MEHER BABA KILDEN
Mona Brodin
Tennisveien 2F
N-0777 Oslo
Tlf: +47 922 87 823
epost

Oversatt fra engelsk
av Mona Brodin

Originalens tittel Discourses,
Sheriar Press, 1987

1999 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust,
Ahmednagar, India

All rights reserved.

Bevisst eller ubevisst søker hvert levende vesen én ting. I de lavere livsformene og i mindre utviklede mennesker er dette en ubevisst søken, i avanserte mennesker er den bevisst. Det man leter etter har fått mange navn — lykke, fred, frihet, sannhet, kjærlighet, fullkommenhet, Selvrealisering, Gudsrealisering, forening med Gud. Egentlig er det en søken etter alt dette, men på en spesiell måte. Alle opplever øyeblikk av lykke, glimt av sannhet, flyktige opplevelser av forening med Gud; det alle ønsker, er å gjøre dem permanente. De ønsker å etablere en varig virkelighet midt i en konstant forandring.

Dette er et naturlig ønske, i bunn og grunn basert på et minne — vagt eller klart, ettersom hvor lavt eller høyt den individuelle sjel befinner seg i evolusjonsprosessen — om ens grunnleggende enhet med Gud. For hvert eneste levende vesen er en delvis manifestasjon av Gud, betinget bare av sin manglende kunnskap om sin egen sanne natur. Faktisk er hele evolusjonen en evoluering fra ubevisst guddommelighet til en bevisst guddommelighet der Gud selv, grunnleggende evig og uforanderlig, tar på seg utallige former, har utallige erfaringer og overskrider utallige selvpålagte begrensninger. Fra Skaperens standpunkt er evolusjonen en guddommelig lek der den Ubetingede prøver ut uendeligheten i Sin absolutte kunnskap, makt og salighet midt blant alle betingelser. Men for skapningen med sin begrensede kunnskap, begrensede makt og begrensede kapasitet for salighet, er evolusjonen en dramatisk beretning om alternerende hvile og kamp, glede og sorg, kjærlighet og hat — helt til Gud balanserer motsetningene i det fullkommengjorte menneske og tosidigheten overskrides.

Da gjenkjenner skapningen og Skaperen hverandre som ett, uforanderlighet etableres midt blant forandringene, evigheten erfares midt i tiden. Gud kjenner seg selv som Gud, essensielt uforanderlig, uendelig i manifestasjon idet han opplever Selvrealiseringens opphøyde salighet i Sin uopphørlig selvfornyende bevissthet om seg Selv gjennom seg Selv. Denne Realiseringen må finne sted, og kan bare finne sted, midt i livet, for det er bare midt i livet at begrensningene kan erfares og overskrides slik at den påfølgende frigjøringen fra begrensning kan nytes. Denne friheten fra begrensning tar tre former.

De fleste Gudsrealiserte sjeler forlater kroppen med én gang og for alltid og forblir evig smeltet sammen med Guds umanifesterte aspekt. Det eneste de er seg bevisst, er Foreningens salighet. Skaperverket eksisterer ikke lenger for dem. Deres stadige runddans fra fødsel til død har fått sin ende. Dette er kjent som Moksha (vanlig Mukti) eller Frigjøring.

Noen Gudsrealiserte sjeler beholder kroppen for en tid, men deres bevissthet er helt smeltet sammen med Guds umanifesterte aspekt og de er seg ikke bevisst hverken kroppene sine eller skaperverket. De opplever Guds uendelige salighet, makt og viten uten opphør, men de er ikke i stand til bevisst å bruke sin erfaring i skaperverket eller å hjelpe andre til å oppnå Frigjøring. Ikke desto mindre er deres tilstedeværelse på jorden lik et brennpunkt for Guds konsentrering og utstråling av Sin uavgrensede makt, viten og salighet, og alle som nærmer seg dem, tjener dem og tilber dem, drar åndelig nytte av kontakten med dem. Disse sjelene er kalt Majzoobs-e-Kamil, og denne spesielle formen for Frigjøring er kalt Videh Mukti eller frigjørelse med kroppen.

Noen få Gudsrealiserte sjeler beholder kroppen og har allikevel bevissthet om seg selv som Gud, både i Hans umanifeste og Hans manifeste aspekter. De kjenner seg selv både som den uforanderlige guddommelige Essens og som dens uendelige forskjelligartede manifestasjoner. De erfarer seg selv som Gud utenfor skapelsen, som Gud Skaperen, Opprettholderen og Ødeleggeren av hele skaperverket, og som Gud som har akseptert og transcendert skaperverkets begrensninger. Disse sjelene har en uavbrutt opplevelse av Guds absolutte fred og Hans uendelige kunnskap, makt og salighet. De nyter skapelsens guddommelige lek til det fulle. De kjenner seg selv som Gud i alt og derfor er de i stand til å gi åndelig hjelp til alle, og kan altså hjelpe andre sjeler til å realisere Gud, enten som Majzoobs-e-Kamil, Paramhansaer, Jivanmuktaer — eller til og med som Sadguruer, som de selv kalles.

Det finnes femtiseks Gudsrealiserte sjeler i verden til alle tider. De er alltid ett i bevissthet. De er alltid forskjellige i funksjon. For det meste lever og arbeider de utenfor og ukjent for den alminnelige offentlighet, men fem av dem, som på en måte virker som en ledergruppe, arbeider alltid i full offentlighet og oppnår offentlig status og betydning. Disse er kjent som Sadguruer eller Fullkomne Mestere. I avatariske perioder finner Avataren, som den mest opphøyde Sadguru, Sin posisjon som overhodet for denne gruppen og det åndelige hierarki i sin helhet.

Avatariske perioder er som en springflo i skaperverket. De bringer en ny forløsning av krefter, vekker bevisstheten på ny, gir en ny livsopplevelse — ikke bare til noen få, men til alle. Energikvaliteter og former for erkjennelse som bare har gledet og tjent noen få avanserte sjeler, blir gjort tilgjengelige for hele menneskeheten. Livet som helhet løftes opp til et høyere bevissthetsnivå og gires om til et nytt tempo. Overgangen fra sansefornemmelser til fornuft var et slikt steg, overgangen fra fornuft til intuisjon vil bli et annet.

Denne nye innstrømmen av kreative impulser manifesterer seg med en guddommelig personlighet som sitt medium, en inkarnasjon av Gud i en helt spesiell betydning — Avataren. Avataren var den første individuelle sjel som kom ut av evolusjons- og involusjonsprosessen som en Sadguru, og Han er den eneste Avatar som noen gang har manifestert seg eller som noensinne vil manifestere seg. Gjennom Ham fullførte Gud for første gang reisen fra ubevisst guddommelighet til bevisst guddommelighet og ble for første gang et ubevisst menneske for å kunne bli bevisst Gud. Gjennom Ham blir Gud fra tid til annen et menneske fullt bevisst for å frigjøre menneskeheten.

Avataren åpenbarer seg i forskjellige skikkelser, med forskjellige navn, til forskjellige tider, i forskjellige deler av verden. Siden Hans tilsynekomst alltid faller sammen med menneskets åndelige gjenfødelse, er perioden forut for Hans manifestasjon alltid en der mennesket kjenner veene fra den forestående gjenfødelsen. Mer enn noensinne synes mennesket å være en slave av sitt begjær, mer enn noensinne drevet av grådighet, holdt tilbake av redsel og revet med av raseri. De sterke dominerer de svake, de rike undertrykker de fattige, store menneskemasser blir utnyttet til fordel for de få som sitter med makten. Individer som ikke finner fred eller hvile, oppsøker spenning for å glemme seg selv. Umoralen øker, kriminaliteten blomstrer, religionen blir latterliggjort. Korrupsjonen sprer seg i alle sosiale lag. Klasseskille og nasjonalt hat blusser opp og dyrkes. Krig bryter ut. Menneskeheten blir desperat. Det virker som om det er umulig å demme opp for denne strømmen av ødeleggelser.

I dette øyeblikk åpenbarer Avataren seg. Siden Han er Guds totale manifestasjon i menneskeform, er Han som et måleinstrument mennesket kan bruke til å måle hva det er og hva det kan bli. Han sannferdiggjør menneskets verdistandard gjennom å tolke den som et uttrykk for guddommelig menneskeliv.

Han er interessert i alt, men bryr seg ikke om noe. Det minste lille uhell kan vekke Hans sympati, den største tragedie vil ikke uroe Ham. Han er hinsides vekselsspillet mellom smerte og glede, begjær og tilfredsstillelse, hvile og kamp, liv og død. For Ham er alt dette illusjoner som Han selv har overskredet, men som binder andre og som Han har kommet for å befri dem fra. Han bruker enhver omstendighet som et middel til å føre andre henimot Realisering.

Han vet at individet ikke opphører å eksistere når det dør, og derfor er han ikke uroet av døden. Han vet at ødeleggelse må komme forut for oppbygging, at fred og lykke fødes gjennom lidelse, at ut av anstrengelse kommer frihet fra handlingenes lenker. Han bryr seg bare om det å bry seg.

I dem som får kontakt med Ham, vekker Han en kjærlighet som fortærer alle selviske begjær i det ene brennende begjæret etter å tjene Ham. De som vier sitt liv til Ham, vil gradvis identifiseres med Ham i sin bevissthet. Litt etter litt vil Hans guddommelighet absorbere deres menneskelighet, og de blir fri. De som er nærmest Ham, er kjent som Hans Krets.

Hver enkelt Sadguru har sin intime Krets bestående av tolv disipler som fra og med Realiseringens øyeblikk gjøres lik Sadguruen selv, selv om de kan være forskjellig fra Ham i funksjon og autoritet. I avatariske perioder har Avataren en Krets bestående av ti konsentriske Kretser med til sammen 122 disipler, der alle erfarer Realisering og arbeider for andres Frigjøring. Avataren og Hans disipler arbeider ikke bare for menneskeheten i sin samtid, men er også for fremtidens. Den utfoldelse av liv og bevissthet gjennom hele den Avatariske syklus som ble planlagt i den kreative verden før Avataren tok form, blir endossert og befestet i de formative og materielle verdener i løpet av Avatarens liv på jorden.

Avataren vekker opp samtidens menneskehet til realisering av sin sanne åndelige natur, Han frigjør de som er klare for Frigjøring og vekker åndens liv på sin tid. Ettertiden arver den stimulerende kraften fra Hans guddommelig menneskelige eksempel — på hvor edelt livet er når det leves på en opphøyd måte, på kjærlighet som ikke er iblandet egne begjær, på makt som bare brukes til andres beste, på fred som ikke uroes av ambisjoner, på kunnskap som ikke tåkelegges av illusjoner. Han har vist hele menneskeheten at det er mulig å leve et guddommelig liv, et himmelsk liv på jorden. De som har motet og integriteten som trengs, kan følge etter når de vil.

De som er åndelig våkne, har for en tid vært klar over at verden i dag er midt i en slik periode som alltid kommer forut for Avatarens manifestering. Selv de menn og kvinner som ikke er våkne, begynner å bli klar over det nå. Fra sitt mørke strekker de seg etter lyset, i sin sorg lengter de etter trøst, fra midt i den striden de føler seg kastet ut i, ber de om fred og befrielse.

For øyeblikket må de være tålmodige. Denne bølgen av ødeleggelse må stige enda høyere og spre seg enda lengre utover. Men når mennesket fra dypet av sitt hjerte virkelig ønsker seg noe som varer lengre enn rikdom og noe som er mer virkelig enn makt, vil bølgen trekke seg tilbake. Da vil fred komme, glede vil komme, lyset vil komme.

Min taushets opphør — signalet for min offentlige manifestasjon — er ikke langt unna. Jeg bringer den største skatt som mennesket kan motta — en skatt som inkluderer alle andre skatter, som vil vare evig, som vokser når den deles med andre. Vær klar til å motta den.

Gudsberuselsens glede

Selv før de blir Gudsrealiserte, gjennomgår avanserte aspiranter bevissthetstilstander som på mange måter er beslektet med en tilstand av Gudsrealisering. For eksempel blir mastene og avanserte sjeler på de høyere plan begjærløse og oppslukt i Gudsberuselsens glede. Siden de ikke bryr seg om noe annet enn Gud, kan de motta den unike lykken som kjennetegner Gudstilstanden. De har ingen elskede unntatt Gud, og de lengter ikke etter noe annet enn Gud. For dem er Gud ikke bare deres eneste elskede, Han er også den eneste virkeligheten som betyr noe. De er ikke bundet til noe annet enn Gud og forblir uberørte av de gledene og smertene som verdslige personer er underlagt. De er lykkelige fordi de alltid befinner seg ansikt til ansikt med sin guddommelige Elskede, som er selve lykkens hav.

Avanserte aspiranters evner

Avanserte aspiranter får ikke bare ta del i enkelte av den Guddommelige tilstands privilegier, de får også store okkulte og mystiske evner (siddhier) til rådighet. Avhengig av hva slags krefter de har herredømme over, tilhører aspirantene forskjellige typer. For eksempel begynner aspirantene allerede på det første plan å se lys og farger, kjenne parfymeduft og høre den subtile verdens musikk. De som avanserer videre, er i stand til å se og høre ting på hvilken avstand som helst. Noen aspiranter ser hele den grove verden som en luftspeiling. Andre avanserte aspiranter er i stand til å ta en ny kropp med én gang etter sin død. Noen av den Fullkomne Mesters agenter har en slik kontroll over den grove verden at de kan skifte ut sine kropper så ofte de vil. I Sufi-tradisjonen kalles de abdal. Alt dette som avanserte aspiranter kan oppnå, har med fenomenenes verden å gjøre. Det spillerommet som kreftene deres har, utgjør selv et illusjonenes doméne, og de miraklene de utfører, betyr ikke nødvendigvis at de på noen måte er nærmere Gudstilstanden.

Aspirantenes forskjellige tilstander

Sett i bevissthetens perspektiv, tilhører aspirantene forskjellige typer i henhold til hvilken retning de har avansert i og hvor nær de er Gudstilstanden. Noen beruser seg i sine ekstraordinære evner, og når de lar seg friste til å bruke dem, får de et langt opphold i sin marsj mot Gud. De blir sittende fast i den bevisstheten som tilhører de mellomliggende planene. Noen blir fortumlet, forvirret og til og med selvbedratte. Andre fanges i en koma. Det finnes noen som med store vanskeligheter prøver å komme ned til grov bevissthet ved å repetere en fysisk handling eller ved å gjenta en eller annen bemerkning om og om igjen. Det finnes dem som i sin Gudsberuselse blir så likegyldige til livet i den fysiske verden at deres ytre oppførsel praktisk talt ligner gale personers. Og det finnes noen som går den åndelige sti mens de utøver sine verdslige plikter.

Unmatta-tilstanden

På grunn av sine opphøyde bevissthetstilstander er noen avanserte aspiranter tilbedelse verdig, men de kan ikke på noen måte sammenlignes med Gudsrealiserte skapninger, hverken når det gjelder åndelig skjønnhet, deres indre bevissthetstilstands fullkommenhet, eller når det gjelder den makten de har. Alle aspiranter, helt opp til det sjette plan, er begrenset av en avgrenset bevissthet, og de befinner seg alle i motsetningenes og illusjonenes doméne. Aspiranter er som regel lykkelige, dette er takket være deres kontakt og samfunn med Gud. For noen er gleden ved et indre samvær med den Elskede så stor at de blir ubalanserte i sin oppførsel. Som et resultat av dette kan de skjelle ut folk, kaste stener på dem og oppføre seg som om de skulle være besatte i sin uhemmede tilstand av Gudsberuselse. Tilstanden deres beskrives ofte som unmatta-tilstanden. På grunn av den overstrømmende ukontrollerte gleden i deres indre kontakt med sin guddommelige Elskede, tar de overhodet ikke hensyn til verdens normer og verdier. På grunn av den fryktløsheten de oppnår gjennom komplett ubundethet, manifesterer de ofte et selvuttrykk som lett kan misoppfattes som idiosynkrasi og uregjerlighet.

Den Gudsrealisertes likevekt og lykke

Ikke før den oppnår Gudsrealisering på det syvende plan, kan sjelen fullstendig kontrollere sin glede. Den ubegrensede lykken som er hans for evig, setter på ingen måte personen i ubalanse fordi han nå er permanent etablert i ikke-dualismens likevekt. Ekstravagansen i en helt ny kjærlighet og glede er ikke lenger noe for ham. Tidvis forvirring på grunn av den stadig sterkere lykken når Gud kommer nærmere og nærmere, opphører også fordi han nå er udelelig forenet med Ham. Han har mistet seg selv i den guddommelige Elskede og har smeltet inn i Ham som er et uendelig hav av ubundet kjærlighet. Lykken til en Gudsrealisert person er ubetinget og selvopprettholdende. Derfor er han den samme for evig, uten flo og fjære. Han har nådd frem til betingelsesløs endelighet og uangripelig likevekt.

Aspirantenes lykke fødes av deres tiltagende nærhet og økende intimitet med den guddommelige Elskede — som imidlertid forblir eksternalisert som den Andre. Men den Gudsrealisertes lykke er et umistelig aspekt ved Gudstilstanden, der det ikke finnes tosidighet. Aspirantenes lykke er utledet, men den Gudsrealisertes lykke er Selv-begrunnet. Aspirantenes lykke kommer fra en stadig større skatt av guddommelig nåde, men den Gudsrealisertes lykke bare ER.

Forskjeller i forhold til universet

Når en person oppnår Gudsrealisering, har han uendelig makt, kunnskap og salighet. Disse iboende kjennetegnene på indre Realisering er alltid de samme på tross av noen mindre forskjeller som gir anledning til en differensiering mellom visse ulike typer av Gudsrealiserte skapninger. Disse forskjellene blant de Gudsrealiserte er av en rent ytre natur og har bare å gjøre med deres forhold til universet. Det forekommer ikke forskjellige grader av åndelig status blant de Gudsrealiserte, de er alle fullkomne og ett med alt liv og all eksistens. Fra skaperverkets synspunkt er imidlertid disse forskjellene blant de Gudsrealiserte ikke bare spesifikke, men verdt å merke seg. Etter Gudsrealiseringen legger de fleste sjelene vekk alle sine kropper og forblir evig oppslukt i sin Gudsbevissthet. For dem er Gud den eneste Virkelighet, og hele universet er et null. De er så fullstendig identifisert med Sannhetens ikke-personlige aspekt at de ikke har noe direkte kobling til formenes verden.

Majzoob-e-Kamil

Noen Gudsrealiserte sjeler beholder sine grove, subtile og mentale kropper, men i sin oppslukthet i Gudsbevissthet har de overhodet ingen bevissthet om at disse kroppene eksisterer. Andre i skaperverket fortsetter å se disse kroppene og behandler dem som inkarnerte personer, men kroppene eksisterer bare fra observatørenes synspunkt. Slike Gudsrealiserte personer kalles Majzoob-e-Kamil i Sufi-terminologien. Disse Majzoobene bruker ikke kroppene sine bevisst fordi deres bevissthet er helt og fullt rettet mot Gud og ikke vendt mot kroppene eller universet. For dem er deres egne kropper så vel som formenes verden uten eksistens, så det kan aldri komme på tale at de skal bruke kroppene sine i forhold til formenes verden. Kroppene deres kan imidlertid ikke unngå å være sentrum for en uoverlagt og konstant utstråling av den overfloden av uendelige salighet, kunnskap og kjærlighet som de nyter. De som holder dem i ære, oppnår store åndelige fordeler fra deres spontane utstråling av guddommelighet.

