Hendelser verdt å nevne Amiya Kumar Hazra

Det er noe jeg så i løpet av sahavas-en [1958] som synes verdt å nevne. En av hans hengivne hadde sett Baba og mistet bevisstheten om den fysiske verden så totalt at selv etter mange timers legebehandling hos dr. Donkin og hans kollegaer var det umulig å hente ham tilbake til bevissthet om verden. Legene ble bekymret for pasientens helse siden prognosen ikke var god—faren for et fullstendig nervøst sammenbrudd var til stede. Da legene rapporterte dette til Baba, ga han disiplene sine beskjed om å føre ham til sykesengen. Blant en del andre grep jeg anledningen til å se mannen, nyssgjerrig på hva som ville skje. Mannen lå urørlig, øynene hans stirret ut i luften—han så ut som en mann i koma. Baba gikk stille bort til ham og berørte varsomt venstre side av brystet hans med krykken sin og ba en av de tilstedeværende hente et glass melk. Denne mannen utbrøt: "Men, Baba, han har ligget bevisstløs i over et døgn!" En annen bebreidet ham: "Gjør som Baba sier." Så han løp av sted for å hente et glass melk. Vi betraktet undrende mannen som lå der som en trestokk, helt slapp, med et åndedrett så svakt at vi knapt kunne se brystet hans heve og senke seg. Så fjernet Baba krykken fra den venstre siden av brystet hans og berørte varsomt den høyre siden med den. Nå ble en gruppe tilskuere som hadde samlet seg for å se på, drevet tilbake av det frivillige vakt-mannskapet. På en eller annet måte unngikk vi å bli jaget vekk. I det Baba berørte mannen med krykken sin for annen gang mens han betraktet ham med dyp medfølelse, skjedde det noe helt ekstraordinært. Mannen rørte på seg som om han med en overmenneskelig anstrengelse forsøkte å gjennvinne sin bevissthet om den ytre verden. Jeg klarer ikke å finne noen sammenligning på hvordan bevisstheten "tok seg sammen" og vendte tilbake fra den totale ubevissthet. Alle eksempler på kloroformerte pasienter jeg hadde sett på sykehus, hadde virket som de i korte perioder flere ganger hadde kjempet—frivillig og halv-frivilling—for å gjenvinne sin bevissthet, inntil de omsider hadde "kommet tilbake" på tilfredstillende vis. Men dypet denne mannen virket å bli dratt opp fra, gjorde et overveldende inntrykk på oss. "Hvis det er sånn det er å bli ført inn på bevissthetens subtile plan ved Guds eller Gudsmenneskets nåde—glem det!" tenkte jeg. "Jeg er ikke interessert—grov bevissthet er bra nok for meg." Denne tankerekken var selvfølgelig helt naturlig for meg—en mann som elsket sin grove bevissthet så høyt at han ikke var villig til å gi seg over til denne skremmende tilstanden. Men i neste øyeblikk var vi vitne til en rørende scene. Nå når mannens bevissthet var vendt tilbake, festet han øynene på Baba, og med ordene "Baba, min Baba" reiste han seg halvt opp i sengen og klamret seg til Baba med en slik kraft at vi faktisk ble redde for at denne ville omfavnelsen skulle kunne volde skade på Babas kropp. Noen av de frivillige prøvde til og med å løsne grepet hans. I mellomtiden var melkeglasset blitt hentet og Baba holdt det mot leppene til mannen og ba ham drikke. For et syn det var—Baba som holdt glasset så kjærlig og mannen som drakk, lik et barn fra sin fars hånd. Det fikk meg til å tenke på Jesus som ga vann til den tørstende. Før mengden kunne få sjanse til å bryte sperringen, snudde Baba seg, ga noen instrukser til sine lege-disipler og sendte meg et strålende smil. Så ble han hjulpet...tilbake til hytten som om ingenting hadde skjedd og det ikke fantes noe å lure på.... Av alt det som skjedde i løpet av sahavas-en, vil jeg nå avslutte med noe som angikk meg direkte. Det var blitt kveld, og Baba kom ut fra pandal-en, satte seg inn i bilen og tok farvel med sahavas-deltakerne for den dagen. Men plutselig saknet bilen farten og jeg hørte Sri Eruch rope ut navnet mitt. Jeg gikk bort til Baba, Baba gestikulerte og Sri Eruch oversatte: "Amiya, har du sendt Swami Mangalanand