Å GLEMME SEG SELV Eruch Jessawala

Baba la vekt på uselvisk tjeneste, men mener du virkelig å si at du ikke tenker på deg selv når du tjener andre? Det gjør du nok. Jeg sier ikke det fordi jeg kjenner deg, men fordi jeg kjenner meg selv. Uansett hvor hardt vi prøvde å være uselviske, vil en eller annen tanke snike seg inn. "Å, i dag har jeg sannelig gjort en god gjerning," og vi blir litt oppblåste ved tanken. Det er menneskelig. Det er derfor jeg sier til folk at de ikke burde tenke så mye på uselvisk tjeneste, ekte uselvisk tjeneste er uannsett umulig før du er realisert. Konsentrer deg heller om å gjøre de tingene som setter deg i stand til å glemme deg selv. Når du fortaper deg i arbeidet du gjør, når du virkelig begraver deg i det til en slik grad at du glemmer deg selv, det er uselvisk tjeneste, selv om arbeidet i seg selv ikke virker sånn. Men dette er ikke lett det heller. Selv når vi våkner opp fra dyp, dyp søvn kan det nok hende at vi glemmer hvor vi er for et øyeblikk eller to, men vi glemmer aldri hvem vi er. Når vi var på reise med Baba hendte det at jeg våknet og for et øyeblikk eller to visste jeg ikke hvor jeg var—men jeg våknet aldri og lurte på hvem jeg var; tanken "Jeg er Eruch" var alltid hos meg. Den er fremdeles hos meg, ellers ville jeg ikke ha vært her og snakket med dere. Alt vi gjør, hva vi enn gjør, alle våre forsøk på å glemme oss selv, på å være uselviske, de lykkes bare i å skape inn-trykk som binder oss. Det går ikke an å komme utenom det. Det finnes til og med folk som virker som noen skikkelig åndelige størrelser, yogier som kan utføre mengder av hva man kan kalle mirakler, og de har ikke klart å glemme seg selv. Noen ganger er bedriftene deres faktisk grunnen til at de husker seg selv desto mer. Det er derfor Baba sa til oss at ekte åndelig fremskritt egentlig er selvut-slettelse. Men dette er heller ikke lett. Jeg vil si det faktisk umulig, så hva skal vi gjøre? ... Hva er vitsen med å gjøre gode gjerninger fremfor onde hvis begge deler er bindende? Det er riktig at begge deler er bindende. Baba sa at onde gjerninger binder oss med lenker av jern mens gode gjerninger binder oss med lenker av gull. Forskjellen er at jernlenkene binder oss på hender og føtter mens gullenkene bare binder føttene, hendene er fri. Og til slutt kan vi bruke hendene til å fjerne lenkene fra føttene våre. Så det er en forskjell. Vi bør prøve å gjøre godt, vi bør følge instruksene Baba har gitt oss. Såpass kan vi gjøre, men det vil ikke være nok til å sette oss fri. Det vil hjelpe oss, det vil gjøre det lettere for oss å bli frigjort til slutt, men i seg selv vil de ikke sette oss fri. Så hva kan vi gjøre? Det finnes en vei ut. Og det er å tenke på Meher Baba. Å huske ham, å elske ham. Hvorfor? Fordi han er den Ene inntrykksløse. Alt vi gjør skaper inntrykk, og når vi tenker på ham, skaper det også inntrykk, men dette er inntrykk av den Ene inntrykksløse, og som det binder de oss ikke. Nettopp disse inntrykkene hjelper oss med å fjerne inntrykkene.... Dette er hjelpemiddelet Baba har skaffet oss. Uten det er det svært, svært vanskelig. Det minner meg om en historie som viser hvor vanskelig det er å gjøre en uselvisk gjerning, hvor sjeldent det er.... I India, for mange, mange år siden, var det et område der regntiden sviktet i en lang periode—i flere år, faktisk. Hvert år ble avlingen dårligere og dårligere og de spiste mindre og mindre. Det var hungersnød, og folk sultet. Men akkurat det kunne de tåle. Bønder er vant til det i India. De vet hvordan de skal