Noen Gudsrealiserte sjeler likegyldige til skaperverket

I tillegg til bevissthet om Gud har noen Gudsrealiserte skapninger en bevissthet om eksistensen av andre sjeler som fremdeles er bundet. De vet at alle disse sjelene er former for Paramatma (Oversjelen), og at alle er bestemt til å oppnå Frigjøring en dag — og noen Gudsrealisering. Fordi de er så etablerte i denne kunnskapen, forholder de seg likegyldige til den foreløpige og skiftende skjebnen til de bundne sjelene. Disse Gudsrealiserte sjelene vet at slik de selv har realisert Gud, vil også andre komme til å realisere Gud før eller senere. De er imidlertid ikke interesserte i å påskynde andres Gudsrealisering og engasjerer seg ikke i skaperverkets tidsprosesser.

Menneskeguden (Sadguru)

Noen få sjeldne Gudsrealiserte sjeler eier ikke bare Gudsbevissthet, de er seg også bevisst skaperverket og sine egne kropper. De engasjerer seg aktivt i de sjelene som er bundet, og de bruker sine egne kropper bevisst i sitt arbeid i skaperverket for å hjelpe andre sjeler på deres vei mot Gud. En slik Gudsrealisert sjel kalles Menneskegud, Fullkommen Mester, Sadguru, Qutub eller Salik-e-Mukammil. Menneskeguden erfarer seg selv som hele universets sentrum, og alle — høy eller lav, god eller ond — befinner seg i samme avstand fra ham. I Sufi-tradisjonen kalles dette senteret Qutub, og Qutuben kontrollerer hele universet gjennom sine agenter.

Gudsmennesket (Avatar)

Når et menneske blir Gud og beholder sin bevissthet om skaperverket, kalles han en Menneske-Gud, men når Gud blir menneske, kalles han Gudsmennesket eller Avatar. Gudsmennesket er den aller første Sadguru, og Han var den første som kom frem gjennom evolusjon og involusjon. Han hjelper alle bundne sjeler ved sine gjentatte tilkomster. Sett i perspektiv av Hans bevissthets fundamentale kjennetegn og hvordan Han arbeider i skaperverket, er imidlertid Gudsmennesket lik enhver annen Menneskegud. Gudsmennesket og Menneskeguden mister aldri sin Gudsbevissthet, selv ikke for et øyeblikk, selv om de kan være engasjert i alle slags aktiviteter relatert til skaperverket. Ingen av dem har et avgrenset og begrenset sinn, begge arbeider gjennom det universelle sinn når de ønsker å hjelpe andre sjeler.

Å bli Gud

Blant alle emner for menneskets studier er Gud det mest meningsfulle. Men rent teoretiske studier av Gud leder ikke aspiranten særlig langt mot den virkelige hensikt med menneskets liv, selv om det alltid er bedre å studere Gud enn å være komplett uvitende om Hans eksistens. En intellektuell søken etter Gud er uendelig mye bedre enn bare å være en skeptiker eller en agnostiker. Og det er avgjort bedre å føle Gud enn å studere Ham gjennom intellektet, selv om til og med en følelse av Gud er mindre viktig enn en virkelig erfaring av Gud. Selv erfaringen av Gud viser imidlertid ikke guddommelighetens sanne natur, fordi Gud som erfaringsobjekt forblir noe annet enn, og utenfor, aspiranten. Aspiranten kan kjenne Guds sanne natur bare når han oppnår enhet med Gud ved å miste seg selv i Hans Væren. Derfor er det bedre å studere Gud enn å være uvitende om Ham, det er bedre å føle Gud enn å studere Ham, det er bedre å erfare Gud enn å føle Ham, og det er bedre å bli Gud enn å erfare Ham.

Høyeste sikkerhet

Gudsrealiseringens tilstand farges ikke av den tvilen som formørker sinnene til de som er bundne. De bundne befinner seg i en konstant tilstand av usikkerhet i forhold til sine "hvorfra" og "hvorhen". De Gudsrealiserte er derimot i selve skaperverkets hjerte der dets kilde og hensikt er kjent. Den Gudsrealiserte sjelen vet at den er Gud like sikkert som en vanlig person vet at han er et menneske og ikke et dyr. For den Gudsrealiserte dreier det seg ikke om tvil, tro, selvbedrag eller gjetninger. Det dreier seg om den mest opphøyde og urokkelige sikkerhet, en sikkerhet som ikke trenger ytre bekreftelse, og som forblir uberørt av andres motsigelser fordi den er basert på en uavbrutt Selvkunnskap. Denne åndelige tryggheten lar seg ikke utfordre av noen eller noe. Den realiserte sjel kan ikke tenke på seg selv som noe annet enn Gud, akkurat slik et vanlig menneske ikke kan tenke på seg selv som noe annet enn et menneske. Men dette vanlige mennesket tror han er noe han i virkeligheten ikke er, og den Gudsrealiserte sjelen vet den er det den i virkeligheten er.

Gudsrealiseringens herlighet

Gudsrealisering er skaperverkets ekte mål. Alle jordiske gleder, hvor store de enn er, er ikke annet enn flyktige skygger av Gudsrealiseringens evige salighet. All verdslig kunnskap, hvor omfattende den enn er, er ikke annet enn et forvrengt speilbilde av Gudsrealiseringens absolutte Sannhet. All menneskelig makt, hvor imponerende den enn er, er ikke annet enn en liten del av Gudsrealiseringens uendelige makt. Alt som er edelt, vakkert og skjønt, alt som er stort, godt og inspirerende i universet, utgjør bare en ørliten brøkdel av Gudsrealiseringens evigvarende og usigelige herlighet.

Gudsrealiseringens pris

Gudsrealiseringens evige salighet, uendelige makt, evigvarende herlighet og absolutte Sannhet kan ikke fås for ingenting. Den individualiserte sjelen må gjennomgå alle evolusjonens, reinkarnasjonens og involusjonens harde arbeid, smerte og strid før den kan ta imot skatten som ligger skjult i skaperverkets hjerte. Prisen den må betale for å kunne tilegne seg denne skatten, er sin egen eksistens som et separat ego. Dens avgrensede individualitet må forsvinne fullstendig hvis den skal kunne få adgang til Guddommens uavgrensede tilstand.

I et vanlig verdslig menneske er en begrenset individualitet, som er definert gjennom navn og form, fremherskende og kaster et slør av uvitenhet over den indre Gud. Hvis denne uvitenheten skal kunne forsvinne, må det begrensede individ overgi sin egen begrensede eksistens. Når han forlater scenen uten å etterlate seg den minste rest av sitt begrensede liv, er det som blir igjen, Gud. Å overgi sin begrensede eksistens er å overgi sin dypt rotfestede vrangforestilling om at man har en separat eksistens. Det er ikke å overgi noe virkelig, det er å overgi det falske og motta Sannhetens arv.

To aspekter ved Menneskeguden

Når en person krysser de indre plan mot Gudsrealisering, mister han gradvis bevisstheten om den grove, subtile og mentale verden så vel som om sine egne grove fysiske, subtile og mentale kropper. Men etter Gudsrealiseringen stiger noen sjeler ned igjen, eller kommer ned, og blir seg hele skaperverket bevisst — så vel som sine grove, subtile og mentale kropper — uten på noen måte å sette sin Gudsbevissthet i fare. Bare fem av dem fungerer som Fullkomne Mestere. Gud som Gud alene er ikke bevisst menneske, og mennesket som menneske alene er ikke bevisst Gud, men Menneskeguden er bevisst Gud så vel som menneske. Ved igjen å bli skapelsen bevisst utsettes ikke Menneskegudens åndelige status for den aller minste forringelse.

Menneskeguden ikke fanget i skaperverket

Det som er åndelig katastrofalt for den fremdeles bundne sjelen, er ikke dens bevissthet om skaperverket, men det faktum at bevisstheten er fanget i skaperverket takket være sanskaraene. Derfor er bevisstheten hyllet inn i uvitenhet, og dette hindrer realisering av den indre Guddom. Noe som også er åndelig katastrofalt, er likeledes ikke bevisstheten om kroppene, men identifiseringen med dem takket være sanskaraene. Disse sanskaraene forhindrer realisering av den uendelige Sjel som er den endelige Virkelighet og hele skaperverkets grunnlag. I den alene kan hele skapelsens endelige mening finnes.

Den bundne sjelen er festet til formenes verden med sanskariske lenker som skaper illusjonen om sjelens identitet som kropp. Bevissthetens indre disharmoni og forvrengningen av uttrykket for den guddommelige vilje oppstår ved en sanskarisk identifikasjon med kroppene, ikke kun gjennom bevissthet om kroppene. Siden Menneskeguden er fri fra alle sanskaraer, er han seg hele tiden bevisst at han er noe annet enn disse kroppene og tar dem i harmonisk bruk som instrumenter for den guddommelige viljes uttrykk i all sin renhet. Kroppene er for Menneskeguden hva en parykk er for en skallet mann. Den skallete mannen tar på seg parykken før han går på jobben om morgenen, og han tar den av når han trekker seg tilbake for natten. Slik tar Menneskeguden kroppene sine i bruk når han trenger dem i sitt arbeid, men han er fri fra dem når han ikke trenger dem, og vet at de er noe helt annet enn hans sanne væren som Gud.

Guds skiftende skygge kan ikke påvirke Gudsbevissthet

Menneskeguden vet at han er uendelig og hinsides alle former, og med sin komplette ubundethet kan han derfor beholde bevisstheten om skaperverket uten å bli fanget i det. Falskheten ved fenomenenes verden ligger i at den ikke blir forstått skikkelig, det vil si som et illusorisk uttrykk for den uendelige Ånd. Uvitenheten består i å ta formene som noe fullendt i seg selv uten å relatere dem til den uendelige Ånd, som de er et uttrykk for. Menneskeguden kjenner Sannheten. Han er bevisst Guds sanne natur så vel som skaperverkets natur. Og allikevel vikler ikke dette ham inn i en dualistisk bevissthet fordi skaperverket ikke eksisterer for ham som annet enn Guds skiftende skygge — Gud, som er den eneste evige og virkelige Eksistens og som er i skaperverkets hjerte. Derfor kan Menneskeguden være seg skaperverket bevisst uten å forringe sin Gudsbevissthet, og han fortsetter å arbeide i formenes verden for å befordre skapelsens grunnleggende hensikt, som er å skape full Selvkunnskap eller Gudsrealisasjon i hver eneste sjel.

Menneskeguden arbeider gjennom universelt sinn

Når Sadguruen stiger ned til formenes verden fra Guds ikke-personlige aspekt, tar han på seg universelt sinn, og han vet, føler og arbeider gjennom dette universelle sinn. For ham er ikke lenger det avgrensede sinns begrensede liv, for ham er ikke lenger tosidighetens smerter og gleder, for ham er ikke lenger det separative egos tomhet og forfengelighet. Han er seg bevisst ett med alt liv. Gjennom sitt universelle sinn erfarer han ikke bare alle sinns lykke, men også deres lidelse. Siden lidelsen er i overvekt fremfor gleden i de fleste sinn fordi de er uvitende, er lidelsen som Menneskeguden mottar på grunn av andres tilstand, uendelig mye større enn lykken. Menneskegudens lidelse er stor, men Gudstilstandens uendelige salighet som han stadig og uanstrengt nyter, holder ham oppe i all den lidelsen som kommer til ham, og gjør ham uanfektet og upåvirket av den.

Menneskeguden legger vekk universelt sinn etter oppgaven

Den individualiserte sjelen har ikke tilgang til Gudstilstandens uendelige salighet, og den blir alvorlig berørt og påvirket av sin sanskariske lykke og lidelse på grunn av sin uvitende identifisering med det begrensede sinn. Menneskeguden identifiserer seg ikke en gang med det universelle sinn som han tar på seg når han kommer ned for verdens skyld. Han har tatt det universelle sinn bare for sin oppgave i verden, og siden han bruker det i sitt arbeid uten å identifisere seg med det, forblir han upåvirket av den lidelsen og lykken som kommer til ham gjennom det. Han legger vekk det universelle sinn etter at arbeidet er utført. Selv når han arbeider i verden gjennom sitt universelle sinn, kjenner han seg selv som den evige og eneste Gud, og ikke det universelle sinn.

Menneskegudens og Gudsmenneskets lidelse

Den foreningen Menneskeguden har med Gud, er fullkommen. Selv når han kommer ned til motsetningene på grunn av sitt universelle arbeid, er hans atskillelse fra Gud umulig, om så bare for et øyeblikk. I sin normale tilstand som menneske må han være på alle andres nivå og spise, drikke og lide som andre. Men fordi han beholder sin Guddom selv når han gjør alle disse tingene, erfarer han fred, salighet og makt hele tiden. Men når Gud blir menneske, lider Han, som Gudsmennesket, bokstavelig talt som et menneske. Jesus Kristus, som Avatar, led virkelig på Korset. Men med den altomfattende Kunnskap som Hans bevisste Guddommelighet ga Ham, visste Han samtidig at alt i tosidighetens verden er illusjon, og Han ble holdt oppe av Kunnskapen om Sin Gudstilstand.

Korsfestelse

Gudsmennesket erfarer alle sjeler som Sin egen. Han erfarer Seg Selv i alt, og Hans universelle sinn inneholder alle andre sinn. Gudsmennesket vet om Seg Selv at Han er ett med alle bundne sjeler. Selv om Han vet at Han er identisk med Gud og derfor evig fri, vet Han også at Han er ett med alle bundne sjeler og derfor bundet. Selv om Han er seg bevisst Sin Gudstilstands evige salighet, erfarer Han også uendelig lidelse på grunn av at andre, som Han vet er Hans egne former, er bundet i slaveri. Dette er meningen med Kristi korsfestelse. Gudsmennesket blir så og si korsfestet uten opphør, og Han blir født uten opphør. I Gudsmennesket er skapelsens hensikt fullstendig realisert. For Seg Selv har Han ingenting å tjene på å forbli i verden, allikevel beholder Han Sin kropp og fortsetter å bruke den for å frigjøre andre sjeler fra fangenskap og hjelpe dem til å oppnå Gudsbevissthet.

Ikke-tosidighet i tosidighetens midte

Selv når Han arbeider i motsetningenes verden, blir Gudsmennesket overhodet ikke begrenset av tosidighet. I Hans Gudstilstand er motsetningene "jeg" og "du" oppslukt i en altomfavnende guddommelig kjærlighet. Den tilstanden av Fullkommenhet som Gudsmennesket dveler i, er hinsides alle former for tosidighet og motsetninger. Det er en tilstand av ubegrenset frihet og uforminsket fullstendighet, evigvarende sødme og udødelig lykke, uplettet guddommelighet og uhemmet kreativitet. Gudsmennesket er uatskillelig forenet med Gud for all evighet og befinner Seg i en tilstand av ikke-tosidighet i tosidighetens midte. Han vet at Han Selv er ett med alt og Han vet også at Han er den eneste Ene. Han stiger bevisst ned fra en tilstand der Han er Gud til en tilstand der Han erfarer Gud i alt. Derfor er Hans handlinger i tosidighetens verden ikke bare ikke-bindende, de avspeiler også den uberørte herligheten i den eneste Virkelighet — som er Gud — og bidrar til å sette andre fri fra deres bånd.

Fri og ikke-bindende gi-og-ta

Gudsrealisering er skapelsens endeløse ende og den tidløse frukt og oppfyllelse av en intelligent og ikke-bindende karma. Sjeler som ikke har realisert Gud, befinner seg fremdeles innenfor tosidighetens doméne, og deres gi-og-ta forhold på forskjellige områder skaper de lenkene av karmisk gjeld og plikter som det blir umulig å flykte fra. Menneskeguden befinner seg imidlertid i enhetens bevissthet, og alt han gjør, er ikke bare ikke-bindende, det bidrar også til frigjøring av andre som fremdeles er i uvitenheten. For Menneskeguden finnes det ingen som er utelukket fra hans egen væren. Han ser seg selv i alle, og siden alt han gjør springer ut av en ikke-tosidig bevissthet, kan han fritt gi og fritt ta uten å skape bindinger for seg selv eller andre.

Kontakt med Menneskeguden er velgjørende for alle

Hvis en person reservasjonsløst aksepterer den overfloden Menneskeguden lar regne ned over ham, skaper han en forbindelse som ikke vil svikte ham før han oppnår Frihet og Gudsrealisering. Hvis en person tjener Menneskeguden og gir sitt liv og alle sine eiendeler i hans tjeneste, skaper han en forbindelse som vil fremskynde hans åndelige utvikling fordi han gjennom sitt offer inviterer Menneskegudens nåde og hjelp til seg. Faktisk er det slik at selv motstand mot Menneskegudens arbeid ofte viser seg å være begynnelsen på en utvikling som umerkelig leder en person til Gud, for mens man yter motstand mot Menneskegudens arbeid, etablerer sjelen en forbindelse og en kontakt med ham. Slik vil alle som frivillig eller ufrivillig kommer inn i hans handlingers bane, på en eller annen måte få et åndelig puff fremover.

Fullkomne Mestere er uforlignelige og ubegrensede

De Fullkomne Mesteres arbeid i universet er fundamentalt forskjellig fra den typen ting de fleste prester og geistlige i etablerte religioner streber etter. De fleste av dem tillegger ytre former, ritualer og konformitet for stor betydning. Siden de selv ikke er fri fra selviskhet, trangsynthet og uvitenhet, utnytter de svake og lettlurte ved å holde deres frykt for helvete og håp om himmelen opp for dem. De Fullkomne Mestere har på den annen side for all evighet kommet inn i et uendelig liv av kjærlighet, renhet, allmenngyldighet og forståelse. Derfor bryr de seg bare om de tingene som virkelig betyr noe og som til slutt vil bevirke en åndens indre utfoldelse i alle dem de hjelper.

De som selv er i uvitenhet, kan i sitt selvbedrag eller overlagte selviskhet benytte seg av samme språk som Mesterne, og de prøver kanskje å etterligne dem i mange av de ytre tingene som forbindes med Mesternes liv. Men på grunn av deres åndelige begrensningers natur, er de ikke i stand til virkelig å etterligne Menneskeguden når det gjelder å ha fullkommen forståelse, erfare uendelig salighet eller utøve ubegrenset makt. Disse attributtene tilhører Menneskeguden fordi han har oppnådd enhet med Gud.

Selvbedrag og hykleri

De som er i uvitenhet, mangler Mesternes grunnleggende trekk. Og hvis de ut fra selvbedrag eller hykleri prøver å late som om de er en Menneskegud, blir deres selvbedrag eller pretensjoner alltid avslørt før eller senere. Hvis en person vier seg til en bestemt livsstil på grunn av selvbedrag, oppstår en uheldig situasjon. Han overbeviser seg selv om at han er det han ikke er, og tror han vet når han egentlig ikke vet. Men hvis han er oppriktig i alt han tenker eller gjør, kan han ikke klandres selv om han til en viss grad kan være en kilde til fare for andre. Hykleren vet imidlertid at han ikke vet, og later som om han er det han ikke er, av selviske grunner. Når han gjør dette, skaper han en alvorlig karmisk binding for seg selv. Selv om han er en kilde til betydelig fare for de svake og lettlurte, kan han ikke fortsette sitt overlagte bedrag for all evighet, for før eller senere vil han automatisk avsløre seg selv gjennom en eller annen påstand han ikke vil være i stand til å underbygge.

