Donasjoner til Mesteren Meher Baba

De fem Fullkomne mestere er de fem personene som i sin tidsalder ikke bare blir Gud, men som etter at de har oppnådd Gudsrealisering, kommer ned til menneskets vanlige, normale bevissthet.... Selv om de fremstår som fem forskjellige mennesker, er de, og forblir de, alltid èn Gud, siden hver enkelt har nøyaktig den samme opphøyde erfaring av Gudsbevissthet. Men i sitt ytre forhold til verden viser hver enkelt en særpreget personlighet med sine egne karakteristiske trekk, preferanser, natur, vaner og måte å behandle folk på.... Fullkomne mestere erkjennes ikke nødvendigvis som det de er i verden. De blir ofte møtt med motstand, og massenes uvitenhet gjør at de også blir utsattfor forfølgelse. Men vanligvis møter de forholdsvis lite motstand, særlig når deres rolle som Mester forblir relativt ukjent.... Hvis man summerer sammen de fire sadguruene (De fullkomne mestere), blir resultatet Baba. Jeg har kommet for at dere skal kunne flykte fra mayas bur og oppleve meg (lære meg å kjenne) nå i dette liv. Helt siden selve begynnelsen på skapelsesillusjonen har maya, som får illusjonen til å se ut som virkelighet, tynget meg ned i dere alle. Det er derfor jeg må komme (som Avatar) igjen og igjen. Det er også derfor jeg kom tilbake fra mitt Nye liv, nettopp for at dere skal kunne erkjenne at alt annet—skjønnhet, penger, status, verdener, universer—ikke er mer verdt enn et null sammenlignet med Gud, som alene er verdt å se og kjenne. De som lever for meg og mitt arbeid, gradvis får kontakt med meg, blir nært forbundet med meg og vier sitt alt til meg, tar jeg ansvar for. Fra tid til annen, alene eller kollektivt, sammen med meg eller i henhold til mine instrukser, utfører de forskjellige handlinger knyttet til mitt arbeid. Det finnes noen blant dem som daglig og uavbrutt må iverksette mine detaljerte instrukser mens de lever som og hvor jeg vil at de skal leve. Til forskjellige tider har det for eksempel vært ulike institusjoner her i Meherabad. Det har vært et sykehus her, poliklinikker, skoler, asyler for fattige og egne ashramer for gutter, menn, kvinner, gale og master. Alle var gratis og åpne for folk uten hensyn til kaste, religion og sosial klasse. Når jeg har penger, bruker jeg dem på best mulig måte, og når jeg ikke har penger, legger jeg alt ned. Jeg aksepter kjærlighetsgaver med kjærlighet, og jeg gir dem ut igjen med kjærlighet. Jeg opprettholder aldri noen institusjon på permanent basis, slik det gjøres andre steder av selv-bevarende organisasjoner. Ethvert hjerte som elsker meg, vil forbli en ashram der man utfører mitt arbeid, uavhengig av om institusjonene eksisterer eller ikke. Lignende prosesser gjentas i alle avatariske perioder, og slik går tingene sin gang, tidsalder etter tidsalder. Blant de som er meg som kjærest, finnes det dem som dag for dag blir mer og mer avhengige av meg. Tilslutt blir de avhengige av meg for alt. Da jeg for første gang satte foten på Meherabads jord for over trettito år siden, hadde jeg ingenting, men i løpet av mine påfølgende aktiviteter her og andre steder må over en crore (ti millioner) rupi ha blitt brukt i mitt arbeid. I dag har jeg ingenting. Jeg verdsetter ikke penger for pengenes skyld. Når jeg snakker om penger, stiger jeg ned til folks nivå og sier ting fra det nivået, men jeg gjentar at jeg ikke er det minste opptatt av penger. Det har blitt meg fortalt at en av dere spurte Pendu i dag om man kunne donere penger til meg. Det minner meg om den holdningen en av De fullkomne mestere, Sai Baba, hadde til penger. Sai Baba hadde ualminnelig skinnende øyne og en vidunderlig personlighet. Han var glad i å røyke chilam (leirpipe) og hadde det med å harke og spytte selv om det var besøkende til stede. Han spurte alltid alle som besøkte ham rett ut etter penger. I noen tilfelle spurte han samme person etter penger igjen og igjen helt til gjesten var fullstendig blakk, uten så mye som penger til returbilletten. Men Sai Baba beholdt aldri