klare seg på svært lite. Jeg sier ikke at det var lett for dem. Det var svært vanskelig, men hvis regntiden kom neste år og de fikk gode avlinger og de kunne spise godt igjen, ville de klare seg. Det var bare det at i mellomtiden hadde alle brønnene tørket inn. De kunne riktignok gå lange tider uten mat, men vann var en annen sak. Hvis de ikke hadde vann å drikke, kom de til å dø, og når regntiden kom tilbake igjen, spilte det ingen rolle hvor mye det regnet, for ingen av dem ville være i live. Dette visste de.... I hele distriktet var det bare vann igjen i en eneste brønn, og det var bare en liten sølete pytt helt nede på bunnen. Folk kunne se hvor lite vann det var igjen, og de kunne regne ut hvor mange uker de hadde før de alle tørstet i hjel. Nå hadde det seg slik at en fullkommen mester hadde sitt sete i nærheten. Alle satte ham svært høyt, men dere vet hvordan det er, når ting går bra, sier nok folk at det er på grunn av hans nåde, men de tar det ikke så høytidelig, så de går ikke til ham eller viser ham ærbødighet. Bare når en kvinne ville bli velsignet med barn eller at kua skulle få friske kalver eller noe slikt. Men nå, i sin store nød, begynte de å tenke på denne mesteren og besluttet at de skulle gå til ham i flokk, hele landsbyen skulle gå og be mesteren gjøre det som var nødvendig på deres vegne. Og det var det de gjorde. De hadde gjort absolutt alt de kunne. De hadde hatt bønnemøter i byen, de hadde fastet i dagesvis, de hadde gjort både det ene og det andre, alt til ingen nytte. Han var deres siste håp, den enste de kunne ty til. Og slik er det alltid. Vi vender oss bare til Gud når vi forstår dette. Og så gikk landsbyboerne til Den fullkomne mester for å be ham gå i forbønn for dem hos Herren så han skulle la det regne, for ellers var de ferdige alle sammen. Men mesteren sa: "Jeg er lei for det, men jeg kan ikke hjelpe dere." "Hva mener du, du er ett med Herren, du er allvitende, allmektig, du kan så visst få det til å regne hvis du vil." Men mesteren sa: "Selv om jeg har makt til å gjøre det, kan jeg ikke bruke min makt, for jeg er allvitende." "Hva mener du?" sa folket. "Hvorfor kan du ikke hjelpe oss? Vi kommer til å dø alle sammen hvis ikke noe blir gjort. Vi trygler deg. Hva mener du med at fordi du vet, kan du ikke hjelpe oss? Det er fordi du vet alt at vi har kommet til deg." "Nei, jeg vet at Gud er barmhjertig, og derfor kan jeg ikke hjelpe dere. Jeg vet godt hva dere fortjener. Jeg vet at hvis rettferdigheten skulle seire, ville jorden åpne seg og svelge dere alle, men det er hans barmhjertighet som mildner dette, som avgjør at dere bare skal lide under denne regnmangelen, så hvordan skal jeg kunne gjøre noe? Det står ikke i min makt å hjelpe dere." "Da er vi dømt." "Nei, jeg kan ikke hjelpe dere, men det finnes èn, og hvis dere henvender dere til henne og trygler henne om å bønnfalle Gud på deres vegne, hører han kanskje på henne." "Hvem er hun? Hvor bor hun?" spurte landsbyboerne, for igjen så de et glimt av håp. Og mesteren ga dem navnet på kvinnen og sa hvilken landsby hun bodde i. Siden landsbyen lå et stykke vekk, bestemte de seg for at bare en gruppe av de eldste skulle gå, det var for langt for hele landsbyen. Og så, siden situasjonen var desperat, dro en gruppe eldste fra landsbyen av sted uten mere om og men. Og de gikk til den andre byen, og da de kom dit, spurte de etter denne kvinnen, og folk virket forbløffet når de spurte etter henne. "Er dere sikre på at det er den kvinnen dere ser etter?" "Ja, ja." "Men dere er landsbyens