Meher Baba in Cannes, France, 1937 FORELESNINGER
Meher Baba
Bind 4

 

Innhold
Introduksjon
Bind 1
Bind 2
Bind 3
Bind 4
Bind 5
Bind 6
Ordliste


INNHOLDSFORTEGNELSE


Meditasjonstyper
    Del I  — Meditasjonens natur og dens beskaffenhet
    Del II  — Hovedtyper i meditasjon og deres relative verdi
    Del III  — Generell klassifisering av meditasjonsformene
    Del IV  — Assimilering av de guddommelige sannheter
        Avsnitt A  — Generelle meditasjonsmεter
        Avsnitt B  — Lesing som meditasjon
        Avsnitt C  — De guddommelige Sannheter
    Del V  — Spesialiserte meditasjoner som er personlige
    Del VI  — Spesialiserte meditasjoner som er ikke-personlige
    Del VII  — Nirvikalpa Samadhi
    Del VIII  — Sahaj Samadhi
Dynamikken i åndelig utvikling
Sadhanas dypere aspekter


MEHER BABA KILDEN
Mona Brodin
Tennisveien 2F
N-0777 Oslo
Tlf: +47 922 87 823
epost

Oversatt fra engelsk
av Mona Brodin

Originalens tittel Discourses,
Sheriar Press, 1987

1999 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust,
Ahmednagar, India

All rights reserved.

MEDITASJONSTYPER

Del I

Meditasjonens natur og dens beskaffenhet

Meditasjon en sti skåret gjennom sinnets begrensninger

Meditasjon kan beskrives som stien individet selv skjærer når han prøver å gå hinsides sinnets begrensninger. Hvis en person som sitter fast i villnisset i en tett skog, prøver å komme seg ut i åpent lende, vil anstrengelsene han gjør for å brøyte seg gjennom de hindringene som omgir ham, etterlate seg sporene etter hans ferd. Gjennom å studere disse sporene vil en observatør kunne beskrive den veien han krysset i sitt forsøk på å komme ut i åpent lende. Bevegelsene til den som kommer ut av skogen, er prinsipielt annerledes enn for eksempel et lokomotivs, som beveger seg langs de skinnene som allerede er lagt på den ruten det skal ta. Individet følger ikke en ferdiglaget sti, stien blir preget etter at han har krysset den. På samme måte tumler en person som blir trukket inn i dyp meditasjon, egentlig med de åndelige problemene han konfronteres med til enhver tid, snarere enn at han følger en fastlagt kurs som allerede finnes i hans mentale utrustning.

Generelle hovedtrekk ved meditasjon kan forventes

Hovedtrekkene ved en meditasjons utvikling kan allikevel antesiperes av dem som har direkte innsikt i de særegne konturene til individets sinn, på samme vis som en som har inngående kjennskap til detaljene i den solidifiserte jordskorpens beskaffenhet, vanligvis vil forvente et vulkanutbrudd i ett område fremfor et annet. Når de sydende kreftene i jordens indre forsøker å bryte ut, kan man regne med at de vil ta minste motstands vei, og deres faktiske passasje vil stort sett betinges av egenskaper ved de omgivelsene de står overfor. Forskjellen mellom en vulkans krefter og den åndelige tilskyndelse er at de første er ubevisste, mens den siste er et bevisst fenomen. Intelligens spiller en viktig rolle i meditasjonens utvikling og det er denne intelligensen som blir tent av en Fullkommen Mester når han gir aspiranten noen få enkle hentydninger om hva han skal gjøre eller kan forvente i sin meditasjon.

Intelligent meditasjon opprettholdes av interesse

Meditasjon har ofte blitt misoppfattet som en mekanisk prosess der sinnet tvinges til å konsentrere seg om en idé eller et objekt. De fleste får da naturlig nok motstand mot å meditere siden de opplever store vanskeligheter når de forsøker å tvinge sinnet i en bestemt retning eller feste det til én spesifikk ting. Enhver rent mekanisk behandling av sinnet vil ikke bare være besværlig, den vil også måtte bli mislykket i siste instans. Det første prinsippet aspiranten må huske, er at sinnet bare kan kontrolleres og styres i meditasjon i henhold til de lovene som er iboende i sinnets sammensetning, og ikke ved å anvende mekanisk eller semimekanisk makt.

Mange personer som ikke mediterer i teknisk forstand, befinner seg ofte dypt og intenst fordypet i systematisk og klar tenkning omkring et eller annet praktisk problem eller teoretisk tema. Deres mentale prosesser er da i en viss forstand svært lik meditasjonens fordi sinnet er så fordypet i intens tankevirksomhet omkring et bestemt tema at alle andre og irrelevante ting stenges ute. Å meditere er ofte enkelt og spontant i slike mentale prosesser fordi sinnet dveler ved et tema det er interessert i og som det stadig får en økende forståelse av.

Den åndelige tragedie ved vanlige tankeprosesser er at de ikke er rettet mot ting som virkelig betyr noe. I motsetning til dette må objektet for ekte meditasjon alltid være omhyggelig utvalgt og av åndelig betydning, det må være en guddommelig form eller et guddommelig objekt eller tema eller en sannhet av åndelig betydning. For å oppnå suksess i meditasjon må sinnet ikke bare være interessert i åndelige ting eller sannheter, det må også forsøke å forstå og erkjenne dem. Slik intelligent meditasjon er en av sinnets naturlige prosesser, og siden den unngår den monotone stivheten og regelbundetheten i mekanisk meditasjon, blir den ikke bare spontan og inspirerende, den blir også lett og vellykket.

Meditasjon og konsentrasjon

Meditasjon må skilles fra konsentrasjon. Meditasjon er det første stadiet i en prosess som gradvis utvikler seg til konsentrasjon. I konsentrasjon søker sinnet å forene seg med sitt objekt gjennom en prosess der det fester seg til dette objektet, mens meditasjon består i at man tenker grundig gjennom et spesifikt tema på en slik måte at alle andre ting stenges ute. I konsentrasjon beveger sinnet seg praktisk talt ikke, men i meditasjon beveger sinnet seg fra den ene relevante idéen til den andre. I konsentrasjon dveler sinnet bare ved en eller annen form eller et fyndig og kortfattet formular uten å utfolde det ved idéassosiasjoner. I meditasjon prøver sinnet å forstå og assimilere objektet ved å dvele ved formens ulike attributter eller formularets forskjellige implikasjoner. I konsentrasjon så vel som i meditasjon vil man finne en fredfull blanding av kjærlighet og lengsel etter det guddommelige objektet eller prinsippet som sinnet dveler ved, og begge disse aktivitetene er svært forskjellige fra rent mekaniske prosesser som preges av streng regelbundethet og uavbrutt monotoni.

Personer uten evne til intens konsentrasjon må starte med meditasjon, mens det ikke er nødvendig med meditasjon for dem som har anlegg for konsentrasjon. Det er tilstrekkelig om de bare konsentrerer seg om Gudsmenneskets eller Menneskegudens form eller om et enkelt formular som: "Jeg er hverken den grove kroppen eller den subtile kroppen eller den mentale kroppen: Jeg er atma (sjel)."

Stillhet og avsondrethet

Meditasjon er essensielt en personlig sak i den forstand at den ikke er til for å stilles til skue for verden, men for ens egen åndelige utviklings skyld. Individets fullstendig isolasjon fra sine sosiale omgivelser fremmer nesten alltid en ubelemret meditasjonsutøvelse. De gamle yogier tydde til fjelltopper eller huler i sin jakt på fullstendig isolasjon. Stor ro og uforstyrret stillhet er grunnleggende for å oppnå suksess. Det er imidlertid ikke nødvendig for en person å oppsøke fjell eller huler for å finne slike betingelser. Selv i storbyen vil litt omtanke og anstrengelse sikre aspiranten den ro, stillhet og avsondrethet som er nødvendig for å lette og befordre fremskritt i de forskjellige meditasjonsformer.

Verdien av mørke

Å ha det mørkt eller å lukke øynene er ikke absolutt nødvendig for å meditere. Hvis aspiranten befinner seg ansikt til ansikt med meditasjonsobjektet, kan han ha en vellykket meditasjon selv med åpne øyne. Men i intensiv meditasjon er det i de fleste tilfelle mer tjenlig å skjerme seg fra alle fysiske lyder og synsinntrykk. Å sikre seg absolutt ytre stillhet innebærer at man omhyggelig velger ut stedet for sin meditasjon, mens man ikke behøver å gjøre annet enn å lukke øynene for å beskytte sinnet fra forstyrrende synsinntrykk. Når det er lyst, er det noen ganger utilstrekkelig bare å lukke øynene for å unngå all visuell stimulering. Da er det tilrådelig å starte meditasjonen i absolutt mørke. Mørke vil normalt befordre fremskritt i meditasjon.

Kroppsstilling ved meditasjon

Når det gjelder kroppsstilling, finnes det ingen faste regler. Enhver komfortabel stilling kan benyttes så lenge den bidrar til sinnets våkenhet og ikke befordrer søvn. Stillingen bør ikke innebære fysisk anspenthet eller smerte fordi oppmerksomheten da vil trekkes mot selve kroppen. Kroppen bør derfor være like avslappet som den er før man faller i søvn, men den stillingen man vanligvis inntar når man sover, bør unngås fordi den har en tendens til å fremme søvn. Når kroppen har inntatt en fordelaktig og passende stilling, er det til hjelp å forestille seg hodet som kroppens sentrum. Når hodet betraktes som sentrum, er det lettere å glemme kroppen og feste sin oppmerksomhet på meditasjonsobjektet.

Viktigheten av fast sted, stilling og tidspunkt

Det er ønskelig at aspiranten fastholder den samme stillingen hver gang han mediterer. Assosiasjonene til meditering denne stillingen allerede har fått, gir den en spesiell evne til å åpne for og gjøre lignende meditasjoner lettere. Når kroppen har inntatt denne bestemte stillingen, vil den hele tiden være under ubevisst påvirkning om at den ikke må trenge seg på bevisstheten men at den må tjene meditasjonens hensikt. Å velge samme sted og tidspunkt fra gang til gang har også en gagnlig effekt. Derfor må aspiranten ta på alvor det å benytte seg av samme sted, stilling og tidspunkt. Valg av sted innebærer også at man tar stedets åndelige assosiasjoner og muligheter i betraktning. Spesiell betydning tillegges meditasjon på hellige steder der Mestrene selv har levd eller meditert.

Sted, stilling og tidspunkt for meditasjon har alle sin relative viktighet som varierer som en følge av individets særegenheter og historie. En Mester gir derfor ofte forskjellige instruksjoner til hver enkelt disippel for at de skal passe for hvert enkelt tilfelle. Når meditasjon har blitt en vane gjennom stadig praktisering, kan man imidlertid fritas fra å overholde regelen om fast tid, stilling og sted, og aspiranten kan videreføre sin meditasjon når som helst og under alle betingelser. Til og med når han går, kan han være innadrettet og fordypet i meditasjon.

Meditasjon bør være gledefylt

Man bør ikke nærme seg meditasjon med et tungt hjerte som om man var i ferd med å ta laksérolje. Man må ta meditasjon på alvor, men uten dysterhet eller melankoli. Ikke nok med at humor og munterhet på ingen måte virker forstyrrende på meditasjonsutviklingen, de bidrar faktisk til den. Meditasjon bør ikke forvandles til en ubehagelig og trettende ting. Aspiranten bør tillate seg å nyte den naturlige gleden som ledsager en vellykket meditasjon uten å bli henfallen til den. Meditasjon bør være noe i likhet med en picnic på de høyere plan. Lik utflukter til nye og vakre naturomgivelser fører meditasjon med seg en følelse av entusiasme, eventyr, fred og henrykkelse. Alle depressive tanker, frykt eller bekymringer må kuttes fullstendig ut hvis meditasjonen skal bli virkelig vellykket.

Felles meditasjon

Selv om meditasjon essensielt er en individuell sak, har felles meditasjon sine egne fordeler. Hvis flere aspiranter som er i harmoni med hverandre i fellesskap benytter seg av den samme retningen innen meditasjon, har tankene deres en tendens til å fremheve og styrke hverandre. Dette er spesielt merkbart når disipler av den samme Mester i fellesskap mediterer over sin Mester. Hvis felles meditasjon av denne typen skal gi full avkastning, må hver enkelt deltagende aspirant være opptatt av retningen hans egen meditasjon tar, og ikke av hva de andre i gruppen gjør. Selv om han begynner å meditere sammen med andre, må han miste seg selv i sitt meditasjonsobjekt. Han må glemme hele verden fullstendig, inkludert sin egen kropp, og han må ha sin oppmerksomhet eksklusivt rettet mot det meditasjonsobjektet man ble enige om før meditasjonen startet. Når den gjøres bruk av på en intelligent måte, kan felles meditasjon være til enorm hjelp for nybegynnere, mens avanserte aspiranter kan fortsette på egen hånd.

Forstyrrende tanker oppstår

I alminnelig tenkning er en uavbrutt strøm av relevante idéer det vanlige, men når sinnet tar fatt på systematisk meditasjon, er det ikke til å unngå at irrelevante og motstridende tanker har en reaksjonær tendens til å dukke opp og skape forstyrrelser. Dette er sinnets lov, og aspiranten bør ikke la seg bringe ut av fatning når motstridende og usunne tanker som hittil aldri har gjort seg kjent, dukker opp i bevisstheten. Meditasjon innebærer at sinnets ubevisste innhold blir bringes frem til bevissthetens forgrunn. Lik en tryllekunstner som fremkaller mange merkelige og uventede ting, inviterer meditasjonsprosessen til mange absurde og uønskede tanker. Aspiranten må forvente og være forberedt på alle disse forstyrrende tankene og bør utvise en utrettelig tålmodighet og en urokkelig tillit til at alle disse forstyrrelsene vil bli overvunnet i siste instans.

Teknikk for å ta seg av forstyrrende tanker

Den siste, men ikke minst viktige betingelsen for å oppnå suksess i meditasjon, er å velge den rette teknikk for å ta seg av forstyrrende tanker og mentale påvirkninger. Det er nytteløst å kaste bort energi ved å prøve å nedkjempe og undertrykke forstyrrende tanker direkte. Ethvert slikt forsøk innebærer at man gir dem ytterligere oppmerksomhet, og de får næring fra nettopp den oppmerksomheten de gis i hensikt av å undertrykke dem, slik at de blir ytterligere styrket og bekreftet i bevisstheten. Det er best å ignorere dem og vende seg mot meditasjonsobjektet så snart som mulig uten å gi de forstyrrende faktorene en betydning de ikke fortjener. Ved å erkjenne det irrelevante og verdiløse ved forstyrrende tanker og meditasjonsobjektets relative verdi og betydning, blir det mulig å la de forstyrrende tankene avgå ved døden gjennom ren vanskjøtsel — slik at sinnet gis permanent stabilitet i meditasjonsobjektet.

Forelesninger, IV
MEDITASJONSTYPER

Del II

Hovedtyper i meditasjon og deres relative verdi

Meditasjonstyper klassifisert i henhold til tre prinsipper

Det finnes forskjellige typer meditasjon, og det er hensiktsmessig å skille dem fra hverandre på basis av tre distinkte prinsipper: (1) funksjonen meditasjonen utfører i åndelig fremgang, (2) den delen av personligheten som spiller hovedrollen i meditasjonsprosessen, eller (3) erfaringsenhetene den prøver å forstå. Alle disse tre prinsippene kan benyttes i klassifiseringen av de forskjellige meditasjonstyper. Det siste prinsippet vil bli brukt i en detaljert oversikt over de forskjellige meditasjonstyper, da dette egner seg best når man har til hensikt å lage en slik fortegnelse. I denne delen vil de to første prinsippene benyttes, da de er nyttige på forskjellige måter når det gjelder å forklare de ulike meditasjonstypenes relative verdi.

Assosiativ og dissosiativ meditasjon

I henhold til det første prinsippet må meditasjonen tjene den hensikt å assosiere bevisstheten til den evige Sannhet og dissosiere bevisstheten fra de falske og uviktige tingene i fenomenenes verden. Slik oppstår to meditasjonstyper. Assosiativ meditasjon involverer hovedsakelig sinnets syntetiserende aktivitet (anwaya), og dissosiativ meditasjon involverer hovedsakelig sinnets analytiske aktivitet (vyatireka). Assosiativ meditasjon kan illustreres ved formularet "Jeg er uendelig" og dissosiativ meditasjon kan illustreres ved formularet "Jeg er ikke begjæret mitt". Gjennom assosiativ meditasjon prøver aspiranten å forene seg med det åndelige ideal slik han har en mental forståelse av det. Gjennom dissosiativ meditasjon prøver aspiranten å skille seg fra de betingelsene han erkjenner som anti-åndelige. Assosiativ meditasjon er en prosess der det essensielle i et åndelig liv assimileres, dissosiativ meditasjon er en prosess der de faktorene som hindrer åndens liv elimineres.

Dissosiativ meditasjon jevner veien for den assosiative

Assosiativ meditasjon befatter seg med objekter som kan sies å være utvalgt fra lysets rike, og dissosiativ meditasjon befatter seg med objekter som hører til i skyggenes rike. Illusjonenes verden har i likhet med skyggenes verden sin egen forvirrende sjarme. Hvis en person skal lykkes i å komme seg ut av illusjonenes verden og nå frem til Sannheten, må han utvikle motstand mot fristelsene i illusjonenes verden gjennom gjentatt erkjennelse av dens egentlige verdiløshet — slik en person må utvikle misnøye med skyggenes verden hvis han skal klare å komme ut i lyset. Derfor er dissosiativ meditasjon en forberedelse til assosiativ meditasjon. Den kommer først og har sin egen verdi, men den er ikke ment for annet enn å jevne veien for assosiativ meditasjon.

