FERIE FRA BABA Bal Natu

Baba fortsatte sin semi-avsondrethet i mars [1955]. Selv om denne perioden var uten ytre drama, var ikke dette tilfellet for det som skjedde inne i de som var hos ham. Baba likte ikke at disiplene hans var i dårlig humør eller kjedet seg. Han forventet at de som var rundt ham, skulle være glade og muntre til en hver tid...Små personlige særheter og svakheter, som vanligvis lett kunne ignoreres eller undertrykkes i all travelheten som Babas "normale" liv innebar, ble mer utpregede og åpenbare nå som mennene ble holdt innendørs uten noe særlig å ta seg til. Under en uformell diskusjon med Baba til stede ble det en dag tatt opp om en av beboerne hadde brutt Babas ordre. Baba sa ikke noe, men de andres kommentarer gjorde vedkommende så fra seg at han holdt sengen i flere dager. Da Baba så dette, foreslo han at det ville være bra for dette mandalimedlemmet å ta seg et par dagers "ferie" og komme seg litt vekk fra Babas atmosfære og få humøret tilbake. Baba spurte om noen ville ledsage mannen. Og nå hadde det seg slik at også Eruch hadde begynt å føle behov for en pause. Han hadde bokstavelig talt stått ved Babas side i årevis og ønsket seg en mulighet til å komme seg vekk fra ham og de andre mandaliene — om så bare for en dag. Så han meldte seg øyeblikkelig frivillig. Det virket som han hadde nådd et punkt der han var så oppslukt i sin tjeneste for Baba og hans arbeid at han lengtet etter å ha tid for seg selv. Det ble bestemt at de skulle ta bussen til Mahabeleshwar noen kilometer fra Satara. Men ikke før hadde de nådd frem til busstasjonen før mannen i billettluka spurte: "Hva? Drar dere? Betyr det at Meher Baba drar til Mahabeleshwar også?" Eruch sa de bare skulle ta seg en tur på egen hånd. På bussen gjentok det samme seg, folk spurte Eruch om Meher Baba. Det var ikke så rart, Satara var en liten plass og nesten alle visste om Baba, og selvfølgelig kjente de igjen Eruch. I Mahabeleshwar hadde de tenkt å ta inn på et herberge. Men etter det som hadde skjedd på bussen, forsto Eruch at de ikke ville få fred hvis de spiste i spisesalen. Så han og det andre mandalimedlemmet fikk sendt opp maten til rommet sitt der de kunne ha litt privatliv. Det eneste problemet var at verten kjente Baba og hadde stor respekt for ham. Han ville høre siste nytt om Baba, så han satte seg ned med dem. Neste dag bestemte de seg til å ta med seg niste og dra langt inn i skogen for å ha piknik for seg selv. De gikk nedover veien et godt stykke til de fant et fint sted. De hadde satt seg ned for å nyte den vakre utsikten over åsene og de grønne trekronene da en bil stanset oppe på veien. Flere personer kom ut og hilste. De kjente Baba, og en av dem hadde kjent igjen Eruch. "Er Meher Baba her i Mahabeleshwar? Kan vi få møte ham?" Eruch lot som han ikke hørte, men folk begynte å gå mot dem, så han forsto han måtte svare. Han sa at Baba ikke var sammen med dem, de hadde bare tenkt å ha en fredelig landtur. Folkene ga seg ikke, de ville høre nytt om Baba, så Eruch svarte kort — og kanskje ikke så veldig hyggelig — på spørsmålene, og til slutt dro de. Eruch vekslet blikk med kameraten som også hadde vurdert situasjonen, og foreslo at det var like greit at de dro tilbake til Satara. Det føltes som om Baba fulgte etter dem hvor de enn dro. Det nyttet ikke å stikke av. De forlot Mahabeleshwar etter lunsj og ga opp alle forsøk på en "Baba-fri" ferie. Glimpses of the God-Man, bind 6, ss. 226-228