eldste, det passer seg ikke at dere oppsøker denne kvinnen." "Hva mener du med det, vi vil treffe henne, hva har det med saken å gjøre at vi er landsbyens eldste?" Og så videre, og så videre. For, for å gjøre en lang historie kort, viser det seg at denne kvinnen var en kjent prostituert . Når landsbyens eldste oppdager dette, blir de oppskaket. Dette må da være en misforståelse. Men mesteren hadde gitt svært nøyaktige instrukser, så de går og spør den prostituerte om hun er den og den, som ble født i en viss landsby og kom til denne byen for så og så mange år siden og foreldrene dine var fra der og der, og de siterte på sett og vis hele stamtavlen som Den fullkomne mesteren hadde gitt dem så det ikke skulle være mulig å ta feil. Og hun sa: "Ja, det er meg. Hva vil dere meg?" "Vi er her på et meget alvorlig oppdrag. Vi vil gjerne at du ber til Gud på våre vegne så monsunen kommer og landsbyen vår blir reddet. Hvis ikke kommer vi til å dø alle sammen, for vi har ikke mere vann, vi kan ikke vanne åkrene, og ikke nok med det, vi har ikke engang drikkevann." Kvinnen er forbløffet og lurer på om de gjør narr av henne. "Dere vil at jeg skal be til Gud på deres vegne? Men skjønner dere ikke hva jeg er? Dere er alle gamle, respektable menn, det er mye mer sannsynlig at Gud bønnhører dere enn meg." Men de forteller henne om møtet med mesteren og hvordan han har fortalt dem at deres eneste håp lå i å overtale denne kvinnen, fordi Gud ville høre hennes bønn. Vel, hvis mesteren hadde sagt det, da måtte hun ta dette på alvor. Det virket absolutt som en merkelig anmodning på henne, men det kunne jo ikke skade, så den prostituerte ber til Gud, bønnfaller Gud om å gi landsbyboerne regn, og til og med før hun er ferdig med å be, begynner skyene å mørkne, og snart øser det ned. Landsbyens eldste er selvfølgelig fra seg av glede, for nå er de reddet. For dette er ikke bare lokale byger, det synes klart at det er en god gammeldags monsun. Nå vil brønnene fylles opp og det vil bli nok å drikke og livet kan gå videre. Men den prostituerte er urolig. Hva var det mesteren hadde ment med å sende disse menneskene til henne? Gjorde han narr av måten hun levde på? Gjorde han det som en slags spøk? For hun er fullt klar over at hun er absolutt uverdig. Hva betyr det å være prostituert? Til syvende og sist lever hun i dyp synd. Hun har aldri ofret Gud en tanke. Så hvorfor skulle mesteren si at Gud ville lytte til hennes bønner og ingen andres? Det må da være det motsatte som er sant—at det er mindre sannsynlig at Gud hører hennes bønner enn andres. Og jo mer hun tenker på dette, jo mer urolig blir hun, til hun omsider ikke orker mer, og så er det hennes tur til å gå til Den fullkomne mesteren. Og hun går gjennom den samme rutinen som landsbyens eldste gjorde. "Er du sikker på at det ikke er en feil her, var det virkelig meg du mente? Hvordan kan dette ha seg, ikke bare var de mer verdt enn meg, men du er enda mer verdt, hvorfor kunne ikke ganske enkelt du ha bedt om regn?" "Jeg kunne ikke hjelpe dem, for jeg visste hva de virkelig fortjente, hva rettferdigheten krever. Men jeg visste også at på ditt rulleblad var det en god gjerning, og denne skinnende gjerningen var en så stor dyd i Guds øyne at han ville lytte til din bønn." "En veldig god gjerning? Men jeg kan ikke huske å ha gjort noen god gjerning. Tvert i mot har jeg alltid vært stolt av at jeg ikke trengte å gjøre gode gjerninger, at jeg var så vakker at menn alltid ville tilgi meg uansett hva jeg gjorde eller hvordan jeg behandlet