tilbake til Mandla?" Jeg nikket, og i samme øyeblikk strakte Baba hånden ut av bilen og berørte kinnet mitt, ømt og varsomt—et kjærteg fra Ham. Så kjørte bilen langsomt bortover hovedveien og forsvant ut av syne. Jeg vet ikke og kan ikke forklare det som skjedde med meg takket være denne berøringen. Jeg følte en dyp ekstatisk smerte. Jeg gikk ut av nedre Meherabad og satte kursen mot et øde sted langs jernbanelinjen, som skiller nedre Meherabad fra den øvre. Solen hadde gått ned. Det var mørkt. Jeg kunne fremdeles kjenne berøringen—følelsen av den ble bare mer intens i dypet av selve min væren. En kort stund opplevde jeg noe merkelig. Trærne, porten, marken, jernbanelinjen—alt—syntes å være del av meg selv, ja, faktisk virkelig det samme som meg selv! Opplevelsen svant nesten med det samme, jeg grep etter alt og enhver ting som for å gjenvinne min totale enhet med disse tingene—faktisk å være dem. Men uansett hvor intenst jeg grep etter dem, gjorde nettopp det at jeg grep etter dem at en følelse av håpløs atskillelse ble som pumpet inn i meg. Jeg forsøkte å gjenvinne denne min totale eksistens som jeg hadde fått et glimt av, men forgjeves. I dyp smerte rullet jeg hulkende rundt på bakken. Dette var gråten til et menneske som nettopp hadde fått vite at han var del av alt, men ikke klarte å gjenopprette forbindelsen mellom delene. Jeg var som et menneske som hadde fått hånden kuttet av og bønnfalt andre om å sette den fast på armen hans igjen. Smerten var hinsides ord og begreper. Så nær jeg hadde vært den virkelige universale Enhet og allikevel—så langt borte fra den jeg var! Å, hvordan skulle jeg klare å kvitte meg med dette begrensende ego-skallet mitt! I desperasjon bestemte jeg meg til å begå selvmord. Jeg måtte bli kvitt dette egoet som sperret meg inne og hindret meg fra å bli mitt egentlige selv—på den måten! Akkurat da hørte jeg et tog fløyte. Lokomotivets lykter lyste på skinnene. Jeg reiste meg, fast bestemt på å legge meg ned foran toget. I et kort sekund hadde Baba latt meg få et glimt av virkeligheten, men Han ga meg ikke lov til å bli det jeg var. Så det beste ville være å gjøre slutt på denne smerten under hjulene på toget som nærmet seg. Som jeg var i ferd med å gå opp mot togskinnene, dukket to menn opp fra ingensteder. "Hva gjør du her?" spurte den ene strengt. Stemmen hans fikk til å komme til sans og samling igjen. "Ingenting. Jeg bare går en tur for meg selv." "Nei, gå rett tilbake til pandal-en din," sa han strengt. I mellomtiden hadde toget passert. Da jeg så over mot den andre siden av jernbanelinjen, var mennene vekk, men de hadde fått meg tilbake til vanlig fornuft. Hvem var de? Var det Baba som hadde sendt dem? Hva var det jeg drev med? Bare et kort glimt og jeg hadde vært klar til å gjøre slutt på mitt fysiske liv. Og bare et par dager tidligere hadde synet av den bevisstløse mannen fått meg til å skjelve, og jeg hadde bestemt med til at jeg aldri ville be om den slags åndelige opplevelser. Jeg skammet meg. Nå visste jeg hvorfor Baba ikke ville skjenke umodne mennesker som meg store opplevelser. Jeg takket Ham av hele mitt hjerte for denne lærepengen. Opplevelsen var over. Men mens den varte, var den et levende vitnemål på vår egentlige Uavhengige Eksistens som Den uendelige Væren—den tilstanden vi har gitt avkall på i vår begrensede ego-erfaring. Som jeg gikk tilbake til pandal-en der folk sang og pratet og fulle av glede sa Babas navn, følte jeg meg normal igjen i ordets vanlige forstand. Jeg tok frem en sigarett fra pakken og begynte å røyke. "Vel, takk, Gudsmenneske, for den berøringen. Nå vet jeg at du har gitt meg en uvurderlig Sahavas—den berøringen som har gjort ideen om Guds enhetlige eksistens klar for meg!" Og jeg sov godt i min seng, for min takknemlighet overfor Baba truet med å bli uendelig og søvn syntes som et bedre alternativ! Memoirs of a Zetetic, ss. 196-197 og ss. 199-201