Menneskeguden kan spille rollen som aspirant

Menneskeguden har en uendelig tilpasningsevne i sitt universelle arbeid. Han er ikke bundet til bare én metode når han hjelper andre, han følger heller ikke regler eller presedenser, men er en lov i seg selv. Han er enhver situasjon voksen og spiller den rollen som er nødvendig omstendighetene tatt i betraktning, uten å bli bundet av den. En gang spurte en hengiven sin Mester om hvorfor han fastet. Mesteren svarte: "Jeg faster ikke for å oppnå Fullkommenhet, for siden jeg allerede har oppnådd Fullkommenhet, er jeg ingen aspirant. Det er for andres skyld at jeg faster." En åndelig aspirant er ikke i stand til å handle som en som har oppnådd Fullkommenhet, for den Fullkomne Ene er uforlignelig, men den Fullkomne Ene kan handle som en aspirant til andres veiledning og beste.

En som har bestått de høyeste universitetseksamener, kan uten vanskeligheter skrive ned alfabetet for å undervise barn, men barna kan ikke gjøre det han kan gjøre. For å vise veien til guddommelighet, hender det at Menneskeguden spiller rollen som en Guds bhakta (hengivne), selv om han allerede har oppnådd komplett enhet med Gud. Selv om han er Gudsrealisert, spiller han denne rollen for at andre skal kunne finne veien. Han er ikke bundet til én bestemt rolle, og når han hjelper andre, kan han tilpasse sin teknikk etter behovene til dem som søker hans veiledning. Hva han enn gjør, er det til syvende og sist til andres beste. For ham finnes det ingenting som er verdt å oppnå, for han er blitt Alt.

Menneskeguden bruker Maya for å tilintetgjøre Maya

Ikke nok med at Menneskeguden ikke nødvendigvis er bundet til én bestemt teknikk når han gir åndelig hjelp til andre, han er heller ikke bundet til en konvensjonell standard for godhet. Han er hinsides skillet mellom godt og ondt og selv om det han gjør, kan virke lovløst i verdens øyne, er det alltid ment å være for andres endelige beste. Han bruker forskjellige metoder på forskjellige personer. Han har ingen egeninteresser eller personlige motiv og inspireres alltid av en barmhjertighet som søker andres sanne interesse. Derfor forblir han ubundet i alt han gjør.

Han bruker Maya for å dra sine disipler ut av Maya og benytter seg av uendelig mange måter og arbeidsmetoder i sin åndelige oppgave. Hans metoder er forskjellige overfor forskjellige personer, og de er ikke de samme overfor den samme personen hele tiden. Av og til hender det til og med at han gjør noe som sjokkerer andre fordi det er det motsatte av det de forventer. Dette har imidlertid alltid til hensikt å tjene et åndelig formål. En kort, sjokkerende drøms forstyrrelse er ofte nyttig når det gjelder å vekke en person fra en lang, vakker drøm. Som en sjokkerende drøm er de sjokkene Menneske-Guden i sin omtanke bevisst administrerer, velgjørende i det lange løp, selv om de kan være ubehagelige i øyeblikket.

Å redde en druknende person

Sadguruen kan til og med virke unødig hard mot enkelte individer, men de som er vitne til dette, har ingen idé om den indre situasjonen, og derfor kan de ikke ha en virkelig forståelse for nødvendigheten av hans tilsynelatende grusomhet. Faktisk kreves denne strengheten ofte av situasjonens åndelige betingelser, og er nødvendig for å tjene de beste interessene til dem han virker så hard mot. En god og illustrerende analogi i forhold til slike tilsynelatende grusomme handlinger, er når en meget dyktig svømmer prøver å redde en druknende person.

Det er vel kjent at hvis noen er i ferd med å drukne, har han en tendens til å klamre seg til alt han kan få tak i. I sin desperasjon er han så blind for konsekvensene at hans ubetenksomme grep om den som har kommet for å redde ham, ikke bare gjør det umulig for ham å bli frelst, men også ofte fører til at nettopp den personen som prøver å redde ham, selv drukner. Faktisk må ofte en ekspert i livreddingens kunst slå den druknende i hodet slik at han mister bevisstheten. Gjennom denne tilsynelatende grusomheten minimaliserer han den faren individet kan komme til å skape, og sikrer på den måten at hans anstrengelser krones med hell. Slik har også Menneske-Gudens tilsynelatende hardhet til hensikt å sikre andres endelige åndelige beste.

Falsk bevissthet

Den bundne sjelen er fanget i universet, og universet er ingenting annet enn innbilning. Siden det ikke finnes noen ende på innbilningen, vil en person sannsynligvis vandre i den falske bevissthets labyrinter til ubestemt tid. Gjennom å avdekke Sannheten kan Menneskeguden hjelpe ham til å gjøre den falske bevissthetens etapper kortere. Når sinnet ikke innser Sannheten, innbiller det seg naturlig nok alle slags ting — for eksempel kan sinnet innbille seg at det er en tigger eller en konge, en mann eller en kvinne og så videre. Gjennom sinnet fortsetter sjelen altså å samle erfaringer om motsetningene.

Gudsrealiseringens frø

Der det finnes tosidighet, finnes det en tendens til å gjenopprette balansen gjennom det motsatte. Hvis en person for eksempel har erfart å være morder, må denne erfaringen oppveies av en erfaring av å bli myrdet. Eller hvis man har erfart å være konge, må dette oppveies av erfaringen av å være en tigger. Slik kan individet vandre ad infinitum fra den ene motsetningen til den andre uten å bli i stand til å sette en stopper for den falske bevisstheten. Menneskeguden kan hjelpe ham til å nå frem til Sannheten ved å gi ham innsikt i Sannheten og sette en stopper for innbilningens virksomhet, som ellers vil være uten ende. Menneskeguden hjelper den bundne sjelen ved å plante Gudsrealiseringens såkorn i den, men det vil alltid ta tid å oppnå Realisering. Alle vekstprosesser i universet tar tid.

Menneskegudens hjelp

Menneskegudens hjelp er imidlertid mye mer effektiv enn hjelpen en avansert aspirant kan gi. Når en aspirant hjelper, kan han bare bringe personen opp til det punktet han selv har nådd. Selv denne begrensede hjelpen han er i stand til å gi, får effekt bare svært gradvis, med det resultat at en person som stiger opp ved slik hjelp, må oppholde seg på det første plan for lange tider, deretter på det andre, og så videre. Når Menneskeguden velger å hjelpe, kan han, gjennom sin nåde, føre aspiranten opp til det syvende plan på ett sekund — selv om personen i løpet av det sekundet må krysse alle de mellomliggende plan i bevissthetens involusjon.

Når han tar en aspirant til det syvende plan, gjør Menneskeguden ham til sin like, og den som slik oppnår den høyeste åndelige status, kan selv bli en Fullkommen Mester. Denne overføringen av åndelig kunnskap fra Menneskeguden til hans disippel kan sammenlignes med å tenne én lampe med en annen. Lampen som tennes, har samme evne til å gi lys til andre som den opprinnelige lampen selv har. Det er ingen forskjell på dem i betydning eller anvendelighet.

Banyantreet som analogi

Menneskeguden kan sammenlignes med et banyantre. Banyantreet vokser seg stort og mektig og gir skygge og ly til de reisende og beskytter dem mot sol, regn og storm. Når det er fullt utvokset, gror dets grener nedover og slår dype røtter i brakkmarken under treet for så selv å skape et nytt fullvoksent banyantre når tiden er moden. Det blir også like stort og mektig — og gir skygge og ly til de reisende og beskytter dem mot sol, regn og storm — og har samme potensielle makt til å skape et likeverdig fullt utvokst banyantre. Det samme er sant om Menneskeguden som vekker opp den Guddommen som ligger latent i andre. Slik blir den uavbrutte rekkefølgen av Fullkomne Mestre på jorden en evig velsignelse for menneskeheten som blir hjulpet fremover i sin streben gjennom mørket.

Gudsmennesket, Herre og tjener

Gudsmennesket (Avataren) kan imidlertid sies å være både universets Herre og tjener på én og samme tid. Som den Ene som lar Sin åndelige gave regne ned over alle i umåtelig overflod, er Han universets Herre. Som den Ene som bærer alles byrder uten opphør og hjelper dem gjennom utallige åndelige vanskeligheter, er Han universets tjener. Slik Han er Herre og tjener i én, er Gudsmennesket også den største Elsker og den uforlignelige Elskede. Den kjærligheten Han gir og mottar, vil fri sjelen fra uvitenhet. Når Han gir kjærlighet, gir Han den til Seg Selv i andre former, og når Han mottar kjærlighet, mottar Han det som Han Selv gjennom Sin egen nåde har vekket opp, den kjærligheten som Han uten avbrudd lar regne ned over alle uten å gjøre forskjell på noen. Gudsmenneskets nåde er lik regnet som faller over all jord enten den er ufruktbar eller fruktbar, men det får jorden til å bære frukt bare der den er gjort fruktbar gjennom strevsomt og tålmodig arbeid.

Å komme inn i den Fullkommen Mesters krets

Etter flere liv i søken, renselse, tjeneste og offer er noen mennesker så heldige at de møter og blir knyttet til en Gudsrealisert Mester. Gjennom mange liv i nær forbindelse med en som nå har blitt en Fullkommen Mester, og gjennom sin kjærlighet og tjeneste til denne Mesteren, kommer de nå inn i hans Krets. De som har kommet inn i en Mesters Krets, er de sjelene som gjennom sine anstrengelser er berettiget til Gudsrealisering. Når det rette øyeblikket for Realisering er inne, oppnår de det gjennom Mesterens nåde.

Prarabdha sanskaraer

Alle handlinger i tosidighetens verden motiveres av tosidighetens sanskaraer. Bevissthet om tosidigheten forutsetter at tosidighetens sanskaraer fungerer. Disse tosidighetens inntrykk tjener først den hensikt å evoluere og begrense bevisstheten, og deretter tjener de den hensikt å frigjøre den, slik at Selvkunnskap eller Gudsrealisering befordres. Sjelen kan ikke oppnå bevissthet om sin egen enhet hvis den ikke gjennomgår tosidighetens erfaringer, noe som forutsetter og krever tosidighetens korresponderende inntrykk. Fra den aller første begynnelse til den aller siste slutt er sjelen underlagt inntrykkenes drivkrefter, og dette utgjør sjelens skjebne. Disse inntrykkene kalles prarabdha sanskaraer. Disse prarabdha sanskaraene står alltid i forhold til erfaringens motsetninger, for eksempel sanskaraer fra grådighet og deres motsetning, sanskaraer fra lyst og deres motsetning, sanskaraer fra vrede og deres motsetning, sanskaraer fra onde tanker, ord og handlinger og deres motsetninger.

Sanskaraenes forsvinning

Fra atomets nivå og frem til realiseringen av Gud er sjelen bundet av tosidighetens sanskaraer, og alt som skjer med den, determineres av disse inntrykkene. Når sjelen realiserer Gud, forsvinner alle dens sanskaraer. Hvis den vedblir å være oppslukt i erfaringen av guddommelighet uten å komme tilbake til normal bevissthet om tosidighetens verden, forblir den i evighet hinsides alle former for sanskaraer. Den har ingen sanskaraer og kan ikke ha noen.

Det universelle sinns yogayoga sanskaraer

Hvis den Gudsrealiserte sjelen kommer tilbake til normal bevissthet om tosidighetens verden, tar den på seg det universelle sinn. Dette universelle sinnet har overflatiske og ikke-bindende sanskaraer som er kjent som yogayoga sanskaraer. I Hinsidestilstanden er den Fullkomne Mester for alltid fri fra alle sanskaraer. Selv når han har bevissthet om skaperverket og arbeider i skaperverket, forblir han ubundet av disse yogayoga sanskaraene som sitter løst på hans universelle sinn. Yogayoga sanskaraene tjener bare som kanaler for hans universelle arbeid. De danner ingen hemmende lenker for hans bevissthet.

Yogayoga sanskaraenes funksjon

Yogayoga sanskaraene fungerer automatisk. Alle de spesifikke kontakter og forbindelser som Menneskeguden gir respons på i sitt arbeid, er til syvende og sist basert på disse yogayoga sanskaraene. De skaper intet slør over det universelle sinn, de utgjør ingen sky av uvitenhet. De tjener bare som en nødvendig ramme rundt utløsningen av spesifikk handling. Gjennom disse yogayoga sanskaraene blir Guds universelle vilje konkretisert i sitt uttrykk. Enhver handling som utløses i en verden av rom og tid, må stå i forhold til en bestemt definert situasjon eller samling av omstendighet. Det må alltid finnes en grunn til at en respons blir gitt i én situasjon i stedet for en annen, og hvorfor den blir gitt på én måte i stedet for en annen. Grunnlaget for selvbegrensning i handling når det gjelder en sjel i åndelig binding, ligger i dens prarabdha sanskaraer, som er bindende. Grunnlaget for selvbegrensning i handling når det gjelder en sjel som er åndelig fri, ligger i dens yogayoga sanskaraer, som ikke er bindende.

Menneskegudens arbeid underlagt skaperverkets lover

Hvis Menneskeguden ikke fikk disse yogayoga sanskaraene mens han var på vei ned mot normal bevissthet, ville han ikke vært i stand til å utføre noe arbeid av en formulert natur. Yogayoga sanskaraer hjelper Menneskeguden til å konkretisere og materialisere den guddommelige vilje gjennom seg selv og å fullføre sin oppgave. Mesteren er, og vet at han er, uendelig i sin eksistens, bevissthet, kunnskap, salighet, kjærlighet og makt, og han vil for alltid være uendelig i sin Hinsidestilstand. Men det arbeidet han utfører i skaperverkets verden, er underlagt skaperverkets lover, og derfor er det i én betydning avgrenset. Siden arbeidet hans har å gjøre med å avdekke den skjulte Uendelighet og Guddommelighet i alle, og siden realiseringen av denne Uendeligheten og Guddommeligheten er hele skaperverkets eneste hensikt, er arbeidet hans uendelig betydningsfullt. Når det måles etter en standard der resultatene teller, er det imidlertid — som alt annet arbeid som er mulig i verden — så mye og ikke mer.

Mesterens arbeid determinert av yogayoga sanskaraer

Selv når Menneskegudens arbeid måles ut fra hvor store resultatene er, er resultatene som oppnås av den verdsligsinnede, svært trivielle i sammenligning. Den største av åndelig bundne sjeler kan ikke nærme seg Menneskegudens bedrifter. Når det gjelder Menneskeguden, står Guds uendelige makt bak arbeidet hans, mens den verdsligsinnede arbeider gjennom sitt ego-sinn med de begrensede kreftene han har til rådighet. En Menneskegud kan noen ganger gjøre slutt på sin inkarnasjon etter å ha fullført en begrenset oppgave. Dette er ikke fordi han er begrenset i sin makt, men fordi arbeidet som er determinert av hans yogayoga sanskaraer, er så mye og ikke mer. Han er på ingen måte bundet til arbeidet som arbeid. Når han har avsluttet arbeidet som er gitt ham av hans yogayoga sanskaraer, er han klar for å bli oppslukt i det Uendeliges ikke-personlige aspekt. Han dveler ikke i en verden av uvirkelighet og tosidighet ett minutt lenger enn det som er nødvendig ut fra hans yogayoga sanskaraer.

Hinsidestilstanden

I Hinsidestilstanden er tid, rom, og hele den tosidige fenomenenes verden ikke-eksisterende. Bare i motsetningenes fenomenale verden finnes tid, rom og en lov om årsak og virkning. Når den Fullkomne Mester arbeider i tosidighetens sfære for å oppløfte menneskeheten, blir hans arbeid underlagt tidens, rommets og kausalitetens lover. Når det gjelder ytre arbeid, kan det noen ganger virke som om han er begrenset, men i virkeligheten erfarer han hele tiden Hinsidestilstandens enhet og uendelighet. Selv om han selv er hinsides tid, må tiden tas i betraktning når han arbeider for dem som er i det tosidige.

Særskilt arbeid for Kretsen

Mesterens universelle arbeid for menneskeheten generelt fortsetter uten avbrudd på de høyere plan. Når han arbeider for medlemmer av sin Krets, følger hans handlinger en tidsberegning omhyggelig utarbeidet av ham selv, for den må innebære en presis og spesifikk intervensjon i den mekaniske utarbeidelsen av deres sanskaraer. Han arbeider for Kretsen til fastlagte tider. Derfor vil de som holder seg til Mesterens tidsberegning når de følger hans instruksjoner, få det største utbyttet av hans særskilte arbeid. Sett ut fra den spesielle oppgaven som Mesteren gir seg selv, blir tid en ekstremt viktig faktor. Det spesielle arbeidet som Mesteren påtar seg i forhold til medlemmene av sin Krets, berører og påvirker ikke bare disse medlemmene selv, men også dem som er nært forbundet med medlemmene av hans Krets.

Avataren og Hans Kretser

I likhet med de Fullkomne Mestre har også Avataren sin Krets (bestående av ti konsentriske Kretser). Når Avataren tar en inkarnasjon, har han en veldefinert oppgave foran seg. Denne oppgaven utføres i følge planen, og planen er omhyggelig tilpasset tidens bevegelser. Avatarens inkarnasjonsprosess er unik. Før han tar en fysisk kropp og stiger ned i tosidighetens verden, gir han seg selv og medlemmene av sin Krets en spesiell form for sanskaraer som kalles vidnyani sanskaraer. Avatarens Kretser inneholder alltid 122 medlemmer til sammen, og alle må ta på seg en inkarnasjon når Avataren inkarnerer. Å ta på seg vidnyani sanskaraer før han inkarnerer i sin fysiske kropp, er for Avataren å kaste et slør over seg selv og sin Krets. Etter at han har tatt en inkarnasjon, forblir Avataren under dette sløret av vidnyani sanskaraer inntil den tiden som han selv har fastsatt, er inne. Når tiden er inne, erfarer han sin opprinnelige guddommelighet og begynner å arbeide gjennom sine vidnyani sanskaraer, som nå er omdannet til det universelle sinns yogayoga sanskaraer.

Vidnyani sanskaraenes natur

I praktisk henseende er vidnyani sanskaraene lik de vanlige tosidige sanskaraene, selv om de er essensielt vesensforskjellige i sin natur. Vidnyani sanskaraer motiverer til handlinger og innbyr til erfaringer som ligner på de handlingene og erfaringene som forårsakes av vanlige sanskaraer. Men der handlingene og erfaringene forårsaket av vanlige sanskaraer har en tendens til å styrke de illusoriske motsetningenes grep, arbeider handlingene og erfaringene forårsaket av vidnyani sanskaraene systematisk henimot en svekkelse av tosidighetens grep. Logikken i utarbeidelsen av vidnyani sanskaraer fører uunngåelig til realisering av eksistensens enhet. De er derfor kjent som en Enhetens dørterskel. Medlemmene av Kretsen forblir under vidnyani sanskaraenes slør inntil de oppnår Gudsrealisering når den tiden som Avataren har fastsatt, er inne. Etter at de har oppnådd Realisering gjennom Avataren, utgjør de vidnyani sanskaraene de brakte med seg, ikke et slør, men blir for noen yogayoga sanskaraer — som bare tjener som instrumenter i fullføringen av den guddommelige plan på jorden.

Forskjeller mellom vidnyani og yogayoga sanskaraer

Det finnes viktige forskjeller mellom vidnyani og yogayoga sanskaraer. Selv om vidnyani sanskaraer til syvende og sist virker henimot Realisering av Enheten, forårsaker de en følelse av å være begrenset frem til Realiseringen. Yogayoga sanskaraer kommer etter Realiseringen og forstyrrer på ingen måte erfaringen av Uendeligheten, som er over tosidighet — selv om de tjener som redskaper for muliggjørelsen og determineringen av responser og handlinger i den tosidige verden. Utarbeidelsen av vidnyani sanskaraene bidrar til ens egen Realisering, mens utarbeidelsen av yogayoga sanskaraene bidrar til en Realiseringsprosess i andre som fremdeles er bundne.

