DA BABA BA MEG PLYSTRE Dr. G. S. N. Moorty

Det var i Guruprasad i det lille rommet ved siden av hovedhallen. Baba satt i sofaen som vanlig. Dr. Deshmuk, Pukar Bhai, bror Francis og noen andre mandalimedlemmer var også til stede. Jeg satt ved siden av dr. Deshmuk. Nå hadde det seg slik at dagen i forveien hadde jeg holdt et foredrag i Meher Spiritual Center i Puna rundt temaet Babas Stilling som Avatar, basert på Avatar-begrepet i henhold til Bhagwat Gita, og hodet mitt var fullt av disse ideene mens jeg satt der foran Baba. Jeg forventet faktisk at Baba skulle be meg om å gi ham hovedpunktene fra foredraget mitt i senteret. Stillheten hersket i rommet og Baba beveget fingrene med lynets hastighet. Av og til presset han også albuene mot sofaen. På meg virket det som om Baba sendte ut telepatiske beskjeder til sine elskere over hele jordkloden, og kanskje at han samtidig ordnet opp med de usynlige verdener. Plutselig vendte Baba de solklare øynene sine mot meg og sa: "Kan du plystre?" Det sjokkerte meg at Baba stilte et slikt spørsmål. Og jeg kunne faktisk ikke plystre. Dessuten lurte jeg på hvorfor Baba skulle stille et slikt spørsmål til meg i det hele tatt — absolutt et pussig spørsmål — til meg, som var en seriøs student av Vedanta. Men jeg svarte: "Nei, Baba. Jeg kan ikke plystre. Jeg har aldri gjort det før." Da Baba hørte det, smilte han bredt og sa: "Hva? Kan du ikke plystre en gang? Hva slags doktor i filosofi er det du er?" Jeg ble lei meg og prøvde å finne ut hva slags forbindelse plystring hadde med det faktum at jeg hadde doktorgraden i filosofi. Etter det vendte Baba blikket mot dr. Deshmuk og ba ham om å plystre. Jeg kikket bort på ham, nyssgjerrig etter å se hvor godt han ville prestere. I mellomtiden sa Deshmuk: "Jeg skal prøve, Baba" og begynte å plystre. Det ble ingen suksess, luften sev ut av munnvikene hans med en merkelig slags lav vislelyd, og selv om han prøvde å lage en skikkelig plystrelyd flere ganger, ville den rette lyden bare ikke la seg frembringe. Så sa Baba til dr. Deshmuk: "Du har også doktor-graden din fra London. Lyden du lager med munnen din ligner en liten baby som fiser: suu...suu." Da Baba sa det, knakk alle i rommet sammen av latter. Dr. Deshmuk så på meg og jeg så på ham. To doktorer i filosofi så på hverandre. Snart vendte Baba ansiktet mot Baidul, som satt i nærheten av døren, og Baidul gjorde seg sannsynligvis klar til å plystre, for jeg så ham føre fingrene mot munnen i et forsøk på å gjøre det, kanskje ventet han bare på et signal fra Baba. Men Baba ba Baidul reise seg og sa: "Baidul, jeg vil at du gir en forelesning på engelsk angående min Stilling som Avatar. La Deshmuk og Moorty få høre." Baidul hevet hendene øyeblikkelig med et høyt 'Avatar Meher Baba ki jai!' og med høy brummende stemme begynte han å mumle noen engelskaktige lyder som ikke ga mening i det hele tatt. Fra tid til annen avbrøt han disse meningsløse lydene med Avatar Meher Baba og så kanskje jai Baba, og så gjentok han hele prossessen på nytt og på nytt helt til Baba ba ham stoppe med et håndklapp. Og etter det hele sa Baba: "Flott! For et flott foredrag!" Så vendte Baba ansiktet mot dr. Deshmuk og meg og sa: "Hvorfor klapper dere ikke? Har dere noen gang hørt en så flott utlegning om min Stilling som Avatar?" Etter en kort pause henvendte Baba seg til hr. Meherjee og sa til ham: "Nå får du vise disse filosofi-doktorene hva ordentlig plystring er." Meherjee reiste seg og plystret så høyt at plystrelyden fikk hele hallen til å vibrere. Til slutt sa Baba til alle som var til stede: "Sånn plystring var det jeg ville høre." Stillheten hersket i rommet en stund. I mellomtiden kom Eruch inn med noen brev som skulle leses opp for Baba. Mens Baba var opptatt med å høre brevene bli lest opp for ham, hvisket jeg til dr. Deshmuk: "Ser De, ærede professor, er det ikke rart?... Vi betraktes som lærde begge to og vi kunne ha holdt forelesninger på engelsk. Men Baba ba oss lage plystrelyder mens Baidul, som ikke kan lese og skrive engang, blir bedt om å holde foredrag på engelsk..." The Wonders of Silence, ss. 46-48

