EN MODIG REVOLUSJONÆR Bhau Kalchuri

[I oktober 1950 "gikk Baba ut av sitt Nye Liv" for å holde et møte med elskere og tilhengere som ikke hadde fått lov til å treffe ham på et helt år. Møtet ble holdt i en stor stallbygning ved Mahabeleshwar. o. a.] Like før møtet skulle begynne, ga Baba tegn til Vishnu om at han skulle stenge den store stalldøren. Mens han holdt på med det, fikk han se Gustadji bevege seg langsomt mot døren etter å ha vært ute og tisset. Med tanke på hvor gammel han var og hvor lenge han hadde vært sammen med Baba, ventet Vishnu på ham før han lot døren gli igjen. I løpet av denne lille forsinkelsen klarte imidlertid to uinviterte menn å komme seg inn. Babas tilstedeværelse fylte hallen, og alles blikk var festet på ham. Noen hadde tårer i øynene fordi de endelig fikk se sin Elskede igjen etter et helt år. Plutselig gikk de to mennene som hadde sneket seg inn frem og bøyde seg for Babas føtter. Baba reagerte øyeblikkelig ved selv å bøye seg for hver av dem. De ble forbløffet, og bøyde seg for Ham igjen. Tydelig misfornøyd bøyde Baba seg for dem på nytt helt til Eruch tok til orde og informerte dem om at Baba hadde gitt beskjed om at ingen skulle gi uttrykk for tilbedelse overfor Ham. Mennene forsto at de hadde misforstått og gikk stille ut. Om du så hadde sett at Gud kom og ville inn, skulle du ha lukket døren! Baba spurte Vishnu om hvordan det kunne ha seg at to uinnviterte menn hadde kommet seg inn, og Vishnu forklarte at han hadde ventet på Gustadji. Baba svarte skarpt: "Hvem er Gustadji sammenlignet med mitt ord? Om du så hadde sett at Gud kom og ville inn, skulle du ha lukket døren! Hvor mange ganger har jeg ikke sagt hvor viktig det er at dere er lydige, og du har ikke tatt det inn over deg!" Vishnu erkjente stille sin feil, men nå var stemningen på møtet mer anspent enn noen hadde forventet. Så spurte Baba plutselig forsamlingen om det hadde vært riktig av Ham å bli så sint. Før noen kunne svare, ba Han en av mennene i forsamlingen komme opp og gi Ham en ørefik. Mannen var så nervøs at han bare ga Baba et lite forsiktig klaps på kinnet. Baba var ikke imponert: "Er det sånn du fiker til noen når du vil sette ham på plass?" ville Han vite. Han tilkalte Minoo Kharas for at han skulle vise hvordan det skulle gjøres. Minoo, en tidligere politimann, kom frem og ga Baba en slik syngende ørefik at ansiktet Hans ble helt rødt. Baba strålte av tilfredshet, men episoden skapte en viss uro. Noen sa senere at ironisk nok skinte Babas guddommelighet desto sterkere etter dette. Men uten at noen var klar over det, var det én mann i flokken som denne scenen gjorde et spesielt dypt inntrykk på. Han hadde blitt med de andre fra Hamipur, ikke på grunn av sin kjærlighet til Baba som de andre, men for å granske Ham nøye i den hensikt å avsløre Ham som en bedrager. Han hadde til og med ymtet noe om at han kunne tenke seg å skyte Baba. Navnet hans var Parmeshwari Nigam. Han var en stor og imponerende mann som de seneste årene hadde vært en modig revolusjonær og konspirert mot det britiske overherredømmet i India. Han hadde sett mange eksempler på hykleriske ledere som ba andre sette livet sitt på spill for politisk frihet mens de selv aldri risikerte noe som helst, og han hadde regnet Baba som en av dem. Imidlertid hadde han sett en leder som hadde latt seg offentlig ydmyke og blitt slått midt i ansiktet av en av sine egne disipler for at de skulle fatte hvor viktig lydighet var, og dette hadde berørt ham dypt. Denne episoden, så vel som den kjærligheten han så utstråle fra Baba mens Han omfavnet alle disse mennene fra forskjellige kaster og religioner, vekket en overbevisning i Parmeshwari Nigam om at Baba virkelig var Avataren. Senere på møtet, da Baba ba om donasjoner til sitt arbeid med master og fattige, reiste han seg plutselig opp midt i forsamlingen, og som et tegn på sin overgivelse rev han av seg alle klærne sine helt ned til undertøyet, tullet dem sammen og la dem på gulvet ved føttene sine. Så