Avatar og Mestere omringes ikke av sine Kretser

Avatarens Kretser så vel som de Fullkomne Mesteres utgjør det viktigste spesielle momentet som Avataren og Mestrene tilpasser sin åndelige plikt mot menneskeheten gjennom og i forhold til. Dette særegne momentet har blitt til på grunnlag av forbindelser og nære forhold gjennom flere liv. Både Avataren og alle Fullkomne Mestere har alltid slike Kretser av meget nære disipler, men Kretsene skaper på ingen måte begrensninger for deres indre bevissthet. I sin Gudstilstand er Avataren og Mestrene i universets sentrum så vel som i sentrum for Allting, og det finnes ingen Kretser som kan omringe deres Væren. I ikke-tosidighetens uendelighet finnes ingen preferanser, Kretsene eksisterer bare i forhold til pliktene og arbeidet Avataren og de Fullkomne Mestere har tatt på seg i fenomenenes verden. Men sett i perspektiv av dette åndelige arbeidet i fenomenenes verden, er Kretsene like virkelige som Himalaya.

Absolutt Enhet hersker i Virkeligheten. Rom og tid er bare illusoriske. De er kun speilbilder av Guds uendelighet. Når mennesket realiserer Virkeligheten, forsvinner det speilbildet som har gjort ham fremmed for Virkeligheten, og han erfarer det absolutte i Guds absolutte Enhet. Og når en slik En fortsetter å leve sitt liv i Illusjonen, lever han livet til en Menneskegud eller Fullkommen Mester på jorden. Ved å ta bolig i sin opplevelse av den absolutte Virkelighet, tjener han som aksen hele det kosmiske univers dreier seg rundt. Hvert enkelt punkt i kosmos befinner seg i nøyaktig lik avstand fra den Fullkomne Mester, som er i Illusjonen som kjernen i kosmos.

Selv om den Fullkomne Mester alltid er i Illusjonen som sentrum for den kosmiske periferi, og uforanderlig utstråler sin innflytelse over hele universet, vil han i løpet av sitt liv samle rundt seg tolv menn som har hans individualitet i direkte fokus for sin interesse. Gjennom sin konstante og nære forbindelse med ham i fortiden — helt fra bevissthetens tidligste evolusjonsstadier — høster disse mennene det største gode nå som deres tidligere nære forbindelse har blitt en Fullkommen Mester. En slik gruppe på tolv menn kalles en Fullkommen Mesters Krets. Ved siden av denne gruppen på tolv menn finnes det imidlertid også et vedheng bestående av to kvinner som gjør den Fullkomne Mesters Krets fullstendig i alle aspekter. Disse to kvinnene kan også takke sine tidligere forbindelser med den Fullkomne Mesteren for sin posisjon i forhold til gruppen nå.

En eller flere av disse fjorten nærmeste som er tilknyttet den Fullkomne Mester, realiserer Gudstilstanden i løpet av eller umiddelbart etter den Fullkomne Mesters liv, og i noen tilfeller etter en eller noen få ytterligere reinkarnasjoner. Den Fullkomne Mester oppfyller imidlertid sine forpliktelser gjennom etableringen av denne Kretsen i løpet av sitt liv, og det største gode han skjenker, er Gudsrealisering i all sin fullkommenhet til minst én fra Kretsen.

DIAGRAM [graphic image]

I Avatarens tilfelle er det annerledes. Han har ti Kretser til sammen, slik det vises i ovenstående diagram. Den første eller indre av Avatarens Kretser består av tolv menn med et vedheng av to kvinner, og alle de følgende ni ytre Kretser består av tolv personer, både menn og kvinner. Til sammen finnes det 120 personer i Avatarens ti Kretser pluss de to kvinnene i den indre Krets, som ikke er annet enn et vedheng til denne spesielle Kretsen — i alt 122 personer. En eller flere av de 108 medlemmene av de ni ytre Kretser realiserer Gudstilstanden i løpet av eller etter Avatarens liv, og i noen tilfeller i sin neste inkarnasjon eller etter noen få ytterlige reinkarnasjoner.

Slik det også er når det gjelder den Fullkomne Mesters Krets, består Avatarens indre Sirkel bare av tolv menn, med et vedheng på to kvinner. Forskjellen mellom den Fullkomne Mesters Krets og Avatarens indre Krets er at den Fullkomne Mester bygger opp sin Krets blant dem som hadde nær forbindelse med ham helt fra de første stadier i sin bevissthetsevolusjon. Men ikke i noen av sine gjentatte tilkomster går Avataren gjennom evolusjons-, reinkarnasjons- og involusjonsprosessen, og derfor har han ikke den slags forbindelser som han kan bygge opp sin Krets med på nytt hver gang Han kommer. Kort sagt, mens den Fullkomne Mester bygger opp sin Krets, er Avataren direkte alliert med Sin indre Krets som alltid er den samme i hver enkelt av Hans tilkomster. I Sin nedstigning til jorden tar Avataren på en måte med Seg disse ledsagerne som Sin indre Krets.

Den indre Kretsens forbindelse til Avataren kan sammenlignes med den en person har når han assosierer seg til fjorten deler av sin egen kropp: to øyne, to ører, to nesebor, munn, to hender, to ben, genitalier, anus og kroppens torso. Så snart individet er født, gjør han direkte bruk av disse fjorten kroppsdelene, og delene responderer på sin side på hans ordre, enten enkeltvis eller kollektivt. Med Avatarens advent på jorden begynner på samme vis Hans indre Krets på de samme tolv individualitetene og vedhenget på de samme to individualitetene direkte å fungere enkeltvis og kollektivt i følge Avatarens egne ordre.

Med hver enkelt av Avatarens tilkomster på jorden samler de tolv mennene i den indre Krets og vedhenget på de to kvinnene seg rundt Avatarens personlighet i egenskap av de selvsamme fjorten individualitetetstypene. Disse fjorten ulike typer individualiteter i form av ulike personligheter innehar alltid sine respektive embeter og funksjoner hver gang Avataren manifesterer på jorden. Og i løpet av og etter Avatarens liv fungerer de — individuelt og kollektivt — på samme måte som sine forgjengere som innehadde og fungerte i de samme embetene i den indre Krets i løpet av Avatarens tidligere tilkomster.

Derfor ville det ikke være galt å si at med Kristi gjenkomst kommer også Peter, Judas og alle Hans apostler. Men dette betyr på ingen måte at nøyaktig den samme Peter eller den selvsamme Judas reinkarnerer igjen og igjen. De kan aldri reinkarnere, siden alle de individuelle personlighetene i Avatarens indre Krets oppnår Gudsrealisering i hver avatariske periode, enten i løpet av eller kort tid etter Avatarens liv. Når Gudsrealiseringen først er oppnådd, blir reinkarnering en umulighet. Det eneste unntaket til denne regelen er Avataren Selv, som kommer igjen og igjen for å frelse menneskeheten.

Det er ikke de samme individuelle personlighetene i den indre Kretsen som reinkarnerer, det er deres spesifikke embeters individualitet som kommer hver gang Avataren kommer. Det er fordi hver enkelt av de ti menn og to kvinner i den indre Krets innehar nøyaktig de samme embeter og fungerer på nøyaktig samme vis hver gang Avataren kommer, at det sies at Avataren alltid bringer med Seg den samme Kretsen. Så snart sløret som Avataren stiger ned under, sønderrives — av den da-levende Fullkomne Mester eller Mestere — og Avataren realiserer Sin Avatarhet, samler de ti mennene og de to kvinnene seg automatisk om Avatarens personlighet for å ta over sine respektive posisjoner i den indre Krets og å fungere slik de pleier, alt etter hva tidens Avatar dikterer.

Avatarens stilling i forhold til den indre Krets og dens funksjon kan sammenlignes med en person som sover. Så snart han vekkes opp av en ytre instans, finner individet spontant at alle hans fjorten kroppsdeler (som nevnt tidligere) allerede er på plass i sine individuelle roller, beredt til å fungere på hans minste ønske. Så snart Avataren blir vekket opp til at Han er Avataren av en eller to eller flere av tidens Fullkomne Mestere, ser Han også at de fjorten personlighetene i sine karakteristiske roller i den indre Krets er til stede for å gjøre sin plikt.

Å forklare i detalj hvorfor bare disse fjorten spesifikke personlighetene har en slik posisjon i hver enkelt Avatariske advent, ville kreve en hel bok av forklaringer. Hvem kan bli de fjorten medlemmene, og hvordan blir de knyttet til Avatarens indre Krets? — disse spørsmålene ville kreve enda flere bøker fulle av forklaringer. La det være nok å si at hver enkelt av disse fjorten personlighetene må, når de innehar embetetet og funksjonen i den indre Krets, ikke bare være lik sin forgjenger fra Avatarens tidligere tilkomster med hensyn til dennes karakteristiske individualitet, men være nøyaktig den samme på alle måter. For eksempel innehadde Peter et av embetene i Jesu Kristi indre Krets. Ved Kristi "annet komme" må dette spesifikke embetet innehas av en annen Peter, som nok kan kalles "A", men som har de samme egenskaper i sinn og hjerte og andre kjennetegn som den Peter’en hadde. Det samme gjelder embetene som ble innehatt av Judas, Johannes, Jakob og så videre i den indre Krets på Jesu Kristi tid.

Alle de fjorten medlemmene i Avatarens indre Krets realiserer Gud gjennom Avatarens nåde i løpet av den samme Avatariske periode som varer i hundre år etter Avatarens manifestasjon på jorden.

Når det gjelder Avatarens ytre kretser, innehar ingen av de 108 personene i de ni kretsene lignende embeter som de som er i den indre Krets. Alle disse 108 personene oppnår Gudsrealisering gjennom Avatarens nåde, men ikke nødvendigvis i løpet av den Avatariske periode. Disse 108 personene i de ytre kretsene har sine respektive plasser i de ni kretsene i overensstemmelse med deres tidligere forbindelser med medlemmene av kretsene foran dem. For eksempel er medlemmene av den andre kretsen på tolv personer — nærmest den indre Kretsen — gruppert rundt Avataren i overensstemmelse med sine tidligere forbindelser med medlemmene av den indre Kretsen. På samme vis er medlemmene av den tredje kretsen — nærmest den andre kretsen — gruppert rundt Avataren i overensstemmelse med sine tidligere forbindelser til medlemmene i den andre kretsen — og så videre, med alle de gjenværende syv kretsene.

Verdensstorm

Den verdensstormen som lenge har samlet momentum, har nå sitt største utbrudd, og når den når sitt klimaks, vil den anrette en universell katastrofe. I kampen for materiell velferd har all misnøye antatt fantastiske proporsjoner og de mange ulikhetene i menneskenes interesser har blitt så aksentuerte at de har fremskyndet en markant konflikt. Menneskehetens løsning på sine individuelle og sosiale problemer har slått feil, og indisiene på dette nederlaget er meget tydelige. Folks manglende evne til å behandle sine problemer konstruktivt og kreativt avslører en tragisk utilstrekkelighet når det gjelder å forstå menneskets grunnleggende natur og livets sanne hensikt.

Konflikt mellom lysets og mørkets krefter

Verden er vitne til en akutt konflikt mellom lysets og mørkets krefter. På den ene siden finnes selviske personer som blindt søker sin lykke gjennom maktlyst, uhemmet grådighet og uforsonlig hat. Siden de er uvitende om livets virkelige hensikt, har de sunket ned til sivilisasjonens laveste nivå. De begraver sitt høyere selv i smuldrende former som henger igjen som den døde fortidens vrakrester. Bundet av materielle interesser og innskrenkende begreper glemmer de sin guddommelige skjebne. De har gått seg vill, og hjertene deres rives i stykker av hatets og bitterhetens herjinger. På den andre siden finnes personer som avdekker sitt iboende høyere selv ved å utholde smerte og deprivasjon og gjennom edle handlinger fulle av mot og selvoppofrelse. Denne krigen lærer mennesket å være tappert, å være i stand til å lide, å forstå og å ofre.

Behov for kur mot selviskhet

Selviskhetens sykdom i menneskeheten trenger en kur som ikke bare er universelt anvendbar, men av en drastisk natur. Selviskheten er så dypt rotfestet at den bare kan utryddes hvis den angripes fra alle kanter. Virkelig fred og lykke vil oppstå spontant når selviskheten er rensket ut. Den freden og lykken som kommer av en kjærlighet som gir seg selv, er permanent. Selv de verste syndere kan bli helgener hvis de har mot og oppriktighet til å la hjertene sine forandres drastisk og fullstendig.

Mennesket vil bli lei av begjær, grådighet og hat

Det kaoset og den ødeleggelsen som hersker nå, vil komme til å omfatte hele verden, men i fremtiden vil alt dette etterfølges av en lang periode uten krig. Vår tids foreløpige lidelse og elendighet vil være verdt å holde ut for den lange lykkelige periodens skyld som vil komme til slutt. Hva vil det nåværende kaoset lede til? Hvordan vil det hele ende? Det kan bare ende på én måte: Menneskeheten vil bli lei av det hele. Mennesket vil bli lei av begjær og lei av hatefull kamp. Grådighet og hat vil nå en slik intensitet at alle vil bli trette av det. Veien ut av denne fastlåste situasjonen vil gå gjennom uselviskhet. Det eneste alternativet som kan føre til en løsning, vil være å slutte å hate og begynne å elske, slutte å begjære og begynne å gi, slutte å dominere og begynne å tjene.

Lidelse genererer forståelse

Dyp lidelse vekker dyp forståelse. Den dypeste lidelse oppfyller sin hensikt og avdekker sin sanne betydning når den vekker den utslitte menneskeheten og aktiverer en ekte lengsel etter sann forståelse i den. Uovertruffet lidelse leder til uovertruffet åndelig vekst. Den er medvirkende til at livet bygges på Sannhetens urokkelige grunnvoll. Det er nå på høy tid å la den universelle lidelse hjelpe menneskeheten frem mot vendepunktet i dens åndelige historie. Det er nå på høy tid å la nettopp vår tids kvaler bli et middel til å bringe virkelig forståelse inn i menneskelige relasjoner. Det er nå på høy tid for menneskeheten å møte med ærlighet den sanne grunnen til at katastrofen har rammet den. Det er nå på høy tid å søke en ny erfaring av Virkeligheten. Å vite at livet er virkelig og evig er å motta en salighet som aldri blekner. Tiden er nå inne for mennesket til å realisere dette gjennom en forening med sitt eget Selv.

Bekreftelse av Sannheten

Gjennom forening med det høyere Selv kan mennesket se det uendelige Selv i alles selv. Han blir fri gjennom å vokse ut av og forkaste ego-livets begrensninger. Den individuelle sjelen må fullt bevisst realisere sin identitet som den universelle Sjel. Mennesket kommer til å reorientere sitt liv i lyset av denne urgamle Sannheten og omjustere innstillingen til sine naboer i hverdagen. Å se den åndelige verdien i enhet er å fremme virkelig forening og samarbeid. Da blir brorskap et spontant resultat av sann erkjennelse. Et nytt liv basert på åndelig forståelse er en bekreftelse av Sannheten. Det er ikke noe som hører hjemme i Utopia, men noe som er ganske praktisk. Nå som menneskeheten er kastet ut i de blodige konflikters flammer, erfarer den gjennom sin intense lidelse den gjennomførte flyktigheten og nytteløsheten ved et liv basert på en rent materialistiske begreper. Øyeblikket nærmer seg da menneskets i sin lengsel etter virkelig lykke vil søke dens sanne kilde.

Arve guddommelig kjærlighet gjennom Gudsmennesket

Tiden er også moden for den søkende menneskeheten til å brenne etter kontakt med sannhetens legemliggjøring i Gudsmenneskets (Avatarens) form, for gjennom Ham kan den inspireres og heves opp til åndelig forståelse. Den vil akseptere en rettledning som gis med guddommelig autoritet. Bare en overflod av guddommelig kjærlighet kan skape åndelig vekkelse. I våre krisetider, fulle av universell lidelse, begynner menneskeheten å bli rede til å vende seg mot sitt høyere Selv og oppfylle Guds vilje. Guddommelig kjærlighet vil utføre det største mirakel av alle når den fører Gud inn i menneskets hjerte og etablerer det i sann og varig lykke. Den vil tilfredsstille menneskets dypeste lengsel og behov. Guddommelig kjærlighet vil gjøre mennesket uselvisk og hjelpsomt i sine gjensidige relasjoner og den vil føre til en endelig løsning på alle problemer. Jordens nye brorskap skal bli en oppfylt kjensgjerning og nasjonene skal forenes i Kjærligheten og Sannhetens fellesskap.

Jeg eksisterer for denne Kjærligheten og Sannhetens skyld. Til den lidende menneskeheten sier jeg:

Ha håp! Jeg har kommet for å hjelpe dere til å overgi dere til Guds sak og til å akseptere Hans nådegave av Kjærlighet og Sannhet. Jeg har kommet for å hjelpe dere til å vinne seieren over alle seire — å vinne deres eget Selv.

Sjelens identifikasjon med den grove kroppen

Et verdslig menneske identifiserer livet fullstendig med den grove kroppens manifestasjoner og aktiviteter. For ham betyr derfor begynnelsen og slutten på den kroppens eksistens også begynnelsen og slutten på den individualiserte sjelen. All hans erfaring synes å bære vitnesbyrd om den fysiske kroppens flyktighet, og han har ofte sett hvordan fysiske kropper, som en gang vibrerte av liv, oppløses i døden. Slik føler han seg naturlig nok tvunget til å tro at livet og kroppen har felles endepunkt.

Døden som livets bakgrunn

Siden et verdslig individ ser på døden som livets opphør, tillegger han den stor betydning. Få reflekterer imidlertid over døden lenge av gangen. Og på tross av at de fleste er så oppslukt av sine verdslige affærer, gjør døden inntrykk på dem når de konfronteres med den. For de fleste mennesker har den jordiske livs scene dødens uunngåelige og uimotståelige kjensgjerning som bakgrunn — noe som umerkelig virker inn på deres største triumfer og oppnåelser, deres rikeste gleder og fornøyelser.

Bortsett fra å være livs-scenens generelle bakgrunn, påtar den seg også en utpreget og overveldende betydning blant alle livets forskjellige tildragelser. Døden regnes som den mest fryktede og sørgelige hendelse. I ondskap eller sinne går mennesker inn for å volde hverandres død som den aller strengeste straff eller den verste hevn, eller de setter sin lit til den som den sikreste måten å fjerne aggresjon eller innblanding fra andre på. Noen inviterer også døden til å hjemsøke seg som et tegn på den høyeste selvoppofrelse, og noen ganger søker de den i et falskt håp om at den vil sette en stopper for alle de verdslige bekymringene og problemene de ikke er i stand til å se i øynene eller finne en løsning på. Altså har døden en utpreget og overveldende betydning i de fleste menneskers sinn.