MAYA Meher Baba DEL IV Gud og Maya Gud er over det tosidige Gud er uendelig fordi Han er over det todeltes begrensende motsetninger. Han er over de begrensede aspektene god og dårlig, liten og stor, rett og galt, dyd og last, lykke og ulykke, derfor er Han uendelig. Hvis Gud var snill snarere enn slem eller slem snarere enn snill, eller hvis Han var liten snarere enn stor eller stor snarere enn liten, eller hvis Han hadde rett snarere enn feil eller feil snarere enn rett, eller hvis Han var god snarere enn ond eller ond snarere enn god, eller hvis Han var lykkelig snarere enn ulykkelig eller ulykkelig snarere enn lykkelig — da ville Han vært avgrenset og ikke uendelig. Bare ved å være over todelthet er Gud uendelig. Uendelig kan ikke være det mosatte av avgrenset Det som er uendelig, overskrider todelthet; det kan ikke være én av to sider. Det som i sannhet er uendelig, kan ikke være det motsatte av avgrenset. Hvis Uendeligheten betraktes som noe som eksisterer side om side med det avgrensede, er det ikke lenger uendelig, for da blir den det todeltes andre side. Gud, som er uendelig, kan ikke stige ned til det todelte. Så når vi ser en tilsynelatende motsetning mellom en uendelig Gud og en avgrenset verden, er det en illusjon. Gud alene er virkelig, Han er uendelig, én uten en annen. Det avgrensedes eksistens er bare tilsynelatende; den er falsk; den er ikke virkelig. Verden av avgrensede ting skapt av Maya Hvordan blir de avgrensede tings falske verden til? Hvorfor eksisterer den? Den er skapt av Maya, eller Uvitenhetens prinsipp. Maya er ikke illusjon; Maya er Illusjonens skaper. Maya er ikke falsk; Maya er det som gir falske inntrykk. Maya er ikke uvirkelig; Maya er det som gjør at det virkelige virker uvirkelig og det uvirkelige virker virkelig. Maya er ikke todelthet; Maya er det som forårsaker todelthet. Illusjon av avgrensethet Skal man gi en intellektuell forklaring, må Maya imidlertid betraktes som uendelig. Maya skaper illusjonen av avgrensethet, men er ikke i seg selv avgrenset. Alle Maya-skapte illusjoner er avgrensede; og hele det todelte univers som fremstår som eksisterende takket være Maya, er også avgrenset. Universet kan virke som om det inneholder utallige ting, men det blir ikke uendelig av den grunn. Stjernene kan være talløse; det finnes enorme mengder, men stjernenes totale antall er likevel avgrenset. Tid og rom kan virke som uendelig delbare, men de er likevel avgrensede. Alt som er avgrenset og begrenset, tilhører Illusjonenes verden, selv om det prinsippet som fører til denne illusjonen av avgrensede ting, på sett og vis må betraktes som noe som ikke er en illusjon. Maya begrenses ikke av tid og rom Maya kan ikke betraktes som avgrenset. En ting blir avgrenset gjennom at det begrenses i tid og rom. Maya eksisterer ikke i rommet og kan ikke begrenses av det. Maya kan ikke begrenses av rommet, fordi rommet i seg selv er skapt av Maya. Rommet med alt det inneholder, er en illusjon og avhengig av Maya. Men Maya er på ingen måte avhengig av rommet. Altså kan ikke Maya avgrenses gjennom noen som helst begrensninger i rommet. Heller ikke kan Maya avgrenses gjennom begrensning i tid. Selv om Maya opphører i en tilstand av Superbevissthet, trenger man ikke å betrakte Maya som avgrenset av den grunn. Maya kan ikke ha en begynnelse eller slutt i tiden, siden tiden selv er Mayas skaperverk. Et perspektiv som gjør Maya til noe som skjer på en bestemt tid og opphører etter en tid, plasserer Maya i tiden og ikke tiden i Maya. Tiden er i Maya; Maya er ikke i tiden. Tiden, så vel som alt som skjer i tiden, er Mayas skaperverk. Maya er på ingen måte begrenset av tiden. Tiden blir til på grunn av Maya og forsvinner når Maya forsvinner. Gud er tidløs Realitet; derfor er Gudsrealiseringen og Mayas forsvinning en tidløs hendelse. Maya uendelig usann i siste instans Det finnes heller ingen annen grunn til å betakte Maya som avgrenset. Hvis Maya var avgrenset, ville Maya vært en illusjon, og som illusjon ville ikke Maya hatt makt til å skape andre illusjoner. Slik sett er det best å betrakte Maya som både virkelig og uendelig på samme måte som Gud vanligvis