folk." "Ja, jeg vet det," sa mesteren. "Men jeg vet også at du reddet livet til en kalv som holdt på å sulte i hjel en gang, og siden du har reddet et liv, var Guds belønning til deg at en dag skulle du få muligheten til å redde livet til en hel landsby. Og dette visste jeg også, og det var derfor jeg sendte landsbyens eldste til deg." "Reddet livet til en kalv? Men jeg kan ikke huske at jeg har gjort det noen gang." "Det var for mange år siden, ikke lenge etter at du hadde oppdaget den makten din skjønnhet hadde over folk. Du var ung og arrogant, hovmodig i din skjønnhet, og du hadde stor glede av å få alle til å danse etter din pipe. Husker du?" "Ja, det beskriver meg på en prikk, og slik er jeg ennå. Men jeg kan fremdeles ikke huske det du snakker om." "Det var en dag du gikk for deg selv. Du var på vei til å møte en mann som hadde lovt deg noen gullornamenter hvis du kom på besøk til ham, og du tok deg en tur utenfor landsbyen, for du ville ikke komme presis, du ville bevise din uavhengighet ved å la ham sitte og vente. Og som du gikk bortover, kom du forbi en liten kalv som sto bundet til påle. Men tauet hadde surret seg rundt pålen og kalven kunne ikke nå bort til høyet. Det lå akkurat utenfor rekkevidde. Eierne hadde dratt og ingen så hvor vondt kalven hadde det. Uten å tenke over det ga du høydotten et spark i det du gikk forbi slik at kalven kunne nå den. Og så gikk du videre." "Ja, ja," sa kvinnen ivrig, "nå husker jeg. Det var akkurat som du sier. Men, men," nølte hun, "Jeg kan ikke se at det var noen god gjerning akkurat. Jeg prøvde ikke å hjelpe kalven. Jeg bare ga høydotten et spark uten å ofre det en tanke." "Ja, og det er det som gjør det til en slik skinnende handling, for du gjorde det uten den minste bevissthet på at du hadde gjort en god gjerning. Du gjorde det uten forventning om belønning, uten en eneste tanke på at du hadde gjort det, eller hva du muligens kunne ha gjort deg fortjent til ved å gjøre det, og dette er det som har satt deg i stand til å redde landsbyen." That's How It Was, ss. 128-134

REINKARNASJON OG KARMA Meher Baba DEL V Behov for både mannlige og kvinnelige inkarnasjoner Muligheter i den mannlige og kvinnelige form Selv om midlene som stilles til rådighet av hvert enkelt kjønn, varierer i henhold til tidsepoken og stedet der inkarnasjonen skjer, stiller hvert enkelt kjønn spesielle midler til rådighet slik at erfaringen kan utvikles i spesifikke retninger. Lærdommen det er lett å tilegne seg i mannlige inkarnasjoner, er kanskje ikke så lett å oppnå i kvinnelige inkarnasjoner og lærdommen det er lett å tilegne seg i kvinnelige inkarnasjoner, er kanskje ikke så lett å oppnå i mannlige inkarnasjoner. Som regel utmerker menn seg ved egenskaper som har med hodet og viljen å gjøre. De har evnen til sunn dømmekraft og stø målbevissthet. Som regel utmerker kvinnene seg i hjertets egenskaper. De har evnen til en intens kjærlighet som gjør at de ønsker ethvert offer velkommen for den elskedes skyld. Det er på grunn av denne kvinnelige evnen til kjærlighet at kvinnens navn ofte gis forrang når avatarens navn nevnes i tilbedelse—som når Ramas og Krishnas bhaktaer (elskere) synger om "Sita-Ram" eller "Radha-Krishna." Når det gjelder hjertets egenskaper, er kvinner vanligvis overlegne, og i egenskaper som har med hodet og viljen å gjøre, er menn vanligvis overlegne. Poenget er at den samme sjelen utmerker seg i egenskaper som har med hjertet eller hodet og viljen å gjøre alt ettersom den tar en inkarnasjon i en kvinnelig eller mannlig skikkelse. Disse