DET ALLER HARDESTE David Fenster

Mani forteller; "Aldri, ikke en eneste gang i løpet av de årene vi var sammen med Baba, hørte vi Elizabeth si nei til noe Baba ba henne gjøre. Ikke en eneste gang. Elizabeth var virkelig jordnær som menneske, i verdslig forstand en forretningkvinne, svært stabil. Hun kalte aldri Baba for 'darling' [slik Norina gjorde]. Hun sa alltid 'Ja, kjære Baba'—uansett hvor umulig det kunne virke. "Det var ikke lett for Elizabeth å være munter og opplagt tidlig på morgenen, og det var da vi måtte stå opp alle sammen. Hun klarte ikke å fokusere. Noen ganger begynte hun å gråte av ren hjelpeløshet. Men hun sa aldri nei, hun gjorde det alltid. "Da vi var på reise med Den blå bussen, kom Baba veldig tidlig og vekte oss klokken fire ved å banke på døren eller klappe i hendene. (Han rørte aldri ved oss og ristet oss aldri våkne.) Elizabeth hadde alltid problemer med å stå opp. Etter en stund kunne Baba si til henne: 'Det begynner å bli sent. Kom igjen, stå opp! De andre er allerede oppe og drikker te og du har ikke vasket deg i ansiktet engang.' "Elizabeth kom seg langsomt ut av morgenkåpen og sa: 'Kjære Baba, ikke mas på meg. Jeg kommer.' Kitty gjorde henne så sint, for ikke bare pleide hun å vekke henne mens det fremdeles var bekmørkt ute, men hun sa alltid hvor mange klokka var, noe som bare gjorde det verre for Elizabeth. Hvis hun i det minste ikke visste hvor tidlig det var, kunne hun greie seg på et vis. Det var fryktelig." Mani husket spesielt en scene med Elizabeth i Den blå bussen en tidlig morgen: "Rano hadde ansvaret for bagasjen; hver gang vi brøt opp fra et sted, lastet hun koffertene og sengeklærne inn i bussen og opp på taket. En morgen—i Lonavla i 1942—lå sengeklærne bundet sammen og stablet i gangen og ventet på at Rano skulle få dem på bussen. Kitty hastet frem og tilbake med te til de som ville benytte siste sjansen til å få seg en kopp. Elizabeth satt med tekoppen sin på en bylt sengetøy. Mani gikk frem og tilbake. "Baba kom og gikk fra et rom til et annet med alfabettavlen i hendene. Hver gang han kom inn i rommet, kjente du det uansett hva du gjorde—uansett om du hadde ryggen til—du følte det. Det var som om et lys var blitt tent i et mørkt rom. "Den morgenen snudde jeg meg og så ham gå raskt gjennom rommet. Plutselig stoppet han og så på Elizabeth. Så da så jeg også på Elizabeth. Hun satt med teen sin mens tårene trillet nedover kinnene hennes og ned i koppen. Baba gikk bort til henne. Jeg gikk etter Baba, klar til å lese tavlen. "Baba knipset i fingrene. 'Elizabeth, hva skal dette bety?' spurte han. 'Jeg gråter ikke, Baba,' sa Elizabeth. "Baba tok rundt hodet hennes og holdt det inn mot brystet sitt. Han dikterte på brettet: 'Du vet, Elizabeth, når jeg elsker noen, tar jeg alt fra dem. Og [han slo med en gang på lettere strenger] jeg gir dem blodtrykk, leddgikt, lumbago...' Han ramset opp en lang liste med plager—og Elizabeth begynte å le." Mani konkluderte: "Her har vi denne damen. Det aller hardeste for henne, hardere enn å bestige et fjell, var å holde seg våken. Men hun visste at hun måtte kjøre bussen, som Baba måtte være på. Det var nydelig å se." MEHERA-MEHER, A Divine Romance, ss. 31-32