pengene og pleide å gi dem bort. Hinduer og muslimer—som begge hadde like stor ærefrykt for ham—brukte å synge bhajan- og quavwalli-sanger for ham. Men dere vil aldri bli i stand til virkelig å forstå hvor stor Sai Baba var. Han var selve personifikasjonen av fullkommenhet. Hvis dere kjente ham slik jeg kjenner ham, ville dere kalt ham skapelsens mester. Mens han levde var det få som virkelig elsket ham, og det var mange som ikke kunne forstå hvordan en som hele tiden slo kloa i gjestenes penger kunne være en helgen! Men nå finner dere Sai mandirer (templer), Sai fyrstikkesker, Sai det ene og Sai det andre, som regel laget av de samme verdsligsinnede folkene som hånte Sai Baba mens han levde.... Mens (Upasni) Maharaj oppholdt seg i Khandobas tempel i Shirdi, levde han på vann, og bare vann, i tre år etter ordre fra Sai Baba. Maharaj var den enste der som visste hvem Sai Baba virkelig var. Maharaj selv var så stor at hvis hans nåde skulle stige ned til et støvkorn, ville det bli forvandlet til Gud. Men i motsetning til Sai Baba jaget Maharaj vekk de som tilbød ham penger i flere år. I de siste årene av sitt liv begynte han imidlertid å akseptere det folk tilbød ham ut fra sin kjærlighet til ham. Det er slik det nåværende Upasninagar med sine templer, boliger osv. kom til og blir opprettholdt. Babajan, som jeg ofte kaller 'keiseren', var virkelig keiseren over alle keisere. Mesteparten av tiden bodde hun under et neem-tre på militærets område i Pune. Hun oppholdt seg der til alle årstider, uten å ta hensyn til sol, regn eller kulde. Selv om hun fikk rynker med årene, var hun svært energisk helt til det siste, hun så alltid opplagt ut og var som regel i godt humør. Hun ville nesten aldri ha noe som helst, og penger var aldri hennes interesse i livet—som var livet til en ekte fakir (den fattigste av de fattige). Blant de som var henne dypt hengivne, fantes et stort antall pathan- og balucchi-soldater som ofte samlet seg rundt henne der hun satt under treet. Men når hun var i sitt jalali modus (fremsto i sin guddommelig majestet) og reiste seg fra sin plass med en kjepp i hånden, pleide selv den sterkeste i flokken å løpe sin vei. Det var Babajan som på under ett sekund fikk meg til å kjenne min mest-opprinnelige tilstand som Den urgamle (Avataren). Narayan Maharaj var slett ikke imponerende rent fysisk. Han var kortvokst som Gustadji, men tynnere enn han. Han var alltid kledd i fine, kostbare klær og pleide å ha en glitrende diamantring på fingeren. Han levde på stor fot i Kedgaon, der han rutinemessig mottok arti-puja (seremoniell tilbedelse). Han ba aldri direkte om penger, men gjorde saken indirekte klar overfor sine gjester og hengivne. Tajuddin Baba fra Nagpur stilte seg fullstendig likegyldig til sine nærmeste omgivelser. Han var taj (kronen). Dere kan ikke ha noen anelse om hvem han var. Jeg vet hvem han er. Folk pleide å flokkes rundt ham mens han levde, og de flokker seg fremdeles i tusenvis rundt hans gravsted. Alle disse fem fullkomne mestere har hentet meg 'ned', og alt jeg har blitt, har jeg blitt takket være disse fem. Jeg er dannet av alle attributtene til alle disse fem mestrene, og min avatariske stand innbefatter disse fem sadguruers (qutubers) stand. Så derfor har jeg naturligvis egenskapene til alle fem i meg. Siden jeg begynte å forholde meg taus (10. juli 1925), har jeg ikke rørt penger, bortsett fra for å gi dem til de fattige og mastene. Noen ganger ber jeg om donasjoner fra de som elsker meg. Noen ganger får jeg penger av dem uten å spørre. Noen ganger nekter jeg å ta i mot penger som tilbys meg. Men jeg har aldri skaffet penger gjennom slike ting som de miraklene yogier av og til utfører. Det er bare penger som tilbys av kjærlighet jeg tar i mot og deler ut igjen for mitt arbeids skyld.... Akkurat nå er det Sai Babas egenskap som ligger på overflaten i meg. Hvis folk vil bli kjent med meg, bør de vite alt om meg. De som elsker meg, bør fortsette å elske meg. De som ikke elsker