betraktes som virkelig og uendelig. Blant alle mulige intellektuelle forklaringer, er den forklaringen som sier at Maya, i likhet med Gud, både er virkelig og uendelig, den som er mest akseptabel for menneskets intellekt. Men uansett kan ikke Maya være sann i siste instans. Der det finnes todelthet, vil det alltid finnes avgrensethet på begge sider. Den ene tingen avgrenser den andre. Det kan ikke finnes to virkelige Uendeligheter. Det kan finnes to enorme enheter, men det kan ikke finnes to uendelige enheter. Hvis vi tar Gud og Maya for en motsetning, og hvis begge betraktes som sideordnede eksistenser, da ville Guds uendelige virkelighet måtte betraktes som en tosidighets andre side. Derfor får ikke den intellektuelle forklaringen som ser Maya som virkelig, et preg av endelig viten, selv om det er den mest plausible forklaringen. Intellektuelt vanskelig å forstå Maya Det byr på problemer å betrakte Maya som illusorisk og i siste instans også som virkelig. Altså fører det begrensede intellektets alle forsøk på å forstå Maya, inn i en blindgate. På den ene side: Hvis Maya betraktes som avgrenset, blir det illusorisk selv; og da kan ikke Maya være ansvarlig for de avgrensede tingenes illusoriske verden. Altså må Maya betraktes som både virkelig og uendelig. På den annen side: Hvis Maya betraktes som i siste instans virkelig, blir Maya selv den andre delen i en annen uendelig Virkelighets tosidighet, nemlig Gud. I dette perspektivet synes altså Maya å være avgrenset og uvirkelig. Så Maya kan ikke være virkelig i siste instans — selv om Maya må betraktes som virkelig for å kunne stå som ansvarlig for de avgrensede objekters illusoriske verden. Maya som Guds skygge Samme hvordan det begrensede intellektet forsøker å forstå Maya, kommer det til kort. Det er ikke mulig å forstå Maya gjennom det begrensede intellektet; Maya er like uutgrunnelig som Gud. Gud er uutgrunnelig, uforståelig; slik er Maya uutgrunnelig, uforståelig. Derfor sier man at Maya er Guds skygge. Der hvor en person er, der er også skyggen hans. Der hvor Gud er, der er dette uransakelige Maya. Selv om Gud og Maya er uransakelige for det begrensede intellektet som fungerer i det todeltes kongerike, vil de begge bli forstått fullt og helt i sin sanne natur i Realiseringens endelige viten. Gåten kan ikke finne sitt endelige svar før etter Realiseringen. Da vil man vite at Maya ikke eksisterer i Virkeligheten To tilstander der Maya ikke eksisterer Det finnes to tilstander der Maya ikke eksisterer: i den opprinnelige ubevisste tilstand av Virkelighet finnes ikke Maya, og i Guds Selvbevisste eller Superbevisste tilstand finnes ikke Maya. Maya finnes bare i Guds bevissthet om fenomenenes todelte verden, det vil si der det finnes bevissthet om den grove verden, eller subtile verden, eller den mentale verden. Maya finnes der det ikke finnes Selvbevissthet, men bare bevissthet om den innbilte andre, og der bevisstheten er hjelpeløst dominert av motsetningenes falske kategorier. Maya eksisterer bare i det avgrensedes perspektiv. Det er bare som illusjon at Maya eksisterer som den virkelige og uendelige skaper av uvirkelige og avgrensede ting. Realiseringens Viten I Realiseringens siste og eneste Sannhet finnes det ingenting annet enn den uendelige og evige Gud. Der har illusjonen om avgrensede ting som adskilte fra Gud forsvunnet, og med den har også Maya, skaperen av denne illusjonen, forsvunnet. Selv-viten kommer til sjelen ved at den ser innover, og ved at den overkommer Maya. I denne Selv-viten vet den ikke bare at de forskjellige ego-sinn og kropper aldri har eksistert, men også at heller ikke universet og Maya selv noensinne har eksistert som et separat prinsipp. Den virkelighet som Maya eventuelt hadde, er nå oppslukt i den ene Sjelens udelelige væren. Den individualiserte sjelen kjenner nå seg selv som det den alltid har vært — evig Selvrealisert, evig uendelig i viten, salighet, makt og væren, og evig fri fra det todelte. Men denne høyeste form for Selv-viten er uoppnåelig for intellektet, og den er ufattelig, unntatt for de som har nådd den endelige Realiseringens høyder. FORELESNINGER, ss. 384-387

