av å veiledes av en Fullkommen Mester. Mesteren gir akkurat den rettledning og hjelp som er nødvendig ut fra aspirantens behov til enhver tid. Alt Mesteren forventer er at aspiranten prøver så godt han kan for sin åndelige utvikling. Han forventer ingen øyeblikkelig forvandling av bevisstheten hvis ikke grunnen allerede er lagt. Tid er en viktig faktor i åndelig fremgang, slik den også er det i alle materielle prosjekter. Når Mesteren har gitt aspiranten et åndelig dytt fremover, venter han til den hjelpen han har gitt, er helt assimilert av ham. En overdose åndelighet gir alltid en usunn reaksjon, særlig hvis den er ubetimelig. Derfor velger Mesteren omhyggelig det øyeblikket hans intervensjon er sikret maksimale resultater, og når han har intervenert, venter han med uendelig tålmodighet til aspiranten virkelig trenger ytterligere hjelp.

Anlegg og evner

Aspiranten må alltid være beredt til å tjene menneskehetens sak. Han trenger ikke å vie seg til noe arbeid han ikke har anlegg for. Han må velge den type arbeid han er kvalifisert til å gjøre ut fra sine individuelle anlegg og evner. Men uansett hva slags tjeneste han kan yte ut fra sine anlegg, yter han den selv når omstendighetene er på det vanskeligste. Prøvelsene han kanskje må gjennomgå er mange, men hans fortsett om å tjene så sant han har mulighet til det, må være urokkelig.

Ingen krav fra begrenset "jeg"

Aspiranten er imidlertid ikke på noen måte bundet til idéen om å tjene i betydning av at det bare er han alene som kan sikre de beste resultatene. Der det finnes et behov for å yte en tjeneste, er han villig til å ofre hva som helst for å kunne yte den, men han er aldri bundet av en falsk idé om at "jeg alene bør ha æren av å gjøre dette." Hvis tjenestens privilegium blir en annen til del, er han ikke misunnelig. Hvis han skulle søke muligheter til å utføre tjenester for sin egen del, ville det være en form for selviskhet. I den tjenesten som virkelig teller i et åndelig liv, kan man ikke tenke på selvet i det hele tatt. Det bør ikke forekomme noen følelse av å ha noe for seg selv eller være den som kan gi noe til andre. Selvet i alle sine former må være helt ute av bildet. Tjeneste må springe ut av frihetens spontanitet hvis og når det er nødvendig, og den må oppstå i en samarbeidsånd der det ikke insisteres på kravene fra det begrensede "jeg."

Frihet fra motsetningen mellom stort og lite

Hvis aspiranten er fullstendig ubundet av all sin virksomhet og dens resultater, blir han også fri fra det ødeleggende motsetningsforholdet mellom stort og lite. Den verdsligorienterte kjenner sin separative eksistens gjennom sine bedrifter. Derfor har han en naturlig tendens til å vurdere sine bedrifter i lys av håndgripelige kvantiteter. Han griper etter de store tingene og unngår de små tingene. Sett i et åndelig perspektiv vil de såkalte små tingene ofte vise seg å være vel så viktige som de såkalte store. Ut fra dette har aspiranten ingen grunn til å sky den ene og søke den andre, han tar seg av de små tingene med samme innsatsvilje som de store tingene. Selv om de små tingene teller like mye som de store i et åndelig liv, vil verdens konvensjoner som regel ikke lykkes i å innse denne enkle sannheten. Ved å følge konvensjonelt aksepterte idéer, vil mulighetene til å yte sine medmennesker tjeneste bli kunstig innskrenket til de handlingene som konvensjonene betrakter som viktige. Mye av det som virkelig er av den største betydning for livet, blir forsømt, med det resultat at livet blir åndelig fattig.

Aksepterte verdier avgjør type tjeneste

I et samfunn dominert av rent materielle begreper om livet, vil derfor tjeneste tolkes og komme til uttrykk som å skaffe brød og klær eller andre fysiske eksistensmidler. I et samfunn som gir respons til verdien i intellektuell kultur, tolkes tjeneste som å spre lærdom på forskjellig vis. I et samfunn som har utviklet sansen for skjønnhet, tolkes tjeneste som å organisere produksjon og distribusjon av kunst. I et samfunn som gir respons til hjertets uutsigelige verdier, tolkes tjeneste som å åpne kanaler som hjertets kultur og uttrykk kan fremmes gjennom. I et samfunn som gir levende uttrykk for åndens aller høyeste betydning, tolkes tjeneste som å gi andre del i åndelig forståelse. Av alle disse forskjellige formene for tjeneste er den tjenesten som er opptatt av åndelig forståelse, den høyeste, fordi åndelig forståelse inkluderer det rette perspektivet på alle menneskehetens problemer og fremmer løsningen på dem.

To slags tjeneste

Der det ikke finnes åndelig forståelse, blir ønsket om å tjene andre tøylet av begrensede begreper. Det finnes to slags tjeneste: den består enten i å tilføre de tingene som virkelig er noe verdt til andres liv, eller den består i å fjerne de hindringene fra andres liv som stopper dem fra å ha ting som er noe verdt. Hvis ens idé om hva som er av verdi, er snever, blir spillerommet ens mulige tjeneste får, korresponderende snevert.

Små ting som betyr noe

Spillerommet for tjeneste begrenses ikke til store gester som å gi svære donasjoner til offentlige institusjoner. De som gir uttrykk for sin kjærlighet i små ting, tjener også. Et ord som setter mot i et motløst hjerte eller et smil som gir håp og glede i mørket, har like stor rett til å bli betraktet som tjeneste som tunge offer og heroisk selvfornektelse. Et blikk som sletter bitterheten i et hjerte og får det til å banke med ny kjærlighet, er også tjeneste, selv om det kanskje ble gitt uten tanke på å tjene. I seg selv kan alle disse tingene virke små, men livet består av mange små ting. Hvis disse småtingene blir ignorert, ville livet ikke bare bli uskjønt, det ville også bli uåndelig.

Feilgrep i den verdsliges vurdering

Akkurat slik den verdsligsinnede har en tendens til å vurdere positive bidrag ut fra deres omfang, har han også en tendens til å gjøre slike feilgrep når han bedømmer vanskeligheter, hindringer og motgang. For de fleste må derfor en annens ulykke anta kolossale proporsjoner for å fortjene oppmerksomhet. Det kjennetegner den verdslige at han tillegger ting som tar form på en ytre og håndgripelig måte, større betydning enn ting som er tause elementer i det indre liv. Ødeleggelse i krig betraktes for eksempel som en større katastrofe enn lange liv fylt av bittert hat, selv om slike liv fylt av bittert hat er et vel så stort onde som en ødeleggende krig sett i et åndelig perspektiv. Krig antar en så stor betydning fordi den gir mange eksempler på synlig grusomhet, men hat er like uskjønt selv når det ikke materialiserer seg i ytre handlinger. På samme måte påkaller epidemier, skader og dødsleiets lidelser større oppmerksomhet fra den verdsligsinnede enn smertene til et hjerte som er tynget av uoppnåelig begjær.

Livet som integrert hele

For aspiranten som er ivrig etter å tjene uten å begjære anerkjennelse eller belønning, er alt som motarbeider eller perverterer muligheten til et fullt liv, verdig hans oppmerksomhet, uavhengig av om det er stort eller smått i verdens øyne. Akkurat slik verdensriker som bygges og går i oppløsning, har sin plass i strømmen av universelt liv, har også flyktige øyeblikk av melankoli sin egen plass i den. Det enes betydning bør ikke måles ut fra det andres, og den enes krav bør ikke ignoreres på bekostning av den andres krav. En aspirant ser på livet som et integrert hele uten å tillate én del å beslaglegge hans oppmerksomhet på bekostning av andre.

Tjeneste inspirert av kjærlighet sikrer harmoni

Selv når aspiranten yter tjeneste som er uselvisk, vokter han sinnet hele tiden. Aspiranten må være ydmyk, ærlig og oppriktig. Tjenesten han yter, må ikke bare være for syns skyld, den må være et resultat av virkelig kjærlighet. Hvis aspiranten inspireres av kjærlighet, vil denne kjærligheten sette ham i stand til å være i full harmoni med andre aspiranter uten sjalusi. Der det ikke finnes full harmoni mellom medarbeidere, kommer tjenesten som ytes, til kort overfor det åndelige ideal. Hvis aspiranten yter en utvendig tjeneste som ikke er i kjærlighetens ånd, handler han dessuten ut fra plikt, slik det gjøres i verdslige institusjoner der det finnes lønnede arbeidere. I verdens institusjoner arbeider folk for betaling. På sitt beste er dette en kald pliktfølelse som får dem til å være effektive. Deres arbeid kan ikke ha den indre skjønnhet som arbeid utført i spontan kjærlighet har.

Viktigheten av kontakt med en Mester

Aspiranten kan best assimilere lærdommen om sann tjeneste hvis han er så heldig at han står i kontakt med en Fullkommen Mester. Mesteren underviser ikke gjennom å preke, men gjennom å være et eksempel. Når Mesteren blir sett i sin evne til å yte menneskeheten sin tjeneste, fanger aspiranten raskt opp denne tjenestens ånd på grunn av sin kjærlighet til Mesteren. Kontakt med Mesteren er også nyttig når det gjelder å absorbere en samarbeidets ånd siden aspirantene lett kan kultivere den gjennom sin felles kjærlighet til Mesteren. De tjener fordi Mesteren vil det. De gjør Mesterens arbeid, ikke sitt eget, og de gjør det ikke av egen drift, men fordi dette arbeidet er betrodd dem av Mesteren. Derfor er de alle fri fra enhver idé om individualistiske krav, rettigheter eller privilegier. De er bare oppsatt på Mesterens arbeid, beredt til å tjene hans sak etter sin beste evne når de kalles til å gjøre det, og like beredt til å gi dette arbeidet videre til en annen aspirant hvis han kan gjøre det bedre.

Tjeneste uten å gjøre vesen av det

I et samarbeide av denne typen tjener aspirantene på en måte også hverandre fordi Mesterens arbeid aksepteres av dem alle som sitt eget. Og i å være nyttig for en medaspirant når han gjør Mesterens arbeid, yter aspiranten en tjeneste like mye til ham som til Mesteren. I en slik tjeneste finnes det ingen plass for sjefing, fordi aspiranten alltid er seg bevisst at det er Mesterens arbeid han gjør og aksepterer som sitt eget. Han vet også at de som aspiranter er likeverdige, og det er lett for ham å utvikle vanen med å tjene i den ytterste ydmykhetens ånd. Hvis tjenesten gjør ham stolt, kunne han like gjerne ikke ha tjent i det hele tatt. En av de vanskeligste tingene å lære er å yte tjeneste uten å sjefe, uten å gjøre vesen av det og uten noen som helst bevissthet om høy og lav. I åndelighetens verden teller ydmykhet like mye som nyttighet.

Tjenestens ideal

Når Mesteren tjener andre, gjør han det ikke fordi han er bundet til arbeidet, men for å hjelpe, og også for å gi sine disipler et eksempel på uselvisk tjeneste. Når han tjener andre, ser han seg selv i dem, og slik opplever han å ha tjent seg selv. I denne aldri avtagende følelsen av salig enhet, vet den Fullkomne Mester at han både er alles mester og alles tjener. Slik er han et eksempel på tjenestens ideal, der det ikke finnes noe slaveri, hverken hos den som mottar tjenesten eller den som yter den. Aspiranten kan fort realisere den sanne tjenestes ideal hvis han holder Mesterens eksempel fremfor seg. Aspirantens åndelige forberedelse kan imidlertid aldri kalles fullstendig hvis han ikke har lært kunsten å yte en tjeneste som ikke blir langtekkelig men gir glede, som ikke bringer slaveri men frihet, som ikke stiller krav og motkrav, men springer ut av spontaniteten i et fritt gi-og-ta, som er fri fra byrden av personlige ønsker og som opprettholdes av følelsen av en alltid-fornyende oppfyllelse.

