DINA BLIR KURERT Bill Le Page

Mens de bodde i Nasik [1930-årene], ble Dina [Talathi] alvorlig syk, og Navalsha [mannen hennes] var svært bekymret for henne. Han snakket med Baba om det, og Baba forsikret ham om at ingenting ville skje med Dina. Mens han trøstet Navalsha, sa Baba faktisk at Dina ville overleve ham og at han heller burde bekymre seg om sin egen helse! Som del av behandlingen for denne sykdommen forordnet legen en kur på 20-24 injeksjoner. Dina hatet sprøyter og nektet plent å ta dem. Uansett hvor mye legen og familien prøvde å overtale henne, var det til ingen nytte. Til slutt tok de saken opp med Baba. Han kom, han snakket med henne, men hun nektet fremdeles. De holdt på slik en god stund og til slutt brøt Dina helt sammen, hun storgråt og tryglet Baba om ikke å tvinge henne til å ta disse injeksjonene. Med tårene strømmende sa hun: "Baba, vet du hvor vondt det gjør å få sprøyte!? Så vondt det gjør bare å få en eneste? Og nå vil du at jeg skal få en 20-24 stykker! Hvordan skal jeg kunne klare det? Jeg er så redd!" Baba roet henne og sa: "Ok, du får én, og så får jeg en neste dag og så videre—og så tar vi kuren sammen! Går du med på det, da?" Men nå ble Dina enda mer ute av seg. Hun ville ikke at Baba skulle ta på seg hennes smerte eller bli påført smerte på noen som helst måte, så nå ville hun heller gå med på å ta hele kuren alene. Men nå var det Baba som protesterte! Han insisterte på å ta halve kuren og legen ble instruert om å følge dette opp. Baba bodde hos Rustom, og hver dag skulle legen komme dit og sette sprøytene. Dina skulle være til stede hver dag, men injeksjonene skulle gis til Baba og Dina annen hver gang. Baba fikk den første sprøyten og Dina den andre neste dag. En dag det var Dinas tur, kom hun for å få sprøyten sin, men legen hadde ikke kommet ennå, så hun ble sittende i hallen sammen med Baba og de andre. Baba holdt en forelesning om at alt var ingenting. Han konkluderte med at hele skaperverket var et null, og så vendte han seg mot Dina og spurte: "Skjønner du? Alt dette, inkludert mannen din og barna dine, alt, er bare en potet! Tror du på det?" "Baba," svarte Dina, "jeg tror det fordi du sier det. Jeg vet det ikke, men jeg tror fullt og fast på deg." "Hva kan man vel vite om noe sånt?" svarte Baba, "når det ikke er noe, når det er ingenting, er det ikke noe å vite!" Men Dina svarte at selv om hele verden var ingenting, var allikevel alt der for henne; hun kunne se, ta på og oppleve alt, inkludert Baba selv. For henne var Baba der, akkurat som alle menneskene og tingene i rommet, så hvordan kunne det få henne til å skjønne at alt var en potet! Men hun aksepterte hans ord på at slik var det på grunn av sin overbevisning og tro på ham. Så avsluttet Baba samtalen med bemerkningen: "La det være! Du kommer til å vite." Så kom legen, og Baba sendte Dina inn i et annet rom for å få injeksjonen sin. Legen satte sprøyten, men etter et par minutter kom han ut igjen og sa at Dina var død. Baba ba ham gå inn igjen og sjekke. Igjen kom legen tilbake og sa at Dina ikke pustet og ikke hadde puls. Baba kalte ham en 'barberer' (Babas vanlige nedsettende tegn for en lege) og sendte ham tilbake for å sjekke ordentlig. Han sendte en annen med ham også. Begge kom tilbake og erklærte overfor Baba at Dina ikke var mer. Da reiste Baba seg og gikk inn i rommet. Han hoppet opp i sengen der Dina lå og satte foten på brystet hennes. Så hoppet han ned igjen og ba legen sjekke henne på nytt. Det gjorde han, og nå kunne han rapportere hjerteslag. Baba ba ham vente sammen med Dina og sørge for at hun lå i ro til han kalte på henne. Etter en stund sendte han bud på henne, og da hun kom, ba han henne sette seg nær ham. Det gjorde hun, og så spurte han henn: "Vel, si