vekslingene i utviklingen av spesifikke åndelige kvaliteter går sin gang gjennom alterneringene mellom mannlige og kvinnelige former, inntil en allsidig utvikling er oppnådd. Mannlige og kvinnelige inkarnasjoner like uunnværlige Siden mannlige og kvinnelige inkarnasjoner er like nødvendige for selvkunnskap, er det ikke riktig å betrakte den ene som viktigere enn den andre. Selv om det finnes forskjeller mellom de respektive muligheten de tilbyr, er begge like uunværlige. Sjelen må gjennomgå mannlige inkarnasjoner så vel som kvinnelige inkarnasjoner hvis den skal få den rikholdige erfaring som er en forutsetning for å kunne innse at sjelen i seg selv er hinsides alle former for todelthet—inkludert det svært markante motsetnings-paret som er basert på kjønn. Subjektet og objektets enhet Før sjelen er satt fri fra alle sanskaraer, tar den på seg tallrike mannlige former og tallrike kvinnelige former. Hvis sjelen skulle inkarnere bare i mannlige former eller bare i kvinnelige former, ville dens erfaring forbli ensidig og ufullstendig. Erfaringens todelthet kan bare overvinnes gjennom forståelse, og en forståelse av erfaringen er bare delvis så lenge den beveger seg innenfor grensene til kun den ene av de to motsetningene. Enhet mellom erfaringens subjekt og objekt er uoppnåelig så lenge det finnes noe som helst aspekt eller element i objektet som ikke er dekket helt og fullt av ens egen erfaring, og dette gjelder spesielt for seksuell todelthet. Sinnet bevarer inkarnasjonenes erfaringer Sinnet bevarer de erfaringene det har samlet sammen i sine mannlige og kvinnelige inkarnasjoner. Siden sjelen identifiserer seg med kroppen, vil de psykologiske tendensene som er i harmoni med kroppens kjønn finne et passende medium å uttrykke seg gjennom. De tendensene som er karakteristiske for det motsatte kjønn, fortrenges vanligvis til den ubevisste delen av sinnet fordi de ikke harmoniserer med kroppens kjønn og finner at mediet hindrer uttrykket. Når sjelen tar en kvinnelig kropp, blir de mannlige tendensene på sett og vis satt på vent; og de kvinnelige tendensene frigjøres for uttrykk. Når sjelen tar en mannlig kropp, settes de kvinnelige tendensene på samme måte til side og de mannlige tendensene frigjøres for uttrykk. Den seksuelle flokes tilblivelseshistorie Å identifisere seg med kroppen betyr også at man identifiserer seg med kroppens kjønn. Dette innebærer derfor at bare den begrensede del av sinnet som er i overensstemmelse med kroppens kjønn, får fritt spillerom. Siden den andre delen av sinnet fortrenges og ligger latent i det ubevisste, gir en følelse av ufullstendighet seg til kjenne i den bevisste delen, så vel som en tendens til å ville gjenopprette fullstendighet gjennom tilknytning til personer av motsatt kjønn. Ved å involvere seg i det motsatte kjønn søker den begravde delen av sinnet, som ikke er i overensstemmelse med den egne kroppens kjønn, et slags uttrykk gjennom en annen. Fra dette synspunktet kan seksuell tiltrekning sies å være et resultat av at sinnet anstrenger seg for å forene seg med sin egen ubevisste del. Seksualitet er en manifestasjon av det bevisste sinnets uvitende forsøk på å kompensere for den fragmenteringen som ligger i identifiseringen med kroppens kjønn. Dette forsøket på å kompensere for fragmentering er imidlertid dømt til å være nytteløst, fordi det ikke bare baserer seg på identifisering med kroppen, men faktisk også forsterker den ved å sette det motsatte kjønns kropp i opposisjon og filtre seg inn i den gjennom bindinger og