Min taushet, og bruddet på den når tiden er inne, vil gjøre de tause, som snakker om alt annet enn Gud. Meher Baba i et telegram til Swami Satyaprakash 5. juli 1963

TESELSKAP Eruch Jessawala Jeg husker en gang under krigen vi hadde teselskap på et tog. Å reise med tog var svært vanskelig under krigen. Togene rant bokstavelig talt over av folk. Men vi måtte uansett utføre Meher Babas ordre, så noen ganger kjempet vi oss frem mellom de andre pas-sasjerene, noen ganger tryglet og ba vi, noen ganger bøyde vi oss i støvet for dem — og noen ganger måtte vi slå oss frem. Nå hadde det seg slik at denne gangen var toget virkelig fullt. Det var noen kupeer der som var reservert for de militære, og til vår store forbauselse var det en der det bare satt et halvt dusin menn. Med mine bønner klarte jeg på en eller annen måte å smelte hjertet til en av de som satt der, og han lot oss komme inn. Lite ante vi hva vi hadde i vente. Vi var svært fornøyde og følte at det var gjennom Babas nåde at vi hadde fått ordnet oss sånn. Soldatene var vennlige og hjelpsomme. Det virket som om de hadde fattet en slags godhet for oss. Baba var i godt humør, og vi slo oss ned i all makelighet på en benk bortest i kupeen, i et slags lite avlukke beregnet for tjenerne til engelske familier som var ute og reiste. Vi satt der og småpratet, og alle hadde det bra. Bråket startet på neste stasjon. Det sto mengder av militære på perrongen, og de bare strømmet inn i kupeen vår med alle sine geværer, utstyr og masse annet pik og pak. Og det kom flere og flere, langt fler enn det var plass til. De brøytet seg inn og spredte seg utover hele kupeen akkurat i det toget startet. Fordi de ikke hadde det så rolig og behagelig lenger, begynte soldatene som hadde sittet i kupeen først, plutselig å yppe og krangle med nykommerne. Det ble mye brøling og utskjelling. Før vi skjønte hva som var i ferd med å skje, var vognen i fullt opprør, et alle-mot-alle med hockey-køller og geværkolber. Det var skremmende, og vi bare satt der og så hjelpeløst på. Plutselig hørte vi et klapp. Jeg kikket meg rundt og så at Baba sto oppe på en benk og hadde klappet hardt i hendene. Jeg vet ikke hvordan man hadde kunnet høre det i alt bråket og brølingen, men effekten var øyeblikkelig. Alle stoppet og så opp på denne mannen i lang hvit kappe med armene utstrakt og håndflatene reist opp i tegnet for 'stopp!' Når man så det måpende uttrykket i ansiktene deres, virket det som om han sto for dem som en himmelsk visjon. Så gestikulerte Baba, og jeg begynte å snakke, jeg sa at det ikke var bra at de sloss seg imellom, at det ikke ville løse noen problemer, sloss kunne de gjøre når de forsvarte landet, og så videre. Etter en stund gestikulerte Baba 'Sitt ned!' og alle satte seg rolig ned. Baba satte seg også, og lovte dem at på neste stasjon skulle vi ha teselskap; bravoropene gjallet, og så begynte de å småprate seg imellom igjen. På neste stasjon lot Baba oss bestille te til alle i kupeen, og med de hjemmelagde søtsakene som min tante hadde sendt med meg, delte Baba ut søt prasad. Og etter hvert ble stemningen munter, passasjerene koste seg med te og søtsaker og begynte å prate hyggelig med hverandre. Da de gikk av toget på bestemmelsestedet sitt, vinket de og gjorde honnør til Baba og gikk bort mens de sang patriotiske sanger. Uten å ha sagt et eneste ord, hadde Baba stoppet en farlig situasjon. It So Happened, ss. 30-31, red. William Le Page