REINKARNASJON OG KARMA Meher Baba Del I Sjelens identifikasjon med den grove kroppen Et verdsligsinnet menneske identifiserer livet fullstendig med den grove kroppens manifestasjoner og aktiviteter. For ham betyr derfor begynnelsen og slutten på kroppens liv også begynnelsen og slutten på den individualiserte sjelen. All hans erfaring synes å bære vitnesbyrd om den fysiske kroppens flyktighet; og ofte har han sett hvordan den fysiske kroppen, som en gang vibrerte av liv, går i oppløsning i døden. Ut fra dette drives han naturlig nok til å tro at livet og kroppen har felles endepunkt. Døden som livets bakgrunn Siden et verdsligsinnet individ ser på døden som livets opphør, tillegger han den stor betydning. Men det er ikke mange som reflekterer over døden lenge av gangen. Og på tross av at de fleste er så oppslukt av sine jordiske affærer, gjør et dødsfall inntrykk på dem når de konfronteres med det. For de fleste mennesker har den jordiske livs scene dødens uunngåelige og uimotståelige kjensgjerning som bakteppe — noe som umerkelig virker inn på deres største triumfer og oppnåelser, deres rikeste gleder og fornøyelser. Bortsett fra å være den generelle bakgrunn på livets arena, påberoper døden seg også å ha en særpreget og overveldende betydning blant alle livets forskjellige tildragelser. Døden regnes med blant de mest fryktede og sørgelige hendelser. I ondskap eller sinne går mennesker inn for å volde hverandres død som den ultimate straff eller den verste hevn, eller de setter sin lit til den som den sikreste metoden for å fjerne aggresjon eller innblanding fra andre. Noen ber også døden hjemsøke seg som et tegn på den høyeste selvoppofrelse, og noen ganger søker de den i et falskt håp om at den vil sette en stopper for alle de jordiske bekymringer og problemer de ikke er i stand til å se i øynene eller finne en løsning på. Altså ikler døden seg en særpreget og overveldende betydning i de fleste menneskers sinn. Livets kontinuitet Dødens overveldende betydning kommer av at mennesket knytter seg til bestemte former. Men selv for et verdsligsinnet individ mister døden mye av sin brodd og betydning hvis han ser på livets gang i et større perspektiv. På tross av disse formenes flyktighet ser man en ubrutt livskontinuitet gjennom dem — gamle former blir forlatt og nye skapes, til bolig og uttrykk. Døden gjentar seg, som fødselen gjentar seg. Gamle generasjoner avløses av nye; livet fødes på nytt i nye former; til stadighet fornyer og oppfrisker det seg selv. Fra sin urgamle kilde renner livsstrømmene stadig fremover, gjennom former som kommer og går lik bølger på havet. Tilknytning til spesifikke former Så selv innenfor den verdsligsinnedes begrensede erfaring finnes det mye som burde kunne lindre morbide tanker om døden som et ugjenkallelig tap. En sunn holdning til døden er imidlertid bare mulig hvis livet betraktes på en upersonlig måte og uten spesiell tilknytning til enkelte former. Dette finner et verdsligsinnet menneske vanskelig på grunn av sin sammenfiltring med spesifikke former. For ham er ikke én form like god som en annen. Den formen han identifiserer seg med, er i høyeste grad den viktigste. Den generelle opprettholdelse og videreføring av livssstrømmen er ikke av spesiell interesse for ham. Det et verdslig individ trakter etter, er en videreføring av sin egen form og de enkeltformene han er filtret sammen med. Hjertet hans kan ikke forsone seg med intellektet. Når de formene som har vært ham kjær forsvinner, blir han et offer for endeløs sorg — selv om livet som helhet har erstattet de tapte formene med nye et annet sted. Sorgen