skrev han raskt en liten lapp der han viet kropp og sinn til Baba, bøyde seg og puttet både lappen og alle pengene han hadde på seg, ned i lommen på skjorten sin, som lå der i bylten på gulvet. Så, mens han hulket ukontrollert, kastet han seg ned for Baba der han sto langt unna Ham. Da Baba så dette uttrykket for overgivelse, ga Han tegn til ham om at han skulle ta med seg bylten sin og komme frem til Ham. Baba så kjærlig på klærne, holdt om bylten og kysset den, så ga Han den tilbake til Parmeshwari Nigam og sa: "Kle på deg igjen. Når dette møtet er over, skal du dra tilbake til Hamirpur. Du skal fortsette å gjøre den samme jobben du har gjort til nå, men husk én ting: Før gjorde du denne jobben for deg selv, nå skal du tenke at du gjør den for Baba." På den tiden var Parmeshwari Nigam redaktør for et hinduistisk revolusjonært magasin. Baba sa til ham: "Det er den indre holdningen som teller, og ikke hvordan den kommer til uttrykk." Baba's New Life, ss. 482–484

REINKARNASJON OG KARMA Meher Baba Del II Helvete og Himmel Livet etter døden er et subjektivt liv Etter døden har den vanlige sjelen ingen bevissthet om den grove verden, siden en slik bevissthet er direkte avhengig av den fysiske kroppen. Selv om bevisstheten om den grove verden altså er tapt, beholdes inntrykkene av den grove verdens erfaringer i den mentale kroppen; og de fortsetter å uttrykke seg gjennom den semisubtile verden. I intervallet mellom døden og neste inkarnasjon vender sjelens bevissthet seg mot disse inntrykkene, noe som gir liv til inntrykkene og gjenoppvekker korresponderende opplevelser. Sjelen blir imidlertid ikke bevisst sine subtile omgivelser, den er innhyllet i total subjektivitet og helt oppslukt av sin gjennomgang av de nyoppvekkede inntrykkene. Helvetes- og himmeltilstandene I livet etter døden blir opplevelsen av smerte og nytelse mye mer intens enn den var i livet på jorden. Disse subjektive tilstandene av intensifisert lidelse og glede kalles helvete og himmel. Helvete og himmel er sinnstilstander, og bør ikke betraktes som steder. Og selv om de subjektivt sett betyr svært meget for den individualiserte sjelen, er de begge illusjoner innenfor Den store Illusjonen. Begjæret og opplevelsene intensiveres etter døden I helvetes- så vel som i himmeltilstanden blir begjærene mye mer intense fordi de ikke lenger er avhengige av å komme til uttrykk gjennom et fysisk medium. I likhet med begjæret vil også de erfaringene man pådrar seg gjennom dets tilfredsstillelse eller ikke-tilfredsstillelse, bli sterkt intensivert. I løpet av ens jordiske karriere blir begjæret, så vel som nytelsen og smerten det bringer med seg, erfart med den grove kroppen som medium. Sjelen bruker selvfølgelig også sine høyere kropper, men i løpet av dens jordiske karriere er dens bevissthet knyttet til den grove kroppen. Derfor må bevissthetsprosessene passere gjennom et ekstra slør som får kraften, livet og intensiteten i dem til å blekne—akkurat slik lysstråler blir svakere når de må passere gjennom tykt glass. Så lenge kroppen er bebodd, blir begjær og opplevelser svekket i intensitet; men når boligen forlates, øker de i relativ intensitet. Ønskeoppfyllelse gjennom tanken I motsetning til i den grove sfære er en ønske-oppfyllelse i himmeltilstanden ikke avhengig av at man får tak i ønskeobjektet. Begjæret tilfredsstilles bare man tenker på det begjærte objektet. Hvis en person for eksempel ønsker å lytte til vakker musikk, vil han oppnå denne nytelsen bare ved å tenke på den. I denne tilstanden blir forestillingen om vakker musikk en erstatning for de fysiske lydvibrasjonene i den grove sfære. Nytelsen han får gjennom å tenke på utsøkt musikk, er mye sterkere enn nytelsen han fikk i sitt jordiske liv gjennom faktisk å høre fysiske lyder. I himmeltilstanden finnes det ingen sperrer mellom ønsket og dets oppfyllelse, nytelsen i selvoppfyllelse gjennom tanke eller følelse er alltid for hånden. Himmel på jorden Allerede i den jordiske eksistenssfære