En måneds taushet Darwin Shaw I et rundskriv datert 1. januar 1949 begrenset Baba all korrespondanse til kun forretninger fra 1. februar og året ut. Det samme rundskrivet instruerte også alle Meher Babas nærmeste til å holde seg tause hele juli måned samme år. Denne tausheten falt sammen med den andre fasen av Babas førtidagers "Great Seclusion," en viktig periode i hans univeselle arbeid, som startet 22. juni. Selv om vi ikke visste så mye om Babas univeselle arbeid for skaperverkets på den tiden, tvilte vi ikke på at at det var svært alvorlig og betydningsfullt, og vi følte oss fullt ut på bølgelengde med ham. Min familie og jeg var fremdeles i Myrtle Beach i juli, og Jeanne og jeg overhold taushet den måneden. Barna var stillere enn vanlig, men de ble ikke bedt om å være tause. Fra til tid til annen ga Jeanne faktisk tegn til dem om å si noe fordi hun så gjerne ville høre noen snakke! Vi prøvde å opprettholde vår vanlige arbeidrutine så godt vi kunne i denne tause måneden. I helgene brukte hele familien å jobbe på senteret, som vi praktisk talt hadde for oss selv. Vi pusset vinduer, rakte og gjorde forefallende arbeid. Vi dro også ut på innsjøen i en robåt. På ukedagene måtte jeg ta meg av arbeidsstokken på senteret, der dreneringen av sumplandet hadde startet. Ingeniøren, mr. Hughes, hadde fått informasjon om denne månedslange tausheten, og at det var av "åndelige grunner," noe han aksepterte. Den første morgenen tok jeg frem en liten notisblokk og skrev ned noen ting for ham. Så grep han blyanten min og gjorde seg klar til å skrive tilbake til meg. Jeg gjorde en bevegelse med hendene, og han forsto at han ikke måtte være taus han også! Jeg møtte andre arbeidere nå og da, og fortsatte å bruke notisblokken. De aksepterte dette uten problemer; å bygge ut senteret var en stor jobb, og de var glade for å ha fått den. Vi prøvde å unngå offentligheten så mye som mulig. Jeanne kunne ikke kjøre, så jeg tok meg av innkjøpene og andre ting, som banken f.eks. Jeg pleide å gå i banken en gang i måneden, og vanligvis ble det ikke sagt et eneste ord når jeg var der. Men — er det ikke typisk? — denne gangen, når vi skulle holde oss tause, ville bankfunksjonæren endelig småprate med meg! Jeg tenkte raskt og pekte mot halsen min mens jeg ristet beklagende på hodet. En dag ble jeg kraftig angrepet av giftig eføy på senteret. Jeg prøvde å kurere meg selv med noe jeg fikk kjøpt i butikken, for jeg håpet jeg slapp å gå til legen. Utslettet dekket imidlertid nesten hele kroppen og jeg klarte ikke å bli kvitt det. På den tiden kunne man bare vandre rett inn på et legekontor uten å ha bestilt time, og det var det jeg til slutt gjorde. Jeg brukte et kartotekkort til å skrive på: "Jeg har fått giftig eføy og vil gjerne ha en sprøyte mot det" — en vanlig behandlingsmetode på den tiden. Sykepleiersken gikk øyeblikkelig ut fra at jeg var døvstum. Hun forsvant inn til legen med kortet, og han gikk også ut fra at jeg ikke kunne snakke. Han kom ut og smilte til meg. Så mimet han symptomene mine ved å klø seg som en gorilla og nikke spørrende. Jeg nikket bekreftende til hans tause diagnose og fikk sprøyten min. I det jeg gikk derfra, håpet jeg inderlig at jeg ikke ville komme til å møte ham etter at taushetsperioden var over, og vi så hverandre heller aldri igjen. As Only God Can Love, ss. 78-79

Bhau i knipe Bhau Kalchuri For å markere den trettiåttende årsdagen for Meher Babas taushet i 1963, var alle hans hengivne og elskere over hele verden tause fra midnatt 9. juli til midnatt onsdag 10. juli. De som på grunn av uomstøtelige omstendigheter ikke kunne overholde taushetsinstruksen, fastet i tolv timer, fra klokken åtte om morgenen til åtte om kvelden den tiende. Ikke engang vann var tillatt i løpet av denne tolvtimers-fasten. I Meherazad satt mandali-mennene tause foran Baba i hallen. Samtaler fant sted gjennom tegn og håndgester. Om kvelden hendte det noe morsomt. Bhau hadde vakttjeneste og når Baba spurte ham om noe, var ikke Bhau i stand til å gjøre seg forstått. Baba moret seg stort over de uttrykksfulle håndbevegelsene og ansiktsuttrykkene hans, og for moro skyld stilte han det ene spørsmålet etter det andre. Bhau var en total fiasko på håndspråk, og Baba spurte: "Hva ville du gjort hvis jeg hadde satt deg på taushet over en lang periode?" Bhau visste ikke hvilke gester eller tegn han skulle bruke for å svare ordentlig. Han prøvde så godt han kunne å "si" noe med hendene, og Baba moret seg kostelig over knipen han var satt i. Til slutt sa Baba: "Jeg ville blitt helt sprø hvis jeg skulle prøve å forstå tegnene dine! Betyr gestene dine at du snakker, eller leker du en slags mimelek?" Lord Meher, bind 18, s. 6214