REINKARNASJON OG KARMA Meher Baba DEL VII Det inkarnerende individs skjebne Karmisk gjeld og fordringer Rekken av inkarnasjoner som karmisk determinering tvinger sjelen til å gjennomgå, har en tendens til å bli endeløse. Gjennom utallige liv kommer individet i kontakt med talløse personer og han har all slags gi og ta-samspill med dem. Han er viklet inn i et nett av gjeld han må betale og utestående fordringer han må kreve inn. I følge karmisk lov kan han verken unngå gjelden eller fordringene siden begge er et resultat av karma inspirert av begjær. Han fortsetter å inkarnere for å betale sin gjeld og kreve inn det han har utestående, men selv om han gjerne vil sluttføre regnskapet, er han ofte ute av stand til å gjøre det. Vanskelig å ordne opp i gjeld og fordringer Alle personene som individet står i karmisk forbindelse med gjennom gjeld eller fordringer, er kanskje ikke inkarnerte når han selv har tatt en kropp. Eller takket være de begrensningene hans egne ferdigheter og omstendigheter påfører ham, er han kanskje ute av stand til å møte alle situasjonens kompliserte krav. Mens han prøver å sluttføre regnskapet med dem han har hatt tidligere forbindelser med, er det ikke til å uunngå at han—i løpet av nettopp dette forsøket—skaper nye krav og motkrav i forhold til dem. Selv med nye personer kan han ikke unngå å skape gjeld og fordringer av ulike slag og størrelser og bli involvert i dem. På denne måten fortsetter et individ å addere sin gjeld og sine fordringer med det resultat at det blir umulig å komme seg ut av disse endeløst forøkende og komplekse karmiske flokene. Mesteren kan ordne opp i gjeld og fordringer Denne karmiske tråden av gjeld og fordringer ville blitt spunnet til evig tid hvis det ikke fantes en mulighet til å komme seg ut av den karmiske floken ved hjelp av en Fullkommen Mester. Han kan ikke bare innvie aspiranten i den ikke-bindende karmas kunst, han kan også være direkte instrumentell når det gjelder frigjøring fra den karmiske floken. Mesteren har oppnådd enhet med Gud hvis kosmiske og universelle liv inkluderer alle personer. Siden han er ett med alt liv, og i sin representative kapasitet, kan han for aspirantens skyld bli et medium for ekspederingen av all den gjeld og fordringer som har oppstått gjennom aspirantens samspill med de utallige individer han har vært i kontakt med i løpet av sine inkarnasjoner. Hvis en person må være bundet til noen, er det best for ham å være bundet til Gud eller en Mester, fordi dette båndet til slutt befordrer frigjøringen fra alle andre bånd. Forhold til Mesteren fortsetter gjennom flere livsløp Når den gode karma fra tidligere liv har sikret aspiranten fordelen av å ha en Mester, vil det beste han kan gjøre være å overgi seg til Mesteren og tjene ham. Gjennom sin overgivelse kaster aspiranten sin karmiske byrde over på Mesteren, som må finne måter å fri ham fra den på. Gjennom å tjene Mesteren vinner han muligheten til å komme seg ut av sin karmiske floke. Forholdet mellom aspiranten og Mesteren fortsetter ofte fra ett liv til et annet gjennom flere inkarnasjoner. De som har hatt forbindelse med Mesteren i tidligere liv, blir trukket mot ham ved en ubevisst magnetisme uten å vite hvorfor de blir dratt på denne måten. Det finnes som regel en lang historie bak den tilsynelatende uforklarlige hengivelsen aspiranten føler for sin Mester. Disippelen starter ofte der han sluttet i sin siste inkarnasjon. Å be om Mesterens nåde Når disippelen ber om Mesterens oppmerksomhet og nåde, er det ikke uten grunn. Noen ganger virker det som om Mesteren formidler åndelighet til en disippel uten noen åpenbar anstrengelse eller offer fra disippelens side. Men dette er alltid tilfeller der disippelen har fortjent retten til denne tjenesten ved sin forbindelse og sine anstrengelser i tidligere liv. Kjærligheten og hengivelsen som disippelen har følt for Mesteren i tidligere liv, har skapt en dyp kontakt mellom ham og Mesteren