Arbeid for menneskehetens åndelige frihet Meher Baba

Rop etter frihet Over hele verden krever menneskets ånd sin frihet. Kjærligheten til frihet og søken etter frihet er menneskehetens hovedkjennetegn. Blant alle raser og under alle himmelstrøk, i alle land og til alle tider har alltid den famlende og kjempende menneskehetens parole vært frihet! Men det er ikke mange mennesker som virkelig forstår hva en sann og ubetinget frihet innebærer. Og det finnes mange som i sin delvise forståelse av hva frihetens reelle forutsetninger er, nøyer seg med å strebe etter en type eksistens som gir dem en smak av relativ frihet. Slik lengter forskjellige personer etter forskjellige typer frihet, alt i henhold til den verdien de tillegger forskjellige ting. Former for frihet Frihet til å leve slik man ønsker det, søkes på alle livets områder. Dette uavviselige frihetskravet uttrykker seg som regel ved at det henger seg opp i enkelte ytre betingelser for den måten folk ønsker å leve på. Derfor vil de som identifiserer sitt liv med fedrelandet, søke nasjonal eller politisk frihet. De som anspores av økonomiske mål, søker økonomisk frihet. De som inspireres av religiøs streben, søker religionsfrihet. De som er entusiastiske i forhold til sosiologiske eller kulturelle ideologier, søker bevegelsesfrihet og frihet til å uttrykke de idealene de setter høyt og ønsker å utbre. Men få innser at den grunnleggende frihet, den som alene gir preg av sann verdi til alle disse forskjellige formene for relativ frihet, er åndelig frihet. Selv om alle de ytre forutsetningene for et fritt liv skulle bli fullstendig oppfylt og garantert, vil allikevel menneskets sjel fortsette å være ulykksalig trellbundet hvis den ikke lykkes i å realisere åndelig frihet. Frihetens grenser Alle de forskjellige typer frihet som henger seg opp i en eller annen ytre betingelse, må i følge sin natur bare eksistere innenfor visse grenser. For den friheten et individ eller samfunn eller nasjon søker, må være i overensstemmelse med en lignende frihet for andre individer, samfunn og stater. Nasjonal, økonomisk, religiøs eller kulturell frihet uttrykker seg i og gjennom eksistensens tosidighet. Den lever av tosidighet og opprettholdes av tosidighet; derfor må den være relativ og begrenset og aldri uendelig. Den eksisterer i varierende grad. Selv når den er vunnet etter langvarige anstrengelser, vil den aldri kunne være oppnådd en gang for alle, for de ytre omstendighetene som omsider er sikret, er ikke sikret for evig, men kan komme til å forverres i tidens løp. Bare åndelig frihet er ubegrenset Bare den åndelige frihet er absolutt og ubegrenset. Når den er vunnet etter langvarige anstrengelser, er den sikret for evig. Selv om den åndelige frihet kan og vil uttrykke seg i og gjennom tilværelsens tosidighet, er den grunnfestet på realiseringen av alt livs ukrenkelige enhet og opprettholdes av denne realiseringen. Én viktig betingelse for åndelig frihet er frihet fra alt begjær. Det er begjæret som legger livet i lenker gjennom å binde det til de betingelsene som kan oppfylle dette begjæret. Der det ikke finnes begjær, finnes det ikke avhengighet eller begrensninger. Sjelen gjøres til slave gjennom begjær. Når sjelen bryter begjærets lenker, frigjør den seg fra sitt slaveri under sine legemer — det grove, subtile og mentale. Dette er den åndelige frihet, som har med seg den endelige realisering av alt livs enhet og setter en stopper for all tvil og bekymring. Viktigheten av åndelig frihet Det er bare i åndelig frihet at lykken varer og Selvkunnskapen ikke forringes. Det er bare i åndelig frihet at den aller høyeste Sannhetsvisshet oppstår. Det er bare i åndelig frihet at det endelig blir slutt på sorger og begrensninger. Det er bare i åndelig frihet at man kan leve for alle og allikevel ikke bli