Livets kontinuitet

Dødens overveldende betydning kommer av menneskets spesielle tilknytning til enkelte former. Men selv for et verdslig individ mister døden mye av sin brodd og betydning hvis han ser på livets gang i et bredere perspektiv. På tross av formenes flyktighet finnes det en ubrutt livskontinuitet gjennom dem — gamle former blir forlatt og nye skapes for å fungere som boliger og uttrykksmidler. Gjentatte tilfeller av død avpasses gjentatte tilfeller av fødsler. Tidligere generasjoner byttes ut med nye, livet fødes på nytt i nye former idet det stadig fornyer og oppfrisker seg selv. Fra sin urgamle kilde strømmer livets elver stadig fremover gjennom formene som kommer og går lik bølger på havet.

Tilknytning til spesifikke former

Så selv innenfor den verdsliges begrensede erfaring finnes det mye som burde kunne lindre morbide tanker om døden som et ugjenkallelig tap. En sunn holdning til døden er imidlertid bare mulig hvis livet betraktes på en upersonlig måte og uten spesiell tilknytning til enkelte former. Dette finner et verdslig menneske vanskelig på grunn av sin sammenfiltring med spesifikke former. For ham er ikke én form like god som en annen. Den formen han identifiserer seg med, er i høyeste grad den viktigste. Den generelle opprettholdelse og videreføring av livets strøm er ikke av spesiell interesse for ham. Det et verdslig individ trakter etter, er en videreføring av sin egen form og de andre enkeltformene han er filtret sammen med. Hjertet hans kan ikke forsone seg med intellektet. Når de formene som har vært ham kjær forsvinner, blir han et offer for endeløs sorg — selv om livet som helhet har erstattet de tapte formene med nye et annet sted.

Ved nærmere analyse viser sorg over døden seg å ha sine røtter i selviskhet. Et individ som mister sin elskede, vet kanskje intellektuelt at livet som helhet har gitt kompensasjon for hans tap et annet sted, men hans eneste reaksjon er: Hva har det med meg å gjøre? Når man ser på døden fra sitt eget ståsted, er den en kilde til uopphørlig sorg. Generelt sett fra livets synspunkt er den en episode av liten betydning.

Det upersonlige intellektets problemer

Upersonlige betraktninger kan være nyttige når det gjelder å styrke sinnet mot personlig sorg forårsaket av døden. Men i seg selv løser de ikke de mer omfattende problemene som gjør til og med menneskets upersonlige intellekt til skamme når det betrakter noen av dødens implikasjoner innenfor sin vanlige erfarings rammer. Hvis døden betraktes som den endelige utslettelsen av et individs eksistens, synes det å være et uopprettelig tap for universet. Hvert enkelt individ står kanskje i en slik stilling at han kan bidra med noe så unikt at ingen andre kan erstatte akkurat ham i universet. Videre blir som regel et individs jordiske karriere avbrutt lenge før han har oppnådd åndelig Fullkommenhet. All hans streben henimot idealet, alle hans anstrengelser og hans entusiasme for det store, det gode og det vakre og alle hans forhåpninger om noe guddommelig og evig synes å ende i det enorme ingenting som døden skaper.

Konflikt mellom intellekt og intuisjon

Implikasjonene ved å anta at døden er den individuelle eksistensens endepunkt, står i motsetning til menneskets uutryddelige forventninger som er basert på hans rasjonaliserte intuisjon. Det oppstår som regel konflikt mellom intuisjonens krav og et urent intellekts konklusjoner om døden som endepunkt for individuell eksistens. Slik konflikt representerer ofte begynnelsen på en ren tenkning som snart vil utfordre en generelt akseptert idé om døden som endepunkt for den individuelle eksistens. Døden som livets utslettelse kan aldri aksepteres fullt og helt av menneskets åndelige streben. Derfor aksepterer menneskesinnet ofte troen på den individualiserte sjels udødelighet uten særlig motstand selv i fravær av direkte oversanselig kunnskap om eksistensen av et liv etter døden.

Det er ikke mange som kjenner sannheten om sjelens udødelighet ut fra personlig erfaring. Oversanselig kunnskap om et liv etter døden er utilgjengelig for det store flertall. For dem blir udødelighet en behagelig og aksepterbar tro, og ikke mer enn det. Det blir en del av personlig kunnskap for dem som gjennom sin interesse for det okkulte har konstruert metoder til å kommunisere med "andre verdener", eller for dem som under spesielle omstendigheter har opplevd at avdødes ånder har vist seg og intervenert, eller for dem som gjennom sin åndelige utvikling automatisk har utfoldet noen av de latente perseptuelle evnene som er iboende i bevisstheten.

Sjelens udødelighet

Den individualiserte sjelens udødelighet er gjort mulig gjennom den kjensgjerning at den individualiserte sjelen ikke er det samme som den fysiske kroppen. Den individualiserte sjelen fortsetter å eksistere med alle sine sanskaraer i de indre verdener gjennom sine mentale og subtile kropper selv etter å ha kastet av seg sin grove kropp i dødsøyeblikket. Altså er livet med den fysiske kropp som medium bare et avsnitt i den individualiserte sjelens sammenhengende liv der de andre livsavsnittene kommer til uttrykk i andre sfærer.

Tre verdener

Naturen er mye større enn hva et menneske kan oppfatte gjennom den fysiske kroppens vanlige sanser. Naturens skjulte aspekter består av mer forfinede stoffer og krefter. Ingen uoverstigelig kløft skiller naturens finere aspekter fra dens grove aspekt. De trenger seg inn i hverandre og sameksisterer. Naturens finere aspekter er ikke sansbare for et vanlig individ, men ikke desto mindre står de i ubrutt sammenheng med det sansbare materielle aspekt. De er ikke fjerne, men allikevel utilgjengelige for bevisstheten fordi den fungerer gjennom et fysisk sanseapparat som ikke er tilpasset persepsjonen av naturens finere aspekter. Et vanlig menneske har ingen bevissthet om de indre plan slik en døv ikke har bevissthet om lyder, og kan ikke forholde seg til dem på et bevisst nivå. I alt vesentlig er de derfor andre "verdener" for ham.

Det finere og skjulte aspekt ved naturen har to viktige avdelinger, nemlig den subtile og den mentale, korresponderende til menneskets subtile og mentale kropper. Det er derfor hensiktsmessig å dele naturen som helhet inn i tre deler — den grove verden, den subtile verden og den mentale verden. Når den individualiserte sjelen har inkarnert i en fysisk kropp, uttrykker den sitt liv i den materielle eller grove fysiske verden. Når den legger vekk sitt ytterste hylster, nemlig den fysiske kroppen, fortsetter den å ha sitt livsuttrykk enten i den subtile verden gjennom den subtile kroppen, eller i den mentale verden gjennom den mentale kroppen.

Effekter av ubetimelig død

Vanligvis avsluttes livet i den fysiske kroppen bare når de sanskaraene som ble frigjort for uttrykk i denne spesielle inkarnasjonen, er utarbeidet. I noen unntakstilfeller gir sjelen slipp på sin fysiske kropp før utarbeidelsen av disse sanskaraene er fullt og helt gjennomført. For eksempel vil et individ som begår selvmord, avbryte sin livsperiode på en kunstig måte og gjennom det hindre utarbeidelsen av de sanskaraene som ble frigjort for å bære frukt. Når sanskaraer som frigjøres for å bære frukt, blir hindret i å uttrykke seg på grunn av ubetimelig død, vil den diskarnerte sjelen utsettes for disse sanskaraenes påvirkningskrefter selv etter at den fysiske kroppen er forlatt. Sanskaraene som ble forhindret fra å gjøre seg gjeldene, beholder sitt momentum i livet etter døden med det resultat at den avdøde opplever et sterkt begjær etter ting i den fysiske verden.

Uimotståelig impulstrykk

I slike tilfeller opplever den diskarnerte sjelen et uimotståelig impulstrykk henimot den fysiske verden og trakter etter objekter så sterkt at den søker å tilfredsstille sine begjær gjennom de fysiske kroppene til fremdeles inkarnerte sjeler. For eksempel har den diskarnerte sjelen kanskje et så sterkt ønske om å drikke alkohol at den tyr til unaturlige metoder for å tilfredsstille sitt begjær. Den venter på en mulighet. Når den finner noen som er et passende medium som drikker alkohol i den fysiske verden, tilfredsstiller ånden sitt eget begjær gjennom dette mennesket ved å besette hans fysiske kropp. På samme vis kan den, hvis den ønsker å oppleve fysiske manifestasjoner av et primitivt raseri, oppnå dette gjennom noen i den fysiske verden som føler sinne.

Slike sjeler er alltid på utkikk etter inkarnerte mennesker med lignende sanskaraer for å plage dem, og de prøver gjennom andre å opprettholde sin kontakt med den fysiske verden så lenge som mulig. I livet etter døden vil enhver vedvarende involvering i den fysiske verden være en alvorlig hindring for sjelens naturlige utvikling. De som blir offer for disse meget kritiske omstendighetene, bør betraktes som spesielt ulykkelige siden de inviterer så mye unødvendig lidelse til å hjemsøke seg selv og andre når de søker unaturlig tilfredsstillelse av grove begjær gjennom andre som fremdeles er inkarnerte. Sammenlignet med disse ulykkelige sjelene er andre sjelers posthume liv mye lettere.

Døden er begynnelsen på intervallet mellom inkarnasjoner

I normale tilfeller innfinner døden seg først når alle de sanskaraer som søker å bære frukt, er utarbeidet. Når sjelen legger vekk sin fysiske kropp, avskjæres den fullstendig fra alle sine forbindelser med den grove verden, selv om egoet og sinnet beholdes, og med dem alle de inntrykk som ble akkumulert i løpet av dens jordiske karriere. I motsetning til de spesielle tilfellene der åndene fortsetter å være besatt av den fysiske verden, prøver vanlige sjeler å slå seg til ro med at de nå er avskåret fra den fysiske verden og tilpasser seg de begrensningene dette innebærer. De synker ned i en tilstand av subjektivitet i hvilken en ny prosess begynner der de starter en ny gjennomgåelse av sin jordiske karriere ved å gjenoppvekke alle de sanskaraene som er forbundet med den. Slik innvarsler døden en periode preget av relativ hvile bestående av en foreløpig tilbaketrekking fra handlingens fysiske sfære. Den er begynnelsen på et intervall mellom den siste inkarnasjonen og den neste.

Livet etter døden er subjektivt

Etter døden har den vanlige sjelen ingen bevissthet om den grove verden, siden en slik bevissthet er direkte avhengig av den fysiske kroppen. Selv om bevisstheten om den grove verden er gått tapt på denne måten, beholdes inntrykkene av den grove verdens erfaringer i den mentale kroppen, og de fortsetter å uttrykke seg i den semisubtile verden. I intervallet mellom døden og neste inkarnasjon vender sjelens bevissthet seg mot disse inntrykkene, noe som resulterer i at inntrykkene levendegjøres og at de korresponderende erfaringene gjenoppvekkes. Sjelen vil imidlertid ikke bli oppmerksom på de subtile omgivelsene, den er innhyllet i sin komplette subjektivitet og helt oppslukt i sin gjennomgang av de gjenoppvekkede inntrykkene.

Helvetes- og himmeltilstandene

I livet etter døden oppleves smerte og nytelse mye mer intenst enn i det jordiske liv. Disse subjektive tilstandene av intensifisert lidelse og glede kalles helvete og himmel. Helvete og himmel er sinnstilstander, og bør ikke betraktes som steder. Og selv om de subjektivt sett betyr svært meget for den individualiserte sjelen, er de begge illusjoner innenfor den store Illusjonen.

Begjær og opplevelser intensifiseres etter døden

I helvetes- så vel som i himmeltilstanden blir begjærene mye mer intense siden de ikke lenger er avhengige av å komme til uttrykk gjennom et fysisk medium. I likhet med begjæret vil også de erfaringene man utsetter seg for gjennom dets oppfyllelse eller ikke-oppfyllelse, bli sterkt intensifisert. I løpet av den jordiske karriere blir begjæret så vel som nytelsen og smerten det bringer med seg, erfart med den grove kroppen som medium. Sjelen bruker selvfølgelig samtidig sine høyere kropper, men i løpet av dens jordiske karriere er dens bevissthet knyttet til den grove kroppen. Derfor må bevissthetsprosessene passere gjennom et ekstra slør som får deres kraft, livaktighet og intensitet til å blekne — akkurat som lysstråler blir svakere når de må passere gjennom tykt glass. Så lenge kroppen er bebodd, blir begjær og opplevelser svekket i intensitet, men når boligen forlates, øker de i relativ intensitet.

Oppfyllelse av begjær gjennom tanken

I motsetning til i den grove sfære er en ønskeoppfyllelse i himmeltilstanden ikke avhengig av at man får tak i ønskeobjektet. Tilfredsstillelse av begjæret oppnås så sant man bare tenker på det begjærte objektet. Hvis en person for eksempel ønsker å lytte til vakker musikk, vil han oppnå denne nytelsen bare ved å tenke på det. I denne tilstanden blir forestillingen om vakker musikk en erstatning for de fysiske lydvibrasjonene i den grove sfære. Nytelsen han oppnår gjennom å tenke på utsøkt musikk, er mye sterkere enn nytelsen han fikk i sitt jordiske liv gjennom faktisk å høre fysiske lyder. I himmeltilstanden finnes det ingen sperrer mellom ønsket og dets oppfyllelse, nytelsen i selvoppfyllelse gjennom tanke eller følelse er alltid for hånden.

Himmel på jorden

Allerede i den jordiske eksistenssfære utvikler faktisk noen individer denne evnen til å gjøre sin nytelse uavhengig av å eie det grove objektet. Beethoven for eksempel, var fullstendig døv, og allikevel hadde han evnen til å glede seg intenst over sine egne komposisjoner, ene og alene gjennom å bruke sin forestillingsevne. Billedlig sett kan han sies å ha befunnet seg i himmeltilstanden allerede på jorden. På samme måte kan en person som mediterer over den Elskede med kjærlighet, oppnå lykke ved tanken på den Elskede, uten at det krever at Han er fysisk tilstede. I himmeltilstanden etter døden er gleden ved en slik tilfredsstillelse gjennom forestillingsevnen uendelig meget sterkere, siden bevisstheten nå er lettet for sitt ytterste slør, nemlig den grove kroppen.

Plumpere begjær bidrar til helvetestilstanden

Noen ønsker er direkte relatert til det å eie og assimilere materielle objekter gjennom den fysiske kroppen. Plumpere begjær som lyst, fråtsing, eller begjær etter alkohol og narkotika, er av det slaget. Disse ønskene er spesielt jordiske fordi de er eiendomsrettede og har i seg et element av klynging til det grove objektet. I disse begjærene finnes det ikke bare en overvekt av sanseopplevelser utledet av kontakt med objektet, men også av de sanseopplevelsene som utgjøres av selve kroppens reaksjoner. Disse plumpere begjærene bidrar til helvetestilstanden.

Forskjellen mellom finere og plumpere begjær

I motsetning til de finere begjærene, legger de plumpere begjærene uendelig større vekt på rene sanseopplevelser uavhengig av intellektuell mening eller moralsk verdi. I finere begjær som for eksempel ønsket om å høre musikk, finnes det selvfølgelig et element av begjær etter sanselig kontakt med fysiske lyder. Men disse lydene blir viktige, ikke så mye i kraft av seg selv som gjennom sin evne til å uttrykke skjønnhet. På samme måte har ønsket om å lytte til forelesninger et grep på sinnet, ikke så mye på grunn av den sanselige opplevelsen av lyd, men på grunn av den intellektuelle mening og emosjonelle appell det gir.

De plumpere begjærs kroppslige sanseopplevelser

I finere begjær spiller altså de egentlige sanseopplevelsene en underordnet rolle i forhold til de utledede aspektene som er basert på sanseopplevelsene. I de plumpere begjær skaffes hovedelementet til veie av de faktiske sanseopplevelsene forbundet med det fysiske objektet, pluss de sanseopplevelsene som vekkes gjennom egne kroppslige responser når det blir tatt i besittelse. Den fysiske kroppens organiske sanseopplevelser spiller den viktigste rollen i erfaringer som har med plumpere begjær å gjøre. Gjennom dem opplever den individualiserte sjelen sin egen eksistens som den grove kroppen på en langt mer effektiv og levende måte enn den gjør gjennom erfaringer forbundet med finere begjær.

Helvetes lidelser og himmelens gleder

Nesten hele betydningen ved erfaringene av oppfyllelse eller ikke-oppfyllelse av plumpere begjær utgjøres av de kroppslige sanseopplevelsene i seg selv. Derfor kan de sjelden gi den opplevelsen av full og hel tilfredsstillelse som oppnås gjennom de finere begjær ved bare å bruke tanken eller forestillingsevnen. Det er typisk for de plumpe begjær at de insisterer på å eie og assimilere selve de fysiske objektene.

Enhver forestillingsidé om de fysiske objektene tjener ingen annen hensikt enn å forsterke trangen til å gripe fatt i dem. Siden de plumpere begjærenes fysiske objekter ikke er tilgjengelige i den semisubtile verden, produserer disse begjærene en intensifisering av lidelsen ved ikke-oppfyllelse. Akkurat som tilstedeværelsen av plumpere begjær skaper en overvekt av lidelse fremfor glede i den grove verden, leder gjenoppvekkingen av opplevelser forbundet med disse plumpere begjærene til at lidelsen dominerer over nytelsen også i livet etter døden — slik at helvetestilstanden blir til. Likeledes leder de gjenoppvekkede opplevelsene forbundet med finere begjær til at nytelse dominerer over lidelse i livet etter døden, slik at himmeltilstanden blir til.

Tid i den semisubtile verden

Både helvete og himmel er imidlertid ufrie tilstander, underlagt de begrensninger som motsetningene smerte og nytelse påfører. Begge er tilstander hvis varighet avgjøres av de akkumulerte inntrykkenes beskaffenhet, mengde og intensitet. Tid i den semisubtile verden er ikke det samme som tid i den grove verden på grunn av bevissthetstilstandens forsterkede subjektivitet. Men selv om tiden i den semisubtile verden altså ikke er sammenfallende med tiden i den grove verden, determineres den med nøyaktighet av inntrykkene som akkumuleres i den grove verden. Det som er viktig, er imidlertid den kjensgjerning at helvetestilstanden og himmeltilstanden er langt fra vedvarende, og etter at de har tjent sin hensikt, opphører de begge.

Inntrykkenes levendegjørelse

De plumpere sanselige begjærene som lyst, og deres emosjonelle biprodukter som hat og sinne, bidrar alle til det livet preget av villfarelse og lidelse som hersker i helvetestilstanden. De finere begjærene — som idealistiske bestrebelser, estetiske og vitenskapelige interesser, velvilje overfor naboer og andre og deres emosjonelle produkter som personlig kjærlighet og fellesskapsfølelse — bidrar til det liv i opplysning og glede som kjennetegner himmeltilstanden. For de fleste sjeler består disse tilstandene i at de på ny gjennomlever sine erfaringer fra det jordiske liv ved at de inntrykkene de har etterlatt seg, levendegjøres. Deres varighet og beskaffenhet er avhengig av varigheten og beskaffenheten til de erfaringene sjelen gjennomgikk mens den var i den fysiske kroppen.

Opphør av helvete og himmel

Slik en grammofonplate legges til side når nålen har beveget seg langs hver rille, opphører helvetes- og himmeltilstanden når bevisstheten har reist gjennom alle avtrykkene etter det jordiske liv. Slik sangen som oppføres av grammofonplaten, er nøyaktig determinert av den opprinnelige sangen som ble spilt inn på den, er innholdet i de intensifiserte og levendegjorte opplevelsene sjelen gjennomgår etter døden, nøyaktig determinert av det livet som ble levd på jorden i den grove kroppen. Fra dette synspunktet er himmel og helvete de skyggene som kastes av ens jordiske liv.