MAYA Meher Baba DEL I Falske verdier Viktigheten av å forstå Maya Alle vil gjerne kjenne og realisere Sannheten, men man kan ikke kjenne og realisere Sannheten som Sannhet hvis man ikke kjenner og realiserer uvitenhet som det den er, nemlig uvitenhet. Ut fra dette oppstår viktigheten av å forstå Maya, eller Uvitenhetens prinsipp. Folk leser og hører mye om Maya, men få forstår hva det egentlig er. Det er ikke nok å ha en overflatisk forståelse av Maya; man må forstå Maya som det det er, i dets virkelighet. Å forstå Maya, eller Uvitenhetens prinsipp, er å kjenne halvparten av universets Sannhet. Uvitenheten i alle sine former må forsvinne hvis sjelen skal kunne etableres i sin tilstand av Selv-viten. Løgnens essens Derfor er det tvingende nødvendig for menneskeheten å vite hva som er falskt, å vite at det er falskt og å kvitte seg med det falske gjennom å vite at det er falskt. Hva er falskhetens essensielle natur? Hvis man vet at det som er sant, er sannhet, og at det som er falskt, er falskhet, finnes det ingen falskhet, bare en form for kunnskap. Falskhet består i å ta det sanne for falskhet eller det falske for sannhet, det vil si i å betrakte noe som noe annet enn det i virkeligheten er i seg selv. Falskhet er en feilvurdering av tingenes natur. To slags kunnskap Stort sett finnes det to slags kunnskap: rent intellektuelle vurderinger av livets kjensgjerninger; og verdivurderinger, som impliserer at man er klar over tingenes verdi eller viktighet. Rent intellektuelle vurderinger eller antakelser får sin betydning gjennom å være relatert til verdier på en eller annen måte. Skilt ut fra verdier har de svært liten betydning i seg selv. For eksempel er det ingen som er særlig interessert i å telle det nøyaktige antall blader på et spesifikt tre, selv om en slik informasjon—i et rent teoretisk perspektiv—ville vært en slags kunnskap. Slik informasjon eller kunnskap behandles som uviktig fordi den ikke har noen vesentlig forbindelse til andre verdier. Intellektuell kunnskap blir viktig når den setter mennesket i stand til å realisere bestemte verdier gjennom å gi ham kontroll over midlene de realiseres gjennom, eller når den blir en viktig faktor i selve evalueringen, idet den modifiserer eller på annen måte påvirker aksepterte verdier. Feilvurderinger Akkurat som det finnes to slags vurderinger, finnes det også to slags usannheter: den feil som gjøres når man aksepterer som kjensgjerninger noe som ikke er kjensgjerninger, og feilvurderinger. Feilvurderinger kan begås på følgende måter: (1) ved å vurdere noe som viktig når det ikke er viktig, (2) ved å vurdere noe som uviktig når det er viktig og (3) ved å tillegge noe en viktighet som ikke tilsvarer den viktigheten det virkelig har. Alle disse løgnene er skapt av Maya. Selv om Maya sett i det åndelige perspektiv inkluderer alle usannheter, finnes det noen usannheter som teller og andre usannheter som ikke teller noe særlig. Hvis en person tar en kongetrone for å være høyere enn den faktisk er, ville det være en usannhet, men en som ikke spilte noen særlig rolle. På en annen side, hvis en person betraktet denne tronen som sitt livs mål og mening, ville det være en usannhet som helt grunnleggende ville berøre hans livs retning og betydning. I det store og hele villeder, perverterer og begrenser feilevalueringer livet mye mer effektivt enn feil i rent intellektuelle vurderinger angående spesi-fikke objektive kjensgjerninger. Feilevalueringer oppstår takket være innflytelse fra subjektive begjær og behov. Sanne verdier er verdier som tilhører tingene i seg selv. De er iboende, og fordi de er iboende, er de absolutte og permanente og ikke tilbøyelige til å forandre seg med tiden eller fra en person til en annen. Falske verdier utledes av begjær eller behov. De er avhengige av subjektive faktorer, og fordi de er avhengige av subjektive faktorer, er de relative og flyktige og tilbøyelige til å forandre seg med tiden og fra person til person. Eksempler på relative verdier For eksempel vil et individ som er svært tørst og befinner seg i ørkenen Sahara, mene at ingenting er mer dyrebart enn vann; mens en som har tilgang på en overflod