bundet, selv midt iblant alle sine aktiviteter. Enhver form for frihet som er mindre enn denne, kan sammenlignes med et hus bygd på sandgrunn, og alt man har oppnådd som er mindre enn dette, er ladet med redselen for at det skal brytes ned. Derfor finnes det ingen større gave enn den åndelige frihetens gave, og det finnes ingen viktigere oppgave enn å hjelpe andre til å oppnå åndelig frihet. De som har forstått den overordnede betydningen av åndelig frihet, må ikke bare strebe etter den for sin egen del, men også dele den Gudegitte forpliktelsen det er å hjelpe andre til å vinne den. Sann tjeneste De som inspireres av den uselviske tjenestens ånd, har lett for å gi menneskeheten all mulig hjelp gjennom å bidra med livsnødvendigheter — som klær og husly, mat og medisiner, skolegang og andre goder som sivilisasjonen kan gi. De følger pliktens sti, og er ikke bare rede til å kjempe for de svake mot aggresjon og undertrykkelse, men også til å ofre selve livet for andres skyld. Alle disse formene for tjeneste er store og bra; men i siste instans overgås de alle av den hjelpen som sikrer menneskehetens åndelige frihet. Den er av helt uoverstigelig viktighet. Måten å hjelpe andre oppnå åndelig frihet på Måten man kan hjelpe andre å oppnå åndelig frihet på, er svært annerledes enn måten man kan gi andre typer hjelp på. De sultne kan dere skaffe mat, og de har bare å spise den. De nakne kan dere skaffe klær, og de har bare å kle seg i dem. De hjemløse kan dere skaffe hus, og de har bare å bo i dem. Men for de som lider i sine åndelige lenker, finnes ingen ferdigsydde løsninger som kan gi dem øyeblikkelig lindring. Åndelig frihet må man vinne selv for seg selv gjennom å føre en årvåken og utrettelig krig mot det lavere selv og de lavere begjær. De som vil være soldater i Sannhetens tjeneste, må hjelpe alle, ikke bare til å begi seg ut på det spennende eventyret det er å vinne seier over seg selv, men også til å ta hvert enkelt steg mot denne seieren. Det finnes ingen annen måte å ta del i deres byrde på. Kallet Jeg har full tillit til at dere som er meg hengivne, vil dele denne byrden. I år etter år har mange av dere adlydt mine ordre og handlet etter mine instrukser fordi dere har tro på meg og kjærlighet til meg. Dere har holdt fast på meg og min åndelige oppgave gjennom storm og trengsel og gjennom tykt og tynt. Nå er tiden inne for dere til å ofre all deres tjeneste til min misjon, nemlig å hjelpe menneskeheten til å følge den åndelige sti og realisere Gud. Den evige sannhet at Gud alene er virkelig, må bli klart forstått og ubetinget akseptert og den må bli gitt utvetydig uttrykk gjennom ord og handling. I sin fulle realisasjon av Sannheten skal menneskeheten oppnå åndelig frihet. Ikke noe offer er for stort når det gjelder å sette mennesket fri fra åndelige lenker og hjelpe ham arve Sannheten, som alene skal gi varig fred til alle og som alene vil opprettholde en urokkelig følelse av universelt fellesskap — sementert av alles uforbeholdne kjærlighet til alle som uttrykk for den samme Virkelighet. I denne Guds villede, guddommelige planlagte og forutbestemte oppgave med å bringe åndelig frihet til menneskeheten, må dere, mine hengivne, hjelpe meg - om det så skulle koste dere livet. Når det gjelder deres plikt til å hjelpe andre til å finne Gud, må enhver form for lidelse og offer ønskes velkommen. Forelesninger, ss. 340-343