Assosiativ meditasjon mest fruktbar

Både assosiativ og dissosiativ meditasjon er nødvendig på hver sin måte, men til syvende og sist vil assosiativ meditasjon vise seg å være mye mer fruktbar og viktig enn dissosiativ meditasjon. Hvis en person er omringet av skygger, hjelper det ikke noe særlig å la seg bringe ut av fatning av dem hele tiden. Hvis det eneste han er opptatt av er å være irritert på skyggene, vil hans bekymringer ingen ende ta. Men hvis han i stedet for å gremme seg over skyggene som henger over ham, gir seg selv den langt viktigere oppgaven å komme seg ut i solens klare lys og varme, vil han oppdage at alle skyggene har forsvunnet.

Det som virkelig betyr noe, er ikke en formålsløs misnøye med faktiske begrensninger, men retningsgivende anstrengelse i forhold til det grunnfestede ideal. Så lenge en person vender seg mot solen og prøver å vandre inn i lyset, kan ikke skyggene som omringer ham, virkelig være alvorlige handikap i hans frigjøring. Altså trenger heller ikke aspiranten bekymre seg så altfor mye over sine feil og mangler hvis hjertet hans er fast bestemt på å forene seg med det åndelige ideal. Hans feil og mangler vil alle være forsvunnet inn i intetheten når pilegrimsferden ender.

Mat som analogi

Assosiativ meditasjon er for ånden det samme som assimilering av mat er for kroppen. Kroppen kan kompensere for sine mangler ved å assimilere de rette næringsmidlene. På samme måte kan sinnet sikre sin helse ved å assimilere åndelige sannheter gjennom meditasjon. Det er nødvendig å finne balansen mellom de ulike formene for assosiativ meditasjon selv om de alle er gode på sin egen måte, akkurat som det er nødvendig å balansere sin diett, selv når man er forvisset om den ernæringsmessige verdien til diettens ulike komponenter. Skjevutvikling av det mentale liv er en hemsko for fremskrittet på grunn av den indre fraktureringen den ledsages av, men en vellykket kombinasjon av meditasjonsformer gjør de raske fremskrittene enklere fordi den sikrer et harmonisk og balansert sinn. De rette kombinasjonene er de som befordrer en progredierende balanse ved å vektlegge nettopp de aspektene ved Sannheten som er relevante når det gjelder å fjerne de spesifikke hindringene aspiranten konfronteres av til enhver tid.

Videreføring av diettanalogien

Diettanalogien kan videreføres til å gjelde også den andre typen, nemlig dissosiativ meditasjon, som består i å unngå og eliminere alt som er anti-åndelig. Slik en feilaktig diett kan kullkaste den fysiske helsen, kan feilaktige meditasjonstyper kaste sinnet inn i kaos. Slik gal type mat kan ødelegge helsen i stedet for å nære den, skaper instinktiv meditasjon på objektene for ens begjær bare flere lenker for sinnet istedenfor å bryte de som allerede er der. Derfor er det like viktig å unngå gale meditasjonstyper som det er å unngå gale mattyper. Og akkurat slik en god helse krever konstant eliminasjon av avfallsprodukter og giftige substanser, krever åndelig helse videre at uønskede tanker og følelser støtes ut.

Det andre prinsippet

Så langt har forklaringene differensiert mellom de to meditasjonstypene som kan observeres på grunnlag av det første prinsippet, den funksjonen meditasjonen utfører i den åndelige utvikling. Det er like belysende å forstå prinsippet for differensiering av meditasjonsprosessene ved å betrakte den personlighetsdelens natur som får spille hovedrollen i prosessen. Anvendelse av dette andre prinsippet resulterer i tre distinkte meditasjonstyper.

Diskriminativ meditasjon og hjertets og handlingenes meditasjon

I den første meditasjonstypen er det intellektet som får spille hovedrollen; den kan kalles diskriminativ meditasjon. I den andre typen er det hjertet som får spille hovedrollen; den kan kalles hjertets meditasjon. I den tredje typen er det menneskets aktive natur som får spille hovedrollen; den kan kalles handlingsmeditasjon. Diskriminativ meditasjon representeres av en intellektuell bekreftelse av formularer som "Jeg er ikke kroppen min, men det Uendelige." Hjertets meditasjon representeres av en stabil og uhindret strøm av kjærlighet fra aspiranten til den guddommelige Elskede. Handlingsmeditasjon representeres av en uforbeholden dedikasjon av ens liv til uselvisk tjeneste for en Fullkommen Mester eller for menneskeheten. Av disse tre typene er hjertets meditasjon den høyeste og viktigste, men også de andre to typene har sin egen verdi og kan ikke forsømmes uten på bekostning av aspirantens åndelige utvikling.

Meditasjonstypene utfyller hverandre

De forskjellige meditasjonstypene må ikke betraktes som bare gjensidig utelukkende. De kan skride fremover i alle slags kombinasjoner. Noen ganger leder én meditasjonstype uvilkårlig til en annen type, og fremgang i én av meditasjonene vil ofte forsinkes inntil man oppnår korresponderende fremgang i de andre. Alle de forskjellige meditasjonstypene er verdifulle når det gjelder å sikre aspirantens åndelige fremskritt. De oppveier nesten alltid hverandres mangler og utfyller hverandre.

Én meditasjonstype kan virke forstyrrende på en annen

Én meditasjonstype kan også ha en alvorlig forstyrrende effekt på fremgangen i en annen type hvis den benyttes på et uheldig tidspunkt. De forskjellige typer av genuin meditasjon dveler alle ved livsaspekter som hver for seg er like sanne, men avhengig av individets mentale status er assimileringen av én bestemt sannhet ofte mer tvingende nødvendig enn assimileringen av en annen av livets sannheter. Derfor forordner Mesteren aldri den samme meditasjonsformen for alle, men gir spesifikke instruksjoner i henhold til aspirantens individuelle behov.

Behov for instruksjoner fra Mesteren

Ofte kan ikke aspiranten på egen hånd bringe på det rene hvilken meditasjonstype som er nødvendig i en gitt situasjon. Aspiranten kan bli så henfallen til én enkelt meditasjonstype at han utelukker alle andre og finner det vanskelig å komme ut av det sporet som den typen han praktiserer, har preget inn i sinnet hans. Han er ikke i stand til å se betydningen av noen andre meditasjonstyper og føler seg ikke tiltrukket av dem. Selvfølgelig kan aspiranten selv komme til å føle sine egne mangler på visse områder. Men slik mange medisiner kan være ubehagelige for pasienten, kan de meditasjonstypene som egentlig indikeres i en gitt situasjon, virke frastøtende på aspiranten — og han har ikke lyst til å begynne med dem. Mesterens hjelp og råd er uunnværlige på dette punktet. Innsikten Mesteren har i aspirantens dypere og virkelige åndelige behov, er uendelig mye større enn den innsikten aspiranten kan håpe å ha i seg selv. Spesifikke instruksjoner fra Mesteren bidrar med det nødvendige korrektiv for personlighetens forsømte aspekter.

Meditasjonens sanne verdi erkjennes bare i dens praktisering

Selv om aspiranten i utgangspunktet kanskje starter opp med en følelse av ulyst overfor den meditasjonstypen han trenger, blir han interessert når han innser dens virkelige verdi og hensikt. Han kan komme til å sette pris på en gitt meditasjonstypes virkelige verdi og hensikt først når han har prøvd den. Det er ikke mulig å oppdage verdien og mulighetene ved noen meditasjonstype gjennom rent teoretiske spekulasjoner omkring akkurat den meditasjonsmåten. Slike teoretiske gjettverk kan nok gi en del overflatiske resultater, men de kommer ikke til bunns i meditasjonens sanne enhet. I likhet med mange andre ting av åndelig betydning viser meditasjon sin fulle betydning bare etter at personen har kommet inn i den, og ikke mens han prøver å forstå den ved å danne seg et bilde av den fra utsiden.

Besluttsomhet nødvendig for suksess i meditasjon

For å oppnå virkelig suksess i hvilken meditasjonstype som helst må aspiranten legge ut på den fast bestemt på å utforske alle dens muligheter. Han må ikke starte med noen begrensende forbehold og bør være forberedt på å møte uventede bevissthetstilstander. Han bør være villig til å følge den retningen som hans meditasjonsform leder ham i uten å stille rigide krav basert på forventninger han allerede har dannet seg. Selve essensen i meditasjon er ensrettethet og utelukkelse av alle andre faktorer, selv om disse andre faktorene kanskje kan virke forlokkende.

Mesterens supervisjon er uunnværlig

Hvis aspiranten begynner på en enkelt meditasjonstype på eget initiativ og uten å ha fordelen av en Mesters veiledning og supervisjon, kan han imidlertid bli så engasjert i den at han mister perspektivet og blir ute av stand til å ta seg inn igjen. Det kan bli umulig for ham å skifte over til en utfyllende meditasjonsmåten, selv når det blir absolutt nødvendig. Denne faren unngås når aspiranten benytter den meditasjonsmåten som Mesteren har gitt ordre om. Når han står under en Mesters veiledning og supervisjon, kan Mesteren ikke bare få ham til å stoppe opp når det trengs, han kan faktisk også hjelpe ham til å komme seg ut av de sporene som hans tidligere meditasjonspraksis har inngravert.

Illustrerende historie

I den forbindelse finnes det en illustrerende historie om en høyst intelligent mann som ville bringe på det rene hvordan det føltes å bli kvalt ved henging ut fra egen erfaring. Han var ikke fornøyd med bare å forestille seg hvordan det føltes, men ville oppleve det selv. Så han ba en venn om hjelp til å utføre eksperimentet. Han sa han ville bli hengt i et rep og at han skulle gi vennen et tegn når følelsen av å bli kvalt nådde faregrensen. Videre ba han vennen om ikke å slippe ham ned fra galgen før han fikk det avtalte signalet.

Vennen gikk med på dette, og mannen ble hengt i et rep som han selv hadde bundet rundt halsen. Men da han begynte å bli kvalt, mistet han bevisstheten og ble ute av stand til å gi vennen det avtalte signalet. Men vennen var klok, og da han forsto at mannens kvelningsprosess virkelig hadde nådd risikopunktet, gikk han ut over grensene for avtalen og slapp ham ned akkurat i tide slik at livet hans ble reddet. Mannen overlevde ikke på grunn av sin egen omtanke og forsiktighetsregler, men på grunn av vennens skjønnsomhet. Slik er det også tryggere for aspiranten å stole mer på Mesteren enn på sine egne forholdsregler.

Forelesninger, IV
MEDITASJONSTYPER

Del III

Generell klassifisering av meditasjonsformene

Meditasjon er universell

Meditasjonsprosessen har som mål å forstå og transcendere ens erfaringsområde i hele dets bredde og mangfoldighet. Når meditasjon tolkes på denne måten, ser man straks at dette ikke er særegent for noen få aspiranter. Det viser seg å være en prosess som hvert eneste levende vesen er engasjert i. Tigeren som har til hensikt å fortære lammet den har fått øye på, "mediterer" over lammet. Lammet som på sin side har oppdaget tigeren, "mediterer" over tigeren. Passasjeren som står på perrongen og venter på toget, "mediterer" over toget, og togføreren som vet han får avløsning på neste stasjon, "mediterer" over stasjonen. Vitenskapsmannen som arbeider med et uløst problem, "mediterer" over problemet. Den engstelige pasienten som venter spent på legen, "mediterer" over legen, og legen som forventer at pasienten betaler sine legeregninger, "mediterer" over sitt regnskap. Når en politimann prøver å fange en tyv, "mediterer" de begge gjensidig over hverandre.

En forelsket person "mediterer" over sin elskede, og han som er sjalu og på vakt overfor sin rival, "mediterer" over rivalen. Et individ rammet av sorg over sin avdøde venn, "mediterer" over vennen. Den som søker hevn over en fiende, "mediterer" over fienden. En kvinne oppslukt av valget mellom alle sine vakre klær, "mediterer" over seg selv som kropp, og mannen som skryter av sine intellektuelle eller psykiske kunnskaper, "mediterer" over seg selv som sinnet.

Åndelig betydningsfull meditasjon

Alt dette er på en måte former for meditasjon, men i åndelige fremstillinger er ordet meditasjon som regel forbeholdt de meditasjonsformene som angriper problemet med å forstå erfaringen på en intensiv og systematisk måte. I eksemplene ovenfor er meditasjon et resultat av sinnets naturlige interesse for de objektene det presenteres for. Når sinnet anvendes slik, er individet så å si ubevisst om meditasjonsprosessens endelige hensikt. På åndelighetens område er meditasjon imidlertid veloverveid, i det minste på de innledende stadiene.

I løpet av slik meditasjon er subjektet sitt endelige mål mer spesifikt bevisst. Ikke desto mindre står de meditasjonsformene som kjennetegner et åndelig liv, i ubrutt sammenheng med de formene man finner overalt der det finnes bevissthet. De åndelige formene for meditasjon får eksistens bare når de andre mer generelle meditasjonsformene har ført personen inn i en krise eller blindvei. Da tvinges han til å velge sitt meditasjonsobjekt i lyset fra et åndelig ideal og må også revidere den måten å meditere på som han kanskje har blitt vant til.

Generell og spesialisert meditasjon

Åndelig betydningsfulle meditasjonsformer er av to slag: generell meditasjon, som består i assimilering av de guddommelige Sannheter og spesialisert meditasjon, der sinnet velger én enkeltstående erfaringsdetalj og forholder seg utelukkende til den. Generell meditasjon er ikke annet enn en systematisk og intensiv videreføring av de vanlige tankeprosessene. Den skiller seg fra en persons mange før-åndelige meditasjoner bare i den grad tankeprosessene nå rettes mot realiteter av åndelig betydning og sinnet gjør intelligent bruk av utlegninger om de guddommelige Sannheter gitt av de som vet — uten å gi avkall på sin kritiske sans eller sin iboende iver etter å finne Sannheten.

Spesialisert meditasjon er praktisk

På den annen side innebærer og krever de spesialiserte formene for meditasjon noe mer enn en rent intellektuell tilnærming til Sannheten. Som i generell meditasjon har sinnet i de spesialiserte formene for meditasjon mulighet til en intellektuell forståelse av meditasjonsobjektet. Men i tillegg til dette er de også til hjelp i å rendyrke mental disiplin, utvikle hittil slumrende evner og utfolde personlighetens latente muligheter. Problemet i de spesialiserte meditasjonsformer er ikke teoretisk, men praktisk. Spesialiserte former for meditasjon er nyttige når det gjelder å overvinne spesifikke hindringer på veien mot opplysning og Realisering, de har som mål å kontrollere sinnet og overskride det. Spesialiserte former for meditasjon ligner mer på en persons desperate forsøk på å bryte seg gjennom en fengselsmur enn på den ørkesløse spekulative aktiviteten involvert i å danne seg en mening om styrken i fengselsmurens enkelte bestanddeler eller hva som muligens kommer til syne når man har brutt seg ut til åpent lende.

Praktiske hensyn kan vinne over formelle sannheter

I det åndelige liv kan selv en oppriktig misforståelse tatt på fullt alvor ha større verdi enn en halvhjertet lojalitet til teoretiske eller formelle sannheter. Den praktiske hensikt bak de spesialiserte meditasjonsformene må noen ganger komme foran formelle og teoretiske sannheter. Når man er konsentrert om en spesifikk skikkelse eller formel i sin meditasjon, kan altså ingen annen skikkelse eller formel gis adgang til sinnet — selv om denne andre skikkelsen eller formelen i og for seg kan ha den samme eller til og med en større åndelig betydning. Hvis en aspirant mediterer over én Fullkommen Mesters skikkelse, må han utestenge alle idéer om enhver annen Mester fra sinnet, selv om de er like fullkomne som den Mesteren han mediterer over. Den intensive tenkning på Mesteren kan være en formel som er like behjelpelig på veien mot målet som det å gjøre sinnet tomt.

Den generelle meditasjonens funksjon

Som regel er en sammenblanding av forskjellige former for spesialisert meditasjon ikke ønskelig selv om de alle i teorien kan være likeverdige i sine respektive orienteringer mot Sannhetens forskjellige aspekter. Oppgaven med å bringe Sannhetens forskjellige aspekter sammen og bygge opp et helt og fullstendig livssyn, blir forsøkt utført gjennom av generell meditasjon der tanken er fri, altomfattende og mottakelig for alle Sannhetens aspekter. Slik generell meditasjon har sin egen verdi og funksjon. Generell meditasjon er nyttig før de spesialiserte former for meditasjon så vel som etter å ha prøvd dem, men den kan ikke erstatte spesialiserte meditasjonsformer fordi disse har en annen hensikt og funksjon.

