INDISK MUSIKK OG KJÆRLIGHET Darwin Shaw

Baba ga tegn til en mandali om å gjøre seg klar til å sette den første lille 45-platen på platespilleren, som sto ved siden av ham. Før vi begynte å spille platene, sa Baba: "Norina [Matchabelli] og Jean [Adriel] elsket å lytte til denne musikken. Margaret [Craske] liker dem ikke [dvs. platene]. Noen vil like den, andre liker den kanskje ikke. Den [musikken] handler ikke om annet enn kjærlighet." I følge notatene mine blir en plate spilt. Baba sa: "Dette er om en vidunderlig tilstand, det er om elskerens kjærlighet. Elskeren bryr seg ikke om planene eller forskjellige bevissthetstilstander. Han vet ikke om annet enn å elske Gud. Han er kommet i en tilstand der denne kjærligheten sprer seg over hele hans verden og smerten ved å være adskilt er så uutholdelig at han sier: 'Nå vil jeg glemme deg, men jo mer jeg prøver å glemme deg, jo bedre husker jeg deg.' Denne seigpiningen er ikke til å holde ut." Baba oversatte teksten til en annen sang: "Han [sangeren] sier: 'Å, min elskede Gud, bare han som ikke kan la være å felle tårer i din kjærlighet, bare han er heldig og bare han har et stort hjerte. Å, du som påstår at du elsker Gud, ta deg i akt: På dette punktet vil du bli vist utallige overnaturlige syn (tarmasha). Så ta deg i akt; du elsker bare Gud, elsk Ham og la deg ikke bli fanget av disse visjonene, synene og kreftene. Å, du som våger å snakke om kjærlighet, du kjenner ikke de vanskelighetene og prøvelsene du står overfor. Mesteren setter deg på prøve ved hvert steg du tar på denne kjærlighetsstien." Etter dette spurte Baba hver og en av oss om vi likte musikken. Bare Charles Purdom sa at han ikke likte den. "Flertallet skjønner den," sa Baba. Deretter sa Baba: "Den første sangen jeg sang—hele universet la seg på brystet mitt." Han fortsatte: "Gud er Uendelig. Gud er evig. Gud forandrer seg ikke. Illusjonen forandrer seg. Skyggen din [ditt illusoriske selv] har du alltid med deg. Lengden forandrer seg i henhold til solens stråler. Så midt på dagen ser du ikke skyggen din." Så "skyggen er semi-evig." I følge notatene mine spør Malcolm: "Har Gud glede av illusjonen?" Baba: "Gud som Gudsmennesket gleder seg ved illusjonen, men er fri fra illusjon: Han styrer illusjonen mens illusjonen på sin side styrer de uvitende. Alt dette er ord," la Baba til, "men det er ord basert på erfaring; den trøsten har du." Mer musikk, deretter Babas oversettelse: "Her sier sufisten ut fra erfaring: 'Å, du som har nådd målet og kjenner Guds hemmelighet, pass på så du ikke avslører hemmeligheten til alle, bare til de få utvalgte.' Mansur [al-Hallaj] sa 'Jeg er Gud.' Dette gjorde muslimene rasende, så de hengte ham. Så han [sangeren] sier: 'Å, Mansur, selv om du blir hengt, ikke avslør hemmeligheten.' Han sier: 'Å, Shams-i-Tabriz, fordi du vekket døde til live og muslimene ble rasende for det og flådde deg levende, ikke avslør hemmeligheten.' Til slutt sier han: 'Å, dere Guds elskere, ikke la det dere har i hjertene deres, komme ut over leppene." Mer musikk, så Babas oversettelse av sangen: "Han [sangeren] sier: 'Husk, han som virkelig elsker Gud, Gud tilintetgjør ham, Gud blander ham med støvet.' Det var i sannhet det som skjedde med disiplene til Kristus og Frelserne, la Baba til. Baba fortsatte å oversette: "Å, elsker, ta deg i akt, Gud setter deg på prøve ved å være grusom, ved å gi deg falske håp, til og med ved å skjære deg i småbiter. Men elsk Gud. [Kalyan sier] 'Mesteren binder deg på hender og føtter til en treplanke, fullt påkledd, og kaster deg på havet, og sier: 'Hvis du elsker meg så la ikke en eneste vanndråpe berøre klærne dine.' Kristus sa til Peter, han som var hans mest utvalgte: 'Du kommer til å forråde meg.' Hvorfor?" spurte Baba, "Hvorfor sa han det og fikk det gjort også?" Baba forklarte: "Jesus tok på seg byrden av hele verden, og for at Peter skulle kunne