utvikler faktisk noen individer denne evnen til å gjøre sin nytelse uavhengig av å eie det grove objektet. Beethoven for eksempel, var fullstendig døv, og allikevel hadde han evnen til å glede seg intenst over sine egne komposisjoner, ene og alene gjennom å bruke sin forestillingsevne. Billedlig sett kan han sies å ha befunnet seg i himmeltilstanden allerede på jorden. På samme måte kan en person som mediterer over Den Elskede med kjærlighet, oppnå lykke ved tanken på Den Elskede, uten at det krever at Han er fysisk tilstede. I himmeltilstanden etter døden er gleden ved en slik tilfredsstillelse gjennom forestillingsevnen uendelig meget sterkere, siden bevisstheten nå er lettet for sitt ytterste slør, nemlig den grove kroppen. Grovere begjær bidrar til helvetestilstanden Noen begjær er direkte relatert til det å eie og assimilere materielle objekter gjennom den fysiske kroppen. Groverere begjær som seksuell lyst, fråtsing, eller trangen til alkohol og narkotika, er av det slaget. Disse ønskene er spesielt jordiske fordi de er eiendomsrettede og har i seg et element av klamring til det fysiske objektet. I disse begjærene finnes det ikke bare en overvekt av sanseopplevelser utledet av kontakt med objektet, men også av de sanseopplevelsene som utgjøres av selve kroppens reaksjoner. Disse plumpere begjærene bidrar til helvetestilstanden. Forskjellen mellom finere og grovere begjær I motsetning til de finere begjærene, legger de grovere begjærene uendelig mye større vekt på rene sanseopplevelser uavhengig av intellektuell mening eller moralsk verdi. I finere begjær som for eksempel ønsket om å høre musikk, finnes det selvfølgelig et element av begjær etter sanselig kontakt med fysiske lyder. Men disse lydene blir viktige, ikke så mye i kraft av seg selv, som gjennom sin evne til å uttrykke skjønnhet. På samme måte har ønsket om å lytte til forelesninger et grep på sinnet, ikke så mye på grunn av den sanselige opplevelsen av lyd, men på grunn av den intellektuelle mening og emosjonelle appell det gir. De grovere begjærs kroppslige sanseopplevelser I finere begjær spiller altså de egentlige sanse-opplevelsene en underordnet rolle i forhold til utledede aspekter basert på disse sanseopplevelsene. I de grovere begjær skaffes hovedelementet til veie av de faktiske sanseopplevelsene forbundet med det fysiske objektet, pluss de sanseopplevelsene som vekkes gjennom egne kroppslige responser når det blir tatt i besittelse. Den fysiske kroppens organiske sanseopplevelser spiller den viktigste rollen i oppplevelser som har med grovere begjær å gjøre. Gjennom dem opplever den individualiserte sjelen sin egen eksistens som den fysiske kroppen på en langt mer effektiv og levende måte enn den gjør gjennom erfaringer forbundet med finere begjær. Helvetes lidelser og himmelens gleder Nesten hele betydningen ved opplevelsen av oppfyllelse eller ikke-oppfyllelse av grovere begjær utgjøres av de kroppslige sanseopplevelsene i seg selv. Derfor kan de sjelden gi den opplevelsen av full og hel tilfredsstillelse som oppnås gjennom de finere begjær ved bare å bruke tanken eller forestillings-evnen. Det er typisk for de grove begjær at de insisterer på å eie og assimilere selve de fysiske objektene. Enhver forestillingsidé om de fysiske objektene tjener ingen annen hensikt enn å forsterke trangen til å gripe fatt i dem. Siden de grovere begjærenes fysiske objekter ikke er tilgjengelige i den semisubtile verden, produserer disse begjærene en intensifisering av lidelsen ved ikke-oppfyllelse. Akkurat som tilstedeværelsen av grovere begjær skaper en overvekt av lidelse fremfor glede i den grove verden, leder gjenoppvekkingen av opplevelser forbundet med disse plumpere begjærene til at lidelsen dominerer over nytelsen også i livet etter døden—slik at helvetestilstanden blir til. Likeledes leder de gjenoppvekkede opplevelsene forbundet med finere begjær til at nytelse dominerer over lidelse i livet etter døden, slik at himmeltilstanden blir