EN SKRUE LØS Amiya Kumar Hazra

Et av verdens mest brukte uttrykk er "Unnskyld meg!" Et av verdens minst brukte uttrykk er "La oss unnskylde ham!" Når det gjelder dette, tar jeg ydmykest plass blant flertallet. Jeg finner det vanskelig å tilgi andre for de krenkelser og skader de påfører meg. Jeg får lyst til å utslette dem selv om jeg er klar over min manglende evne til å gjøre det, og derfor utruster jeg meg vanligvis med et smil mens jeg skjærer tenner og sier med den ytterste vennlighet: "La oss bare glemme det, ok? Alt er greit, la oss ikke snakke mer om det." Den andre, som jeg føler er verdens dårligste menneske, bringes til å tro at jeg er en virkelig edel sjel, og saken glattes over av skinnhellighetens sement. Men når jeg gjør en feil eller faktisk skader noen, skynder jeg meg opp til alteret og ber til Den høyeste guddom om at Han må beskytte og tilgi meg. Jeg hilser i ærbødighet de sjeldne personer som ikke er som meg. Men her er historien om min forseelse sent i 1962 og om alt det interessante som fulgte. Meher Baba hadde gitt meg visse instrukser, og Han ville at jeg skulle adlyde Ham i dypeste oppriktighet. En av disse instruksene var: "Du skal ikke slå noen i hat eller sinne," og Han la til at Baba selv var til stede i den andre personen, noe som med andre ord betydde at hvis jeg banket dem, ville jeg indirekte påføre Baba selv smerte. Vel, da instruksen kom, innebar det en slags intellektuell rystelse. Folk prøver alltid å lage vanskeligheter for deg her i verden. Før eller senere kan en situasjon oppstå der valget står mellom å være på offensiven eller defensiven. I slike tilfeller er det en stor fordel å kunne gi en fysisk respons. Å bli tvunget til ikke å slå—selv om man blir kraftig provosert—vil gjøre en utsatt for all verdens angrep. Spørsmålet avlet et annet spørsmål. La oss anta at jeg ble den personifiserte ikkevold, ville Baba beskytte meg i en situasjon som kunne bli farlig for meg? Kort sagt, instruksen sørget for at jeg grublet og følte meg utilpass, og ærlig talt kunne jeg ikke i en alder av 31 fullt ut akseptere gyldigheten av noe slikt i en verden som vår. Prøvde Han å gjøre en martyr av meg, eller hva?.... Slik gikk det en cirka tre års tid, og ordren var fortsatt ikke brutt, for det hadde ikke oppstått noen situasjon som utfordret min lydighet. Så i 1962 fikk jeg utfordringen for alvor. Jeg begynte å bli kraftig irritert på en viss person som alltid motsa meg, og så kom den dagen da jeg ikke lenger klarte å beherske meg og brøt Babas ordre ved å dra til ham med stor kraft. Etter handlingen følte jeg det som om verden sto stille et øyeblikk. Det var ikke slaget, ikke personen som nå trakk seg tilbake, ikke spørsmål om rettferdighet, eller å gå til aksjon eller noe annet, det var bare én ting som naget hjertet mitt: "Du har brutt Babas ordre, Han som elsker deg så høyt og har vist deg så mye godhet. Det du har gjort er ikke bra. Dra til Baba og be Ham personlig om tilgivelse." Følelsen ble sterkere og sterkere utover dagen, og da kvelden kom var jeg på bristepunktet. Jeg kunne ikke være i Jabalpur et øyeblikk lenger. Jeg visste at Baba var i Puna, men at Han ikke hadde gitt oss tillatelse til å treffe Ham. Men ønsket om å fortelle Ham om min ulydighet og ønsket om å få tilgivelse gjorde meg så rastløs at jeg tok reisevesken min og gikk på toget til Puna bare for å bli tilgitt. Toget ilte frem...og jeg prøvde å holde motet oppe, men bange anelser hadde tatt bolig i hjertet mitt og jeg var ikke sikker på om jeg ville klare å få Hans tilgivelse. Hadde jeg ikke lest i flere bøker om hvor stor vekt Han la på ubetinget lydighet? Han hadde sagt til sine hengivne at når de ikke adlyder en ordre spesielt gitt dem, griper de på en måte forstyrrende inn i Hans arbeid—det store, gode arbeidet Han gjør for universet. Ingen vil ønske å hindre Ham i hans arbeid i stedenfor å hjelpe Ham. Siden dette arbeidet inkluderte arbeidet med vår egen åndelige skjønnhet og fullkommenhet, var det også selvdestruktivt. Neste dag kom jeg frem til Puna og tok inn på et dharmshala like ved stasjonen. Den påfølgende morgen var det min plan å dra til Guruprasad og treffe Baba og be om hans tilgivelse. Jeg begynte å gjøre meg klar. Jeg gikk på toalettet, som hadde en kjempestor, massiv tredør med en latterlig liten slå på innsiden. Da jeg var ferdig, reiste jeg meg for å åpne døren. Slåen åpnet seg, men ikke døren. På grunn av regnet eller noe sånt hadde treverket utvidet seg til en slik grad at den satt som spikret til dørkarmen. Jeg prøvde og prøvde å åpne døren ved å rive og slite i slåen, men den rørte seg ikke. I desperasjon bant jeg slåen fast i snoren på pyjamasbuksene mine og dro så hardt jeg kunne. Snoren røk, jeg ble kastet mot veggen, skar meg i fingeren og begynte å blø. Engstelig så jeg meg rundt i avlukket. Det var lite, dårlig ventilert og kvalmt, og plutselig fikk jeg den ideen at Baba straffet meg fordi jeg hadde slått til denne personen i Jabalpur, og kanskje