Prøv å forstå hva denne gåten betyr Meher Baba De var alltid fri Det var en gang en hannfugl og en hunnfugl som alltid var sammen. De var ikke avhengige av noe og fløy rundt som de ville. De var alltid fri, men de visste ikke hva sann frihet var. Satt i bur En dag var det en mann som fanget dem og satt dem i bur. Hannfuglen begynte å slå med vingene mot sprinklene i buret; han håpet han kunne presse seg ut. Men med tiden mistet han alle fjærene sine. Omsider skadet han vingene og lå nesten i svime. Hun var klok Men hunnfuglen var intelligent. Hun så hvor dumt det var å prøve å bryte seg gjennom dørene ved å slå med vingene, og hun holdt seg i ro og ventet tålmodig på at burdøren skulle åpne seg. Hun unngikk å skade seg, for hun var så klok at hun holdt seg i ro. Paret fløy ut Langt om lenge ble døren omsider åpnet og paret fløy ut. Med en gang de ble fri, forsto de hva sann frihet var. De visste om de lidelsene som kommer av mangel på frihet. Fordi de hadde sittet i bur, visste de hva den friheten de fikk etterpå betød. Spist av en katt Hunnfuglen fløy av gårde, men hannen kunne i fly skikkelig fordi vingen hans var brukket, og han ble spist av en katt! Hvem var fuglene? Si meg nå — hvem var mannen som satte fuglene i bur? Hvem var fuglene? Hvem var katten? Prøv å forstå denne gåten og skriv et dikt om det. Lord Meher, 5, Bhau Kalchuri, s. 1797

Guds uskyld Meher Baba Som dere alle vet har uselvisk arbeid mange aspekter på det sosiale og politiske område. Hvert enkelt aspekt har — selv om det er preget av en spesifikk kulturell bakgrunn — sin egen verdi og får sin egen belønning. Men det arbeidet som har med velferden til små barn å gjøre, stiller i en klasse for seg. Over hele verden er babier og småbarn selve innbegrepet av Guds renhet og uskyldighet. De er troskyldige og hjelpeløse — og allikevel begjærer de og forventer de ingenting. Hvorfor ser og gjenkjenner mennesket fienden og forbryteren der ute? Fordi den såkalte fienden og forbryteren allerede er der inne i dem. Spebarn har ingen fiende og forbryter inne i seg, og derfor ser de ingen utenfor. Jeg kalles også "Baba", som er et kjælenavn for baby. Faktisk er alle Gudsrealiserte sjeler usofistikerte — som babier. Derfor ser jeg og gleder jeg meg over min renhet og fargeløshet i de usofistikerte — i spebarna. Det er dette som er virkelig uselvisk tjeneste, å tjene de små som er selv-løse — og dette er ensbetydende med å yte Gud direkte tjeneste. Bibelordet som sier at "Og enhver som tar i mot et slikt lite barn i mitt navn, han tar i mot meg" bekrefter det jeg har sagt. Lord Meher, 9, Bhau Kalchuri, s. 3306

Handling og ikke-handling Meher Baba Enhver handling bortsett fra den som er forstandig utformet for å oppnå Gudsrealisering, skaper en binding for bevisstheten. Den er ikke bare et uttrykk for akkumulert uvitenhet men nok en tilføyelse til denne akkumulerte uvitenheten. Former og seremonier er avsporinger fra stien Religiøse former og seremonier, så vel som forskjellige trosbekjennelser og religiøse institusjoners ritualer og formaninger, har en tendens til å sette mot i kjærlighetens og tilbedelsens ånd. Slik sett er de behjelpelige innen visse grenser når det gjelder å slite vekk ego-skallet som menneskets bevissthet er fanget i. Men hvis de etterfølges på en uforstandig og mekanisk måte, vil den indre kjærligheten og tilbedelsens ånd tørke ut. Da fører de bare til at ego-skallet blir hardere i stedet for at det slites vekk. Derfor kan ikke ritualer og seremonier føre mennesket særlig langt på den åndelige sti; og hvis de etterfølges på en uforstandig måte, skaper de like mye binding som enhver annen uforstandig handling. Berøvet for alt indre liv og mening kan de sies å være til og med farligere enn andre former for uforstandig handling, for mennesket praktiserer dem i den tro at de er til hjelp for Gudsrealisering; mens de derimot i virkeligheten er langt fra behjelpelige. Takket være dette elementet av selvbedrag blir livløse former og seremonier avsporinger fra stien. Gjennom den rene vanens makt blir mennesket ofte så knyttet til disse ytre formene at han ikke klarer å gjennomskue deres illusoriske verdi uten gjennom intens lidelse. Livet søker frihet fra selvskapte floker På mange måter er