dele den, gjorde han det slik. Kort sagt," fortsatte han, "å elske betyr at du mister hele ditt selv med alt dets pikk og pakk. Det betyr pinsler, lidelse, lengsel; og hvis han gjennom alt dette står fast på sin kjærlighet, da blir han Den Elskede." "Hvordan henger dette sammen?" spurte Baba retorisk. "Hva var denne aller høyeste grad av lidelse fordi han hadde forrådt sin elskede Mester? Denne lidelsen var en del av Jesu lidelse." Mer musikk, så Babas oversettelse: "Elskeren sier: 'Nå har virkningen av din kjærlighet utvidet mitt syn til en slik uendelig grad at hvor jeg enn ser, hvem jeg enn ser, ser jeg ingen andre enn Deg.' Han sier: 'Jeg vet, Elskede, at jeg ikke vil være i stand til å tåle din herlighet, men jeg er rede til å dø. Bare vis meg ditt ansikt!" Baba snakket om Om-lyden. Han sa: "Prøv alle sammen å knipe leppene sammen og å si noe. Den lyden vil være OM. Det er den syvende skygge av Ordet. Språket sanskrit er basert på Om. For min egen del foretrekker jeg persisk." Mer musikk, står det på notatblokken min. Deretter Babas ord: "Sangeren er den største sangeren i India når det gjelder slik musikk. Her synger sangeren om mast-er, som for Guds kjærlighets skyld har kvittet seg med alt og ikke bryr seg om noen bekvemmeligheter og virker som om de er gale. Så mast-en sier til Den Elskede: 'Hvis du vil gjøre meg gal etter deg, bare gjør det, men ikke la mitt hell gjøre meg til latter for de som ser meg. Å, dere verdslige mennesker som tror jeg er gal og kaster sten på meg, hvis dere var så heldige at dere eide denne kjærligheten, ville dere også være like gale som meg.' Han sier: 'Å, dere som snakker om å elske Gud, dere må bøye dere for Ham ved hvert skritt dere tar, som om hvert støvkorn var Den Elskedes dørterskel." Nå fulgte et persisk opptak av et dikt av Hafiz i følge notatene mine. Baba: "Han [Hafiz] sier: 'Hvem sier at man ikke skal utsette noe i dette livet? Begynn å elske øyeblikkelig. Ikke glem Den Elskede for et eneste sekund.' Hafiz sin Mester—han het Attar—hadde lange lokker. Hafiz sier: 'Elskede, ikke la håret ditt være utslått, for med hvert hårstrå treffer en pil hjertet mitt.' Og til slutt sier Hafiz:: 'Å, Elskede, disse tårene som jeg feller, er tårer av blod, men så dyrebare at du skulle betrakte dem som perler og bruke dem til øredobber." Baba fortsatte: "Gud sier: 'Å, min elsker, hvis du vil slå inn på Min Vei, må du først la hodet ditt rulle under mine føtter og bli sparket av meg som en ball.' Han [Hafiz] sier: 'Din kjærlighet har drept meg, og allikevel vil ikke du, grusomme Elskede, så mye som kaste et blikk på meg." Før Baba lot oss gå for å spise lunsj sa han: "Så, vi har prøvd å elske Gud, for vi har snakket om kjærlighet, sunget sanger om kjærlighet—så i dag prøvde vi å elske Gud." ... I dag bestemmer vi oss for at vi skal elske Gud—samme hva det koster. Og den mest praktiske måten å gjøre det på, skal jeg fortelle dere på neste møte." As Only God Can Love, ss. 234-237

SYKLUS AV SØVN OG VÅKENENHET Meher Baba Del III Skal man oppnå en ærlig selverkjennelse og forstå sine omgivelser krever det en radikal holdningsforandring. Mekanisk å presse sinnet inn i en foreløpig posisjon er ikke tilstrekkelig, for sinnet har en tendens til falle tilbake til sine eldgamle tilbøyeligheter (vanemønstre, sanskariske mønstre), der det gjør seg fri fra enhver holdning det har blitt tvunget til innta. Hvis ikke sinnet kommer frem til en klok holdning basert på varige verdier, vil det uvegerlig bli plaget av sine selvskapte bekymringer. På nytt og på nytt må mennesket søke glemsel i søvnen for å få en nødvendig hvilepause fra sitt engasjement i ting som gir ham så liten tilfredsstillelse. Mennesket klamrer seg til de av den grove verdens opplevelser som kan gi lindring, selv om de faktisk forsterker de bekymringene, smertene og tapene som bevisstheten nettopp vil flykte