over døden viser seg ved nærmere analyse å ha sine røtter i selviskhet. Det menneske som mister sin elskede, vet kanskje intellektuelt at livet som helhet har gitt kompensasjon for hans tap et annet sted, men hans eneste reaksjon er: Hva har det med meg å gjøre? Når man ser på døden fra sitt eget ståsted, er den en kilde til uopphørlig sorg. Generelt sett fra livets synspunkt er den en episode av liten betydning. Det upersonlige intellektets problemer Upersonlige betraktninger kan være nyttige når det gjelder å styrke sinnet mot personlig sorg forårsaket av døden. Men i seg selv løser de ikke de mer omfattende problemene som gjør til og med menneskets upersonlige intellekt til skamme når det betrakter noen av dødens implikasjoner innenfor sin vanlige erfarings rammer. Hvis døden betraktes som den endelige utslettelsen av et individs eksistens, synes det å være et uopprettelig tap for universet. Hvert enkelt individ står kanskje i en slik stilling at han kan bidra med noe så unikt at ingen andre kan erstatte akkurat ham i universet. Videre blir som regel et individs jordiske karriere avbrutt lenge før han har oppnådd åndelig Fullkommenhet. All hans streben henimot idealet, alle hans anstrengelser og hans entusiasme for det store, det gode og det vakre og alle hans forhåpninger om noe guddommelig og evig synes å ende i det enorme ingenting som døden skaper. Konflikt mellom intellekt og intuisjon Implikasjonene ved å anta at døden er den individuelle eksistensens endepunkt, står i motsetning til menneskets uutryddelige forventninger basert på rasjonalisert intuisjon. Vanligvis vil en konflikt oppstå mellom det intuisjonen hevder og de konklusjoner det urene intellektet trekker, nemlig at døden er endepunkt for individuell eksistens. Denne konflikten representerer ofte begynnelsen på en ren tenkning som snart vil utfordre en generelt akseptert idé om døden som endepunkt for den individuelle eksistens. For menneskets åndelige streben kan døden som livets utslettelse aldri aksepteres fullt og helt. Derfor blir ofte troen på den individualiserte sjels udødelighet akseptert av menneskesinnet uten særlig motstand, selv i fravær av direkte oversanselig viten om eksistensen av et liv etter døden. Det er få som kjenner sannheten om sjelens udødelighet ut fra personlig erfaring. Oversanselig viten om et liv etter døden er utilgjengelig for det store flertall. For dem blir udødelighet en behagelig og aksepterbar tro, og ikke mer enn det. Det blir en del av personlig viten for dem som gjennom sin interesse for det okkulte har konstruert metoder til å kommunisere med "andre verdener", eller for dem som under spesielle omstendigheter har opplevd at avdødes ånder har vist seg og intervenert, eller for dem som gjennom sin åndelige utvikling automatisk har utfoldet noen av de latente sanser som er iboende i bevisstheten. Sjelens udødelighet Den individualiserte sjelens udødelighet er gjort mulig gjennom den kjensgjerning at den individualiserte sjelen ikke er det samme som den fysiske kroppen. Den individualiserte sjelen fortsetter å eksistere med alle sine sanskaraer i de indre verdener gjennom sine mentale og subtile kropper selv etter å ha lagt av seg sin grove kropp i dødsøyeblikket. Altså er livet med den fysiske kropp som medium bare et avsnitt i den individualiserte sjelens sammenhengende liv, der de andre livsavsnittene kommer til uttrykk i andre sfærer. Tre verdener Naturen er mye større enn hva et menneske kan oppfatte gjennom den fysiske kroppens vanlige sanser. Naturens skjulte aspekter består av mer forfinede stoffer og krefter. Ingen uoverstigelig kløft skiller naturens finere aspekter fra dens grove aspekt. De trenger seg inn i hverandre og sameksisterer. Naturens finere aspekter er ikke sansbare for et vanlig individ, men ikke desto mindre står de i ubrutt sammenheng med det