Begge former for meditasjon nødvendige

De forskjellige formene for spesialisert meditasjon kan sammenlignes med forskjellige former for fysiske øvelser som alle kan ha sin spesifikke funksjon. Muskulære øvelser er bare ment å skulle styrke musklene, men dette betyr ikke at musklene er den eneste viktige kroppsdelen. Alle mosjonsøvelser er viktige for å sikre kroppens generelle helse selv om det kanskje ikke er mulig å gjøre alle på en gang. Den funksjonen som de ulike spesialiserte øvelsene har, må imidlertid stå i samsvar med og styres av ens kunnskap om sann helse og kroppens harmoniske utvikling. Slik må også de spesialiserte meditasjonsformenes funksjoner stå i samsvar med og styres av et helt og fullstendig livsideal. Dette bygger aspiranten opp gjennom den generelle meditasjonsprosessen, eller en fri tankevirksomhet som ikke kjenner noen annen lov enn at den skal finne Sannheten i alle dens aspekter. Akkurat slik spesialiserte former for meditasjon ikke kan erstattes av generell meditasjon, kan ikke generell meditasjon erstattes av noen former for spesialisert meditasjon. Begge er nødvendige og har sin egen verdi.

Forskjellige spesialiserte meditasjoner

I hensikt av å lage en fortegnelse kan de forskjellige former for spesialisert meditasjon med fordel klassifiseres (etter det tredje prinsippet) på basis av de erfaringsenhetene som sinnet prøver å forstå. Den menneskelige erfaring i all sin mangfoldighet kjennetegnes gjennomgående av sitt duale aspekt, nemlig subjekt og objekt. Noen former for meditasjon befatter seg med erfaringens objekter, noen befatter seg med erfaringens subjekt og noen meditasjonsformer befatter seg med de mentale operasjoner som er involvert i interaksjonen mellom subjektet og objektet. Slik defineres tre ulike meditasjonsformer.

Nirvana, nirvikalpa og sahaj samadhi

Alle former for meditasjon som aspiranten (sadhak) kan tenkes å gjøre bruk av, kan — gjennom en Fullkommen Mesters nåde — til slutt kulminere i målet, nemlig Nirvikalpa-tilstanden. Nirvikalpa Samadhi, eller guddommelighet i uttrykk, er erfaringen av Nirvikalpa-tilstanden i en Gudsrealisert værens uavbrutte, spontane Selvkunnskap (Siddha). Den kommer etter Nirvana, eller oppslukthet i guddommelighet. Sadguruene erfarer Sahaj Samadhi, eller guddommelighet i handling, som kommer etter Nirvana- og Nirvikalpa-tilstandene. Sahaj Samadhi er Sadguruenes ubesværede og kontinuerlige fullkommenhetstilstand, mens den er Avatarens selve liv.


Tabell over en generell klassifikasjon av meditasjonstyper

I   De forskjellige former for meditasjon før en person blir en aspirant
II  Aspirantens (sadhaks) forskjellige meditasjonstyper
    A Generell meditasjon og assimilering av de guddommelige Sannheter 1 Filosofisk tenkning
2 Lytte til Mesterens forelesninger
3 Lese Mesterens skrevne utlegninger
  B Spesialisert meditasjon, der enkeltstående enheter fra erfaringen velges 1 Meditasjon som beskjeftiger seg med erfaringens objekter
2 Meditasjon som beskjeftiger seg med erfaringens subjekt
3 Meditasjon som beskjeftiger seg med mentale operasjoner
III Sadguruens og Avatarens Sahaj Samadhi, eller guddommelighet i handling Nirvana, eller oppslukthet i guddommelighet
Nirvikalpa Samadhi, eller guddommelighet i uttrykk

 

Tabell for generell klassifikasjon av meditasjonsformene

Den generelle klassifikasjonen av meditasjonstypene er gitt i Tabell for generell klassifikasjon som tjener som et resymé av dette kapittelet (Del III). Blant de forskjellige formene for meditasjon som nevnes i denne tabellen, har de ulike meditasjonsformene man møter før man blir en sadhak, allerede blitt illustrert i begynnelsen av denne Delen. De forskjellige formene for Generell Meditasjon vil bli omtalt i Del IV. De forskjellige formene for Spesialisert Meditasjon med sine undergrupperinger vil bli forklart enkeltvis i Del V og VI. Nirvikalpa Samadhi og Sahaj Samadhi vil bli forklart i Del VII og VIII.

Forelesninger, IV
MEDITASJONSTYPER

Del IV

Assimilering av de guddommelige sannheter


Avsnitt A

Generelle meditasjonsmåter

Grenser for filosofisk tenkning

Det åndelige livs innledende faser kjennetegnes og hjelpes frem av en generell meditasjon som ikke utelukkende befatter seg med spesifikt utvalgte erfaringsenheter, men som innen sitt omfattende område søker å forstå og assimilere de guddommelige Sannheter om livet og universet. Når aspiranten blir interessert i de store problemstillinger som livets og universets grunnleggende natur og begynner å tenke over dem, kan han sies å ha begitt seg inn i en slik meditasjon. Mye av det som filosofien inneholder, er et resultat av forsøkene på å utvikle et intellektuelt grep på livets og universets ytterste natur.

Det rent intellektuelle grep på de guddommelige Sannheter vil alltid være svakt, ufullstendig og usikkert på grunn av begrensningene ved den tilgjengelige erfaringen som alltid danner grunnlaget for en slik spekulasjonsstruktur. Den filosofiske meditasjon, bestående av fri og selvstendig tenkning, leder aldri til avgjørende resultater. Den leder ofte til ulike, motstridende systemer og synspunkter, men allikevel er ikke filosofisk tenkning uten verdi. Bortsett fra at den leder aspiranten et stykke på vei inn i kunnskapens rike, befordrer den en intellektuell disiplin som setter ham i stand til å motta og gripe de guddommelige Sannheter når han kommer over dem gjennom de som vet.

Studium av åpenbarte Sannheter

En mer fruktbar metode for generell meditasjon er studiet av de åpenbarte Sannheter om livet og universet. Denne måten å forstå og assimilere de guddommelige Sannheter på, kan starte med at man lytter til eller leser redegjørelser for de guddommelige Sannheter som har sin kilde i visdommens Mestere. Forelesningene og skriftene til Avataren eller de Fullkomne Mestere, enten nålevende eller fra fortiden, er gode objekter for den generelle meditasjonsmåten fordi assimileringen av de guddommelige Sannheter som åpenbares gjennom dem, setter aspiranten i stand til å bringe sitt liv i overensstemmelse med Guds hensikt i universet.

Verdien av å høre

De guddommelige Sannheter gripes og assimileres enklest når de formidles direkte av en levende Mester. En slik personlig kommunikasjon fra Mesteren til aspiranten har en kraft og en virkning som informasjon til aspiranten gjennom andre kilder aldri kan ha. Ordet blir levende og kraftfullt på grunn av Mesterens liv og personlighet. Derfor vektlegger mange hellige skrifter nødvendigheten av å høre de guddommelige Sannheter direkte gjennom en Mesters talte ord. Den generelle meditasjonsmåten som avhenger av å lytte til utlegninger om de guddommelige Sannheter, er uten tvil den beste så lenge aspiranten har muligheten til å kontakte en levende Mester og lytte til ham.

Fordelen ved å lese

Det er imidlertid ikke alltid mulig for aspiranten å kontakte og lytte til en levende Mester. I slike tilfelle har meditasjon gjennom lesing sine egne fordeler. For aspiranter generelt kan en egnet erstatning for meditasjon gjennom lesing neppe oppdrives, fordi den begynner med skrevne utlegninger som er tilgjengelige til enhver tid. Meditasjon som starter med lesing om åpenbarte Sannheter, har denne spesielle fordelen av å være lett tilgjengelig for de fleste aspiranter.

Forelesninger, IV


Avsnitt B

Lesing som meditasjon

Ulemper ved lesing

Meditasjon gjennom lesing har sine ulemper fordi de fleste skriftlige redegjørelser for de guddommelige Sannheter er ment for intellektuelle studier snarere enn for assimilering gjennom meditasjon. Vanskelighetene som aspiranten opplever i den forbindelse, skyldes enten den kjensgjerning at meditasjonsmetoden ikke er tilpasset temaet eller at en svakhet ved metoden gjør den mekanisk og uinspirerende eller at temaet som brukes, er for uhåndterlig eller vagt for meditasjon.

Vanskeligheter fjernet ved spesifikk meditasjon gjennom lesing

Alle disse årsakene som ødelegger meditasjonen og gjør den mislykket, unngås i den spesifikke meditasjonen som anbefales i denne Delen. Den har til hensikt ikke bare å forklare måten man mediterer gjennom lesing på, men også å stille en utlegning av de guddommelige Sannheter til rådighet slik at kravene til denne meditasjonsformen oppfylles. De vanlige problemene som eksisterer i meditasjon gjennom lesing, er elimineres i denne spesifikke meditasjonen ved å sikre at meditasjonsprosessen og temaet passer til hverandre og til betingelsene for en intelligent meditasjon, ved å utarbeide de forskjellige fasene i en meditasjon som begynner med lesing, og ved å stille til rådighet en kort redegjørelse for de guddommelige Sannheter spesielt utformet som et egnet og verdifullt tema for en meditasjon gjennom lesing.

Tre stadier i meditasjon gjennom lesing

Den meditasjonsformen som begynner med lesing om de guddommelige sannheter, har tre stadier:

1. På det første stadiet må aspiranten lese redegjørelsen daglig og samtidig tenke grundig gjennom den.

2. På det andre stadiet blir egentlig lesing unødvendig, men redegjørelsens tema gjenoppfriskes mentalt og tenkes over hele tiden.

3. På det tredje stadiet er det helt unødvendig for sinnet å gjenoppfriske ordene i redegjørelsen enkeltvis og i rekkefølge, og all resonnerende tenking omkring temaet opphører. På dette meditasjonsstadiet er ikke sinnet lenger opptatt av tankerekker, men har en klar, spontan og intuitiv innsikt i de opphøyde Sannhetene som uttrykkes i redegjørelsen.

Tema for meditasjon

Siden intelligent meditasjon består i å tenke grundig gjennom et spesielt tema, følger det at den beste hjelp til meditasjon er en kort og klar redegjørelse for meditasjonstemaet. Den følgende kortfattede redegjørelsen for de guddommelige Sannheter omfatter hele skapelseshistorien så vel som en fullstendig redegjørelse for den åndelige sti og Selvrealiseringens mål. Aspiranten kan lese redegjørelsen på en intelligent måte og assimilere de opphøyde Sannhetene den setter ord på.

Kort redegjørelse for meditasjon gjennom lesing

Denne spesielle form for meditasjon er svært enkel og nyttig fordi man må lese gjennom temaet og tenke på det samtidig. Ved å gjøre redegjørelsen for temaet klar og kortfattet vil videre sannsynligheten for forstyrrelser skapt av irrelevante tanker elimineres. Det er meget vanskelig å unngå forstyrrelser fra irrelevante tanker når man mediterer over en lengre avhandling eller bok selv om man lærer den utenat. Derfor blir en spontan meditasjon over den upraktisk. Det er meget sannsynlig at irrelevante tanker dukker opp i løpet av en lengre meditasjon over abstrakte idéer eller et konkret erfaringsobjekt. Men irrelevante tanker blir svært usannsynlige der temaet for meditasjonen består av en kort redegjørelse for den supersensible Sannhet. Hvis aspiranten mediterer over den følgende utlegningen av de guddommelige Sannheter på den måten som indikeres ovenfor, vil meditasjonen ikke bare bli spontan og lett, lystbetont og inspirerende, den vil også bli nyttig og vellykket. Slik vil aspiranten ta et meget betydningsfullt skritt mot sin realisering av livets mål.

Forelesninger, IV


Avsnitt C

De guddommelige Sannheter
(for meditasjon gjennom lesing)

Sjelens reise til Oversjelen


Sjelen og dens illusjon

Atma, eller sjelen, er i virkeligheten identisk med Paramatma, eller Oversjelen — som er én, uendelig og evig. Sjelen er faktisk hinsides de grove, subtile og mentale verdener. Men den opplever seg som begrenset takket være sin identifisering med sharir (sthul sharir eller den grove kroppen), pran (sukshma sharir eller den subtile kroppen, som er begjærenes og de vitale kreftenes befordringsmiddel) og manas (karan sharir eller den mentale kroppen, som er sinnets sete). Sjelen i sin transcendentale tilstand er én — uten form, evig og uendelig — og allikevel identifiserer den seg med fenomenenes verden og dens former, som er mange og avgrensede og forgjengelige. Dette er Maya eller kosmisk Illusjon.

Fenomenverdenens tilstander

Fenomenenes verden med sine avgrensede objekter er fullstendig illusorisk og falsk. Den har tre tilstander: den grove, den subtile og den mentale. Selv om alle disse verdenstilstandene er falske, representerer de ulike grader av falskhet. Slik er den grove verden lengst borte fra Sannheten (Gud), den subtile verden er nærmere Sannheten og den mentale verden er nærmest Sannheten. Alle de tre verdenstilstandene eksisterer takket være den kosmiske Illusjon som sjelen må overskride før den realiserer Sannheten.

Skapelsens hensikt

Skapelsens eneste hensikt er at sjelen skal nyte Oversjelens uendelige tilstand bevisst. Selv om sjelen eksisterer evig i og med Oversjelen i ubrytelig enhet med den, kan den ikke være seg denne enheten bevisst uavhengig av skaperverket som befinner seg innenfor tidens begrensninger. Derfor må den evoluere bevissthet før den kan realisere sin sanne status og natur som identisk med den uendelige Oversjelen, som er én uten en annen. Bevissthetens evolusjon er avhengig av tosidigheten i subjekt og objekt — bevisstheten som midtpunkt og bevissthetens omgivelser (det vil si formenes verden).

Årsak til kosmisk Illusjon

Hvordan blir sjelen fanget i Illusjon? Hvordan kom den formløse, uendelige og evige Sjelen til å erfare seg som noe som har form og som er avgrenset og forgjengelig? Hvordan kom Purusha eller den høyeste ånd til å tenke på seg selv som prakriti eller naturens verden? Med andre ord, hva er årsaken til den kosmiske Illusjonen som den individualiserte sjelen befinner seg i? For å realisere Oversjelens sanne status — som er én, udelelig, virkelig og uendelig — trenger sjelen bevissthet. Sjelen oppnår da også bevissthet; denne bevisstheten er imidlertid ikke om Gud, men om universet, ikke om Oversjelen, men om dens skygge, ikke om den Ene, men om mange, ikke om Uendeligheten, men om det avgrensede, ikke om det Evige, men om det forgjengelige. Slik blir sjelen involvert i kosmisk Illusjon i stedet for å realisere Oversjelen, og derfor opplever den seg som avgrenset selv om den i virkeligheten er grenseløs. Med andre ord, når sjelen utvikler bevissthet, blir den seg ikke bevisst sin egen sanne natur, men fenomenenes verden, som er dens egen skygge.

Evolusjon og bevissthetsgrader

For å bli fenomenenes verden bevisst, må sjelen ta på seg en eller annen form som et medium den kan oppleve verden gjennom, og bevissthetens grad og art avgjøres av den formens natur som brukes som medium. Sjelen blir seg først bevisst den grove verden gjennom en grov form. Den bevisstheten om den grove verden som den har i begynnelsen, er av en ytterst partiell og rudimentær karakter. Som en følge av dette, påtar sjelen seg den mest uutviklede formen, nemlig stenens.

Evolusjonens drivkraft

Evolusjonens drivkraft består av den fremdriften bevisstheten får takket være at inntrykkene (sanskaraene) etter ulike begjær og omstendigheter bevares. De sanskaraene som kultiveres i en bestemt form, må utarbeides og oppfylles gjennom en høyere forms medium og en korresponderende mer utviklet bevissthet om den grove verden. Sjelen må derfor ta på seg høyere og høyere former (som metall, vegetasjon, orm, fisk, fugl og dyr) inntil den til slutt tar på seg menneskeform der den har fullt utviklet bevissthet — i alle tankens, følelsenes og viljens aspekter — om den grove verden.

Måten sanskaraene resulterer i evolusjon av bevisstheten på og dens korresponderende kropper, har en nyttig analog i vanlig erfaring. Hvis en mann ønsker å spille rollen som konge på teateret, kan han oppleve det bare ved faktisk å ta på seg et kongekostyme og gå ut på scenen. Dette er sannheten om ambisjoner og begjær: de kan bare utarbeides og oppfylles ved at det skapes en forandring i situasjonen så vel som i det mediet situasjonen kan erfares adekvat gjennom. Denne parallellen er svært nyttig når man vil forstå evolusjonens drivkraft som ikke er mekanisk, men hensiktsrettet.

Identifisering med former

Sanskaraene er ikke bare ansvarlige for formens (kroppens) evolusjon og den bevissthetsformen som er koblet til den, de har også ansvaret for at bevisstheten er lenket til fenomenenes verden. De gjør frigjøring av bevisstheten (det vil si tilbaketrekking av bevisstheten fra fenomenenes verden til sjelen selv) umulig på det sub-menneskelige stadium og vanskelig på menneskets nivå. Siden bevisstheten klynger seg til tidligere sanskaraer og siden opplevelsen av fenomenenes verden betinges av bruken av en adekvat form (kropp) som medium, vil sjelen på hvert evolusjonsstadium identifisere seg med formen. Derfor erfarer sjelen — som i virkeligheten er uendelig og uten form — seg som avgrenset og tror seg å være sten, metall, vegetasjon, orm, fisk, fugl eller dyr, alt i henhold til bevissthetens utviklingsgrad. Til slutt, når den opplever den grove verden gjennom sin menneskeform, tror sjelen at den er et menneske.