Tillit og dens former

En av aspirantens viktigste kvalifikasjoner er tillit. Det finnes tre slags tillit: tillit til seg selv, tillit til en Fullkommen Mester og tillit til livet. Tillit er så uunværlig for livet at hvis den ikke er til stede til en viss grad, ville livet selv ikke vært mulig. Det er på grunn av tillit at det sosiale liv og et liv i samarbeid blir mulig. Det er gjensidig tillit som gir adgang til en fri utveksling av kjærlighet og en fri deling av arbeid og arbeidets resultater. Når livet tynges av en gjensidig og ubegrunnet frykt mennesker imellom, blir det anstrengt og begrenset.

Tillit og dens motsetning

Barn har en naturlig tillit til sine foresatte. De tyr instinktivt til dem for beskyttelse og hjelp uten å ha behov for anbefalingsskrivelser. Denne egenskapen som får dem til å stole på andre, vedvarer livet igjennom hvis ikke mennesket blir grovt sjokkert av noen som av egeninteresse bedrar og utnytter dem. Så selv om tillit er naturlig for mennesket, vokser og blomstrer den i et samfunn der folk er til å stole på, ærlige og tilliten verdig, og den visner i fiendtlige omgivelser. Gjensidig tillit blir komplett og vedvarende når den finner sitt motstykke i de kvalitetene som innbyr til og stadfester tillit. Det å være verdig den tilliten andre har til en, og selv ha tillit til andre, er to komplementære dyder. De er betingelsen for en uhindret strøm og utvikling av individuelt og kollektivt liv.

Viktigheten av tillit til en selv

En gjensidig ukvalifisert og ubetinget tillit tilhører idealenes verden. I praksis eksisterer den bare i spesielle tilfelle. Selv om den udiskutabelt er meget ønskverdig, kan den ikke oppstå så lenge verden er befolket av mennesker som ikke fortjener en slik ubegrenset tillit. Å oppfylle en slik betingelse forutsetter en fullkommen utvikling av egenskaper som pålitelighet, trofasthet og konstant hjelpsomhet. Men slike egenskapene som avler gjensidig tillit, forblir uutviklede så lenge man ikke har komplett tillit til seg selv. Hvis et individ ikke har tillit til seg selv, kan han ikke utvikle kvaliteter som inviterer til og nærer andres skaper tillit. Tilliten til at du, under alle slags vanskelige omstendigheter, kan fortsette å være lojal til din egen oppfatning av hva som er riktig, er selve grunnmuren for en overbygning av pålitelige karakteregenskaper.

Sikkert grunnlag for selvtillit

En urokkelig tillit til en selv er like sjeldent som ubetinget tillit til et annet menneske. Det er ikke mange som har utviklet den til en slik grad at man gjennom den er sikret en effektiv og konstruktiv kontroll over seg selv. Hos de fleste mennesker blir selvtilliten utfordret og tilintetgjort av en konstant opplevelse av egne feil og svakheter som ofte viser seg å være umulige å bli kvitt, selv om man vet hva som er riktig. Selvtilliten som på denne måten står i konstant fare for å rives ned, kan etableres trygt bare når individet har en visjon av et levende eksempel på Fullkommenhet foran seg, og har tillit til det.

Tillit til en Mester

Tillit til en Fullkommen Mester blir av overordentlig viktighet fordi den nærer og opprettholder selvtillit og tillit til livet når motgang og nederlag, hindringer og vanskeligheter, begrensninger og svakheter setter tennene i en. Livet slik en person selv kjenner det, eller slik han kjenner det i sine medmennesker, kan være snevert, forvridd og perverst, men livet slik han ser det i Mesteren, er ubegrenset, rent og uplettet. I Mesteren ser aspiranten realiseringen av sitt eget ideal, Mesteren er hva hans eget dypere selv gjerne ville vært. I Mesteren ser han speilbildet av det beste i seg selv, det som ikke er ennå, men som han en dag uten tvil vil oppnå. Tillit til Mesteren blir derfor hoveddrivkraften bak realiseringen av den guddommeligheten som ligger latent i mennesket.

Tillit og kritisk resonnering

Sann tillit er grunnlagt på åndens dypere erfaringer og en lutret intuisjons ufeilbarlige overleveringer. Den må ikke betraktes som den kritiske fornufts antitese, men som den kritiske fornufts ufeilbarlige rettleder. Når den kritiske fornuft settes ut i livet av en dyp og levende tillit basert på en ren intuisjon, blir dens funksjon kreativ, fruktbar og betydningsfull i stedet for gold, ineffektiv og meningsløs. På den annen side finnes det mange former for naiv godtroenhet som bare kan overvinnes gjennom den kritiske fornufts frie og fryktløse funksjon.

Det forblir imidlertid en kjensgjerning at den kritiske forstand kan berøre og opplyse bare de former for tillit som ikke er basert på ren intuisjon. Sann tillit grunnlagt på ren intuisjon er og forblir et imperativ som til syvende og sist ikke kan reduseres til et rasjonelt intellekts konklusjoner. Den er ikke utledet fra det begrensede intellektet, men er mer fundamental og primær, med det resultat at den ikke kan bringes til taushet av noen form for intellektuelle krumspring. Dette betyr imidlertid ikke at tillit bør være blind på noe plan i den betydning at den ikke skal tillates å bli undersøkt at et kritisk intellekt. Sann tillit er en form for klarsyn, ikke blindhet. Den trenger ikke være redd den kritiske fornufts frie virksomhet.

Godtroenhet og tvil

Retten til å teste Mesteren gjennom kritiske fornuftsslutninger har alltid blitt innrømmet disiplene. Men hvis en disippel etter å ha testet Mesterens Fullkommenhet og blitt tilfredsstilt, viser en sviktende tillit, er det et resultat av en sørgelig mangel på oppriktig tilnærming og integrert hensikt. Slik mye ukritisk og uberettiget godtroenhet blir dem til del som høyrøstet sier seg å inneha åndelig visdom, finnes det også mye uberettiget vaklende tro på tross av at den har et overbevisende grunnlag i ens egen erfaring. Akkurat slik ukritisk godtroenhet til syvende og sist er et resultat av at mange verdslige ønsker arbeider i det ubevisste, skyldes også en ukritisk vakling i troen at ubevisste ønsker motarbeider en effektiv manifestering av gjennomtenkt tro. I det første tilfellet er begjæret en kilde til uberettiget tillit, i det andre tilfellet er begjæret en kilde til uberettiget tvil. Begjær har en tendens til å pervertere den kritiske fornuftens fungering. En urokkelig tro grunnet på ren intuisjon kan bare komme til et sinn som er fritt for press fra diverse begjær. Sann tillit er derfor noe som vokser gradvis frem. Den vokser i proporsjon til den suksessen disippelen har i å frigjøre sin bevissthet fra diverse begjær.

Anskuelser og meninger

Tillit må nøye skilles fra rent intellektuelle anskuelser og meninger. Når noen mener at en annen er et godt menneske, kan han sies å ha en viss tiltro til ham. Men denne typen anskuelse kan ikke sies å ha den åndelige kraften som tilhører en levende tro på en Fullkommen Mester. En persons anskuelser og meninger utgjør ofte et svært overfladisk lag i den menneskelige psyke. De står ikke i et integrert forhold til psykens dypere krefter. De forblir i én del av sinnet uten å utvirke noen radikale forandringer i den personlighetens kjerne som bestemmer ens innstilling til livet. Folk eier slike meninger som de eier klær, og i krisesituasjoner har de en tendens til å skifte til klær som passer bedre til deres umiddelbare hensikt. I slike tilfelle determineres anskuelsene ubevisst av andre hensikter, det er ikke hensiktene som bevisst determineres av anskuelsene.

Levende tro kreativt dynamisk

En levende tro har, på den annen side, et ytterst vitalt og integrert forhold til alle psykens dypere krefter og hensikter. Den er ikke overfladisk, heller ikke henger den løst i bevissthetens ytterkanter som rent intellektuelle anskuelser. Tvert i mot blir en levende tillit en mektig faktor som omdanner hele psyken, den er kreativt dynamisk. Det finnes ikke en tanke som ikke opplives av den, ikke en følelse som ikke opplyses av den, ikke en hensikt som ikke omarbeides av den. For disippelen blir en slik levende tiltro til Mesteren en opphøyd kilde til inspirasjon og uangripelig selvtillit. Den uttrykker seg først og fremst gjennom en ånd av aktiv fortrøstning til Mesteren, og ikke bare gjennom en eller annen mening om ham. En levende tillit er ikke en slags attest disippelen gir sin Mester. Det er en aktiv holdning av tiltro til Mesteren, en holdning som ikke bare uttrykker seg gjennom en ubetinget og tillitsfull forventning om hjelp fra ham, men også gjennom en selvoppgivelsens og hengivelsens ånd.

Levende tro fødes av erfaring

En slik fruktbar og levende tro på Mesteren fødes alltid av en dyp erfaring som Mesteren gir den disippelen som fortjener det. Den er fundamentalt forskjellig fra de meningene folk har gjort seg opp enten gjennom ukritisk aksept eller overfladisk tankevirksomhet. Rent intellektuelle overbevisninger har som regel svært liten åndelig betydning. Derfor er Mesteren fullt og helt likegyldig til om disippelen tror på ham eller på en annen, og han er like likegyldig til om disippelen tror på ham eller ikke til enhver tid. Hvis Mesteren gjennom sin godhetsfulle intervensjon i noen lykkelige tilfelle vinner en disippels levende tiltro til seg selv (i motsetning til en ren overbevisning), er det fordi han vet at det vil være til hjelp for disippelen.

Testing av disippelen

Akkurat slik disippelen tester Mesterens evne til å lede ham, tester Mesteren i sin tur om disippelens hensikt er virkelig integrert. Mesteren er ikke opptatt av om disippelen tviler på ham eller har tillit til ham selv. Det han tester, er om disippelen er oppriktig og helhjertet eller ikke i sin åndelige søken og hensikt. En Fullkommen Mester er overhodet ikke interessert i å gi disippelen bevis på sin egen guddommelighet, bortsett fra når han føler at et slikt bevis sannsynligvis vil være udiskutabelt nyttig og uunngåelig nødvendig for det åndelige beste til den som har overgitt seg til ham.

Viktigheten av å forstå Maya

Alle ønsker å kjenne og realisere Sannheten, men Sannheten kan ikke bli forstått og realisert som Sannhet hvis ikke uvitenheten kjennes og realiseres som uvitenhet. Slik oppstår viktigheten av å forstå Maya, eller Uvitenhetens prinsipp. Folk leser og hører mye om Maya, men få forstår hva det egentlig er. Det er ikke nok å ha en overfladisk forståelse av Maya, det er nødvendig at Maya blir forstått som det er, i sin virkelighet. Å forstå Maya, eller Uvitenhetens prinsipp, er å kjenne halvparten av universets Sannhet. Uvitenhet i alle sine former må forsvinne hvis sjelen skal kunne etableres i Selvkunnskapstilstanden.

Falskhetens essens

Derfor er det tvingende nødvendig for menneskeheten å vite hva som er falskt, å vite at det er falskt og å kvitte seg med det falske gjennom å vite at det er falskt. Hva er falskhetens essensielle natur? Hvis det som er sant, erkjennes som sannhet, og det som er falskt, erkjennes som falskhet, finnes det ingen falskhet, bare en form for kunnskap. Falskhet består i å ta det sanne for falskhet eller det falske for sannhet, det vil si i å betrakte noe som noe annet enn det i virkeligheten er i seg selv. Falskhet er en feilvurdering av tingenes natur.