sansbare materielle aspekt. De er ikke fjerne, men allikevel utilgjengelige for bevisstheten, fordi den fungerer gjennom et fysisk sanseapparat som ikke er tilpasset persepsjonen av naturens finere aspekter. Et vanlig menneske har ingen bevissthet om de indre plan slik en døv ikke har bevissthet om lyder, og kan ikke forholde seg til dem på et bevisst nivå. I alt vesentlig er de derfor andre "verdener" for ham. Det finere og skjulte aspekt ved naturen har to viktige avdelinger, nemlig den subtile og den mentale, korresponderende til menneskets subtile og mentale kropper. Det er derfor hensiktsmessig å dele naturen som helhet inn i tre deler — den grove verden, den subtile verden og den mentale verden. Når den individualiserte sjelen har inkarnert i en fysisk kropp, uttrykker den sitt liv i den materielle eller grove fysiske verden. Når den legger av seg sitt ytterste hylster, nemlig den fysiske kroppen, fortsetter den å ha sitt livsuttrykk enten i den subtile verden gjennom den subtile kroppen, eller i den mentale verden gjennom den mentale kroppen. Effekter av ubetimelig død Vanligvis avsluttes livet i den fysiske kroppen bare når de sanskaraer som ble frigjort for uttrykk i denne spesielle inkarnasjonen, er ferdig utarbeidet. I noen unntakstilfeller gir sjelen slipp på sin fysiske kropp før utarbeidelsen av disse sanskaraene er fullt og helt gjennomført. For eksempel vil et individ som begår selvmord, avbryte sin livsperiode på en kunstig måte og gjennom det hindre utarbeidelsen av de sanskaraene som ble sluppet løs for å bære frukt. Når sanskaraer som slippes løs for å bære frukt, blir hindret i å uttrykke seg på grunn av ubetimelig død, vil den diskarnerte sjelen utsettes for disse sanskaraenes påvirkningskrefter selv etter at den fysiske kroppen er forlatt. Sanskaraene som ble forhindret fra å gjøre seg gjeldene, beholder sitt momentum i livet etter døden med det resultat at den avdøde opplever et sterkt begjær etter ting i den fysiske verden. Uimotståelig impulstrykk I slike tilfeller opplever den diskarnerte sjelen et uimotståelig impulstrykk henimot den fysiske verden og trakter etter objekter så sterkt at den søker å tilfredsstille sine begjær gjennom de fysiske kroppene til fremdeles inkarnerte sjeler. For eksempel har den diskarnerte sjelen kanskje et så sterkt ønske om å drikke alkohol at den tyr til unaturlige metoder for å tilfredsstille sitt begjær. Den venter på en mulighet. Når den finner noen som er et passende medium som drikker alkohol i den fysiske verden, tilfredsstiller ånden sitt eget begjær gjennom dette mennesket ved å besette hans fysiske kropp. På samme vis kan den, hvis den ønsker å oppleve fysiske manifestasjoner av et primitivt raseri, oppnå dette gjennom noen i den fysiske verden som føler sinne. Slike sjeler er alltid på utkikk etter inkarnerte mennesker med lignende sanskaraer for å plage dem, og de prøver gjennom andre å opprettholde sin kontakt med den fysiske verden så lenge som mulig. I livet etter døden vil enhver vedvarende involvering i den fysiske verden være en alvorlig hindring for sjelens naturlige utvikling. De som blir offer for disse meget kritiske omstendighetene, bør betraktes som spesielt ulykkelige siden de inviterer så mye unødvendig lidelse til å hjemsøke seg selv og andre når de søker unaturlig tilfredsstillelse av grove begjær gjennom andre som fremdeles er inkarnerte. Sammenlignet med disse ulykkelige sjelene er andre sjelers posthume liv mye lettere. Døden er begynnelsen på intervallet mellom inkarnasjoner I normale tilfeller innfinner døden seg først når alle de sanskaraer som søker å bære frukt, er uttømt. Når sjelen legger vekk sin fysiske kropp, avskjæres den fullstendig fra alle sine forbindelser med den grove verden, selv om egoet og sinnet beholdes, og med dem alle de inntrykk som ble akkumulert i løpet av dens jordiske