ikke-handling å foretrekke fremfor uforstandig handling, for den har i det minste fordelen av ikke å skape ytterligere sanskaraer og komplikasjoner. Selv god og rettskaffen handling skaper sanskaraer og betyr nok en tilføyelse til komplikasjonene skapt av tidligere handlinger og erfaringer. Hele livet er en bestrebelse for å oppnå frihet fra selvskapte floker. Det er en desperat kamp for å gjøre om det som en gang ble gjort i uvitenhet, å kaste fra seg fortidens akkumulerte byrde, å finne befrielse fra restene etter en rekke flyktige suksesser og nederlag. Livet søker å avvikle fortidens begrensende sanskaraer og oppnå frigivelse fra selvkonstruerte labyrinter slik at dets skaperverk fra nå av vil springe direkte ut av evighetens hjerte og bære kjennemerket til den uhindrede frihet og den eksistensens iboende rikdom som ikke kjenner grenser. Ikke-handling ofte nødvendig stadium Handling som er til hjelp for å oppnå Gud, er i sannhet forstandig og åndeligs fruktbar fordi den bringer frihet fra binding. Den overgås bare av den handling som springer spontant ut av selve Gudsrealisasjonens tilstand. Alle andre former for handling (enten god eller dårlig og samme hvor effektiv eller ineffektiv fra et verdslig synspunkt) bidrar til binding og er mindre verdt enn ikke-handling. Ikke-handling er til mindre hjelp enn forstandig handling; men den er bedre enn uforstandig handling, for den beløper seg til annullering av det som ville ha skapt en binding. Veien fra uforstandig handling til forstandig handling (det vil si fra bindende karma til ikke-bindende karma) går ofte gjennom ikke-handling. Dette kjennetegner stadiet der uforstandig handling har opphørt på grunn av kritisk tvil, men forstandig handling er ennå ikke påbegynt fordi ingen adekvat fremdrift har oppstått. Den spesielle formen for ikke-handling, som spiller sin rolle i fremskrittet på stien, må ikke på noen måte forveksles med vanlig passivitet, som kommer av latskap eller livsfrykt. Forelesninger, s. 76-77

Det er Gud som gjør det for meg Bal Natu Dette skjedde med Mansari. Det hadde seg slik at i oktober 1949, før Baba dro av sted for å begynne på Sitt nye liv, besøkte han Øvre Meherabad. I løpet av de få timene han var der, formidlet han følgende til Mansari: "Hvor jeg enn monne dra (i fysisk forstand), vil jeg definitivt alltid være her (oppe på høyden). Husk det." Han ga henne også noen kjepper og sa at hun skulle bruke dem til å knuse hodet på "hvem som helst" som kom om natten. "Hvem tør komme når du er her?" svarte Mansari. Baba sa ingenting, han gjentok bare instruksen. Ti måneder senere holdt Mansari til i den ytre delen av "bur-rommet" på Meherabadhøyden. En dag i august 1950 var hun på vei inn i rommet da hun fikk en merkelig følelse av at det var noen der inne. Vel inne sjekket hun det indre og ytre rommet med den lille lykten sin, men hun fant ingenting, så hun gikk og la seg. Rundt midnatt ble imidlertid søvnen forstyrret av at hun syntes hun kjente noe nede ved halsen — noe kaldt og bløtt som et stykke gummi. Hun børstet det vekk i halvvåken tilstand og sovnet igjen. Litt senere våknet hun igjen med den samme følelsen. Hun tenkte hun kanskje hadde fått en gekko (liten firfirsle) i ullteppet sitt og reiste seg fra sengen. Da hun ristet ut teppet, var det noe som falt på gulvet. Hun tente lykten og så at det var en liten kobra! Hun ble redd og tok en vedkubbe fra ildstedet og begynte å slå løs på kobraen, men slangen unngikk angrepet og begynte å krabbe opp på flatsengen hennes. Mansari hadde helt glemt de kjeppene Baba hadde gitt henne, og fortsatte den paniske jakten med det lille trestykket i hånden. Til slutt fikk hun tatt livet av kobraen og kastet den ut i grasset som hadde grodd rundt omkring. Utslitt la hun seg ned i sengen og sovnet. Men i 2-tiden våknet hun og