fra. Bare i den ytterste fortvilelse har bevisstheten nok drivkraft til prøve å vikle seg ut av det nettet ego-livet har snørt sammen rundt den, og gå inn i et liv av varig frihet. Når mennesket til slutt forstår at hans hjelpeløshet er et produkt av hans utallige ønsker og begjær, prøver han å finne fred ved gi avkall på disse begjærene og akseptere sitt liv i en ånd av overgivelse til den guddommelige vilje. Men før et slikt øyeblikk av den ytterste selvbestemmelse inntreffer, må han erkjenne at han uopphørlig hjemsøkes av en overveldende trang til forevige sitt ego-liv. Selv om han i sin desperasjon prøver å bryte gjennom den selvsentrerte isolasjonen dette livet fremmer, er det bare når han nå gir seg over til en fullkommen Mester at han før eller senere blir ført inn på den befriende kjærlighetens sti. Å gi seg over til mesterens vilje er noe som i seg selv er svært vanskelig, og det blir desto verre når vennligsinnede tilskuere fokuserer sine blikk på ham. Adferden til en åndelig aspirant synes ofte uforståelig for dem, som om han ofrer det mest verdifulle han eier—sin egen fri vilje. Ofte virker det for tilskueren som om mesterens mål bare er å øke sin egen prestisje ved å dirigere handlingene til dem han har rundt seg. Men dette viser at de på langt nær forstår hvordan en mester arbeider. Akkurat slik det er nødvendig for et loddemetall bli badet i flussmiddelet før det kan holde de to metalldelene sammen, er det nødvendig for søkerens sjel—gjennom selvoppgivelse—å bli badet i lyset fra mesteren. Mesteren oppnår ikke noe; det er ikke hans hensikt å oppå noe. Sikkert er det at hans ego uansett ikke kan forherliges, for hvis han er en fullkommen Mester, har han allerede mistet sitt ego. Men når et menneske bestemmer seg til finne fred og fullbyrdelse gjennom gi avkall på ego-livets begjær, oppdager han allikevel at hans nye beslutning utfordres mer av den gamle rotfestede tvangen i hans eget sinn enn av noen ytre omstendighet. Av hele sitt hjerte lengter han etter å elske mesteren som sin guddommelige elskede, og prøver gi seg fullstendig over til ham, men han er langt fra herre over sitt eget sinn. På tross av sin oppriktige beslutning kan han ikke en gang overgi de tingene han betrakter som sine egne. Som Janus har aspiranten to ansikter, det ene ser lengselsfullt mot sannheten, det andre mot uvitenheten. På den ene side tørster aspiranten etter mesterens frelsende nåde og å gå fullstendig opp i den grenseløse sannheten han føler i mesteren. På den andre siden prøver hans falske separative ego å bevare sin eksistens med alle de midler det har til sin rådighet. Men med den første overgivelse til mesteren ringer dødsklokkene for egoets liv, og selv om det fortsetter å kjempe for overleve, er dets dager av overherredømme talte. Hvis et menneske sitter fast i en hengemyr, vil han instinktivt prøve alt han kan for komme seg ut, men alle anstrengelsene hans vil bare kjøre ham enda lenger ned i den. Jo mer han kjemper, jo dypere synker han. Hjelpen må komme fra noen som står på fast grunn og som bare kan gjøre noe når det kjempende mennesket slutter å bakse lenge nok til se seg rundt etter hjelp. Det er en viss likhet mellom denne situasjonen og tilfellet der et menneske har overgitt sitt liv til mesteren. Det falske, separative ego gjør sitt beste for å utsette sin egen oppløsning ved motsette seg mesterens guddommelige kjærlighet. Det kjemper i eksistensens hengemyr, men enhver handling av ego-bekreftelse fra dets side åpner for en reaksjon av dypere overgivelse til den elskedes vilje. Dette vil i sin tur føre med seg en klarere erkjennelse av mesteren som ingenting annet enn den uimotståelige sannhet, som er Selvet i ethvert selv og den ene virkelighet i et tilsynelatende mangfold av individuelle sjeler. Sannhetsrealiseringen fødes av en slik total overgivelse til Guds oppslukende kjærlighet, som