til. Tid i den semisubtile verden Både helvete og himmel er imidlertid ufrie tilstander, underlagt de begrensninger som påføres av motsetningene smerte og nytelse. Begge er tilstander hvis varighet avgjøres av de akkumulerte inntrykkenes beskaffenhet, mengde og intensitet. Tid i den semisubtile verden er ikke det samme som tid i den grove verden på grunn av bevissthetstilstandens forsterkede subjektivitet. Men selv om tiden i den semisubtile verden altså ikke er sammenfallende med tiden i den grove verden, determineres den med nøyaktighet av inntrykkene som akkumuleres i den grove verden. Det som er viktig, er imidlertid den kjensgjerning at helvetestilstanden og himmel-tilstanden er langt fra evige, og etter at de har tjent sin hensikt, opphører de begge. Inntrykkenes levendegjørelse De grovere sanselige begjærene som lyst, og deres emosjonelle biprodukter som hat og sinne, bidrar alle til det livet preget av villfarelse og lidelse som hersker i helvetestilstanden. De finere begjærene—som idealistiske bestrebelser, estetiske og vitenskapelige interesser, velvilje overfor naboer og andre og deres emosjonelle produkter som personlig kjærlighet og fellesskapsfølelse—bidrar til det liv i opplysning og glede som kjennetegner himmeltilstanden. For de fleste sjeler består disse tilstandene i at de på ny gjennomlever sine erfaringer fra det jordiske liv ved at de inntrykkene de har etterlatt seg, levendegjøres. Deres varighet og beskaffenhet er avhengig av varigheten og beskaffenheten til de erfaringene sjelen gjennomgikk mens den var i den fysiske kroppen. Opphør av helvete og himmel Slik en grammofonplate legges til side når nålen har beveget seg langs hver rille, opphører helvetes- og himmeltilstanden når bevisstheten har reist gjennom alle avtrykkene etter det jordiske liv. Slik sangen som oppføres av grammofonplaten, er nøyaktig determinert av den opprinnelige sangen som ble spilt inn på den, er innholdet i de intensifiserte og levendegjorte opplevelsene sjelen gjennomgår etter døden, nøyaktig determinert av det livet som ble levd på jorden i den grove kroppen. Fra dette synspunktet er himmel og helvete de skyggene som kastes av ens jordiske liv. Retrospektivt overblikk over jordiske erfaringer Himmel og helvete ville imidlertid ikke tjene noen spesiell nyttig hensikt i den individuelle sjels liv hvis de ikke skulle innebære annet enn en mental reprise av ens jordiske fortid. Det ville bety en blott og bar repetisjon av det som allerede hadde skjedd. I disse etter døden-tilstandene står bevisstheten i en slik posisjon at den kan skaffe seg en uforhastet og effektiv oversikt over en levendegjort dokumentasjon av det jordiske liv. Gjennom intensifisering av opplevelser kan den lettere og med bedre resultat observere deres natur. På jorden er de fleste menneskers bevissthet fremadrettet og under press fra ubrukte sanskaraer. Den er for det meste opptatt av muligheten til å oppfylle sanskaraer i nåtid og fremtid. I livet etter døden er de fleste menneskers bevissthet overveiende subjektiv og retrospektiv. I fravær av fremadstrebende sanskaraer er den—som den er i erindring—mest opptatt av å gjennomgå og evaluere fortidens betydning. Filmanalogi Uroen og raseriet i ens umiddelbare reaksjoner på de skiftende situasjonene i det jordiske liv, erstattes i livet etter døden av en mer avslappet sinnsstemning befridd fra følelsen av at det er påtvingende nødvendig å handle. Alle erfaringene fra den jordiske karriere er nå tilgjengelige for refleksjon i en form som er mer levende enn det var mulig gjennom erindring i det jordiske liv. Filmopptakene av det jordiske liv er alle tatt opp på sinnets kinomatografiske film, og nå er tiden inne til å studere det opprinnelige jordiske liv gjennom den filmatiske dokumentasjonens forstørrede bilder på den subjektive bevissthets lerret. Assimilering av jordiske erfaringer Slik blir helvetestilstanden og himmeltilstanden instrumentelle i assimileringen av de erfaringene man har samlet