slik at oppvåkningen av åndelig lengsel i disippelen får sitt motstykke i den nåde og hjelp som strømmer mot ham fra Mesteren. Det er gjennom sin egen ikke-bindende karma at en person påkaller Mesterens nåde, akkurat som det er gjennom sin egen bindende karma at han åpner seg for om den gleden og smerten, det gode så vel som det vonde, han har mottatt i dette liv. Åndelig fremskritt krever aktiv anstrengelse Som regel vil en person som har kommet inn på den åndelige sti, gradvis fortsette fremover til han har nådd målet, men dette gjelder ikke de som ikke definitivt har begitt seg ut på stien og som ikke har en Mester til å veilede seg. Ved sin kaotiske søken igjennom flere livsløp vil de fleste personer komme enda lenger vekk fra målet fordi de akkumulerer bindende sanskaraer. Derfor kan ikke åndelig fremgang sies å være automatisk i den forstand at den kommer til den personen det gjelder uten at han virkelig anstrenger seg. Fare for tilbakefall Før eller senere vil imidlertid logikken i den erfaringen man samler gjennom flere liv, drive alle til å begi seg inn på stien for å søke det høyeste mål. Når aspiranten først har kommet inn på stien, går det vanligvis jevnt fremover. Etterhvert som han vandrer fremover på stien, utvikler han ofte latente evner som setter ham i stand til ikke bare å erfare de indre subtile og mentale verdener bevisst, men også å manipulere de kreftene og maktene som er tilgjengelige på bevissthetens høyere plan. Allikevel sikrer ikke kryssingen av de første få plan nødvendigvis en trygg og sikker videre framgang. Det finnes mange fallgruver på selve stien, og hvis han ikke får en Mesters sikre veiledning, står aspiranten i fare for å falle tilbake. Yoga-bhrashta Fra ethvert av de første få plan kan det skje at aspiranten, isteden for å fortsette fremover mot målet, får et slikt tilbakefall. I noen unntakstilfelle kan en aspirant på det fjerde plan påkalle et slikt fall gjennom misbruk av sine krefter, og det vil da ta meget lang tid før han er tilbake på sitt tidligere punkt i utviklingen. En aspirant som faller på denne måten, er kjent som en Yoga-bhrashta. Til og med yogier er underlagt den uunngåelige karmiske lov som ikke kjenner unntak, favorisering eller preferanser. Det er bare når aspiranten har fordelen av en Fullkommen Mesters veiledning at den åndelige reisen gjøres trygg og sikker, og det er bare da at det ikke finnes mulighet for fall eller regresjon. Mesteren styrer aspiranten vekk fra den negative karma han ellers kunne blitt involvert i. Vandringen på den åndelige sti fortsetter gjennom flere inkarnasjoner før aspiranten når sitt mål. Århundrer av sammenhengende offer, tjeneste, selvrenselse, lidelse og målrettet søken må komme og gå før aspiranten er åndelig forberedt på sin endelige realisering av Gud. Gudsrealisering, det inkarnerende individets mål, er aldri noe som oppnås i løpet av et enkelt liv. Gudsrealisering vil alltid representere høydepunktet for mange livs sammenhengende anstrengelse. Mange livløps uintelligente karma har skapt bindinger for den individuelle sjel, og de må avvikles ved standhaftig å fortsette å skape intelligent og ikke-bindende karma gjennom mange flere liv. Kraften bak inkarnasjonene er begjær Kraften som holder den individuelle sjel bundet til livet og dødens hjul, er dens tørst etter den atskilte eksistens, som er betingelsen for alle dens utallige begjær forbundet med objekter og opplevelser i motsetningenes verden. Det er for å oppfylle alle disse sine begjær at ego-sinnet fortsetter å inkarnere. Når alt begjær forsvinner, forsvinner inntrykkene som skaper ego-sinnet og holder liv i det. Når disse inntrykkene forsvinner, skrelles ego-sinnet av slik at det eneste som finnes, er realiseringen av Den evige, uforanderlige Oversjel som er Den eneste Virkelighet. Gudsrealiseringen er slutten på ego-sinnets inkarnasjoner, for den er slutten på selve dets eksistens. Så