karriere. I motsetning til de spesielle tilfellene der åndene fortsetter å være besatt av den fysiske verden, prøver vanlige sjeler å slå seg til ro med at de nå er avskåret fra den fysiske verden og tilpasser seg de begrensningene dette innebærer. De synker ned i en tilstand av subjektivitet i hvilken en ny prosess begynner der de starter en ny gjennomgåelse av sin jordiske karriere ved å gjenoppvekke alle de sanskaraene som er forbundet med den. Slik innvarsler døden en periode preget av relativ hvile bestående av en foreløpig tilbaketrekking fra handlingens fysiske sfære. Den er begynnelsen på et intervall mellom den siste inkarnasjonen og den neste. FORELESNINGER

Lær av meg å vise barmhjertighet Willam Le Page En dag da Mohammed lå og hvilte under et palmetre, ble han var en fiende ved navn Dushtur som sto over ham med trukket sverd. "Mohammed, hvem kan redde deg nå?" brølte mannen. "Gud," svarte Mohammed. Dushtur slapp sverdet og Mohammed grep det. Nå var det hans tur til å brøle: "Dushtur, hvem kan redde deg nå?" "Ingen," svarte Dushtur. "Lær da av meg å vise barmhjertighet," sa Mohammed og rakte våpenet tilbake til ham. Dushtur ble en av hans følgesvenner som elsket ham høyest. It so happened, s. 111

BEGGE DELER David Fenster At inndelingen av folk i raser, kulturer, kaster, religioner osv. kaster oss ut i krig, var noe som var spesielt åpenbart i annen verdenskrig med nazistenes fanatiske hat mot jødene og forfølgelsen av dem. I India ville motviljen mot de britiske imperialistene og den eldgamle intoleransen mellom hinduer og muslimer komme til å rive landet i stykker — bokstavelig talt i India og Pakistan. Senere ville fordommer og diskriminering i USA forårsake raseopptøyer og attentater der. Slike fordommer kom til uttrykk blant mandaliene også, siden de representerte forskjellige grupper. I 1926, da Baba stengte skolen i Meherabad, begrunnet han det med de mannlige mandalienes religiøse bigotteri, som hadde dreid seg om at brahminerne ville ha egen mat og eget vann atskilt fra de andres — de hadde fordommer ikke bare mot andre religioner, men også mot andre hinduistiske kaster, spesielt mot de uberørbare. I kvinnenes gruppe på Ceylon oppsto det også uoverensstemmelser mellom Øst og Vest, og formen det tok var vanene de respektive kulturer hadde når det gjaldt personlig hygiene. En orientaler ville for eksempel aldri finne på å drikke av en annens glass, og de ville ta det som en fornærmelse hvis man rakte glasset sitt til dem og ba dem ta en slurk. Når de lagde mat, ville en orientaler heller aldri smake på maten rett fra sleiva og så sette den tilbake i maten igjen. Den 29. november [1940] leste Margaret opp et humoristisk dikt hun hadde skrevet om Vestens urenslighet, og begge gruppene moret seg. "Orientalerne hadde inntrykk av at vi fra Vesten var urenslige," mintes Margaret. "Det fantes en viss motvilje mot Vesten. En dag fikk jeg problemer fordi jeg ble litt lei av akkurat det. Jeg sa jeg syntes de fra Østen var skittenferdige — de skurer tallerkener og kopper med sand som folk har spyttet og tråkket i. Det sa jeg, og ble ikke særlig populær.... En av Østens anklager mot Vestens urenslighet var at de satt i et badekar med varmt vann. Hvordan kunne man bli ren hvis man satt i skittent vann? Jeg hevdet at det var deilig. Man kunne alltids skylle seg etterpå hvis man følte at man ikke var ren. Hvis det var kaldt om kvelden, og du tok et varmt bad, fikk du ikke lungebetennelse. Men folk kjente motvilje mot England i India — vi hadde jo tatt landet deres. Så begynte de på toalettpapir versus vann for å gjøre seg ren bak. Baba begynte å le. Nadine, som var lei av samtalen, prøvde å blidgjøre inderne ved å si: 'Min idé, Baba, er at vi kanskje skulle bruke begge deler'. Baba var henrykt. Senere, da vi reiste rundt på Ceylon i buss, var det en gang vi måtte stoppe. Toalettene lå midt i landsbyen. Stanken sto rundt dem, vi kunne kjenne den på lang avstand. Det var noen forferdelige greier av tre, men vi bare måtte. Og vi hadde hastverk, hver gang vi stoppet, måtte vi skynde oss. Nadine forsvant inn på toalettet, og hun kom ikke ut igjen på lenge, lenge. Hva er det Nadine driver med? Vi sto der og ventet på tur. Baba kikket alvorlig opp og tok frem alfabetbrettet. Han stavet: 'Hun bruker sannsynligvis begge deler.' Så konflikten mellom Øst og Vest ble løst (iallefall for denne gangen) med humor." Mehera-Meher, bind 2, ss. 130-131