hadde Han tenkt å holde meg innesperret her i timesvis. Det var nesten tomt på dharmshalaen, og det var flere toaletter. Jeg tenkte jeg skulle rope høyt om hjelp, men først prøvde jeg å åpne døren igjen. Den var like ubevegelig - som skjebnen selv, og like streng og fryktelig. "Å, Baba, du vil vel ikke at jeg skal omkomme av frykt for å bli kvalt her inne," utbrøt jeg. Da hørte jeg noen tappe vann i nærheten. Plaskingen fikk meg til å sprette opp. "Hvem du enn er, døren har satt seg fast, vær så snill å komme og åpne for meg!" Til min lettelse hørte jeg fotsteg nærme seg. Bang, bang, bang, og endelig var døren åpen. Til min skam så jeg at det var en dame som hadde vært så snill. Jeg takket henne og gikk tilbake til rommet mitt for å kle meg, men opplevelsen hadde skremt og oppskaket meg. Fra da av undersøker jeg alltid nøye døren, slåen og hengslene hver gang jeg må på toalettet for å forsikre meg om at det vil slippe meg ut og ikke skremme meg slik dette hadde gjort. Dette var det lite lovende forspillet, og min skyldfølelse overfor Baba fordi jeg hadde brutt Hans ordre var intens. Enten Baba hadde en hånd med i spillet eller ikke, var det som en kosmisk lov hadde begynt å utmåle straffen for min forseelse—ingen særlig morsom følelse. Etter en halv times tid dro jeg avgårde til Guruprasad, der Baba oppholdt seg. Snart sto jeg utenfor porten inn til bungalowen. Den var låst fra innsiden, og Baidul, en av Babas drabelige hengivne, sto på vakt for å hindre enhver inntrengning. Jeg hadde ikke før hilst ham, før ansiktet hans, som alltid hadde vært så blidt og mildt, nå ble rødt av sinne. Han spurte strengt hvorfor jeg hadde kommet når Baba ikke ville ta i mot noen. Den strenge og nesten hjerteløse måten han ba meg gå vekk på, fikk meg til å krympe meg. Var han den samme Baidul, eller snakket han bare slik fordi Den allvitende inne på Guruprasad hadde fått ham til å gjøre det? I stedet for det elskelige "Jai Baba, Amiyakumar, hvordan har du det? osv." sa han at jeg var ulydig, at han ikke ville ha noe med meg å gjøre, og at jeg bare fikk forlate stedet øyeblikkelig. Desperat utbrøt jeg: "Jamen Baidul, jeg har kommet helt fra Jabalpur for å snakke med Ham!" "Men hvorfor det? Hvorfor i all verden har du kommet?" "Fordi jeg har gjort noe dumt. Jeg brøt en av Hans ordre og har kommet for å be om tilgivelse." "Og ved å komme har du nå brutt enda en av Babas ordre, den at ingen skal komme hit så lenge Han er i avsondrethet, så sant Han ikke tilkaller denne personen. Så ikke protester, bare dra tilbake." "Vær så snill å åpne porten!" "Nei, det kan jeg ikke gjøre! Har du brutt Babas ordre får du ta konsekvensene. Gå din vei og ikke mas på meg." I det Baidul sa dette og begynte å gå vekk, kjente jeg plutselig en rar følelse i hånden jeg hadde slått den personen i Jabalpur med. Den ble helt slapp og hang og slang ned fra skulderen som om den var et kunstig lem. Jeg skrek i panikk og Baidul kom tilbake. Med ynkelig stemme sa jeg at armen min var blitt lam og at jeg kanskje holdt på å få slag. Han, som var min venn og alltid hadde vært så hyggelig, kom bare med det mest brutale svar: "Hvis det er tilfelle, får du dra på sykehuset. Du har ikke noe å hente her. Gå!" Jeg så Baidul gå tilbake til verandaen på den mest nonchalante måte. Og der sto jeg, plutselig klar over at å bryte Babas ordre ikke var noe å ta lett på og ikke uten konsekvenser, og at det kunne bety at Han ville støte meg helt fra seg. Jeg begynte å gråte, tårene trillet nedover kinnene mine, en etter en, som bilene og bussene ute på gaten bak meg. Baidul hadde gått inn i huset. Der sto jeg med en hånd lammet, hjertet sønderknust av Baiduls oppførsel og hodet ute av stand til å fatte at Den alltid barmhjertige Meher Baba hadde gitt meg opp på grunn av én feil. Jeg husker ikke hvor lenge jeg sto der og gråt, hvor lenge pinen varte, men plutselig kjente jeg hvordan en merkelig overbevisning reiste seg i hjertet mitt som en bølge på det mektige havet! Det var overbevisningen om at det var umulig for Baba å slutte å elske sine barn, hvor mislykkede og villfarne de enn var. Ja, Baba, den ene helt-barmhjertige, alt-tilgivende er nødt til å fortsette å være Baba for all tid, og Han er nødt til å løfte hvert fortapte lam opp i sine kjærlige armer og klappe det og jage bort all dets frykt. Med andre ord var jeg sikker på at Baba ikke ville oppgi meg, for det ville bety mer enn døden. "Nei, nei, Baba, du kan ikke jage meg vekk fra hjertet ditt. Du kan ganske enkelt ikke det, hva enn Baidul sier. Du er nødt til å kalle på meg, tilgi meg og elske meg og gi meg livet tilbake!" Akkurat som jeg tenkte og følte dette, så jeg en annen mandali-mann komme ned fra verandaen og mot porten. Han åpnet den og sa bare: "Kom inn, Amiya, Baba vil snakke med deg." Jeg gikk øyeblikkelig inn med tårene fremdeles rullende nedover ansiktet og bena snublende og svake. Jeg var ikke meg selv. Jeg følte meg som et skip knust av vinden og klippen det hadde grunnstøtt