eiertrang. Forståelse gjennom ubundethet Når sjelen forsøker å overkomme seksuell todelthet gjennom å frigjøre seg fra det motsatte kjønn, er den klar for å forstå erfaringer assosiert til det motsatte kjønn innenfra. Da prøver en mann å forstå en kvinne, ikke gjennom en manns øyne, men gjennom forestillingsevnens møte med hva en kvinne føler at hun er i sin egen personlige erfaring. På samme måte prøver en kvinne da å forstå en mann, ikke gjennom en kvinnes øyne, men gjennom forestillingsevnens møte med hva en mann selv føler han er i sin egen personlige erfaring. Slik, hvor paradoksalt det enn kan virke, forhindrer det motsatte kjønns form den sanne forståelse av erfaringer forbundet med det motsatte kjønn. Ubundethet i forhold til det motsatte kjønns form forenkler en sann forståelse av erfaringer assosiert til det motsatte kjønn, fordi den fjerner den barrieren som skapest av den sex-besatte fantasi. Frihet fra sex-belemret fantasi Hvis man er i ferd med å overskride seksuell todelthet og prøver å forstå erfaring assosiert til det motsatte kjønn, viser man faktisk av og til trekk som vanligvis assosieres til det motsatte kjønn. Slik kler for eksempel noen aspiranter i mannlig kropp seg i kvinneklær i en viss fase, snakker som dem, føler som dem og adopterer deres vaner. Men dette er bare en forbigående fase. Når den indre forståelse av den relevante erfaring er fullstendig, opplever de seg verken som bare hankjønn eller bare hunkjønn, men som hinsides kjønnsforskjeller. Erfaring forbundet med den mannlige så vel som den kvinnelige form er tilgjengelig for aspiranter som har transcendert seksuelle særtrekk. De forblir uberørte av begges begrensninger fordi de gjennom forståelse har fridd seg fra den begrensende tvangen som kjennetegner en sex-belemret forestillingsevne. Gjenforening av det bevisste og ubevisste sinn Den fullstendigheten som sinnet søker, kan ikke oppnås gjennom tilknytning til andre former og overtakelse av dem. Den må søkes i det indre gjennom en gjenerobring av sinnets tapte enhet. Gjenforening mellom det bevisste og ubevisste sinn er mulig, ikke gjennom seksuell tiltrekning eller andre former for eiertrang, men gjennom ikke-identifisering med kroppen og dens kjønn. Ikke-identifisering med kroppen vil fjerne barrierene som hindrer sammenslåing og integrering av den erfaringens todelthet som er avleiret i sinnet. Indre fullstendighet må søkes gjennom å overvinne den seksuelle todelthet og egenart, som bare forsterker identifisering med kroppen. Guddommelig kjærlighet Å bli fri fra sin tilknytning til det motsatte kjønn er å bli fri fra dominansen til det kjønnet som tilhører kroppen sjelen har inkarnert seg i, og slik tilintetgjøre de fleste av de sanskaraene som tvinger sjelen til å identifisere seg med kroppen. Å transcendere seksuell todelthet betyr ikke i seg selv at all todelthet er overvunnet, men den rekker langt i å muliggjøre en fullstendig transcendering av todelthet i alle dens former. På den annen side er det også en kjensgjerning at den seksuelle todelthetens problem er en del av todelthetens problem som sådan. Dets fulle løsning kommer derfor når den mer omfattende dualitets-problematikken løses gjennom den guddommelige kjærlighet, der det hverken finnes "jeg" eller "du," hverken mann eller kvinne. Hensikten med mannlige og kvinnelige inkarnasjoner er den samme som med evolusjonen selv, det er å sette sjelen i stand til å nå frem til sin egen udelte og udelelige eksistens. Forelesninger, Reinkarnasjon og karma, Del V