i den jordiske fase, og den individualiserte sjelen kan begynne sin neste inkarnasjon i en fysisk kropp med fordelen av å ha fordøyd sine erfaringer. Det sjelen lærer gjennom en slik evaluering og refleksjon, befestes i den mentale kroppen gjennom kraften i den forstørrede lidelsen og lykken. I den neste inkarnasjon blir de en integrert del av den aktive bevissthetens intuitive egenart—uten at dette på noen måte innebærer en detaljert gjenoppvekking av enkelte hendelser fra den foregående inkarnasjon. Sannheten som sinnet absorberer i livet etter døden, blir en del av den medfødte visdommen i neste inkarnasjon. Utviklet intuisjon er en konsolidert og fortettet forståelse, destillert gjennom en mangfoldighet av ulike erfaringer samlet gjennom tidligere liv. Himmel og helvete og frigjøring av visdom Forskjellige sjeler starter med forskjellige grader av intuitiv visdom som en begynnerkapital til sine jordiske karrierers eksperimenter og oppdagelses-reiser. Denne intuisjonen kan virke som et produkt av tidligere erfaringer som slik har økt psykens utrustning, men den er snarere en utfoldelse av noe som alltid har ligget latent i den individualiserte sjelen. Sett fra dette dypere perspektivet, er det jordiske livets erfaringer—så vel som de reflektive og konsoliderende prosessene som de gjennomgår i livet etter døden—kun instrumentelle i en gradvis forløsning opp til overflaten av den intuitive visdom som allerede er latent i sjelen helt siden skapelsens begynnelse. I likhet med den jordiske karriere og dens erfaringer er også helvetes- og himmeltilstandene i livet etter døden integrerte deler av, og episoder i, den individualiserte sjelens reise, som til slutt er ment å ende i alle tings Kilde. Forelesninger, Reinkarnasjon og karma, Del II

Vi markerer Amartithi 31. januar og feirer Babas fødselsdag 25. februar

Å FØLGE BABA Lud Dimpfl   Jeg hadde fått beskjed om at jeg bare ville få treffe Baba én gang, og da kun for fem minutter. De fleste ville nok synes at det var forferdelig mye penger å bruke (jeg måtte fly tvers over kontinentet) på "kun" fem minutter. Og selv om jeg ikke fikk det til å rime for andre enn meg selv, holdt jeg fast på at jeg ville dra. Murshida Duce hadde gjort det klart at jeg ikke måtte kaste bort Mesterens tid. Så som jeg satt der på flyet og så ut over landskapet langt under meg, begynte jeg å tenke over hva jeg skulle si. Jeg tenkte: "Så dumt å være så utålmodig! Hvorfor kunne jeg ikke ha ventet til Baba kom til San Fransisco?" Jeg hadde irritert en god del overordnede fordi jeg insisterte på å ta ferie akkurat nå. "Hva er det jeg driver med? Setter en lovende karriere i fare på denne måten..." Sorteringsprosessen fortsatte. Til slutt bestemte jeg meg imidlertid for at det var for nettopp denne reisens skyld at jeg var blitt født. Det fantes ikke noe annet jeg ville med mitt liv enn å tilbringe det sammen med Mesteren—for å finne ut hva Kristus er. Og hvis ikke Baba var Kristus—vel, det måtte vel være verdt å satse livet sitt på at han kanskje var Kristus. Mandalien virket ikke som de var mer innstilt på løst prat og egne meninger enn møblene i rommet var. Da det ble min tur til å se Baba, visste jeg hva jeg ville si. To fra mandalien, Meherjee og Adi, var sammen med ham. Jeg følte meg litt irritert ved tanken på at andre skulle være til stede og høre det strengt personlige jeg hadde tenkt å si. Men jeg kom fort over det—mandalien virket ikke som de var mer innstilt på løst prat og egne meninger enn møblene i rommet var. Så jeg begynte. "Baba," sa jeg, "jeg har nettopp startet på en lovende karriere som ingeniør. Men sammenlignet med å få muligheten til å følge deg som min Mester, er den av absolutt ingen betydning for meg. Jeg vil vie livet mitt til å følge deg. Jeg vil dra til India for å leve sammen med deg." Baba virket nesten litt forskrekket. Han kalte meg til seg. Han omfavnet meg. Jeg husker at jeg hadde en bestemt følelse av at nå ble hjertet mitt gransket. Så sa Baba: "I