To slags kunnskap

Grunnleggende sett finnes det to slags kunnskap: rent intellektuelle slutninger angående eksistensens kjensgjerninger, og vurderinger som impliserer evaluering og erkjennelse av tingenes verdi eller betydning. Rent intellektuelle slutninger eller overbevisninger får sin betydning gjennom å være relatert til verdier på en eller annen måte. Adskilt fra verdier har de svært liten betydning i seg selv. For eksempel er det ingen som er særlig interessert i å telle det nøyaktige antall blader på et spesifikt tre selv om en slik informasjon fra et rent teoretisk synspunkt vil kunne betraktes som en slags kunnskap. Slik informasjon eller kunnskap behandles som uviktig fordi den ikke har noen vital forbindelse til andre verdier. Intellektuell kunnskap blir viktig når den setter mennesket i stand til å realisere bestemte verdier ved å skaffe ham kontroll over midlene de kan realiseres gjennom, eller når den blir en viktig faktor i selve evalueringen i det den modifiserer eller på annen måte berører aksepterte verdier.

Feilvurderinger

Akkurat som det finnes to slags vurderinger, finnes det også to slags falskheter: feil som består i å akseptere som en kjensgjerning noe som ikke er en kjensgjerning, og feilvurderinger. Feilvurderinger kan begås på følgende måter: (1) ved å vurdere noe som viktig når det ikke er viktig, (2) ved å vurdere noe som uviktig når det er viktig og (3) ved å tillegge noe en viktighet som ikke tilsvarer den viktigheten det virkelig har. Alle disse falskhetene er skapt av Maya. Selv om Maya i et åndelig perspektiv inkluderer alle falskheter, finnes det noen falskheter som teller og andre falskheter som ikke teller noe særlig. Hvis en person tar en kongetrone for å være høyere enn den faktisk er, ville det være en falskhet, men en som ikke spilte noen særlig rolle. På en annen side, hvis en person betraktet denne tronen som sitt livs mål og mening, ville det være en falskhet som helt grunnleggende ville berøre hans livs retning og betydning. I det store og hele villeder, perverterer og begrenser feilevalueringer livet mye mer effektivt enn feil i rent intellektuelle vurderinger angående spesifikke objektive kjensgjerninger. Feilevalueringer oppstår takket være innflytelse fra subjektive begjær og behov. Sanne verdier er verdier som tilhører tingene i seg selv. De er iboende, og fordi de er iboende, er de absolutte og permanente og ikke tilbøyelige til å forandre seg med tiden eller fra en person til en annen. Falske verdier utledes av begjær eller behov. De er avhengige av subjektive faktorer, og fordi de er avhengige av subjektive faktorer, er de relative og flyktige og tilbøyelige til å forandre seg med tiden og fra person til person.

Eksempler på relative verdier

Et individ som er svært tørst og befinner seg i ørkenen Sahara, mener for eksempel at ingenting er mer verdifullt enn vann, mens en som har tilgang til en overflod av vann og ikke er særlig tørst, ikke ser det som viktig. På samme måte betrakter en sulten person mat som svært viktig mens et individ som nettopp har spist en hel middag, ikke en gang tenker på mat før han blir sulten igjen. Det samme gjelder for andre lyster og lengsler som projiserer innbilt og relativ verdi inn i de objektene som kan tilfredsstille de samme lystene og lengslene.

Falske verdier relative og utledede

Sanseobjekters verdi er stor eller liten i samsvar med den intensiteten eller omstendighetene de begjæres med. Hvis lystene og lengslene øker, får de korresponderende objektene større betydning. Hvis de minsker i sin intensitet eller innstendighet, mister også objektene mye av sin betydning. Hvis lystene og lengslene gir seg periodisk til kjenne, antar objektene mulig verdi når lystene og lengslene er latente, og aktuell verdi når de manifesterer seg. Dette er falske verdier fordi de ikke er iboende i selve objektet. Når alle lyster og lengsler forsvinner fullstendig i lyset fra sann Kunnskap, mister objektene som ikles betydning gjennom disse lystene og lengslenes funksjon, straks sin lånte betydning og fremstår som meningsløse.

Sanseobjektenes tomhet

Akkurat slik en mynt som ikke er i sirkulasjon, behandles som falsk selv om den har en slags eksistens, behandles objektene for lyst og lengsel som falske når de blir sett i sin tomhet, selv om disse objektene fortsetter å være gjenkjennelige. De har alle eksistens og de kan bli sett og gjenkjent, men de betyr ikke lenger det samme. De gir falske løfter om tilfredstillelse til en forestillingsevne som perverteres av lyst og lengsler, men en rolig og stabil erkjennelse innser at de ikke har noen betydning når de betraktes som adskilte fra sjelen.

Å ta det uviktige for viktig

Når noen man elsker dør, opplever man sorg og ensomhet, men denne følelsen av tap har sine røtter i en tilknytning til formen uavhengig av sjelen. Det er formen som har forsvunnet, ikke sjelen. Sjelen er ikke død, i sitt sanne vesen har den ikke en gang gått til et annet sted, for den er overalt. Ikke desto mindre ble formen betraktet som viktig fordi det var kroppen man var bundet til. Alle lengsler, begjær, følelser og tanker var fokusert på formen, og når så formen dør og forsvinner, oppstår det et tomrom som uttrykker seg gjennom savnet av den avdøde.

Hvis formen som form ikke var ladet med falsk betydning, ville det ikke vært noen sorg i savnet etter den avdøde. Følelsen av ensomhet, de vedvarende minnene om den kjære, lengselen etter hans tilstedeværelse, tapets tårer og adskillelsens sukk — alt skyldes falsk evaluering, Mayas verk. Når en uviktig ting betraktes som viktig, får vi én hovedmanifestasjon av Mayas funksjon. Fra et åndelig synspunkt er dette en form for uvitenhet.

Å ta det viktige for uviktig

På den andre siden uttrykker Mayas virksomhet seg gjennom å få noe viktig til å virke uviktig. I virkeligheten er Gud det eneste som har betydning overhodet, men svært få mennesker er interessert i Gud for Hans egen skyld. Hvis den verdslige i det hele tatt vender seg mot Gud, er det som regel med sine egne selviske og jordiske hensikter. Han søker å tilfredsstille sine egne begjær, håp og til og med hevnønsker gjennom sin innbilte Guds inngripen. Han søker ikke Gud som Sannhet. Han lengter etter alt annet enn den eneste Sannhet, som han ser på som uviktig. Dette er igjen en fordunkling av synet, og det er Mayas verk. Menneskene jager etter lykken gjennom alt annet enn Gud, som er den eneste usvikelige kilden til evigvarende glede.

Feil viktighet

Mayas virksomhet uttrykker seg også gjennom sinnets tendens til å gi noe en annen viktighet enn den viktigheten den egentlig har. Dette skjer når ritualer, seremonier og andre ytre religiøse øvelser betraktes som mål i seg selv. De har sin egen verdi som midler til å nå et mål, som redskap for livet, som uttrykksmidler, men så snart de krever noe i kraft av seg selv, gis de en annen viktighet enn den som tilkommer dem. Når de betraktes som viktige i seg selv, binder de livet i stedet for at de tjener sin hensikt ved å uttrykke det. Når det uvesentlige tillates å dominere over det vesentlige ved at det gis feil viktighet, har man den tredje hovedformen for uvitenhet når det gjelder evaluering. Dette er igjen Mayas verk.

Mayas lenker

Lenkene som holder sjelen fast i åndelig binding, består hovedsakelig av gale verdier eller misforståelser når det gjelder vurderinger. Men noen falskheter av typen gale overbevisninger spiller også en rolle når det gjelder å holde sjelen bundet i åndelige lenker. Falske overbevisninger virkeliggjør falske verdier, og de samler igjen styrke gjennom de falske verdiene sjelen henger fast i. Ale falske overbevisninger er like mye Mayas verk som falske verdier, og de brukes av Maya for å holde sjelen i uvitenhet i sitt grep.

Intellektet går Mayas ærend

Maya blir umulig å motstå når det tar selve kunnskapens sete i besittelse, nemlig menneskets intellekt. Å overvinne Maya er vanskelig, fordi Maya — med intellektet i sin makt -- skaper barrierer og opprettholder falske overbevisninger og illusjoner. Det skaper barrierer mot en realisering av Sannheten gjennom sine standhaftige forsøk på å vedlikeholde og rettferdiggjøre gale overbevisninger. Et intellekt som fungerer i frihet, forbereder veien til Sannheten, men et intellekt som går Mayas ærend, bygger barrierer mot en sann forståelse.

Falske overbevisninger kan virke selvinnlysende

De falske overbevisningene Maya skaper, har så dype røtter og er så sterke at de virker selvinnlysende. De ikler seg den virkelige sannhetens drakt og aksepteres uten spørsmål. En person tror for eksempel at han er sin fysiske kropp. Vanligvis faller det ham ikke inn at han kanskje er noe annet enn sin fysiske kropp. Uten å kreve bevis identifiserer han seg automatisk med den fysiske kroppen, og han holder denne overbevisningen desto fastere fordi den er uavhengig av rasjonelle beviser.

Identifisering med fysisk kropp

Den fysiske kroppen og dens begjær er sentrum for individets liv. Å oppgi overbevisningen om at han er den fysiske kroppen, innebærer å oppgi alle begjær som tilhører den og de falske verdiene de medfører. Overbevisningen om at man er sin fysiske kropp, tjener de fysiske begjær og bindinger, mens en overbevisning om at man er noe annet enn sin fysiske kropp, motarbeider aksepterte begjær og bindinger. Derfor faller et individs overbevisning om at han er sin fysiske kropp, helt naturlig for ham. Det er en overbevisning det er enkelt å opprettholde og vanskelig å rykke opp med roten. På den annen side synes overbevisningen om at han er noe annet enn sin fysiske kropp, å kreve bekreftende bevis. Det er en overbevisning det er vanskelig å ha og enkelt å motsette seg. Allikevel gjennomskues overbevisningen om at han er den fysiske kroppen som falsk når sinnet lettes for byrden av alle fysiske begjær og bindinger, og han ser at overbevisningen om at han er noe annet enn den fysiske kroppen, er sann.

Identifisering med subtil kropp

Selv når et menneske lykkes i å legge av seg den falske overbevisningen om at han er den fysiske kroppen, forblir han allikevel et offer for den falske overbevisningen om at han er sin subtile kropp. Livet hans kretser nå rundt den subtile kroppen og dens begjær. Å oppgi overbevisningen om at han er den subtile kroppen, innebærer å oppgi alle begjær og bindinger som tilhører den subtile kroppen, og alle de falske verdiene de impliserer. Derfor faller overbevisningen om at han er den subtile kroppen, naturlig for ham, og en overbevisning om at han er noe annet enn den subtile kroppen, synes å kreve bekreftende bevis. Men når sinnet lettes for alle begjær som tilhører den subtile kroppen, oppgir mennesket overbevisningen om at han er sin subtile kropp like villig som han oppga overbevisningen om at han var sin fysiske kropp.

Identifisering med mental kropp

Men dette betyr ikke slutten på de falske overbevisningene. Selv når en person forlater den falske overbevisningen om at han er sin subtile kropp, dyrker han overbevisningen om at han er sin mentale kropp. Personen dyrker denne falske overbevisningen fordi han finner glede i den. Gjennom hele sitt lange liv som individuell sjel har han kjærlig klynget seg til idéen om sin separate eksistens. Alle hans tanker og følelser og handlinger har om og om igjen antatt og bekreftet en eneste påstand, nemlig det adskilte jegets eksistens. Å overgi den falske overbevisningen om at han er den mentale kroppens ego-sinn, er å overgi alt som har syntes å utgjøre selve hans eksistens.

Å legge av seg den siste usannheten

I det han overga sin falske overbevisning om at han var sin fysiske eller sin subtile kropp, var det nødvendig å overgi mange begjær og bindinger. Det betyr å gi fra seg noe man har hatt i lange tider. I det han overgir den falske overbevisningen om at han er sitt ego-sinn, kreves det av individet at han overgir selve kjernen i det han har trodd han var. Å legge av seg denne siste rest av usannhet er derfor det vanskeligste. Men denne siste usannheten er ikke mer holdbar enn de andre usannhetene som virket som om de var uangripelige vissheter. Den tar også slutt, og den legges vekk når sjelen avstår fra sin tørst etter atskilt eksistens.