meg—er det en potet?" "Ja, Baba," svarte hun—og så ble det ikke sagt mer om den saken. Flere år etter ble hun spurt om hun kunne huske hva hun opplevde den gangen, men alt hun hadde å si var at det egentlig ikke var noe å si. Hun husket den dype freden og lykken hun følte idet hun slo øynene opp. Hun husket ingenting i det hele tatt om alt det dramatiske som hadde skjedd, ikke engang Babas nærhet husket hun, da han plasserte foten sin på brystet hennes. Uansett hvor mye man spurte og grov førte det ikke til mer enn et smil og kanskje "ingenting." The Divine Humanity of Meher Baba, ss. 135-137

SYKLUS AV SØVN OG VÅKENENHET Meher Baba Del II Søvn står i samme forhold til bevisstheten som døden gjør til livet. Døden er ikke en tilintetgjøring av livet, men dets overføring til en annen værenstilstand. På samme måte er ikke søvn en tilintetgjøring av bevisstheten, men dens tilbaketrekking til en tilstand der den stilles i bero. Enten den ligger latent som ubevissthet eller er manifest som bevissthet—bevisstheten er alltid der. Saken kan oppsummeres på følgende måte: Når mennesket har sovnet og gått inn i den vanlige drømmetilstanden, (a) har han ingen bevissthet om kroppen (b) forbindelsen til den fysiske kroppen forblir intakt (c) man opplever nytelse og ubehag en kort stund, (d) man våkner opp i den samme fysiske kroppen. Etter den fysiske død går mennesket inn i en drømmetilstand og: (a) han har ingen bevissthet om kroppen (b) forbindelsen til akkurat denne fysiske kroppen er brutt for godt, (c) fordi forbindelsen til den fysiske kroppen ikke lenger er der, opplever han smerte eller nytelse (helvete eller himmel) for en kortere eller lengre periode (d) han våkner opp i den fysiske verden i en annen fysisk kropp. Overgangen fra søvn til våkenhet består av overgangen fra (a) ubevissthet til (b) underbevissthet og omsider til (c) full bevissthet. For et vanlig menneske vil disse som regel bestå av: (a) dyp søvn = ubevissthet (b) drømmer = tosidighetens underbevissthet (c) oppvåkning fra søvn = tosidighetens fulle bevissthet Når et menneske nesten mister bevisstheten, som i høy feber, er han underbevisst, som i en drømmetilstand. Men hvis han fratas bevisstheten gjennom et narkotikum som f.eks. kloroform, er han bevisstløs, som i en dyp søvntilstand. Bevisstløshet innebærer alltid en foreløpig tilbakekomst til Guds opprinnelige hinsides-hinsidestilstand uavhengig av år-saken, enten det nå skyldes dyp søvn, narkotika eller en fysisk ulykke... Sinnet prøver alltid å stille sin bevissthet i bero i dyp søvn, men kan likevel ikke akseptere denne selv-avvisningen på ubestemt tid. Denne negative prestasjonen er ikke en fullgod erstatning for bevissthetens endelige formål som den ble til for å oppnå, dvs. for at sjelen skal kunne bli seg selv fullt bevisst som den uendlige sannhet. Selv om mennesket gjennom søvnen prøver å flykte fra den byrden som bevisstheten legger på ham, blir han mot sin vilje dratt tilbake til sin våkne tilstand av de inntrykkene som ble samlet for å oppnå nettopp den bevisstheten han nå prøver å flykte fra. Begjærets gamle lenker—både av tilfredsstilt og utilfredsstilt begær—binder ham til illusjonenes verden og driver ham igjen ut i det avgrensedes livets malstrøm. Selv om det bare er for en stakket stund, har allikevel søvnen en styrkende psykologisk effekt på sinnet. Hvis ikke en eller anen form for restituering av sinnet fant sted i søvne, ville det ikke vært noen særlig vits i denne glemselstilstanden. På tross av den tilsynelatende lindrende hvilepausen ville bevisstheten fremdeles være akkurat den samme som den var i det øyeblikket den trakk seg tilbake til søvnen, og intet spesielt gode ville vært oppnådd. Søvnen ville ikke vært annet enn et