meg, har ingen effekt på meg. Jeg er hva jeg er og vil fortsette å være hva jeg er for alle tider og under alle omstendigheter. Penger kommer, penger går, jeg fortsetter å være den fakiren jeg er.... Alle som bidrar med det de virkelig kan unnvære til de tiltakene jeg vil sette i verk neste år, vil gjennom sine bidrag delta i det arbeidet jeg planlegger. Men ingen skal tilby meg penger hvis det vil gjøre deres egne byrder tyngre, mentalt eller økonomisk. Det må gjøres fritt, i kjærlighetens ånd, gitt i kjærlighet, med glede og uten mentale reservasjoner.... De som ikke har råd til å gi så mye som en rupi, trenger ikke å bekymre seg. Penger har overhodet ikke noe med kjærlighet å gjøre, og kjærlighet er det eneste som virkelig er verdt noe. Ingen vil noensinne kunne kjøpe guddommelighet av meg for all verdens penger, men den som elsker meg intenst, kan bli Gud uten å eie eller gi meg så mye som en paisa (et øre). Listen Humanity, ss. 62-66

REINKARNASJON OG KARMA Meher Baba DEL VI Karmas funksjon gjennom suksessive liv Inkarnasjonene styres av karmaloven I en individuell sjels suksessive inkarnasjoner finnes det ikke bare en rød tråd av sammenheng og identitet—manifestert i personlig minne som kan gjenoppvekkes hos avanserte sjeler—loven om årsak og effekt regjerer også kontinuerlig gjennom karmas bestandighet og virkemåte. De suksessive inkarnasjoner med alle respektive særegenheter determineres strengt og uten unntak av en rasjonell lov, slik at det blir mulig for den individuelle sjel å forme sin fremtid gjennom klok og intelligent handling. De forutgående livs handlinger bestemmer det nåværende livs forhold og omstendigheter, og det nåværende livs handlinger bidrar til å determinere forhold og omstendigheter i fremtidige liv. Den individualiserte sjels suksessive inkarnasjoner avdekker sin fulle betydning bare i lys av karmalovens virkemåte. Karma vedvarer gjennom den mentale kroppen De periodevise inkarnasjoner i den grove verden er bare tilsynelatende uten sammenheng. Karma vedvarer som et forbindelsesledd og en determinerende faktor gjennom den mentale kroppen, som fortsetter å være en varig og konstant faktor gjennom alle sjelens liv. Man kan ikke forstå karmaloven og måten den virker på så lenge den grove kroppen og den grove verden betraktes som eksistensens eneste kjensgjerninger. Karmisk determinering muliggjøres gjennom eksistensen av de subtile og mentale kropper og verdener. Mentale og subtile kropper Det planet der man kan ha fysisk bevissthet, er den grove verden. De plan der man kan ha bevissthet om begjær, finnes i den subtile verden, og de plan der sjelen kan ha mental bevissthet, finnes i den mentale verden. Begjærets kilder finnes i sinnet, som befinner seg på de mentale plan. Her blir begjærets frø plantet i sinnet. Begjæret eksisterer her i latent form, slik treet ligger latent i frøet. Den mentale kroppen, som er sinnets bolig, kalles ofte karan sharir eller den kausale kropp, fordi den bærer i seg frøene eller årsakene til alle begjær. Sinnet lagrer alle inntrykk og tilbøyeligheter i latent form. Det begrensede "jeg" eller ego er satt sammen av disse sanskaraene. Den faktiske manifestering av sanskaraer i bevisstheten slik de uttrykker seg ved ulike mentale prosesser, finner imidlertid sted i den subtile kroppen. Ego-sinnet dannes og videreføres Sjelen, som i virkeligheten er én og udifferensiert, blir tilsynelatende individualisert gjennom den mentale kroppens begrensninger, der ego-sinnet har sitt sete. Ego-sinnet formes av akkumulerte inntrykk etter tidligere erfaringer og handlinger. Og det er ego-sinnet som utgjør kjernen i det reinkarnerende individets eksistens. Ego-sinnet som reservoar for latente inntrykk er den mentale kroppens tilstand. Ego-sinnet, når det blir ånd og opplever aktiviserte manifesterte inntrykk, er den subtile kroppens tilstand. Ego-sinnet, når det stiger ned i den grove sfære for kreativ handling, er en fysisk inkarnasjonstilstand. Altså er ego-sinnet, som