av vann og er ganske utørst, ikke vil tillegge det samme viktighet. På samme måte betrakter en sulten person mat som svært viktig, mens et individ som nettopp har spist en god middag ikke en gang tenker på mat før han blir sulten igjen. Det samme gjelder for andre lyster og lengsler som projiserer innbilt og relativ verdi inn i de objektene som kan tilfredsstille de samme lystene og lengslene. Falske verdier er relative og utledede Sanseobjekters verdi er stor eller liten i samsvar med den intensiteten eller omstendighetene de begjæres med. Hvis lystene og lengslene øker, får de korresponderende objektene større betydning. Hvis de minsker i sin intensitet eller innstendighet, mister også objektene mye av sin betydning. Hvis lystene og lengslene gir seg periodisk til kjenne, antar objektene mulig verdi når lystene og lengslene er latente, og aktuell verdi når de manifesterer seg. Dette er falske verdier fordi de ikke er iboende i selve objektet. Når alle lyster og lengsler forsvinner fullstendig i lyset fra sann viten, vil de objekter som ikles betydning gjennom disse lystene og lengslene, straks miste sin lånte betydning og fremstå som meningsløse. Sanseobjektenes tomhet Akkurat slik en mynt som ikke er i sirkulasjon, behandles som falsk selv om den har en slags eksistens, behandles objektene for lyst og lengsel som falske når de blir sett i sin tomhet, selv om disse objektene fortsetter å være gjenkjennelige. De har alle eksistens og de kan bli sett og gjenkjent, men de betyr ikke lenger det samme. De gir falske løfter om tilfredstillelse til en forestillingsevne som perverteres av lyst og lengsler; men en rolig og stabil erkjennelse innser at de ikke har noen betydning når de betraktes som atskilte fra sjelen. Å ta det uviktige for viktig Når noen man elsker dør, opplever man sorg og ensomhet, men denne følelsen av tap har sine røtter i en tilknytning til formen uavhengig av sjelen. Det er formen som har forsvunnet, ikke sjelen. Sjelen er ikke død, i sitt sanne vesen har den ikke en gang gått bort, for den er overalt. Ikke desto mindre var det formen som ble betraktet som viktig, for det var kroppen man var bundet til. Alle lengsler, begjær, følelser og tanker var fokusert på formen, og når så formen dør og forsvinner, oppstår det et tomrom som uttrykker seg gjennom savnet av den som har gått bort. Hvis formen som form ikke var ladet med falsk betydning, ville det ikke vært noen sorg i savnet etter den som hadde gått bort. Følelsen av ensomhet, de vedvarende minnene om den kjære, lengselen etter hans tilstedeværelse, tapets tårer og atskillelsens sukk—alt skyldes falsk evaluering, Mayas verk. Når en uviktig ting betraktes som viktig, får vi én hovedmanifestasjon av Mayas funksjon. Fra det åndelig synspunkt er dette en form for uvitenhet. Å ta det viktige for uviktig På den andre siden uttrykker Mayas virksomhet seg gjennom å få noe viktig til å se uviktig ut. I virkeligheten er Gud den eneste tingen som har betydning overhodet, men svært få mennesker er interessert i Gud for Hans egen skyld. Hvis de verdslige i det hele tatt vender seg mot Gud, er det som regel med sine egne selviske og jordiske hensikter. De søker å tilfredsstille sine egne begjær, håp og til og med hevnønsker gjennom sin innbilte Guds inngripen. De søker ikke Gud som Sannhet. De lengter etter alt annet enn Den eneste Sannhet, som de ser på som uviktig. Dette er igjen den fordunkling av synet som Maya forårsaker. Folk jager etter lykken gjennom alt annet enn Gud, som er den eneste usvikelige kilden til evigvarende glede. Feil viktighet Mayas virksomhet uttrykker seg også gjennom at det får sinnet til å tillegge en ting en annen