fruktesløst mellomrom i en lang kjede av automatiske responser på omgivelsene. Men søvnen er virkelig et gode. Takket være den kjensgjerning at den atskilte "jeg-bevissthet" er stilt fullstendig på vent i dyp søvn, forenes den individuelle sjel faktisk med Det uendelige Selv. Når søvnen er drømmeløs, hviler den individuelle sjel i den absolutte freden i Guds mest-opprinnelige hinsides-hinsidestilstand. Men i og med at søvnen er en nedykking i glemsel, gir den ikke sjelen den bevisste sannhetsrealisering som den til slutt vil erfare når bevisstheten er fridd fra alle inntrykk, gode så vel som vonde. Selv denne ubevisste kontakten med uendeligheten—der all makt og salighet har sin bolig—gir sinnet en ny grunnstemning og energi. Når bevisstheten kommer tilbake for å fungere i våken tilstand, oppviser den en fornyet tro på at en gang, på en eller annen måte, vil en endelig løsning på det innviklede livet bli funnet. Selv om bevissthetens viktigste arbeid alltid gjøres i våken tilstand, spiller drømmene også en rolle når det gjelder å hjelpe bevisstheten gjennom den labyrinten av problemer som omringer den. Som regel går bevisstheten gjennom drømmetilstanden i overgangen fra våkenhet til søvn og når den er på vei tilbake fra søvn til våkenhet. Drømmetilstanden tjener som bro mellom søvn og våkenhet, men den er ingen uunngåelig fase. Sinnet kan svinge mellom fred og våkenhet uten at underbevisstheten tar veien om drømmefasen. Bevisstheten ligger ikke fullstendig i dvale i drømmefasen, slik den gjør i dyp søvn, heller ikke er den aktiv på samme måte som i våken tilstand. Drømmetilstanden er midtveis mellom de to fasene og markerer en overgang fra latent bevissthet til aktiv bevissthet. Den vanlige drømmetilstandens unike verdi ligger i at opplevelsene i den i liten grad styres av viljen og er relativt fri fra de rigide sosiale kravene som hersker i det bevisste liv. På tross av drømmetilstandens tilsynelatende lovløshet er den uansett underlagt de akkumulerte mentale og følelsesmessige inntrykkene (sanskaraene), som opptrer like ubønnhørlig i drømme som i våken tilstand. Mange tilbøyeligheter og begjær som ikke kan fullbyrdes i ens våkne liv, søker og finner tilfredsstillelse i drømmenes selvskapte, subjektive verden. På samme måte vil mye angst og konflikter som ligger begravd i det underbevisste sinn, volde drømmeren mye vondt som det bevisste sinn ellers prøver å unngå. Slik inviterer også drømmeland oss til å erfare motsetningene. Drømmeopplevelsenes unike egenskap er at de gir oss en mulighet til å arbeide oss gjennom en del sanskariske inntrykk uten å skape ny fysisk binding. Mange drømmer har samme kraft og retningsgivende verdi som er forbundet med den våkne tilstandens erfaringer, men de sistnevnte har alltid til følge at det samtidig skapes nye følelsesmessige og mentale inntrykk som vil vise seg å være like så bindende som de eldgamle inntrykkene som begrenser menneskets bevissthet. Drømmens erfaringer vil derimot ikke resultere i at nye bindinger skapes. Et annet ineressant aspekt ved vanlige drømmer er at uansett hva drømmen bringer med seg, har den bare effekt på drømmerens eget sinn, ikke på andres. Dette er ganske annerledes enn de opplevelser vi har i vår bevisste våkne tilstand. Disse vil uvegerlig implisere og ha effekt på mange andre sjeler også, slik at mange liv vil kompliseres. Bevissthetens aktiviteter i den våkne tilstanden skaper lenker av karmisk gjeld og fordringer som drømmens erfaringer er fritatt for. Drømmens verden er en slags psykisk eksperimentelt laboratorium, isolert fra alt det fysiske livet innebærer. Slik har den enkelte fordeler som den våkne tilstanden ikke har. Men fordi den ikke gir spillerom for viljens retningsgivende evne og desssuten