Retrospektivt overblikk over jordiske erfaringer

Himmel og helvete ville imidlertid ikke tjene noen spesiell nyttig hensikt i den individuelle sjels liv hvis de ikke skulle innebære annet enn en mental reprise av ens jordiske fortid. Det ville bety en blott og bar repetisjon av det som allerede hadde skjedd. I disse etter-døden-tilstandene står bevisstheten i en slik posisjon at den kan skaffe seg en uforhastet og effektiv oversikt over en levendegjort dokumentasjon av det jordiske liv. Gjennom intensifisering av opplevelser kan den lettere og med bedre resultat observere deres natur. På jorden er de fleste menneskers bevissthet fremadrettet og under press fra ubrukte sanskaraer. Den er for det meste opptatt av muligheten til å oppfylle sanskaraer i nåtid og fremtid. I livet etter døden er de fleste menneskers bevissthet overveiende subjektiv og retrospektiv. I fravær av fremadstrebende sanskaraer er den — som den er i erindring — mest opptatt av å gjennomgå og evaluere fortidens betydning.

Filmanalogi

Uroen og raseriet i ens umiddelbare reaksjoner på de skiftende situasjonene i det jordiske liv, erstattes i livet etter døden av en mer avslappet sinnsstemning befridd fra følelsen av at det er påtvingende nødvendig å handle. Alle erfaringene fra den jordiske karriere er nå tilgjengelige for refleksjon i en form som er mer levende enn det var mulig gjennom erindring i det jordiske liv. Filmopptakene av det jordiske liv er alle tatt opp på sinnets kinomatografiske film, og nå er tiden inne til å studere det opprinnelige jordiske liv gjennom den filmatiske dokumentasjonens forstørrede bilder på den subjektive bevissthets lerret.

Assimilering av jordiske erfaringer

Slik blir helvetestilstanden og himmeltilstanden instrumentelle i assimileringen av de erfaringene man har samlet i den jordiske fase, og den individualiserte sjelen kan begynne sin neste inkarnasjon i en fysisk kropp med fordelen av å ha fordøyd sine erfaringer. Det sjelen lærer gjennom en slik evaluering og refleksjon, befestes i den mentale kroppen gjennom kraften i den forstørrede lidelsen og lykken. I den neste inkarnasjon blir de en integrert del av den aktive bevissthetens intuitive egenart — uten at dette på noen måte innebærer en detaljert gjenoppvekking av enkelte hendelser fra den foregående inkarnasjon. Sannheten som sinnet absorberer i livet etter døden, blir en del av den medfødte visdommen i neste inkarnasjon. Utviklet intuisjon er en konsolidert og fortettet forståelse, destillert gjennom en mangfoldighet av ulike erfaringer samlet gjennom tidligere liv.

Himmel og helvete og frigjøring av visdom

Forskjellige sjeler starter med forskjellige grader av intuitiv visdom som en begynnerkapital til sine jordiske karrierers eksperimenter og oppdagelsesreiser. Denne intuisjonen kan virke som et produkt av tidligere erfaringer som slik har økt psykens utrustning, men den er snarere en utfoldelse av noe som alltid har ligget latent i den individualiserte sjelen. Sett fra dette dypere perspektivet, er det jordiske livets erfaringer — så vel som de reflektive og konsoliderende prosessene som de gjennomgår i livet etter døden — kun instrumentelle i en gradvis forløsning opp til overflaten av den intuitive visdom som allerede er latent i sjelen helt siden skapelsens begynnelse. I likhet med den jordiske karriere og dens erfaringer er også helvetes- og himmeltilstandene i livet etter døden integrerte deler av, og episoder i, den individualiserte sjelens reise, som til slutt er ment å ende i alle tings Kilde.

Fødsel og død som portåpninger

De som har umiddelbar tilgang til de oversanselige sannheter om sjelens liv og dens inkarnasjoner, vet gjennom sin uformørkede persepsjon at det som kalles fødsel, bare er den individualiserte sjelens inkarnasjon i den grove sfære. Fødsel og død setter skilletegn i den ubrutte kontinuiteten som den inkarnerende sjel lever i, og begge kan sammenlignes med portåpninger i den fremadskridende livsstrømmen der den beveger seg fra en type eksistens til en annen. Begge er like nødvendige i sjelens større liv, og intervallet mellom død og fødsel er like viktig som intervallet mellom fødsel og død.

Intuisjonens krav

Slik det er sant om dem som betrakter døden som den individuelle eksistensens endepunkt, blir også de som betrakter kroppens fødsel som dens begynnelse, konfrontert med konflikten mellom sin falske antagelse og den rasjonaliserte intuisjonens krav. Fra en individuell rettferdighets synsvinkel synes den ujevne fordelingen av godt og vondt når det gjelder materiell lykke og velstand alvorlig å bestride at en omfattende plan bak universet kan rettferdiggjøres eller ha mening. Å se hvordan de dydige lider mens de ondskapsfulle eier nytelsens bekvemmeligheter, skaper uoverstigelige vanskeligheter for enhver som gjerne vil se på livet som oppfyllelsen av en evig og guddommelig hensikt.

Tendens til å akseptere dyperegående forklaringer

Hvis ikke en dyperegående forklaring kan fremskaffes, forvirres menneskets sinn av smertefulle gåter som ofte forsurer en persons generelle livssyn og nærer en kald kynisme. På mange måter er dette til og med verre enn den dypeste personlige sorg døden kan forårsake. Men på tross av alle tegn på det motsattehar menneskesinnet i seg en medfødt tendens til å forsøke å bygge opp igjen en dyp og urokkelig tillit til livets iboende sunne tilregnelighet og verdi. Der det ikke skapes kunstig motstand mot dem, vil sinnet finne de forklaringene akseptable som er i overensstemmelse med denne åndens dypere lov.

Effekten av å få en ny hjerne

De som har direkte tilgang til reinkarnasjonens sannhet, er til og med færre enn de som har direkte tilgang til sannheten om den individuelle sjels udødelighet. Minnene fra alle tidligere liv er lagret og bevart i den individuelle sjels mentale kropp, men de er ikke tilgjengelige for det vanlige menneskets bevissthet fordi et slør er lagt over dem. Når sjelen bytter sin fysiske kropp, får den en ny hjerne, og dens normale våkne bevissthet fungerer i nær forbindelse med hjerneprosessene. Under vanlige omstendigheter kan bare minnene fra det nåværende liv opptre i bevisstheten, fordi den nye hjernen hindrer forløsningen av minner etter de erfaringene som ble samlet i tidligere liv med andre hjerner som medium.

Minner fra tidligere liv

I sjeldne tilfelle og på tross av hjernens motstand lekker noen minner fra tidligere liv inn i det nåværende liv i form av drømmer som er fullstendig uforklarlige i lys av det nåværende liv. Et individ ser kanskje personer i drømme som han aldri har sett i sitt nåværende liv. Det skjer da ofte at de som viste seg i drømmen, var personer han hadde møtt i sine tidligere liv. Men når de er av det vanlige slaget, kan selvfølgelig ikke slike drømmer behandles som et minne fra tidligere liv. De bare indikerer at forestillingsevnen som virker i drømme, er påvirket av informasjon hentet fra tidligere liv. Virkelige minner fra tidligere liv er like klare, stabile og sikre som minnene fra det nåværende liv. Når de dukker opp i et individ, er han ikke lenger i tvil om at han har eksistert i flere forutgående liv sammen med mange andre individer. Akkurat som han ikke kan tvile på det som har skjedd tidligere i den nåværende inkarnasjon, kan han ikke tvile på sitt liv i forutgående inkarnasjoner.

Forløsning av minner fra tidligere liv

Antallet personer som kan huske sine tidligere liv, er svært lite sammenlignet med det store flertall som er så fullstendig bundet til eksistensens grove sfære at de ikke engang har en mistanke om at det finnes oversanselige virkeligheter. Så lenge bevisstheten er sammenfiltret med den fysiske kroppen og dens hjerneprosesser, er forløsningen av slike minner strengt betinget av hjernens begrensninger. Når bevisstheten er frigjort fra de begrensninger som hjernen pålegger den, kan den vinne tilbake og gjenopprette de minnene fra tidligere liv som alle er lagret i den mentale kroppen. Dette impliserer en grad av ubundethet og forståelse som bare åndelige avanserte personer kan ha. Minnene fra tidligere liv kan fremtre med full klarhet og sikkerhet også hos dem som fremdeles krysser bevissthetens indre plan uten å ha blitt åndelig fullkomne ennå.

Tap av minner fra tidligere liv påvirker ikke fremgangen

Med unntak av i abnormale og sjeldne tilfelle kommer ikke minnet om tidligere liv tilbake til et menneske så sant han ikke er tilstrekkelig avansert fra et åndelig synspunkt. Denne forholdsregelen skapt av livets lover sikrer den individualiserte sjelen en ubelemret åndelig utvikling. Ved første øyekast virker det kanskje som om tapet av minnene fra tidligere liv er et totalt tap, men dette er langt fra riktig. Som regel er kunnskap om tidligere liv slett ikke nødvendig som rettesnor for den åndelige evolusjonens videre fremgang. Åndelig evolusjon består i å styre livet i lys av de høyere verdier som oppfattes av intuisjonen, ikke i å tillate det å bli determinert av fortiden. I mange tilfeller virker til og med minnene fra det nåværende liv som en hemsko når det gjelder en del omtilpasninger som nødvendiggjøres av åndelige behov i løpet av et livs skiftende omstendigheter. Frigjørelsens problem kan på en måte sies å være et problem som dreier seg om hvordan man kan oppnå frihet fra en fortid som nådeløst former nåtiden hos dem som er bundet til fødselens og dødens hjul.

Skjerming fra komplikasjoner

Livet ville være uendelig mer komplisert hvis en som ikke var åndelig avansert, skulle tynges ned av bevisstgjorte minner fra utallige tidligere liv. Han ville bli blendet og uroet av mangfoldigheten i de scenene der andre mennesker ville vise seg for ham i erindringens lys. Det kreves imidlertid ikke av ham at han skal mestre en slik forvirring siden han skjermes fra denne gjenoppvekkingen av tidligere livs minner. Ting og personer fremstår for ham i en avgrenset og definert sammenheng og ramme slik at han enkelt kan avgjøre sine handlinger og reaksjoner i lys av det han vet fra det nåværende liv.

Dette betyr ikke at hans handlinger og reaksjoner ene og alene avgjøres av det han vet fra nåværende liv. Alt som har skjedd i tidligere liv, tar sin egen ubevisste, men effektive del i determineringen av handlinger og reaksjoner. På tross av denne reelle innflytelsen fra tidligere liv er det en kjensgjerning at bevisstheten, siden den er skjermet fra en gjenoppvekking av bevisst erindring, ikke utsettes for den forvirringen som ville blitt resultatet av at bevisste minner fra tidligere liv var blant de data han måtte ta i betraktning når han hadde til hensikt å avgjøre sine handlinger og reaksjoner.

Forutsetninger for forløsning av minner

Gjenoppvekkelsen av minner fra tidligere liv kan møtes uten forvirring eller tap av likevekt bare når personen er uten begjær og har mistet all følelse for "mitt" og "ditt." De som han engang så på som sine egne, måtte kanskje i det nåværende liv betraktes som andres eiendom. Og hvis han skulle opprettholde sine tilknytninger og "rettigheter," ville han skape usigelige komplikasjoner, lidelse og forvirring for seg selv og andre. Eietrang av alle slag må være rensket ut av sinnet hvis aspiranten skal kunne være åndelig forberedt på å motstå en slik forstyrrende innflytelse av minner fra tidligere liv.

Åndelig forberedelse

Når et individ er åndelig forberedt, er han fullstendig uten begjær og helt fylt av upersonlig kjærlighet. Alle det personlige egoets floker har forsvunnet fra hans sinn. Han kan betrakte sine gamle venner og fiender med den samme sinnsro. Han er så løftet ut av sine begrensninger at han er den samme overfor både familie- og ikke-familiemedlemmer fra dette eller tidligere liv. Han er fri fra enhver forestilling om presserende krav eller motkrav fra sin side overfor andre eller fra andres overfor ham, fordi han har realisert den dypere sannhet om alt livs enhet og det illusoriske i verdslige hendelser.

Klok bruk av gjenoppvekkede minner

Det er bare når en person er åndelig forberedt på denne måten at han ikke lar seg affisere av de klare minnene fra tidligere liv, og bare da har det verdi for ham å ha tilgang til dem. For nå kan han ha den kjølige og sikre dømmekraften av ren, ubestikkelig kjærlighet som setter ham i stand til å gjøre riktig og klok bruk av denne nye kunnskapen, samlet gjennom gjenoppvekkede minner fra tidligere liv. Denne kunnskapen åpner for mye informasjon om egne inkarnasjoner og inkarnasjonene til andre mennesker som har vært forbundet med ham i tidligere liv. Den hjelper ham ikke bare til å avansere på den åndelige sti gjennom bevisst karmisk tilpasning, men også til å hjelpe andre på stien ved å veilede dem i lys av deres tidligere liv.

Fordeler ved gjenvunnet minne

Den åndelige evolusjon skyter fart når minnet om tidligere inkarnasjoner er gjenvunnet på naturlig vis. Å vikle seg ut av verdslige forhold gjøres enklere gjennom bevisst kunnskap om utviklingshistorien til disse flokene. Åndelig evolusjon, som stort sett ikke var den begrensende fortiden bevisst, oppnår nå bevissthet om den. De fortidsskapte ulempene så vel som ressursene er nå innenfor bevissthetens rekkevidde og kan derfor håndteres på en intelligent og forsiktig måte. Uartikulert intuisjon suppleres av gjennomtenkte data. Slik blir handlingen mindre ladet med mulige feil, og får et større potensiale når det gjelder å produsere det ønskede resultat.

Kunnskap om tidligere liv

Siden visdommens Mestere har oppnådd åndelig fullkommenhet, er de ikke spesielt interessert i tidligere inkarnasjoner, siden disse bare representerer noen av den verdslige eksistensens mange uviktige kjensgjerninger. Hvis de gjør bruk av sin kunnskap om en persons tidligere liv, er det bare for å hjelpe ham videre mot den evige Sannhet. Deres kunnskap om fortiden stiller dem i en helt spesiell stilling når det gjelder å gi en aspirant akkurat den veiledningen han trenger. Detaljene på aspirantens åndelige sti avgjøres oftest av fortidens hendelser, måten han har søkt den høyeste Sannhet på i tidligere liv og de ulempene og fordelene han har skapt seg gjennom sine tidligere handlinger. Alt dette som er skjult for aspiranten, ligger åpent for den Fullkomne Mesters uformørkede syn og han bruker sin kunnskap til å fremskynde Sannhetssøkerens åndelige progresjon. Mesteren leder aspiranten med utgangspunkt i det stedet der han har havnet gjennom flere livs eksperimentering og søken. I åndelige ting — som i verdslige ting — betyr mer og sikrere kunnskap innspart energi og tid.

Kjønn som spesifikk form for tosidighet

Den individualiserte sjel har sin begynnelse og sin kilde i Guds uendelige, formløse, kjønnsløse og udelelige væren som er hinsides alle former for tosidighet eller evolusjon. Med den individualiserte sjelens begynnelse begynner også tosidighet og evolusjon, selv om den spesifikke formen for tosidighet som oppstår av ulikhet og tiltrekning basert på seksualitet, dukker opp på et senere stadium i evolusjonen. Tosidigheten eksisterer så sant det finnes subjekt og objekt — et bevissthetssenter, hvor uklart det enn er, og dets omgivelser. Seksualitet derimot, er en spesifikk form for kroppslig tiltrekning som forutsetter formenes differensiering, en spesifikk involvering i formene fra psykens side, og spesifikke uttrykk for liv og energi.

Seksualitet i subhumane former

I mineralenes rike finnes det ingen seksuelle forskjeller. I plantenes og trærnes rike har kroppens seksuelle differensiering med dens spesialiserte biologiske funksjoner begynt å eksistere. Planter og trær frembringer ingen seksuell bevissthet, siden deres bevissthetsutvikling er rudimentær og dens uttrykk ikke påvirket av disse kroppslige differensieringene. Kontakten mellom hankjønn og hunkjønn i planter og trær er ikke direkte (fordi de er festet til bakken), men kun indirekte ved hjelp av mellomledd som vind, bier og så videre. Sett i perspektiv av formenes evolusjon, kan derfor en viss seksuell differensiering sies å begynne å ta form allerede på plantenes og trærnes stadium, men fra deres egen bevissthets synspunkt, kan de ikke sies å ha av noe seksuelt særpreg, fordi deres bevissthet om motsetninger ikke på noen måte er farget av seksualitet.

I evolusjonen av seksuell tosidighet står planter og trær midt mellom mineraler som ikke er differensiert seksuelt, og fugler og dyr hvor denne differensieringen er fullstendig. Like før sjelen inkarnerer i sin første menneskelige form, oppnår den full bevissthet og energi i sin høyeste dyriske form som den så legger vekk for å ta en menneskelig kropp. Reinkarnering av den individualiserte sjel gjennom menneskelige former følger etter dens serie av inkarnasjoner i subhumane former.

Psyken modifisert av seksualitet

Hos dyr uttrykker seksualiteten seg ikke bare gjennom kroppslige ulikheter og aktiviteter, den er en dypt rotfestet faktor som påvirker bevisstheten. Siden menneskene arver sine kropper så vel som sin bevissthet fra høyt utviklede dyr som aper, er også mennesket underlagt den seksuelle tosidighet. Hos mennesket er seksualiteten så komplett utviklet at den ikke lenger angår kroppen alene. Den har en grunnleggende modifiserende effekt på psyken som vil søke sitt uttrykk gjennom kroppen i overensstemmelse med om dens kropp er av mannlig eller kvinnelige form.

Mannlige og kvinnelige inkarnasjoner

Etter å ha oppnådd menneskelig form, forekommer det som regel ingen tilbakevenden til dyriske former, tilfeller av regresjon til subhumane former er spesielle og sjeldne unntak. Når sjelen først har oppnådd menneskelig status, er den vanlige fremgangsmåten at den gjennomgår sine utallige reinkarnasjoner i den menneskelige form alene. Menneskeformen kan noen ganger være av hunkjønn og noen ganger av hankjønn i overensstemmelse med sanskaraene og sjelens åndelige behov. Den kvinnelige form har det spesielle privilegium at selv Sadguruen og Avataren må fødes gjennom en kvinnelig form. Den mannlige form har det privilegium at de fleste Sadguruer fremstår i mannlig form. Og selv om kvinner blir helgener og Mestere, fremstår Avataren alltid i mannlig form.

Spesifikk inkarnasjon determinert av sanskaraer

De generelle fordelene og ulempene som en inkarnasjon innebærer, determineres av de spesifikke sanskaraer som den individuelle sjelen allerede har akkumulert i sin fortid. De behovene som er involvert i sjelens videre utvikling, står i forhold til dens akkumulerte sanskaraer. Derfor er det faktisk disse oppsamlede sanskaraene som avgjør om sjelen skal ta sin neste inkarnasjon i Øst eller Vest, i en mannlig form eller i en kvinnelig form, i én eksistens-syklus eller i en annen. De midlene som en spesifikk inkarnasjon kan stille til rådighet, avhenger ikke bare av om inkarnasjonen er i en mannlig form eller i en kvinnelig form, men også av om den finner sted i én eksistens-syklus eller i en annen eksistens-syklus, og om den tilsvarer det jordiske livs grunntone enten på den østlige eller den vestlige halvkule.