IKKE EN LYD Ivy O. Duce [Baba, med Mehera, Mani, Meheru og Elisabeth ble utsatt for en bilulykke på vei fra Myrtle Beach til California. Mehera fikk hodeskader, Baba brakk en arm og et ben og fikk skader i ansiktet. Mani var uskadd. Goher satt i en annen bil.] Dr. Burleson ved The Prague Clinic skriver: "Ambulansen kom med de skadde etter bilulykken til sykehuset rundt kl. 11:00, 24. mai, 1952. Som vanlig konsentrerte jeg meg om den første som ble brakt inn, nemlig mrs. [Elisabeth] Patterson. Etter at jeg hadde fått brakt på det rene hvor alvorlig hennes skader var, ble Mehera Irani brakt inn ... Mens jeg undersøkte henne, husker jeg at dr. Goher kom inn og anmodet meg sterkt om å skynde meg å ta meg av Baba. Jeg hadde selvfølgelig ingen anelse om hvem Baba var. Da jeg omsider var klar til å ta meg av Baba, ble jeg slått av at at noen som var så hardt skadet som han, fremdeles kunne smile. Jeg ble også overrasket over at han ikke sa et eneste ord og heller ikke laget lyder for å uttrykke smerte eller ubehag. Jeg gikk ut fra at han ikke var i stand til det, men ble senere informert av dr. Goher om at hans taushet var en selvvalgt viljeshandling. Jeg visste at det ville bli nødvendig å gi ham et sterkt smertestillende middel (Pentothal) mens jeg satte sammen bruddene, og trodde han kanskje ville si noe da, men han gjorde ikke det. Det som tiltalte meg mest ved hans personlighet var hvordan han så på meg med disse store brune øynene som om han leste tankene mine. Senere fant jeg ut at den mest forbløffende egenskapen ved ham var dette "noe" som gjorde at så mange tydeligvis flotte og velutdannede mennesker viste ham så mye hengivenhet og lojalitet. En slik egenskap må være noe ekte. En slik hengivenhet er bare mulig hvis man fortjener det." How a Master Works, s. 400

Noe hyggelig for Mehera David Fenster Etter ulykken hadde ikke Mehera lyst til å bli i Amerika lengre enn nødvendig. Hun ville dra tilbake til India så fort som mulig. Medisinene hun tok, fikk henne til å føle seg enda mer deprimert. "Vi trodde vi skulle dra til California for litt sightseeing, for å se Grand Canyon og sånt," grunnet hun, "men det var ikke min skjebne. Etter ulykken tenkte vi bare på å reise hjem. Vi tenkte ikke på annet. Vi brydde oss ikke om noe. Vi ville bare dra hjem." Selv om de ikke kom seg til Grand Canyon, fikk Mehera se en hesteutstilling i Myrtle Beach 10. og 11. juli. På grunn av gipsen, holdt Baba seg på rommet i Yupon Dunes; han gikk aldri ut, ikke ut i hagen engang. Mehera satt på terassen og så utover sjøen i timesvis mens hun ventet på at han skulle be henne komme. "Jeg så utover sjøen til jeg var luta lei av å se på den," sa hun. "Bare en eneste gang var vi på stranden, og etter det forlot vi aldri huset." Siden de hadde vært nødt til å holde seg innendørs i dagesvis, følte Baba at kvinnene trengte å få en tur ut. "Se i avisen om du kan finne noe hyggelig som kan passe for Mehera," sa han til Rano en ettermiddag. Hun rapporterte tilbake at hun hadde funnet en film og en teaterforestilling. "Ikke en film," sa Baba. "Er det ikke noe annet? Noe annerledes, noe nytt. Se igjen." Da la hun og Kitty merke til en annonse for en hesteutstilling. Det var et velgjørenhetsarrangement der overskuddet skulle gå til å bygge et sykehus (et prosjekt som Elisabeth ga aktiv støtte). "Bra," sa Baba, "Mehera elsker hester." Elisabeth var også glad. Babas gipsbandasje hadde nettopp blitt kuttet over kneet, så han kunne bevege benet litt. Det var en liten heis ved siden av trappen, like ved Babas rom. Den