på. Men han ledet meg inn, og jeg fikk foretrede for Baba, som satt der med sin mandali og noen få andre som hadde blitt spesielt tilkalt av Ham. Baba så på meg. Aldri før hadde jeg sett dette sølvaktige skinnet over ansiktet Hans. Det pleide å være mykt rosa eller gyllent, men nå skinte det som en krigers messingskjold. Øynene, i stedet for å stråle av smil og kjærlighet, var nattsvarte og lynende i voldsom irritasjon, bare holdt under kontroll av Hans egen kraft. Jeg brast ut i ny tåreflom da jeg så en slik misbilligelse på Hans åsyn. Så ble den fryktelige stillheten i hallen brutt da Hans gestus ble oversatt av Eruch med en stemme som sto til Babas strenge ansiktsuttrykk: "Hvorfor slo du? Var det ikke min ordre til deg at du ikke skulle slå noen i hat eller sinne?" Jeg bare gråt. Ingen ord. "Nå bryter du enda en ordre ved å komme hit uten min tillatelse. Og du vil ha tilgivelse for all denne ulydigheten." "Baba, vær så snill og tilgi meg," utbrøt jeg og kastet meg mot føttene Hans og la hodet mitt mot dem. Det gikk et minutt eller to, så følte jeg to myke hender løfte meg opp. De var Babas. Han så meg inn i øynene med den samme gamle kjærligheten som Han hadde hilst meg med på min første darshan. Så klappet Han meg på hodet, kysset meg på kinnene, og i løpet av ett minutt hadde hele stemningen snudd. Det var som om usynlige engler spilte på harpene sine og et plutselig regnskyll fikk visnende knopper til å friskne og åpne seg med skjønnhet og duft. Jeg så opp mot min Guddommelige Far. Han så inn i øynene mine med sterkt blikk og sa: Amiya, du er meg kjær og jeg tilgir deg, men ikke gjenta feilen—vær lydig. Husk at hvis du bryter min ordre igjen, kommer jeg ikke til å tilgi deg." Jeg trengte et par minutter til før jeg begynte å slappe av og vite at jeg var kommet inn i smulere farvann. Så fulgte følgende replikkveksling: Baba: "Slapper du av, Amiya?" Jeg: "Ja, Baba, det gjør jeg." Baba (til de andre): "Jeg er veldig glad i Amiya. Det er bare det at han ikke adlyder meg. Han er—vet dere hva han er? Mitt problembarn!" Alle rundt oss virket som de moret seg over dette. Også jeg følte meg lykkelig over at Han eide sitt problembarn like mye som sine englebarn, og det var alt jeg trengte i denne verden! "Amiya, i dag har jeg et spesielt program for deg. Musikk! Du kan komme og være her under konserten, og nå kan du gå." Baba ga tegn til meg om at jeg skulle reise meg og gå bort til Ham for å bli omfavnet for annen gang. Da jeg var kommet ut av hallen, hadde jeg det bra. Jeg gikk til et hotell for å få meg litt melk og snacks. Jeg var lykkelig i min visshet om at Baba ikke hadde gitt meg opp. Mens jeg spiste, gikk det plutselig opp for meg at hånden som var blitt så slapp, nå var aktiv og sterk, som om ingenting hadde skjedd med den. Jeg begynte å lure. Var dette noe som utviklet seg rent psykologisk, eller var det Babas måte å lære meg hvor galt det var å slå folk med hender som var ment å skulle arbeide for Ham? Vel, jeg overlater saken til klokere dommere enn jeg og tar med meg leseren tilbake til hotellet. Klokken var ca. 12 på dagen. Jeg hadde opplevd for mye følelsesmessig belastning og stress på formiddagen og følte meg helt utslitt. Plutselig dukket det opp en tanke i hodet mitt. Baba sa at han hadde tilgitt meg denne gangen, men at Han ikke kom til å tilgi meg hvis jeg brøt Hans ordre igjen. "Hva koker dette ned til?" undret jeg. Betyr det ikke at jeg bare er ute av denne knipa, men ikke av alle mulige tabber og deres konsekvenser i fremtiden? Hvordan kunne jeg føle meg så idiotisk lykkelig og fornøyd når jeg har år å leve og så mange provoserende situasjoner å møte? Hvor var garantien for at jeg, som hadde brutt Hans ordre én gang, ikke ville komme til å gjøre det igjen når jeg ble provosert over evne? Jeg hadde slett ingen uendelig tålmodighet til min disposisjon. Jeg var snarere mer utålmodig enn mange. Nå gjorde ideen om fremtidige feilskjær og konsekvensene av dem meg nedtrykt. Problemet sto like skremmende for meg igjen. Etter som tiden gikk, ble jeg mer og mer bekymret, og da jeg kom frem til Guruprasad kl. 13:50 for å overvære konserten, var jeg virkelig bekymret. Baba smilte da jeg kom inn i hallen og ba meg sitte ned. Det kunne være en førti-femti personer der. Plutselig begynte Baba å gi tegn til publikum. "Vel, dere kjenner alle Amiya Kumar. Han er veldig intelligent, og han elsker meg. Amiya, jeg håper virkelig at du ikke er bekymret mer." "Baba, jeg er mer bekymret nå enn jeg var." Babas ansikt uttrykte overraskelse. "Hvorfor det? Har jeg ikke tilgitt deg? Hvorfor må du fremdeles bekymre deg?" "Baba, du sa at du ikke kom til å tilgi meg hvis jeg brøt ordrene dine igjen, og det får all min sjelefred til å forlise. Jeg er ikke sikker på meg selv. Jeg kan komme til å gjøre noe galt igjen, og hvis du ikke tilgir meg da—da ville det være bedre om jeg døde nå!" Baba så seg rundt på sine hengivne. Stillheten hersket noen minutter. Så begynte Baba: "Hva er det