viktighet enn den viktigheten den egentlig har. Dette skjer når ritualer, seremonier og andre ytre religiøse øvelser betraktes som mål i seg selv. De har sin egen verdi som midler til å nå et mål, som livets meningsbærere, som uttrykksmidler; men så snart de krever noe i kraft av seg selv, gis de en annen viktighet enn den som tilkommer dem. Når de betraktes som viktige i seg selv, binder de livet i stedet for å tjene sin hensikt ved å uttrykke det. Når det uvesentlige tillates å dominere over det vesentlige ved at det gis feil viktighet, har man den tredje hovedformen for uvitenhet når det gjelder evaluering. Dette er igjen Mayas verk. Del II Falske overbevisninger Mayas lenker Lenkene som holder sjelen fast i åndelig binding, består hovedsakelig av feilaktige verdier eller usannheter når det gjelder vurderinger. Men noen løgner av typen feilaktige overbevisninger spiller også en rolle når det gjelder å holde sjelen bundet i åndelige lenker. Falske overbevisninger virkeliggjør falske verdier, og de samler igjen styrke gjennom de falske verdiene sjelen henger fast i. Alle feilaktige overbevisninger er like mye Mayas verk som falske verdier, og de brukes av Maya for å holde sjelen fast i stadig uvitenhet. Intellektet går Mayas ærend Maya blir umulig å motstå fordi det tar selve kunnskapens sete i besittelse, nemlig menneskets intellekt. Å overvinne Maya er vanskelig fordi Maya med intellektet i sin makt skaper barrierer og opprettholder feilaktige overbevisninger og illusjoner. Gjennom sine standhaftige forsøk på å vedlikeholde og rettferdiggjøre gale overbevisninger skaper det barrierer mot en realisering av Sannheten. Et intellekt som fungerer i frihet, forbereder veien til Sannheten, men et intellekt som går Mayas ærend, bygger barrierer mot den sanne forståelse. Falske overbevisninger kan virke selvinnlysende De falske overbevisningene Maya skaper, har så dype røtter og er så sterke at de virker selvinnlysende. De ikler seg den virkelige sannhetens drakt og aksepteres uten spørsmål. Man tror for eksempel at man er sin fysiske kropp. Vanligvis faller det en ikke inn at man kanskje er noe annet enn sin fysiske kropp. Uten å kreve bevis identifiserer man seg automatisk med den fysiske kroppen, og holder desto fastere på denne overbevisningen fordi den er uavhengig av rasjonelle beviser. Identifisering med fysisk kropp Den fysiske kroppen og dens begjær er sentrum for individets liv. Å gi slipp på overbevisningen om at man er den fysiske kroppen, innebærer å gi slipp på alle begjær som angår den og de falske verdiene de innebærer. Overbevisningen om at man er sin fysiske kropp tjener de fysiske begjær og bindinger, mens en overbevisning om at man er noe annet enn sin fysiske kropp, motarbeider aksepterte begjær og bindinger. Derfor faller et individs overbevisning om at han er sin fysiske kropp, helt naturlig for ham. Det er en overbevisning det er enkelt å opprettholde og vanskelig å rykke opp med roten. På den annen side synes overbevisningen om at han er noe annet enn sin fysiske kropp, å kreve bekreftende bevis. Det er en overbevisning det er vanskelig å ha og enkelt å motsette seg. Uansett, når sinnet lettes for byrden av alle fysiske begjær og bindinger, ser han at overbevisningen om at han er den fysiske kroppen er en falsk overbevisning, og han ser at overbevisningen om at han er noe annet enn den fysiske kroppen, er sann. Identifisering med subtil kropp Selv når et menneske lykkes i å legge av seg den falske overbevisningen om at han er den fysiske kroppen, fortsetter han allikevel å være et offer for den falske overbevisningen om at han er sin subtile kropp. Livet hans kretser nå rundt den subtile