Sjelen er hinsides tanke, begjær og handling

Når sjelen kjenner seg selv som noe annet enn de grove, subtile og mentale kropper, kjenner den seg selv som uendelig. Som uendelig sjel gjør den ingenting, den bare ER. Når sinnet legges til den individualiserte sjelen, virker det som om den tenker. Når den subtile kroppen legges til sjelen med sinnet, virker det som om den begjærer. Når den fysiske kroppen legges til disse, virker det som om sjelen er engasjert i handlinger. Troen på at sjelen gjør noe, er en falsk overbevisning. Et individ tror for eksempel at han sitter på stolen, men egentlig er det kroppen som sitter på stolen. Overbevisningen om at det er sjelen som sitter på stolen, skyldes identifisering med den fysiske kroppen. På samme måte tror en person at han tenker, men faktisk er det sinnet som tenker. Overbevisningen om at sjelen tenker, skyldes identifisering med sinnet. Det er sinnet som tenker og kroppen som sitter. Sjelen er hverken engasjert i tanker eller noen andre fysiske handlinger.

Illusjonen om at sjelen er den handlende instans

Selvfølgelig er det ikke bare sinnet eller bare kroppen som tenker eller utfører andre fysiske handlinger, for bare sinn eller bare kropp eksisterer ikke. De eksisterer som den individualiserte sjelens illusjoner, og det er når sjelen identifiserer seg med dem at tankevirksomheten eller handlingen finner sted. Sjelen i forening med mentale, subtile og grove kropper utgjør den handlende instans, det vil si det begrensede "jeg," men sjelen i sin sanne natur er hverken ansvarlig for tanker, begjær eller for handlinger. Illusjonen om at sjelen er sinnet eller kroppene og illusjonen om at sjelen er den tenkende, begjærende eller handlende instans, er skapt av Maya, som er illusjonenes og uvitenhetens prinsipp.

Overbevisningen om at sjelen utsettes for tosidig erfaring

På samme måte er det galt å tro at sjelen erfarer livets gleder og smerter og gjennomgår erfaringens motsetninger. Sjelen er hinsides erfaringens motsetninger, men den vet ikke at den er det. Og så tar den på seg de erfaringene som kjennetegner motsetningene fordi den identifiserer seg med sinnet og de subtile og grove kropper. Sjelen som er blandet sammen med sinnet og kroppene, blir mottaker av glede og smerte. Altså har all den glede og smerte man utsettes for, sine røtter i Uvitenheten.

Når et individ tror at han er verdens ulykkeligste menneske, godtar han en illusjon som eksisterer gjennom uvitenhet, eller Maya. Han er ikke virkelig ulykkelig, men innbiller seg at han er ulykkelig fordi han identifiserer seg med sinnet eller kroppene. Selvfølgelig er det ikke sinnet i seg selv alene eller kroppene alene som er i stand til å erfare motsetningene. Det er sjelen og sinnet og kroppene i forening som er den tosidige erfaringens subjekt, men sjelen i sin sanne natur er hinsides erfaringens motsetninger.

Sinns- og kroppsbesjelingens natur

Altså er det sinnet og kroppene i fellesskap som utgjør den handlende instans og er underlagt den tosidige erfaring. De tar imidlertid ikke på seg denne dobbeltrollen i kraft av seg selv, men bare når de er sammen med sjelen. Det er sinnet og kroppene som, når de er besjelet, i fellesskap blir den handlende instans og den dualistiske erfaringens subjekt. Besjelingsprosessen er basert på uvitenhet, for sjelen i sitt sanne vesen er ubetinget, umodifisert og ubegrenset. Den virker betinget, modifisert og begrenset på grunn av Uvitenhet, eller Mayas virksomhet.

Å bli var falskhetene

Talløse er de falskhetene som en Maya-belemret person omfavner i sin uvitenhets sløvhet, og fra den aller første begynnelse bærer disse falskhetene i seg sin egen utilstrekkelighet og fallitt. Før eller senere vil de bli kjent som falskheter. Dette leder til spørsmålet: Hvordan blir man var det falskes falskhet? Det er ingen vei ut av falskhetene uten ved å vite at de er falske, men kunnskapen om falskheter som falskheter kan ikke oppnås hvis den ikke på en måte lå latent i selve falskheten fra den første begynnelse.

I falskhet er mistenksomhet og frykt

Aksept av en falskhet vil alltid være et tvunget kompromiss. Selv når uvitenheten er som dypest, vil sjelen utfordre falskheten på en eller annen måte. Hvor vag og uartikulert denne utfordringer enn er i begynnelsen, betyr den starten på en søken etter Sannheten som til slutt utsletter all falskhet og uvitenhet. I aksept av falskhet finnes det en evigvoksende rastløshet, en dyp mistenksomhet og en vag frykt. Når individet ser på seg selv og andre som identiske med den grove kroppen, kan han for eksempel aldri forsone seg fullt og helt med denne overbevisningen. I denne falske overbevisningens favntak finnes frykten for døden og frykten for å miste andre. Hvis en person er avhengig av å ha former i sin besittelse for å være lykkelig, vet han i sitt hjerte at han bygger sitt slott på bevegelig sandgrunn, at dette opplagt ikke er veien til varig lykke og at den støtten han klynger seg så desperat til, vil gi etter hvilken dag som helst. Således er han dypt mistenksom overfor den grunnen han står på.

Falskhet avslører seg selv

Individet er hvileløst klar over sin egen usikkerhet. Han vet at noe ikke stemmer et eller annet sted og at han bygger på falske håp. Falskheten er farlig og upålitelig. Han har ganske enkelt ikke råd til å omfavne den for alltid. Han kunne like gjerne henge en giftslange rundt halsen til pynt eller legge seg til å sove på toppen av en foreløpig ikke-aktiv vulkan. Falskhet er preget av det ukomplette og det utilfredsstillende, av å være en foreløpig erstatning. Den peker mot noe annet. Den viser seg for mennesket som noe som skjuler noe større og sannere enn den ser ut til å være. Det falske avslører seg selv, og dermed leder det mennesket videre mot kjennskap til sannheten.

To slags falskheter

Falskheter er av to slag: de som oppstår på grunn av uregelrett og løs tenkning, og de som oppstår takket være svekket tenkning. Falskhet som oppstår takket være uregelrett tenkning, er mindre skadelig enn falskhet som oppstår takket være svekket tenkning. Falskheter av rent intellektuell natur oppstår på grunn av en misforstått bruk av intellektet, mens falskheter som er av betydning i et åndelig perspektiv, oppstår der intellektet er svekket av begjær som har gjort det blindt og tankeløst.

Analog til funksjonelle og strukturelle sykdommer

Forskjellen mellom disse to typene falskheter kan belyses gjennom en fysiologisk analogi. Noen forstyrrelser i kroppens vitale organer er funksjonelle og noen er strukturelle. Funksjonelle sykdommer oppstår på grunn av en uregelmessighet i et vitalt organs fungering. I disse tilfellene er det ikke noe alvorlig galt med det vitale organets struktur. Det har bare blitt tregt og uregelmessig slik at det trenger en viss stimulering eller korrigering for å fungere skikkelig igjen. I strukturelle forstyrrelser oppstår sykdommen fordi en deformitet i det vitale organets struktur eller beskaffenhet har fått utvikle seg. I disse tilfellene er det vitale organets sykdom av en mye alvorligere art. Det har blitt skadet eller gjort udugelig takket være en eller annen konkret faktor som har influert på organets selve beskaffenhet. Begge sykdommene kan rettes opp, men det er mye enklere å rette opp rent funksjonelle forstyrrelser enn å rette opp strukturelle.

Viktigheten av å rense intellektet

Falskheter som oppstår på grunn av en eller annen uregelmessighet i intellektets anvendelse, er lik funksjonelle forstyrrelser, og falskheter som oppstår takket være et svekket intellekt, er lik de strukturelle. Akkurat som de funksjonelle forstyrrelsene er enklere å rette opp enn de strukturelle, er falskheter som oppstår ved uregelmessigheter i intellektets anvendelse, enklere å rette opp enn de som oppstår takket være et svekket intellekt. For å helbrede en funksjonell sykdom i et vitalt organ, er det bare nødvendig å gi det bedre tonus og styrke. Når det gjelder strukturelle sykdommer, er det ofte nødvendig å operere. Hvis falskheter oppstår gjennom misforståelser om hvordan intellektet skal anvendes, er det på samme vis bare nødvendig med mer omtenksomhet når det gjelder anvendelse av intellektet. Men hvis falskhetene oppstår takket være svekkelse av intellektet, er det nødvendig å rense intellektet. Dette krever en smertefull prosess der de begjær og bindinger som er ansvarlige for svekkelsen, fjernes.

Maya kasteller

Den svekkede tankes falskheter springer ut av evalueringer som er feilaktige i utgangspunktet. De oppstår som biprodukt av intellektuell aktivitet, nemlig en søken etter visse aksepterte verdier. De får eksistens som en del av en rasjonalisering og rettferdiggjøring av aksepterte verdier, og deres grep på menneskesinnet er takket være at de åpenbart støtter opp om disse verdiene. Hvis de ikke berørte menneskets verdier og deres realisering, ville de øyeblikkelig svinne hen i ubetydelighet og miste sitt grep på sinnet. Når falske overbevisninger får sin eksistens og vitalitet fra dyptfestede begjær, næres de av falsk søken. Hvis feilen i den falske overbevisningen er en ren intellektuell feil, er den enkel å korrigere. Men falske overbevisninger som næres av falsk søken, er Mayas kasteller. De innebærer mye mer enn intellektuelle feiltagelser og svekkes ikke gjennom motargumenter av en rent intellektuell natur.

Å oppfatte klart gjennom indre renhet

Utslettelse av de begjær og bindinger som svekker tanken, kan ikke oppnås gjennom intellektet alene. Den krever rett bestrebelse og rett handling. Ikke ved å sitte i sofaen og spekulere, men ved å gjøre de rette tingene, skal åndelige sannheter oppdages. Ærlig handling er en forutsetning for utslettelse av åndelige falskheter. Å oppfatte åndelige sannheter krever ikke bare en iherdig og desperat tankevirksomhet, men en klar tankegang; og en klar tankegang er frukten av et rent og likevektig sinn.

Gud som den ene Sannhet

Ikke før den siste rest av Maya-skapt falskhet er skrelt vekk, kan Gud erkjennes som Sannheten. Bare når Maya er fullstendig beseiret, fremstår den opphøyde kunnskap om Gud som den eneste Sannhet. Gud alene er virkelig. Alt som ikke er Gud, alt som er flyktig og begrenset, alt som synes å eksistere innenfor tosidighetens rike, er falskhet. Gud er EN uendelig virkelighet. Alle inndelinger som unnfanges innenfor denne Virkeligheten, er bare tilsynelatende unnfanget, de eksisterer egentlig ikke.

Gud er udelelig

Når Gud betraktes som delbar, skyldes det Maya. Mangfoldighetens mangesidige verden får ikke Gud til å bli delt opp i flere forskjellige porsjoner. Det finnes forskjellige ego-sinn, forskjellige kropper, forskjellige former, men bare én Sjel. Når den ene sjelen (Gud) tar på seg forskjellige ego-sinn og kropper, vil det finnes forskjellige individualiserte sjeler, men dette fører ikke til noen mangfoldighet innenfor selve den ene Sjelen. Sjelen er og vil alltid være udelelig. Den ene udelelige Sjelen er basis for alle de ulike ego-sinn og kropper som tenker og handler på alle slags måter og gjennomgår utallige slags tosidige erfaringer. Men den ene udelelige Sjelen er og forblir alltid hinsides all tanke og handling og hinsides all tosidig erfaring.