dag har du gjort meg svært lykkelig." Og han sendte bud på Murshida Duce. Jeg husker at flere kom inn sammen med henne, så nå var vi en åtte til ti personer i rommet. Baba ba meg gjenta det jeg nettopp hadde sagt. Jeg gjentok det. Baba smilte og gestikulerte: "Er det ikke fantastisk! Lud drar til India sammen med meg." Men Murshida protesterte. "Baba, det kan han ikke! Han har kone og fire nydelige barn." Baba hevet hånden. "Jeg har sett dem," gestikulerte ham. "I dag kaller jeg dem mine engler!" Jeg kjente jeg frøs nedover ryggen! Min Gud, så det var sånn han vil løse problemet med å forsørge barna mine. De var døde! Og i samme øyeblikk visste jeg at det ville jeg ikke. Min karriere, ja. Barna mine, nei. Jeg roet meg ned og fortsatte samtalen. Og nå sa Baba: "Du skal dra hjem—hjem til jobben din og kona di og barna dine. Vær absolutt ærlig. Ikke vær bekymret. Kom til India når jeg sender bud på deg om ett år fra nå av." Han omfavnet meg. Samtalen var over. Dette fikk flere etterspill. Først ordnet Baba det sånn at min kone begynte å føle seg bedre med tanke på alt dette. Hun visste om mitt ønske om å dra til India. Nå sendte Baba henne et brev der han ba henne gi meg beskjed fra ham om at jeg ikke skulle si opp jobben eller selge huset. Hun gjorde det til et poeng at det var henne Baba hadde bedt si meg dette, og hun sørget for å si det flere ganger. Det var først en god stund senere at det gikk opp for meg at det var for å lette henne for hennes bekymring at Baba hadde gitt henne denne oppgaven. Og hun må virkelig ha vært veldig bekymret for at jeg skulle forlate henne og barna tatt i betraktning hvor mange ganger hun ga meg denne beskjeden! Han ba henne gi meg beskjed fra ham om at jeg ikke skulle si opp jobben eller selge huset. Jeg sa ikke opp jobben, men nå handlet jeg på min "indre" visshet om at jeg snart skulle forlate alt dette for alltid. Jeg var ikke bare ærlig (som Baba hadde sagt jeg skulle være), jeg var direkte på en plump og taktløs måte, og følte meg riktig prektig når jeg var det. Etter hvert som jeg fikk fler og fler uvenner, kikket jeg på kalenderen med lettelse over at venteåret snart var omme og at Baba ville kalle meg til seg. Det eneste problemet var at året tok slutt og Baba kalte ikke på meg. To år gikk. Så en dag kom beskjeden om mennenes møte høsten 1954. Jeg hadde fått min invitasjon til India—for bare tre uker! Gradvis gikk den forferdelige sannheten opp for meg. Jeg kom til å få muligheten til å rette opp all uvennskapen jeg selv hadde skapt. Slik lærte Baba meg takt.... Han kastet ikke bort tiden med å formane meg. Han lot meg skape en situasjon jeg kunne rote meg inn i slik at jeg kunne lære—så sant jeg elsket ham høyt nok til åpne hjertet mitt for det han viste meg. Opp gjennom årene fortsatte jeg å lengte etter å leve med Baba i India. Baba sa aldri nei. Men jeg forsto til slutt at min bønn ble besvart en gang for alle i dette liv da han fikk meg til å se min karmiske tilknytning til barna mine. Grøsset jeg kjente da han fikk meg til å tro at de kanskje kom til å dø på grunn av mitt ønske om å følge Baba i fysisk forstand, viste meg at det ikke var i dette liv jeg skulle leve sammen med Baba som en av hans mandali. How a Master works, ss. 87-89, Ivy Oneita Duce

Da Baba la vekk kroppen sin Judith Garbett   Mansari sa hun ville snakke med meg om hvordan hun hadde fått vite at Baba hadde lagt vekk kroppen sin den 31. januar i 1969: Den formiddagen hadde hun sittet og sydd på rommet sitt, hun var glad, og satt og sang mens hun jobbet på et trekk og et putevar til Babas gadi. Rundt halv tre kjente hun plutselig noe hun beskrev som et "hogg, slikt et skarpt dypt hogg inne i meg" og forsto at dette var et tegn på noen forferdelig dårlige nyheter. Hun la vekk sytøyet og vandret frem og tilbake på rommet, men skjønte ikke hva det var — og fordi hun asossierte dem med den gangen, klarte hun aldri å gjøre ferdig disse trekkene til gadien. Snart kom noen av mennene og begynte å fjerne