Amiya vil jeg skal gjøre? Kan noen si meg det?" En som satt like ved meg sa: "Baba, jeg tror han vil du skal forsette å tilgi ham for alle det gale han kanskje vil forsette å gjøre." Jeg hadde lyst til å tygge denne mannen i meg som en rå løk. Var det en måte å forklare min tilstand på? Men han hadde sagt det, og nå måtte jeg stå ansikt til ansikt med Baba. "Amiya, er det akkurat slik det er?" "Ja, Baba," sa jeg desperat, med følelsene som en stor klump i halsen. "Jeg vil bli tilgitt—bli eid av deg. Uansett om jeg er verdt å bli elsket eller ikke—bare elsk meg Baba, vær så snill, for hva jeg enn er—vær så snill, du må alltid elske meg." Et vidunderlig lys kom over Babas vakre ansikt—selv om Han fremdeles hadde et nyssgjerrig glimt i øynet. "Hva er det Amiya vill? Er ikke dette forunderlig?" "Jo, Baba," var det noen som sa. Baba snudde ansiktet sitt helt mot meg. I det så jeg den stadige og uutslukkelige kjærlighetens flamme. Han så på meg og gestikulerte mens Eruch tolket: "Amiya, Baba sier at du ikke trenger å bekymre deg fra nå av. Baba har tilgitt deg for alltid." Baba hevet hånden—Han gjorde et tydelig tegn. Igjen tolket sri Eruch: "Kaayam key liya maaf! [Tilgitt for alltid]" En forbauset summing steg i hallen. Kanskje ingen hadde forventet akkurat hvor Babas grenser gikk for den barmhjertigheten Han lot regne over oss Hva meg angår følte jeg meg som verdens mest bekymringsløse og lykkelige mann. Jeg gikk opp mot Baba og rørte ved føttene Hans. Baba sa: "Amiya er så intelligent—så kjærlig—det er bare det at han bekymrer seg for mye. Nå, Amiya, lover du ikke å bekymre deg mer?" Det var som om min bekymring var noe ikke Gudsmennesket orket å bære—Han som bar all verdens bekymringer! "Ja, Baba, nå er jeg uten bekymringer. Du er min og jeg er din." "Amiya er min sønn—men enda han er en studert person, har han en skrue løs." Publikum kniste. Jeg liksom bønnfalt Baba: "Hvorfor kan du ikke bare feste den skruen?" Babas ansikt fikk det mest komiske uttrykk av nedslåtthet. "hvordan skal jeg klare det? Mine egne skruer løsner når jeg er sammen med deg!" Folk lo og jeg prøvde å le med.... Det var på tide å ta farvel. En etter en gikk vi opp til Baba. Så ble det min tur—Han berørte mitt hode og jeg kysset Hans føtter.... Så tok jeg toget tilbake til Jabalpur. Her og nå slår det meg at Baba sa noe den kvelden og som jeg hadde glemt på grunn av det selviske egos glemsomme natur. "Du har fått varig tilgivelse, Amiya, men det betyr ikke at du skal fortsette å bryte mine instrukser med vitende og vilje." Og jeg hadde sagt til Ham: "Jeg skjønner det, Baba, jeg skal gjøre mitt beste, samme hvor svak jeg er skal jeg gjøre mitt beste for å adlyde dine instrukser." Kan jeg nå i 1985 si at jeg har gjort mitt beste for å adlyde Ham? Jeg vet jeg ikke har det. The Memoirs of a Zetetic, ss. 306-319

MAYA Meher Baba DEL I Falske verdier Viktigheten av å forstå Maya Alle vil gjerne kjenne og realisere Sannheten, men man kan ikke kjenne og realisere Sannheten som Sannhet hvis man ikke kjenner og realiserer uvitenhet som det den er, nemlig uvitenhet. Ut fra dette oppstår viktigheten av å forstå Maya, eller Uvitenhetens prinsipp. Folk leser og hører mye om Maya, men få forstår hva det egentlig er. Det er ikke nok å ha en overflatisk forståelse av Maya; man må forstå Maya som det det er, i dets virkelighet. Å forstå Maya, eller Uvitenhetens prinsipp, er å kjenne halvparten av universets Sannhet. Uvitenheten i alle sine former må forsvinne hvis sjelen skal kunne etableres i sin tilstand av Selv-viten. Løgnens essens Derfor er det tvingende nødvendig for menneskeheten å vite hva som er falskt, å vite at det er falskt og å kvitte seg med det falske gjennom å vite at det er falskt. Hva er falskhetens essensielle natur? Hvis man vet at det som er sant, er sannhet, og at det som er falskt, er falskhet, finnes det ingen falskhet, bare en form for kunnskap. Falskhet består i å ta det sanne for falskhet eller det falske for sannhet, det vil si i å betrakte noe som noe annet enn det i virkeligheten er i seg selv. Falskhet er en feilvurdering av tingenes natur. To slags kunnskap Stort sett finnes det to slags kunnskap: rent intellektuelle vurderinger av livets kjensgjerninger; og verdivurderinger, som impliserer at man er klar over tingenes verdi eller viktighet. Rent intellektuelle vurderinger eller antakelser får sin betydning gjennom å være relatert til verdier på en eller annen måte. Skilt ut fra verdier har de svært liten betydning i seg selv. For eksempel er det ingen som er særlig interessert i å telle det nøyaktige antall blader på et spesifikt tre, selv om en slik informasjon—i et rent teoretisk perspektiv—ville vært en slags kunnskap. Slik informasjon eller kunnskap behandles som uviktig fordi den ikke har noen vesentlig forbindelse til andre verdier. Intellektuell kunnskap blir viktig når den setter mennesket i stand til å realisere bestemte verdier gjennom å gi ham kontroll over midlene de realiseres