Reinkarnasjon og karmaloven

Sjelen har fullt utviklet og komplett bevissthet i sin første menneskeform, og det er derfor ikke behov for en videre evoluering av den grove formen (kroppen). Formenes evolusjon tar derfor slutt når sjelen har oppnådd menneskeform. For å erfare de sanskaraene som kultiveres i den menneskelige form, må sjelen inkarnere igjen og igjen i menneskelige former. De utallige menneskeformene som sjelen må gå igjennom, determineres av karmaloven eller sjelens tidligere sanskaraers beskaffenhet (enten de er av dyd eller last, lykke eller ulykke). I løpet av disse livsløpene identifiserer sjelen, som er evig, seg med den grove kroppen, som er forgjengelig.

Subtile og mentale kropper

Mens den utvikler full bevissthet om den grove verden, utvikler sjelen samtidig de subtile og mentale kroppene. Men så lenge dens bevissthet er begrenset til den grove verden alene, kan den ikke bruke disse kroppene bevisst i våken tilstand. Den får bevissthet om disse kroppene og deres korresponderende verdener bare når dens fulle bevissthet vender seg innover, det vil si mot den selv. Når sjelen er seg bevisst den subtile verden gjennom den subtile kroppen, identifiserer den seg med den subtile kroppen, og når den er seg bevisst den mentale verden gjennom den mentale kroppen, identifiserer den seg med den mentale kroppen, akkurat som den identifiserer seg med den grove kroppen når den er seg bevisst den grove verden gjennom den grove kroppen.

Åndelig sti

Sjelens hjemreise består i dens frigjøring fra illusjonen om å være identisk med kroppene sine — den grove, subtile og mentale. Når sjelens oppmerksomhet vender seg mot Selvkunnskap og Selvrealisering, løsner og forsvinner gradvis de sanskaraene som holder bevisstheten vendt mot fenomenenes verden. Sanskaraenes forsvinning, foregår side om side med at den kosmiske Illusjonens slør gjennomhulles, og sjelen begynner ikke bare å overskride de forskjellige stadier i fenomenenes verden, men også å kjenne seg selv som noe annet enn sine kropper. Den åndelige sti begynner der sjelen prøver å finne seg selv og vender sin fulle bevissthet mot Sannheten (Gud).

På det første stadiet har sjelen ingen bevissthet om sin grove kropp eller den grove verden og opplever den subtile verden med den subtile kroppen som medium og identifiserer seg med den. På det andre stadiet har sjelen overhodet ingen bevissthet om sine grove og subtile kropper og heller ikke om de grove og subtile verdener, den opplever den mentale verden med sin mentale kropp som medium og identifiserer seg nå med den. På dette stadiet kan sjelen sies å stå ansikt til ansikt med Gud, eller Oversjelen, som den erkjenner som uendelig. Men selv om den erkjenner Oversjelens uendelighet, gjør den Oversjelen til objekt og ser på seg selv som avgrenset på grunn av sin identifisering med den mentale kroppen, eller sinnet.

Slik får vi det paradoksale at sjelen, som i virkeligheten er uendelig, ser sin uendelige tilstand, men allikevel fortsetter å betrakte seg som avgrenset fordi den — mens den ser sin uendelige tilstand — betrakter seg selv som sinnet. Den innbiller seg at den er sinnet, og ser på Oversjelen som sinnets objekt. Dessuten ikke bare lengter den etter å bli ett med den objektiviserte Oversjelen, den anstrenger seg hardt for å oppfylle denne lengselen.

Målet

På det tredje stadiet blir sjelens fulle bevissthet trukket enda lenger innover mot den selv og den slutter til og med å identifisere seg med den mentale kroppen. På det tredje og siste stadiet, som er målet, identifiserer sjelen seg altså ikke lenger med noen av de tre kroppene som den måtte utvikle for å evoluere full bevissthet. Nå ikke bare kjenner den seg selv som formløs og hinsides alle kropper og verdener, den realiserer også med full bevissthet sin egen enhet med Oversjelen, som er én, udelelig, virkelig og uendelig. I denne Sannhetsrealiseringen nyter sjelen den uendelig salighet, fred, makt og kunnskap som kjennetegner Oversjelen.

Sammendrag av sjelens reise til Oversjelen

I begynnelsen har sjelen, fordi den ennå ikke har evoluert full bevissthet, ingen bevissthet om sin identitet som Oversjelen. Derfor kan ikke sjelen, selv om den i sitt innerste vesen er uatskillelig fra Oversjelen, realisere sin egen identitet som den, eller erfare uendelig fred, salighet, makt og kunnskap. Selv etter at full bevissthet er evoluert, kan den ikke realisere Oversjelens tilstand — selv om den til alle tider er i og med Oversjelen — fordi dens bevissthet er begrenset til fenomenenes verden på grunn av de sanskaraene som er forbundet med bevissthetens evolusjon. Selv på stien er ikke sjelen bevisst seg selv, den er bare bevisst de grove, subtile og mentale verdener som er dens egne illusoriske skygger.

Der stien ender, frigjør sjelen seg imidlertid fra alle sanskaraer og begjær forbundet med de grove, subtile og mentale verdener. Da blir det mulig for den å frigjøre seg fra illusjonen om å være avgrenset som oppsto takket være dens identifisering med sine grove, subtile og mentale kropper. På dette stadiet overskrider sjelen fullstendig fenomenenes verden og blir Selvbevisst og Selvrealisert. For å nå dette målet må sjelen opprettholde sin fulle bevissthet og på samme tid kjenne seg selv som noe annet enn sharir (den grove kroppen), pran (den subtile kroppen, som er begjærenes og de vitale krefters befordringsmiddel) og manas (den mentale kroppen, som er sinnets sete) — og også kjenne seg selv som hinsides de grove, subtile og mentale verdener.

Sjelen må gradvis frigjøre seg fra illusjonen om å være avgrenset gjennom å frigjøre seg fra sanskaraenes bindinger og kjenne seg selv som noe annet enn sine kropper — grove, subtile og mentale. Slik utsletter den det falske egoet (det vil si illusjonen om "jeg er den fysiske kroppen", "jeg er den subtile kroppen" eller "jeg er den mentale kroppen"). Mens sjelen på denne måten frir seg fra sin illusjon, opprettholder den fremdeles sin fulle bevissthet, og det resulterer nå i Selvkunnskap og realisering av Sannheten. Å unnslippe den kosmiske Illusjon og fullt bevisst realisere sin identitet som den uendelige Oversjelen, er målet for sjelens lange reise.

Forelesninger, IV
MEDITASJONSTYPER

Del V

Spesialiserte meditasjoner som er personlige

Spesialisert meditasjontyper

Som vist i Del III er spesialisert meditasjon av tre slag: (1) meditasjon som beskjeftiger seg med erfaringens objekter, (2) meditasjon som beskjeftiger seg med erfaringens subjekt og (3) meditasjon som beskjeftiger seg med mentale operasjoner. Disse tre formene for meditasjon er som regel flettet sammen med hverandre. Erfaringens subjekt, erfaringens objekter og de forskjellige operasjonene som oppstår som et resultat av deres interaksjon, er alle uløselig flettet inn i hverandre. Så disse tre formene for meditasjon er ikke skarpt adskilte eller gjensidig utelukkende, men overlapper ofte.

Opptellingstabell over klassifisering av spesialisert meditasjon former

A Meditasjon som beskjeftiger seg med erfaringens objekter 1 Meditasjon over en Mesters guddommelige egenskaper Former for
personlig meditasjon
2 Konsentrasjon på en Mesters form
3 Hjertets meditasjon
4 Handlingsmeditasjon
5 Meditasjon som beskjeftiger seg med det manifesterte livs mangfoldige former Former for ikke-personlig meditasjoner
6 Meditasjon som beskjeftiger seg med egen kropp
7 Meditasjon over Guds formløse og uendelige aspekt
B Meditasjon som beskjeftiger seg med erfaringens subjekt 8 Søken etter den handlende instans
9 Betrakte seg selv som et vitne
C Meditasjon som beskjeftiger seg med mentale operasjoner 10 Skrive ned tanker
11 Betrakte mentale operasjoner
12 Gjøre sinnet tomt

Slik kan ofte meditasjon som beskjeftiger seg med erfaringens objekter, referere til erfaringens subjekt og også til de ulike mentale operasjoner som er involvert i den. Meditasjon over erfaringens subjekt kan ofte innebære en referanse til ulike mentale operasjoner og til de objektene som disse mentale operasjonene er rettet mot. Og meditasjon over ulike mentale operasjoner kan ofte innebære en referanse til både erfaringens subjekt og dens objekter. Allikevel er hver enkelt av disse meditasjonsformene på sett og vis distinkt på grunn av én fremherskende faktor. Slik har den første formen for meditasjon overveiende å gjøre med erfaringens objekter, den andre formen med erfaringens subjekt og den tredje formen med ulike mentale operasjoner.

Opptellingstabell over klassifikasjonene

Disse tre meditasjonstypene kan hver for seg igjen deles inn i tallrike spesifikke former for meditasjon i henhold til meditasjonens innhold og måten den utføres på. Av alle disse mange formene for spesialisert meditasjon, vil bare de som er representative eller viktige, få spesiell omtale. Derfor nevnes tolv former for spesialisert meditasjon i Opptellingstabell over klassifikasjonene.

Personlig og ikke-personlig meditasjon

Legg merke til at av disse tolv formene for spesialisert meditasjon er de første fire personlige meditasjonsformer, og de åtte som da blir tilbake, er former for ikke-personlig meditasjon. Meditasjon er personlig når den beskjeftiger seg med en person, og meditasjon er ikke-personlig når den beskjeftiger seg med aspekter ved den menneskelige personlighet eller noe som faller utenfor området for den menneskelige personlighet slik den vanligvis blir forstått. De formene for spesialisert meditasjon som er personlige, vil bli forklart enkeltvis i denne Delen, og de formene for spesialisert meditasjon som er ikke-personlige, vil bli forklart enkeltvis i Del VI.

Spesielle fordeler ved personlig meditasjon

Personlig meditasjon har visse klare fordeler fremfor ikke-personlig meditasjon. For nybegynnere er personlig meditasjon enkel og kan utføres med glede, mens ikke-personlig meditasjon ofte oppleves som tørr og vanskelig hvis man ikke har spesielle anlegg for den. Dessuten er ikke-personlige meditasjonsformer som regel øvelser for sinnet eller intellektet, mens de personlige meditasjonsformene ikke bare er øvelser for sinnet eller intellektet, de får også hjertet til å delta. I åndelig Fullkommenhet må både sinnet og hjertet være fullt utviklet og i likevekt. Derfor er personlig meditasjon, som fremmer utvikling av både sinn og hjerte og skaper likevekt mellom dem, spesielt viktig. Ikke-personlig meditasjon er spesielt fruktbar og effektiv når aspiranten er tilbørlig forberedt gjennom personlige meditasjonsformer.

Meditasjon over de åndelig fullkomne

Personlig meditasjon er rettet mot de som er åndelig fullkomne. Akkurat som en mann som beundrer Napoleons karakter og tenker på ham hele tiden, har en tendens til å bli lik ham, har en aspirant som beundrer en som er åndelig fullkommen og tenker på ham hele tiden, en tendens til å bli åndelig fullkommen. Et passende objekt for personlig meditasjon er en nålevende eller tidligere Fullkommen Mester eller Avataren. Det er viktig at meditasjonsobjektet er åndelig fullkomment. Hvis personen som velges som meditasjonsobjekt, er åndelig ufullkommen, er alle muligheter til stede for at hans svakheter siver inn i sinnet til den som mediterer over ham. Hvis personen som velges som meditasjonsobjekt er åndelig fullkommen, har aspiranten imidlertid funnet en trygg og sikker vei.

Meditasjon over Mesterens guddommelige egenskaper

Personlig meditasjon begynner ofte med den beundring en aspirant spontant føler for en guddommelig egenskap han ser i en Mester. Gjennom å tillate sinnet å dvele ved de guddommelige egenskaper som uttrykkes i Mesterens liv, suger aspiranten disse kvalitetene inn i sitt eget vesen. Når alt kommer til alt, er Mesteren hinsides alle egenskaper — gode og dårlige. Han er ikke bundet av dem. De kvalitetene han viser mens han interagerer med livet rundt seg, er alle forskjellige aspekter ved guddommelighet i handling, og et uttrykk for guddommelighet gjennom disse kvalitetene blir et hjelpemiddel for de som verdsetter dem og som de gir gjenklang i.

Verdsettelsen av den guddommeligheten man ser i Mesteren, gir anledning til meditasjonsformer der aspiranten uavbrutt og iherdig tenker på Mesteren som en legemliggjørelse av kvaliteter som universell kjærlighet eller fullstendig ubundethet, egoløshet eller fasthet, uendelig kunnskap eller uselvisk handling. Noen ganger kan sinnet dvele ved slike separate egenskaper, eller det kan dvele ved kvaliteter i forening som viser den gjensidige sammenhengen mellom dem. Denne meditasjonsformen er av stor verdi når den er spontan. Da leder den til en større forståelse av Mesteren og omformer aspiranten gradvis til Mesterens bilde og bidrar slik til hans selvforberedelse til realisering av Sannheten.

Konsentrasjon på Mesterens form

Å dvele ved Mesterens egenskaper gjør ofte konsentrasjon på Mesterens form enklere. I denne meditasjonstypen er aspiranten klar over Mesterens åndelige Fullkommenhet, og han fester spontant sin oppmerksomhet på Mesterens form uten å analysere hans åndelige Fullkommenhet i alle de komponentene den består av. Selv om egenskapene ikke gjennomgås enkeltvis i sinnet, utgjør imidlertid alt aspiranten kan ha forstått av dem (gjennom en forberedende meditasjon over Mesterens ulike kvaliteter), en underforstått bakgrunn for en slik ensrettet konsentrasjon og bidrar til dens kraft og verdi. Denne formen for meditasjon innebærer en fullstendig identifisering av Mesteren med det åndelige ideal.

Hjertets meditasjon

En fullstendig identifisering av Mesteren med det åndelige ideal fører til at enhver barriere som måtte eksistere mellom aspiranten og Mesteren, rives ned. Dette gir anledning til at en uhemmet kjærlighet til Mesteren kan forløses og leder til hjertets meditasjon, som består i at man tenker på Mesteren hele tiden i en uavbrutt strøm av grenseløs kjærlighet. En slik kjærlighet tilintetgjør illusjonen om en atskilthet som synes å skille aspiranten fra Mesteren, og den har i seg en spontanitet som praktisk talt er uten like i andre meditasjonsformer. På sine avsluttende stadier ledsages hjertets meditasjon av grenseløs glede og at selvet glemmes fullstendig.

Handlingsmeditasjon

Kjærlighet til Mesteren fører til en stadig sterkere identifisering med Mesteren slik at aspiranten ønsker å leve i og for Mesteren og ikke for sitt eget snevre selv. Dette leder til handlingsmeditasjon. Handlingsmeditasjons-måtene tar i utgangspunktet følgende former: (1) Aspiranten ofrer mentalt alt som er i ham til Mesteren, slik at han gir fra seg alt som er godt eller dårlig i ham. Dette frir ham fra gode så vel som fra dårlige bestanddeler i egoet og hjelper ham ikke bare til å overskride disse motsetningene, men også til å finne en varig og sann integrering med Mesteren. (2) Aspiranten melder seg frivillig til tjeneste for Mesteren eller hans sak. Å arbeide for Mesteren i den uselviske tjenestes ånd er like bra som å meditere. (3) Aspiranten tillater ikke egoet å få næring fra noen av sine handlinger — store eller små, gode eller dårlige. Han tenker ikke "jeg gjør dette", men utvikler tvert i mot tanken om at det i virkeligheten er Mesteren som gjennom ham gjør alt det han gjør.

Når han ser noe, tenker han for eksempel "Mesteren ser dette", når han spiser, tenker han "Mesteren spiser", når han sover, tenker han "Mesteren sover" og når han kjører bil, tenker han "Mesteren kjører bil". Selv hvis han gjør noe galt, tenker han "Mesteren gjør dette". Slik gir han fullstendig slipp på å være den handlende instans, og alt han utretter, får direkte referanse til Mesteren. Dette innebærer og medfører automatisk og nødvendigvis at hver enkelt handling avgjøres i lys av det åndelige ideal slik han ser det i Mesteren.

Fire former for personlig meditasjon representerer fire oppadstigende stadier

De fire formene for meditasjon over Mesteren representerer fire oppadstigende hovedstadier: (1) å se det åndelige ideal i Mesteren, (2) å konsentrere seg på Mesteren som legemliggjørelsen av det åndelige ideal, (3) å elske Mesteren som en manifestasjon av det åndelige ideal og (4) å uttrykke det åndelige ideal som man ser i Mesteren, i sitt eget liv. I sine forskjellige former bidrar personlig meditasjon over Mesteren til å forløse det kreative liv i åndelig oppfyllelse. Meditasjon over Mesteren er meditasjon over et levende ideal og ikke bare over begrepet fullkommenhet. Derfor frembringer det en dynamiske kraft som til slutt setter aspiranten i stand til å bygge bro mellom teori og praksis og forene det åndelige ideal med dagligdagse handlinger i sitt eget liv. Å leve et liv inspirert og opplyst av det åndelige ideal slik det legemliggjøres i Mesteren, er kulminasjonen av alle former for personlig meditasjon.