Ingen meninger eller måter å tenke på innen sjelen

Forskjellige meninger eller måter å tenke på introduserer ingen mangfoldighet til den ene udelelige Sjelen, av den enkle grunn at det ikke finnes noen meninger eller måter å tenke på innen Sjelen. All tankens aktivitet, og konklusjonene som trekkes gjennom den, finnes innen ego-sinnet, som er begrenset. Den individualiserte sjel som Sjel betraktet tenker ikke, det er ego-sinnet som tenker. Tanker og den kunnskapen tankene gir, er bare mulige i den uperfekte og ukomplette tilstanden som tilhører de avgrensede ego-sinn. I den individuelle sjelen selv finnes hverken tanker eller den kunnskapen som lommer gjennom å tenke.

Sjelen er uendelig tanke og intelligens

Den individuelle sjelen som Sjel er uendelig tanke og uendelig intelligens, det finnes ikke noe skille mellom tenker og tanke og tankens konklusjoner, det finnes heller ikke noen motsetning mellom subjekt og objekt. Bare ego-sinnet med sjelen som bakgrunn kan være en tenker. Den individuelle sjelen som Sjel, som er uendelig tanke og uendelig intelligens, tenker ikke og har ingen intellektuell aktivitet. Intellektet med sin begrensede tankevirksomhet blir til bare gjennom det avgrensede ego-sinnet. I fullstendigheten og tilstrekkeligheten til den uendelige intelligens, som er den ene Sjelen, er det ikke behov for intellektet eller dets aktivitet.

Gud den eneste virkelighet

Med avskallingen av den siste rest av falskhet skapt av Maya vet den individualiserte sjelen ikke bare at dens virkelighet er noe annet enn den grove, subtile eller mentale kropp, den vet at den er Gud, som er den eneste Virkelighet. I denne tilstanden vet sjelen at sinnet, den subtile kropp og den grove kropp alle like mye ble skapt av dens egen fantasi og at de aldri har eksistert i virkeligheten. Den vet at den unnfanget seg selv som sinnet, den subtile kropp og den grove kropp gjennom Uvitenhet. Den individuelle sjelen vet også at den på en måte ble til sinnet, den subtile kropp og den grove kropp og at den så identifiserte seg med disse selv-skapte illusjonene.

Gud er over tosidighet

Gud er uendelig fordi Han er over tosidighetens begrensende motsetninger. Han er over begrensede aspekter som god og dårlig, liten og stor, rett og galt, dyd og synd, lykke og ulykke, derfor er Han uendelig. Hvis Gud var god snarere enn dårlig eller dårlig snarere enn god, eller hvis Han var liten snarere enn stor eller stor snarere enn liten, eller hvis Han hadde rett snarere enn feil eller feil snarere enn rett, eller hvis Han var snill snarere enn ond eller ond snarere enn snill, eller hvis Han var lykkelig snarere enn ulykkelig eller ulykkelig snarere enn lykkelig --ville Han være avgrenset og ikke uendelig. Bare ved å være over tosidighet er Gud uendelig.

Det uendelige kan ikke være det avgrensedes andre side

Det som er uendelig, overskrider tosidighet, det kan ikke være en del av en tosidighet. Det som i sannhet er uendelig, kan ikke være det avgrensedes andre side. Hvis Uendeligheten betraktes som noe som eksisterer side om side med det avgrensede, er det ikke lenger uendelig, for da blir den tosidighetens andre side. Gud, som er uendelig, kan ikke stige ned til tosidighet. Så eksistensen av en tilsynelatende motsetning mellom en uendelig Gud og en avgrenset verden er illusorisk. Gud alene er virkelig, Han er uendelig, én uten en annen. Det avgrensedes eksistens er bare tilsynelatende, den er falsk, den er ikke virkelig.

Verden av avgrensede ting skapt av Maya

Hvordan blir de avgrensede tings falske verden til? Hvorfor eksisterer den? Den er skapt av Maya, eller Uvitenhetens prinsipp. Maya er ikke illusjon, det er Illusjonens skaper. Maya er ikke falsk, det er det som gir falske inntrykk. Maya er ikke uvirkelig, det er det som gjør at det virkelige virker uvirkelig og det uvirkelige virkelig. Maya er ikke tosidighet, det er det som forårsaker tosidighet.

Illusjon av avgrensethet

I hensikt av å gi en intellektuell forklaring må Maya imidlertid betraktes som uendelig. Maya skaper en illusjon av avgrensethet, men er ikke i seg selv avgrenset. Alle Maya-skapte illusjoner er avgrensede, og hele det tosidige univers som fremstår som eksisterende takket være Maya, er også avgrenset. Universet kan virke som om det inneholder utallige ting, men det gjør det ikke til noe uendelig. Stjernene kan være talløse, det finnes enorme mengder, men stjernenes totale antall er allikevel avgrenset. Tid og rom kan virke som noe uendelig delbart, men de er allikevel avgrensede. Alt som er avgrenset og begrenset, tilhører Illusjonenes verden selv om det prinsippet som fører til en illusjon om avgrensede ting, på sett og vis må betraktes som noe som ikke er en illusjon.

Maya ikke begrenset av tid og rom

Maya kan ikke betraktes som avgrenset. En ting blir avgrenset gjennom å begrenses i tid og rom. Maya eksisterer ikke i rommet og kan ikke begrenses av det. Maya kan ikke begrenses av rommet, fordi rommet i seg selv er skapt av Maya. Rommet med alt det inneholder, er en illusjon og avhengig av Maya. Men Maya er på ingen måte avhengig av rommet. Altså kan ikke Maya avgrenses gjennom noen som helst begrensninger i rommet. Heller ikke kan Maya avgrenses gjennom begrensning i tid. Selv om Maya opphører i en tilstand av Superbevissthet, bør ikke Maya betraktes som avgrenset av den grunn. Maya kan ikke ha en begynnelse eller slutt i tiden siden tiden selv er Mayas skaperverk. Ethvert synspunkt som gjør Maya til en hendelse som finner sted på et bestemt tidspunkt og opphører etter en stund, plasserer Maya i tiden og ikke tiden i Maya. Tiden er i Maya, Maya er ikke i tiden. Tiden så vel som alle hendelser som finner sted i tiden, er Mayas skaperverk. Maya er på ingen måte begrenset av tiden. Tiden får eksistens på grunn av Maya og forsvinner når Maya forsvinner. Gud er tidløs Realitet, derfor er Gudsrealiseringen og Mayas forsvinning en tidløs hendelse.

Maya som uendelig usann i siste instans

Heller ikke kan Maya betraktes som avgrenset av noen annen grunn. Hvis Maya var avgrenset, ville det være en illusjon, og som illusjon ville det ikke hatt makt til å skape andre illusjoner. Slik sett er det best å betrakte Maya som både virkelig og uendelig på samme måte som Gud vanligvis betraktes som virkelig og uendelig. Blant alle mulige intellektuelle forklaringer, er forklaringen om at Maya, lik Gud, både er virkelig og uendelig, den som er mest akseptabel for menneskets intellekt. Men på tross av det kan ikke Maya være sann i siste instans. Der det finnes tosidighet, vil det alltid finnes avgrensethet på tosidighetens begge sider. Den ene tingen avgrenser den andre. Det kan ikke finnes to virkelige Uendeligheter. Det kan finnes to enorme enheter, men det kan ikke finnes to uendelige enheter. Hvis vi tar Gud og Maya for en tosidighet, og hvis begge betraktes som koordinerte eksistenser, da ville Guds uendelige virkelighet måtte betraktes som en tosidighets andre side. Derfor får ikke den intellektuelle forklaringen om Maya som virkelig, et preg av sluttelig kunnskap, selv om det er den mest plausible forklaringen.

Intellektuelt vanskelig å forstå Maya

Det byr på problemer å betrakte Maya som illusorisk og samtidig som virkelig i siste instans. Altså fører det begrensede intellekts alle forsøk på å forstå Maya inn i en blindgate. Hvis Maya på den ene siden betraktes som avgrenset, blir det illusorisk selv, og da kan det ikke være ansvarlig for de avgrensede tings illusoriske verden. Derfor må Maya betraktes som både virkelig og uendelig. Hvis derimot Maya betraktes som i siste instans virkelig, blir Maya selv den andre delen i en annen uendelig Virkelighets tosidighet, nemlig Guds. I dette perspektivet synes altså Maya å være avgrenset og uvirkelig. Så Maya kan ikke være virkelig i siste instans, selv om Maya må betraktes som virkelig for å kunne bli holdt ansvarlig for de avgrensede objekters illusoriske verden.

Maya som Guds skygge

Samme hvordan det begrensede intellektet forsøker å forstå Maya, når det ikke frem til sann forståelse. Det er ikke mulig å forstå Maya gjennom det begrensede intellektet, Maya er like uutgrunnelig som Gud. Slik Gud er uutgrunnelig, uforståelig, er Maya uutgrunnelig, uforståelig. Derfor blir det sagt at Maya er Guds skygge. Der hvor en person er, er også hans skygge. Der hvor Gud er, er også det uforståelige Maya. Selv om Gud og Maya er uforståelige for det begrensede intellektet som arbeider i tosidighetens rike, vil de bli forstått fullt og helt i sin sanne natur i Realiseringens sluttelige kunnskap. Den gåten som Mayas eksistens er, kan ikke finne sin endelige løsning før etter Realiseringen da det vil bli kjent at Maya ikke eksisterer i Virkeligheten

To tilstander der Maya ikke eksisterer

Det finnes to tilstander der Maya ikke eksisterer: i den opprinnelige ubevisste Virkelighetens tilstand finnes ikke Maya og i Guds Selvbevisste eller Superbevisste tilstand finnes ikke Maya. Maya eksisterer bare i Guds bevissthet om fenomenenes tosidige verden, det vil si der det finnes bevissthet om den grove verden, eller subtile verden, eller den mentale verden. Maya eksisterer der det ikke finnes Selvbevissthet, men bare bevissthet om den innbilte andre, og der bevisstheten er hjelpeløst dominert av tosidighetens falske kategorier. Maya eksisterer bare i det avgrensedes perspektiv. Det er bare som illusjon at Maya eksisterer som den virkelige og uendelige skaper av uvirkelige og avgrensede ting.

Realiseringens kunnskap

I Realiseringens siste og eneste Sannhet eksisterer ingenting annet enn den uendelige og evige Gud. Der har illusjonen om avgrensede ting som adskilte fra Gud forsvunnet, og med den har også Maya, skaperen av denne illusjonen, forsvunnet. Selvkunnskap kommer til sjelen ved å se innover, og ved å overvinne Maya. I denne Selvkunnskapen vet den ikke bare at de forskjellige ego-sinn og kropper aldri har eksistert, men også at hele universet og Maya selv aldri har eksistert som et separat prinsipp. Den virkelighet som Maya noensinne kunne sies å ha, er nå oppslukt i den ene Sjelens udelelige væren. Den individualiserte sjelen kjenner nå seg selv som det den alltid har vært — evig Selvrealisert, evig uendelig i kunnskap, salighet, makt og væren, og evig fri fra tosidighet. Men denne høyeste form for Selvkunnskap er uoppnåelig for intellektet, og den er ufattelig unntatt for den som har nådd den sluttelige Realiseringens høyder.

Alle søker lykken

Hver eneste skapning på jorden er på jakt etter lykken, og mennesket er intet unntak. Tilsynelatende kan mennesket miste sitt hjerte til mange forskjellige ting, men til syvende og sist er alt han begjærer eller foretar seg, for lykkens skyld. Hvis han gjerne vil ha makt, er det fordi han forventer å oppnå lykke gjennom å bruke den. Hvis han streber etter penger, er det fordi han tror det er penger som sikrer lykkens midler og betingelser. Hvis han søker kunnskap, helse eller skjønnhet, vitenskap, kunst eller litteratur, er det fordi han føler at en vellykket jakt på lykke er direkte avhengig av dem. Hvis han kjemper for jordisk suksess og berømmelse, er det fordi han håper å finne lykken når han har oppnådd det. Gjennom alle sine anstrengelser og ambisjoner er det lykken mennesket vil ha. Lykken er den endelige motivasjonskraft, den som driver ham fremover i alt han gjør.