gjennom, eller når den blir en viktig faktor i selve evalueringen, idet den modifiserer eller på annen måte påvirker aksepterte verdier. Feilvurderinger Akkurat som det finnes to slags vurderinger, finnes det også to slags usannheter: den feil som gjøres når man aksepterer som kjensgjerninger noe som ikke er kjensgjerninger, og feilvurderinger. Feilvurderinger kan begås på følgende måter: (1) ved å vurdere noe som viktig når det ikke er viktig, (2) ved å vurdere noe som uviktig når det er viktig og (3) ved å tillegge noe en viktighet som ikke tilsvarer den viktigheten det virkelig har. Alle disse løgnene er skapt av Maya. Selv om Maya sett i det åndelige perspektiv inkluderer alle usannheter, finnes det noen usannheter som teller og andre usannheter som ikke teller noe særlig. Hvis en person tar en kongetrone for å være høyere enn den faktisk er, ville det være en usannhet, men en som ikke spilte noen særlig rolle. På en annen side, hvis en person betraktet denne tronen som sitt livs mål og mening, ville det være en usannhet som helt grunnleggende ville berøre hans livs retning og betydning. I det store og hele villeder, perverterer og begrenser feilevalueringer livet mye mer effektivt enn feil i rent intellektuelle vurderinger angående spesi-fikke objektive kjensgjerninger. Feilevalueringer oppstår takket være innflytelse fra subjektive begjær og behov. Sanne verdier er verdier som tilhører tingene i seg selv. De er iboende, og fordi de er iboende, er de absolutte og permanente og ikke tilbøyelige til å forandre seg med tiden eller fra en person til en annen. Falske verdier utledes av begjær eller behov. De er avhengige av subjektive faktorer, og fordi de er avhengige av subjektive faktorer, er de relative og flyktige og tilbøyelige til å forandre seg med tiden og fra person til person. Eksempler på relative verdier For eksempel vil et individ som er svært tørst og befinner seg i ørkenen Sahara, mene at ingenting er mer dyrebart enn vann; mens en som har tilgang på en overflod av vann og er ganske utørst, ikke vil tillegge det samme viktighet. På samme måte betrakter en sulten person mat som svært viktig, mens et individ som nettopp har spist en god middag ikke en gang tenker på mat før han blir sulten igjen. Det samme gjelder for andre lyster og lengsler som projiserer innbilt og relativ verdi inn i de objektene som kan tilfredsstille de samme lystene og lengslene. Falske verdier er relative og utledede Sanseobjekters verdi er stor eller liten i samsvar med den intensiteten eller omstendighetene de begjæres med. Hvis lystene og lengslene øker, får de korresponderende objektene større betydning. Hvis de minsker i sin intensitet eller innstendighet, mister også objektene mye av sin betydning. Hvis lystene og lengslene gir seg periodisk til kjenne, antar objektene mulig verdi når lystene og lengslene er latente, og aktuell verdi når de manifesterer seg. Dette er falske verdier fordi de ikke er iboende i selve objektet. Når alle lyster og lengsler forsvinner fullstendig i lyset fra sann viten, vil de objekter som ikles betydning gjennom disse lystene og lengslene, straks miste sin lånte betydning og fremstå som meningsløse. Sanseobjektenes tomhet Akkurat slik en mynt som ikke er i sirkulasjon, behandles som falsk selv om den har en slags eksistens, behandles objektene for lyst og lengsel som falske når de blir sett i sin tomhet, selv om disse objektene fortsetter å være gjenkjennelige. De har alle eksistens og de kan bli sett og gjenkjent, men de betyr ikke lenger det samme. De gir falske løfter om tilfredstillelse til en forestillingsevne som perverteres av lyst og lengsler; men en rolig og stabil erkjennelse innser at de ikke har noen betydning når de betraktes som atskilte fra sjelen. Å ta det uviktige for viktig Når noen man elsker dør, opplever man sorg og ensomhet, men denne følelsen av tap har sine røtter i en tilknytning til formen uavhengig av sjelen. Det er formen som har forsvunnet, ikke sjelen. Sjelen er ikke død, i sitt sanne vesen har den ikke en gang gått bort, for den er overalt. Ikke desto mindre var det formen som ble betraktet som viktig, for det var kroppen man var bundet til. Alle lengsler, begjær, følelser og tanker var fokusert på formen, og når så formen dør og forsvinner, oppstår det et tomrom som uttrykker seg gjennom savnet av den som har gått bort. Hvis formen som form ikke var ladet med falsk betydning, ville det ikke vært noen sorg i savnet etter den som hadde gått bort. Følelsen av ensomhet, de vedvarende minnene om den kjære, lengselen etter hans tilstedeværelse, tapets tårer og atskillelsens sukk—alt skyldes falsk evaluering, Mayas verk. Når en uviktig ting betraktes som viktig, får vi én hovedmanifestasjon av Mayas funksjon. Fra det åndelig synspunkt er dette en form for uvitenhet. Å ta det viktige for uviktig På den andre siden uttrykker Mayas virksomhet seg gjennom å få noe viktig til å se uviktig ut. I virkeligheten er Gud den eneste tingen