mesteren er det fysiske symbolet på og kanaliseringen av. Nå har det avgrensede selvet ikke bare forstått og sett seg selv som håpeløst begrenset, det ser også seg selv som fullstendig falskt. Det slutter forlange ting eller protestere for egen del, istedet ofrer det seg selv til den uendelige sannhet. Dette offeret av lutret vilje er til dets eget beste. Når sinnets avgrensede bevissthet i sin nakne erkjennelse av formålsløhet og falskhet, gir seg helt over til den uendelige sannhet, blir sjelen bevisst ett med denne sannheten i sin selvrealisasjon. Bare da kan bevisstheten sies virkelig ha nådd frem til sitt endelige mål. Bevisstheten, som opprinnelig var oppslukt i det uendelige, blir nå oppslukt av uendeligheten: den opplever nå bevisst sin egen ubegrensede makt, viten, salighet og spillerom. I det den oppslukes av uendeligheten, blir bevisstheten fullstendig fridd fra alle og enhver illusjon og kan kalles superbevissthet, og i den tilstanden blir dens tidligere uendelige hjelpeløshet omvandlet til uendelig makt. Livets mål, og hele skaperverkets mål, er å oppnå en sann Selvbevissthet. Når menneskets sinn omvandles til sjelens superbevissthet, arver det en skatt av allmektighet, og det vil aldri igjen oppleve den fornemmelsen av hjelpeløshet som hjemsøkte det i drømme og våkenhet. Bevisstheten har ikke lenger behov for begrave seg i søvnens glemsel for at selvet skal kunne oppnå sin ubevisste forening med det universelle Selv. Den bevisste forening som det individuelle selv nå har etablert med det universelle Selv er noe som aldri blekner og som vil vedvare i all evighet. I superbevissthetens ubegrensede overflod opplever den befridde sjelen slett ikke noen innskrenkning eller opphør i sin bevissthet. I superbevissthet opplever sjelen seg som allmektig, dens salighet er uten grenser og dens kontinuerlige bevisste opplevelse av seg selv som den uendelige sannhet gir ikke rom for den minste avbrytelse gjennom selvglemsel i vanlig søvn, i drømme eller i våken tilstand. Sinnets vanlige våkne bevissthet er ikke bare ute av stand til realisere det sanne Selv, den blir lurt til å akseptere som virkelighet det falske, begrensede selvet og den falske mangfoldigheten i fenomenenes verden.. Dette er derfor en form for uvitenhet. Superbevissthet kan betegnes som "supervåkenhet," for denne tilstanden overskrider alle normale begrensninger og har blitt virkelig hel i den betydning at den ikke bibeholder noe element av illusjon. Det er det motsatte av vanlig søvn, for i vanlig søvn glemmer man sannheten totalt, men i superbevissthet er man helt og fullt bevisst klar over sannheten. Når våken bevissthet går inn i og bevisst opplyser glemselen, uvitenheten og illusjonens dyp, blir den forvandlet til supervåken bevissthet. Listen, Humanity, Red. Don E. Stevens, ss. 116-127

Selvforsvar i Dehra Dun Margaret Craske Mens vi oppholdt oss i Dehra Dun, hendte det en dag at Baba sendte bud på meg. Jeg fant Ham sittende sammen med Donkin, og begge så på meg med stort alvor. Donkin så faktisk så høytidelig ut at jeg fikk en mistanke om at det var noen skøyerstreker på gang. Baba ga tegn til Donkin om at han skulle si det han hadde å si. Hvis noen angrep meg fysisk, spurte han, viste jeg da om måer jeg kunne forsvare meg på, og til og med drepe angriperen? Jeg var sjokkert, men sa at det gjorde jeg. Baba ga meg tegn om at jeg skulle spesifisere metodene mine. Jeg nevnte et slag mot tinningen, gitt at man hadde et kraftig nok slagvåen, og også at man kunne rette et lignende slag mot halsen. Stemningen utviklet seg til bli enda alvorligere, og jeg fikk høre at siden japanerne kunne tenkes angripe Nord-India når som helst, måtte jeg trene opp alle i kunsten forsvare seg. Men mest viktig av alt var at det ble utarbeidet en egen prosedyre for beskytte Mehera. Baba hadde bestilt rundt et dusin lahti-er (korte kjepper