Forelesninger, IV
MEDITASJONSTYPER

Del VI

Spesialiserte meditasjoner som er ikke-personlige

Skille mellom personlig og ikke-personlig meditasjon

Del V var viet forklarende kommentarer til de spesialiserte meditasjonene som er personlige. Denne Delen vil være viet de spesialiserte meditasjonene som er ikke-personlige. Som man vil huske er meditasjon personlig når den beskjeftiger seg med en person, og ikke-personlig når den beskjeftiger seg med aspekter ved personligheten eller noe som faller utenom området for den menneskelige personlighet slik den vanligvis oppfattes. I Opptellingstabell over Klassifikasjonene gitt i Del V, er de første fire formene for meditasjon personlige, og de gjenstående åtte formene er ikke-personlige. Lik de personlige meditasjonsformene fortjener også formene for ikke-personlig meditasjon en enkeltvis gjennomgåelse med forklarende kommentarer.

Meditasjon over alle former for liv

Menneskets oppmerksomhet har en tendens til å være lenket til hans egne kropper eller til andre former, uavhengig av ånden de manifesterer. Dette leder til illusjon, involvering og andre komplikasjoner. Altså skapes det et behov for en meditasjonstype som kan sette aspiranten i stand til å utvikle et mer passende perspektiv når det gjelder de tallrike formenes virkelige status og mening og å kultivere en riktig holdning overfor dem. Gjennom denne meditasjonstypen kommer aspiranten i ubrytelig vane med å betrakte alle former som likeverdige manifestasjoner av det samme ene alt-gjennomstrømmende liv og som ingenting separat i seg selv. Denne meditasjonstypen er til stor hjelp når det gjelder å løsrive seg fra skaperverkets verden og befordrer utviklingen av den høyeste form for universell kjærlighet, nemlig den som betrakter hele menneskeheten og alle levende vesener som medlemmer av et udelelig hele.

Meditasjon som vedrører egen kropp

Men den meditasjonstypen som beskjeftiger seg med de tallrike former for manifestert liv, vil være ufullstendig hvis den ikke utfylles av en annen type meditasjon som beskjeftiger seg med ens egen kropp. Ens egen kropp — grov, subtil eller mental — er i likhet med andres kropper en form for det ene alt-gjennomstrømmende liv. Allikevel er bevisstheten festet til ens egne kropper ved en tilknytning så sterk at den identifiserer seg med dem. Vedvarende tanker om ubundethet i forhold til ens egen kropp fremmer bevissthetens frigjøring og betyr innledningen til en sann Selvkunnskap. Denne type meditasjon er meget fruktbar for aspiranten. Både den grove, den subtile og den mentale kroppen betraktes da som frakker man kan ta av og på.

Meditasjon over Guds formløse og uendelige aspekter

Den meditasjonstypen som beskjeftiger seg med de tallrike formene for manifestert liv og den meditasjonstypen som beskjeftiger seg med ens egen kropp, fungerer begge som en forberedelse til den ikke-personlige meditasjonstypen som prøver å trekke bevisstheten vekk fra alle former for manifestert liv, inkludert ens egne kropper, og fokusere bevisstheten på Guds formløse og uendelige aspekt. I utgangspunktet må denne formen for ikke-personlig meditasjon benytte seg av noen symboler for uendelighet. Det er faktisk mer hensiktsmessig å begynne med et forestillingsbilde som betegner eller hentyder til uendelighet i stedet for uendelighet som abstrakt begrep. Sinnet kan holdes fast på både et bilde av himmelen, havet eller en utstrakt tomhet, men når man først har valgt et spesifikt bilde, bør aspiranten holde seg til det gjennom hele meditasjonsperioden og ikke tillate det å bli byttet ut med et annet bilde.

Det er vanskelig å forestille seg fullstendig og ubegrenset tomhet ut fra disse symbolene for uendelighet, men det beste symbolet er det som man med størst suksess kan holde frem for sinnet. Selv når ubegrenset tomhet blir brukt for å betegne uendelighet, er det ikke å forvente at aspiranten skal kunne oppnå å gjøre sinnet fullstendig tomt i denne formen for meditasjon. En slik tomhet innebærer at all mental aktivitet opphører og at man overhodet ikke har noen tanker eller idéer, men i denne meditasjonen prøver sinnet på den annen side å forstå og realisere Guds formløse og uendelige aspekt ved hjelp av et signifikant symbol.

Å forestille seg uendeligheten som noe som er inne i en

Det finnes en viktig variant av denne formen for ikke-personlig meditasjon. I den blir ikke den uendeligheten man forestiller seg, eksternalisert mentalt som om den hadde en ubegrenset utstrekning utenfor aspiranten. Det er til større hjelp å forestille seg uendeligheten som noe i aspirantens indre. Etter å ha forestilt seg uendeligheten som noe indre, bør aspiranten gi seg selv sterke suggesjoner om å identifisere seg med uendeligheten gjennom å gjenta for seg selv "jeg er like uendelig som himmelen inne i meg" eller "jeg er like uendelig som havet inne i meg" eller "jeg er like uendelig som tomheten inne i meg." Det kan til og med være mer hensiktsmessig å benytte det enkle formularet "jeg er den indre Uendelighet" og, mens man gjentar dette formularet for seg selv, å fatte og realisere uendelighetens mening gjennom det bildet man har valgt. Det er ikke nødvendig å gjenta formularet ord for ord, det er nok å holde fast på tanken som uttrykkes i formularet.

"Jeg er uendelig"-meditasjonen kan lede til at aspiranten smelter sammen med Guds formløse og uendelige aspekt. Noen aspiranter opplever denne sammensmeltningen så fullstendig at selv når svermer av moskitoer omringer dem, hører de dem ikke. Andre aspiranter kan bli rastløse og lar seg lett forstyrre. De bør ikke være bekymret på grunn av sin manglende suksess i meditasjon, men være utholdende og fortsette sine anstrengelser enten de erfarer sammensmeltning eller ikke. En avslappet holdning tjener sammensmeltning. Den endelige sammensmeltning er imidlertid umulig uten gjennom en Fullkommen Mesters hjelp.

Søken etter den handlende instans

De formene for meditasjon som hittil er forklart, beskjeftiger seg hovedsakelig med erfaringens ikke-personlige objekter, men noen former for ikke-personlig meditasjon beskjeftiger seg med erfaringens subjekt. En slik viktig meditasjonsform består i at man uopphørlig og inntrengende stiller spørsmålet: "Hvem er det som gjør alle disse tingene?" Aspiranten oppdager at han tenker: "Jeg sover, går, spiser og snakker," "jeg ser, hører, berører, smaker og lukter," "jeg tenker, føler og begjærer" og så videre. Det inngående spørsmålet denne meditasjonen beskjeftiger seg med, er: Hvem er denne "jeg"? Sjelen erfarer ikke noen av disse tingene. Sjelen sover ikke, går ikke, spiser eller snakker ikke, ser ikke, hører ikke, berører ikke, smaker eller lukter ikke, tenker ikke, føler eller begjærer ikke. Hvem er det da som handler? Man må oppdage kilden til alle disse aktivitetene, og livets mysterium må forklares.

Det er en kraft som gjør alle disse tingene, og man må kjenne seg selv som noe annet enn denne kraften og være i stand til å være ubundet av den når man bruker den. Aspiranten tror at han går, i virkeligheten er det kroppen hans som går. Aspiranten tror at han ser, hører, tenker, føler eller ønsker, i virkeligheten er det sinnet hans som gjør alle disse tingene gjennom et passende medium. Som sjel er aspiranten overalt og gjør i virkeligheten ingenting. Men det er ikke nok å tenke at han, som sjel, i virkeligheten er overalt og ikke gjør noenting. Han må vite dette.

Å betrakte seg som vitne

Man kan også nærme seg kunnskap om sjelen gjennom en form for meditasjon der aspiranten prøver å realisere seg selv som et vitne til alle fysiske og mentale hendelser. Etter at en person har våknet opp fra en drøm, vet han virkelig at han ikke var den egentlig handlende instans i drømmen, men at han bare var vitne til handlingene. Hvis aspiranten iherdig øver seg på å betrakte seg som kun et vitne til alle de fysiske og mentale hendelsene han erfarer når han er våken på samme måte som når han drømmer, vil han snart utvikle en fullstendig ubundethet som fører til frihet fra alle de bekymringene og lidelsene som jordiske hendelser står i sammenheng med. Denne meditasjonsformen har til hensikt å løfte aspiranten ut av tidens lenker og sikre ham øyeblikkelig frihet fra det jag og mas som er koblet til alle uttrykk for begrenset energi. Som vitne vedblir sjelen å være hevet over alle hendelser i tid, og handlingenes resultater binder den ikke. Alt dette må erfares og ikke bare tenkes på.

Viktighet av å stilne sinnet

De meditasjonsformene som beskjeftiger seg med erfaringens subjekt, har imidlertid den ulempen at erfaringens virkelige subjekt aldri kan være et tema for tanker eller meditasjon i vanlig forstand. Derfor kan disse meditasjonsformene i høyden lede aspiranten meget nært opp til en Selvkunnskap som bare kan demre i sin fulle herlighet når sinnets doméne er fullstendig overskredet. Noen ikke-personlige former for spesialisert meditasjon beskjeftiger seg derfor med mentale operasjoner, og de har som endelig hensikt å få sinnet til å stilne.

Å skrive ned tanker

Å oppnå kontroll over tankene er å bli fullstendig bevisst hva de er. De må gis oppmerksomhet før de kan kontrolleres. I vanlig introspeksjon er det sjelden mulig for nybegynneren å ofre de skyggeaktige tankene som passerer gjennom sinnet, nok oppmerksomhet. Fra tid til annen er det derfor nyttig for aspiranten å skrive ned alle tankene sine som de dukker opp og deretter undersøke dem nøye i fred og ro. Denne prosessen er ikke den samme som når man skriver planlagte artikler. Tankene tillates å dukke opp uten styring eller tilbakeholdenhet slik at selv fortrengte elementer fra det ubevisste sinn får adgang til det bevisste sinn.

Observasjon av mentale operasjoner

På et mer avansert stadium kan man holde en intensiv oppmerksomhet rettet mot de mentale prosessene mens tankene dukker opp i bevisstheten, og det blir unødvendig å skrive dem ned. Observasjoner av mentale operasjoner bør ledsages av en kritisk evaluering av alle tanker. Tanker kan ikke kontrolleres uten gjennom en vurdering av deres verdi eller mangel på verdi. Når alle de forskjellige tankene som sinnet utsettes for, blir evaluert på en kritisk måte og sanskaraenes indre bevegelser blir sett i øynene, forstått og tatt for det den er verdt, blir sinnet befridd fra alle besettelser og tvang i forhold til dem.

Å gjøre sinnet tomt

Slik blir veien forberedt for en meditasjon som søker å gjøre sinnet tomt, noe som er det aller vanskeligste å oppnå. Sinnet er uten idéer mens man sover, men da er bevisstheten stilt i bero. Hvis sinnet i våken tilstand forestiller seg tanken på å være tomt, tenker det på den idéen og er langt fra tomt. Det kunstgrepet som det å gjøre sinnet tomt innebærer, blir imidlertid mulig gjennom å alternere mellom to uforenelige former for meditasjon, slik at sinnet fanges mellom konsentrasjon og distraksjon.

Å alternere mellom konsentrasjon og distraksjon

Slik kan aspiranten konsentrere seg på Mesteren i fem minutter og så, når sinnet har slått seg til ro på Mesterens form, kan han holde sinnet fast i en ikke-personlige meditasjon der tanken er "jeg er uendelig." Ulikheten mellom de to meditasjonsformene kan forsterkes gjennom å holde øynene åpne under meditasjonen over Mesterens form og lukke dem under den ikke-personlige meditasjonen. En slik alternering er til hjelp når det gjelder å gjøre sinnet tomt, men for at det skal lykkes, må begge meditasjonsformene tas på fullt alvor. Selv om en overgang til en annen type meditasjon kommer til å finne sted etter fem minutter, må ikke tanken på dette forekomme mens den første typen meditasjon utføres. Det finnes ingen distraksjon hvis det ikke finnes konsentrasjon. Og når overgangen er utført, må det ikke finnes en eneste tanke på den første meditasjonstypen. Distraksjonen må være like fullstendig som den forutgående konsentrasjonen. Når man får en rask alternering mellom konsentrasjon og distraksjon, kan de mentale operasjonene sies å bli kuttet tvers over av en sag som beveger seg frem og tilbake.

Sannheten reflektert i et rolig sinn

Når enhver type mental operasjon opphører, bidrar det til å gjøre sinnet fullstendig stille uten at bevisstheten blir stilt i bero. Alle tanker som dukker opp i aspirantens sinn, er former for uro og har sin opprinnelse i de drivkreftene som de oppsamlede sanskaraene er ansvarlige for. Sinnets uro kan bare opphøre når aspiranten kan kontrollere sinnet på en slik måte at alle tanker kan utelukkes når han ønsker det. Bare i fullstendig indre stillhet kan man finne Sannheten. Når innsjøens overflate er stille, speiler stjernene seg i den. Når sinnet er stille, reflekterer det sjelens natur slik den virkelig er.

Forelesninger, IV
MEDITASJONSTYPER

Del VII

Nirvikalpa Samadhi

Nirvikalpa Samadhi er unik

De forskjellige meditasjonsformene som praktiseres før man bevisst gir seg inn på den åndelige sti, så vel som de generelle og spesialiserte former man benytter etter å ha blitt en aspirant, er alle forberedelser til oppnåelsen av Nirvikalpa-tilstanden ("jeg er Gud"-tilstanden). Nirvikalpa Samadhi, eller guddommelighet i uttrykk, er å erfare Nirvikalpa-tilstanden der aspiranten etablerer seg for godt etter å ha realisert livets endelige mål. Siddhaens eller det Gudsrealiserte menneskets Nirvikalpa Samadhi står i ubrutt sammenheng med alle forutgående former for meditasjon, og gjennom en Fullkommen Mesters nåde kan den bli kulminasjonen på dem. Den er imidlertid unik og tilhører en helt annen dimensjon.

Den verdsliges pre-åndelige meditasjon

Nirvikalpa Samadhis spontanitet må omhyggelig skilles fra den pseudo-følelsen av spontanitet som er til stede i en ordinær meditasjon utført av en verdslig person som ennå ikke har begitt seg inn på stien. Sinnet til et verdslig individ er oppslukt av sansenes objekter og han opplever det overhodet ikke anstrengende å meditere over disse objektene. Sinnet hans dveler ved dem på grunn av en naturlig interesse for dem og ikke på grunn av et veloverveid forsøk fra hans side. En følelse av å anstrenge seg oppstår ikke gjennom å tillate sinnet å dvele ved disse ulike verdslige objektene, men gjennom forsøket på å overtale det til å gi slipp på dem. Slik har pre-åndelige meditasjonsformer tilsynelatende en likhet med Siddhaens kulminerende Nirvikalpa Samadhi på grunn av denne følelsen av spontanitet. Men enhver likhet mellom meditasjonens første faser og dens avsluttende fase er kun overflatisk siden Nirvikalpa Samadhi og pre-åndelige meditasjoner er skilt fra hverandre gjennom helt grunnleggende forskjeller av stor åndelig betydning.

Pre-åndelige meditasjoners illusoriske spontanitet

Den følelsen av spontanitet som oppleves i pre-åndelige meditasjoner vedrørende verdslige objekter og ønsker, skyldes en interesse skapt av sanskaraer. Pre-åndelig meditasjon er en utarbeidelse av fremdriften til fortidens akkumulerte sanskaraer, og de er ikke bare langt fra uttrykk for sann frihet, de er faktisk symptomer på åndelig binding. På det pre-åndelige stadium er mennesket oppslukt av en total komplett uvitenhet om sitt mål, som er uendelig frihet. Selv om han langt fra er lykkelig og fornøyd, identifiserer han seg så dypt med sanskariske interesser at han opplever tilfredsstillelse når de fremmes. Men gleden ved en slik streben er betinget og forgjengelig, og spontaniteten han føler i den, er illusorisk, for i all hans streben arbeider sinnet hans under begrensninger.

Sann frihet og spontanitet eksisterer bare i Nirvikalpa

Sinnet har evnen til ekte frihet og spontanitet i handling bare når det er fullstendig fritt fra sanskariske bånd og interesser, og dette er mulig bare når sinnet er smeltet sammen med Siddhaens Nirvikalpa Samadhi-tilstand. Derfor er det viktig å merke seg at selv om det kan virke som om det finnes en overflatisk likhet mellom Siddhaens Nirvikalpa Samadhi og den verdsliges pre-åndelige meditasjoner, skjuler denne likheten egentlig den viktige forskjellen mellom illusorisk spontanitet og sann spontanitet, binding og frihet, flyktige gleder og varig lykke. I de pre-åndelige meditasjonene beveger sinnet seg under ubevisst tvang og i Nirvikalpa Samadhi forløses mental aktivitet på bevisst og ubegrenset initiativ.

Meditasjon del av aspirantens streben mot frigjøring

De forskjellige meditasjonsformene som kjennetegner livet til en åndelig aspirant, befinner seg midt mellom et verdslig individs pre-åndelige meditasjoner og Siddhaens avsluttende Nirvikalpa Samadhi. De utgjør også forbindelsesleddet mellom dem. Når en person som i utgangspunktet føyer seg etter sine sanskaraers interesser, blir dypt uroet av tilbakegang, nederlag og lidelser i livet eller rystes av et glimt av åndelig forståelse, blir han seg bevisst sine bindinger og falskheten i sine erkjennelser. Alle de forskjellige former for meditasjon som aspiranten da griper til, oppstår som en del av hans streben mot frigjøring fra bedragerske begjærs verdslige bindinger. De meditasjonsformene som er av åndelig betydning, begynner når en person har blitt en aspirant, eller sadhak.