Silence Day 10. juli

Tause kvinner i Meherabad David Fenster Baba hadde gitt Nadine, Irene, Mansari og Kharman Masi ordre om ikke å snakke på et helt år, og til dem sa han: "Selv om en bombe faller ned rett foran føttene deres, skal dere ikke si så mye som 'Åh!' Ikke ett ord. Husk det." [Dette fant sted i 1940.] "Det blir ikke lett for dere å være fullstendig tause. I de to første månedene vil dere sannsynligvis glemme dere og si noe. Men hvis dere gjør det, og dere tar dere selv i det — slutt med en gang!" Til de andre, som ikke var satt på taushet, sa han at hver gang de hørte en eneste lyd fra 'tausingene,' skulle de stanse dem. "Det skjedde fra tid til annen de første dagene," husket Mansari. "Det var vanskelig, men så ble det en vane. Hvis noen snakket til meg bak ryggen min, svarte jeg 'Ja?' men hvis de snakket til meg når jeg kunne se dem, husket jeg å være taus." De fire kvinnene som sto på taushet, brukte tegn når de kommuniserte med de andre i ashramen, og Irene sa: "Vi lærte døvespråket også." Dette var både vanskelig og tidskrevende for de andre kvinnene, som måtte stoppe opp i det de drev med for å prøve å forstå det som ble sagt. Baba insisterte på at de fire 'tausingene' bare skulle bruke tegn når det var nødvendig. Han fortalte dem om Najas far (Masaji) som også sto på taushet: "Han har alltid hatt en kort lunte. Hvis folk forstår tegnene hans er det vel og bra, hvis ikke kaster han ting, tramper i bena og slår knytteneven i ting — og så går han ut og vandrer rundt i timevis!" Når Nadine ville si noe, skrev hun side på side på tynt luftpostpapir. Baba forklarte at dette ikke var å holde seg taus. "Det er greit å skrive, men bare hvis det er nødvendig for jobben." Irene snakket i søvne, og de andre ertet henne. "Du bryter tausheten hver eneste natt!" Baba sa hun ikke skulle være bekymret, hun hadde ikke kontroll over det. Mehera-Meher, bind 2, ss. 93-99

Brev fra Eruch Meherazad, 28. august 1969 Jeg forstår godt hvordan du føler det og din mentale konflikt når det gjelder det med opphøret av Babas taushet. Vær så snill å huske det enkle faktum — at uansett hva jeg sier muntlig eller skriftelig om denne saken, så snakker jeg ut fra mitt eget personlige syn, som en legmann, og på ingen måte som noen slags autoritet. Personlig nøler jeg med å si noe som helst om Baba. Forståelsen kommer til kort når det gjelder å komme til bunns Hans vesen og "uttalelser," og jeg må villig innrømme at jeg ikke kjenner eller forstår Hans vesen og "uttalelser," og på egen hånd prøver jeg ikke engang å forstå. Baba har ofte sagt til meg at med en gang man føler man forstår noe om Gud, har man helt opplagt misforstått! Så det er best å holde tann for tunge..... Da du skrev og spurte meg om Ekskede Baba og at han skulle si ORDET og bryte sin Taushet, og hans Manifestasjon, kom jeg til å tenke på de aller første setningene i denne teksten i Det nye testamentet: I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud...Og Ordet ble kjød og tok bolig midt i blant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet... Meher Babas Taushet i sin Menneskeform var personifikasjonen av Guds Taushet, og det at han gikk i blant oss som Gudsmennesket, er "ORDET som blir kjød." Når Han har lagt av seg Sin menneskeform, har den satt ORDET fri (dvs. det ORDET som var sperret inne i Meher Babas Menneskeform, ble satt fri da kroppen, som var buret det satt i, ble forlatt) noe som samtidig er ensbetydende med å bryte Tausheten. Nå må du være så snill å ikke ta dette som noe jeg vet for sikkert. Det er bare noe du kan tygge litt på! Det er alt. Så ikke ta det for alvorlig, det du hører fra meg som svar på det du spør om. Jeg er ingen mester eller autoritet som kan komme med noen endelig erklæring. Letters from the Mandali, bind 2, s. 45, red. Jim Mistry

Når jeg sier at min manifestasjon er knyttet til bruddet på min taushet, bør ikke folk vente seg noen vidløftig snakkesalighet. Jeg vil si ordenes Ord, som uten at noen kan stå i mot, vil formidle "Jeg-er-Gud"-tilstanden til de som er rede. ~~ Meher Baba Lord Meher, bind 11, s. 4365, Bhau Kalchuri

Meher Baba Kilden Mona Brodin Tennisveien 2F 0777 Oslo, Norge Eric og Sigrid Solibakke Norske oversettelser ved Mona Brodin 2008 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India