AVATARENES LÆRE Meher Baba SPØRSMÅL: Hvorfor er èn Avatars lære forskjellig fra en annen Avatars? Hvorfor var ikke Jesus gift når andre profeter var det? SVAR: Avatarene, eller profetene, som var manifestasjoner av det samme guddommelige element, inkanerte (manifesterte seg) til forskjellige tider og under ulike omstendigheteer, så én lære skilte seg fra en annen i henhold til folkenes forskjellige holdninger. Èn Avatar lærer folket å tilbe den personlige Gud (inkarnasjonen). En annen Avatar lærer folk å tro bare på Guds upersonlige aspekt. Når det gjelder mindre viktige ting, erklærer èn profet at svinekjøtt er forbudt, en annen vin, en annen kukjøtt. Det er som når pasientene på et sykehus klager til legen og sier de er tørste. Han foreskriver te eller kaffe om morgenen; om ettermiddagen vann eller annen kald og forfriskende drikke; om kvelden kjernemelk, og mot natten varm melk. Legen er den samme og plagen — tørst — er den samme, men til forskjellige tider avhjelpes den best med forskjellige drikker. Gud manifesterer seg til forskjellige tider og slukker menneskets tørst slik det passer best. Alle har — bevisst eller ubevisst — den samme tørst etter Sannheten. Avatarens ytre liv og skikk avspeiler til en viss grad skikkene og tradisjonene til folk på hans tid, slik hans lære vektlegger de aspektene som trenger å forbedres. I bunn og grunn legemliggjør hver enkelt Avatar det samme livsideal. På Mohammeds tid var araberne meget vellystige, og det ble ikke ansett som galt eller forbudt å leve sammen med mange kvinner. Hvis Mohammed skulle gjort som Jesus og forblitt ugift og anbefalt folket å leve i sølibat, eller hadde tvunget folket til fullstendig å slutte med sine utskeielser, ville det ha ført til skadelige reaksjoner. Dessuten ville bare få ha lyttet til hans lære og enda færre ville latt seg lede henimot det høyere idealet. Mohammed hadde syv koner selv, men han hadde ikke fysisk samkvem med alle, og han gjorde det lovlig for araberne å kun ha et begrenset antall koner. På Herre Krishnas tid sloss inderne seg imellom, sjalusi og grådighet dominerte og de hadde mistet alle sanne begreper om kjærlighet og det åndelige liv. Krishna baserte sin lære og sitt eksempel på kjærlighet og ren, uskyldig moro. Slik ble folket lykkelig ledet henimot idealet om uselvisk kjærlighet. På Zarathustras tid var folk forvirret og ute av balanse. De var verken gjennomførte og praktiske materialister eller ekte og uselviske søkere etter åndelig opplysning. Han lærte dem å være gode husholdere, å ha bare en kone, å avstå fra å se på andre kvinner med begjær, å være Guds sanne tilbedere. Hans eget liv var basert på "gode tanker, gode ord og gode gjerninger," og han var gift. På Buddhas tid var folk materialister. For å vise dem at idealene deres var falske og at de var ofre for denne verdens illusjon eller maya, ga Buddha avkall på sin kone, familie og all jordisk eiendom og baserte sin lære på sanyas eller forsakelse. På Jesu tid var det arroganse, prakt, hovmod og grusomhet som hovedsakelig kjennetegnet folket. Men forholdet til kvinner og ekteskap var regulert av loven, og i motsetning til araberne trengte de ikke et eksempel på hva ekteskapet skulle være. Jesus levde sitt liv i ydmykhet og enkelhet og utholdt sin lidelse slik at de kunne la seg lede henimot de høyeste idealer. Alle disse profetene var Gudsinkarnerte, og følgelig hinsides lyst og begjær. De var alle manifestasjoner av det samme guddommelige element. The Best of the Glow, ss. 39-41, red. Jane Haynes