lenge ego-sinnet eksisterer i en eller annen form, vil det finnes en uunngåelig og uimotståelig trang til å inkarnere. Når ego-sinnets eksistens opphører, opphører også inkarnasjonene i Selvrealiseringens endelige oppfyllelse. Reinkarnasjonenes kulminasjon Det reinkarnerende individets liv har mange episoder og faser. Livshjulet dreier uopphørlig rundt og løfter individet mot høyden og bringer ham ned igjen fra hans høye posisjoner. Slik bidrar det til hans erfarings rikholdighet. Idealer som ikke ble oppnådd i ett liv, søkes videre i det neste, det han ikke fikk gjort, gjøres ferdig, skarpe kanter etter mislykkede anstrengelser slipes vekk, feil blir til slutt rettet opp. Regnskap fulle av gi-og-ta mellom mennesker tilpasses på nytt ved tilbakebetaling av karmisk gjeld og innkreving av karmiske fordringer. Til slutt—når erfaringen er modnet og ego-sinnet går i oppløsning—går sjelen inn i det guddommelige livs ene enhet. I dette guddommelige livet finnes hverken bindinger fra det man gir eller det man tar, fordi sjelen fullstendig har transcendert bevisstheten om atskilthet og tosidighet. Drama som analogi Dramaet om den individuelle sjels kontinuerlige liv har mange akter. Sett i perspektiv fra sjelens verdslige eksistens kan teppet sies å gå ned over dens liv etter hver akt. Men ingen akt avslører sin sanne betydning hvis den betraktes som noe som er komplett i seg selv. Den må betraktes i en større sammenheng, som et forbindelsesledd mellom de aktene som er ferdigspilt og de aktene som kommer etterpå. Dens mening er uløselig knyttet til temaet for hele det dramaet den er en del av. Aktens slutt er ikke det samme som slutten på temaet, som er i stadig utviklng. Skuespillerne forsvinner fra verdens scene bare for å komme tilbake i nye roller og i nye sammenhenger. Gjemselsleken Skuespillerne blir så oppslukt i sine respektive roller at de forholder seg til dem som om de skulle være eksistensens mål og mening. I de fleste av sine suksessive liv (som beløper seg til utallige inkarnasjoner) er de uten bevissthet om en vel bevoktet sannhet—nemlig at dramaets Forfatter selv ble til alle skuespillerne i sin fantasi-produksjon og lekte gjemsel med seg selv for å kunne ta sin kreative uendelighet i full og hel bevisst besittelse. Uavgrensetheten må gjennomgå illusjonen om avgrensethet for å kunne kjenne seg som Uavgrensethet, og Forfatteren må spille alle skuespillernes roller for å kunne kjenne Seg Selv som Forfatter av denne største av alle detektivmysterier, som løses i løpet av skapelsens sykli. Forelesninger, Reinkarnasjon og karma, Del VII

Det kan ikke være mulig Dr. H. P. Barucha Ikke i våre villeste fantasier kunne vi drømme om at vi skulle dra på sahavas den 1. februar 1969. Denne siste sahavas var den første som verken Meher Baba eller hans mandali (de av Babas elskere som bodde sammen med ham) hadde gitt oss det minste hint om. Noen venner av oss sa at tidlig på morgenen hadde All India Radio annonsert Avatar Meher Babas bortgang. Vi klarte ikke å tro på denne nyheten før vi hørte det samme bli annonsert på radioen klokken 10:50 den 1. februar. Noen sa: "Det må være en misforståelse" eller "Det kan bare ikke være mulig". En sa: "La oss dra til Ahmednagar og få det bekreftet." Forslaget ble enstemming vedtatt. Alle styrtet hjem for å hente et ekstra sett klær og deretter til jernbanestasjonen for å rekke 12-toget til Bombay. Vi kom frem til Bombay etter fem timer som virket som fem dager. Vi ringte til Nariman Dadachanji. Tjeneren svarte: "Her er ingen hjemme; alle har dratt i Meher Babas begravelse i Ahmednagar." Vi var øre i hodet og hadde gråt i hjertene våre. Snart steg vi på toget til Puna, tok 02:30-bussen derfra, og snart var vi på full fart mot Ahmednagar. Så annerledes denne bussturen var enn de vi husket fra tidligere! Gleden og begeistringen over å skulle treffe Baba, over snart å skulle se det smilende ansiktet hans og