som har betydning overhodet, men svært få mennesker er interessert i Gud for Hans egen skyld. Hvis de verdslige i det hele tatt vender seg mot Gud, er det som regel med sine egne selviske og jordiske hensikter. De søker å tilfredsstille sine egne begjær, håp og til og med hevnønsker gjennom sin innbilte Guds inngripen. De søker ikke Gud som Sannhet. De lengter etter alt annet enn Den eneste Sannhet, som de ser på som uviktig. Dette er igjen den fordunkling av synet som Maya forårsaker. Folk jager etter lykken gjennom alt annet enn Gud, som er den eneste usvikelige kilden til evigvarende glede. Feil viktighet Mayas virksomhet uttrykker seg også gjennom at det får sinnet til å tillegge en ting en annen viktighet enn den viktigheten den egentlig har. Dette skjer når ritualer, seremonier og andre ytre religiøse øvelser betraktes som mål i seg selv. De har sin egen verdi som midler til å nå et mål, som livets meningsbærere, som uttrykksmidler; men så snart de krever noe i kraft av seg selv, gis de en annen viktighet enn den som tilkommer dem. Når de betraktes som viktige i seg selv, binder de livet i stedet for å tjene sin hensikt ved å uttrykke det. Når det uvesentlige tillates å dominere over det vesentlige ved at det gis feil viktighet, har man den tredje hovedformen for uvitenhet når det gjelder evaluering. Dette er igjen Mayas verk. Del II Falske overbevisninger Mayas lenker Lenkene som holder sjelen fast i åndelig binding, består hovedsakelig av feilaktige verdier eller usannheter når det gjelder vurderinger. Men noen løgner av typen feilaktige overbevisninger spiller også en rolle når det gjelder å holde sjelen bundet i åndelige lenker. Falske overbevisninger virkeliggjør falske verdier, og de samler igjen styrke gjennom de falske verdiene sjelen henger fast i. Alle feilaktige overbevisninger er like mye Mayas verk som falske verdier, og de brukes av Maya for å holde sjelen fast i stadig uvitenhet. Intellektet går Mayas ærend Maya blir umulig å motstå fordi det tar selve kunnskapens sete i besittelse, nemlig menneskets intellekt. Å overvinne Maya er vanskelig fordi Maya med intellektet i sin makt skaper barrierer og opprettholder feilaktige overbevisninger og illusjoner. Gjennom sine standhaftige forsøk på å vedlikeholde og rettferdiggjøre gale overbevisninger skaper det barrierer mot en realisering av Sannheten. Et intellekt som fungerer i frihet, forbereder veien til Sannheten, men et intellekt som går Mayas ærend, bygger barrierer mot den sanne forståelse. Falske overbevisninger kan virke selvinnlysende De falske overbevisningene Maya skaper, har så dype røtter og er så sterke at de virker selvinnlysende. De ikler seg den virkelige sannhetens drakt og aksepteres uten spørsmål. Man tror for eksempel at man er sin fysiske kropp. Vanligvis faller det en ikke inn at man kanskje er noe annet enn sin fysiske kropp. Uten å kreve bevis identifiserer man seg automatisk med den fysiske kroppen, og holder desto fastere på denne overbevisningen fordi den er uavhengig av rasjonelle beviser. Identifisering med fysisk kropp Den fysiske kroppen og dens begjær er sentrum for individets liv. Å gi slipp på overbevisningen om at man er den fysiske kroppen, innebærer å gi slipp på alle begjær som angår den og de falske verdiene de innebærer. Overbevisningen om at man er sin fysiske kropp tjener de fysiske begjær og bindinger, mens en overbevisning om at man er noe annet enn sin fysiske kropp, motarbeider aksepterte begjær og bindinger. Derfor faller et individs overbevisning om at han er sin fysiske kropp, helt naturlig for ham. Det er en overbevisning det er enkelt å opprettholde og vanskelig å rykke opp med roten. På den annen side synes overbevisningen om at han er noe annet enn sin fysiske kropp, å kreve bekreftende bevis. Det er en overbevisning det er vanskelig å ha og enkelt å motsette seg. Uansett, når sinnet lettes for byrden av alle fysiske begjær og bindinger, ser han at overbevisningen om at han er den fysiske kroppen er en falsk overbevisning, og han ser at overbevisningen om at han er noe annet enn den fysiske kroppen, er sann. Identifisering med subtil kropp Selv når et menneske lykkes i å legge av seg den falske overbevisningen om at han er den fysiske kroppen, fortsetter han allikevel å være et offer for den falske overbevisningen om at han er sin subtile kropp. Livet hans kretser nå rundt den subtile kroppen og dens begjær. Å gi slipp på overbevisningen om at han er den subtile kroppen, innebærer å gi slipp på alle begjær og bindinger som angår den subtile kroppen, og alle de falske verdiene de innebærer. Derfor vil overbevisningen om at han er den subtile kroppen, falle naturlig for ham, og overbevisningen om at han er noe annet enn den subtile kroppen, synes å kreve bekreftende bevis. Men når sinnet lettes for alle begjær som angår den subtile kroppen, gir mennesket slipp på overbevisningen om at han er sin subtile kropp like villig som han ga slipp på overbevisningen om