så Baba sitte nederst på sengen. Han så intenst på halsen hennes, men ikke på ansiktet. Hun ville snakke til ham men oppdaget at hun ikke klarte det. Fra da av og frem til klokken fem så hun Baba sitte på sengen sin hver gang hun våknet. Hun gned seg til og med i øynene for å være sikker på at hun ikke drømte, men Babas uttrykk og stillingen han satt i, forandret seg ikke. Til slutt så hun hvordan figuren hans langsomt svant hen. I syv netter hendte nå den samme merkelige tingen: hver natt dukket det opp en kobra av samme størrelse, kanskje partneren til den hun hadde drept. For Mansari virket det som om den søkte hevn. Dette skremte henne til en slik grad at den tolvte natten stilte hun seg foran Babas bilde og ba av hele sitt hjerte: "Baba, dette blir for mye for meg. Jeg orker ikke mer. Enten får kobraen drepe meg eller så får jeg slå den i hjel." Til Mansaris overaskelse — fra og med den natten kom ikke partneren mer. Mansari fortalte Baba denne historien i alle detaljer da han hadde avsluttet Det nye liv og spurte henne om det hadde skjedd noe spesielt i løpet av denne tiden. Da hun var ferdig, gestikulerte han: "Er du overbevist nå om det jeg sa til deg tidligere, om at jeg alltid er her?" Hva kunne Mansari svare? Ansiktsuttrykket hennes viste at hun var mer enn overbevist. Etter (dette) kommenterte Baba: "For å si som sant er, vet jeg ingenting om dette. Så det er dermed sagt at det er Gud som gjør disse tingene for meg. Hvor barmhjertig er ikke Gud!" Når Gudsmennesket blir en hengiven, må Gud gjøre disse tingene for ham. Glimpses of the God-Man, 3, ss. 145-146

Godtroende Meher Baba I Dehra Dun var det spesielt en familie som hadde fått nær kontakt med Baba i tiden etter at han kom til Dehra Dun. Faren i denne familien var en godtroende person som ofte ble lurt og ledd av av andre. Baba lot familien komme til en kort samtale, og han trøstet denne personen med følgende ord: "Hvis folk er uærlige mot oss, hvis folk lager vanskeligheter for oss, hvis folk bedrar oss og vi allikevel fortsetter å være ærlige, er vi svært heldige; for disse bedragerne eller våre såkalte fiender er våre venner. De vasker bort våre synder og svakheter og rydder vår sti henimot Gud. De lurer oss ikke — de hjelper oss og lurer seg selv. " Glimpses of the God-Man, 4, Bal Natu, s. 42

Hva er livet? Bal Natu Darshan-arrangementet gikk mot slutten, og som en av gjestene hilste Baba, sa han forsiktig: "Baba, hva er livet?" Det virket ikke som Baba mislikte spørsmålet. Han så blidt på mannen og smilte, så grep han alfabetbrettet sitt og dikterte følgende svar: "Livet er en mektig spøk. Den som vet dette, kan ikke forvente å bli forstått av andre. Den som ikke vet det, befinner seg i en tilstand av selvbedrag. Han kan gruble over spørsmålet dag og natt, men han vil oppdage at han ikke klarer å finne ut av det. Hvorfor? Folk tar livet på alvor og lett på Gud, men det vi tvert i mot må gjøre, er å ta Gud på alvor og lett på livet. Da vil vi (omsider) vite at vi alltid var den samme og at vi alltid vil være den samme - nemlig opphavsmannen til denne spøken. Denne kunnskapen får man ikke gjennom å resonnere seg frem, den er viten gjennom erfaring." Livet er en spøk, en fullkommen spøk i den forstand at søkeren og Den som søkes uavbrutt prøver å finne hverandre. Som svar på ett av brevene som var adressert til ham, svarte Meher Baba: "Vet dere hvorfor det er umulig å finne Gud? Det er fordi dere prøver å finne 'noe' som dere aldri mister! Det dere trenger, er at dere mister dere selv, og Gud er nært forestående." Glimpses of the God-Man, 4, ss. 43-44

Meher Baba Kilden Trosterudveien 25C 0778 Oslo, Norway Eric og Sigrid Solibakke Tlf:  +47 2292 0961 Epost   Hjemmesiden Norske oversettelser ved Mona Brodin 2007 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India