har sitt sete i den mentale kroppen, den enheten som inneholder alle fasene i det separate individets kontinuerlige eksistens. Lagrede inntrykk determinerer betingelsene for en inkarnasjon Ego-sinnet med sitt sete i den mentale kroppen ikler seg lavere kropper i henhold til hvilke inntrykk som er lagret i det. Disse inntrykkene avgjør om et individ kommer til å dø ung eller gammel, om han vil oppleve god helse eller sykdom eller begge deler, om han vil være vakker eller stygg, om han vil være fysisk handikappet som for eksempel blind, eller nyte godt av en velfungerende kropp, om han vil ha et skarpt eller sløvt intellekt, om han vil ha et rent eller urent hjerte, en sterk eller svak vilje, om han vil være absorbert i jaget etter materielle goder eller søke åndens indre lys. Tosidigheten spill Ego-sinnet modifiseres i sin tur gjennom karmas avleirede inntrykk, som ikke bare inkluderer fysiske og materielle handlinger, men også tanker og følelser. Og betingelsene for enhver inkarnasjon tilpasses ego-sinnets sammensetning og behov. Slik vil en person som har utviklet spesielle ferdigheter eller tendenser i én inkarnasjon, kunne ta dem med seg til påfølgende inkarnasjoner. Likeledes kan saker som ikke fullføres i én inkarnasjon, fullføres i de påfølgende inkarnasjoner. Gjennom inntrykkenes bestandighet vil de karmiske leddene som blir smidd i én inkarnasjon, videreføres og utvikles i påfølgende inkarnasjoner. De som har hatt nær forbindelse med hverandre gjennom gode eller onde handlinger, tenderer derfor til å gjenoppta forbindelsen. Slik fortsetter sjelen å spille tosidighetens spill og samler så mye erfaring om motsetningene at den gjennom sin erfarings fullstendighet tilslutt blir moden for å legge vekk ego-sinnet og vende seg innover for å lære seg selv å kjenne som Oversjelen. Krav og motkrav skapt av gi-og-ta Hvis det har eksistert forhold mellom enkelte personer der karmiske og sanskariske bindeledd har blitt smidd mellom dem og skapt krav og motkrav, må de komme sammen på ny og videreføre sine mellomværender slik at disse kravene og motkravene kan bli møtt. Det en person gir med et selvisk motiv, binder ham på samme måte som det han tar med en følelse av atskilthet. En gi og ta-transaksjon som binder på denne måten, behøver ikke å finne sted på et rent materielt plan i form av bytte av eiendeler eller penger, heller ikke ved å utføre en eller annen fysisk oppgave. Den kan også bestå i utveksling av synspunkter og følelser. Inngrepskarma Hvis en person viser en helgen på de høyere bevissthetsplan respekt, skaper han et krav til ham. Helgenen, som fremdeles krysser de indre plan og vandrer den åndelige sti, må da stoppe opp og gi denne personen slik hjelp at han blir brakt til det samme punktet på stien som han selv har nådd. Å vise en avansert sjel respekt utgjør derfor en inngepskarma. Respekt er i og for seg en god ting å motta, men nå må den avanserte sjelen—fordi han mottar den—kanskje gjøre et opphold på den åndelige sti inntil han har hjulpet den personen som kom til ham og viste ham respekt. Sjelens evne til respons Sjelens evne til å gi rask og korrekt respons kommer til uttrykk gjennom loven om at hat avler hat, lyst avler lyst og kjærlighet avler kjærlighet. Denne loven virker ikke bare i løpet av et enkelt liv, men gjennom flere liv. Et individ føler at han må hate eller frykte en fiende fra tidligere liv selv om det kanskje ikke finnes noen åpenbar grunn for en slik holdning i det nåværende liv. På samme vis føler han at han må elske og hjelpe en venn fra tidligere liv uten at det nåværende liv gir han noen åpenbar grunn til det. I de fleste tilfelle er ikke personen klar over årsaken til denne uforklarlige holdningen, men det betyr ikke at det ikke finnes årsaker til den. Mye som kan virke uforklarlig på overflaten, blir forståelig sett i lys av karmiske bindeledd hentet fra tidligere liv. Karmaloven er en lov som gir seg til kjenne gjennom den kontinuerlig skiftende gjensidige tilpasningen