isolerer den individuelle sjel fra andre sjeler, har den også alvorlige mangler i forhold til vårt våkne liv. På tross av den periodiske hvilepause og forfriskning som den dype søvnen gir oss, kan sinnet fremdeles ikke være tilfreds. Drevet av sitt behov for å slippe unna byrden som hans begrensede bevissthet legger på ham, slår mennesket seg sammen med likesinnede. Ved å smelte sammen med en gruppe der alle har lignende problemer, håper han å finne styrke mot sin økende følelse av utilfredshet. Men dette håpet er dårlig underbygd. Han finner like lite befrielse ved å identifisere seg med det falske "vi" som han gjør ved å identifisere seg med det falske "jeg." Gruppens styrke oppveies av økte forventninger. I stedet for å lindre hans hjelpeløshet, finner han at den bare deles av mange. Hans følelse av hjelpeløshet bare øker ved deltakelse i gruppebevistheten, for nå deler han gruppens kollektive følelse av hjelpeløshet i tillegg til sin egen. Selv om man fra tid til annen kan finne en måte å kvitte seg med én bekymring i livet på, har man ikke funnet den endelige løsning på de stadig tilbakevendende problemene. Anta for eksempel at en mann er dypt ulykkelig fordi det virker som om andre på kontoret blir behandlet bedre enn ham. Anta så at han plutselig blir kvitt alle sine bekymringer ved å fremkalle en tilsiktet likegyldighet til sine omgivelser i seg selv. Dette kan gi ham en foreløpig følelse av å være fridd fra problemene, men siden de egentlig skyldes hans egen manglende forståelse av seg selv og sine omgivelser, vil ikke hans oppøvde likegyldighet føre til noen som helst forandring i situasjonen. Før eller senere, når hans krampaktige likegyldighet slår sprekker og han igjen blir følelsesmessig engasjert, vil hans gamle bekymringer komme tilbake for å plage ham som før. Hans holdning av løsgjorthet lykkes ikke i å befordre noen varig forandring i hans bevissthet, for den ikke er basert på den sannhet at det bare finnes ett uendelig Selv som er alles Selv. Listen, Humanity, Red. Don E. Stevens, ss. 116-127

Et handlingslammet esel Meher Baba Viktigheten av å handle Karmayoga eller handlingsyoga består i å følge hjertets beste intuisjon i sin handling uten frykt eller nøling. I det åndelige liv er det praksis som teller, ikke ren teori. Sunn praksis er mye viktigere enn sunn teori. Praksis basert på rett kunnskap vil selvfølgelig bære den beste frukt, men selv en feil eller misforståelse i praktisk retning kan inneholde sin egen verdifulle lekse. Ren teoretisk spekulasjon er imidlertid åndelig ufruktbar selv når den er helt feilfri. Slik kan en som ikke er særlig lærd men som holder fast ved Guds navn og utfører sin ydmyke plikt av hele sitt hjerte, faktisk være nærmere Gud enn en som kjenner all verdens metafysikk, men ikke lar noen av teoriene forandre hverdagen. Illustrerende historie Forskjellen mellom den relative viktigheten av teori kontra praksis på området for det åndelige liv, kan tydeliggjøres gjennom den velkjente historien om eselet. Et esel som hadde trasket lenge langs veien og kjente seg svært sulten, fikk plutselig øye på to gresshauger—en et stykke unna på høyre side av veien og den andre et stykke unna på venstre side av veien. Nå mente eselet at det var av den ytterste betydning at han var absolutt sikker på hvilken av gresshaugene som klart var den beste før han kunne ta en intelligent avgjørelse angående hvilken haug han skulle gå til. Hvis han bestemte seg uten å ha tenkt grundig igjennom saken og uten å ha tilstrekkelig grunnlag for sitt valg, ville det være en impulsiv handling og ikke en intelligent handling. Derfor tok han først under overveielse den henholdsvise avstanden mellom de to haugene og veien han trasket på. Dessverre måtte han