flisene i Samadhien. Hun spurte dem om hvorfor de gjorde det, men de sa bare: "Padri kommer." Halv fem kom han, og hun spurte hva som var på ferde. Han tok henne med inn på rommet hennes og ba henne gi ham alle nøklene. Senere fortalte han henne at det var fordi han var redd hun skulle besvime. Så fortalte han henne om Baba. Men hun gråt ikke, hun besvimte ikke. Hun var helt lammet. Padri ba henne gjøre klart rommene til Mehera og kvinnene. Halv seks kom ambulansen med Babas kropp, og mennene fra mandalien la Ham i Hytten på en båre. Hun sa at Baba virket så veldig trett, og hun rynket brynene for å vise meg hvordan pannen hans så ut. Det var blitt bestemt at jordfestelsen skulle være neste morgen. Hun hadde fremdeles ikke felt en tåre, selv om så mange andre hadde grått. Halv fem kom Sushila med Padri. Senere kom Mehera og de andre. Det hadde vært dr. Donkins idé å ta opp flisene i krypten, hvis ikke ville ikke smeltevannet fra isen kunnet renne vekk. Sent på kvelden, da alt var klart der, bar de Babas kropp på båren ut av Hytten og la den på plattformen foran meditasjonscellene der Baba så ofte hadde stått, eller sittet, eller spilt kort eller på andre måter tilbrakt tiden der med kvinnene og mennene fra sin mandali. Så bar de Baba inn i Samadhien og la Ham i krypten. En lykt ble plassert på plattformen ved siden av kroppen hans. Padri var så sterk, sa Mansari, han ordnet alt og var så klartenkt — det var jord nederst i krypten, de la en planke over, så ble Babas kropp senket ned med et sjal over seg som Mehera hadde kommet med, og isen ble pakket rundt ham. Mansari hadde fremdeles ikke grått. Neste morgen, da hun så på Baba der han lå i krypten, syntes hun at han var så vakker. Da gråt hun. Hun hadde ikke tatt på Ham da han lå i Hytten, og etterpå tenkte hun: "Åh, jeg skulle ha rørt ved ham da" og følte seg så trist fordi hun ikke hadde gjort det. Om morgenen 1. februar kom Sarosh. Han og Villoo var i Bombay da de fikk nyheten på telefonen 31. januar. Noen dager tidligere hadde de følt seg usikre på om de skulle dra til Bombay, men Baba hadde sagt at alt var i orden og at de bare kunne reise. Da Sarosh kom tilbake den 1. februar, var han sint på mandalien — "Hvorfor bar de ikke Babas kropp gjennom Ahmednagar slik at alle kunne fått sett den og vist den ære?" Mansari sa at Baba hadde visst om dette, derfor hadde han sendt dem vekk før den 31. Nå brakte mandalien Baba direkte til Meherabad og alle kom til Ham der. Mansari fortalte om da de til slutt dekket til Babas kropp. Det var klokken 12:15 den 7. februar. Hun sa igjen at Padri var så sterk. "For et hode han hadde, så klart han tenkte ut alle detaljene." Han hadde ordnet det slik at et lokk av tre ble laget og plassert over Baba, og han la støtter på plass slik at det ikke kom bort i kroppen hans. Det var hinduenes skikk at alle skulle defilere forbi og kaste jord på kroppen, men Padri fikk fylt noen gamelaer med jord (grunne metallboller). Han sa at alle skulle gå forbi og bare berøre jorden. Så spredte mennene jorden over kistelokket helt til krypten var full. Padri holdt sin sorg for seg selv, sa Mansari, han konsentrerte seg om å gjøre det som måtte gjøres. Så gikk han alene ut på engene og gråt for Baba. Mansari mintes at senere hadde Mani fortalt henne at klokken seks om morgenen den 31. januar hadde Baba sagt til Mehera at dette var hans korsfestelse og at han kom til å lide i syv dager, men så ikke mer. Til slutt fortalte Mansari meg at da Rano dro til Amerika, Australia og Europa i 1970, var hun også i Italia, og der kjøpte hun marmorplaten som ble lagt over Baba i Samadhien. Gullet til forgyllingen av bokstavene i de i inngraverte ordene kom fra Goher, som hadde fått det av sin far, som hadde det fra sine dager i Quetta. Lives of Love, Mansari, ss. 12-13

Meher Baba Kilden Mona Brodin Tennisveien 2F 0777 Oslo, Norge Eric og Sigrid Solibakke Norske oversettelser ved Mona Brodin 2009 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India