mellom individuelle sjeler, som må søke sitt uttrykk i en felles verden. Den er et resultat av ego-sinnets evne til å gi respons. Når to sjeler innleder et forhold, har den rytmen de starter opp med, en tendens til å vare ved hvis de to sjelene ikke—gjennom ny intelligent karma—skifter rytme og løfter den opp til en høyere kvalitet. Valgfrihet og skjebne Som regel har akkumulert karma en viss inerti i seg. Den forandrer ikke sin fremdrift så sant den ikke har en god grunn til det. Før karma skapes, har individet en slags frihet til å velge hva han skal bli. Men etter at kursen er staket ut, blir karma en faktor som ikke kan ignoreres og som enten må leves ut gjennom de resultatene den bringer med seg, eller motvirkes gjennom en ny og mer hensiktsmessig karma. Gleden og smerten som erfares i et menneskeliv på jorden, suksessen og fiaskoen som ledsager det, det man klarer å oppnå og de hindringene man møter, vennene og fiendene som opptrer i det—alt er determinert av tidligere livs karma. Karmisk determinasjon blir populært kalt skjebne. Skjebne står imidlertid ikke for et utenfra-påført og undertrykkende prinsipp. Skjebnen er menneskets eget skaperverk som forfølger ham fra tidligere liv, og slik den er formet av fortidens karma, kan den også modifiseres, omformes og til og med avvikles helt gjennom karma i det nåværende liv. Herre over egen skjebne Akkurat som karmas beskaffenhet i det jordiske liv determineres av inntrykk lagret i ego-sinnet, determineres inntrykkene i sin tur av karmas beskaffenhet i det jordiske liv. Inntrykkene i ego-sinnet og karmas beskaffenhet er gjensidig avhengig av hverandre. Karma på jorden spiller en viktig rolle i formingen og omformingen av inntrykkene i ego-sinnet, og i å gi det en fremdrift som determinerer individets videre skjebne. Det er på den jordiske livsscene at kreativ og effektiv karma kan uttrykkes med den grove kroppen som medium. Rett forståelse og bruk av karmaloven setter mennesket i stand til å bli herre over sin egen skjebne gjennom sine egne akkumulerte handlinger. Hver person har blitt hva han er gjennom sine egne akkumulerte handlinger. Og det er gjennom sine egne handlinger at han kan forme seg selv etter sitt hjertes mønster og til slutt frigjøre seg fra den karmiske determinasjon som regjerer over ham gjennom liv og død. To slags karma Generelt sett finnes det to slags karma: den som binder og den som hjelper med Frigjøring og Selv-realisering. God så vel som dårlig karma binder så lenge den nærer ego-sinnet gjennom feil forståelse. Men karma blir et redskap for Frigjøring når den springer ut av rett forståelse og sliter ego-sinnet ut. Rett forståelse i dette henseende formidles best av De fullkomne mestere, som kjenner sjelens sanne natur og skjebne og dessuten de komplikasjonene som karmaloven skaper. Sann karma begynner med skillet mellom godt og ondt Den karma som virkelig teller, begynner å eksistere etter at en person har utviklet en fornemmelse av skillet mellom godt og vondt. I løpet av levetidens første syv år er de inntrykkene som settes fri for uttrykk, svært svake. De medfører også en bevissthet om verden som, i samsvar med dette, reagerer mindre på skillelinjene i den. Derfor setter ikke handlingene til barn under syv år særlig sterke eller virksomme avtrykk på ego-sinnet, og de spiller liten rolle når det gjelder å forme fremtiden. En sann og virksom karma som former ego-sinnet og dets fremtid, begynner etter at individet har utviklet ansvarsfølelse. Ansvars-følelse er avhengig av en fornemmelse av skillet mellom godt og ondt, noe som vanligvis først demrer etter at man har passert de første barndomsårene. Sammenligning med loven om årsak og virkning Karmaloven i verdienes verden kan sammenlignes med loven om årsak og virkning som opererer i den fysiske verden. Hvis det ikke fantes en lov om årsak og virkning i den fysiske verden, ville alt bli kaos og folk ville aldri vite hva de kunne vente seg. Hvis karmaloven ikke fantes i verdienes