etter omhyggelig overveielse konkludere med at begge haugene lå i lik avstand fra veien. Så han lurte på om det fantes noe annet han kunne ta i betraktning for å bli i stand til å gjøre det "riktige" valget, og begynte å spekulere på haugenes respektive størrelse. Dette andre forsøket på å oppnå teoretisk sikkerhet før han handlet, ble imidlertid heller ikke kronet med hell, for han måtte konkludere med at begge haugene var like store. Så, med et esels utholdenhet og tålmodighet, overveide han andre ting, slik som kvaliteten på gresset. Men skjebnen ville at uansett hvor mange sammenligningspunkter han fant, viste de to haugene seg å være likeverdige. Til slutt ble det til at siden eselet ikke kunne oppdage noen avgjørende faktor som kunne få hans preferanse til å bli teoretisk sunn, gikk han ikke til noen av de to haugene, men fortsatte rett fremover—like sulten og trett som tidligere og uten å ha tjent noe som helst på å ha kommet over de to gresshaugene. Hvis eselet bare hadde gått til en av haugene uten å insistere på å være teoretisk helt sikker på at han hadde gjort et klokt valg, ville han kanskje ha gått til den haugen som ikke var like god som den andre. Og fra et rent praktisk synspunkt ville han ha tjent uendelig meget mer på det på tross av eventuelle feil i sin intellektuelle vurdering. I et åndelig liv er det ikke nødvendig å ha et fullstendig kart over stien før man begynner å gå. Tvert imot kan insisteringen på en slik komplett kunnskap faktisk hindre snarere enn hjelpe på marsjen fremover. De dypere hemmeligheter i et åndelig liv avdekkes for den som tar sjanser og som våger å eksperimentere med dem. De er ikke ment for dagdriveren som vil ha garantier for hvert skritt han tar. De som står på stranden og spekulerer over havet, vil bare bli kjent med dets overflate, men de som vil kjenne havets dyp, må være villig til å kaste seg ut i det. FORELESENINGER http://home.online.no/~solibakk/nor/foreles4.html#Sadhana

STUM OG BLIND KESHAVA NARAYAN NIGAM Jeg fulgte i Mahatma Gandhis fotspor og hadde lenge vært en velkjent og populær politiker i Hamirpur District. Mange av mine politiske forbundsfeller pleide å komme fra Hamirpur for å besøke meg i Rewa, og dessuten mottok jeg mye korrespondanse fra Hamirpur og distriktene rundt. Så en av de største fordelene ved Babas forbud mot korrespondanse i 1949 [Babas rundskriv av 1. januar], var at mine politiske forbundfeller naturlig nok mistet kontakten med meg, og min politiske forbindelse med dem ble avsluttet. De som sto meg nær, begynte å gjøre felles sak med meg i Babas Guddommelige Sak og Arbeid. Jeg følte at gjennom dette hadde Baba helt opplagt løftet meg ut av søla for å bruke meg i Sitt Guddommelige Arbeid... [I Babas rundskriv påla Han også sine elskere å overholde full taushet i juli måned samme år], og denne tausheten medførte store problemer for meg når det gjaldt å skjøtte mine administrative plikter på kontoret, men også der kom Baba meg til hjelp. Min overordede i embetsverket, Pandit Narsingh Prasad, tilbød av seg selv å forelegge sekretariatet mine saksmapper på mine vegne, og i min arbeidstid samarbeidet alle embetsmenn og alle mine kollegaer helhjertet med meg slik at jeg kunne opprettholde min taushet. På denne måten ble det snakket mye om min månedslange taushet og alle fant den meget bemerkelsesverdig... I tillegg til mine problemer og gjenvordigheter hjemme og på kontoret, ventet det meg nok en prøvelse av komisk karakter i løpet av denne perioden. Den 6. juli 1949 måtte jeg avgi forklaring overfor dommeren i en drapssak ved høyesterett i Datia nær Jhansi. Så i den anledning forlot jeg byen den 5. juli sammen med min ordonans Brij Mohan. Han hadde ikke nattsyn, noe jeg ikke visste på det