Meditasjon innebærer anstrengelse

Aspirantens meditasjon er i alle sine former overlagt i den betydning at den erfares som noe som motvirker instinktive og andre iboende tendenser i sinnet. Aspiranten benytter seg av forskjellige former for meditasjon som midler til å nå et mål, det vil si fordi han ser på dem som veier til Sannheten. De er ikke utarbeidelsen av en forutsatt impuls, men deler av en intelligent og veloverveid anstrengelse. Selv om disse meditasjonsformene kan være overlagte til å begynne med, venner sinnet seg gradvis til dem. Sinnet blir interessert i de ulike aspekter ved Sannheten som de forskjellige meditasjonsformene prøver å gripe fatt i, og dette øker spontaniteten.

Ikke i noen andre av sadhakens meditasjoner er spontanitetens elementer mer fremtredende enn i de formene for personlig meditasjon som gir spillerom til og krever uttrykk for kjærlighet. Men den ytterste spontanitet og sanne frihet forblir ufullendt inntil meditasjonens mål er nådd. Til da finner man vanligvis en blanding av overlagthet og spontanitet. Det å strekke seg ut etter åndelig frihet ledsages hele tiden av en følelse av anstrengelse som til en viss grad vedvarer inntil alle barrierer av falske persepsjoner er overvunnet. Selv om anstrengelsen kan variere i intensitet, forsvinner den aldri helt før den oppslukes i den endelige oppnåelsens fred.

Utvikling mot Nirvikalpa

I Nirvikalpa Samadhi forekommer ingen anstrengelser fordi det ikke finnes noen barrierer å overvinne og ingen mål å oppnå. Der finnes den grenseløse frihets uendelige spontanitet og Sannhetsrealiseringens uavbrutte fred og salighet. Utviklingen mot Nirvikalpa-tilstanden innebærer en overgang fra en tilstand av betingelsesløs føylighet overfor sanskaraenes drivkrefter til en tilstand av desperat kamp mot sanskariske begrensninger, og endelig til en tilstand av fullstendig frihet der bevisstheten ikke lenger determineres av etterlevninger fra fortiden men er aktiv i sin ufordunklede erkjennelse av den evige Sannhet.

Individuelt sinn tilintetgjøres i Nirvikalpa

Siddhaens Nirvikalpa Samadhi er forskjellig fra aspirantens meditasjon, ikke bare i henhold til bevissthetens frihet og spontanitet, men også i henhold til mange andre viktige punkter. Alle de forskjellige meditasjonsformene som aspiranten kan være direkte eller indirekte engasjert i, er rettet mot å sikre sinnets fullstendige sammensmelting med den uendelige Sannhet. De lykkes imidlertid bare delvis i denne sammensmeltingen og oppnår ikke at det individuelle sinn utslettes. De representerer ulike grader av tilnærming til det åndelige mål, men er ikke dets realisering. I Nirvikalpa finner man derimot det åndelige måls realisering siden sinnet er fullstendig utslettet og har nådd en total sammensmelting med den uendelige Sannhet.

Midlertidig henrykkelse

Når den er på sitt høyeste, bringer aspirantens meditasjon ofte med seg en følelse av utfoldelse og frihet så vel som de høyere plans glede og opplysning. Men ikke noe av dette er varig siden aspiranten i de fleste tilfelle vil være akkurat den samme som han var når han kommer ned fra sin tilstand av henrykkelse, nemlig et vanlig menneske bundet i de sanskariske begrensningenes ubøyelige lenker.

Historien om en yogi

Den ufullstendigheten som kjennetegner aspirantens forskjellige samadhier, kan illustreres gjennom historien om en yogi fra Gwalior i India som var svært grådig. Han hadde lært seg kunsten å gå inn i samadhi gjennom yoga. En dag satt han vis-à-vis rajaens slott og før han gikk inn i samadhi, tenkte han: "Jeg må få rajaen til å gi meg tusen rupier." Så gikk han inn i samadhi og ble i den tilstanden for syv samfulle dager. I løpet av denne tiden tok han ikke til seg hverken mat eller drikke, han satt bare på ett sted, fullstendig oppslukt i trancemeditasjon. Folk trodde han var en helgen, og da rajaen fikk vite om ham, gikk også han for å få hans darshan. Rajaen nærmet seg yogien og kom til å røre ved ryggen hans. Denne lette berøringen var nok til at han kom ned fra sin samadhi, og med én gang han våknet opp fra sin trancemeditasjon, ba han rajaen om å få tusen rupier.

Analyse av trancemeditasjon

Akkurat slik en fange som kikker ut av fengselsvinduet og ser opp mot en enorm, utstrakt himmel, kan glemme alt i sin visjon av ubegrenset rom, kan aspiranten som går inn i trancemeditasjon, for en tid glemme alle sine begrensninger så lenge han er oppslukt i dens lys og salighet. Men selv om fangen har glemt sitt fengsel, har han ikke kommet seg ut av det. På samme måte ser heller ikke en aspirant oppslukt i trancemeditasjon de lenkene som binder ham til Illusjonens verden, men han har ikke av den grunn virkelig brutt seg løs fra dem. Slik fangen på nytt blir seg bevisst sitt fangenskap så snart han fester blikket på sine nærmeste omgivelser, blir aspiranten seg bevisst alle sine feil og nederlag så snart han får sin normale bevissthet tilbake. De oppadstigende formene for trancemeditasjon kan gi aspiranten tiltagende okkulte evner, men ikke den endeløse tilstanden av kunnskap og salighet som er uavbrutt tilgjengelig i Nirvikalpa Samadhi for en Siddha som har oppnådd sin endelige frigjøring ved å bryte gjennom Mayas lenker.

Nirvikalpa Samadhi selvopprettholdende

En annen viktig forskjell er at i trancemeditasjon blir aspiranten vanligvis understøttet av et eller annet objekt som har evnen til å utøve en uimotståelig tiltrekning. Lysene, fargene, luktene og lydene i den subtile sfære spiller denne rollen når det gjelder å lokke sinnet bort fra de verdslige tingene det har vært festet til. Altså er ikke trancemeditasjon selvopprettholdende, men avhengig av de objektene sinnet retter seg mot. Siddhaens Nirvikalpa Samadhi er selvopprettholdende og på ingen måte avhengig av noen av sinnets objekter. Trancemeditasjon ligner mer på den rusen man oppnår gjennom narkotika. Rusen varer bare så lenge som effekten av rusgiften varer. Så trancen fortsetter å eksistere så lenge sinnet er under innflytelse av det objektet det opprettholdes av. Nirvikalpa, som er fri fra objektets dominans, er en tilstand av full våkenhet der det ikke finnes flo og fjære, ny eller ne, men bare den sanne erkjennelsens stabilitet.

De i Sahaj Samadhi som objekter for meditasjon

De forskjellige former for generell og spesialisert meditasjon som aspiranten griper til, er nyttige og verdifulle innen visse grenser. De må ikke betraktes som like verdifulle for alle eller like nødvendige for alle. De er blant veiene som leder aspiranten mot hans guddommelige bestemmelsessted. For de få som befinner seg i en avansert åndelig tilstand, er de fleste ordinære former for meditasjon unødvendige. For de som står i direkte kontakt med en Fullkommen Mester eller Avataren, er mange av de spesielle formene for meditasjon ofte også unødvendige. Det er nok for dem å stå under Mesterens veiledning og å elske ham. Og de sjeldne menneskene som har oppnådd Selvrealisering og blitt Fullkomne Mestere selv, befinner seg alltid i en tilstand av Sahaj Samadhi, eller guddommelighet i handling. Ikke bare er enhver form for meditasjon unødvendig for dem, men de er selv blitt objekter for aspirantenes meditasjon. For da er de i stand til å gi sin beste hjelp til dem som mediterer over dem.

Forelesninger, IV
MEDITASJONSTYPER

Del VIII

Sahaj Samadhi

Meditasjonens kulminasjon

Når sinnet smelter fullstendig sammen med Sannheten, erfarer det den uavbrutte Selvkunnskapens spontane salighet i Nirvikalpa-tilstanden — der aspiranten mister sin begrensede individualitet for å oppdage at han er identisk med Gud, som er i alt. Ved en Fullkommen Mesters nåde blir Nirvikalpa-tilstanden de tidligere personlige og ikke-personlige meditasjonsformenes kulminasjon, ikke deres produkt. Alle meditasjonsformene aspiranten benytter seg av, så vel som andre åndelige anstrengelser, har på tross av sine ulikheter, bare ett mål, nemlig å få hans lengsel etter forening med det Uendelige til å bære frukt raskere.

Nirvikalpa Samadhi erfart etter Forening

Når denne foreningen er fullbyrdet, blir sadhaken (aspiranten) en Siddha (en som har nådd Målet). Sufiene betegner denne foreningen med det Uendelige som Siddhaen har oppnådd, som Vasl. Det er denne tilstanden av enhet med Gud som Jesus Kristus beskriver med ordene: "Jeg og min Far er ett." Mange har skrevet om denne opphøyde bevissthetstilstanden, men den vedblir å være essensielt ubeskrivelig. Den kan ikke uttrykkes i ord, og derfor kan den ikke beskrives på en adekvat måte. Selv om man aldri kan beskrive den for en annen, kan man erfare den for seg selv. Når Siddhaen erfarer denne Nirvikalpa-tilstanden, er det Nirvikalpa Samadhi.

Kroppstilstand

Å være i Nirvikalpa Samadhi er å erfare Gudstilstanden der sjelen vet at den er Gud fordi den har lagt av seg alle de begrensende faktorene som hittil har bidratt til dens falske selvkunnskap. Siddhaens Gudstilstand står i skarp kontrast til den verdsliges kroppstilstand. Et verdslig individ tar seg selv for å være kroppen sin og er i en tilstand som domineres av kroppen og dens ønsker. Hans bevissthet har kroppen som midtpunkt. Han er opptatt av å spise, drikke, sove og å oppfylle andre kroppslige begjær. Det er for kroppens skyld at han lever og søker fullbyrdelse. Bevisstheten hans er ikke i stand til å strekke seg hinsides kroppen, han tenker på kroppens premisser og kan ikke forestille seg noe som ikke har kropp eller form. Hele hans eksistenssfære består av former, og scenen der han lever og beveger seg og har sin væren, består av rom.

Energitilstand

Det første steget mot Nirvikalpa Samadhis Gudstilstand er tatt når kroppstilstanden overskrides. Å legge av seg kroppstilstanden betyr å gå inn i en bevissthetssfære bestående av energi. Nå er sjelen i en tilstand som ikke lenger domineres av form eller kropper. Den er løftet opp til energiens doméne. Kropp eller form er en solidifisering av energi, og å heve seg fra formenes verden til energiens sfære innebærer et steg fremover mot en mer primær og renere værenstilstand. Energitilstanden er fri fra mange av de begrensningene som hersker i formenes verden. I denne tilstanden er bevisstheten forbundet med energi og vibrerer uavbrutt i og gjennom energi.

I energitilstanden pararelliseres kroppens spising og drikking av absorbering og assimilering av energi. På dette nivået har sjelen full kontroll over energien og søker oppfyllelse gjennom bruk av den. Men dens handlinger er fremdeles innenfor de åndeliges begrensningers doméne. Den kan se, høre og lukte mange ting som er utilgjengelige i kroppstilstanden og kan utføre mange storverk som ser ut som mirakler for dem som er i kroppstilstanden (som for eksempel å skape lys i mørket eller å leve av energi alene i utallige år). Hele sjelens eksistenssfære består av energi og domineres av energi. Alt den kan forestille seg eller gjøre, uttrykkes i energi og oppnås gjennom energi. Energitilstanden er de åndelig avanserte sjelers tilstand, men den er langt fra den Fullkommenhetens tilstand som uttrykker seg gjennom Siddhaens Nirvikalpa Samadhi.

Sinnets tilstand

Det andre viktige steget mot Nirvikalpa Samadhi blir tatt når sjelen overskrider energiens doméne og går inn i sinnets doméne. All energi er til syvende og sist sinnets uttrykk, derfor innebærer overgangen fra energitilstanden til sinnets tilstand en ytterligere utvikling mot Nirvikalpa Samadhis Gudstilstand. I sinnets tilstand har sjelen direkte kontakt med sinnet. Den er på ingen måte bundet av kroppens eller energiens dominans, men den er sinnsbelemret. Avanserte sjeler som befinner seg i sinnets tilstand, kan lese og influere andres sinn. Denne sinnsbelemrede tilstanden er imidlertid fremdeles innenfor tosidighetens og illusjonens doméne og må overskrides før man kan oppnå forening med det Uendelige.

Sinnet tilslører Sannheten

Fra sin aller første begynnelse innebærer progresjonen en gradvis nedskjæring og transcendering av det individuelle sinns virksomhet. Sinnet fungerer også i kroppstilstanden og energitilstanden. I kroppstilstanden tenker sinnet på kroppens premisser, i energitilstanden tenker det på energiens premisser, men i sinnets tilstand tenker det på sine egne premisser. Men selv når sinnet tenker på sine egne premisser, oppnår det ikke kunnskap om og realisering av det Uendelige, fordi det blir sitt eget slør mellom tanke og Sannhet. Selv om sinnet ikke lenger hindres av et liv i kroppstilstanden eller energitilstanden, begrenses det allikevel av separatistisk bevissthet. Det kan sammenlignes med et speil som er dekket av støv. Derfor må sinnet bli fullstendig sammensmeltet med og oppløst i det Uendelige før det blir mulig å erfare Nirvikalpa Samadhis Gudstilstand. Form er solidifisert energi, energi er sinnets uttrykk, sinnet er Evighetens tildekkede speil og Evigheten er Sannheten som har kastet sinnets maske.

Å overskride sinnet

Det er ikke lett å kaste av seg det begrensende sinnet. Hovedvanskeligheten er at sinnet må tilintetgjøres gjennom sinnet selv. En intens lengsel etter forening med den uendelige Virkeligheten så vel som en uendelig tålmodighet er uunnværlig i prosessen der sinnet overskrides. En Mester fortalte sin disippel at for å oppnå den høyeste tilstand, måtte han holde klærne sine tørre når han ble bundet på hender og føtter til en planke og kastet ut i elven. Disippelen var ikke i stand til å forstå dette påbudets indre mening. Han vandret omkring til han møtte en annen Mester, og spurte ham hvilken mening påbudet hadde.

Denne Mesteren forklarte at for å oppnå Gud, måtte han lengte intenst etter forening med ham — som om han ikke kunne leve uten et minutt lenger — og allikevel ha en så uuttømmelig tålmodighet at han kunne vente i billioner av liv. Hvis det ikke finnes en intens nok lengsel etter forening med Gud, glir sinnet tilbake til sin vanlige sanskariske virksomhet, og hvis det ikke finnes en uendelig tålmodighet, vil selve den lengselen som sinnet har i seg, opprettholde det begrensede sinns virksomhet. Der det ikke finnes en balanse mellom uendelig lengsel og uendelig tålmodighet, kan aspiranten aldri håpe å trenge gjennom det begrensede sinnets slør, og denne kombinasjonen av ytterligheter kan bare oppnås ved en Fullkommen Mesters nåde.

Nirvikalpa Samadhis Gudstilstand

Å være i Nirvikalpa Samadhi er å være i Sannhetsbevissthet. Denne Gudstilstanden kan ikke gripes av noen så lenge sinnet fremdeles er i virksomhet. Den er hinsides sinnet, for den demrer først når sinnet forsvinner i den endelige forening med det Uendelige. Da kjenner sjelen seg selv gjennom seg selv, og ikke gjennom sinnet. Et verdslig individ vet at han er et menneske og ikke en hund. På samme måte vet sjelen i Nirvikalpa Samadhi ganske enkelt at den er Gud og ikke en eller annen avgrenset ting. En verdslig person trenger ikke stadig å repetere for seg selv at han ikke er en hund men et menneske, han bare vet uten å måtte anstrenge seg spesielt, at han er et menneske. På samme måte trenger ikke sjelen i Nirvikalpa Samadhi noen kunstig tilførsel av Gudsbevissthet gjennom gjentatte autosuggesjoner. Den bare vet at den er Gud gjennom uanstrengt intuisjon.

Livet i Evigheten

Den som erfarer Nirvikalpa Samadhi, er etablert i Sjelens kunnskap. Denne Selvkunnskapen er ikke noe som kommer og går, den er permanent. I uvitenhetens tilstand ser sjelen seg selv som en mann eller en kvinne, som en som utfører avgrensede handlinger og som en som mottar gleder og smerter. I Selvkunnskapens tilstand kjenner den seg selv som Sjelen og vet at den ikke på noen måte begrenses av alt dette og at det ikke berører den. Når den først kjenner sin sanne natur, eier den denne kunnskapen for alltid og blir aldri igjen involvert i uvitenhet. Denne tilstanden av Gudsbevissthet er uendelig og kjennetegnes av ubegrenset forståelse, renhet, kjærlighet og lykke. Å være i Nirvikalpa Samadhi — noe som for de sjeldne få leder til Sahaj Samadhi — er å være i Evighetens endeløse liv.

To tilstander kommer før Sahaj Samadhi

Sahaj Samadhi, eller guddommelighet i handling, erfares av Sadguruene og følger etter to forutgående tilstander: Nirvana eller absorbering i guddommelighet og Nirvikalpa Samadhi eller guddommelighet i uttrykk. Når bevisstheten er helt trukket tilbake fra alle kropper og skaperverkets verden, leder den til Nirvana, eller hinsides-sinnet-tilstanden. Men når sinnet på ny fungerer gjennom kroppene uten binding eller identifisering, erfarer det Siddhaens Nirvikalpa Samadhi. Selv om bevisstheten her er knyttet til kroppene som instrumenter betraktet, er den innvendig ubundet til dem på grunn av ikke-identifisering.