med et stort "hode" fylt med bly) og hver ettermiddag var det meningen at jeg skulle trene hushjelpene opp til forsvare seg med dem. Stilt overfor denne tilsynelatende galskapen var det bare en ting gjøre: jeg ble med på leken, og jeg hadde det moro. Så hver ettermiddag viste jeg tjenerskapet alt jeg kunne, inkludert brannmannsløftet, hvordan man fikk en fiende som løp forbi til snuble ved kaste lahti-en mellom bena på ham osv. Pikene kniste en god del og rettet lumske slag mot hverandre, så jeg ble tvunget til la dem lage jukselahti-er av avispapir. De ordentlige var for farlige. Vesterlendingene stilte seg ganske likegyldige til hele prosjektet og deltok ikke mer enn det de kunne slippe unna med. Rutinene for Meheras sikkerhet var som følger: Hun selv skulle gå opp på taket. Den smale trappen dit opp skulle bevoktes av lahti-bevæpnede personer som hadde fått dette som sin spesielle oppgave. Andre skulle skynde seg til døren og holde angriperne unna. Siden det ikke var nok lathi-er til alle, skulle disse ha med seg bokser fylt med pepper som de skulle kaste mot fiendens øyne og—forhåpentligvis—klare å blinde ham med! Baba var svært streng og insisterte på at alt dette skulle innøves på fullt alvor. Pussig nok hadde det seg slik at kort tid etter at dette merkelige foretagendet hadde fått gå sin gang, ble enkelte britiske institusjoner, som posthus, mindre regjeringskontorer og restauranter i området rundt Dehra Dun, angrepet av indere kun bevæpnet med lathi-er. De klarte gjøre en del skade, men det hele ble snart slått ned. Selv om jeg personlig aldri hørte Baba si det, trodde mange disipler at Han brukte ashram-en til å agere ut ting som senere skulle komme til skje i verden utenfor. Dere får tolke det som dere vil. The Dance of Love, ss. 106-107

HVORDAN ELSKE GUD Meher Baba Når noen sier til andre: "Vær gode!" gir han tilhørerne en følelse av at han som sier dette, selv er god, og at andre ikke er det. Når noen sier: "Vær tapre, ærlige og rene," formidler han at han selv er alt dette, mens tilhørerne er noen feiginger, uærlige og urene. Den mest praktiske måten å elske Gud på, er å elske sine medmennesker. Hvis vi føler for andre på samme måten som vi føler for våre egne kjære, da elsker vi Gud. Hvis vi, istedet for å se feil i andre, ser inn i oss selv, da elsker vi Gud. Hvis vi, istedet for å ta fra andre for å hjelpe oss selv, tar fra oss selv for å hjelpe andre, da elsker vi Gud. Hvis vi lider i andres smerte og føler lykke i andres glede, da elsker vi Gud. Hvis vi, i stedet for å bekymre oss over våre egne problemer, ser på oss selv som heldigere enn mange, mange andre, da elsker vi Gud. Hvis vi utholder vår skjebne med tålmodighet og tilfredshet og aksepterer den som Hans Vilje, da elsker vi Gud. Hvis vi forstår og føler at den største handling av hengivelse og tilbedelse overfor Gud er å ikke skade eller gjøre noen av hans skapninger vondt, da elsker vi Gud. For å elske Gud slik Han bør bli elsket må vi leve for Gud og dø for Gud, vel vitende at livets mål er å elske Gud og finne Ham som vårt eget Selv. Lord Meher, 1. utgave, bind 13, s. 4424, Bhau Kalchuri http://ambppct.org/meherbaba/how-to-love-god.php

UFORGJENGELIG SØDME Meher Baba Mens Han utdypet vilkårene og klargjorde de egenskapene man måtte ha for å kunne få ledage Ham i Det Nye Liv, kom Baba til å nevne at Han beundret Alobas (Ali Akbars) villighet til alltid å adlyde Ham. På den tiden var Aloba ganske styrt av følelsene sine, nå har han blitt mye roligere. Den dagen [forberedende møte 17. august 1949] satt han ganske nær Baba. Som en reaksjon på Babas ord og av dyp takknemlighet—men uten å tenke over hva han gjorde—rakk han hendene ut og berørte Babas føtter. Denne så enkle handlingen førte til at atmosfæren forandret seg totalt. Babas stående ordre til sine nærmeste var at de aldri skulle berøre Hans føtter i ærbødighet. Selv