tidspunktet, og som han heller ikke sa noe om. På kvelden reiste vi med jernbanen fra Satana til Manikpur, der neste tog ville krysse. Det hadde begynt å skumre da vi nådde Manikpur. Toget gjorde bare et meget kort opphold her. I stedet for å forlate toget gjennom hoveddøren, valgte Brij Mohan å hoppe ut gjennom kupévinduet og ned på plattformen der han traff spannet til en melkeselger. Det veltet og all melken rant ut over plattformen. Som en følge av dette grep den rasende melkeselgeren tak i nakken på Brij Mohan. Jeg ble svært bestyrtet da jeg så dette, for bagasjen var fremdeles ikke lesset av toget og Brij Mohan var tatt til fange av melkemannen. Jeg overholdt taushet, så jeg kunne ikke si noe til melkemannen. Så jeg kastet all bagasjen ut på plattformen i full fart, og så stirret jeg sint på melkemannen og gjorde tegn til ham med hånden at han skulle slippe Brij Mohan. Babas magi virket helt praktfullt her, for det virket som om melkemannen ble skremt av mitt vrede blikk og tause irettesettelse og følgelig slapp taket rundt nakken på Brij Mohan og begynte meget spakt og ydmykt å snakke til meg. "Se på dette mennesket, Babuji! Han har spilt all melken min!" Jeg gestikulerte beroligende og trøstende, noe som fikk ham til å gå vekk mens han fremdeles knurret til Brij Mohan: "Kom igjen! Vi snakkes senere!" Jeg følte meg bekymret med tanke på hvilke ytterligere problemer dette kunne bringe oss, for når alt kom til alt var jeg "stum" og Brij Mohan var "blind." I allefall grep Brij Mohan bagsjen og vi gikk mot det korresponderende toget, men etter noen få skritt kolliderte Brij Mohan med en gammel dame som vaklende falt til bakken og begynte å gråte sårt. Dette gjorde meg enda mer rådvill, for på grunn av min taushet kunne jeg ikke si noe verken til Brij Mohan eller damen. Jeg prøvde å trøste og berolige henne med mine tause gester. Igjen startet vi mot toget. Da vi passerte billettkontrolløren på plattformen, ba han Brij Mohan vise ham billettene, men Brij Mohan ignorerte ham. Kontrolløren tilkalte ham igjen, men Brij Mohan bare fortsatte fremover uten å ense ham det aller minste. Da grep en venn av meg, som jeg hadde truffet på toget, inn. Han gikk bort til Brij Mohan og ba ham vise billettene til kontrolløren øyeblikkelig, noe han gjorde og jeg ble lettet. Nå gikk vi ombord på passasjertoget fra Manikpur til Jhansi i retning Datia. Jeg hadde overlatt alle pengene mine til Brij Mohan for at han skulle ta vare på dem og bruke dem til det vi trengte på turen. Nå var det tid for kveldsmat og jeg ville ha noe å spise. Brij Mohan hadde pengene i lommen, så jeg klappet to ganger på lommen hans samtidig som jeg ga ham tegn med hånden om å gå å kjøpe mat til meg med de pengene. Men den "blinde" Brij Mohan trodde noen kanskje var i ferd med å stjele pengene ut av lommen hans, så i stedet for å gå og kjøpe mat til meg, tok han et fast grep om lommen og satt stille og anspent på vakt. Han kunne ikke se mine håndgester og jeg kunne ikke la ham høre stemmen min, så han bare satt der og ville ikke gjøre noe som helst. Problemet jeg måtte forholde meg til, var hvordan jeg skulle hanskes med denne situasjonen. Men igjen kom min bekjent meg til hjelp og skaffet meg mat. På dette tidspunktet følte jeg meg fullstendig opprådd og fortvilet. Tanken på hvordan denne reisen ville arte seg når den hadde begynt på en slik merkelig måte, hang over meg som en mørk sky. Men i løpet av denne min ekstremt opprørte og fortvilte tilstand ga Baba meg også noen svært sødmefylte og rogivende øyeblikk. En enkel og tiltalende ung pike kom kom inn sammen med sin gamle far og satt i setet ovenfor meg. Jeg hadde strukket bena ut og lagt på dem på bagen min, og nå spurte hun stillferdig om jeg ville la faren