Øst og Vest

Generelt sett har Østen i dag stort sett utviklet seg mer i åndelig retning enn i materiell, med det resultat at det østlige sinn har en mer spontan higen etter Gud. Vesten har i det store og hele utviklet seg mer i materiell retning enn i åndelig, med det resultat at det vestlige sinn har en mer spontan trang mot det intellektuelle og artistiske. En inkarnasjon i Øst bringer vanligvis med seg en sterkere tendens mot åndelighet enn i Vest og en inkarnasjon i Vest bringer vanligvis med seg en sterkere tendens mot det materielle enn i Øst. Men sjelen må erfare de materielle så vel som de åndelige aspekter ved livet før den befris fra et delt livs lenker. Derfor må den samme sjelen inkarnere både i Øst og i Vest.

Skifte av sfære

Hvis sjelen har hatt mange påfølgende inkarnasjoner i Øst, bærer den med seg inntrykkene fra sine liv i Øst, og selv om den lever i Vest, lever den et liv som i det vesentlige står i samsvar med et østlig livsmønster. Hvis en sjel har hatt mange påfølgende inkarnasjoner i Vest og deretter tar en inkarnasjon i Øst, bærer den med seg inntrykkene fra sine liv i Vest, og selv om den lever i Øst, fører den et liv i samsvar med et vestlig livsmønster. Slik får man for eksempel noen ganger en europeisk sjel i en indisk form eller en indisk sjel i en europeisk form. Det er viktig at man husker at denne forskjellen bare er relatert til forutgående liv og sanskaraer, og at sjelen som sjel betraktet er hinsides slike distinksjoner.

Eksistens-syklier

Midlene som stilles til rådighet gjennom mannlige og kvinnelige inkarnasjoner, er ikke strengt uforanderlige. De skifter alt ettersom eksistens-syklusene skifter så vel som ettersom inkarnasjonene finner sted i Øst eller Vest. I noen tidsepoker er menn mer aktive, energiske og materialistiske enn kvinner. I andre epoker er det motsatte tilfelle. I tidligere tider var Østens kvinner tapre og intellektuelle. De så ikke på noe offer som for stort når det gjaldt deres ektemenns lykke og velferd, og deres åndelige ydmykhet strakte seg så langt at de betraktet sine ektemenn som Gud selv. Nå har den vanlige mann i Øst en sterkere åndelig tilbøyelighet enn den vanlige kvinne, akkurat som den vanlige kvinne i dagens Vest har sterkere åndelige tilbøyeligheter enn den vanlige mann. En mann som lever i Øst er annerledes enn en mann som lever i Vest og en kvinne som lever i Øst er annerledes enn en kvinne som lever i Vest. Humoren i dette er at sammenlignet med medlemmer av det motsatte kjønn viser den samme sjelen forskjellige grader av overlegenhet, underlegenhet, eller likeverdighet i åndelige og materielle saker — avhengig av eksistens-syklus, kroppens kjønn og den jordiske sfære den tar sin inkarnasjon i.

Midler for den mannlige og kvinnelige form

Selv om midlene som stilles til rådighet av hvert enkelt kjønn, varierer som en følge av den tidsepoke og plass der inkarnasjonen skjer, stiller hvert enkelt kjønn spesielle midler til rådighet slik at erfaringen kan utvikles i spesifikke retninger. Lærdommen som enkelt tilegnes i mannlige inkarnasjoner, er kanskje ikke så lett å oppnå i kvinnelige inkarnasjoner og lærdommen som enkelt tilegnes i kvinnelige inkarnasjoner, er kanskje ikke så lett å oppnå i mannlige inkarnasjoner. Som regel utmerker menn seg ved egenskaper som har med hodet og viljen å gjøre. De har evnen til sunn dømmekraft og stø målbevissthet. Som regel utmerker kvinnene seg i hjertets egenskaper. De har evnen til en intens kjærlighet som gjør at de ønsker ethvert offer velkommen for den elskedes skyld. Det er på grunn av denne kvinnens kjærlighetsevne at kvinnens navn ofte gis forrang når Avatarens navn nevnes i tilbedelse — som når Ramas eller Krishnas bhaktaer (elskere) synger om "Sita-Ram" eller "Radha-Krishna."

Når det gjelder hjertets egenskaper, er kvinner vanligvis menn overlegne og i egenskaper som har med hodet og viljen å gjøre, er menn vanligvis kvinner overlegne. Poenget er at den samme sjelen utmerker seg i egenskaper som har med hjertet eller hodet og viljen å gjøre alt ettersom den tar en inkarnasjon i en kvinnelig eller mannlig skikkelse. Denne alterneringen fra det ene til det andre i utviklingen av spesifikke åndelige kvaliteter går sin gang gjennom alterneringene mellom mannlige og kvinnelige former inntil en allsidig utvikling er oppnådd.

Mannlige og kvinnelige inkarnasjoner like uunnværlige

Siden mannlige og kvinnelige inkarnasjoner er like nødvendige for Selvkunnskap, er det ikke riktig å betrakte den ene som viktigere enn den andre. Selv om det finnes forskjeller mellom de respektive fordelene de tilbyr, er begge like uunværlige. Sjelen må gjennomgå mannlige inkarnasjoner så vel som kvinnelige inkarnasjoner hvis den skal få den rikholdige erfaring som er en forutsetning for å kunne realisere den kjensgjerning at sjelen i seg selv er hinsides alle former for tosidighet— inkludert det svært markante motsetningsparet som er basert på kjønn.

Subjektet og objektets enhet

Før sjelen settes fri fra alle sanskaraer, tar den på seg tallrike mannlige former og tallrike kvinnelige former. Hvis sjelen skulle inkarnere bare i mannlige former eller bare i kvinnelige former, ville dens erfaring forbli ensidig og ufullstendig. Erfaringens dualisme kan bare overvinnes gjennom forståelse, og en forståelse av erfaringen er bare delvis så lenge den kun beveger seg innenfor den ene av de to motsetningenes grenser. Enhet mellom erfaringens subjekt og objekt er uoppnåelig så lenge det finnes noe som helst aspekt eller element i objektet som ikke er dekket helt og fullt av ens egen erfaring, og dette gjelder spesielt for seksuell tosidighet.

Sinnet bevarer inkarnasjonenes erfaringer

Sinnet bevarer de erfaringene det har samlet sammen i sine mannlige og kvinnelige inkarnasjoner. Siden sjelen identifiserer seg med kroppen, finner de psykologiske tendensene som er i harmoni med kroppens kjønn, et passende medium å uttrykke seg gjennom. De tendensene som er karakteristiske for det motsatte kjønn, fortrenges vanligvis til den ubevisste delen av sinnet fordi de ikke harmoniserer med kroppens kjønn og derfor finner at mediet hindrer uttrykket. Når sjelen tar en kvinnelig kropp, blir de mannlige tendensene på sett og vis tilsidesatt og bare de kvinnelige tendensene frigjøres for uttrykk. Når sjelen tar en mannlig kropp, settes de kvinnelige tendensene på samme måte til side og de mannlige tendensene frigjøres for uttrykk.

Den seksuelle flokes tilblivelseshistorie

Identifisering med kroppen betyr også identifisering med kroppens kjønn. Denne identifiseringen innebærer derfor at bare den begrensede del av sinnet som er i overensstemmelse med kroppens kjønn, får fritt spillerom. Siden den andre delen av sinnet ligger fortrengt og latent i det ubevisste, gir en følelse av ufullstendighet seg til kjenne i den bevisste delen — så vel som en tendens til å ville gjenopprette fullstendighet gjennom tilknytning til personer av motsatt kjønn. Ved å involvere seg i det motsatte kjønn søker den begravde delen av sinnet som ikke er i overensstemmelse med den egne kroppens kjønn, et slags uttrykk gjennom en annen. Fra dette synspunktet kan seksuell tiltrekning sies å være et resultat av at sinnet anstrenger seg for å forene seg med sin egen ubevisste del.

Seksualitet er en manifestasjon av det bevisste sinnets uvitende forsøk på å kompensere for den fragmenteringen som ligger i en identifisering med kroppens kjønn. Dette forsøket på å kompensere for fragmentering er imidlertid dømt til å være formålsløst, fordi det ikke bare baserer seg på identifisering med kroppen, men faktisk også forsterker den ved å sette det motsatte kjønns kropp i opposisjon og filtre seg inn i den gjennom bindinger og eiertrang.

Forståelse gjennom ubundethet

Når sjelen forsøker å overkomme seksuell tosidighet gjennom å løsrive seg fra det motsatte kjønn, forbereder den veien til en forståelse av erfaring assosiert til det motsatte kjønn innenfra. Da prøver en mann å forstå en kvinne, ikke gjennom en manns øyne, men gjennom forestillingsevnens møte med hva en kvinne føler at hun er i sin egen personlige erfaring. På samme måte prøver en kvinne da å forstå en mann, ikke gjennom en kvinnes øyne, men gjennom forestillingsevnens møte med hva en mann selv føler hva han er i sin egen personlige erfaring. Slik, hvor paradoksalt det enn kan virke, forhindrer det motsatte kjønns form den sanne forståelse av erfaringer forbundet med det motsatte kjønn. Ubundethet av det motsatte kjønns form forenkler en sann forståelse av erfaringer assosiert til det motsatte kjønn, fordi den fjerner den barrieren som skapes av en sex-besatt forestillingsevne.

Frihet fra sex-belemret forestillingsevne

Mens man er i ferd med å overskride seksuell tosidighet og prøver å forstå erfaring assosiert til det motsatte kjønn, viser man faktisk av og til trekk som vanligvis assosieres til det motsatte kjønn. Slik kler for eksempel noen aspiranter i mannlig kropp seg i kvinneklær i en viss fase, snakker som dem, føler som dem og adopterer deres vaner. Men dette er bare en forbigående fase. Når den indre forståelse av den relevante erfaring er fullstendig, opplever de seg hverken som bare hankjønn eller bare hunkjønn, men som hinsides kjønnsforskjeller. Erfaring forbundet med den mannlige så vel som den kvinnelige skikkelse er tilgjengelig for aspiranter som har transcendert seksuelle særtrekk. De forblir uberørte av begges begrensninger fordi de gjennom forståelse har fridd seg fra den begrensende tvangen som kjennetegner en sex-belemret forestillingsevne.

Forsoning mellom det bevisste og ubevisste sinn

Den fullstendigheten som sinnet søker, kan ikke oppnås gjennom tilknytning til andre former og tilføyelser av dem. Den må søkes i det indre gjennom en gjenerobring av sinnets tapte enhet. Gjenforening mellom det bevisste og ubevisste sinn er mulig, ikke gjennom seksuell tiltrekning eller andre former for eiertrang, men gjennom ikke-identifisering med kroppen og dens kjønn. Ikke-identifisering med kroppen vil fjerne barrierene som hindrer sammenslåing og integrering av den erfaringens totalitet som er avleiret i sinnet. Indre fullstendighet må søkes gjennom overvinnelsen av seksuell tosidighet og egenart som bare forsterker identifisering med kroppen.

Guddommelig kjærlighet

Å bli fri fra sin tilknytning til det motsatte kjønn er å bli fri fra det kjønnets dominans som tilhører kroppen sjelen har inkarnert seg i, og slik tilintetgjøre de fleste av de sanskaraene som tvinger sjelen til å identifisere seg med kroppen. Å overskride seksuell tosidighet betyr ikke i seg selv at man har overvunnet all tosidighet, men det rekker langt når det gjelder en fullstendig transcendering av tosidighet i alle dens former. På den andre siden er det like sant at den seksuelle tosidighetens problem er en del av dualismens problem i det store og hele. Dets fulle løsning kommer derfor når det mer omfattende dualitets-problemet løses gjennom den guddommelige kjærlighet der det hverken finnes "jeg" eller "du," hverken mann eller kvinne. Hensikten med mannlige og kvinnelige inkarnasjoner er den samme som med evolusjonen selv, det er å sette sjelen i stand til å nå frem til sin egen udelte og udelelige eksistens.

Inkarnasjoner styrt av karmaloven

I en individuell sjels suksessive inkarnasjoner finnes det ikke bare en rød tråd av sammenheng og identitet — manifestert i det personlige minnet og gjenoppvekket hos avanserte sjeler — loven om årsak og effekt regjerer også uavbrutt gjennom karmas uopphørlighet og funksjon. De suksessive inkarnasjonene med alle sine respektive særegenheter determineres strengt og usvikelig av rasjonell lov, slik at det blir mulig for den individuelle sjelen å forme sin fremtid gjennom klok og intelligent handling. De forutgående livs handlinger bestemmer det nåværende livs forhold og omstendigheter, og det nåværende livs handlinger bidrar til å determinere forhold og omstendigheter i fremtidige liv. Den individualiserte sjels suksessive inkarnasjoner avslører sin fulle betydning bare i lys av karmalovens funksjon.

Karma vedvarer gjennom den mentale kroppen

De periodevise inkarnasjonene i den grove verden er bare tilsynelatende uten sammenheng. Karma vedvarer som et forbindelsesledd og en determinerende faktor gjennom den mentale kroppen som fortsetter å være en varig og konstant faktor gjennom alle sjelens liv. Karmaloven og måten den virker på, vil ikke kunne forstås så lenge den grove kroppen og den grove verden betraktes som eksistensens eneste kjensgjerninger. Karmisk determinering muliggjøres ved eksistensen av de subtile og mentale kropper og verdener.

Mentale og subtile kropper

Det planet der man kan eie fysisk bevissthet, er den grove verden. De plan der man kan eie bevissthet om begjær, finnes i den subtile verden og de plan der sjelen kan ha mental bevissthet, finnes i den mentale verden. Begjærets kilder finnes i sinnet som er på de mentale plan. Her blir begjærets frø festet til sinnet. Begjæret eksisterer her i latent form, slik treet ligger latent i frøet. Den mentale kroppen som er sinnets bolig, kalles ofte karan sharir eller den kausale kropp, fordi den bærer i seg frøene eller årsakene til alle begjær. Sinnet oppbevarer alle inntrykk og disposisjoner i latent form. Det begrensede "jeg" eller ego er satt sammen av disse sanskaraene. Den faktiske manifestering av sanskaraer i bevisstheten slik de uttrykker seg ved ulike mentale prosesser, finner imidlertid sted i den subtile kroppen.

Dannelse og videreføring av ego-sinnet

Sjelen som i virkeligheten er én og udifferensiert, blir tilsynelatende individualisert gjennom den mentale kroppens begrensninger, der ego-sinnet har sitt sete. Ego-sinnet formes av akkumulerte inntrykk etter tidligere erfaringer og handlinger. Og det er ego-sinnet som utgjør kjernen i det reinkarnerende individs eksistens. Ego-sinnet som reservoar for latente inntrykk er den mentale kroppens tilstand. Ego-sinnet, når det blir ånd og opplever aktiviserte manifesterte inntrykk, er den subtile kroppens tilstand. Ego-sinnet, når det stiger ned i den grove sfære for kreativ handling, er en fysisk inkarnasjonstilstand. Altså er ego-sinnet, som har sitt sete i den mentale kroppen, den enheten som inneholder alle fasene i det separate individets kontinuerlige eksistens.

Lagrede inntrykk determinerer en inkarnasjons betingelser

Ego-sinnet med sitt sete i den mentale kroppen tar på seg lavere kropper i henhold til hvilke inntrykk som er lagret i det. Disse inntrykkene avgjør om et individ kommer til å dø ung eller gammel, om han vil oppleve god helse eller sykdom eller begge deler, om han vil være vakker eller stygg, om han vil være fysisk handikappet som for eksempel blind, eller nyte godt av en velfungerende kropp, om han vil ha et skarpt eller sløvt intellekt, om han vil ha et rent eller urent hjerte, en sterk eller svak vilje, om han vil være absorbert i jaget etter materielle goder eller søke åndens indre lys.

Tosidigheten spill

Ego-sinnet modifiseres i sin tur gjennom karmas avleirede inntrykk som ikke bare inkluderer fysiske og materielle handlinger, men også tanker og følelser. Og betingelsene for enhver inkarnasjon tilpasses ego-sinnets sammensetning og behov. Slik vil en person som har utviklet spesielle ferdigheter eller tendenser i én inkarnasjon, kunne ta dem med seg til påfølgende inkarnasjoner. Likeledes kan saker som ikke fullføres i én inkarnasjon, fullføres i de påfølgende inkarnasjoner. Gjennom inntrykkenes standhaftighet vil de karmiske leddene som blir smidd i én inkarnasjon, videreføres og utvikles i påfølgende inkarnasjoner. De som har hatt nær forbindelse med hverandre gjennom gode eller onde handlinger, tenderer derfor til å gjenoppta forbindelsen. Slik fortsetter sjelen å spille dualismens spill og samler så mye erfaring om motsetningene at den gjennom sin erfarings fullstendighet tilslutt blir moden for å legge vekk ego-sinnet og vende seg innover for å lære seg selv å kjenne som Oversjelen.

Krav og motkrav skapt av gi-og-ta

Hvis det har eksistert forhold mellom enkelte personer der karmiske og sanskariske bindeledd har blitt smidd mellom dem og skapt krav og motkrav, må de komme sammen på ny og fortsette sine mellomværender slik at disse kravene og motkravene kan bli møtt. Det en person gir med et selvisk motiv, binder ham på samme måte som det han tar med en følelse av adskilthet. En gi-og-ta transaksjon som binder på denne måten, behøver ikke å være på et rent materielt plan i form av bytte av eiendeler eller penger, heller ikke i utføringen av en eller annen fysisk oppgave. Den kan også bestå av en utveksling av synspunkter og følelser.

Innblandings-karma

Hvis en person viser respekt overfor en helgen på de høyere bevissthetsplan, skaper han et krav mot ham. Helgenen som fremdeles krysser de indre plan og vandrer på den åndelige sti, må da stoppe opp og gi denne personen slik hjelp at han blir brakt til det samme punktet på stien som han selv har nådd. Å vise en avansert sjel respekt utgjør derfor en innblandings-karma. Selv om respekt i seg selv er en god ting å motta, må den avanserte sjelen — fordi han mottar den — kanskje gjøre et opphold på den åndelige sti inntil han har hjulpet den personen som kom til ham og viste ham respekt.

Sjelens evne til respons

Sjelens evne til å gi rask og korrekt respons kommer til uttrykker gjennom loven om at hat avler hat, lyst avler lyst og kjærlighet avler kjærlighet. Denne loven opererer ikke bare i løpet av et enkelt liv, men gjennom flere liv. Et individ føler at han må hate eller frykte en fiende fra tidligere liv selv om det kanskje ikke finnes noen åpenbar grunn for en slik holdning i det nåværende liv. På samme vis føler han at han må elske og hjelpe en venn fra tidligere liv uten at det nåværende liv gir han noen åpenbar grunn til det. I de fleste tilfelle er ikke personen klar over årsaken til denne uforklarlige holdningen, men det betyr ikke at det ikke finnes årsaker til den. Mye som kan virke uforklarlig på overflaten, blir forståelig sett i lys av karmiske bindeledd hentet fra tidligere liv.

Karmaloven er en lov som gir seg til kjenne gjennom den kontinuerlig skiftende gjensidige tilpasningen mellom individuelle sjeler som må søke sitt uttrykk i en felles verden. Den er et resultat av ego-sinnets evne til å gi respons. Når to sjeler innleder et forhold, har den rytmen de starter opp med, en tendens til å vare ved hvis de to sjelene ikke — gjennom ny intelligent karma — skifter rytme og løfter den opp til en høyere kvalitet.