kroppen og dens begjær. Å gi slipp på overbevisningen om at han er den subtile kroppen, innebærer å gi slipp på alle begjær og bindinger som angår den subtile kroppen, og alle de falske verdiene de innebærer. Derfor vil overbevisningen om at han er den subtile kroppen, falle naturlig for ham, og overbevisningen om at han er noe annet enn den subtile kroppen, synes å kreve bekreftende bevis. Men når sinnet lettes for alle begjær som angår den subtile kroppen, gir mennesket slipp på overbevisningen om at han er sin subtile kropp like villig som han ga slipp på overbevisningen om at han var sin fysiske kropp. Identifisering med mental kropp Men dette betyr ikke slutten på de falske overbevisningene. Selv når en person forlater den falske overbevisningen om at han er sin subtile kropp, dyrker han troen på at han er sin mentale kropp. Personen dyrker denne falske overbevisningen fordi han finner glede i den. Gjennom hele sitt lange liv som individuell sjel har han kjærlig klynget seg til idéen om sin separate eksistens. Alle hans tanker og følelser og handlinger har om og om igjen antatt og bekreftet en eneste forsikring, nemlig det atskilte "jeg"ets eksistens. Å overgi den falske overbevisningen om at han er den mentale kroppens ego-sinn, er å overgi alt som har syntes å utgjøre selve hans eksistens. Å legge av seg den siste usannheten Når man overgir sin falske overbevisning om at man er sin fysiske eller sin subtile kropp, er det nødvendig å overgi mange begjær og bindinger. Det betyr å gi fra seg noe man har hatt i lange tider. Når individet overgir den falske overbevisningen om at han er sitt ego-sinn, kreves det av ham at han overgir selve kjernen i det han trodde han var. Å legge av seg denne siste rest av usannhet er derfor det vanskeligste. Men denne siste usannheten er ikke mer holdbar enn de andre usannhetene som virket som om de var uangripelige vissheter. Den tar også slutt, og den legges vekk når sjelen avstår fra sin tørst etter atskilt eksistens. Sjelen er hinsides tanke, begjær og handling Når sjelen vet at den er noe annet enn de grove, subtile og mentale kropper, vet den at den er uendelig. Som uendelig sjel gjør den ingenting, den bare ER. Når sinnet legges til den individualiserte sjelen, virker det som om den tenker. Når den subtile kroppen legges til sjelen med sinnet, virker det som om den begjærer. Når den fysiske kroppen legges til disse, virker det som om sjelen er engasjert i handlinger. Troen på at sjelen gjør noe, er en falsk overbevisning. Et individ tror for eksempel at han sitter på stolen, men egentlig er det kroppen som sitter på stolen. Overbevisningen om at det er sjelen som sitter på stolen, skyldes identifisering med den fysiske kroppen. På samme måte tror en person at han tenker, men faktisk er det sinnet som tenker. Overbevisningen om at sjelen tenker, skyldes identifisering med sinnet. Det er sinnet som tenker og kroppen som sitter. Sjelen er hverken engasjert i tanker eller noen andre fysiske handlinger. Illusjonen om at sjelen er den handlende instans Selvfølgelig er det ikke bare sinnet eller bare kroppen som tenker eller utfører andre fysiske handlinger, for bare sinn eller bare kropp eksisterer ikke. De eksisterer som den individualiserte sjelens illusjoner, og det er når sjelen identifiserer seg med dem at tankevirksomheten eller handlingen finner sted. Sjelen i forening med mentale, subtile og grove kropper utgjør den handlende instans, det vil si det begrensede "jeg," men sjelen i sin sanne natur er hverken ansvarlig for tanker, begjær eller for handlinger. Illusjonen om at sjelen er sinnet eller kroppene og illusjonen om at sjelen er den tenkende, begjærende