armene hans utstrakt mot oss for å trykke oss ømt mot brystet—den gleden var ikke der på denne turen. Vi var fremme i Ahmednagar klokken fem om morgenen 2. februar og hastet direkte til Adis kontor (Adi K. Irani, Meher Babas sekretær og disippel). Noen fra mandalien var akkurat i ferd med å starte mot Meherabad. Adi så ut som om han ikke hadde sovet på mange døgn. "Ikke kast bort tiden, dra til Meherabad," sa han kort. Så begynte reisens siste del fra Ahmednagar til Meherabad, en strekning på seks støvete miles. Ikke før hadde bussen stoppet på Nedre Meherabad før vi hoppet ut og la i vei over jernbanlinjen og oppover Meherabadhøyden. De søte minnene av å vandre oppover denne veien sammen med Baba i 1958 kom til oss så klart og tydelig. Så mye moro og glede vi hadde hatt når Baba gikk foran og vi fulgte ham. Ingen av oss hadde klart å holde følge med Babas lange og raske skritt. Nå strevde vi oss oppover bakken og stilet rett mot Gravkammeret. Vi kunne se gravkammerets hvite vegger fra et stykke borte. Vi tok oss ikke tid til å knyte opp skolissene, kippet bare skoene av og gikk inn etter å ha knelt på dørstokken. For et syn det var som ventet oss! Hvordan kan ord uttrykke det vi så og følte den gangen! Vi hørte Eruch Jessawala si: "Hvorfor kommer dere så sent?" Vi så ham ikke og prøvde ikke heller, for øynene våre var klistret til et syn vi aldri hadde sett før. Nede i krypten lå Elskede Meher Baba urørlig, dekket av et rosa klede og med roser strødd rundt hodet og på kroppen sin. Bare Babas ansikt ned til ørene var synlig. Resten av kroppen var tildekt. Borte var hans himmelske velkomstsmil, hans nikk, hans gester, det kjærlige uttrykket, de spillende øynene, de raske fingerbevegelsene, hans ømme og kjærlige klapp, hans alt-omfavnende klemmer, hans magiske kyss, hans vidd, gleden i ansiktet hans, hans omsorg og oppmerksomhet, og borte var den kjærligheten han alltid øste ut. Bare de som har hatt gleden av å bli omfavnet av Baba kan forstå den helt spesielle følelsen av lykke det var å være der, innesluttet i kjærlighet. Han lå med lukkede øyne. Ansiktet hans så litt blekt ut. Den store pannen hans lyste i det sterke lyset som brant i rommet. Leppene hans var rødbrune. Øyenbrynene og nesen hadde beholdt formen. Han så ut som om han sov. Føttene hans var pakket inn i et rosa klede. Det var plassert isblokker ved siden av ham og over hodet hans i det trange mellomrommet mellom kryptens vegg og treplaten Baba lå på. Vi klarte ikke å vende blikket vekk fra Baba på mange minutter. Så hørte vi Eruchs stemme fra et eller annet sted: " Gå ned trappen og rør ved føttene hans." En etter en gikk vi ned de fem trappetrinnene som ledet til føttene hans. Vi satt på det nedertse trinnet og rørte ved de tildekkede føttene, kalde nå og fuktige i stedet for varme, slik de brukte å være. Babas ord kom til meg: "Når jeg legger av meg denne kroppen, vil jeg fortsatt være i alle som elsker meg. Elsk meg, adlyd meg, og dere vil finne meg." Vi husket den gangen Baba hadde tatt oss med oppover bakken til gravkammeret sitt og sagt: "Når jeg forlater denne kroppen, skal den hvile i Gravkammeret her oppe på høyden. Etter 70 år vil denne høyden være forvandlet til et sted hele verden vil dra på pilegrimsferd til; Guds elskere, filosofer og berømtheter vil komme hit for å hylle denne Graven. Så heldige dere er alle sammen som er her nå i mitt levende nærvær og har kommet oppover bakken i følge med meg." Han sa også: "Tvil aldri på at jeg er i alle. Jeg er ikke bare denne kroppen. Jeg er havet. Hvis dere bare elsker meg intenst vil dere finne meg overalt.... Stol på meg. Jeg vet alt. Ikke vær bekymret." Meher Baba's Last Sahavas, ss. 1-3