at han var sin fysiske kropp. Identifisering med mental kropp Men dette betyr ikke slutten på de falske overbevisningene. Selv når en person forlater den falske overbevisningen om at han er sin subtile kropp, dyrker han troen på at han er sin mentale kropp. Personen dyrker denne falske overbevisningen fordi han finner glede i den. Gjennom hele sitt lange liv som individuell sjel har han kjærlig klynget seg til idéen om sin separate eksistens. Alle hans tanker og følelser og handlinger har om og om igjen antatt og bekreftet en eneste forsikring, nemlig det atskilte "jeg"ets eksistens. Å overgi den falske overbevisningen om at han er den mentale kroppens ego-sinn, er å overgi alt som har syntes å utgjøre selve hans eksistens. Å legge av seg den siste usannheten Når man overgir sin falske overbevisning om at man er sin fysiske eller sin subtile kropp, er det nødvendig å overgi mange begjær og bindinger. Det betyr å gi fra seg noe man har hatt i lange tider. Når individet overgir den falske overbevisningen om at han er sitt ego-sinn, kreves det av ham at han overgir selve kjernen i det han trodde han var. Å legge av seg denne siste rest av usannhet er derfor det vanskeligste. Men denne siste usannheten er ikke mer holdbar enn de andre usannhetene som virket som om de var uangripelige vissheter. Den tar også slutt, og den legges vekk når sjelen avstår fra sin tørst etter atskilt eksistens. Sjelen er hinsides tanke, begjær og handling Når sjelen vet at den er noe annet enn de grove, subtile og mentale kropper, vet den at den er uendelig. Som uendelig sjel gjør den ingenting, den bare ER. Når sinnet legges til den individualiserte sjelen, virker det som om den tenker. Når den subtile kroppen legges til sjelen med sinnet, virker det som om den begjærer. Når den fysiske kroppen legges til disse, virker det som om sjelen er engasjert i handlinger. Troen på at sjelen gjør noe, er en falsk overbevisning. Et individ tror for eksempel at han sitter på stolen, men egentlig er det kroppen som sitter på stolen. Overbevisningen om at det er sjelen som sitter på stolen, skyldes identifisering med den fysiske kroppen. På samme måte tror en person at han tenker, men faktisk er det sinnet som tenker. Overbevisningen om at sjelen tenker, skyldes identifisering med sinnet. Det er sinnet som tenker og kroppen som sitter. Sjelen er hverken engasjert i tanker eller noen andre fysiske handlinger. Illusjonen om at sjelen er den handlende instans Selvfølgelig er det ikke bare sinnet eller bare kroppen som tenker eller utfører andre fysiske handlinger, for bare sinn eller bare kropp eksisterer ikke. De eksisterer som den individualiserte sjelens illusjoner, og det er når sjelen identifiserer seg med dem at tankevirksomheten eller handlingen finner sted. Sjelen i forening med mentale, subtile og grove kropper utgjør den handlende instans, det vil si det begrensede "jeg," men sjelen i sin sanne natur er hverken ansvarlig for tanker, begjær eller for handlinger. Illusjonen om at sjelen er sinnet eller kroppene og illusjonen om at sjelen er den tenkende, begjærende eller handlende instans, er skapt av Maya—som er Illusjon og Uvitenhetens prinsipp. Overbevisningen om at sjelen utsettes for tosidig erfaring På samme måte er det galt å tro at sjelen erfarer livets gleder og smerter og gjennomgår erfaringens motsetninger. Sjelen er hinsides erfaringens motsetninger, men den vet ikke at den er det. Og så tar den på seg de erfaringene som kjennetegner motsetningene fordi den identifiserer seg med sinnet og de subtile og grove kropper. Sjelen som blandes sammen med sinnet og kroppene, blir mottakeren av glede og smerte. Altså har all den glede og smerte man utsettes for, sine røtter i Uvitenheten. Når et individ tror at han er verdens ulykkeligste menneske, godtar han en illusjon som eksisterer gjennom uvitenhet, eller Maya. Han er ikke virkelig ulykkelig, men innbiller seg at han er ulykkelig fordi han identifiserer seg med sinnet eller kroppene. Selvfølgelig er det ikke sinnet i seg selv alene eller kroppene alene som er i stand til å erfare motsetningene. Det er sjelen og sinnet og kroppene under ett som er den tosidige erfaringens subjekt; men sjelen i sin sanne natur er hinsides erfaringens motsetninger. Besjelingen av sinn og kropper og dennes natur Altså er det sinnet og kroppene under ett som utgjør den handlende instans og er underlagt den tosidige erfaring. De påtar seg imidlertid ikke denne dobbeltrollen i kraft av seg selv, men bare når de tas sammen med sjelen. Det er sinnet og kroppene som, når de er besjelet, i fellesskap blir den handlende instans og den tosidige erfaringens subjekt. Besjelingsprosessen er basert på uvitenhet, for sjelen er i sitt sanne vesen ubetinget, umodifisert og ubegrenset. Den virker betinget, modifisert og begrenset på grunn av Uvitenhet, eller Mayas virksomhet. FORELESNINGER, ss. 370-378

Vi markerer Amartithi den 31. januar og feirer Hans fødselsdag den 25. februar JAI BABA!