på darshan-arrangementene der tusenvis av mennesker fikk tillatelse til å presse hodet mot føttene Hans og slik legge sin byrde av sanskara-er (inntrykk fra tanker og følelser) fra seg, fikk Hans nærmeste ikke lov til å gjøre noe sånt uten spesiell instruks. Så nå vakte dette stor misnøye hos Baba. Han så svært alvorlig ut og bestemte seg til bokstavelig talt å gjengjelde æresbevisningen. Han ba Aloba reise seg opp og bøyde Seg deretter Selv ned for å berøre Alobas føtter. Alt dette var så uvanlig og uventet at det ble for mye for Aloba å bære. Han skrek og kastet seg høyt opp i luften. For å redde ham fra å falle og slå seg på det harde stengulvet, strakte de som var i nærheten—Baba inkludert—armene ut for å ta ham i mot. Han hulket og tårene rant i strie strømmer. Men Baba insisterte på at Han måtte berøre Alobas føtter, og det gjorde Han. Møtet gikk sin gang. Etter en stund roet Aloba seg ned. Baba benyttet anledningen til å klargjøre ytterligere noen av betingelsene for Det Nye Liv. Baba sa: "I mitt Nye Liv kan jeg komme til å be hvem som helst å spytte meg i ansiktet eller gi meg en ørefik, og vedkommende ledsager må gjøre som jeg sier uten den minste nøling." Etter en kort stund pekte mesterpsykologen Baba på Aloba og på en helt naturlig måte ba Han ham om å klype seg (Baba) i øret. Aloba reiste seg stille opp og helt uten motstand gjorde han som han fikk beskjed om. Akkurat da rekte Jakkal (kjent av mandali-en som Anna 104) opp hånden. Da han ble spurt om hva han ville, svarte han at han også var beredt til å klype Baba i øret! Da Baba hørte det, svarte Han med et smil at hvis noen følte for å gjøre opp et gammelt mellomværende ved å klype Ham i øret, ville Han gladelig gi sin tillatelse til det. Men de måtte forstå at det uten tvil var en verden av forskjeller mellom å klype Ham i øret på eget initiativ og å gjøre det på Babas ordre. Møtet ble avsluttet mens latteren bølget. Dr. Donkin og dr. Nilu undersøkte Babas hånd, som hadde båret hovedtyngden av Alobas kroppsvekt. De små musklene i Babas fingre var blitt overbelastet, og Han måtte gå med fatle noen dager. Den pulserende smerten i fingrene Hans førte til mange søvnløse netter for Baba. Etter en uke kunne Han signere viktige dokumenter, selv om det kostet Ham store anstrengelser. Han ville ikke eie noe i sitt eget navn før Han la ut på Det Nye Liv. Etter råd fra legene gikk Han med en hard gummiball i hånden og klemte lett på den for å trene opp de skadde fingrene. Måten Baba kjærlig trente sine kjære opp til å adlyde Ham, selv om det kostet Ham fysisk smerte, er uten sidestykke. Glimpses of the God-Man, bind II, ss. 65-68

Berør Babas føtter og klyp Ham i øret Bal Natu Det finnes en evig kilde til uforgjengelig sødme inni alle. Men egoet blokkerer denne kilden, og hvis ikke mennesket fjerner disse ego-sperringene slik at den kan strømme fritt, må han fortsette å lide på utallige måter. Alt som lever, streber etter lykke; likevel ledsager tusen smerter og redsler hver eneste glede som mennesket søker gjennom sin ekskluderende uvitenhet. Over hele verden begraver mennesket seg i egoisme og sine mangfoldige tilknytninger til det falske, og slik berøver han seg selv den iboende og selvopprettholdende lykke som aldri blekner. Han søker lykken gjennom det forgjengelige og foranderlige og utsetter seg for den lukkede bevissthetens lidelser. Man må søke kontakt med det indre hav av uendelig salighet og bli fri fra den begrensende todelingen i "jeg" og "du". Da avdekkes den evige kilden til uforgjengelig sødme som alle og enhver har inni seg selv. Life at Its Best, ss. 39-40 http://home.online.no/~solibakk/nor/lpsb07.html#12

Meher Baba Kilden Mona Brodin Tennisveien 2F 0777 Oslo, Norge 922 87 823 Eric og Sigrid Solibakke Norske oversettelser ved Mona Brodin 2010 © Avatar Meher Baba Perpetual Public Charitable Trust Ahmednagar, India