få ta plass ved siden av meg i togets kjøreretning, noe jeg med glede gjorde. Resultatet av denne lille handlingen ble at hun på sett og vis holdt vakt over meg hele natten og ikke lot noen andre passasjerer forstyrre meg mens jeg sov. Hvis en annen reisende ville vekke meg for å få meg til å gjøre plass til ham, kunne jeg høre den stillferdige stemmen hennes si: "Hysj, Broder! Ikke forstyrr ham eller vekk ham. Han har reist langt. Han er Mauni Baba [Mauni: en som overholder taushet som åndelig øvelse. Overs. anm.] Visserlig var det en stor lise som Elskede Baba hadde sendt meg i hennes skikkelse! Til slutt nådde vi Jhansi klokken åtte om morgenen, og der skulle vi bytte tog til Datia. Jeg skrev nå en beskjed til Brij Mohan om at han skulle gå å kjøpe billetter til Datia hvis tiden strakk til for det, hvis den ble knapp, skulle han ikke ta noen sjanser. Solen hadde stått opp og nå kunne han se normalt. Med lappen min i hånden gikk Brij Mohan ut. Jeg ventet ivrig på ham. Tiden for avgang for toget til Datia nærmet seg og jeg kikket iherdig etter Brij Mohan gjennom vinduet, men forgjeves. Til slutt fløytet toget og begynte å bevege seg, og Brij Mohan var latt tilbake med all bagasjen sin igjen hos meg! Jeg hadde avlagt taushetsed, jeg hadde ikke ett øre på meg, og i tillegg til min egen bagasje hadde jeg også Brij Mohans bagsje å ta hånd om. Min bekymring over hvor det var blitt av Brij Mohan, naget meg også. Jeg var blitt hjelpeløs på alle vis. Men akkurat i dette øyeblikket kom Baba igjen og ga meg nødvendig hjelp. En underoffiser i poltiet som var postert i Hamirpur og var en nær venn av meg kom inn i kupeen. Han skulle også til Datia for å avlegge forklaring i den samme saken. Jeg ble svært glad for å se ham. Jeg ga ham en skriftlig beretning om alt som hadde skjedd på reisen frem til Jhansi. Han forsikret meg om at han ville sørge for alle mine bekvemmeligheter. På den måten nådde jeg Datia sammen med ham og holdt meg til ham og reiste komfortabelt. Jeg gikk til den daværende overpolitimesteren i Datia, Rai Sahib Raghunandan som tilhørte Hamirpur, og berettet om Baba. Det gjorde så sterkt inntrykk på hans kone at hun ba om å få et forografi av Baba og Hans rundskriv, og jeg ga henne begge deler. Fra da av begynte de å elske Baba og de deltok også på Babas sahavas i Meherabad. Den største magien i Babas taushet som jeg erfarte, var at hvem jeg enn kontaktet om Baba, ble han uunngåelig trukket til Ham. Også i retten i Datia skapte min taushet en svært entusiastisk stemning. Jeg informerte dommeren skriftlig: "Siden jeg overholder en måneds taushet, vil jeg kun svare muntlig på de spørsmål som direkte angår saken; på alle andre spørsmål vil mine svar være skriftlige." Dette var min egen beslutning, for Baba oppholdt seg i streng isolasjon og jeg kunne ikke rådføre meg med Ham, ikke engang ved et telegram. Denne måten a avgi vitnemål på gjorde at dommeren og alle som var til stede i retten ble svært nyssgjerrige på meg og Baba, og i hele rettslokalet og også utenfor, begynte folk å snakke pm Baba. Slik ble den tause representanten for regjeringens sekretariat i Vindhya Pradesh et objekt for interesse og undring, og jeg nøt det i fulle drag... Vel hjemme igjen erkjente jeg at på tross av alle disse prøvelsene, problemene og merkelige situasjonene lot Babas Nazaar meg aldri i stikken og jeg følte meg aldri hjelpeløsog forlatt på turen. Tvert i mot nøt jeg alt det morsomme i mitt hjerte i taushet! My Life Story with Avatar Meher Baba, ss. 24-28

VI MARKERER SILENCE DAY 10. juli

Meher Baba Kilden Mona Brodin Tennisveien 2F 0777 Oslo, Norge 922 87 823 Eric og Sigrid Solibakke Norske oversettelser ved Mona Brodin 2010 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India