BARE ORD Meher Baba Når du er i det falske "jegets" grep, som identifiserer seg med det som skjer, er det illusjonen som styrer deg. Men når du kjenner sannheten, identifiserer du deg ikke med den. Alt vi ser, hører og erfarer i verden er ikke Gud. Det du kan forstå, er ikke Gud. Det som forklares, er ikke Gud. Det som uttrykkes, er ikke Gud. Dikteren sier: Elskeren sier til Mesteren: Du har lært meg noe som har fått meg til å glemme alt. Du har skapt et begjær i meg som sier: ikke begjær noe. Du har gitt meg det Ene Ordet som sier: ord betyr ikke noe. Og elskeren sier: Å Mester, jeg søkte Gud og trodde Han var både det ene og det andre. Nå har du gitt meg noe som selv ikke min fantasi kan produsere så mye som skyggen av. Alt dette er bare ord. Når du sier Selvet, Gud, Uendeligheten betyr de ingenting. Å prøve å forstå ved å lese eller lytte til forklaringer er en fornærmelse mot vår elskede Gud, som er hinsides all forståelse. Det eneste svaret er Kjærlighet. Hvis vi elsker Gud, blir vi ham. Det finnes ingen ytterligere spørsmål. Men vi må elske med hele vårt hjerte, slik at bare Gud eksisterer for oss. THE GOD-MAN, s. 259-260, C. B. Purdom

Kjærlighetsvin Eruch Jessawala Jeg husker en historie om en venninne av Norina Matchabelli. Hun (venninnen) var alkoholiker. Det var et nydelig menneske, men alt i livet hennes hadde gått galt på grunn av drikkingen. Familie og venner bønnfalt henne, men det gjorde ingen forskjell, hun bare fortsatte å drikke. Norina var en av disse vennene. Da tenkte Norina på Baba, og spurte Ham om hun fikk ta venninnen sin med seg til Ham. Baba sa ja. Norina ble virkelig glad; hun tenkte at nå ville denne kvinnen bli reddet, for Baba ville selvfølgelig si at hun skulle slutte å drikke. Så hun fortalte Baba om problemet og at bare Hans kjærlighet og velsignelse kunne redde venninnen hennes. Vel, Norina kom med kvinnen. Baba ønsket henne kjærlig velkommen og ba henne sitte ned og føle seg som hjemme med Ham. Så spurte Han om hun drakk. Hun så veldig engstelig ut, men sa: "Ja, Baba." Baba svarte: "Vet du, jeg drikker jeg også." Selv om dette sjokkerte Norina, fikk det venninnen hennes til å slappe av og gjorde henne mer utadvendt. Baba fortsatte: "Hvordan føler du deg neste morgen?" Kvinnen svarte: "Å, Baba, jeg føler meg forferdelig, og alt jeg vil er å få meg noe å drikke med en gang." "Jeg vet hvordan det er," sa Baba, "men det er noe som er annerledes med Min drikk. Det finnes ingen nedtur med Min vin." Nå våknet hun og rettet sin oppmerksomhet mot Baba og hans ord. Så begynte han å snakke om forskjellen mellom sin guddommelige Kjærlighetsvin og alkoholisk vin. Det var som om bare de to var tilstede, hun hørte så godt etter og Baba var så forståelsesfull og kjærlig--som når to som står hverandre nær, utveksler erfaringer. Så sa Baba: "Allright, nå kan du gå." Ikke en eneste gang hadde han sagt: "Ikke drikk" eller "Det er ikke bra for deg å drikke, du må stoppe." Norina var meget skuffet, men aksepterte resultatet som Babas vilje. En måned senere hørte Norina fra kvinnen. "Norina, jeg har et problem." "Hva er det?" "Jeg bare får ikke til å drikke mer." "Hva mener du?" spurte Norina. "Jeg heller vin i glasset, jeg sitter der foran det, jeg tar det i hånden, men jeg føler ganske enkelt ikke for å drikke det. Jeg har ikke lenger noe begjær etter å drikke." Norina svarte: "Flott! Bare fortsett sånn!" Så forsto hun hvor stille Baba hadde tatt seg av venninnen hennes. Han hadde ikke sagt: "Ikke gjør det!" men gjennom sin kjærlighet og nåde hadde hun sluttet å drikke. Hun rørte aldri vin igjen. THE TURNING OF THE KEY, ss. 269-270, Bill Le Page

Ikke vær bekymret, jeg elsker deg Meher Baba Når vi elsker av hele vårt hjerte, gir vi alt vi har, godt og vondt, selv våre bekymringer; elskeren gir alt og krever ingenting. Elsk meg slik, og Baba er din slave. Selv om du ikke klarer det, så ikke vær bekymret. Så lenge du er min, trenger du ikke bekymre deg. Du er min, det er derfor jeg har trukket deg over så store avstander. Hvis du ikke klarer å ha et bilde av meg, så ikke vær bekymret; hvis du ikke elsker meg, ikke vær bekymret: jeg elsker deg. THE GOD-MAN, ss. 257, C. B. Purdom

Jeg blir så sterk David Fenster En dag i den siste uken i januar 1969 så Mehera hvor svak Baba var og hvor vondt han hadde det, og hun spurte ham: "Når, å når, blir du sterk igjen? Når blir du ok? Når blir du bra?" "Etter fødselsdagen min blir jeg sterk," sa Baba. "Jeg blir sterk. Jeg blir så sterk." Mehera ble beroliget siden fødselsdagen hans ikke var langt unna. "Gudskjelov," tenkte alle. Baba's budskap for sin 75. fødselsdag, som han dikterte på denne tiden, lød: Å elske meg for hva jeg kan gi deg er ikke å elske meg i det hele tatt. Å ofre noe for min sak for å oppnå noe for deg selv, er som når en blind mann ofrer øynene sine for å få syn. Jeg er Den guddommelige Elskede, verdt å elske fordi jeg er Kjærlighet. Han som elsker meg på grunn av dette, vil bli velsignet med ubegrenset syn og vil se meg som jeg er. [Føst senere gikk det opp for dem at dagen for hans jordfestelse, den 7. januar, var fødselsdagen hans i henhold til den zorastriske kalender. Baba hadde ment at han ville bli sterk så fort han hadde lagt av seg den fysiske kroppen] MEHERA-MEHER, A Divine Romance, s. 475

Meher Baba Kilden Mona Brodin Tennisveien 2F 0777 Oslo, Norge Eric og Sigrid Solibakke Norske oversettelser ved Mona Brodin 2008 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India