Valgfrihet og skjebne

Som regel har akkumulert karma en viss inerti i seg. Den forandrer ikke sin fremdrifts natur så lenge den ikke har en god grunn til det. Før karma skapes, har individet en slags frihet til å velge hva han skal bli. Men etter at kursen er staket ut, blir karma en faktor som ikke kan ignoreres og som enten må leves ut gjennom de resultatene den bringer med seg eller motvirkes gjennom en ny og mer hensiktsmessig karma. Gleden og smerten som erfares i et menneskeliv på jorden, suksessen og mislykketheten som ledsager det, det man klarer å oppnå og de hindringene man møter, vennene og fiendene som opptrer i det — alt er determinert av tidligere livs karma. Karmisk determinasjon blir populært kalt skjebne. Skjebne står imidlertid ikke for et utenfra-påført og undertrykkende prinsipp. Skjebnen er menneskets eget skaperverk som forfølger ham fra tidligere liv, og slik den er formet av fortidens karma, kan den også modifiseres, omformes og til og med avvikles helt gjennom karma i det nåværende liv.

Herre over egen skjebne

Akkurat som karmas beskaffenhet i det jordiske liv determineres av inntrykk lagret i ego-sinnet, determineres inntrykkene i sin tur av karmas beskaffenhet i det jordiske liv. Inntrykkene i ego-sinnet og karmas beskaffenhet er gjensidig avhengig av hverandre. Karma på jorden spiller en viktig rolle i formingen og omformingen av inntrykkene i ego-sinnet, og i å gi det en fremdrift som determinerer individets videre skjebne. Det er på den jordiske livs scene at kreativ og effektiv karma kan uttrykkes gjennom den grove kroppen som medium. Rett forståelse og bruk av karmaloven setter mennesket i stand til å bli herre over sin egen skjebne gjennom sine egne akkumulerte handlinger. Hver person har blitt hva han er gjennom sine egne akkumulerte handlinger. Og det er gjennom sine egne handlinger at han kan forme seg selv etter sitt hjertes mønster og til slutt frigjøre seg fra den karmiske determinasjon som regjerer ham gjennom liv og død.

To slags karma

Generelt finnes det to slags karma: den som binder og den som er til hjelp henimot Frigjøring og Selvrealisering. God så vel som dårlig karma binder så lenge den nærer ego-sinnet gjennom feil forståelse. Men karma blir et redskap for Frigjøring når den springer ut av rett forståelse og sliter ut ego-sinnet. Rett forståelse i dette henseende formidles best av de Fullkomne Mestere som kjenner sjelen i dens sanne natur og skjebne og dessuten de komplikasjonene som karmaloven skaper.

Sann karma begynner med skillet mellom godt og ondt

Den karma som virkelig teller, begynner å eksistere etter at en person har utviklet en anelse om skillet mellom godt og ondt. I løpet av levetidens første syv år er de inntrykkene som settes fri for uttrykk, svært svake. De medfører også en bevissthet om verden som, i samsvar med dette, gir mindre respons til skillelinjene i den. Derfor setter ikke handlingene til barn under syv år særlig sterke eller virksomme inntrykk på ego-sinnet, og de spiller liten rolle når det gjelder å forme fremtiden. En sann og virksom karma som former ego-sinnet og dets fremtid, begynner etter at individet har utviklet ansvarsfølelse. Ansvarsfølelse er avhengig av en anelse om skillet mellom godt og ondt, noe som vanligvis først demrer etter at man har passert de yngste barndomsårene.

Sammenligning med loven om årsak og virkning

Karmaloven i verdienes verden kan sammenlignes med den loven om årsak og virkning som opererer i den fysiske verden. Hvis det ikke fantes en lov om årsak og virkning i den fysiske verden, ville alt bli kaos og folk ville aldri vite hva de kunne vente seg. Hvis karmaloven ikke fantes i verdienes verden, ville på samme vis den ytterste usikkerhet herske når det gjaldt de resultatene folk ville oppnå, og de ville ikke vite om de kunne vente seg godt eller ondt av handlingene sine. I de fysiske forkomstenes verden finnes det en lov om energiens konservering som sier at ingen energi noensinne går tapt. I verdienes verden finnes det en lov som sier at når først karma har begynt å eksistere, svinner den ikke hen på mystisk vis uten å lede til sitt naturlige resultat, den fortsetter inntil den bærer sin egen frukt eller avvikles gjennom motvirkende karma. Gode handlinger leder til gode resultater, og onde handlinger leder til onde resultater.

Karmaloven opprettholder universets moralske orden

Universets moralske orden opprettholdes gjennom det systematiske forholdet mellom årsak og virkning i verdienes verden. Hvis karmaloven skulle kunne underkastes lempelser, inkonsekvenser eller unntak og hvis den ikke kunne tilpasses absolutt alt i verdienes doméne med nøyaktighet, ville det ikke finnes noen moralsk orden i universet. Menneskets eksistens ville være meget risikabel sett fra oppnåelige verdiers perspektiv. I et univers uten moralsk orden ville menneskets streben være evig utsatt for tvil og usikkerhet. Det kan ikke finnes en forpliktende søken etter verdier der det ikke finnes en sikker forbindelse mellom mål og midler, eller hvis karmaloven kan settes til side. Karmalovens urokkelighet er betingelsen for en betydningsfull menneskelig handling som ville vært fullstendig umulig dersom karmaloven kunne ignoreres eller hånes.

Karmaloven er et uttrykk for rettferdighet

I sin ukrenkelighet er karmaloven lik de andre naturlovene. Den strengheten de karmiske lovene opererer med, kommer imidlertid ikke til sjelen som en undertrykkende og utenforstående blind makt, men som noe som er involvert i selve livs-planens rasjonalitet. Karmisk determinasjon er betingelsen for sann ansvarlighet. Det betyr at et individ vil høste som han sår. Det en person samler inn gjennom sin erfaring, står uten unntak i forhold til det han gjør. Hvis en person har gjort noen vondt, må han akseptere straffen for det, og ønske det vonde velkommen når det slår tilbake på ham selv. Hvis han har gjort godt for noen, må han også motta belønningen for det og glede seg over det gode som slår tilbake på ham selv. Det han gjør for en annen, har han også gjort for seg selv, selv om det kan ta tid før han innser at det er akkurat slik det er. Karmaloven er et uttrykk for rettferdighet og en avspeiling av livets enhet i en verden av tosidighet.

Karmisk gjeld og fordringer

Seriene av inkarnasjoner som karmisk determinering tvinger sjelen til å gjennomgå, har en tendens til å bli endeløse. Gjennom utallige liv kommer individet i kontakt med talløse personer og han har all slags gi-og-ta samspill med dem. Han er viklet inn i et nett av gjeld han må betale og utestående fordringer han må kreve tilbake. I følge karmisk lov kan han hverken unngå gjelden eller fordringene siden begge er et resultat av karma inspirert av begjær. Han fortsetter å inkarnere for å betale sin gjeld og kreve det han har utestående, men selv om han gjerne vil sluttføre regnskapet, er han ofte ute av stand til å gjøre det.

Vanskelig å ordne opp i gjeld og fordringer

Alle personene som individet står i karmisk forbindelse med gjennom gjeld eller fordringer, er kanskje ikke inkarnerte når han selv har tatt en kropp. Eller takket være de begrensningene hans egne ferdigheter og omstendigheter påfører ham, er han kanskje ute av stand til å møte alle situasjonens kompliserte krav. Mens han prøver å sluttføre regnskapet med dem han har hatt tidligere forbindelser med, kan han — i løpet av nettopp dette forsøket — ikke unngå å skape nye krav og motkrav i forhold til dem. Selv med nye personer kan han ikke unngå å skape gjeld og fordringer av ulike slag og størrelser og bli involvert i dem. På denne måten fortsetter et individ å addere sin gjeld og sine fordringer med det resultat at det ikke blir mulig å komme seg ut av disse endeløst forøkende og komplekse karmiske flokene.

Mesteren kan ordne opp i gjeld og fordringer

Den karmiske tråden av gjeld og fordringer ville blitt spunnet til evig tid hvis det ikke fantes en mulighet til å komme seg ut av den karmiske floken ved hjelp av en Fullkommen Mester. Han kan ikke bare innvie aspiranten i den ikke-bindende karmas kunst, han kan også være direkte instrumentell i å fri ham fra den karmiske floken. Mesteren har oppnådd enhet med Gud hvis kosmiske og universelle liv inkluderer alle personer. Siden han er ett med alt liv — og i sin representative kapasitet — kan han for aspirantens skyld bli et medium å ordne opp i all gjeld og fordringer gjennom som har oppstått gjennom aspirantens samspill med de utallige individer han har tatt kontakt med i sine inkarnasjoner. Hvis en person må være bundet til noen, er det best for ham å være bundet til Gud eller en Mester, fordi dette båndet til slutt befordrer frigjøringen fra alle andre bånd.

Forhold til Mesteren fortsetter gjennom flere livsløp

Når den gode karma fra tidligere liv har sikret aspiranten fordelen av å ha en Mester, vil det beste han kan gjøre være å overgi seg til Mesteren og tjene ham. Gjennom sin overgivelse kaster aspiranten sin karmiske byrde over på Mesteren som må finne måter å fri ham fra den på. Gjennom å tjene Mesteren vinner han muligheten til å komme seg ut av sin karmiske floke. Forholdet mellom aspiranten og Mesteren fortsetter ofte fra ett liv til et annet gjennom flere inkarnasjoner. De som har hatt forbindelse med Mesteren i tidligere liv, blir trukket mot ham ved en ubevisst magnetisme uten å vite hvorfor de blir dratt på denne måten. Det finnes som regel en lang historie bak den tilsynelatende uforklarlige hengivelsen aspiranten føler for sin Mester. Disippelen starter ofte der han sluttet i sin siste inkarnasjon.

Å be om Mesterens nåde

Når disippelen ber om Mesterens oppmerksomhet og nåde, er det ikke uten grunn. Noen ganger virker det som om Mesteren formidler åndelighet til en disippel uten noen åpenbar anstrengelse eller offer fra disippelens side. Men dette er alltid tilfeller der disippelen har fortjent retten til denne tjenesten ved sin forbindelse og sine anstrengelser i tidligere liv. Kjærligheten og hengivelsen som disippelen har følt for Mesteren i tidligere liv, har skapt en dyp kontakt mellom ham og Mesteren slik at oppvåkningen av åndelig lengsel i disippelen får sitt motstykke i den nåde og hjelp som strømmer mot ham fra Mesteren. Det er gjennom sin egen ikke-bindende karma at en person påkaller Mesterens nåde, akkurat som det er gjennom sin egen bindende karma at han ber om den gleden og smerten, det gode så vel som det onde, han har mottatt i dette liv.

Åndelig fremskritt krever aktiv anstrengelse

Som regel vil en person som har kommet inn på den åndelige sti, gradvis fortsette fremover til han har nådd målet, men dette gjelder ikke de som ikke har kommet inn på stien for alvor, eller de som ikke har en Mester til å veilede seg. Gjennom flere livsløps kaotiske søken vil de fleste personer komme enda lenger vekk fra målet ved å akkumulere bindende sanskaraer. Derfor kan ikke åndelig fremgang sies å være automatisk i den forstand at den kommer til den personen det gjelder uten at han virkelig anstrenger seg.

Fare for tilbakefall

Før eller senere vil imidlertid logikken i erfaringen samlet gjennom flere liv, drive alle til å gå inn på stien for å søke det høyeste mål. Når aspiranten først har kommet inn på stien, går han vanligvis jevnt fremover. Etterhvert som han går fremover på stien, utvikler han ofte latente evner som setter ham i stand til ikke bare å erfare de indre subtile og mentale verdener bevisst, men også å manipulere de kreftene og maktene som er tilgjengelige på bevissthetens høyere plan. Allikevel sikrer ikke kryssingen av de første få plan nødvendigvis en trygg og sikker videre framgang. Det finnes mange fallgruver på selve stien, og hvis han ikke får en Mesters sikre veiledning, står aspiranten i fare for å falle tilbake.

Yoga-bhrashta

Fra ethvert av de første få plan kan aspiranten, isteden for å fortsette fremover mot målet, få et slikt tilbakefall. I noen unntakstilfeller kan en aspirant på det fjerde plan invitere et slikt fall over seg gjennom misbruk av sine krefter, og det vil da ta meget lang tid før han er tilbake på sitt tidligere punkt i utviklingen. En aspirant som faller på denne måten, er kjent som en Yoga-bhrashta. Til og med yogier er underlagt den uunngåelige karmiske lov som ikke kjenner unntak, favorisering eller preferanser. Det er bare når aspiranten har fordelen av en Fullkommen Mesters veiledning at den åndelige reisen gjøres trygg og sikker, og det er bare da at det ikke finnes mulighet for fall eller regresjon. Mesteren styrer aspiranten vekk fra den negative karma han ellers kunne blitt involvert i.

Vandringen på den åndelige sti fortsetter gjennom flere inkarnasjoner før aspiranten når sitt mål. Århundrer av sammenhengende offer, tjeneste, selvrenselse, lidelse og målrettet søken må komme og gå før aspiranten er åndelig forberedt på den endelige realisering av Gud. Gudsrealisering, som er det inkarnerende individs mål, er aldri noe som oppnås i løpet av et enkelt liv. Det representerer alltid høydepunktet på hans sammenhengende anstrengelser gjennom mange liv. Mange livs uintelligente karma har skapt den individuelle sjels bindinger, og de må avvikles gjennom standhaftig å fortsette å skape intelligent og ikke-bindende karma gjennom mange flere liv.

Kraften bak inkarnasjonene er begjær

Kraften som holder den individuelle sjel bundet til livets og dødens hjul, er dens tørst etter den adskilte eksistens som er betingelsen for alle utallige begjær forbundet med objekter og opplevelser i motsetningenes verden. Det er for å oppfylle sine begjær at ego-sinnet fortsetter å inkarnere seg. Når alt begjær forsvinner, forsvinner inntrykkene som skaper ego-sinnet og holder liv i det. Når disse inntrykkene forsvinner, skrelles ego-sinnet av slik at det eneste som finnes, er realiseringen av den evige, uforanderlige Oversjel som er den eneste Virkelighet. Gudsrealisering er slutten på ego-sinnets inkarnasjoner, for den er slutten på selve dets eksistens. Så lenge ego-sinnet eksisterer i en eller annen form, vil det finnes en uunngåelig og uimotståelig trang til å inkarnere. Når ego-sinnet opphører å eksistere, opphører inkarnasjonene i Selvrealiseringens endelige oppfyllelse.

Reinkarnasjonenes kulminasjon

Det reinkarnerende individets liv har mange episoder og faser. Livshjulet dreier uopphørlig rundt og løfter individet mot høyden og bringer ham ned igjen fra hans høye posisjoner. Slik bidrar det til hans erfarings rikholdighet. Idealer som ikke ble oppnådd i ett liv, søkes videre i det neste, det han ikke fikk gjort, gjøres ferdig, skarpe kanter etter mislykkede anstrengelser slipes vekk, feil blir til slutt rettet opp. Regnskap fulle av gi-og-ta mellom mennesker tilpasses på nytt ved tilbakebetaling av karmisk gjeld og innkreving av karmiske fordringer. Til slutt — når erfaringen er modnet og gjennom ego-sinnets oppløsning — går sjelen inn i det guddommelige livs ene enhet. I dette guddommelige livet finnes hverken bindinger fra det man gir eller det man tar, fordi sjelen fullstendig har transcendert bevisstheten om adskilthet eller tosidighet.

Drama-analogi

Dramaet om den individuelle sjels kontinuerlige liv inneholder mange akter. Sett i perspektiv fra sjelens verdslige eksistens kan teppet sies å gå ned over dens liv etter hver akt. Men ingen akt avslører sin sanne betydning hvis den betraktes som noe som er komplett i seg selv. Den må betraktes i en større sammenheng, som et forbindelsesledd mellom de aktene som er ferdigspilt og de aktene som kommer etterpå. Dens mening er uløselig knyttet til temaet for hele det dramaet den er en del av. Aktens slutt er ikke det samme som slutten på det temaet som stadig utvikles. Skuespillerne forsvinner fra verdens scene bare for å komme tilbake i nye roller og i nye sammenhenger.

Gjemselsleken

Skuespillerne blir så oppslukt i sine respektive roller at de forholder seg til dem som om de skulle være eksistensens mål og mening. I de fleste av sine suksessive liv (som beløper seg til utallige inkarnasjoner) er de uten bevissthet om en vel bevoktet sannhet — nemlig at dramaets Forfatter Selv ble alle skuespillerne i Sin fantasi-produksjon og lekte gjemsel med seg Selv for å kunne ta Sin kreative uendelighet i full og hel bevisst besittelse. Uavgrensetheten må gjennomgå illusjonen om avgrensethet for å kunne kjenne seg som Uavgrensethet, og Forfatteren må spille alle skuespillernes roller for å kunne kjenne Seg Selv som Forfatteren av denne største av alle detektivhistorier som løses i løpet av skapelsens sykli.

Denne krigen er et nødvendig onde, den er i Guds plan som er å vekke menneskeheten opp til høyere verdier. Hvis menneskeheten ikke makter å ta til seg den lærdommen som krigen gir, vil den ha lidd forgjeves. Krigen lærer at selv en helt vanlig person kan heve seg opp til selvoppofrelsens høyeste høyder for en uselvisk saks skyld. Den lærer også at all verdens jordiske ting — velstand, eiendeler, makt, anerkjennelse, familie, ja til og med selve livets innhold og vesen på denne jorden — er flyktige og blottet for varig verdi. Gjennom lærdommen de bringer, kommer denne krigens hendelser til å vinne mennesket over til Gud, som er Sannheten, og de vil innvie ham til et nytt liv som inspireres av sanne og varige verdier.

Folk viser en uendelige offervilje og utholder usigelige lidelser for sine nasjoner og sine politiske ideologiers skyld. Derfor er de i stand til å vise den samme offerviljen og utholdenheten for Guds, eller Sannhetens, skyld. Alle religioner har stilt utvetydige krav til mennesket om et liv i Sannhet, derfor er det glade vanvidd å slåss i religionens navn. Det er på tide at menneskeheten får en ny visjon av sannheten og ser at alt liv er ett og at Gud er det eneste som er virkelig og spiller noen rolle. Gud er verdt å leve for, og Han er også verdt å dø for. Alt annet er en nytteløs og tom jakt etter illusoriske verdier.

det åndelige hierarki i sin helhet: Hvert enkelt av Avatarens (Gudmenneskets, Messias, Buddhas, Kristi, Rasools) tilkomster er Guds direkte nedstigning til jorden i menneskeform — som den Evige Levende Fullkomne Mester. Hver tidsalders fem Sadguruer tilskynder hans komme én gang pr. syklisk periode (fra 700 til 1400 år). For detaljer, se God Speaks av Meher Baba. — Red.  Tilbake

andres Frigjøring: For detaljer se "Avatarens Kretser". — Red  Tilbake

Menneskeguden: Menneskeguden kalles også Fullkommen Mester, Sadguru, Qutub eller Salik-e-Mukkamil, og i Forelesninger refereres han vanligvis til som ganske enkelt "Mesteren" (se ordliste). — Red.  Tilbake

DEN TUNGE ARBEIDET TIL DEN NYE VERDENSORDEN: Først trykt i 1941. - Red.  Tilbake

krigen: Annen Verdenskrig. — Red.  Tilbake