Sammenfletting av lyst og smerte

Alle prøver å være lykkelige, og allikevel er de fleste oppslukt i en eller annen slags smerte. Hvis de virkelig får en liten forsmak på lykken fra tid til annen, er den hverken ublandet eller varig. Livet består aldri av den ene gleden etter den andre. Det beveger seg frem og tilbake mellom motsetningene smerte og nytelse, flettet sammen lik mørke skyer og skinnende regnbuer. De øyeblikkene av lykke som dukker opp i livet, forsvinner snart igjen — som regnbuen som stråler i sin herlighet bare for å forsvinne fra himmelen. Hvis disse øyeblikkene av glede etterlater seg spor i det hele tatt, er det i form av minner som bare forsterker smerten ved å ha mistet dem. Slike minner er en uunngåelig arv etter gleden.

Begjæret bærer to slags frukter

Mennesket søker ikke lidelse, den kommer til ham som et uunngåelig resultat av den måten han søker lykken på. Han søker lykke gjennom oppfyllelse av sine begjær, men en slik oppfyllelse kan aldri garanteres. I sin jakt på begjærets tilfredsstillelse forbereder mennesket seg derfor også uvegerlig på lidelsen ved dets ikke-oppfyllelse. Ett og samme ønsketre bærer to slags frukter: en søt, som er glede, og en bitter, som er lidelse. Hvis dette treet får lov til å vokse og gro, kan det aldri tvinges til å bære bare én slags frukt. De som har gitt bud på én frukt, må være klar til å ta i mot den andre også. Mennesket jager som en rasende etter gleder og klynger seg ømt til dem når han får tak i dem. Han prøver desperat å unngå den forestående lidelsen og vrir seg under den med avsky når den kommer. Hverken raseriet eller ømheten er til mye hjelp, for gledene er dømt til å blekne og svinne hen før eller senere. Og hans desperasjon og avsky er nytteløs, for han kan ikke rømme fra lidelsen som følger.

Skiftende sinnsstemninger

Drevet fram av en mangfoldighet av begjær, mister mennesket aldri håpet om å oppnå jordisk lykke. Hans lyst til nytelse er imidlertid aldri ublandet, for selv mens han strekker seg etter nytelsens beger, må han ofte svelge ned store doser lidelse. Hans entusiasme for nytelse dempes gjennom lidelsen som ofte følger i nytelsens kjølvann. Han må underkaste seg plutselige sinnsstemninger og impulser. Av og til er han glad og oppstemt og til andre tider er han svært ulykkelig og nedtrykt. Sinnsstemningene forandrer seg ettersom begjærene hans tilfredsstilles eller frustreres. Tilfredstillelse av noen begjær gir en umiddelbar glede, men denne gleden varer ikke lenge, noe som snart fører til at han reagerer med å bli deprimert. Sinnsstemningene hans utsetter ham for humørsvingninger og for konstant forandring.

Lidelse forårsaket av begjær

Oppfyllelse av ønsker fører ikke til deres opphør, de begraves for en stund bare for å komme tilbake med større intensitet. Når en person er sulten, spiser han for å tilfredsstille sitt begjær, men føler seg snart sulten igjen. Hvis han spiser for mye, opplever han smerte og ubehag midt i ønskeoppfyllelsen. Det er det samme med alle jordiske ønsker, de kan ikke gi annet enn en flyktig lykke. I det øyeblikk de oppfylles, begynner den lykken de gir, å ebbe ut og forsvinne. Jordiske ønsker kan derfor aldri føre til varig lykke. Tvert i mot fremkaller de alltid uendelige lidelser av mange slag. Når et individ er fylt av jordisk begjær, vil det ligge en stor avling lidelse på lager og vente på ham. Det er ikke til å unngå at begjærene blir årsak til mye lidelse: dette er loven.

Begjæret mildnes gjennom lidelse

Hvis en person opplever eller ser for seg den lidelsen som ledsager begjæret, mildnes begjæret. Intens lidelse løsner av og til på bindingene til et verdslig liv, men denne ubundetheten blir ofte satt til side igjen når nye begjær strømmer på. Mange personer mister forbigående sin interesse for jordiske objekter på grunn av slaget de får fra den heftige lidelsen som begjæret produserer, men en slik ubundethet må være varig dersom den skal rydde vei for frihet fra ønsker. Det finnes varierende grader av ubundethet, og ikke alle er vedvarende.

Midlertidig ubundethet

Av og til blir en person svært beveget av en uvanlig sterk opplevelse, som å se noen dø eller å være vitne til en begravelse eller kremasjon. Slike opplevelser er tankevekkende, og de setter igang lange idérekker angående verdens hensiktsløse og tomme eksistens. Under press fra slike opplevelser innser personen at han en gang må dø og forlate alle de jordiske objektene som han er så glad i. Men disse tankene så vel som den ubundetheten de unnfanger, varer ikke lenge. De er snart glemt og personen gjenoppretter sin tilknytning til verden og dens forlokkende objekter. Denne midlertidige og flyktige sinnsstemningen er kjent som shmashan vairagya, kremasjons- eller gravlundsubundethet, fordi den vanligvis dukker opp når man er vitne til en kremasjon eller en begravelse og bare er en del av sinnet så lenge man befinner seg i nærheten av det døde legemet. En slik stemning er like flyktig som den er plutselig. Den virker sterk og effektiv så lenge den varer, men den opprettholdes bare av livaktigheten til en eller annen opplevelse. Når opplevelsen forsvinner, går også følelsen av ubundethet hurtig over uten å ha påvirket ens generelle holdning til livet i særlig grad.

Belysende historie

Denne forbigående stemningen kan kanskje illustreres ved historien om en person som en gang var på teateret og så et åndelig drama om Gopichanda, en stor indisk konge som forsaket alt i sin søken etter Sannheten. Dramaet gjorde så dypt inntrykk på ham at han på bekostning av alle sine familieplikter meldte seg inn i en gruppe av bairagier (vandrende asketer) som tilhørte Gopichanda-kulten. Som de andre medlemmene i gruppen foreslo at han skulle gjøre, forsaket han alt fra sitt tidligere liv, kledde seg som en bairagi, barberte hodet sitt og satte seg under et tre. Han kastet seg med en gang inn i dyp meditasjon, men ettersom heten fra solen ble sterkere, begynte hans entusiasme for meditasjon å kjølne ned. Etter hvert som dagen gikk, begynte han å føle seg sulten og tørst og ble veldig rastløs og ulykkelig.

Da familien hans oppdaget at han ikke var hjemme, ble de bekymret for han. Etter å ha lett etter ham en stund, fant de ham sittende under et tre i denne miserable forfatningen. Han virket utslitt og det var lett å se at han følte seg elendig. Da hans kone så han i en slik tilstand, ble hun rasende og stormet bort til ham for å skjelle han ut. Hans stemning for ubundethet var som blåst vekk, og siden han var tvers i gjennom lei av sitt nye liv, tok han hennes bebreidelser som en gave fra himmelen. Han stagget henne raskt, tok på seg turbanen og de vanlige klærne sine i en fart og fulgte henne spakt hjem.

Intens lidenskapsløshet

Noen ganger føler man seg ikke bare ubundet til sinns over lenger tid, denne stemningen modifiserer også virkelig ens generelle holdning til livet. Dette kalles tivra vairagya eller intens lidenskapsløshet. En slik intens lidenskapsløshet oppstår som en følge av en eller annen stor katastrofe — som å miste sine kjære eller sine eiendeler eller respekt i samfunnet. Under påvirkning av en slik bølge av løsrivelse forsaker personen gjerne alle jordiske ting. Denne formen for tivra vairagya har sin egen åndelige verdi, men i tidens løp vil også den sannsynligvis forsvinne eller forstyrres når den stadig tilbakevendende strømmen av jordiske begjær vokser seg sterk igjen. Den avskyen for det jordiske som man føler i slike tilfeller, skyldes det sterke inntrykket som etterlates av en katastrofe, og den vedvarer ikke, fordi den ikke er skapt av forståelse. Den er bare en sterk reaksjon på livet.

Komplett ubundethet

Den formen for ubundethet som virkelig varer, er grunnet på forståelse av lidelsen og dens årsak. Den er trygt forankret i en urokkelig kunnskap om at alle ting i denne verden er midlertidige og forbigående, og at enhver klamring til dem må bli en kilde til smerte før eller senere. Mennesket søker jordiske nytelsesobjekter og prøver å unngå det som bringer smerte, uten å forstå at han ikke kan få det ene og unngå det andre. Så lenge det finnes bindinger til jordiske objekter for nytelse, vil han alltid påføre seg selv lidelsen ved ikke å få dem — og lidelsen ved å miste dem igjen når han har fått dem. En vedvarende ubundethet som bringer frihet fra alle begjær og alle bindinger, kalles purna vairagya eller komplett lidenskapsløshet. Total ubundethet er en vesentlig betingelse for vedvarende og sann lykke. For den som er fullstendig ubundet, skaper ikke lenger den lidelsen for seg selv som skyldes endeløs trelldom produsert av begjær.

Motsetninger

Begjærløshet gjør et individ stø som fjell. Han berøres hverken av glede eller sorg, han lar seg ikke rokke når motsetningene går til angrep. En som lar seg påvirke av behagelige ting, må nødvendigvis også bli påvirket av ubehagelige ting. Hvis en person lar seg oppmuntre av et lykkevarslende spådomstegn, må han også bli motløs av det uhellssvangre. Han kan ikke unngå å miste motet av et uhellssvangert spådomstegn så lenge han får styrke fra et som er lykkevarslende. Den eneste måten å ikke la seg opprøre av slike tegn på, er å være like likegyldig overfor lykkevarslende som uhellssvangre varsler.

Ros og bebreidelser

Det samme er tilfelle når det gjelder motsetningene ros og kritikk. Hvis en person blir glad når han mottar ros, er han nødt til å bli ulykkelig når han blir bebreidet. Han kan ikke beholde fatningen under en strøm av bebreidelser så lenge han fryder seg inne i seg når han får ros. Den eneste måten man kan unngå å bli opprørt av bebreidelser på, er å være like ubundet av ros. Bare da kan et menneske forbli uberørt av motsetningsparet ros og bebreidelser. Da mister han ikke sin likevekt. En stabilitet og balanse som forblir upåvirket av enhver motsetning, blir bare muliggjort gjennom en komplett ubundethet som er en helt essensiell betingelse for vedvarende og sann lykke. Et individ som er helt ubundet, er ikke prisgitt erfaringens motsetninger, og fordi han er fri fra begjærets trelldom, skaper han ikke lenger sin egen lidelse.

Fysisk og mental lidelse

Menneskeheten er utsatt for mye lidelse, fysisk og mental. Av disse to er den mentale lidelsen den mest intense. De som ikke har særlig innsikt, tror at lidelse bare kan være fysisk. Deres idé om lidelse er en eller annen slags kroppslig sykdom eller tortur. Mental lidelse er verre enn fysisk lidelse. Fysisk lidelse kommer noen ganger som en velsignelse fordi den tjener til å lindre mental lidelse ved å avlede oppmerksomheten fra den.

Varig lykke gjennom begjærløshet

Man bør ikke gjøre særlig vesen av en ren fysisk lidelse. Den kan en utholde ved å utøve sin viljestyrke og tålmodighet. Den sanne lidelsen som virkelig teller, er mental. Selv yogiene som kan utholde stor fysisk lidelse, finner det vanskelig å holde seg fri fra mental lidelse, som har sin rot i frustrasjon av begjær. Hvis en person ikke ønsker noe, blir han ikke ulykkelig når omstendighetene er ugunstige, ikke en gang i løvens gap. Den komplette begjærløshet er en tilstand som ligger latent i hver og én. Og når man gjennom total ubundethet når frem til den tilstanden der man ikke begærer noe som helst, kan man øse av en uuttømmelig indre kilde av evig lykke som aldri blekner — en lykke som ikke er grunnlagt på verdens objekter men opprettholdes av Selvkunnskap og Selvrealisering.