Sinnets gjennomtrengning innebærer bevissthetens fullstendige tilbaketrekking fra universet til dens totale absorbering i Gud. Dette er en tilstand der universet blir null: dette er Nirvana. Etter Nirvana erfarer de som får bevissthet om det, universet som ingenting annet enn Gud og de forblir uavbrutt i Nirvikalpa Samadhi. Nirvikalpa Samadhi innebærer et liv der den falske forestillingsevnens mentale aktivitet har opphørt, og det begrensede sinnets svingninger frem og tilbake har stilnet i realiseringen av den uforanderlige Sannhet.

Moksha, Nirvana og Nirvikalpa

Nirvana og Nirvikalpa ligner Moksha-tilstanden (Frigjøring), men bare i at den representerer den individuelle sjels sammensmelting med Gud og i at den gir evig salighet. Moksha erfares etter at sjelen har lagt vekk kroppene sine, mens Nirvana- og Nirvikalpa-tilstandene kan erfares før kroppene er henlagt. Selv om Nirvana- og Nirvikalpa-tilstandene ligner hverandre i det at kroppene beholdes, og selv om de også er fundamentalt det samme i sin essens, finnes det imidlertid en forskjell mellom dem. Når sjelen kommer ut av ego-skallet og går inn i Guds uendelige liv, blir dens begrensede individualitet erstattet av ubegrenset individualitet. Når individualitetens begrensninger slukkes helt, vet sjelen at den er Gudsbevisst og beholder altså sin ubegrensede individualitet. Selv om sjelens ubegrensede individualitet på en måte beholdes i foreningen med det Uendelige, vedblir den allikevel å være fredfylt oppslukt i erfaringen av en guddommelighet som er seg selv nok, det vil si i Nirvanatilstanden. Men når sjelen, etter at den har gått inn i Guds uendelige liv, etablerer sin ubegrensede individualitet gjennom å forløse en dynamisk guddommelighet, er den i Nirvikalpa Samadhi.

Sadguruenes og Avatarens tilstand

Sahaj Samadhi kommer til de svært få som stiger ned fra bevissthetens syvende plan som Sadguruer, men den er Avatarens selve liv. Denne tilstandens likevekt og harmoni er alltid uforstyrret selv i en energisk respons på livets foranderlige omstendigheter. De som er i denne tilstanden, lever Guds liv og opplever Gud overalt og i alt. Deres Gudstilstand reduseres derfor på ingen måte når de forholder seg til tingene i denne verden. Om de skyter med pil og bue eller trekker sverdet på slagmarken, om de flyr i en flyvemaskin eller snakker med folk eller om de er opptatt av andre aktiviteter som krever den mest omhyggelige oppmerksomhet — de er hele tiden i en tilstand der de bevisst nyter den uforanderlige Sannheten. Slik er Sahaj Samadhi, det ubesværede og sammenhengende liv i Fullkommenhet og guddommelighet i handling.

Forelesninger, IV
DYNAMIKKEN I ÅNDELIG UTVIKLING

Kroppen underordnes et høyere liv

Åndelig fremgang begynner med en radikal forandring i en verdslig persons holdning. Et verdslig individ lever for det meste for kroppen, og selv når han beskjeftiger seg med noe som ikke direkte synes å angå kroppen, blir til syvende og sist den endelige motivasjonskraften å finne i de begjærene som er forbundet med kroppen. For eksempel lever han for å spise, han spiser ikke for å leve. Han har ennå ikke funnet en mening som klart overskrider kroppen, så kroppen og dens velvære blir fokus for alle hans aktiviteter. Men når han oppdager verdier hvor sjelen dominerer, blir kroppen med én gang forvist til bakgrunnen. For ham blir kroppens vedlikehold nå bare noe som bidrar til realiseringen av en høyere hensikt. Kroppen som inntil nå har vært til hinder for et sant åndelig liv, blir et instrument for frigjøringen av det høyere liv. På dette nivået ivaretar han sine kroppslige behov uten noen spesiell følelse av å være identifisert med den, slik sjåføren av en bil fyller den med bensin og vann for at den skal kunne holde seg gående.

Søken etter målet

Helt fra begynnelsen av er den åndelige utvikling betinget av en søken etter det målet som mennesket lever for — det målet som han ubevisst elsker og hater for og som han gjennomgår alle slags gleder og lidelser for. Selv om han nok beveges av dragningen mot denne sin uforståelige og uimotståelige guddommelige skjebne, kan det ta lang tid før han når frem til Sannhetsrealisasjonens fjelltopp, og stien dit vil alltid være full av fallgruver og glatte skrenter. De som forsøker å nå denne fjelltoppen, må klatre stadig høyere. Og selv om et menneske lykkes i å bestige store høyder, kan det minste feiltrinn fra hans side kaste ham helt ned til begynnelsen igjen. Derfor er aspiranten aldri trygg med mindre han har fordelen av hjelp og veiledning fra en Fullkommen Mester som kjenner den åndelige sti ut og inn, og som ikke bare beskytter aspiranten mot hans eventuelle undergang, men leder ham til Realisasjonens mål uten unødvendige tilbakefall.

Hindringer for fremskritt

En aspirant som prøver å nå målet, bærer med seg alle de sanskaraene han har samlet sammen gjennom tidene. Men i hans åndelige lengsels intensitet suspenderes de og blir gjort uvirksomme for en tid. Gang på gang, når de åndelige anstrengelsene igjen slakkes av, vil imidlertid de sanskaraene som ble foreløpig satt ut av kraft, samle nye krefter og danne en ny slagorden som vil utgjøre en formidabel hindring for aspirantens åndelige utvikling.

En elv som analogi

Dette kan illustreres ved å bruke en elv som analogi. Elvens sterke strømninger bringer med seg store mengder bunnslam både fra elvebreddene og fra elvens utspring. Så lenge slammet holder seg flytende i vannet, hindrer det ikke elvestrømmen, selv om det gjøre den mindre rask. Når elven flyter langsommere ute på slettene og spesielt når den nærmer seg munningen, har denne massen imidlertid en tendens til å hope seg opp langs elvebreddene og avleire seg som store øyer og danne deltaer. Disse hindrer ikke bare elvens frie flyt, ofte avleder de også elven eller deler den opp i små bekker slik at den mektige elvens styrke blir svekket. Eller: når en elv flommer over, feier den vekk alle hindringer på sin vei, både trær, busker og all slags rask, men når alt dette hopes opp og når en viss størrelse, utgjør det en alvorlig hindring for elvens fremmarsj. Slik blokkeres også den åndelige veien ofte av selvskapte hindringer og de kan fjernes bare gjennom Mesterens hjelp.

Egoismen må forsvinne

Mesterens hjelp har best effekt når aspiranten oppgir sitt egoliv til fordel for det ubegrensede livet som Mesteren representerer. En fullstendig selvovergivelse er svært vanskelig å oppnå, og allikevel er egoismens svekkelse til den når sitt minimum, den mest essensielle betingelsen for åndelig fremgang. Formålet med åndelig utvikling er ikke så mye å utrette "store" ting, men kvaliteten i et liv fritt fra egobevissthet. Hvis aspiranten kan rose seg av mange storverk som han påberoper seg, fester egoet hans seg til disse bedriftene, og dette innebærer en formidabel hindring for et ubegrenset liv. Derfor er både ritualer og seremonier, veldedighet og gode gjerninger, utvendige forsakelser og botshandlinger til ingen nytte når de vokser ut av egobevisstheten.

Dilemma

Det er derfor ytterst nødvendig at aspiranten holder seg unna idéen om "jeg gjør det ene og jeg gjør det andre." Dette betyr ikke at aspiranten skal unngå all aktivitet på grunn av sin redsel for å utvikle en slik form for ego. Kanskje må han leve et handlekraftig liv for å slite ut det egoet han allerede har utviklet. Altså er han fanget i et dilemma: hvis han er inaktiv, gjør han ingenting for å bryte seg ut av ego-livets fengsel, og hvis han satser på et handlekraftig liv, konfronteres han med muligheten for at egoet overføres til disse nye handlinger.

Å ferdes på stien er som å gå på en knivegg

For sin åndelige fremgangs skyld må aspiranten unngå disse to ytterlighetene og likevel leve et liv i kreativ handling. Å ferdes på den åndelige stien er ikke som å ri en salet hest, det er som å gå på en skarp knivegg. Når rytteren først har kommet seg på hesteryggen, kan han stort sett slappe av og sitte mer eller mindre komfortabelt i ro , og det kreves ikke mye anstrengelse eller konsentrasjon for å kunne fortsette fremover. Å ferdes på den åndelige sti krever imidlertid den ytterste konsentrasjon og varsomhet, for stien tillater ingen hvilepauser og gir ikke rom for ego-livets utfoldelse. Den som slår inn på den veien, kan hverken bli hvor han er eller tillate seg å miste balansen. Slik sett er han derfor lik en som prøver å gå på en skarp knivegg.

Å konstruere et nytt ego underordnet Mesteren

For å unngå inaktivitet på den ene siden og stolthet over sine gjerninger på den andre, er det nødvendig for aspiranten å konstruere et provisorisk og fungerende ego som fullstendig underordnes Mesteren på følgende måte. Før han begynner på noe som helst, tenker aspiranten at det ikke er han som gjør det, men Mesteren som får det gjort gjennom ham. Etter å utført oppgaven, dveler han ikke ved resultatene av gjerningene for å kreve anerkjennelse for dem eller nyte dem, men gjør seg fri fra dem ved å tilby Mesteren dem. Ved å trene sinnet opp i en slik ånd, lykkes han i å skape et nytt ego — som, selv om det bare er provisorisk og fungerende, i høy grad er i stand til å bli den kilde til tillit, følelse, begeistring og pågangsmot som en sann handling må uttrykke. Dette nye egoet gjør ikke åndelig skade fordi det får sitt liv og væren fra Mesteren, som representerer Uendelighet. Og når tiden er inne, kan det kastes vekk som et klesplagg.

Det finnes altså to slags ego — et som bare øker sjelens begrensninger og et annet som hjelper den frem mot frigjørelse. Broen mellom det verdslige begrensede ego og det uendelige ego-frie liv utgjøres av et midlertidig ego som konstrueres gjennom helhjertet troskap til Mesteren. Denne konstruksjonen av et nytt ego som helt og holdent underordnes Mesteren, er uunnværlig i den åndelige utviklings dynamikk.

Plutselig overgang til ego-fritt liv umulig

Aspiranten er vant til å få sin livsapetitt fra sitt begrensede ego, og en plutselig overgang fra et liv fylt av egoistiske handlinger til et liv fylt av ego-frie handlinger er umulig på egen hånd og heller ikke å anbefale. Hvis det ble krevd av aspiranten at han øyeblikkelig skulle unngå alle slags former for ego-bevissthet, ville han måtte falle tilbake til en tilstand av negativ passivitet der ethvert uttrykk for glede manglet. Eller han ville måtte søke uttrykk gjennom en helt automatisk aktivitet, lik en livløs maskin, slik at han ikke fikk noen som helst følelse av oppfyllelse. Det virkelige problemet for aspiranten blir at han må forlate sitt begrensede ego-liv og tre inn i det ubegrensede ego-frie liv uten å falle i koma, hvor alt liv ville begynne å ebbe ut. En slik koma vil nok kunne gi midlertidig lindring fra ego-livets begrensninger, men den er ikke i stand til å innvie aspiranten til den ego-frie handlings uendelighet.

Åndelig fremgang vanligvis gradvis

Dette er grunnen til at åndelig utvikling i de fleste tilfeller bare er gradvis og ofte tar flere liv. Der det virker som om en person har gjort store fremskritt i sin åndelige utvikling, har han ofte bare oppsummert den fremgangen han allerede sikret seg i tidligere liv — eller en Sadguru har intervenert på sin spesielle måte. I normale tilfeller skjer aspirantens fremgang bare gradvis. Avstanden mellom det begrensede ego-liv og det uendelige ego-frie liv må dekkes steg for steg gjennom en gradvis ego-forvandling — slik at egoisme erstattes av ydmykhet, svulmende begjær erstattes av en stadig sterkere tilfredshet og selviskhet erstattes av uselvisk kjærlighet.

At egoet underordnes Mesteren, sikrer hans hjelp

Når egoet fullstendig underordnes Mesteren, blir det ikke bare åndelig harmløst, men et uerstattelig og direkte bidrag til aspirantens åndelige utvikling, fordi det bringer ham nærmere og nærmere Mesteren gjennom et liv i uselvisk tjeneste og kjærlighet. Den stabile indre kontakten med Mesteren som det er en garanti for, gjør ham ekstra mottakelig for den spesielle hjelpen som bare Mesteren kan gi. En aspirant som forsaker et tøylesløst og separatistisk ego-liv til fordel for et liv i selvovergivelse til Mesteren, fungerer gjennom sitt nye underordnede ego som et instrument i Mesterens hender. I realiteten arbeider Mesteren gjennom ham. Akkurat som et instrument har en tendens til å være i ustand når det skal brukes, er det også sannsynlig at aspiranten gjør feil når han arbeider i verden. Fra tid til annen må instrumentet renses, overhales, repareres og settes på rett kjøl igjen. På samme måten må aspiranten — som i løpet av sitt arbeid har utviklet nye problemer, rotet seg inn i nye floker og bygd nye tilfluktsrom for sitt personlige ego — settes i driftsdyktig stand igjen for å komme videre.

Behov for tilbakevendende kontakt med en Mester

Aspiranten som innrullerer seg i Mesterens tjeneste, kan sammenlignes med en kost som Mesteren feier verden ren for dens urenheter med. Kosten vil nødvendigvis samle opp verdens møkk, og hvis den ikke blir renset igjen og igjen og gitt en ny tonus, blir den mindre effektiv etter som tiden går. Hver gang aspiranten kontakter Mesteren, er det med nye åndelige problemer. Han kan ha blitt viklet inn i nye floker av streben etter ære, rikdom, eller andre verdslige saker som kan friste et menneske. Hvis han jakter på dem, kan han kanskje oppnå dem, men han vil være langt fra det målet som han har lagt hele sitt hjerte i, nemlig å erfare Gud.

Bare gjennom en Mesters aktive intervensjon kan slike åndelige forstyrrelser behandles. Oppgaven med å behandle åndelige sykdommer kan sammenlignes med å utføre en operasjon der kirurgen raskt fjerner den egentlige årsaken til pasientens tap av vital energi. Hvis en person utvikler fysiske besvær og plager, må han gå til legen, og hvis han utvikler åndelige problemer, må han gå til Mesteren. Derfor er tilbakevendende kontakt med Mesteren helt nødvendig gjennom hele den åndelige utviklingsprosessen.

Hver ny gjenoppstandelse av egoet krever ny overgivelse

Mesteren hjelper aspiranten på sin egen uovervinnelige måte som ikke har sin like i verdens måte å gjøre ting på. Hvis aspiranten skal være i stand til å motta denne hjelpen, må han gjøre en virkelig innsats for å overgi seg til Mesterens guddommelige vilje. Det personlige egoet som aspiranten forsaket i sin første overgivelse til Mesteren, kan ha gjenoppstått med et nytt utseende — selv innen det kunstige egoet som skulle være absolutt underordnet Mesteren, og skaper uorden i dets velsmurte fungering. Derfor må denne nye gjenoppstandelsen av aspirantens begrensede personlige ego motarbeides gjennom ny overgivelse til Mesteren. En serie av personlige ego-oppstandelser må ledsages av en serie av nye tilfeller av overgivelse til Mesteren.

Siste overgivelse er atskilthet

Det å fremover fra én overgivelse til en større overgivelse er å gå fremover fra en mindre erobring til en større. De mer komplette formene for overgivelse representerer de høyere bevissthetstilstandene, siden de sikrer en større harmoni mellom aspiranten og Mesteren. Den Fullkomne Mesters liv kan altså strømme uhindret gjennom aspiranten i rikelige mengder. Åndelig utvikling er det samme som en serie av den ene overgivelsen etter den andre inntil målet for den endelige overgivelsen av det adskilte ego-livet er fullstendig oppnådd. Denne siste overgivelsen er den eneste fullstendige overgivelsen. Den er motstykket til den endelige forening hvor aspiranten blitt ett med Mesteren. Derfor har den mest fullstendige overgivelsen til Mesteren på en måte samme verdi som å oppnå Sannheten, det endelige målet for all åndelig utvikling.

Forelesninger, IV
SADHANAS DYPERE ASPEKTER

Overgang til Sadhanas dypere aspekter

For de fleste består åndelig sadhana, eller øvelse, i ytre overholdelse av de ritualer og seremonier som forordnes av deres egen religion. På begynnerstadiene har en slik overholdelse sin egen verdi som bidrag til selvrenselse og mental disiplin. Men etter hvert må aspiranten overskride denne ytre konformitetsfasen og la seg innvie til de dypere aspektene ved åndelig sadhana. Når dette skjer, kommer religionens ytre aspekter i bakgrunnen og aspiranten blir interessert i det essensielle slik det åpenbares i alle religioner. Sann sadhana består i et liv basert på åndelig forståelse og det vil komme til et menneske som er virkelig interessert i de åndelige realiteter.