eller handlende instans, er skapt av Maya—som er Illusjon og Uvitenhetens prinsipp. Overbevisningen om at sjelen utsettes for tosidig erfaring På samme måte er det galt å tro at sjelen erfarer livets gleder og smerter og gjennomgår erfaringens motsetninger. Sjelen er hinsides erfaringens motsetninger, men den vet ikke at den er det. Og så tar den på seg de erfaringene som kjennetegner motsetningene fordi den identifiserer seg med sinnet og de subtile og grove kropper. Sjelen som blandes sammen med sinnet og kroppene, blir mottakeren av glede og smerte. Altså har all den glede og smerte man utsettes for, sine røtter i Uvitenheten. Når et individ tror at han er verdens ulykkeligste menneske, godtar han en illusjon som eksisterer gjennom uvitenhet, eller Maya. Han er ikke virkelig ulykkelig, men innbiller seg at han er ulykkelig fordi han identifiserer seg med sinnet eller kroppene. Selvfølgelig er det ikke sinnet i seg selv alene eller kroppene alene som er i stand til å erfare motsetningene. Det er sjelen og sinnet og kroppene under ett som er den tosidige erfaringens subjekt; men sjelen i sin sanne natur er hinsides erfaringens motsetninger. Besjelingen av sinn og kropper og dennes natur Altså er det sinnet og kroppene under ett som utgjør den handlende instans og er underlagt den tosidige erfaring. De påtar seg imidlertid ikke denne dobbeltrollen i kraft av seg selv, men bare når de tas sammen med sjelen. Det er sinnet og kroppene som, når de er besjelet, i fellesskap blir den handlende instans og den tosidige erfaringens subjekt. Besjelingsprosessen er basert på uvitenhet, for sjelen er i sitt sanne vesen ubetinget, umodifisert og ubegrenset. Den virker betinget, modifisert og begrenset på grunn av Uvitenhet, eller Mayas virksomhet. FORELESNINGER, ss. 370-378

Vi markerer Amartithi den 31. januar og feirer Hans fødselsdag den 25. februar JAI BABA!

BARE ORD Meher Baba Når du er i det falske "jegets" grep, som identifiserer seg med det som skjer, er det illusjonen som styrer deg. Men når du kjenner sannheten, identifiserer du deg ikke med den. Alt vi ser, hører og erfarer i verden er ikke Gud. Det du kan forstå, er ikke Gud. Det som forklares, er ikke Gud. Det som uttrykkes, er ikke Gud. Dikteren sier: Elskeren sier til Mesteren: Du har lært meg noe som har fått meg til å glemme alt. Du har skapt et begjær i meg som sier: ikke begjær noe. Du har gitt meg det Ene Ordet som sier: ord betyr ikke noe. Og elskeren sier: Å Mester, jeg søkte Gud og trodde Han var både det ene og det andre. Nå har du gitt meg noe som selv ikke min fantasi kan produsere så mye som skyggen av. Alt dette er bare ord. Når du sier Selvet, Gud, Uendeligheten betyr de ingenting. Å prøve å forstå ved å lese eller lytte til forklaringer er en fornærmelse mot vår elskede Gud, som er hinsides all forståelse. Det eneste svaret er Kjærlighet. Hvis vi elsker Gud, blir vi ham. Det finnes ingen ytterligere spørsmål. Men vi må elske med hele vårt hjerte, slik at bare Gud eksisterer for oss. THE GOD-MAN, s. 259-260, C. B. Purdom

Kjærlighetsvin Eruch Jessawala Jeg husker en historie om en venninne av Norina Matchabelli. Hun (venninnen) var alkoholiker. Det var et nydelig menneske, men alt i livet hennes hadde gått galt på grunn av drikkingen. Familie og venner bønnfalt henne, men det gjorde ingen forskjell, hun bare fortsatte å drikke. Norina var en av disse vennene. Da tenkte Norina på Baba, og spurte Ham om hun fikk ta venninnen sin med seg til Ham. Baba sa ja. Norina ble virkelig glad; hun tenkte at nå ville denne kvinnen bli reddet, for Baba ville selvfølgelig si at hun skulle slutte å drikke. Så hun fortalte Baba om problemet og at bare