Ingen ny religion Meher Baba Verdens organiserte religioner lykkes sjelden i å uttrykke den virkelige visjonen til de som har vært kilden og inspirasjonen til deres tilblivelse. Dogmer og trossetninger, ritualer og seremonier kan aldri være essensen i et sant åndelig liv. Når religionen bare har blitt noe som dreier seg om utvendige ritualer og seremonier, har den blitt et bur for sjelen. Det hjelper heller ikke stort å bytte ut en religion med en annen. Det blir som å flytte fra et bur til et annet. His ikke religionen hjelper mennesket til å frigjøre sjelen fra åndelige bindinger og realisere Gud, tjener den ingen fornuftig hensikt. Da er det på tide for religionen å forsvinne slik at det blir plass for Gud! Derfoe er jeg ikke interessert i å stifte noen ny religion. Verden er allerede oppdelt i utallige sekter basert på dogmer og trossetninger. Jeg er ikke kommet for å gi mennesket nok et bur, men for å formidle den grenseløse Sannhet til verden. Verden trenger å bli vekket, ikke bare verbale instrukser; den trenger friheten og rommeligheten i det guddommelige liv, ikke overflatiskheten i mekaniske og pompøse former; den trenger kjærlighet, ikke maktutfoldelse. Lord Meher, bind 8, s. 2985, Bhau Kalchuri

LETTE OG HARDE SLAG Bal Natu Etter at regntidens første byger hadde passert, ble været kaldt, vått og blåsende. Goher og Mani ble syke. Nilu ... ga følgende oppsummering av livet de levde i denne perioden: "Mangel på skikkelig mat, klær og vann ... gjorde ikke de harde påkjenningene lettere — Baba og kameratenes helse forfalt gjennom sult, fysisk og mentalt stress og utmattethet i kulde og blåst under disse seks månedene av Det nye Livet." Allikevel måtte de gjøre sin plikt og utføre de oppgavene Baba ga dem... På tross av alt dette fant kameratene noen ganger Baba i godt humør. Ved slike anledninger var Han livlig og munter og kunne ha et skøyeraktig glimt i øyet. Dette varmet kameratenes hjerter og ga dem nytt mot... Den siste dagen i april 1950 spilte de et av Babas favorittspill, det indiske gilli-danda. I de tidlige 20-årene spilte Han ofte indiske utendørsspill. Noen ganger forklarte Han den åndelige betydningen som ble tillagt disse spillene. For å spille gilli-danda trenger man en trepinne (danda) på litt over en halv meter og en annen liten pinne (gilli), spiss i begge ender og ca.15 cm lang. Når man spiller dette spillet, slår man lett på den nederste delen av lille pinnen med den lange, slik at den løftes høyt opp i været, og før den faller til bakken, gir man den et hardt slag med den samme lange pinnen. Baba forklarte den åndelige bakgrunnen som følger: "... når en Fullkommen Mester velger seg ut en disippel som verdig for Gudsrealisasjon, retter han uten unntak slaget mot den nederste delen av hans natur, hans selv-egoisme. Dette svarer til å slå til den lille pinnen med kjeppen man har i hånden, for at den førstnevnte skal kunne klare å løfte seg selv opp i været. Når egoismen, som hører til disippelens lavere selv, først er knust, består det andre trinnet i å drive ham mot Målet — Selvrealisering. Denne andre prøvelsen forklarer det andre slaget, som sender pinnen, som nå henger i luften, så langt som kraften i sammenstøtet tilsier." Kameratgruppens Gamle Liv med Baba kan sammenlignes med den første, lette berøringen, mens samværet med Baba i Det nye Liv ligner på det andre, harde slaget. Glimpses of the God-Man, bind 2, ss. 239-241

Meher Baba Kilden Mona Brodin Tennisveien 2F 0777 Oslo, Norge Eric og Sigrid Solibakke Norske oversettelser ved Mona Brodin 2008 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India