Tilfredshet fri fra selvskapte problemer

Mennesket skaper de fleste av sine lidelser selv gjennom sine ustyrlige ønsker og umulige krav. Alt dette er unødvendig for selvoppfyllelse. Hvis et menneske blir begjærløst og tilfreds, vil han bli fri fra sin selvpåførte lidelse. Hans forestillingsevne vil ikke stadig uroes ved febrilsk å strekke seg ut etter ting som egentlig ikke betyr noe, og han vil være fast forankret i uangripelig fred. Når et individ er tilfreds på en slik måte, krever han ikke løsninger på sine problemer, fordi problemene som konfronterer verdslige personer, er forsvunnet. Han har ingen problemer, derfor behøver han ikke å bekymre seg om å finne løsningen på dem. For ham eksisterer ikke livets komplikasjoner, for livet blir ytterst enkelt i en tilstand av begjærløshet.

Forsakelsens lidelse

Når en person forstår at begjæret kun er åndens bindinger, bestemmer han seg for å forsake det, men selv når det er frivillig, er dette ofte en smertefull prosess. Lidelsen som kommer når sinnet renses fra sine mange begjær, eksisterer — selv når sjelen kanskje er klar til å avstå fra dem — fordi denne sjelens avgjørelse går på tvers av ego-sinnets tilbøyelighet til å vare ved gjennom sine tilvante begjær. Å forsake sine begjær betyr å innskrenke ego-sinnets selve liv. Derfor er det en prosess som uvegerlig ledsages av intens lidelse. Men denne lidelsen er sunn for sjelen fordi den setter sjelen fri fra bindingene.

Analogier

Ikke all lidelse er av det onde. Når lidelse fører til begjærløshetens evige lykke, bør den betraktes som en velsignelse i forkledning. Slik en pasient kanskje må lide seg igjennom en kirurgisk operasjon for å bli løst fra en vedvarende og ondartet smerte, må sjelen gladelig ta imot lidelsen ved å avstå fra begjær for å bli løst fra den gjentatte og evinnelige lidelsen som forårsakes av dem. Lidelsen sjelen kjenner når den avstår fra sine begjær, kan være meget intens, men den er til å holde ut på grunn av den følelsen av større frihet som oppstår når ønskene gradvis forsvinner fra sinnet. Hvis en betent hevelse på kroppen åpnes og dreneres, gir det store smerter, men er også en stor lettelse. På samme måte ledsages lidelsen ved forsakelse av begjær av den kompenserende lettelsen ved en progressiv innvielse til friheten og lykkens ubegrensede liv.

Lidelsens sanne natur

Det enkle liv i frihet og lykke er en av de vanskeligste tingene å oppnå. Mennesket har komplisert livet sitt gjennom å dyrke sine kunstige og innbilte begjær, og å vende tilbake til det enkle er ensbetydende med å forsake begjæret. Begjæret har blitt en essensiell del av menneskets begrensede selv, og derfor er han uvillig til å forlate det med mindre lærdommen om at begjær fødes av uvitenhet, innprentes i sinnet hans gjennom intens mental lidelse. Når et individ konfronteres med sterk lidelse gjennom sine begjær, forstår han deres sanne natur. Når en slik lidelse kommer, bør den ønskes velkommen. Kanskje kommer lidelsen for å eliminere ytterligere lidelse. En torn kan fjernes ved hjelp av en annen torn og lidelse ved hjelp av lidelse. Hvis lidelsen kommer når den trengs for å rense sjelen fra dens begjær, er den like nødvendig som medisin for en syk person.

Lidelse forårsaket av utilfredshet

Nittini prosent av menneskets lidelse er imidlertid unødvendig. Mennesket påfører seg selv og sine medmennesker lidelse gjennom hårdnakket uvitenhet, og så spør de merkelig nok: "Hvorfor må vi lide?" Lidelse symboliseres ofte ved krigsscener — hus i ruiner, brukne og blødende lemmer, smerten ved tortur og død. Men krigen legemliggjør ingen spesiell lidelse, folk lider egentlig hele tiden. De lider fordi de ikke er tilfredse — de vil ha mer og mer. Krig er snarere et resultat av utilfredshetens universelle lidelse enn en legemliggjørelse av representativ lidelse. Gjennom sin grådighet, forfengelighet og grusomhet bringer folk usigelige lidelser over seg selv og andre.

Selvisk jakt på lykke

Folk er ikke fornøyde med bare å skape lidelse for seg selv, de skaper også ubarmhjertig og nidkjært lidelse for sine medmennesker. Alle søker sin egen lykke på bekostning av andres lykke, og slik oppstår grusomhet og endeløs krig. Så lenge han bare tenker på sin egen lykke, vil han ikke finne den. I jakten på sin egen individuelle lykke blir det begrensede selvet aksentuert og besværlig. Når noen kun er selvisk, er han i stand til å være ytterst ufølsom og grusom mot andre i sin falske jakt på separat og eksklusiv lykke, men dette slår tilbake på ham selv fordi det forgifter selve livskilden. Et kjærlighetsløst liv er et meget gledesløst liv, bare et kjærlighetsfylt liv er verdt å leve.

Lykke gjennom selvforglemmende kjærlighet

Hvis et individ er begjærløst, vil han ikke bare fjerne mye av den lidelsen han påfører andre, men også mye av sin egen selvskapte lidelse. Begjærløshet alene kan imidlertid ikke gi lykke i positiv forstand, selv om den beskytter mot selvskapt lidelse og rekker langt henimot å gjøre sann lykke mulig. Sann lykke begynner når en lærer kunsten å ha den rette innstillingen til andre personer, og en rett innstilling innebærer selvforglemmelse og kjærlighet. Slik oppstår den åndelige viktigheten av å forvandle det begrensede selvets liv til et liv i kjærlighet.

Uselvisk kjærlighet er sjelden

En ren kjærlighet er sjelden fordi kjærligheten i de fleste tilfeller blir blandet ut av selviske motiver som i hemmelighet introduseres til bevisstheten av akkumulerte dårlige sanskaraers virksomhet. Det er ytterst vanskelig å rense bevisstheten fra en dypt rotfestet uvitenhet som gir seg til kjenne gjennom idéen om "meg" og "mitt." For eksempel, selv når en person sier at han elsker sin elskede, mener han ofte bare at han eielystent vil ha den elskede hos seg. Følelsen av "meg" og "mitt" er merkbart til stede selv i kjærlighetens uttrykk.

Dersom en mann ser sin egen sønn i fillete klær, gjør han alt han kan for å gi ham bedre klær og det er meget om å gjøre for ham å se ham lykkelig. Under disse omstendighetene vil han betrakte sine følelser for sin egen sønn som ren kjærlighet. Men i hans raske respons på sønnens nød, er den rollen som spilles av hans idé om "min", ikke på noen måte ubetydelig. Dersom han skulle se sønnen til en fremmed gå i fillete klær på gaten, ville han ikke reagere slik han gjorde i sin egen sønns tilfelle. Dette viser at selv om han kanskje ikke var seg det fullt bevisst, var faktisk måten han handlet overfor sin egen sønn på, svært egoistisk. Følelsen av "min" gjemmer seg langt bak i sinnet, men den kan bringes opp til overflaten bare gjennom grundig analyse. Hvis hans respons til den fremmedes sønn er den samme som til hans egen, bare da kan det sies at han har en ren og uselvisk kjærlighet.

Den rene kjærlighets doméne

Ren kjærlighet er ikke noe som kan tvinges på noen, heller ikke kan det tas fra noen med makt. Den må manifestere seg innenfra med ubelemret spontanitet. Hva man kan oppnå gjennom fast besluttsomhet, er å fjerne de faktorene som hindrer den rene kjærligheten i å manifestere seg. Tilegnelsen av uselviskhet kan sies å være både vanskelig og enkel. Det er vanskelig for dem som ikke har bestemt seg for å stige ut av det begrensede selvet, og det er enkelt for dem som har bestemt seg for det. I fravær av en fast beslutning er bindingene til det begrensede selvet for sterke til å kunne brytes. Men hvis en person beslutter seg til å sette selviskheten til side hva enn det måtte koste, får han lett adgang til den rene kjærlighetens doméne.

Nødvendigheten av modig avgjørelse

Det begrensede selvet er lik en ytterfrakk båret av sjelen. Slik et individ kan ta av seg frakken sin ved viljens hjelp, kan han gjennom å ta et modig, avgjørende steg, bestemme seg for å skrelle av seg det begrensede selvet og bli kvitt det for alltid. En oppgave som ellers ville være vanskelig, blir lett når man tar et modig og urokkelig valg. En slik avgjørelse kan fødes i sinnet hans bare når han føler en intens lengsel etter ren kjærlighet. Akkurat slik en sulten lengter etter mat, må en aspirant som ønsker å oppleve ren kjærlighet, ha en intens lengsel etter den.

Sann kjærlighet vekkes bare av Mester

Når aspiranten har utviklet denne intense lengselen etter ren kjærlighet, kan han sies å ha forberedt seg til intervensjonen til en Fullkommen Mester — som gjennom riktig rettledning og den nødvendig hjelp eskorterer ham inn i en tilstand av guddommelig kjærlighet. Bare en Mester kan vekke ren kjærlighet gjennom den guddommelige kjærligheten han selv gir, det finnes ingen annen vei. De som ønsker å fortæres i kjærlighet, må oppsøke kjærlighetens evige flamme. Kjærlighet er det mest betydningsfulle i livet. Den kan ikke vekkes opp med mindre man kommer i kontakt med kjærlighetens Inkarnasjon. Teoretisk grubling over kjærlighet kan ha som resultat at man spinner en teori om kjærlighet, men hjertet vil fortsette å være like tomt som før. Kjærlighet avler kjærlighet, den kan ikke vekkes ved mekaniske midler.

Kjærlighet leder til Gudsrealisering

Når sann kjærlighet er vekket i aspiranten, leder den ham til Gudsrealisering og åpner opp et ubegrenset rom av varig og levende lykke for ham. Gudsrealiseringens lykke er hele skaperverkets mål. En person kan ikke ha den ringeste anelse om denne ubeskrivelige lykken med mindre han virkelig har en opplevelse av Guddommen. Den idéen som de verdslige har om lidelse og lykke er ytterst begrenset. Den virkelige lykken som kommer gjennom å realisere Gud, er verdt all fysisk og mental lidelse i universet. Da er all lidelse som om den aldri hadde vært.

Gudsrealiseringens lykke

De som ikke er Gudsrealiserte, kan kontrollere sine tanker gjennom yoga til slik en grad at ingenting får dem til å føle smerte eller lidelse, selv om de blir begravd levende eller kastet i kokende olje. Men selv om de avanserte yogiene kan trosse og tilintetgjøre enhver lidelse, er de ikke i stand til å oppleve Gudsrealiseringens lykke. Når man blir Gud, blir alt annet null. Lykken i Gudsrealiseringen kan derfor ikke begrenses av noe som helst. Gudsrealiseringens lykke er selvopprettholdende, evig ny og blekner aldri, grenseløs og ubeskrivelig. Det er for denne lykkens skyld at verden har blitt til.

Guds essens er kjærlighet

De som prøver å forstå Gud gjennom intellektet alene, kommer frem til et kjølig og tørt begrep som ikke griper Guds essens. Det er riktig at Gud er uendelig Kunnskap, uendelig Væren, uendelig Makt og uendelig Salighet, men Gud blir ikke forstått i sin essens før han også erkjennes som uendelig Kjærlighet. I sin Hinsidige tilstand som hele universet springer ut av og som det til slutt smelter sammen med, er Gud evig uendelig Kjærlighet. Det er bare når Guds kjærlighet betraktes innenfor formenes begrensede rammer (som oppstår i interimperioden mellom tilsynekomsten til tosidighetens illusoriske univers og dets tilbakesmelting), at dens uendelighet synes å være forringet.