Sadhanas mangfoldighet

Sadhana må aldri betraktes som noe som består av anvendelsen av rigide lover. Akkurat som livet ikke kan, og heller ikke behøver, å preges av en streng ensartethet, finnes det mer enn godt nok rom for en mangfoldighet av sadhanaer i det åndelige liv. Den sadhanaen som er nyttig for en spesiell aspirant, vil være relatert til hans sanskaraer og temperament, og selv om målet er det samme for alle, kan en aspirants sadhana altså være noe som passer helt spesielt for ham. Siden målet er det samme for alle, er imidlertid ikke forskjellen mellom ulike sadhanaer av grunnleggende betydning, det er sadhanas dypere aspekter som har betydning for alle aspiranter på tross av forskjellene mellom dem.

Sadhana i åndens og materiens riker

Sadhana i åndens rike må nødvendigvis være noe annet enn sadhana på det materielle området, fordi målet er iboende forskjellig. Målet som søkes på det materielle området, er et produkt som har sin begynnelse og ende i tiden. Målet som søkes i åndens rike, er en fullstendighet som transcenderer tidens begrensninger. Derfor er sadhana på det materielle området rettet mot å oppnå noe som ikke eksisterer ennå, men i det åndelige liv er det rettet mot realiseringen av det som alltid har vært, alltid vil være, og nå ER.

Åndelig sadhanas mål

Livets åndelige mål må søkes i livet selv og ikke utenfor livet, og derfor må sadhana i åndens rike være slik at den bringer ens liv nærmere det åndelige ideal. Sadhana i åndens rike retter seg ikke mot å oppnå en begrenset målsetting som kanskje synes viktig her og nå og siden forsvinner for alltid. Den har som mål å skape en dyptgripende forandring i livets kvalitet slik at ens liv blir et permanent uttrykk for Sannheten i det evige Nå. Sadhana er åndelig fruktbar når den lykkes i å bringe individets liv i overensstemmelse med den guddommelige hensikt som er å sette hver enkelt i stand til bevisst å nyte saligheten i Gudstilstanden. Sadhana må være fullstendig tilpasset dette formålet.

Fullkommen sadhana smelter sammen med målet

I åndens rike må hver del av sadhana rettes mot realiseringen av det åndelige mål som er å sikre guddommelighet på alle livets områder. I dette perspektivet vil derfor den åndelige sadhanas alle forskjellige aspekter representere forskjellige graderinger i åndelig Fullkommenhet. Sadhana er fullkommen i den grad den uttrykker det åndelige ideal, det vil si i den grad den er i samsvar med det fullkomne liv. Jo større uoverensstemmelse det finnes mellom en sadhana og det idealet den retter seg mot, jo mindre fullkommen vil den derfor være, og jo mindre uoverensstemmelse det finnes mellom sadhana og idealet den retter seg mot, jo mer fullkommen vil den være. Når sadhana er fullkommen eller fullstendig, smelter den sammen med målet — et åndelig fullkomment liv — slik at skillet mellom middel og mål oppslukes i den udelelige værens ubrytelige integritet.

Sadhana som delvis deltakelse i målet

Forholdet mellom åndelig sadhana og målet som søkes gjennom den, kan settes opp mot forholdet mellom dem på det materielle området. På det materielle området faller målet som regel mer eller mindre helt utenfor den sadhana det sikres gjennom, og det finnes en klar vesensforskjell mellom sadhana og det målet som oppnås gjennom den. Slik kan det å trykke inn avtrekkeren på et gevær være et middel til å drepe en person, men det å drepe noen, er vesensforskjellig fra det å trykke på en avtrekker. I det åndelige rike kan imidlertid sadhana og målet som søkes gjennom den, aldri stå fullstendig utenfor hverandre, og det finnes ingen klar vesensforskjell mellom dem. I det åndelige rike er det ikke mulig å opprettholde en uoverstigelig kløft mellom sadhana og målet som søkes gjennom den. Dette skaper det fundamentale paradoks at i det åndelige liv vil det å praktisere sadhana i seg selv innebære en delvis deltakelse i målet. Ut fra dette blir det forståelig hvorfor mange åndelige sadhanaer må bli tatt på alvor, som om de i seg selv var målet.

Kunnskaps-, handlings- og kjærlighetssadhana

I sitt dypere aspekt består åndelig sadhana i å følge: (1) kunnskapsyoga (dnyan), (2) handlingsyoga (karma) og (3) hengivelses- eller kjærlighetsyoga (bhakti). Kunnskapssadhana finner sitt uttrykk gjennom utøvelsen av en ubundethet født av sann forståelse, forskjellige former for meditasjon og uavbrutt bruk av skjønn og intuisjon. Hver enkelt av disse måtene som åndelig kunnskap søkes og uttrykkes gjennom, krever forklarende kommentarer.

Ubundethet

Den individuelle sjelen involverer seg i formenes verden og kjenner ikke seg selv som ett med Guds væren. Denne uvitenheten utgjør sjelens bindinger, og åndelig sadhana må ha som mål å oppnå befrielse fra disse bindingene. Utvendig forsakelse av tingene i denne verden regnes derfor ofte med til de sadhanaer som leder til Frigjøring. Selv om en slik utvendig forsakelse kan ha sin egen verdi, er den ikke absolutt nødvendig. Det som trengs er en indre forsakelse av tørsten etter verdslige ting. Når begjæret gis avkall på, spiller det liten rolle om sjelen rent ytre sett har eller ikke har forsaket verdslige ting siden den har kommet seg løs fra flokene i formenes illusoriske verden på det indre plan og har forberedt seg på en tilstand av Mukti eller Frigjøring. Ubundethet er en viktig del av kunnskapssadhana.

Meditasjon

Meditasjon er et annet middel som åndelig kunnskap søkes gjennom. Meditasjon bør ikke betraktes som en merkelig handling, særegen for folk som har tilhold i huler. Hvert eneste menneske mediterer over et eller annet. Forskjellen mellom en slik naturlig meditasjon og aspirantens meditasjon er at den sistnevnte er en systematisk og organisert refleksjon omkring ting som har åndelig betydning. Meditasjon som sadhana kan være personlig eller ikke-personlig.

Meditasjon er personlig når den beskjeftiger seg med en som er åndelig fullkommen. Et passende objekt for personlig meditasjon kan (alt etter aspirantens tilbøyeligheter) hentes fra nålevende eller tidligere Fullkomne Mestere eller Avataren. Gjennom slik personlig meditasjon absorberer aspiranten alle Mesterens guddommelige egenskaper og åndelige kunnskap. Siden den innebærer kjærlighet og selvhengivelse, lukker personlig meditasjon opp for Mesterens nåde som er det eneste som kan gi endelig Realisering. Så den personlige meditasjonens sadhana gjør ikke bare aspiranten lik den Mesteren han mediterer over, den forbereder veien mot forening med Mesteren i Sannheten.

Ikke-personlig meditasjon beskjeftiger seg med Guds formløse og uendelig aspekt. Dette kan lede individet til realisering av Guds ikke-personlige aspekt, men stort sett blir en slik meditasjon ufruktbar hvis aspiranten ikke har forberedt seg på en passende måte ved å beskjeftige seg med personlig meditasjon og et liv i godhet. I den endelige realisering av Uendeligheten finnes hverken personlighetens begrensninger eller skillet mellom motsetningene godt og ondt. For å oppnå Realisering, må man gå videre fra det personlige til det ikke-personlige og fra godhet til Gud som er hinsides motsetningene godt og ondt. En annen betingelse for å oppnå Sannheten gjennom ikke-personlig meditasjon, er at aspiranten må klare å holde sinnet absolutt stille. Dette blir mulig bare når sinnets ulike sanskaraer (sinnsinntrykk) er borte. Siden den endelige utradering av sanskaraer er mulig bare gjennom Mesterens nåde, er Mesteren uunnværlig for suksess også når det gjelder ikke-personlig meditasjon.

Bruk av evne til å skjelne og intuisjon

Kunnskapssadhana eller dnyan vil alltid være ufullstendig hvis aspiranten ikke konstant bruker sin evne til å skjelne og avdekker sin høyeste intuisjon. Realisering av Gud kommer til den aspiranten som benytter sin evne til å skjelne så vel som sin intuisjon om sanne og varige verdier. Uendelig kunnskap ligger latent i alle, men den må avdekkes. Måten å øke kunnskap på er å praktisere den delen av åndelig visdom som man allerede har i seg. Lærdommen som menneskeheten har fått gjennom visdommens Mestre og den medfødte sansen for verdier som aspiranten bærer med seg, kaster tilstrekkelig lys over det neste skrittet aspiranten må ta. Det som er vanskelig, er å handle ut fra den kunnskap han har. En av de beste metodene til å øke ens åndelig visdom er å gjøre bruk av den kunnskapen man allerede har. Hvis kunnskapssadhana skal bære frukt, må den for hvert skritt man tar, praktiseres gjennom å vektlegge handling. Ens daglige liv må veiledes av ens evne til å skjelne og inspireres av den høyeste intuisjon.

Viktigheten av å handle

Karmayoga eller handlingsyoga består i å følge hjertets beste intuisjon i sin handling uten frykt eller nøling. I sadhana er det praksis som teller, ikke ren teori. Sunn praksis er mye viktigere enn sunn teori. Praksis basert på rett kunnskap vil selvfølgelig bære god frukt, men selv en feil eller misforståelse i praktisk retning kan inneholde sin egen verdifulle lekse. Ren teoretisk spekulasjon er imidlertid åndelig ufruktbar selv når den er helt feilfri. Slik kan en som ikke er særlig lærd men som holder fast ved Guds navn og utfører sin ydmyke plikt av hele sitt hjerte, faktisk være nærmere Gud enn en som kjenner all verdens metafysikk, men ikke lar noen av teoriene forandre hverdagen.

Illustrerende historie

Forskjellen mellom den relative viktigheten til teori kontra praksis på sadhanas område, kan tydeliggjøres gjennom den velkjente historien om eselet. Et esel som hadde trasket lenge langs veien og kjente seg svært sulten, fikk plutselig øye på to gresshauger — en et stykke unna på høyre side av veien og den andre et stykke unna på venstre side av veien. Nå mente eselet at det var av den ytterste betydning at han var absolutt sikker på hvilken av gresshaugene som klart var den beste før han kunne ta en intelligent avgjørelse angående hvilken haug han skulle gå til. Hvis han bestemte seg uten å ha tenkt grundig igjennom saken og uten å ha tilstrekkelig grunnlag for sitt valg, ville det være en impulsiv handling og ikke en intelligent handling.

Derfor tok han først under overveielse den henholdsvise avstanden mellom de to haugene og veien han trasket på. Dessverre måtte han etter omhyggelig overveielse konkludere med at begge haugene lå i lik avstand fra veien. Så han lurte på om det fantes noe annet han kunne ta i betraktning for å bli i stand til å gjøre det "riktige" valget, og begynte å spekulere på haugenes respektive størrelse. Dette andre forsøket på å oppnå teoretisk sikkerhet før han handlet, ble imidlertid heller ikke kronet med hell, for han måtte konkludere med at begge haugene var like store. Så, med et esels utholdenhet og tålmodighet, overveide han andre ting, slik som kvaliteten på gresset. Men skjebnen ville at uansett hvor mange sammenligningspunkter han fant, viste de to haugene seg å være likeverdige.

Til slutt ble det til at siden eselet ikke kunne oppdage noen avgjørende faktor som kunne få hans preferanse til å bli teoretisk sunn, gikk han ikke til noen av de to haugene, men fortsatte rett fremover — like sulten og trett som tidligere og uten å ha tjent noe som helst på å ha kommet over de to gresshaugene. Hvis eselet bare hadde gått til en av haugene uten å insistere på å være teoretisk helt sikker på at han hadde gjort et klokt valg, ville han kanskje ha gått til den haugen som ikke var like god som den andre. Og fra et rent praktisk synspunkt ville han ha tjent uendelig meget mer på det på tross av eventuelle feil i sin intellektuelle vurdering.

I et åndelig liv er det ikke nødvendig å ha et fullstendig kart over stien før man begynner å gå. Tvert imot kan insisteringen på en slik komplett kunnskap faktisk hindre snarere enn hjelpe på marsjen fremover. De dypere hemmeligheter i et åndelig liv avdekkes for den som tar sjanser og som våger å eksperimentere med dem. De er ikke ment for dagdriveren som vil ha garantier for hvert skritt han tar. De som står på stranden og spekulerer over havet, vil bare bli kjent med dets overflate, men de som vil kjenne havets dyp, må være villig til å kaste seg ut i det.

Uselvisk tjeneste

Oppfyllelsen av karmayogas sadhana er avhengig av at handlingen springer ut av en erkjennelse av Sannheten. Opplyst handling binder ikke, fordi den har ikke sine røtter i egoet og er uselvisk. Selviskhet representerer uvitenhet mens uselviskhet reflekterer Sannheten. Den virkelige rettferdiggjørelsen av et liv i uselvisk tjeneste finnes i denne iboende verdien, og ikke i noe ytterligere resultat eller konsekvens. Den uselviske handlingens paradoks ligger i at den faktisk gir aspiranten mye mer enn hva som noensinne kunne ha kommet innenfor hans synskrets gjennom uvitende selviskhet. Selviskhet leder til et snevert liv som sirkler rundt en falsk idé om individet som begrenset og separat. Men uselvisk handling bidrar til at denne illusjonen om atskilthet opphører og viser seg slik å være selve porten inn til det grenseløse liv der realiseringen av All--selvhet finnes. Det en person har, kan han miste, og det han ønsker seg, vil han kanskje aldri få, men det han avstår fra som et offer til Gud, har han allerede fått tilbake. Slik er karmayogas sadhana.

Kjærlighet

Til og med enda viktigere enn kunnskaps- (dnyan)sadhana og handlings- (karma)sadhana, er kjærlighets- (bhakti)sadhana. Kjærligheten er sin egen grunn for å være til. Den er komplett i seg selv og trenger ikke å suppleres med noe. De største helgener har vært fullt ut tilfredse med sin kjærlighet til Gud og ikke begjært noe annet. Kjærlighet er ikke kjærlighet hvis den er basert på forventninger. I den guddommelige kjærlighetens intensitet blir elskeren ett med den guddommelige Elskede. Det finnes ingen sadhana større kjærligheten, ingen lov er høyere enn kjærlighetens og intet mål er hinsides kjærligheten — for kjærlighet i kjærlighetens guddommelige tilstand er uendelig. Gud og kjærlighet er identiske, og den som har guddommelig kjærlighet, har allerede Gud.

Gjennom anstrengelse til uanstrengthet

Kjærlighet kan betraktes som like mye en del av sadhanaen som en del av målet. Kjærlighetens iboende verdi er så åpenbar at det ofte betraktes som en misforståelse å se på den som en sadhana for noe annet. Ikke i noen annen sadhana er sammensmeltingen med Gud så enkel og så fullstendig som i kjærlighet. Med kjærligheten som skytsånd er stien til Sannheten full av gleder og uten anstrengelse. Som regel innebærer sadhana anstrengelse, og noen ganger desperat anstrengelse, som når aspiranten konfronteres av fristelser i sin kamp for ubundethet. Men i kjærlighet finnes ingen følelse av anstrengelse fordi den er spontan. Spontanitet er kjernen i sann åndelighet. Den høyeste bevissthetstilstanden, der sinnet er fullstendig smeltet sammen med Sannheten, er kjent som Sahajawastha, tilstanden av ubegrenset spontanitet hvor det er uavbrutt Selvkunnskap. Et av paradoksene i forbindelse med åndelig sadhana, er at all anstrengelse fra aspirantens side har som mål å oppnå en tilstand av uanstrengthet.

Historien om Kasturi-mriga

Det finnes en vakker historie om en kasturi-mriga eller moskushjort som får frem all åndelig sadhanas natur. En gang mens den streifet omkring og lekte blant bakker og enger, ble kasturi-mriga plutselig oppmerksom på en utsøkt deilig duft. Noe lignende hadde den aldri kjent. Duften berørte de indre dyp i dens sjel på en slik måte at den bestemte seg for å finne kilden. Så intens var lengselen at den trosset streng kulde og brennende hete, og både dag og natt forsatte hjorten sin desperate jakt på kilden til denne deilige duften. Den kjente ikke til frykt eller nøling, men fortsatte uforferdet sin søken etter den flyktige duften inntil den omsider mistet fotfestet på en fjellskrent og styrtet utfor skrenten og ble dødelig såret. Mens den lå på sitt siste, oppdaget hjorten at duften som hadde henrevet dens hjerte og fått den til å anstrenge seg slik, kom fra dens egen navle. Det siste øyeblikket i hjortens liv var det lykkeligste, og den hadde et uttrykk av usigelig fred i ansiktet.

Sadhanas mål er Selvkunnskap

All åndelig sadhana fra aspirantens side er lik anstrengelsene til kasturi-mriga. Sadhanas endelige frukt involverer opphør av aspirantens ego-liv. I det øyeblikket erkjenner han at han selv på en måte har vært det han har søkt etter og anstrengt seg for. Alt han har lidd og alt han har gledet seg over — alle hans sjanser og eventyr, alle hans offer og desperate streben — hadde som mål å oppnå en sann Selvkunnskap der han kunne miste sin begrensede individualitet bare for å oppdage at han virkelig er identisk med Gud, som er i alt.

Forelesninger, IV


Innhold Introduksjon Bind 1 Bind 2 Bind 3 Bind 4 Bind 5 Bind 6 Ordliste


Top | Bψker | Hovedsiden | Main | AvatarMeherBaba USA | HeartMind