verden, ville på samme vis den ytterste usikkerhet herske når det gjaldt de resultatene folk ville oppnå, og de ville ikke vite om de kunne vente seg godt eller vondt av handlingene sine. I menneskenes verden av fysiske forekomster finnes en lov om energikonservering som sier at ingen energi noensinne går tapt. I verdienes verden finnes det en lov som sier at når først karma har begynt å eksistere, svinner den ikke hen på mystisk vis uten å lede til sitt naturlige resultat, den fortsetter inntil den bærer sin egen frukt eller avvikles gjennom motvirkende karma. Gode handlinger leder til gode resultater, og dårlige handlinger leder til dårlige resultater. Karmaloven opprettholder universets moralske orden Universets moralske orden opprettholdes gjennom et systematisk forhold mellom årsak og virkning i verdienes verden. Hvis karmaloven skulle kunne underlegges lempelser, inkonsekvenser eller unntak og hvis den ikke kunne tilpasses absolutt alt i verdienes rike med nøyaktighet, ville det ikke finnes noen moralsk orden i universet. Menneskets eksistens ville vært svært risikabel sett i perspektiv av oppnåelige verdier. I et univers uten moralsk orden ville menneskets streben være evig utsatt for tvil og usikkerhet. Det kan ikke finnes en forpliktende søken etter verdier der det ikke finnes en sikker forbindelse mellom mål og midler, eller hvis karmaloven kan settes til side. Karmalovens urokkelighet er betingelsen for en betydningsfull menneskelig handling, som ville vært fullstendig umulig dersom man kunne ignorere eller trosse karmaloven uten risiko. Karmaloven er et uttrykk for rettferdighet I sin ukrenkelighet er karmaloven lik de andre naturlovene. Den strengheten de karmiske lovene opererer med, kommer imidlertid ikke til sjelen som en undertrykkende og utenforstående blind makt, men som noe som er involvert i selve livsplanens rasjonalitet. Karmisk determinasjon er betingelsen for sann ansvarlighet. Det betyr at et individ vil høste som han sår. Det en person samler inn gjennom sin erfaring, står uten unntak i forhold til det han gjør. Hvis en person har gjort noen vondt, må han akseptere straffen for det, og ønske det vonde velkommen når det slår tilbake på ham selv. Hvis han har gjort godt for noen, må han også motta belønningen for det og glede seg over det gode som slår tilbake på ham selv. Det han gjør for en annen, har han også gjort for seg selv, selv om det kan ta tid før han innser at det er akkurat slik det er. Karmaloven er et uttrykk for rettferdighet og en avspeiling av livets enhet i en verden av tosidighet. Forelesninger, Reinkarnasjon og karma, Del VI

Ettermiddager i Guruprasad Sheela Kalchuri Fenster Baba pleide ikke å vaske hendene sine etter at han hadde spist. I stedet holdt han hendene frem som om han ikke visste hva han skulle gjøre med dem. Jeg hentet gindien (vakevannsfat av metal) og helte vann over hendene hans og vasket hver enkelt finger forsiktig og omhyggelig slik Mehera ville ha gjort, nøye med at det ikke skulle gjøre vondt. Baba kunne selvfølgelig ha vasket hendene sine selv, men han ga meg denne sjansen til å tjene ham. "Hun er så varsom," bemerket Baba til Goher. "Jeg liker måten hun gjør det på." Goher syntes jeg brukte unødvendig lang tid, at jeg skulle skynde meg og bli ferdig. Jeg tok håndkleet, og Baba stakk frem haken for å bli tørket rundt munnen. "Jeg er som et lite barn," fleipet han. Jeg tok Babas tallerken og skje og bar dem ut for å vaske dem, siden det var det Mehera alltid gjorde. Mehera hadde sagt at jeg ikke skulle sette Babas tallerken på bakken. (Tjenerne satte alt annet skittent servise på bakken, og så satt de på huk og vasket opp under en kran utendørs.) I spiserommet sto det en radio i et hjørnet oppå et lite skap. Når Baba pekte på den, visste jeg at han ga tegn til at jeg skulle sette den på. Baba pleide å høre på nyhetene og noen ganger på musikk, så han ville vite hvilke stasjoner som sendte bra musikk. Jeg pleide å høre på radioen hjemme