Du smatt bare vekk Mani S. Irani Ingenting av det som skjer rundt Baba er tilfeldigheter, ingenting er uten betydning, selv om det kan virke sånn. Noen ganger sår Baba frø som alltid spirer frukt og har effekt i fremtiden. Den dagen Baba la kroppen sin bort, kom dette tilbake til meg der i rommet hans: Det skjedde for mange år siden i Dehra Dun, en gang Baba fikk oss til å lukke øynene og telle til 20, og så smatt han stille ut av rommet. Vi hadde moro av det den gangen, og så glemte vi det. Bare en liten episode i vårt liv med Baba. Årene gikk. Den 31. januar, i rommet hans, etter at det hadde gått opp for oss at Baba hadde forlatt kroppen sin, kom denne episoden tilbake til meg. Og jeg sa i hjertet mitt: "Du har gjort det igjen. Du fikk oss til å lukke øynene, og så smatt du vekk. Ganske enkelt." Mehera-Meher, Bind 3, ss. 487-488, David Fenster

Din del er hjemme i Ahmednagar Sheela Kalchuri Fenster Hvert år på Babas fødselsdag sto vi opp klokken to om morgenen for å sende ham et bursdagskort med tjeneren til Adi, som syklet til Meherazad med posten. Bunkevis av fødselsdagstelegrammer og kort hadde strømmet inn til Khushru Quarters i løpet av natten. Tjeneren syklet til Meherazad tidligere enn vanlig denne morgenen—rundt klokken seks, og på nytt om ettermiddagen—for å levere kortene og telegrammene til Baba, som lyttet mens de ble lest opp ett etter ett. Et år, like før fødselsdagen hans, fortalte jeg Baba hvor vanskelig det var for Mehernath og meg å våkne så tidlig om morgenen. Baba foreslo denne løsningen: "Når du legger deg, skal du si til puten din at den skal vekke deg på det og det klokkeslettet." Jeg lo, for jeg trodde Baba bare spøkte, men han var helt alvorlig. "Bare prøv og se hva som skjer," sa han. Så selv om jeg følte meg ganske dum, sa jeg til puten min kvelden før fødselsdagen: "Vekk meg klokken to." Jeg kan ikke forklare det, men jeg våknet presis klokken to. Jeg bruker fremdeles den metoden når jeg må tidlig opp om morgenen. Hvert år sendte Baba oss presanger på fødselsdagen sin, enten blomsterkransen sin, noen medaljonger, et fotografi eller noe annet han hadde rørt ved eller brukt. Noen ganger var det sjokolade i pakken også, sammen med gaven. "Dette er min fødselsdagspresang til Mehernath og Baby," sto det på kortet. Men jeg ville ha mer. Jeg ville så gjerne feire Babas fødselsdag sammen med ham i Meherazad. Først dagen etter fødselsdagen dro vi dit, og jeg spurte: "Vi bor jo like i nærheten. Hvorfor ber du meg ikke komme til Meherazad på fødselsdagen din? Jeg vil se hvordan du ser ut på den dagen og hvordan du feirer den." Baba sa: "Jeg sender deg jo en presang." "Du gir meg en gave på min fødselsdag og en gave på din fødselsdag. Men kan jeg ikke få komme til Meherazad på fødselsdagen din, bare én gang?" "Mandalien tar et bad og så omfavner de meg, det er alt som skjer den dagen." "Det er alt jeg vil, bare omfavne deg, ikke noe mer. Det er nok." Baba forklarte: "Det er ingen dekorasjoner eller blomster der slik det er på senteret i Ahmednagar, der du hører hjemme. Jeg ber ikke Adi komme den dagen heller. Hvis jeg skulle kalle deg hit, ville du følt deg ulykkelig, for din del er ikke her i Meherazad. Jeg oppbevarer din del på senteret i Ahmednagar. Jeg kan ikke hente den delen hit. Det er bare de som bor her som har sin del her. Det er derfor du føler deg så lykkelig på senteret. Du er så glad der fordi jeg er der for deg. Hvis du kom hit, ville du ikke oppleve det samme her. Du ville ikke følt deg lykkelig her..." Jeg spurte Baba hva som ville skje hvis jeg flyttet fra Ahmednagar, for å gå på college eller for en annen grunn. Baba svarte: "Da vil jeg flytte din del dit, hvor som helst du bor." "Hvis du kan flytte min del med meg, hvorfor kan du ikke flytte den til Meherazad?" "Nei, det er bare mulig når du er et annet sted over tid. Det går ikke an bare for en dag. Men hvis du flytter noen gang, skal jeg flytte din del med deg." Growing up with God, ss. 335-336

Meher Baba Kilden Mona Brodin Tennisveien 2F 0777 Oslo, Norge Eric og Sigrid Solibakke Norske oversettelser ved Mona Brodin 2010 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India