Manifeste kjærlighetsfaser

Når Guds kjærlighet opplever seg selv i og gjennom universets manifesterte former, gjennomgår den følgende faser: (1) den opplever seg selv som ytterst begrenset (2) den opplever seg selv som gradvis mindre og mindre begrenset og mer og mer lik uendelig kjærlighet og (3) den opplever seg selv som det den virkelig er — uendelig i essens og væren. Erfaringen av å være begrenset i kjærlighet oppstår takket være uvitenhet forårsaket av sanskaraene, bevissthetsevolusjonens biprodukter. Og når kjærligheten er i ferd med å bli uendelig, kjennetegnes denne prosessen av avskallingen av disse begrensende sanskaraene.

Kjærlighet som lyst

Etter hvert som kjærligheten, latent i universet, gjennomgår sine tidligste, nesten ubevisste stadier i de forskjellige riker, viser den seg etterhvert som lyst i dyreriket. Dens første manifestering i menneskets bevissthet er også i form av lyst. Lyst er den mest begrensede form for kjærlighet i menneskets bevissthet. På tross av lystens klare referanse til andre personer kan den vanskelig skilles fra ren selviskhet fordi alle objekter som lysten klynger seg til, begjæres i det begrensede og separate selvets interesse og fra dets synspunkt. Samtidig er den en form for kjærlighet fordi den på en måte ser andres verdi, selv om denne verdsettelsen spoleres fullstendig av en dyp uvitenhet om det sanne Selvet.

Kjærligheten i den grove sfære

Så lenge menneskets bevissthet helt er fanget i tosidighet i eksistensens fysiske sfære, kan ikke kjærligheten uttrykke seg som annet enn lyst av et eller annet slag. Man liker karri fordi den stimulerer ganen. Det finnes ingen høyere årsak, så dette er en form for lyst. Det er bare en higen etter smakssensasjoner. Sinnet begjærer også kroppslige sanseinntrykk gjennom lukt, lyd og berøring, og det nærer sitt primitive ego-liv gjennom pirringen som oppnås gjennom disse sanseinntrykkene. Lyst av ethvert slag innebærer at man vikler seg inn i en floke av fysiske former, uavhengig av sinnsstemningen bak den. Den er uttrykk for en ren binding til sanselige objekter.

Siden hjertet forblir uten næring og uttrykk i alle former for lyst, blir det til et bestandig tomrom i en tilstand av endeløs lidelse og utilfredsstillelse. Kjærlighet som uttrykker seg som ublandet eller hundre prosent lyst, er kjærlighet i en ekstremt begrenset tilstand fordi den er hjelpeløst fanget i uopphørlig begjær. Når hjertet er i lystens grep, vil ånden på en måte være besatt av vrangforestillinger og sløvhet. Dens virksomhet blir sterkt innskrenket og pervertert av den begrensende uvitenheten den er underkastet. Dens høyere potensiale nektes uttrykk og fullbyrdelse, og denne hemmingen og undertrykkelsen av åndens liv innebærer en tilstand av absolutt bundethet.

I lyst gjør Uendeligheten seg indirekte gjeldende

Lyst er den mest begrensede av de kjærlighetsformene som fungerer under uvitenhetens trolldom. Det utvetydige preget av utilstrekkelighet som lysten uten unntak bærer med seg, er i seg selv et tegn på at den er et ufullstendig og inadekvat uttrykk for noe dypere som er umåtelig og ubegrenset. Gjennom de mangfoldige og endeløse lidelsene som ledsager ublandet lyst, og de gjentatte erfaringer av frustrasjon den bringer med seg, registrerer ånden uopphørlig sin protest mot den ekstreme overfladiskheten som et liv i ubetinget lyst innebærer. På denne måten gjør den ubetvingelige stemmen til Guds uendelige kjærlighet sin uutrykte, men uforringede virkelighets bydende krav, indirekte gjeldende.

Kjærlighetsstadier

Selv i den grove sfæres laveste lystpregede liv opplever Gud seg som en elsker, men det er tilstanden til en elsker som er fullstendig uvitende om sin egen eller den Elskede Guds sanne natur. Det er tilstanden til en elsker som er ugjenkallelig adskilt fra den guddommelige Elskede ved et ugjennomskinnelig slør av uforstått tosidighet. Allikevel er dette begynnelsen til en prosess der elskeren til slutt vil bryte seg gjennom uvitenhetens stengsler og oppnå sin egen sannhet som grenseløs og ubelemret Kjærlighet. Men for å bli innviet til uendelig kjærlighet må elskeren gjennomgå to andre stadier som kjennetegner de subtile og mentale sfærer.

Kjærlighet i subtil sfære

Elskeren i den subtile sfære er ikke fri fra lyst, men den lysten han opplever, er ikke ublandet slik den er i den grove sfære. Lystintensiteten i den subtile sfære er bare halvparten så sterk som i den grove sfære. Dessuten forekommer det ingen fysiske uttrykk for lyst her, i motsetning til i den fysiske sfære. Elskeren i den grove sfære er ugjenkallelig viklet inn i en floke av grove objekter, derfor finner lysten grove uttrykk. Elskeren i den subtile sfære har imidlertid gjort seg fri fra sine bindinger til grove objekter, derfor forblir lysten uuttrykt i sin grove form i dette tilfellet. Denne lysten får subtile uttrykk, den kan ikke få grove uttrykk. Dessuten, siden rundt halvparten av den grove sfæres opprinnelige lyst sublimeres i den subtile sfære, opplever elskeren i den subtile sfære ikke kjærligheten som ublandet lyst, men i en høyere form — som lengsel etter å forenes med den Elskede.

Kjærlighet som lengsel

I den grove sfære uttrykker altså kjærligheten seg som lyst, og i den subtile sfære uttrykker den seg som lengsel. Lyst er begjær etter sanselige opplevelser, og som sådan er den fullstendig selvisk i sin motivasjon. Den bryr seg ikke det minste om sin jordiske elskedes velvære. I lengsel er det ikke så mye selviskhet, og selv om den på en måte fortsetter å være preget av eietrang, erkjennes kjærlighetsobjektet som noe som har uendelig verdi og betydning. Lengsel er en mindre begrenset form for kjærlighet enn lyst. I lengsel har motsetningenes forheng blitt mindre ugjennomtrengelig, siden elskeren nå bevisst forsøker å overvinne motsetningen mellom elskeren og den Elskede gjennom en sterk lengsel etter Hans tilstedeværelse. I lyst legges vekten ene og alene på det begrensede selvet, og den jordiske elskede er fullstendig underordnet selvets grove behov. I lengsel er vekten likelig fordelt mellom selvet og den guddommelige Elskede, og elskeren erkjenner at han eksisterer for den Elskede på samme måte som den Elskede eksisterer for ham.

Kjærlighet i mental sfære

Elskeren i den mentale sfære har et enda høyere og friere kjærlighetsuttrykk. Selv om ikke lysten har forsvunnet helt, er den i dette tilfellet stort sett sublimert. Bare omkring en fjerdedel av den fysiske sfæres opprinnelige lyst er der fremdeles, og den er bare tilstede i latent form uten uttrykk. I den mentale sfære får ikke lysten engang subtile uttrykk. Elskeren i den mentale sfære er ubundet til subtile objekter, og han er fri fra enhver eiendomsorientert lengsel etter kjærlighetsobjektet, som fremdeles kjennetegner elskeren i den subtile sfære.

Kjærlighet som resignasjon

I den mentale sfære uttrykker kjærligheten seg som fullstendig resignasjon overfor Gud, den Elskedes, vilje. Alle selviske begjær, inkludert lengselen etter den Elskedes tilstedeværelse, har forsvunnet, siden vekten nå alene legges på den Elskedes verdi og vilje og på å forenes med Ham. Selviskheten er fullstendig utslettet, og en mye større overflod av kjærlighet i ren form frigjøres. Men selv ikke i den mentale sfære har kjærligheten blitt uendelig, siden tosidighetens tynne slør fremdeles skiller elskeren fra den Elskede. Kjærligheten er ikke lenger i selviskhetens grep, men den er fremdeles mindre enn uendelig, fordi den oppleves med det begrensede sinn som medium — akkurat som den oppleves med de lavere kropper som medium i de lavere sfærer.

Guddommelig kjærlighet er uendelig

Kjærligheten blir bevisst sin uendelighet i væren så vel som i uttrykk når det individuelle sinn overskrides. Slik kjærlighet kalles med rette guddommelig, fordi den kjennetegner Gudstilstanden der all tosidighet omsider er overvunnet. I guddommelig kjærlighet har lysten helt forsvunnet. Den eksisterer ikke engang i latent form. Guddommelig kjærlighet er ubegrenset i essens og uttrykk fordi den erfares av sjelen gjennom Sjelen selv. I den grove, subtile og mentale sfære er elskeren seg bevisst at han er adskilt fra Gud den Elskede, men når alle disse sfærene er overskredet, er elskeren seg bevisst sin enhet med den Elskede. Elskeren mister seg selv i den Elskedes væren og vet at han er ett med den Elskede. Guddommelig kjærlighet er helt frigjort fra begjærenes trollbinding og det begrensede selvet. I denne tilstanden av Uendelighet har ikke elskeren noen eksistens utenom den Elskede, han er den Elskede Selv.

Guddommelig romanse

Slik har det seg at Gud, som er uendelig kjærlighet, først begrenser Seg Selv i skaperverkets former og deretter får tilbake Sin uendelighet gjennom skaperverkets forskjellige stadier. Alle stadiene i Guds opplevelse av Seg Selv som begrenset elsker kulminerer til slutt i Hans opplevelse av Seg Selv som den eneste Elskede. Sjelens reise er en spennende guddommelige romanse der elskeren — som i begynnelsen ikke er seg bevisst annet enn tomhet, frustrasjon, overfladiskhet og bindingenes nagende lenker — gradvis oppnår et stadig fullere og friere kjærlighetsuttrykk. Og til slutt forsvinner elskeren og smelter sammen med den guddommelige Elskede for å realisere elskeren og den Elskedes enhet i den opphøyde og evige kjensgjerning at Gud er uendelig kjærlighet.

1. Lengsel

Hvis du opplever den samme lengsel og tørst etter forening med Meg lik en som har ligget i mange dager under Saharas hete sol, opplever lengsel etter vann, da vil du realisere Meg.

2. Sinnsro

Hvis du har ro lik en frossen innsjø, da vil du også realisere Meg

3. Ydmykhet

Hvis du har ydmykheten til jord, som kan omformes til hvilken som helst form, da vil du kjenne Meg.

4. Desperasjon

Hvis du opplever den desperasjonen som får et menneske til å begå selvmord, og du føler at du ikke kan leve uten å se meg, da vil du se Meg.

5. Tro

Hvis du har den samme troen som Kalyan hadde på sin Mester — da han trodde det var natt enda det var dag fordi Mesteren sa det — da vil du kjenne Meg.

6. Trofasthet

Hvis du har den trofastheten som pusten din har, som holder deg med selskap til livet ditt er slutt — selv uten at du kjenner den hele tiden, i lykke og lidelse, uten noensinne å vende seg mot deg — da vil du kjenne meg.

7. Kontroll gjennom kjærlighet

Når din kjærlighet til Meg jager vekk begjæret etter sansenes ting, da vil du realisere Meg.

8. Uselvisk tjeneste

Hvis du eier den uselviske tjenestens egenskaper, upåvirket av resultater, lik solen som tjener verden ved å skinne på hele skaperverket — på gresset på marken, på fuglene i luften, på dyrene i skogen, på hele menneskeheten med dens syndere og helgener, dens rike og fattige -- uten tanke på holdningen til den, da vil du vinne Meg.

9. Forsakelse

Hvis du forsaker alt fysisk, mentalt og åndelig for Meg, da vil du få Meg.

10. Lydighet

Hvis din lydighet er like spontan, komplett og naturlig som lys er for øyet eller lukt for nesen, da vil du komme til Meg.

11. Overgivelse

Hvis din overgivelse til Meg er like helhjertet som en som lider av søvnløshet når han overgir seg til plutselig søvn uten frykt for å miste seg selv, da vil du få Meg.

12. Kjærlighet

Hvis du har den kjærligheten til Meg som Frans av Assissi hadde til Jesus, da vil du ikke bare realisere meg, du vil også glede Meg.