når jeg hadde tid til overs, så jeg hadde god oversikt over stasjonene og tiden for de forskjellige programpostene. Baba slappet av en stund og hørte på nyhetene. (Som regel engelske nyheter på BBC og noen ganger indiske hinduspråklige nyheter på All India Radio.) Av og til lyttet han til ghazaler på en pakistansk stasjon. En gang sa han om Pakistan: "De er så krigerske på grunn av sanskaraene sine. Veldig vanskelig å forandre på det. Selv om de skulle komme hit og se at Gud har tatt menneskeform, ville de nekte å tro på det. Det er den type folk de er." Noen ganger om kvelden hørte Baba på radioen en 10 til 15 minutters tid før han spiste. Det hendte ofte at han spurte meg om hvor mye klokken var og gjorde tegn til at jeg skulle sette på radioen slik at han kunne høre de viktigste nyhetene. Men selv om radioen sto på, fortsatte Baba å småprate med meg. Ofte virket det ikke som om han hørte etter på nyhetene i det hele tatt selv om radioen sto på i bakgrunnen. En kveld spurte Baba om det var noe annet på radioen. Jeg stilte den inn på en stasjon som sendte en radioføljetong på maharathi, en serie som handlet om en families vider-verdigheter. I serien var svigermoren i konflikt med svigerdatteren, så dukket svigerfaren og ektemannen opp og familiekrangelen var i gang. Det var en ny episode på en 15 til 20 minutter hver dag. Baba begynte å følge med på denne såpeoperaen og likte den. "Hvordan kommer det til å gå nå tro?" gestikulerte han når en episode var over. Jeg visste egentlig ikke, for oppmerksomheten min hadde vært rettet mot ham og ikke mot dramaet i radioen. Jeg var alltid redd for å gjøre noe feil når jeg ga Baba mat. Jeg tenkte at da ville han si det til Mehera, som ikke ville la meg få lov til å gi ham mat lenger. Etter at han var ferdig med å spise middag, ville Baba ote lytte til qawalier eller ghazaler på radioen. Han så så lykkelig ut når han hørte musikk, det var noen av de få gangene Baba virkelig hadde det hyggelig. En gang fikk vi inn et livlig, friskt nummer ("Tijuana Taxi" med Herb Alpert and the Tijuana Brass Band). Baba sluttet å spise, løftet begge pekefingrene sine til værs, begynte å trampe takten med føttene og svaiet forover og bakover som om han danset til musikken. Det var en fryd å se. En annen gang var det et godt qawali-program etter middagen, men vi hørte ikke klart fordi radioen skurret, kanskje fordi det regnet. Baba ga tegn til at jeg skulle finne den samme stasjonen på en annen bølgelengde. Han hadde virkelig lyst til å høre denne musikken. Jeg forsøkte, men fikk det ikke til. Da reiste Baba seg selv, gikk bort til radioen og stilte den helt riktig inn. Jeg var lei meg fordi Baba hadde avbrutt måltidet, men det virket ikke som det gjorde ham noe. Radioen sto ofte på til lunsj også. Jeg så på program-oversikten i avisen for å finne noe Baba ville like. En gang var det Begum Akhtar som sang. En annen gang var det et skuespill på gujerati som ble sendt i flere episoder. Baba ville at Mehera skulle følge nøye med. Hvis hun ikke var i rommet når stykket startet, kalte han på henne: "Mehera, Mehera! Kom med en gang. Du får ikke med deg begynnelsen!" Jeg pleide å tenke: "Hvorfor vil Baba endelig at Mehera skal komme? La de andre høre, så kan de forklare det for henne senere." Rano pleide også å høre på, selv om hun ikke kunne så mye mahrati og ikke fikk med seg alt. Mehera hadde også problemer med å få med seg handlingen og pleide å be Mani forklare. I mellomtiden gikk Mani glipp av det som kom etterpå. Baba fortalte Mani hva som skjedde mens hun forklarte Mehera. Mani hadde ikke noe ordentlig glede av det, for hun måtte forklare alt for Mehera. For meg var det som å se en spennende teaterforestilling når jeg fulgte med på hvordan Baba og kvinnene interagerte. Growing Up With God, ss. 413-414

Meher Baba Kilden Mona Brodin Tennisveien 2F 0777 Oslo, Norge Eric og Sigrid Solibakke Norske oversettelser ved Mona Brodin 2009 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India