hadde blitt innstallert for Elisabeths gamle mor og var knøttliten, bare stor nok for én person. Den gikk to etasjer ned til garasjen. Da det ble tid for å dra, tok Baba på seg frakken, og to av mandalien hjalp ham å sette seg på et lite mykt sete i heisen. De trykket på knappen, og Baba kjørte ned med en mandali stående bak seg, presset inn mot veggen. I garasjen hjalp mandalien ham inn i bilen. Kvinnene hadde stått og ventet i garasjen, og nå satte de seg inn i baksetet. Elisabeth kunne ikke kjøre på grunn av skadene hun hadde fått, så en mrs. Houston—"en kjempesøt dame" som jobbet på det lokale hotellet, og en god venn av Norina og Elisabeth—kjørte dem til utstillingen. Hesteutstillingen ble holdt klokken 8 på idrettsplassen til den lokale ungdomsskolen, og de så på hestene og kappløpene fra bilen. En pike på 12 år som hadde polio men elsket hester, ble løftet fra rullestolen og inn i en liten vogn og vant løpet! Utstillingen innebefattet flotte rasehester med nummer på. De løftet føttene høyt. "Hvem tror dere vinner?" spurte Baba. Alle trodde nr. 19, for den løftet føttene høyest av alle. De tok feil. Dommerene mente åpenbart at den løftet føttene for høyt, og det var en annen hest som vant. Det hadde aldri vært et slikt hesteshow i Myrtle Beach før, og noen syntes det var en spesiell tilfeldighet—som om det var spesielt satt i scene for Mehera, noe det kanskje var. "Det muntret henne opp," bemerket Meheru, og det ga henne anledning til å øve opp øynene sine nå som synet gradvis ble bedre. "Vi dro på utstillingen to dager," sa Mehera. "Baba viste interesse, så da var vi interesserte også. Jeg hadde sett bilder av rasehester i blader, men dette var første gangen jeg så dem i virkeligheten. Det var Babas kjærlighet og omtanke som fikk ham til å ta meg dit." Den 12. juli skrev Adi senior til Gulmai: Baba går fremdeles med benet i gips. Vi får ham til å stå oppreist uten å legge for mye tyngde på det. Han vil ikke bli i stand til å gå før bruddet er helt leget. Det vil ta tid før han kan gå; men han er ok ellers, og tilstanden blir stadig bedre. Vi kjørte Baba og damene i bil til en hesteutstilling. Selv om han ikke kan gå, er det spøkefulle humøret hans som det pleier å være; det er ingen forskjell i det hele tatt. Han vil gjerne hinke fra det ene stedet til det andre på ett ben. Han klarer ikke å sitte stille. Han blir lei av å være sengeliggende. Han blir irritert på oss, og det blir uoverensstemmelser fra tid til annen. Vi føler medlidenhet, kjærlighet og av og til sinne når vi ser hvordan han har det. Men det er ingenting å bekymre seg for. Alt vil bli bra med tiden. Men det ville gjort det lettere for oss om han var mer tålmodig, travelt opptatt med damene som vi er. Å reise med Baba var aldri lett, og ulykken gjorde ting spesielt vanskelig for alle. Det at kvinnene i mandalien var til stede, gjorde at mennene fikk økt ansvar. "På turen i 1952 ønsket jeg alltid at kvinnene ikke var med," innrømmet Adi senior. "De var grunnen til et konstant mas. Overalt hvor de var til stede ble det masse problemer, både i India og utenlands. Baba kunne gå til kvinnene og komme tilbake og si: 'Damene sier det ene ... damene sier det andre....' En masse småting i huset. Vi må jo bare være her, vi må gjøre ting på denne måten, men det er et skikkelig galehus av og til." Mehera-Meher, ss. 72-73

Meher Baba Kilden Mona Brodin Tennisveien 2F 0777 Oslo, Norge Eric og Sigrid Solibakke Norske oversettelser ved Mona Brodin 2009 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India