Hans kjærlighet og velsignelse kunne redde venninnen hennes. Vel, Norina kom med kvinnen. Baba ønsket henne kjærlig velkommen og ba henne sitte ned og føle seg som hjemme med Ham. Så spurte Han om hun drakk. Hun så veldig engstelig ut, men sa: "Ja, Baba." Baba svarte: "Vet du, jeg drikker jeg også." Selv om dette sjokkerte Norina, fikk det venninnen hennes til å slappe av og gjorde henne mer utadvendt. Baba fortsatte: "Hvordan føler du deg neste morgen?" Kvinnen svarte: "Å, Baba, jeg føler meg forferdelig, og alt jeg vil er å få meg noe å drikke med en gang." "Jeg vet hvordan det er," sa Baba, "men det er noe som er annerledes med Min drikk. Det finnes ingen nedtur med Min vin." Nå våknet hun og rettet sin oppmerksomhet mot Baba og hans ord. Så begynte han å snakke om forskjellen mellom sin guddommelige Kjærlighetsvin og alkoholisk vin. Det var som om bare de to var tilstede, hun hørte så godt etter og Baba var så forståelsesfull og kjærlig--som når to som står hverandre nær, utveksler erfaringer. Så sa Baba: "Allright, nå kan du gå." Ikke en eneste gang hadde han sagt: "Ikke drikk" eller "Det er ikke bra for deg å drikke, du må stoppe." Norina var meget skuffet, men aksepterte resultatet som Babas vilje. En måned senere hørte Norina fra kvinnen. "Norina, jeg har et problem." "Hva er det?" "Jeg bare får ikke til å drikke mer." "Hva mener du?" spurte Norina. "Jeg heller vin i glasset, jeg sitter der foran det, jeg tar det i hånden, men jeg føler ganske enkelt ikke for å drikke det. Jeg har ikke lenger noe begjær etter å drikke." Norina svarte: "Flott! Bare fortsett sånn!" Så forsto hun hvor stille Baba hadde tatt seg av venninnen hennes. Han hadde ikke sagt: "Ikke gjør det!" men gjennom sin kjærlighet og nåde hadde hun sluttet å drikke. Hun rørte aldri vin igjen. THE TURNING OF THE KEY, ss. 269-270, Bill Le Page

Ikke vær bekymret, jeg elsker deg Meher Baba Når vi elsker av hele vårt hjerte, gir vi alt vi har, godt og vondt, selv våre bekymringer; elskeren gir alt og krever ingenting. Elsk meg slik, og Baba er din slave. Selv om du ikke klarer det, så ikke vær bekymret. Så lenge du er min, trenger du ikke bekymre deg. Du er min, det er derfor jeg har trukket deg over så store avstander. Hvis du ikke klarer å ha et bilde av meg, så ikke vær bekymret; hvis du ikke elsker meg, ikke vær bekymret: jeg elsker deg. THE GOD-MAN, ss. 257, C. B. Purdom

Jeg blir så sterk David Fenster En dag i den siste uken i januar 1969 så Mehera hvor svak Baba var og hvor vondt han hadde det, og hun spurte ham: "Når, å når, blir du sterk igjen? Når blir du ok? Når blir du bra?" "Etter fødselsdagen min blir jeg sterk," sa Baba. "Jeg blir sterk. Jeg blir så sterk." Mehera ble beroliget siden fødselsdagen hans ikke var langt unna. "Gudskjelov," tenkte alle. Baba's budskap for sin 75. fødselsdag, som han dikterte på denne tiden, lød: Å elske meg for hva jeg kan gi deg er ikke å elske meg i det hele tatt. Å ofre noe for min sak for å oppnå noe for deg selv, er som når en blind mann ofrer øynene sine for å få syn. Jeg er Den guddommelige Elskede, verdt å elske fordi jeg er Kjærlighet. Han som elsker meg på grunn av dette, vil bli velsignet med ubegrenset syn og vil se meg som jeg er. [Føst senere gikk det opp for dem at dagen for hans jordfestelse, den 7. januar, var fødselsdagen hans i henhold til den zorastriske kalender. Baba hadde ment at han ville bli sterk så fort han hadde lagt av seg den fysiske kroppen] MEHERA-MEHER, A Divine Romance, s. 475

Meher Baba Kilden Mona Brodin Tennisveien 2F 0777 Oslo, Norge Eric og Sigrid Solibakke Norske oversettelser ved Mona Brodin 2008 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India